|
PAULUS BRUK AV TANACH I SIN UNDERVISNING
I Paulus
sine 13 brev er det 99 direkte henvisninger til Tanach. Disse kan ofte
begynne med setningen: "Det er skrevet." I Romerbrevet, de 2
Brevene til Korintierne og i Galaterbrevet er det 92 henvisninger til Tanach,
mens det i de 7 siste brevene bare er 7 henvisninger. I de to Brevene til
Tessalonikerne er det ingen henvisninger. Det er det heller ikke i Brevene
til Fillipenserne og Kolossenserne. (Se
Robert C.Brocks hefte: How and Why Paul used the Old Testament.) (Hebreerbrevet
er ikke tatt med her da dette brevet, som mest trolig er skrevet av Paulus,
ikke beskriver den vanlige paulinske læren, men derimot beskriver den
MESSIANSKE LÆREN. Hovedhensikten med Hebreerbrevet er tre forhold: a)
Å vise den messianske forsamlingen og
jødene betydningen av Jesu forsoning. b)
Å vise jødene at Den nye pakt i Jesu
blod var en mye bedre pakt enn Den gamle pakt. c)
Å vise den messianske forsamlingen at
nådetiden for jødene snart var slutt, og at Mose Torah da ville
falle bort av seg selv. "Idet han (Gud) sier en ny (pakt), har han
dømt den gamle (Mose Torah) til å være gammel, men det som
er gammelt og foreldes, er NÆR VED Å BLI BORTE."
(Hebr.8,13.)
Det er følgende grunner til at Paulus brukte Tanach i sin
undervisning i sine brev, og de er: 1.) Han
anerkjente Tanach som INSPIRERT FULLT UT av Den Hellige Ånd. "Den
hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom (lære), til
overbevisning, til rettledning (korreksjon), til opptuktelse i rettferdighet,
for at det Guds menneske kan være fullkomment, duelig til all god
gjerning." (2.Tim.3,16-17.) 2.) Innholdet
i Tanach skulle være til FORBILDER, ADVARSLER og FORMANING til oss.
Når jødene i gammel tid forbrøt seg mot Guds lover og
ordninger, så ble de straffet for det. Slik er det også med de
menneskene som lever i dag. Dersom vi ikke følger Guds ordninger for
vår tid, så vil vi bli dømt for det. "Men disse ting
skjedde som forbilder for oss, for at vi ikke skal ha lyst til det onde,
likesom de hadde lyst til det." (1.Kor.10,6.)
"Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning
for oss, til hvem de siste tider er kommet." (1.Kor.10,11.) 3.) I og med
at Paulus henviste til Tanach, så gav det hans Skrifter en UNIK
AUTORITET blant jødene. De kunne kontrollere om det som Paulus
forkynte, var i overensstemmelse med det som stod i Tanach. Dette ble for
eksempel gjort av de troende jødene som bodde i Berøa.
"Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot ordet
med godvilje, og gransket daglig i Skriftene om de var således som de
ble sagt dem." (Ap.gj.17,11.)
Det er forskjell på det "å være i
overensstemmelse med" og det "å være likt med".
Hele Paulus sin undervisning var i overensstemmelse med det som stod i
Tanach, men det var ikke likt med alt det som stod i Tanach.
Paulus brukte mange illustrasjoner fra Tanach. Dette betyr at de skal
illustrere, peke på eller til og med forsterke en åndelig
sannhet.
Ofte når Paulus siterte Tanach, så siterte han bare det
som var i overensstemmelse med hans nye lære. I
og med at store deler av Paulus sin lære hører med til
HEMMELIGHETENE, så kan man ikke finne disse i Tanach. Vi forstår
at det må være slik. Den menneskelige logikken tilsier også
dette. "Å tolke Skriften" betyr at man har et vart og
brennende hjerte for Bibelens innhold, og at man bruker den menneskelige
logikken i overensstemmelse med det som er skrevet. Det er Den Hellige
Ånd som tolker Skriften for oss. Han har bare en oppfatning. Det er
organisasjonene som har flere forskjellige oppfatninger om den samme saken. 4.) Paulus,
som også var klar over at vi må dele frelseshistorien opp i
frelsesperioder, brukte eksempler fra Tanach, for å vise DE STORE
FORSKJELLENE som det var mellom Lovens og Nådens tidsperiode. Det som
for eksempel står i 1.Tim.4,4-5, kunne ikke ha stått i Tanach,
der det ble skilt mellom reine og ureine dyr. "For all Guds skapning er
god, og intet er å forkaste når det mottas med takk, for det
helliges ved Guds ord og bønn." (1.Tim.4,4-5.) 5.) Paulus
brukte også eksempler fra Tanach, for han visste at mange frelsesprinsipper var FELLES i de forskjellige
tidsperiodene. Det som står i Romerne 13,10, er et eksempel på
det. "For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke myrde, du skal
ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være,
det samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv.
Kjærligheten gjør ikke nesten noe ond. Derfor er
kjærligheten lovens oppfyllelse." 6.) Dessuten
så var Tanach PAULUS SIN BIBEL. Han måtte derfor referere til den
når han ville ha fram en åndelig sannhet. Han bygde opp sin
lære rundt 4 forhold, og det var: a)
Det som stod i Tanach. b)
Jesu forsoning. c)
Den Hellige Ånds komme. d)
De paulinske hemmelighetene. Vi skal i det følgende
gå gjennom 19 Bibel-sitater fra Romerbrevet, for å vise hvordan
Paulus brukte Tanach i sin undervisning. Ved Den Hellige Ånds hjelp ble
de tilpasset til den nye situasjonen og den nye læren. Den Hellige
Ånd plukket ut det av Skriftene i Tanach som Han mente kunne bli brukt
på en riktig måte i Paulus sin undervisning. Når en bruker
et Bibel-vers på denne måten, så blir det kalt for en
”parafrasering” av Skriften. Det er bare Den Hellige Ånd
som kan gjøre dette på en riktig måte. 1.) "For jeg skammer meg ikke ved
evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både
for jøde først og så for greker, for i det
åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som det er skrevet: Den
rettferdige, VED TRO skal han leve." (Rom.1,16-17.) I vers 17 siterte Paulus fra
Habakuk 2,4, hvor det står: "Se, oppblåst og uærlig er
hans sjel i ham (dette går på kaldeeren), men den rettferdige
skal leve VED SIN TRO." Når vi analyserer disse to
utsagnene, ser vi at der er følgende forskjeller på dem: a)
Paulus tok ikke med alt det som stod i Hab.2,4,
når han brukte dette i Rom.1,17. b)
Paulus forandret ordene "VED SIN TRO" til
"VED TRO". Dette blir ikke det samme. Under Lovens tidsperiode
skulle jødene leve ved sin tro. Den som holdt budene i Mose Torah,
skulle både blir frelst og få leve et godt liv. Dette går
på vandringen for de messianske jødene. ”for ikke de som
hører loven er rettferdige for Gud, men de som GJØR ETTER LOVEN
SKAL BLI RETTFERDIGGJORT.” (Rom.2,13.) I
den paulinske undervisningen er Mose-loven kuttet ut som et enhetlig
trosmessig system. Den mosaiske loven er opphevet som både indirekte
frelsesprinsipp og i vandringen for den troende. Troen har ikke noe med loven
å gjøre. "men Loven har ikke noe med troen (nåden)
å gjøre, men den som gjør det, skal leve ved det (eller
"i det")." (Gal.3,12.) I begrepet "ved sin
tro" ligger det noe helt annet enn i begrepet "ved tro". I det
første begrepet ligger implisitt både ens egen personlige tro og
det forholdet at en måtte holde Mose Torah, for å bli frelst
(bevart som troende.) I det andre begrepet så
ligger bare det GENERELLE PRINSIPPET om at den som tror, den skal bli frelst.
I den paulinske læren er ikke frelsen lenger blitt gjort avhengig av
oppfyllelsen av Mose-loven og Jesu fortolkning av denne, men det er
utelukkende troen som både frelser, og som bevarer et menneske. 2.) Ved din hårdhet og ditt
ubotferdige hjerte opphoper du deg vrede på vredens dag, den dag da
Guds rettferdige dom skal åpenbares. Han som skal betale enhver etter
hans gjerninger." (Rom.2,5-6.) Her siterte Paulus fra flere
steder i Tanach, og han forandret ingen ting på hovedinnholdet i disse
tekstene, for det som han skrev om i Romerne 1 og 2 angår ikke den
kristne menighet, men derimot hedningene og de messianske jødene. Det
er gjerningene som skal prøves, når Gud en gang i framtiden skal
dømme både jødene, som var under Mose Torah, og
hedningene som var utenom loven. De skal dømmes på grunnlag av
sine gjerninger. Disse er da et uttrykk for deres tro eller mangel på
tro, for det er bare troen som frelser. Dette er et prinsipp som går
igjen i hele Bibelen. Hva som gjelder selve begrepet
”frelse”, så angår det ikke bare selve
gjenfødelsen, men det gjelder også vandringen som en troende og
selve sluttfrelsen. Hva som gjelder den kristne
menigheten, så skal den ikke bedømmes på grunnlag av sine
gjerninger, men på grunnlag av sin tro. Når skal vi begynne
å forstå at Paulus baserte sin undervisning på TROEN ALENE-
BÅDE SOM FRELSEGRUNNLAG og I VANDRINGEN SOM TROENDE. 3.) "For ble Abraham
rettferdiggjort av gjerninger, da har han noe å rose seg av, men det
har han ikke for Gud, for hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble
regnet ham til rettferdighet, men den som har gjerninger tilregnes
lønnen ikke av nåde, men som skyldighet." (Rom.4,2-4.) Her siterte Paulus fra 1.Mosebok
15,5-6, hvor det står: "Og han (Gud) førte ham utenfor og
sa: Se, opp til himmelen og tell (fortell om) stjernene, om du kan telle dem.
Og han sa til ham: Så skal din ætt bli. Og Abram trodde på
Herren, og han regnet ham det til rettferdighet." I dette tilfellet tok også
Paulus trosprinsippet ut av Abrahams åndelige fundament og brukte dette
prinsippet om den kristne menigheten, men vi vet at Abrahams tro også hadde andre
aspekter enn bare det å tro. Vi skal i det følgende beskrive
dette: a)
Han trodde på det som Gud hadde lovet ham om
hans ætt. b)
I tillegg til dette så måtte han
også ofre. "Da sa han til ham: Hent meg en treårsgammel
kvige og en treårsgammel geit og en treårsgammel vær og en
turteldue og en dueunge (5 er nådens tall). Så hente han alt
dette til ham og skar dyrene midt over og la det ene stykket av hvert dyr
rett imot det andre, men fuglene skar han ikke over." (1.Mos.15,9-10.) c)
Da han var 99 år gammel, måtte han
også forplikte seg på omskjærelsen som også er
å betrakte som en gjerning. "Dette er den pakt mellom meg og dere
og din ætt etter deg som dere skal holde: Alt mannkjønn hos dere
skal omskjæres." (1.Mos.17,10.) Det blir hevdet at Abraham levde
i en fri nådesperiode, men det er ikke riktig. Det ble stilt KRAV til
ham i vandringen som troende- både mens han levde som en hedning og
mens han levde som en jøde. Dette viser at Abraham ikke levde i en fri
nådesperiode, og når Paulus behandlet Abrahams tro, så tok
han ut selve frelsesprinsippet i Abrahams tro og brukte det på den kristne
menigheten. Det motsatte av nåden er
gjerninger. Dersom et menneske har helt fullkomne gjerninger, da blir han
frelst ved dem, og Gud blir skyldig til å gi ham frelsen på grunn
av hans perfekte gjerninger, men slik er det ikke.
Jakob siterte også fra 1.Mosebok 15,5-6 i sitt brev (Jakob
2,21-24.), men han brukte ikke dette sitatet på samme måten som
Paulus gjorde. Jakob brukte det i en JØDISK SAMMENHENG der gjerningene
eller etterfølgelse av Mose Torah var en nødvendighet, for
å bli bevart som troende. Jakob visste godt at det ikke var gjerningene
som frelste et menneske, men han visste også at det ble krevd gode
gjerninger i vandringen som en troende. Dette er et uttrykk for betinget
nåde. Ved siden av selve troen,
som er en gave, søkte de messianske jødene også DE
PERFEKTE GJERNINGENE. ”men tålmodigheten må føre til
FULLKOMMEN GJERNING, for at dere kan være FULLKOMNE og HELE og ikke
mangle noe.” (Jakob.1,4.) I den vanlige forkynnelsen blir
Jakob og apostlenes forkynnelse blandet med Paulus sin forkynnelse. Dette
viser at de aller fleste teologer og forkynnere ikke har forstått, at
Paulus forkynte et delvis annet budskap enn apostlene. Det er viktig å
fordele Skriften på en rett måte. (2.Tim.2,15.) 4.) "Således priser
også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten
gjerninger. Salige er de viss overtredelser er forlatt, og viss synder er
skjult." (Rom.4,6-7.) Dette er sitert fra Salme
32,1-2. Det er David som skrev denne Salmen. Som vi alle vet, så levde
David under Torahens tidsperiode, men han visste også at Torahen ikke
kunne frelse noe menneske. Det han tenkte på, da han skrev dette, var
at det bare er Guds rettferdighet som kan frelse et menneske og ikke
menneskets egne gjerninger. Paulus brukte dette sitatet
på samme måten som han ofte brukte å gjøre det,
når han siterte Tanach. Han tok ut det som passet til den nye
tidsperioden, som vi kaller for den frie nådens tid. Han tok ut av
Salme 32 det forholdet at det bare er troen, som kan frelse et menneske. 5.) "Hva skal vi da si? Er loven
synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven, for
begjærligheten kjente jeg dersom loven ikke hadde sagt: Du skal ikke
begjære. Men synden tok anledning (benyttet seg av) av loven og virket
alle slags begjærlighet i meg, for uten lov er synden død (den
sover)." (Rom.7,7-8.) Paulus siterte her en del av det
10. budet. (2.Mos.20,17.) Dette betyr ikke at vi må leve under loven
for å kjenne synden, eller at loven er aktuell for oss i dag. Paulus
brukte her det 10. budet på en GENERELL MÅTE. All lov, som er
kommet fra Gud, vil komme til å vekke synden. Det var ikke bare den skriftlige
loven som vekket synden. Det gjør også ”samvittighetens
lov”. ”For når hedningene, som ikke har loven, av naturen
gjør det loven byder, da er disse, som dog ikke har loven, SEG SELV EN
LOV.” (Rom.2,14.) Det er ikke Guds lover, som
alltid har vært i verden, som er problemet, men det er synden som er
problemet, for Guds lover vekker synden og gjør den levende. 6.) "som
skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe.
Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." (Rom.9,33.)
Paulus siterte her fra Esaias 8,14 og 28,16. I
Romerbrevet 9-11 behandlet Paulus på en spesiell måte
jødenes forhold til Gud og til frelsen I FORTID (kap.9), I NÅTID
(kap.10.) og I FRAMTID (kap.11.). Hedningene er også nevnt i disse
kapitlene, men de angår først og fremst jødene.
Romerne 9,33 gir uttrykk for en sannhet som har vært til alle
tider, at den som tror på Messias, den skal bli frelst. Paulus
trakk her ut trosaspektet ved jødedommen og brukte det som en generell
sannhet, mens gjerningsaspektet ved jødedommen behandlet han ikke her. 7.) "For Kristus er lovens ende (avslutning),
til rettferdighet for hver den som tror. For Moses skriver om rettferdigheten
av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem."
(Rom.10,4-5.)
Paulus siterte her fra 3.Mosebok 18,5, hvor det står: "Og
dere skal holde mine lover og mine bud, for det menneske som gjør
etter dem, skal leve ved dem, for jeg er Herren." I den kristne
menighets tidsperiode er jødenes lov opphevet for enhver som tror.
Dette gjelder både for jøder og hedninger. Mose Torah ble
opphevet på korset av Jesus. Dette gjelder både som
frelsesgrunnlag og i vandringen som troende. (Ef.2,14 og Kol.2,15.)
Paulus sammenlignet her to typer rettferdighet. Det var den
rettferdigheten som jødene fikk ved loven, og det var den
rettferdigheten som den kristne menigheten har. Når jødene
oppfylte Guds bud, skulle de få leve et godt liv i landet Israel. Dette
gjaldt fortsatt for de jødene som hørte med til den messianske
forsamlingen. De var fortsatt forpliktet på overholdelse av den
messianske loven i vandringen som troende.
Hva som gjelder den kristne menigheten derimot, så gjelder ikke
dette lenger. Vi er løst fra jødenes lov- også i
vandringen som troende.
Det er TRAGISK at ikke kristenfolket ser og forstår dette, at vi
er FULLKOMMENT LØST fra både Mose undervisning og Jesu
første undervisning, som gjaldt ”Riket for Israel” og de
messianske jødene. 8.) "men rettferdigheten av troen sier
så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen- det vil si:
For å hente Kristus ned? Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen- det vil
si: For å hente Kristus opp fra de døde? Men hva sier den? Ordet
er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord det som vi
forkynner." (Rom.10,6-8.)
Paulus siterte her 5.Mosebok 30,11-14, hvor det står: "For
dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er
ikke langt borte. (Jødene hørte det). Det er ikke oppe i
himmelen, så du måtte si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss
og hente det ned til oss og la oss høre det, så vi KAN
GJØRE ETTER DET. Det er heller ikke på den andre siden av havet,
så du måtte si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til
oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Men
ordet er deg meget nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan
gjøre etter det." I
dette tilfellet forandret Paulus på 4 ting i forhold til den siterte
teksten, og det er: a)
Han forandre ordet "havet" til
"dødsriket". b)
Han dreide fokuset bort fra Mose Torah og over
på Kristus. Det var han som nå var i sentrum. c)
I stedet for å henvise til Mose Torah så
henviste Paulus til "troens ord". Det er det ordet som frelser oss
i dag, og ikke overholdelse av Mose Torah. d)
Vi skal ikke lenger oppfylle loven, for å bli
frelst, men vi skal tro Guds ord. Det er nok å tro Guds ord og bekjenne
det, for å bli frelst. (v.9-10.) Det er noen som har problemer med at
en SKAL BEKJENNE, for å bli frelst. De mener at dette er uttrykk for
gjerninger, men det er det ikke. Det er en naturlig konsekvens av at man er
frelst, at man ønsker å bekjenne Jesu navn. Når en bekjenner Jesu
navn, blir en også mye sterkere som kristen. Dersom en unndrar seg å
bekjenne Jesu navn, etter at en er blitt frelst, står en i fare for
å miste velsignelsen- ikke frelsen. Dessuten har en kristens
frimodighet stor lønn. 9.) "For
hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." (Rom.10,13.) Paulus siterte her fra Joel 3,5,
hvor det står: "Og det skal skje: Hver den som påkaller
Herrens navn, skal bli frelst, for på Sions berg og i Jerusalem skal
det være en flokk av unnkomne (av jødene), således som Herren
har sagt, og blant de unnslopne, skal de værer som Herren kaller." Dette utsagnet beskriver
"Herrens dag", og det angår de av jødene som skal bli
frelst. Paulus tok dette Skrift-ordet ut
av sin frelses-historiske sammenheng i det han ikke brukte ordene
"Sion" og "Jerusalem", men han brukte det i en generell
betydning om at alle som søker Jesu navn, de skal bli frelst. Slik er det i dag, men slik var
det ikke på den tid da Joel skrev sin bok. På den tid var frelsen
forbeholdt jødene og de av hedningene som sluttet seg til
jødene. Slik skal det også bli i framtiden- etter den kristne
menighets bortrykkelse. (Jeg har ikke her tatt med de
frelsesmulighetene som de hedningene har, som verken har hørt om
jødenes Torah eller evangeliet om forsoningen. De har også sine
muligheter for å bli frelst. Det er GUDS HEMMELIGE AGENDA gjennom hele
frelseshistorien. Dette er skjult for oss, og det er bare Gud som kjenner til
dette.) 10.)
"Og hvorledes kan de forkynne uten at de blir
utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner
fred, som bærer godt budskap?" (Rom.10,15.)
Paulus siterte her fra blant annet Esaias 52,7, hvor det står:
"Hvor fagre er PÅ FJELLENE dens føtter som kommer med
gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner
frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge."
Den historiske bakgrunnen for dette Skrift-stedet er jødenes
befrielse fra Babylon, men det strekker seg inn i ”1000
års-Riket”, for det er først da at Jesus skal bli konge.
Paulus gjorde følgende forandringer på det opprinnelige
Skrift-stedet: a)
Han brukte ikke ordet "fjellene", for det
sikter til Israel og 1000 års-riket. Han brukte heller ikke ordet
"Sion". b)
Han forandret også det budskapet som ble
forkynte i forbindelse med jødenes befrielse fra Babylon, til å
gjelde det nådens budskap som han forkynte. 11.)
"Men ikke alle var lydige mot evangeliet: For
Esaias sier: Herre! Hvem trodde vel det budskap han hørte av
oss?" (Rom.10,16.)
Paulus siterte her Esaias 53,1, hvor det står: "Hvem trodde
det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm (Jesus)
åpenbart?" (Es.53,1.)
Paulus brukte dette utsagnet på en generell måte. Det er
få i enhver tidsalder som hører og tror på det evangeliet
som blir forkynt. I
Romerbrevet 10,17 får vi også høre at troen kommer av
forkynnelsen (eller hørelsen). Dette er også et generelt
prinsipp og gjelder alle tidsperioder.
Paulus siterte heller ikke uttrykket "Herrens arm", for det
går først og fremst på Guds styrke. Den skal
åpenbares først på et senere tidspunkt i forbindelse med
Jesu gjenkomst. 12.)
"Gud har ikke forkastet sitt folk, som han
forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier på det sted om
Elias, hvorledes han treder fram for Gud mot Israel: Herre! Dine profeter
drepte de, dine alter rev de ned, og jeg ble alene tilbake, og de står
meg etter livet. Men hva sier Guds svar til ham? Jeg har levnet meg 7000 menn
som ikke har bøyet kne for Baal." (Rom.11,2-4.)
Paulus siterte her fra 1.Kongebok 19,10 og 18, hvor det står:
"Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes
Gud, for Israels barn har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og
dine profeter har de drept med sverdet. Jeg er alene tilbake, og de
står meg etter livet." (v.10.)
"Men jeg vil la 7000 bli tilbake i Israel, alle som ikke har
bøyd kne for Baal, og alle som ikke har kysset ham med sin munn."
(v.18.)
På samme måten som ikke alle jødene forkastet Gud
på Esaias sin tid, slik var det også på Paulus sin tid. Det
var ennå mange tusener som hørte med til den messianske
forsamlingen. (Se Ap.gj.21,20.)
Paulus snakket ikke her om de jødene som hørte med til
den kristne forsamlingen, men han snakket om de jødene som
hørte med til den messianske forsamlingen. Nådetiden for den
enkelte jøde var ikke slutt, men nådetiden for opprettelsen av
Riket var slutt. 13.)
"Og David sier: La deres bord bli dem til en
strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem! La deres
øyne bli formørket, så de ikke ser, og bøy
(ALLTID) deres rygg." (Rom.10,9-10.)
Paulus siterte her fra Salme 69,23-24, hvor det står: "La
deres bord bli en strikke for deres åsyn og til en snare for dem
når de er trygge! La deres øyne formørkes, så de
ikke ser, og la deres lender alltid (kontinuerlig, hele tiden) vakle."
Her må vi være oppmerksomme på følgende: a)
Paulus tok ikke med ordet ”alltid”.
Når David brukte dette ordet, så brukte han det i betydningen
"kontinuerlig". Han visste like godt som Paulus at dette ikke
gjaldt hele Israel. Når N.T. bruker ordet ”alltid” her, er
det et uttrykk for den såkalte ”erstatningsteologien”, som
hevder at Gud har forkastet sitt opprinnelige paktsfolk, og at deres oppgaver
og tjeneste er gått over til kirken. Dette er FEIL TEOLOGI. b)
Paulus hadde ikke noe godt å si om det vantro
Israel. Jødene hadde hørt Guds ord gjennom hele sin historie,
men til tross for det så ville ikke flertallet av folket bøye
seg for Gud. Men det var hele tiden EN LEVNING eller EN REST av jøder
som bøyde seg for Guds ordninger. Hva som
gjelder ordet "bord", så henviser det til 4 forhold, og det
er: a)
Når de rike jødene, som utnyttet
folket, hadde selskap og hygget seg med mat og drikke rundt bordet, så
skulle dette føre til at de skulle dømmes på grunn av
det. De utnyttet de fattige jødene. (Se Jakobs brev. 5,1-6.) b)
"Bordet" er også en hentydning
på Israels nære forbindelse med Gud i de årlige festene. c)
Ordet kan også henvise til
”skuebrødsbordet” som stod inne i Det Hellige. Hver uke
ble det lagt 12 ferske kaker på det. De 12 kakene representerte Israel
12 stammer. Israels 12 stammer var derfor i Guds nærhet hele tiden, men
det hjalp ikke den jødiske nasjonen som helhet. De skulle ikke bare
ære Gud med sine lepper, men deres hjerte måtte også
være i overensstemmelse med Guds vilje. d)
"Bordet" er også en hentydning til
det bordet som stod i templet, og hvor prestene og de som ofret, hadde et
felles måltid av en del av offeret. Når jødene kom fram
for Gud med "tomme offer", måtte Gud straffe dette. (Se min
bok: Jødenes Konge. Bind 3. om offertjenesten i Israel.) 14.)
"og således skal hele Israel bli frelst,
som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme. Han skal bortrydde
ugudelighet fra Jakob, og når jeg borttar deres synder, da er dette min
pakt med dem." (Rom.11,26-27.) Paulus siterte her fra
både Esaias 27,9, 59,20-21 og Jeremias 31,34. Når den kristne menigheten
er blitt fulltallig, kommer tiden til jødenes frelse. De vil bli
frelst som rest og levning ved avslutningen av den store trengselen. Da skal
Israel som nasjon inngå i Den nye pakt i Jesu blod, som de ble tilbudt
i forbindelse med Jesu død på korset og i forbindelse med Jesu
første komme. Dersom jødene hadde tatt
imot Jesus første gangen, så hadde vi ikke fått kirkens
tid. 15.)
"For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal
ikke drepe (i grunnteksten står det "myrde"), du skal ikke
stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være, det
samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv.
Kjærlighet gjør ikke nesten noe ondt, derfor er
kjærligheten Lovens oppfyllelse." (Rom.13,9-10.)
Paulus siterte her fra 2.Mosebok 20,13-17 og 3.Mosebok19,18. Han
siterte de 5 siste av de 10 budene. Vi
vet at Mose-loven som sådan er opphevet på Golgata for den
kristne menigheten (Se Efeserbrevet 2,15 og Kolossenserbrevet 2,14.), men det
betyr ikke at det enkelte bud er opphevet. De fleste av budene i dekalogen
gjelder for alle tidshusholdninger. (Se artikkelen: Guds lov.) 16.)
"For det er skrevet: Så sant jeg lever,
sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise
Gud." (Rom.14,11.)
Paulus siterte her Esaias 45,23, hvor det står: "Ved meg
selv har jeg svoret, et sannhetsord er utgått av min munn, et ord som
ikke skal vende tilbake: For meg skal hvert kne, meg skal hver tunge sverge
troskap."
Dette Skrift-stedet går opprinnelig på hedningenes
underkastelse under Messias i ”1000 års-Riket”. Paulus tok
det ut av sin sammenheng og brukte det om den kristne menigheten. På
samme måten som Gud skal dømme alle hedningene, skal han
også dømme hver og en av oss foran Jesu domstol. (Rom.14,10.)
Dette er Kristi domstol i himmelen. Den blir kalt for "Kristi
bema".
Den greske grunnteksten, som ble utarbeidet av Westcott og Hort har
"Guds domstol" i Romerbrevet 14,10. Det er galt. Det skal
være "Jesu domstol". Det er der at den kristne menigheten
skal få sine liv bedømt i forhold til gode og dårlige
gjerninger. (1.Kor.3,11-15.)
Begrepet ”Guds domstol” er Guds dom over menneskene etter
at ”1000 års-Riket” er avsluttet. (Joh.Åp.20,11.) (Se
min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 3, hvor jeg skriver mye om de forskjellige grunntekster.) 17.)
"For alt som før er skrevet, det er
skrevet oss til LÆRDOM, for at vi skal ha HÅP ved det
TÅLMOD og den TRØST som Skriftene gir." (Rom.15,4.)
Paulus gir her en forklaring hvorfor han siterte Tanach. De
gammel-testamentlige Skriftene skal gi oss håp, tålmod og
trøst. De er ikke skrevet til oss, men hele Bibelen er for enhver som
tror. Vi hører med til en annen tidsperiode, men vi kan likevel
lære meget av Skriftene.
"Dette hendte dem (jødene) som forbilder, men det er
skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet."
(1.Kor.1.10,11.)
"Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom
(lære), til overbevisning, til rettledning (korreksjon), til
opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske skal være fullkomment,
dugelig til all god gjerning." (2.Tim.3,16.) 18.)
"Jeg mener: Kristus er blitt en tjener for de
omskårne (jødene) for Guds sanndruhets skyld, for å
stadfeste løftene til fedrene, men hedningene skal prise Gud for
miskunn, som skrevet er: Derfor vil jeg prise deg blant hedninger og lovsynge
ditt navn." (Rom.15,8-9.) Paulus siterte her fra 2.
Samuelsbok 22,50 og Salme 18,50, hvor det står: "Derfor vil jeg
prise deg blant hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn." Det var kong David som uttalte
disse ordene, da han ble utfridd fra sine fiender. Paulus brukte disse ordene for
å vise at både jøder og hedninger skal prise og lovsynge
Gud for frelsen i Jesus Kristus. Det var flere av jødenes
løfter som ble oppfylt, når Jesus kom, og for hedningene var det
en stor nåde at de fikk del
i frelsen på et selvstendig grunnlag. 19.)
"dog så at jeg satte min ære i
å forkynne evangeliet, ikke der hvor Kristus allerede var nevnt (der
hvor apostlene hadde forkynt), for at jeg ikke skulle bygge på FREMMED
GRUNNVOLL (apostlenes lære), men som skrevet er: De som ikke har
fått budskap om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal
forstå." (Rom.15,20-21.) Paulus siterte her fra Esaias
52,15, hvor det står: "Således skal han (Messias) få
mange folkeferd til å fare opp (i forundring), for ham skal konger
lukke sin munn, for det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og det de
ikke hadde hørt, de har de fornummet (betraktet)." Dette utsagnet angår Jesu
styre i ”1000 års-Riket”. På samme måten som
Messias skal bli en åpenbaring for kongene på jorden,
ønsket Paulus å bringe ut sitt budskap om den frie nåden
til så mange som mulig. Han ønsket ikke å forkynne der som
apostlene hadde forkynt før ham, for de hadde en delvis annen
lære. Han ønsket ikke å bygge på den grunnvollen som
de hadde for sin forkynnelse, men han ønsket å legge SIN EGEN
GRUNNVOLL. Det er den paulinske læren. ”Etter den Guds nåde
som er meg gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen
bygger videre, men enhver se til hvorledes han bygger videre.”
(1.Kor.3,10.) Vi har i det foregående
vist både at Paulus brukte mange henvisninger til Tanach i sin
undervisning, og hvordan han brukte dem. Dette betyr ikke at Paulus
lærte likt med de gammel-testamentlige profetene og lærerne, men
det betyr at han ved Den Hellige Ånds hjelp og inspirasjon kunne ta ut
de sammenhengene, som han kunne bruke i sin undervisning. Mange av de frelses-prinsippene
som Paulus brukte i sine brev, er også felles for enhver tidsperiode. Det gjelder for enhver av oss
å fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.) Som vi skrev innledningsvis er
det 99 direkte henvisninger til Tanach i Paulus sine brev. (Brevet til
Hebreerne er ikke tatt med.) Vi har nå gått
gjennom de viktigste henvisningene i Romerbrevet og forklart dem. Det vil i
en kort artikkel føre for langt å gå gjennom de
øvrige av Paulus sine brev med hensyn til dette. Jeg vil derfor
utfordre leserne til å gjøre dette. I dette studiet har jeg benyttet
meg blant annet av Robert C.Brocks bok: How and Why Paul used The Old
Testament. Tingvoll den 16-12-04 og den 25-05-06.
Oska Edin Indergaard. |