Nattverdens
Betydning.
Innenfor ”Nådebevegelsen”
(”The Grace Movement”) er
det to vurderinger om hvorvidt nattverden gjelder for den kristne menigheten
eller ikke. De som mener at den kristne menigheten først begynte ved Paulus
sitt fengselsopphold i Roma i årene 60-62, hevder at nattverden ikke gjelder
for den kristne menigheten. De begrunner dette med at de 6 første brevene som
Paulus skrev, ikke angår den kristne menigheten, men de angår den messianske
menigheten. Dette betyr at Brevet til romerne, De 2 Brevene til Korintierne,
Brevet til Galaterne og De to Brevene til Tessalonikerne
ikke angår den kristne menigheten.
De som har
dette synet, mener videre at fra år 37 og til år 60 hadde Paulus UTELUKKENDE en
tjeneste ovenfor de jøder og de hedninger som skulle gå inn som medlemme i ”Riket
for Israel”. Dette er etter min vurdering en GAL LÆRE.
Etter som jeg
ser det, så hadde Paulus en ENHETLIG TJENESTE, og denne tjenesten gjaldt UTELUKKENDE
den kristne menigheten, som bestod både av jøder og hedninger.
Når vi leser
de 6 første brevene som Paulus skrev, ser vi at det er en del jødiske elementer
i dem, som vi ikke finner i de 7 siste brevene, som han skrev. Dette skyldes at
den paulinske læren ikke var fullt utviklet med det samme. Paulus fikk de
læremessige sannhetene om den kristne menigheten etter hvert som tiden gikk.
Dette forholdet var Paulus selv klar over. Han skrev: ”For vi skjønner
stykkevis og taler profetisk stykkevis, men når DET FULLKOMNE kommer, da skal
det som er stykkevis, få ende.” (1.Kor.13,9-10.)
Innefor
fortolkningen er det to vurderinger om hva ”det fullkomne er”, og det er:
a) ”Det
fullkomne” er Paulus sin endelige lære.
b) ”Det
fullkomne” skal åpenbares ved Jesu komme for den kristne menigheten. Da skal
det som er stykkevis, bli åpenbart fullt ut.
Jeg
har den siste oppfatningen. Selv om Paulus sin lære er fullkommen for lengst,
så ser vi fortsatt stykkevis og taler profetisk stykkevis. Vi ser alle
frelsessammenhenger som gjennom et speil i en gåte, men ved Jesu komme for den
kristne menigheten skal vi se og forstå alle ting fullt ut (1.Kor.13,11-12.)
Alt det som er stykkevis, skal falle bort, men håp, tro og kjærlighet
skal aldri falle bort. De blir stående. (1.Kor.13,13.)
Innenfor ”Nådebevegelsen” blir det stort sett
hevdet at når den fullkomne læren kom, så opphørte nådegavene og mange av
embetene. Jeg er uenig i denne vurderingen. Den er søkt, og en kan heller ikke
finne dekning for den andre steder i Paulus sine brev. (Se mine 3 artikler:
Nådegavene og embetene er ikke opphørt i vår tidsperiode. Del 1,2 og 3.)
Av slike
jødiske elementer som vi finner i Paulus første brev og i Apostlenes Gjerninger,
og som ikke hører med til den paulinske læren, nevner vi:
2.) Vanndåpen.
Paulus døpte med vann helt fram til året 51. Da viste Gud ham at vanndåpen var
UFORENLIG med forsoningen (”ordet om korset”) og den frie nåden. (1.Kor.1,17-2,2.)
3.) Omskjærelse
av de troende. Vi vet at judaistene, som ikke forstod
Paulus sin undervisning, hevdet at også hedningene måtte holde Mose-loven og bli omskåret, for å bli frelst og bevart som
troende. Denne læren kalles for ”galatisme”.
Paulus lot omskjære en person, og det var Timoteus.
(Ap.gj.16,3.) Dette ble gjort for at Timoteus lettere
skulle få inngang hos jødene. Dette ble gjort for å fremme evangeliets frie løp
i de jødiske synagogene.
4.) Tro som
forutsetning for helbredelse. (Ap.gj.14,9.) I den messianske jødedommen var
troen nødvendig for at helbredelser kunne finne sted. Det er den ikke i den
paulinske læren. Nå er det Guds nåde som helbreder oss.
5.) Håndspåleggelse
i forbindelse med helbredelser og overføring av åndelig kraft. (Ap.gj.13,3,
19,6 og 28,8.) Dette er strengt tatt ikke nødvendig i den paulinske læren, for det
er Guds nåde som helbreder, men man har frihet til å legge hendene på et
menneske. Dette gjorde de eldste med Timoteus. (1.Tim.4,14 og 5,21.) Dette gjorde også Paulus (Ap.gj.19,11.)
6.) Ofring i
templet. Paulus ofret flere ganger i templet. (Ap.gj.21,21-26 og 24,17-18.)
Dette gjorde han både av den grunn av at han var jøde, og av den grunn at dette
ville fremme evangeliet blant jødene. Han gjorde det av pragmatiske grunner og
av kjærlighet til det jødiske folket.
Når han var sammen med jødene, levde han som en jøde og holdt loven, og
når han var sammen med hedningene, holdt han ikke den jødiske loven, for den
var ikke for hedningene. (1.Kor.9,20-21.) Det
viktigste for Paulus var hele tiden å vinne mennesker for Jesus.
7.) Helligholdelse av de jødiske høytidene og sabbaten. Dette var også
et krav som judaistene mente, at de troende
hedningene måtte overholde, for å få del i frelsen. Paulus avviste dette. ”Dere
tar vare på dager og måneder og tider og år. Jeg frykter for dere at jeg
kanskje forgjeves har gjort meg møye med dere.” (Gal.4,10-11.)
8.) De jødiske
reglene for rein og urein mat. Dette gjaldt også spørsmålet om de troende
hedningene kunne spise det kjøttet, som var blitt ofret til de hedenske gudene,
og som var blitt til overs, og som de kunne kjøpe. Paulus lærte at det var ikke
noe som var rein og urein mat, og at de troende hedningene kunne ete
offerkjøttet med god samvittighet. ”La derfor ingen dømme dere for mat eller
drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller
sabbater. Disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører
Kristus til.” (Kol.2,16-17.) (Se også 1.Kor.8.)
9.) Salving av
olje i forbindelse med helbredelser. Oljen var et bilde på Den Hellige Ånd. Det
var vanlig i den messianske menigheten at den som var syk, skulle salves med
olje. (Jak.5,14-16.) I den paulinske undervisningen er dette ikke nødvendig,
for det er nåden eller Den Hellige Ånd som helbreder uten at det behøves noe
ytre middel, som skal formidle helbredelsen. ”Han altså som gir dere Ånden og
virker KRAFTIGE GJERNINGER blant dere, gjør han det ved lovgjerninger (for
eksempel salving av olje) eller gjør han det ved TROENS (NÅDENS) FORKYNNELSE?”
(Gal.3,5.)
Da Paulus var i Efesus, brukte han også en del
ytre hjelpemidler i forbindelse med helbredelse av mennesker. Dette ble gjort
for å vise jødene at hans praksis var den samme som i de messianske menighetene.
Begge lærene var fra Gud. ”Og usedvanlige kraftgjerninger ble gjort ved Paulus
hender, så at de endog tok svetteduker eller forklær som han hadde hatt på seg,
og bar til de syke, og sykdommene vek fra dem, og de onde ånder for ut av dem.”
(Ap.gj.19,11-12.)
10.) Tienden er
heller ikke for den kristne menigheten. Det er en jødisk praksis som en del
kristne menigheter har kopiert fra jødedommen, for å få inn penger til sin
virksomhet. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. s.319-321.)
10.) Påbudet om at kvinnene i Korint måtte tildekke
sitt hode under Guds-tjenesten, er derimot en ordning
som fortsatt er gyldig for menigheten. Den er ikke bare begrunnet ut ifra
jødisk skikk og bruk, men den er også begrunnet både ut ifra selve skapelsen og
ut ifra rangeringen i Guds rike. (1.Kor.11,1-17.)
Dette er ikke noe frelsesspørsmål, men det er et rangerings- og
ordningsspørsmål. Når Paulus pålegger de troende kvinnene i Korint å gjøre dette,
så betyr det at det også gjelder kvinnene i våre forsamlinger. Jeg tror at
dersom vi hadde fulgt Guds ord på dette området, så hadde dette vært til stor
velsignelse for den kristne menigheten. ”Det kommer ikke an på omskjærelse, og
det kommer ikke an på forhud, men på Å HOLDE GUDS BUD.” (1.Kor.7,19.)
På samme måten som Jesus underkastet seg Guds ordninger, skal også vi
gjøre det samme. På samme måten som Jesus underordnet seg Gud, skal også
kvinnene underordne seg sine menn i alle ting. Dette har ingen ting med
likestilling å gjøre, men det er en ordning som er villet av Gud. (1.Kor.11,1-17.)
11.) Ellers så
har vi også en rekke bud som vi skal overholde i den kristne menigheten. Dette
har ikke noe med frelsen å gjøre, men det har med vandringen å gjøre. Vi skal
holde de mer enn 400 bud og regler som Paulus gav den kristne menigheten.
På apostelmøtet i Jerusalem i året 49 ble det også bestemt at den
kristne menighet skulle holde 4 bud. De skulle avholde seg fra:
a) Avgudene.
b) Hor
c) Det som var
kvalt.
d) Blod.
(Ap.gj.15,20.)
Når det gjelder nattverden, kan vi være helt sikre på at dette er en
ordning, som også angår den kristne menigheten, for påbudet om å feire
nattverden ble gitt til Paulus av den OPPSTANDNE Jesus. ”For jeg har mottatt av
Herren dette som jeg også har overgitt dere, at den Herre Jesus i den natt da
han ble forrådt, tok et brød, takket og brøt det og
sa: Dette er mitt legeme, som er brutt for dere. Gjør dette til minne om meg!
Likeså også kalken etter aftensmåltidet, idet han sa: Denne kalk er den nye
pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere som dere drikker den, til minne
om meg!”(1.Kor.11,23-25.)
Nattverden består av brød og vin. Disse to bestanddelene symboliserer
Jesu legeme og blod. De er ikke det samme som Jesu legeme og Jesus blod.
Den katolske kirken lærer at det skjer en forandring av brødet og vinen
til Kristi legeme og blod. (Læren om transubstansiasjon.)
Den lutherske kirken lærer at disse to bestanddelene
er både brød og vin samtidig som de også er Jesu legeme og blod. (Læren om konsubstansiasjon.)
Dette kan ikke være riktig av to grunner:
a) Da Jesus
innstiftet nattverden, som ble en del av det jødiske påskemåltidet, så var han
selv til stede med sitt legeme og sitt blod. Han kunne derfor ikke dele ut av sitt
eget legeme og blod.
b) Når Jesus
sa: ”Dette er mitt legeme” og ”Dette er mitt blod” (Mat.26,26-28.), så bruker
grunnteksten det greske verbet ”estin”, som betyr ”å
være”. Både i det hebraiske og greske språket utelater man dette verbet når man
skal bruke det i konkret betydning, men man bruker det når man skal bruke det i
overført betydning. I og med at dette verbet er tatt med her, så skal
betydningen forståes i overført betydning.
Dette betyr at Jesus sa: ”Dette symboliserer mitt legeme” og ”Dette symboliserer
mitt blod.”
Nattverden er åndelig samfunn (fellesskap) med Jesu legeme og blod.
”Velsignelsens kalk som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod?
Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme?” (1.Kor.10,16.)
Selv om et menneske er gjenfødt og frelst, behøver det hele tiden å ha
et fornyet samfunn med Jesus. Vi trenger det daglig. Dette får vi i nattverden.
Nattverden er like viktig som bønn og Bibel-lesning,
og av den grunn burde vi ta nattverden HVER DAG. Det gjorde også disiplene til
Jesus. ”idet de samdrektig HVER DAG søkte templet og brøt brødet HJEMME, nøt de
sin mat (vanlig mat) med fryd og hjertes enfold.” (Ap.hj.2,46.)
Vi behøver ikke å oppsøke kirken eller menigheten, for å få del i
nattverden. Vi kan ta den privat- enten alene eller sammen med andre.
Brødet, som er et symbol på Jesu person, er også et symbol på det
kristne legemet, som er en åndelig enhet med Jesus. Fordi der er ETT BRØD, er
der ETT LEGEME. ”Fordi der er ett brød, er der ett legeme, enda vi er mange,
for vi har del i det ene brød.” (1.Kor.10,17.)
Den kristne menigheten kan aldri skilles fra Jesus. Dersom du er blitt
et Guds barn, så er du dermed satt inn i himmelen sammen med Jesus. Du kan
aldri komme ut derifra. En gang frelst er alltid frelst. Gud driver ikke på med
å flytte mennesker inn og ut av himmelen. Vi er satt inn i himmelen allerede
før verdens grunnvoll ble lagt. ”likesom han utvalgte oss i ham FØR VERDENS
GRUNNVOLL ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.”
(Ef.1,4.)
Det er mange som hevder at en gjenfødt kristen kan falle ut av Guds
nåde, men det er ikke riktig. Selv om det kan se slik ut, så vil Gud bevare
alle som en gang er blitt medlem av den kristne menigheten.
Den som hevder det motsatte, har ikke forstått Paulus nådesbudskap, men han blander det sammen med den messianske
jødedommen der de troende jødene måtte holde loven eller Jesu undervisning i
vandringen som troende. Loven hadde dermed noe med frelsen å gjøre.
Dette er en STOR TRØST til alle de som mener og tror, at de har noen av
sine nærmeste og venner, som tilsynelatende er falt ifra nåden og troen. Gud
vil bevar dem på en underfull måte, for de er FORUT BESTEMT til å bli medlem av
den kristne forsamlingen. ”For dem som han forut kjente, dem har han også forut
bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den
førstefødte av blant mange brødre.”(Rom.8,29.)
”For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter,
verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde
eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet
i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom.8,38-39.)
Selv om en del Bibel-steder taler om ”de som
forgjeves er kommet til tro” og ”de som er falt fra troen”. (Gal 5,4,1.Tim.1,19-20, 4,1, 4,15 og 6,10.), så angår ikke disse Bibel-stedene frafall fra troen. Dersom disse Bibel-stedene blir tolket på en ordentlig og riktig måte,
så viser det seg at de ikke går på tap av frelsen, men på tap av helliggjørelse
og nådelønn. (Se mine artikler: En gjenfødt kristne kan ikke falle ut av nåden
og Den frie nåden.)
Det er bare den kristne forsamlingen som har fått DETTE STORE
PRIVILEGIET i frelseshistorien å ikke kunne falle ut av nåden. Hva som gjelder
alle de andre frelsesforsamlingene i frelseshistorien, så er det en mulighet
for at de kan falle ut av nåden, for de må forholde seg til loven i en eller
annen form i sin vandring som troende.
Den kristne menigheten er både frelst og blir bevart som troende i
forhold til Guds nåde. Dette ligger utenom oss selv. Vi kan ikke påvirke det. Det
forholdet at vi skal vandre i samsvar med de bud og de regler som Jesus gjennom
Paulus fikk formidle til oss, det er en helt annen sak.
Brødet, som er et symbol på Jesus legeme, ble brutt for oss på Golgata. Jesus led ikke bare døden for oss, men han led
også døden for all verdens synd. Han tok med seg all verdens synd opp på korset
og forsonte verden med Gud. Da han sa: ”Det er fullbrakt!” var forsoningen
fullbrakt.
Etter at forsoningen var fullbyrdet på korset, ble Jesu sjel levendegjort av Den Hellige Ånd og i denne for han til
dødsriket, for å forkynne både dom og seier der. Dette var Jesu store triumferd til dødsriket. (1.Pet.3,18-19.)
Jesu nedgang til dødsriket hadde ikke noe med
forsoningen å gjøre, men primært drog han til dødsriket for å tale dom til de
åndene som hadde vært ulydige på den tid da Noha
bygget arken.
For de som var der, og som ikke hadde tatt imot kjærlighet til sannheten,
ble hans budskap et budskap til dom, men for dem som hadde tatt imot budskapet
om frelse i sin egen tidsalder, så ble det et budskap til frelse og utfrielse.
Opp gjennom historien har det vært mange som har fryktet for døden og
dødens følger. Nå kunne de slå seg til ro med at det hadde kommet en frelser,
som kunne fri dem ut fra frykten, som er en av menneskets verste fiender.
”Ettersom da barnene har del i blod og kjød, fikk han (Jesus) også i like måte
del i det, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens
velde. Det er djevelen, og UTFRI ALLE DEM SOM AV FRYKT FOR DØDEN VAR I TRELLDOM
ALL SIN LIVSTID.” (Hebr.2,14-15.)
Det er ikke synden som er det store problemet i verden, for den er
sonet, men det er det forholdet at menneskene ikke vil ta imot denne ufattelige
store gaven fra Gud, som heter syndenes forlatelse. Det kreves av oss at vi tar
imot frelsen og kommer til tro på Jesus.
I og med at Jesu legeme ble brutt for oss på Golgata,
så behøver heller ikke vi å dø. Den som tror på Jesus, skal aldri dø.
(Joh.11,26.) På samme måten som Jesus lever for bestandig og dør ikke mer, slik
er det også med oss. Døden er oppslukt til seier.
Jesus tok på seg all verdens synd på sitt legeme, og vi vet at den som
har synd, den må dø. Jesus måtte dø for oss. Det var en stedfortredende død. I
og med at han ikke hadde synd selv, så måtte døden gi slipp på Jesu legeme. Det
var Jesu rene liv og blod som både frelste ham og oss andre.
Jesus legeme har også betydning i forsoningen. Hans legeme ble brutt ned
eller ødelagt på korset, men på grunn av blodets funksjon, så ble Jesu legeme
oppreist igjen på den tredje dagen. På grunn av Jesu oppstandelse skal også vi
som tror, oppstå i bortrykkelsen av den kristne
menigheten og få nye legemer. De skal være like med Jesu oppstandelseslegeme.
Vi kan ikke skille Jesus legeme fra Jesu blod. De har begge sine
spesielle funksjoner i forsoningen. Det var hele Jesu legeme eller hele Jesu
person som deltok i forsoningen. Jesu blod er SENTRUM i forsoningen, men vi må
heller ikke glemme den funksjonen som Jesu legeme hadde.
Det livet som Jesus lever i dag, er også en garantist for at vi, som
tror på ham, skal bli frelst. ”SÅ MEGET MER skal vi da, etter at vi nå ER RETTFERIDGGJORT VED HANS BLOD, VED HAM BLI FRELST FRA
VREDEN. For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, så skal vi SÅ
MEGET MER BLI FRELST VED HANS LIV ETTER AT VI ER BLITT FORLIKT.” (Rom.5,9-10.)
I den gammel-testamentlige offertjenesten
hadde både offerets kropp, en del av innvollene og blodet forskjellige
funksjoner i forsoningen. Slik er det også med Jesu forsoning. Både Jesu blod
og Jesu legeme er viktige deler både i selve forsoningen og i frelsen. Vi må
huske på at frelsen ikke bare inneholder selve rettferdiggjørelsen. Den
inneholder også vandringen og avslutningen, som er herliggjørelsen. (Se min
bok: Jødenes Konge. Bind 3, hvor jeg skriver mye om dette.)
Når Jesus bar våre synder opp på korset, så var det ikke bare selve
synden han tok med seg, men også syndens følger. Det er alt som er ondt i
verden. Han sonet for alt dette på Golgata. Syndens
følger kan være:
1. Sykdom.
2. Død.
3. Sorg og
plager.
4. Undertrykkelse
og nød for både mennesker og dyr.
5. Rovdrift på
naturen.
6. Urettferdig
styresett.
7. Krig og uår.
8. Dårlig
økonomi.
Når vi blir frelst, får vi utbetalt en del av dette. Det første som vi
får utbetalt, er SYNDENES FORLATELSE. Det er likt for alle. De andre tingene
som jeg har nevnt ovenfor, kan variere fra person til person. Dette kan også
være avhengig av hvordan den politiske situasjonen er, der vi bor.
Når det gjelder sykdom, så vet vi at det er mye sykdom i verden og i Jesu
legeme- alt for mye. Vi kan ikke kreve at Gud
helbreder oss, men vi kan be om det.
Hva som gjelder punktene: a, c, d, e, f, g og h, så kommer de ikke til å
bli realisert fullt ut før i 1000 års-riket- når
Jesus sitter på sin herlighetstrone i Jerusalem.
Hva som gjelder punkt b kommer dette ikke til å bli realisert før på
slutten av ”1000 års-riket”. ”Den siste fiende som
tilintetgjøres, er døden.” (1.Kor.15,26.)
Hva som gjelder helbredelse av sykdom, så skal vi ikke forholde oss til
det som evangeliene skriver om dette, for de Bibel-stedene
som omtaler dette, gjelder ”Riket for Israel”, men vi skal bruke og praktisere det som Paulus skrev om dette. Det er hans
Skrifter som er retningsgivende for oss.
Hva som gjelder helbredelser i den messianske forsamlingen, så var de grunnet
på følgende forhold:
a) Løfter i Tanach.
b) Overholdelse
av loven.
c) Overholdelse
av Jesu undervisning.
d) Jødenes tro.
e) Jesus som
jødenes frelser og Messias.
f) Jesus som
jødenes lege.
g) Den Hellige
Ånds kraft.
Hva som gjelder helbredelser i vår tidshusholdning, så baserer de seg på
følgende forhold:
a) Jesus som
vår frelser.
b) Nådegavene
som en iboende kraft hos de som tror.
c) Jesus som
hodet for sitt legeme, som er menigheten.
d) Den frie
nåden.
e) Den Hellige
Ånds kraft.
Det forholdet at Jesus helbredet så mange syke, var et tegn på at han
var jødenes Messias. Dette var ett av de tegnene som
angikk hans tjeneste som Messias, frelser og jødenes
lege (hebr.Yhvh Rophe.) ”hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den
Hellige Ånd og kraft. Han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som
var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham.” (Ap.gj.10,38.)
I ”1000 års-riket” skal helbredelse av sykdom være
mye mer utbredt enn den er i den kristne menighets tid, for i dag er uttagelsen
av Kristi legeme det viktigste. Dette betyr ikke at vi ikke har mange
helbredelser i dag også, men i ”1000 års-riket” skal
dette tilta voldsomt. Ingen innbygger som bor i Jerusalem, skal være syk.
(Es.33,24.)
Dette gjelder ikke bare innbyggerne i Jerusalem, for i ”1000 års-riket” er alle troende innbyggere av Jerusalem. De har
sin åndelige fødsel der - i jødedommen. ”Jeg nevner Rahab
(Egypt) og Babel blant dem som kjenner meg. Se filisteren og tyrieren med etioperen. Denne
mannen er født der. Og om Sion skal det sies: HVER OG
EN ER FØDT DER. Og han, den Høyeste, gjør det fast. Herren (Jesus) skal telle
når folkene blir oppskrevet, og si: Denne er født der. Sela.” (Salme 87,4-6.)
Både Jesus og
apostlene helbredet en rekke jøder. Det lå i apostlenes mandat at de skulle
helbrede all sykdom. (Mark.16,17-18 og Luk.10,9.) Vi kan ikke uten videre
anvende det som står i evangeliene, på vår tid. De angår ”Riket for Israel” og
ikke den kristne menigheten.
Det er mange årsaker til sykdom. Det har sammenheng med syndefallet, og
dypest sett er det satan som har skyld i dette, for han forledet menneskene til
å synde. Den som synder, må dø. Synden kommer fra satan.
Gud kan også bruke sykdom og ulykker til å fremme sine planer- både med
enkeltindivider og med nasjoner. Gud overgir gjerne hele folkeslag til døden
dersom dette kan tjene hans sak. ”for jeg er med deg (Israel), sier Herren, og
jeg vil frelse deg. Jeg vil gjøre ende på alle de folk som jeg har adspredt deg iblandt. Bare deg
vil jeg ikke gjøre ende på. Jeg vil tukte deg med måte, men helt ustraffet vil
jeg ikke la deg være.” (Jer.30,11.)
Dette betyr ikke at Gud ikke kan eller ikke vil helbrede i vår tidsperiode,
dersom han ønsker det. Vi skal i det hele tatt ikke bruke verbene ”å kunne”
eller ”å ville” i forbindelse med Guds helbredelse av menneskene, men vi skal
ganske enkelt si at: ”GUD HELBREDER.”.
Helbredelsen er en gave eller en nåde fra Gud. Det er noe som ligger
utenom mennesket selv. Vi kan ikke ved vår tro tvinge Gud til å gi helbredelse.
Vi har helle rikke krav på helbredelse.
Når det gjelder helbredelse, skal vi gå inn på Gud med all vår bønn og
kraft om å bli helbredet, men dersom vi ikke får helbredelsen, så er også dette
et svar fra Gud, og svaret er bestandig: Min nåde er nok for deg. Din svakhet
fullendes i min styrke. (2.Kor. 12,9.)
(Se artikkelen: Jesu forsoning.)
Hva som gjelder forsoningen, så har det i de karismatiske forsamlingene
vært en tendens til å sette et likhetstegn mellom forsoningen og helbredelse av
sykdom. Man har hevdet at når Esaias 53,4 sier, at Messias tok på seg våre sykdommer, så er dette det samme
som at han tok med seg sykdommene opp på korset og sonet dem der- en gang for alle. Dette er ikke rett. Det var ikke
sykdommene Jesus tok med seg opp på korset, men det var synden.
I de opprinnelige jødiske manuskriptene er heller ikke ordet ”sykdom”
brukt, men det er kommet inn ved Septuaginta. Det
ordet som er brukt, er ”plage”.
Dessuten skrev Matteus at det var under sitt jordeliv, at Jesus bar
jødenes sykdommer og tok på seg jødenes plager. ”Men da det var blitt aften,
førte de til ham mange besatte, og han drev åndene ut med et ord, og alle dem
som hadde ondt, helbredet han, for at det skulle oppfylles som er talt ved
profeten Esaias, som sier: Han tok våre
skrøpeligheter på seg og bar våre sykdommer.” (Mat.8,16-17.)
(Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)
Hva som gjelder utsagnet ” og ved hans sår har vi fått legedom”
(Es.53,5.), så har dette blitt tolket i de karismatiske forsamlingene dit hen at
det betyr, ”at vi har fått helbredelse fra sykdom ved Jesu sår (forsonergjerning).”
Dette er også en gal anvendelse av dette, for Peter skrev i sitt Første Brev at
dette ikke gikk på helbredelse av sykdom, men det gjaldt selve SYNDEN. ”han som
bar VÅRE SYNDER på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra VÅRE
SYNDER og leve for rettferdigheten, han ved viss sår dere er legt.” (1.Pet.2,24.) (Se foredraget: Israel og den kristne menighet
og artikkelen: Jesu forsoning.)
Hva som gjelder vinen, så er dette et symbol på Jesu blod. Det er blodet
som er selve soningsmidlet. ”Likeså tok han også kalken etter aftensmåltidet,
idet han sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, gjør dette, så ofte som
dere drikker den, til minne om meg.” (1.Kor.11,25.)
På grunn av forsoningen i Jesus blod, måtte
døden gi slipp på Jesu legeme.
Om blodets funksjon står det i G.T:
a) At livet er i blodet.
b) At blodet er gitt på alteret for å
forsone synden.
c) At uten at
blod blir utgytt, skjer ikke syndenes forlatelse. ”for kjøttets sjel (livet) er
i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres
sjeler, for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.”(3.Mos.17,11.)
På samme måten som den første pakten ble inngått ved at blod ble utgytt,
ble også Den nye pakten inngått ved at blod ble utgytt, men denne gangen var
det reint blod som ble gitt og ikke ureint dyreblod. Derfor sa også Jesus at
hans blod symboliserte blodet i Den nye pakten, som er en fullkommen pakt. ”For
dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange (i betydningen
”alle”) til syndenes forlatelse (gr. afesin, som
betyr ”bortsendelse”.) Mat.26,27.)
Nattverden er derfor et MINNEMÅLTID om Jesu forsoning, men det er også
et symbol på Jesu komme for den kristne menigheten. ”For så ofte som dere eter
dette brød og drikker denne kalk, forkynne dere HERRENS DØD INNTIL HAN KOMMER.”
(1.Kor.11,26.)
På samme måten som Den første pakten ble inngått med jødene, ble også Den
nye pakten inngått med jødene. Den er oppfyllelsen av et løfte i Tanach om at Gud skulle opprette en ny pakt med jødene. Den
skulle ikke være slik som Sinai-pakten, som jødene
brøt, men den inneholdt løfte om at Den Hellige Ånd skulle være i pakten og
hjelpe jødene med å oppfylle Guds bud. (Jer.31,31-34.)
Vi som er hedningetroende, og som tilhører den
kristne menigheten, har fått del i Den nye pakt i Jesu blod. Vi har ikke fått
del i den ut ifra løfter i G.T., men vi har fått del
i den på grunn av GUDS NÅDE mot oss.
Vi er blitt tjenere for en ny pakt. ”som (Gud) og
gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt
(gr.diatheke.), ikke for bokstav, men for Ånd, for
bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.” (2.Kor.3,6.)
Grunnbetydningen i ordet ”diatheke”, er
”ordning” eller ”arrangement”. Dette Skrift-stedet
kan derfor ha to betydninger, og det er:
a) Vi er tjener
for Den nye pakt i Jesu blod.
b) Vi er tjenere
for en ny ordning. Denne ordningen er Paulus sin undervisning til oss.
Nattverden er ikke et påbud, men det er EN GAVE og EN MULIGHET for oss.
Den gjelder de som har kommet til en levende tro på Jesus. Den som ikke er
kommet til tro på Jesus, kan ikke ha samfunn med ham. Vedkommende kan heller
ikke utdype sitt samfunn med Jesus i nattverden.
Den som tar nattverden uten å være en troende, synder mot forsoningen,
og det vil straffe seg. ”Derfor, hver som eter brødet eller drikker Herrens
kalk uverdig, han blir skyldig i Herrens legeme og blod.” (1.Kor.11,27.)
Studiebibelen nr. 3 sier på s.775 følgende om dette: ”Vanære mot
symbolene er vannære mot det de representerer.”
Det å delta i nattverden på en uverdig måte, er hån mot Jesus og forsoningsverket,
og det kommer til å bli straffet på en eller annen måte.
I forbindelse med nattverden var det også et kjærlighetsmåltid.
Nattverden skulle avslutte dette måltidet, men i menigheten i Korint skilte man
ikke mellom disse to måltidene, slik at nattverden ikke ble noe
felleskapsmåltid. Det var stor uorden i nattverdsmåltidet. Noen ble mette. Noen
drakk seg full, og andre var sultne. (1.Kor.11,20.)
Gud straffet dette med sykdom. ”Derfor er det mange syke og skrøpelige
blant dere, og mange sovner inn.” (1.Kor.11,30.)
Den som ikke prøver seg selv, om han er verdig til å delta i nattverden,
kan bli straffet for det. Før man tar nattverden, må man prøve seg selv- om en
er verdig til å ta den. Det er bare de som tror på Jesus, som er verdig til å
få del i nattverden. ”Men hvert menneske prøve seg selv, og så ete han av brødet og drikke av kalken, for den som eter og
drikker, han eter og drikker seg selv til dom, dersom han ikke gjør forskjell
på Herrens legeme (og annen mat.)” (1.Kor.11,28-29.)
Det er to grupper mennesker som må prøve seg selv, om de kan ta
nattverden, og det er:
a) De som ikke
tror på Jesus. De kan ikke delta i nattverdsmåltidet.
b) De av de
troende som ikke deltar i nattverden på en riktig (verdig) måte. Dette var et
problem i menigheten i Korint, men det er sannsynligvis ikke et problem i våre
menigheter.
I menigheten i Korint var det mange syke, og mange døde også før tiden.
Grunnen til det var at de tok nattverden på en uverdig måte. Dette forteller
oss at det er LEGEDOM FRA SYKDOM og FOR TIDLIG DØD i nattverden, når man tar
den på en verdig måte. Samfunnet med Jesu forsoning gir legedom og et lengre
liv.
Dette betyr at når vi tar nattverden på en verdig måte, så kan vi unngå
sykdom og for tidlig død. Vi burde derfor ta nattverden mye oftere enn vi
vanligvis gjør. Vi burde ta den hver dag- enten alene
eller sammen med andre.
Disse menneskene som ble syk og døde før tiden, MISTET IKKE FRELSEN, men
de fikk forkortet sine liv. Dette var en dom over deres liv, og grunnen til det
var at de ikke hadde tenkt over konsekvensene ved å ta nattverden på en uverdig
måte. Dersom de hadde hatt en dypere åndelig forståelse av nattverdens
betydning, så hadde de ikke blitt dømt på denne måten. ”Men dersom vi dømte oss
selv, ble vi ikke dømt (til å være syk og dø).” (1.Kor.11,31.)
Den staffen som disse menneskene fikk, var et uttrykk for Jesu
kjærlighet til dem. Han dømte dem for at de ikke skulle dømmes sammen med
verden. ”men når vi dømmes, da refses vi av Herren, for at vi ikke skal
fordømmes sammen med verden.” (1.Kor.11,32.)
Vi vet at den som Herren elsker, den tukter han. ”for den Herren elsker,
den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Det er for
tuktens skyld at dere tåler lidelser. Gud gjør med dere som med sønner. For
hvem er den sønn som hans far ikke tukter? Men er dere uten tukt, som alle har
fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner.” (Hebr.12,6-8.)
Alle som tror på Jesus, vil få del i hans tukt. Han tukter oss ikke for
å plage oss, men for at vi skal vokse i kjennskap til ham og i nåden. Det er
rett det som kirken hevder: ”Gud oppdrar oss med kors og trengsel for sitt
navns skyld.”
Nattverden er DET ENESTE SYNLIGE NÅDEMIDLET som vi har. (Vanndåpen er
ikke noe sakrament for den kristne menigheten. Den angår den messianske
menigheten.) Vi må sette oss inn i hva nattverden gir oss av åndelige goder og
bruke den så ofte som vi kan.
Vi må også være klar over at vi må ta nattverden på en verdig måte.
Dersom vi ikke gjør det, vil vår deltagelse i nattverden bli en dom over våre
liv.
Tingvoll den 20-11-05 og 7-05-06. Oskar Edin Indergaard.