PAULUS SIN FORKYNNELSE I APOSTLENES GJERNINGER OG I BREVENE                       

 

 

   Den kristne menigheten begynte med Paulus sin omvendelse i året 37. Han var det første medlemmet i denne menigheten. (1.Tim.1,15-16.)

   Den kristne menigheten er en PARANTES i Guds løfter til Israel og til jødene. Enkelthetene angående den kristne menigheten var IKKE KJENT i gammeltestamentlig tid, men det var GJORT PLASS til den i og med at profetene profeterte om, at det skulle komme en tid, da Gud skulle vende seg fra Israel og til hedningene. Dette skjedde på grunn av jødenes forkastelse av Guds lov og Guds ordninger.

   Paulus siterte disse utsagnene når han ville vise, at den kristne menigheten var forankret i Guds planer. ”men jeg sier: Har de (jødene) da ikke fått høre (evangeliet om Messias)? Jo. Til visse. Deres røst (profetene) gikk ut til hele jorden (hele Israel), og deres ord til jorderikets ende (den da kjente verden). Men jeg sier: Kjente da Israel ikke til dette? Først sier Moses: Jeg vil gjøre dere nidkjære på det som ikke er et folk. På et uforstandig folk vil jeg gjøre dere harme, og Esaias våger seg til å si: Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg. Jeg åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg, men om Israel sier han: hele dagen rakte jeg ut mine hender til et ulydig og gjenstridig folk. ” (Rom.10,18-21.)

 

  Apostlene kjente også til dette og av den grunn anerkjente de også det arbeidet som Paulus drev, selv om de også forstod at Paulus hadde et ANNET TEOLOGISK GRUNNLAG for sin virksomhet og sin forkynnelse enn det som de hadde. Mens apostlene forkynte både NÅDEN og GJERNINGER i frelsesspørsmålet, så forkynte Paulus utelukkende DEN FRIE NÅDEN.

   På apostelmøtet i Jerusalem i året 50 sa Jakob rett ut at før ”Riket for Israel” kunne bli opprettet, så skulle det komme en tid da Gud TOK SEG UT ET FOLK AV HEDNINGER FOR SITT NAVN.  Dette var åpenbart i det profetiske ordet. ”Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. Og dermed stemmer profetens ord overens, således som det er skrevet: Deretter (etter at den kristne menigheten er uttatt) vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter oppbygge, og jeg vil igjen oppreise det, for at alle andre mennesker skal søke Herren, ja alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over (ved jødenes misjonsvirksomhet i ”1000 års-riket”, sier Herren, som gjør dette, som er kjent av ham fra tidsalderen av.” (Ap.gj.15,14-18.)

  

   Det er også beskrevet i Tanach at denne tiden for jødenes forkastelse ville vare i 2000 år. ”Jeg (Messias) vil gå min vei. Jeg vil vende tilbake til mitt sted (himmelen), inntil de (jødene) erkjenner seg skyldige og søker mitt åsyn. I sin trengsel (den store trengsel) skal de lete etter meg. Kom (sier de): La oss vende om til Herren (jødenes omvendelse)! For det er han som har sønderrevet, men han vi også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss. Han vil gjøre oss levende etter 2 dager (2000 år). På den tredje dag (i ”1000 års-riket”) vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.” (Hos.5,15-6,2.)

   Dersom vi setter Jesu himmelfart til året 32 etter Messias, vil vi komme fram til året 2032 når vi legger 2000 år til år 32.

   Vi vet ikke eksakt hva som vil skje i de kommende år, men at vi er kommet inn i det som Bibelen kaller ”de siste dager”, er det ikke mye tvil om.

 

   Det er mange Bibel-forskere som mener, at året 2007 er et viktig årstall i Bibelsk profeti. De begrunner det med følgende to forhold:

 

a)      På jødenes nyttår den 12. september dette året vil Saturn ha en sammensmelting med Regulus, som er kongestjernen i Leo. Dette skjedde også i året 3 før Messias. Denne sammensmeltingen kan være begynnelsen til EN NY FASE i endetidsbegivenhetene. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. s.172.)

 

b)      De gamle rabbinerne delte opp Salmene i 5 forskjellige avdelinger. Den 5 og siste avdelingen inneholder Salmene 107-150. Det er mange Bibel-forskere som mener, at disse Salmene på en spesiell måte beskriver endetiden og opprettelsen av ”Riket for Israel”. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. s.548-551.)

 

 

   Apostlene anerkjente det arbeidet som Paulus drev, men de forstod ikke alle enkelthetene i den teologiske basis som Paulus hadde for sin virksomhet. Peter skrev følgende om dette: ”og akt vår Herres langmodighet til frelse, således som og vår elskede bror Paulus har skrevet til dere (den messianske menigheten) etter den visdom som er ham gitt, likesom og i alle sine brev når han i dem taler om dette. I dem er det noe som er SVÆRT VANSKELIG Å SKJØNNE, og som de ulærde og ubefestede (judaistene) tyder vrangt, som de og gjør med de andre Skrifter, til sin egen undergang.” (2.Pet.3,15-16.)

 

                         DEN KRISTNE MENIGHETS BEGYNNELSE

 

   Innenfor dispensasjonalismen er det 3 vurderinger angående begynnelsen på den kristne menigheten, og de er:

 

a)      Menigheten begynte på pinsefestens dag.

b)      Menigheten begynte ved Paulus sin omvendelse i året 37.

c)      Menigheten begynte ved Paulus sitt fangenskap i Roma i årene 60-62.

 

   Disse 3 forskjellige vurderingene vil ha følgende konsekvenser for det teologiske innholdet i både Apostlenes Gjerninger, i de brevene som apostlene skrev og i de 13 brevene som Paulus skrev:

 

1)      Dersom det er rett at den kristne menigheten begynte på pinsefestens dag, så vil dette ha som følge at hele Apostlenes Gjerninger og både apostlenes og Paulus sine brev er skrevet til den kristne forsamlingen.

 

2)      Dersom det er rett at den kristne menigheten begynte ved Paulus sin omvendelse i året 37, så vil dette ha som konsekvens at Apostlenes Gjerninger 13-28,28 og de 13 brevene som Paulus skrev tilhører den kristne menigheten. Apostlenes Gjerninger 1-12 vil da tilhøre den messianske forsamlingen eller ”Riket for Israel”.

 

3)      Dersom det er rett at den kristne menigheten begynte først ved Paulus sitt første fangenskap i årene 60-62, så vil dette ha som konsekvens at hele Apostlenes Gjerninger og de 7 første brevene som Paulus skrev, ikke tilhører den kristne menigheten, men de tilhører ”Riket for Israel”.

 

   Den første vurderingen er gal av den grunn at den ikke tar hensyn til at Jesu og apostlenes forkynnelse angikk ”Riket for Israel”.  Det teologiske innholdet i første del av Apostlenes Gjerninger og i de brevene som apostlene skrev, er delvis forskjellig fra de brevene som Paulus skrev. Det sentrale i Paulus sine brev er den fri nåden og frelsens visshet for den som tror. Det sentrale i første del av Apostlenes Gjerninger og apostlenes Skrifter, er nåden og den jødiske loven. De messianske jødene var også frelst av nåde ved tro, men i vandringen som troende måtte de holde den jødiske loven. Loven var IKKE OPPHEVET, men den var OPPFYLT, og det er to forskjellige forhold.

 

   Den andre vurderingen er etter mitt syn den rette vurderingen, for Paulus sitt budskap skiller seg fra apostlenes budskap. Paulus var et utvalgt redskap til å forkynne de hemmelighetene angående Guds rike som ikke hadde vært åpenbart før. De forskjellige hemmelighetene kom til uttrykk både i Apostlenes Gjerninger 13- 28,28 og i de 13 brevene som Paulus skrev. Han så ikke alle hemmelighetene med det samme. Det var heller ikke behov for å se alt helt klart fra begynnelsen av. I den første tiden måtte han overbevise jødene om at det budskapet som han hadde, var forankret i Tanach. Han var da spesielt opptatt av to emner, og det var:

 

a)      Den jødiske loven gjaldt ikke for den kristne menigheten. Han kalte sitt budskap for ”GUDS NÅDES EVANGELIUM”. (Ap.gj.21,24.)

b)      Både jøder og hedninger ble både frelst og bevart på grunn av Guds nåde. Moseloven gjaldt ikke lenger for den kristne menigheten.

 

   Den tredje vurderingen er gal av den grunn at den tar ikke hensyn til at Paulus hadde en ENHETLIG FORKYNNELSE. Den hevder at Paulus forkynte ”Riket for Israel” fra sin omvendelse i året 37 og til året 60. Fra den tid fikk han EN NY ÅPENBARING om den kristne menigheten. Dette er galt, og det vil blant annet ha som konsekvens at innholdet i Apostlenes Gjerninger 13-28,28 og de 7 første brevene som Paulus skrev, ikke angår den kristne menigheten, men det angår derimot den messianske menigheten og Israel.

   Etter dette synet er det bare de 6 siste brevene som Paulus skrev, som angår den kristne menigheten. (Brevet til Hebreerne er ikke tatt med her da dette angår den messsianske menigheten etter at nådetiden for opprettelsen av ”Riket for Israel” var slutt.)

 

   Det går ikke an å hevde at innholdet i Apostlenes Gjerninger 13-28,28 og de 7 første brevene som Paulus skrev, ikke angår den kristne menigheten. Innholdet i Apostlenes Gjerninger 13-28,28 er en beskrivelse av Paulus sine 4 misjonsreiser. Det teologiske aspektet er ikke hovedsiktepunktet i dette skrivet, men det er å beskrive de misjonsreisene som Paulus og hans medarbeidere foretok rundt omkring i Romerriket.

   Når Paulus hadde fått etablert sine menigheter, så besøkte han dem flere ganger og skrev sine brev til dem. I disse brevene utviklet han den teologien som skulle være retningsgivende for menighetene.

   Dette betyr ikke at det ikke er teologiske vurderinger i Apostlenes Gjerninger 13-28,28, men det betyr at det teologiske aspektet er NEDDEMPET på bekostning av en beskrivelse av misjonsreisene og de vanskelighetene som Paulus og hans medarbeidere møtte på reisene.

 

   Selv om det teologiske aspektet ikke er like fremtredende i Apostlenes Gjerninger 13-28,28 som i det paulinske brevene, så betyr ikke dette at Paulus ikke omtalte de ny-testamentlige sannheter og hemmeligheter på sine misjonsreiser. Det sier seg selv at dette ble berørt i Paulus sine samtaler med sine medarbeidere og i de møtene som han hadde.

   Paulus oppholdt seg for eksempel i 2,5 år i Efesus. I den forbindelsen står det at han ”HOLDT IKKE NOE TILBAKE, men at han forkynte HELE GUDS RÅD til menigheten.  

   Dette betyr at menigheten i Efesus kjente til ALLE GUDS PLANER med menigheten. ”hvorledes jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til gagn, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene. ” (Ap.gj.20,20.)

”for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere HELE GUDS RÅD.” (Ap.gj.20,27.)

 

   Ved Paulus in omvendelse fikk han et trefoldig kall, og det var. Han skulle forkynne Kristus for:

 

a)      Hedninger,

b)      Konger og

c)      Israels barn. (Ap.gj.9,15.)

 

   Når Paulus skulle forkynne sitt nye budskap, oppsøkte han synagogene rundt omkring i Romerriket. Der traff han både jøder, proselytter og Gud-fryktige hedninger. Når han forkynte i synagogene, tok utgangspunkt i DET SOM VAR KJENT for jødene. Han tok utgangspunkt i Tanach. I tillegg til dette forkynte han også hemmelighetene med den kristne menigheten alt etter som det var behov for det.

 

             PAULUS FORKYNNELSE I APOSTLENES GJERNINGER

 

   Vi skal i det følgende gjengi en del av de teologiske emnene, som Paulus forkynte, og som er gjengitt i Apostlenes Gjerninger 13-28,28:

 

1.)    GUDS NÅDES EVANGELIUM. Det er det evangeliet at den som tror på Jesus, skal bli frelst. Dette evangeliet gjaldt både jøder og hedninger. Det er NÅDEN som er i sentrum for Paulus sin forkynnelse. Den jødiske loven er opphevet som indirekte frelsesvei for jødene. ”Så være det dere vitterlig brødre at ved ham (Jesus) forkynnes dere syndenes forlatelse, og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.” (Ap.gj.13,38-39.)

   ”… (Paulus og Barnabas) talte da med dem (jødene og deres proselytter) og formante dem til å HOLDE FAST VED GUDS NÅDE.” (Ap.gj.13,43.)

   ”De ble nå en lang tid der (i Ikonium) og talte frimodig i Herren, som gav SITT NÅDESORD VITNESBYRD, i det han lot tegn og under skje ved deres hender.” (Ap.gj.14,3.)

   Paulus hadde DET SAMME BUDSKAPET til både jøder og hedninger, men i og med at han hadde et spesielt kall til hedningene, så blir han også kalt for ”HEDNINGENES APOSTEL” og et ”LYS FOR HEDNINGENE”. ”For så er Herrens bud til oss: jeg har satt deg (Paulus) til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse inntil jordens ende.” (Ap.gj.13,47.)

   ”Og han (Jesus) sa til meg: Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte.” (Ap.gj.22,21.)

 

2.)    EVANGELIET VAR FOR JØDENE FØRST og DERETTER FOR HEDNINGENE. Paulus oppsøkte først den jødiske synagogen hvor han kunne komme i kontakt med både jøder og proselytter. Han sprengte den jødiske synagogen og dannet PAULINSKE MENIGHETER av de som lot seg overbevise om at hans budskap var rett.

   Når jødene ikke ville ta imot det paulinske budskapet, så oppsøkte han ikke mer den jødiske synagogen, men gikk til hedningene med det samme budskapet. ”Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord ble talt FØRST til dere, men siden dere støter det fra dere og ikke akter dere verdige til det tidsalderlige livet, så vender vi oss nå til hedningene. ”(Ap.gj.14,46.)

 

3.)    HEDNINGENE BEHØVDE IKKE Å BLI OMSKÅRET og HOLDE MOSELOVEN FOR Å BLI FRELST. (Ap.gj.15.)

  Dette ble bestemt på apostelmøtet i Jerusalem i året 50. Dette viser med all tydelighet at Paulus hadde et annet budskap enn det som de messianske jødene hadde. For dem var det nødvendig å holde loven i vandringen som troende. De proselyttene som sluttet seg til den messianske jødedommen måtte holde enten hele loven eller deler av den. Det var 4 typer proselytter. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. s. 355.)

 

4.)    DEN SOM TROR, SKAL BLI FRELST. ”og han (fangevokteren i Filippi) og sa: Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? De sa da: Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.” (Ap.gj.16,30-31.)

         Ingen kan frelse seg selv ved egne gjerninger. Det er troen som har frelst menneskene til alle tider, men til tross for det så krevdes det at de messianske jødene måtte holde Moseloven i vandringen som troende.

   Når fangevokteren spurte om hva han skulle gjøre for å bli frelst, så fikk han det svaret at han skulle tro på Jesus. Her kommer det spesielle ved Paulus sitt budskap til uttrykk. Det var nok å tro på Jesus.

 

5.)    DE SOM HADDE TATT VERD TROEN, BLE DØPT. ”da nå hun (Lydia) og hennes hus var blitt døpt,…” (Ap.gj.16,15.)

”Så tok han (fangevokteren i Filippi) dem til seg i samme time på natten og vasket dem etter slagene, og straks ble han døpt med alle sine.” (Ap.gj.16,33.)

”Men synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus, og mange av korintierne som hørte ham (Paulus) kom til troen og lot seg døpe.” (Ap.gj.18,8.)

”De de (de 12) hørte dette, lot de seg døpe til den Herre Jesu navn, og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord.” (Ap.gj.19,5-6.)

   Vanndåpen hørte med til Moseloven. Det var mange forskjellige typer tvetninger. De hadde alle sammen med renselse å gjøre.

   Da døperen Johannes kom, forordnet han dåp til hele den jødiske nasjonen. Dette gjorde han for å fremstille et renset folk for Herren. Gud hadde planer med det jødiske folket at de skulle være konger og prester ut over den hele jord i forbindelse med innføringen av ”Riket for Israel”.

   Både apostlene og Johannes døpte den jødiske nasjonen inn i Jesu navn og inn i Jesu person. Den hadde med TILHØRIGHET å gjøre. Dessuten kunne ikke jødene få verken Den Hellige Ånd er syndenes forlatelse uten at de hadde tatt vanndåpen. (Ap.gj.2,38.)

 

   I begynnelsen av sin virksomhet døpte også Paulus de som hadde kommet til tro på Jesus. Han døpte dem ikke for at de skulle få Den Hellig Ånd og syndenes forlatelse, men han døpte dem av den grunn at de hadde fått Den Hellige Ånd og syndenes forlatelse. Av dette ser vi at den dåpen som han døpte menneskene med, ikke var Rikets dåp.

   Paulus oppdaget etter hvert at vanndåpen ikke var forenlig med det budskapet som han formidlet om den frie nåden. ”For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle miste sin kraft.”(1.Kor.1,17.)

   ”en Herre, en tro (lære) en dåp (gjenfødelsens dåp)” (Ef.4,5.)

 

   Dette kan virke forvirrende at Paulus døpte de troende i begynnelsen av sin virksomhet, og at han ikke døpte de troende på et senere tidspunkt. Det kan være flere grunner til det:

 

a)      Han ville vinne jødene for Kristus. Han tilpasset sitt budskap til de ytre omstendighetene. Paulus gjorde alt for å frelse så mange som mulig av sine landsmenn. Når han var sammen med jødene, så levde han som en jøde. Når han var sammen med hedningene, så levde han som hedningene. Han var selv ikke under loven selv om han var jøde, men han var lovbundet til Kristus. (1.Kor.9,19-21.)

Han elsket sine landsmenn i den grad at han ønsket, at han selv måtte være forbannet borte fra Gud, dersom dette kunne frelse jødene. (Rom.9,1-3.)

 

b)      Den paulinske læren var under utvikling. Hele tiden fra Paulus sin omvendelse i året 37 og fram til Jerusalems ødeleggelse i året 70 var en AVVIKLINGSPERIODE for ”Riket for Israel” og en ETABLERINGSPERIODE for den paulinske læren. Paulus fikk ikke alle hemmelighetene med det samme. Han fikk dem litt etter hvert. Dette gjaldt også synet på vanndåpen. Han sluttet med å døpe både på grunn av at vanndåpen hørte med til den messianske jødedommen, og på grunn av at Gud viste ham at vanndåpen ikke var forenlig med den frie nåden.

 

   Vanndåpen, som så mange setter så høyt, har ingen ting med GJENFØDELSEN å gjøre, men den gav jødene en YTRE RENSELSE. Den var ETT AV FORBILDENE PÅ JESU FORSONING. ”som (gaver og slaktoffer) ikke makter å gjøre dem fullkomne etter samvittigheten som tjener Gud, men som bare sammen med mat og drikke og TVETNINGER, er KJØDELIGE FORSKRIFTER, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.” (Hebr.9,10.)

   Vanndåpen hører ikke med til den kristne menighets læregrunnlag, men den skal komme tilbake igjen i ”Riket for Israel”, som en MINNEDÅP på Kristi forsoning. Dette er grunnen til at Jesus forordnet vanndåpen både før og etter sin forsoning på Golgata. Apostlene fortsatte med å døpe jødene inn i den messianske forsamlingen.

 

6.) EVANGELIET OM AT MESSIAS SKULLE KOMME. 

  Evangeliet om Messias komme, død og oppstandelse for all verdens synd var ikke noe nytt for jødene. Det var sentrum i Tanach. Det var den åndelige basis for alle Guds løfter til jødene. ”at Messias skulle lide, og at han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene. ”(Ap.gj.26,23.)

   Paulus kalte dette evangeliet for ISRAELS HÅP. ”Av denne årsak har jeg bedt dere ( jødene i Roma) for å se dere, og tale med dere, for det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenke.” (Ap.gj.28,20.)

   Dette evangeliet var godt kjent for jødene. Paulus kalte det for GUDS EVANGELIUM. ”Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium, som han FORUT lovte ved sine profeter i hellige Skrifter, OM HAN SØNN, som etter kjødet er kommet fra Davids ætt, som etter Hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre, ved hvem vi fikk nåde og apostelembete til å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære.” (Rom.1,1-5.)

   Av den grunn kunne også Paulus si at EVANGELIET VAR FOR JØDE FØRST OG DERETTER FOR GREKER. ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet (om Jesus Kristus), FOR DET ER EN Guds kraft til frelse for hver den som tror, BÅDE FOR JØDE FØRST OG SÅ FOR GREKER.” (Rom.1,16.)

 

7.)    EVANGELIET OM DE DØDES OPPSTANDELSE. Det var det tredje evangeliet som Paulus forkynte. Det hadde sammenheng med Jesu oppstandelse. ”Da nå Paulus visste at den ene del av dem var sadduseere og den andre del fariseere, ropte han i Rådet: Brødre! Jeg er en fariseer, sønn av fariseere. Det er for håp og for de dødes oppstandelse at jeg står her for retten.” (Ap.gj.23,6.)

   Paulus kalte også ”de dødes oppstandelse” for ”ISRAELS HÅP”. ”Og nå står jeg her og skal dømmes for håp på det løfte som av Gud er gitt til fedrene. Det som vårt tolvstammefolk under uavlatelig gudstjeneste natt og dag håper å vinne fram til, for dette håp tiltales jeg av jøder, konge! Hvorfor aktes det for utrolig at Gud oppvekker døde?” (Ap.gj.26,6-8.)

 

8.)    GUDS RIKE. Paulus forkynte ikke ”Riket for Israel”. Det var ikke hans oppgave. Han forkynte den nye fasen av Guds rike som var blitt etablert. Det var den kristne menighets tid. ”Og nå, se, jeg vet at dere aldri mer skal se mitt åsyn, alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket.” (Ap.gj.20,25.)

”og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.” (Ap.gj.28,28.)

   Hva som gjelder begrepet ”Guds rike”, så er det et fellesbegrep. Det gjelder både ”Riket for Israel”, og det gjelder den kristne menighets tid. Det er sammenhengen som bestemmer, hva vi skal legge i dette begrepet.

 

 DET TEOLOGISKE INNHOLDET I PAULUS SINE BREV

 

Hva som angår det teologiske innholdet i Paulus sine brev, så vil det naturligvis variere fra brev til brev. Grovt sett kan vi dele brevene opp i 3 kategorier, og det er:

 

a)      LÆREMESSIGE BREV. Slike brev er Romerbrevet, de 2 Brevene til Tessalonikerne og Efeserbrevet.

   I Romerbrevet blir rettferdiggjørelsen, helliggjørelsen og herliggjørelsen behandlet. Alt dette har vi i troen på Jesus. Vi (både jøder og hedninger) er ikke lenger under loven, men vi er under nåden. (Rom.6,14.) I tillegg til dette er det 3 kapitler om Guds forhold til jødene i fortid, nåtid og framtid. (Rom. 9-11.)

   I de to Brevene til Tessalonikerne blir forholdet mellom Kristi dag og Herrens dag behandlet. Den kristne menigheten skal ikke inn i Herrens dag, som er et uttrykk for trengselstiden.

   I Efeserbrevet blir den kristne menighets posisjon i Kristus behandlet som høyt hevet over alle ting. (Ef.4,10.) I tillegg til dette blir det presisert at den som er frelst, er satt inn i himmelen i Jesus Kristus. Dette skjedde FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT. (Ef.1,3-4.) Det er ikke lenger noen forskjell på jøder og hedninger. Vi er gjennom Jesus Kristus gjort til en ny skapning. (Ef.2,11-16.) Den jødiske loven er tatt bort. (Ef.2,14-15.)

 

b)      BREV TIL KORREKSJON FOR MENIGHETENE. Slike brev er de to Brevene til Korintierne, Galaterbrevet, Brevet til Filippenserne og Brevet til Kolossenserne.

   I de to Brevene til Korintierne blir det spesiell lagt vekt på at menigheten skal leve et helliggjort liv. Den som er gjort hellig ved troen på Jesus, skal leve et helliggjort liv.

   I Galaterbrevet blir det spesielt lagt vekk på rettferdiggjørelsen. Den som er rettferdiggjort i troen på Jesus, behøver ikke å holde Moseloven.

   I Filippenserbrevet får menigheten en mild korreksjon om at den må vandre på en rett måte. De skal ha Paulus som forbilde. (3,15, 3,17 og 4,9.)

   I Kolossenserbrevet blir jødedommens og gnostisismens veier til helliggjørelse og frelse avvist. De troende blir oppfordret til å søke Kristus til helliggjørelse og frelse. Vi skal søke det som er der oppe, der som Kristus sitter ved Guds høyre hånd. (Kol.3,1.)

 

c)      BREV SOM BESKRIVER HVORDAN DEN KRISTNE MENIGHETEN SKAL FUNGERE. Slike brev er de to Brevene til Timoteus og Brevet til Titus.

 

    Jeg vil ikke gjennomgå det teologiske innholdet i hvert enkelt av de 13 brevene som Paulus skrev. Det får hver enkelt gjøre under bønn og Den Hellige Ånds veiledning.

   Det var heller ikke hensikten med denne artikkelen å gi en fyldesgjørende oversikt over de teologiske temaene som Paulus tok opp i sine brev. Når vi sammenligner disse emnene med innholdet i Apostlenes Gjerninger 13-28,28, så kan det aller meste av det som Paulus skrev i sine brev lett innordnes i siste del av Apostlenes Gjerninger.

   Det forholdet at de forskjellige emnene er mer utdypet i brevene enn de er i siste del av Apostlenes Gjerninger, har sin naturlige forklaring. Hensikten med Apostlenes Gjerninger 13-28,28 er ikke å gi en utfyllende beskrivelse av Paulus sin teologi, men det er å vise at nådetiden for opprettelsen av ”Riket for Israel” var slutt, at jødene som folk og som nasjon ikke ønsket å ta imot Jesus fra Nasaret som sin frelser og Messias, at det hadde kommet en ny tid, der jødene var satt til side, og at hedningene hadde kommet inn i sentrum av Guds planer i forhold til HEMMELIGHETEN.

 

Tingvoll den 5-3-07.

 

Oskar Edin Indergaard.

 

Back