Oskar Edin Indergaard
"Nådegaver, tungetale og mirakler har ikke opphørt"

Av Jan Lilleby

Det er et velkjent fenomen at vi vil alltid ha diverse temaer og læremomenter innen kristenheten, der en ikke synes å kunne bli enige. Selv innen dispensasjonalismens bibelske og etter mitt syn, helt riktige tolkingsrammer, finner vi enkeltsannheter som det er stor uenighet omkring. Ett av disse temaer er dette som jeg har antydet i overskriften: Nådegaver, tungetale og mirakler. Min påstand, - som etter det jeg kan se av diverse bøker jeg har lest, går en del kjente bibellærere imot, - er at nådegavene ikke har opphørt. De er fullt ut gyldige i den tid som menigheten skal virke på jorden i den inneværende tidshusholdningen etter Paulus: Husholdningen "..med den Guds nåde." (Ef.3ff)
La oss i denne lengre artikkel ta et nødvendig gjennomsyn på de viktigste elementene vedrørende hvorvidt det skal være nådegaver eller ikke i menigheten. Først ser vi på en kortfattet sammenligning mellom de to typer virksomhetene som fantes på apostlenes tid, inkludert Paulus. Hvordan var ordningen i Rikets virksomhet, før Paulus kom med den nye åpenbaringen om frelse bare ved tro?

Nådegaver i Jerusalem menigheten

1. Undergjerninger - såkalte kraftige gjerninger (oppvekking av døde mm.) J.fr. Tabitas oppvekkelse ved Peter. Apg.9, 40-41.

2. Helbredelsesmirakeler med Peters skygge i Jerusalems gater, - og siden med den lamme Æneas, ved Peter. Apg.9, 33-34.

3. Kraft til å avsi dødsdom. BARE PETER HADDE DETTE MANDAT. Apg.5, 1-10.

4. Profeti og profetisk gave. Alle apostlene, samt flere brødre bl.a. Agabus. Se også den Ananias som på profetisk vis ved åpenbaring ble ledet til Paulus i Damaskus og løste ham fra den blindhet han ble slått med. Se også Peter som refser trollmannen Simon i Samaria.

5. Gave til å prøve ånder. Se Peters refs av trollmannen Simon. Apg.8, 18-23. Noen mener også at dette kunne være "Kunnskaps tale ved Ånden."

6. Visdoms tale. Flere mener at dette gjelder fremtid, men det kan heller synes å være det at Ånden gir særlig visdom til å tale slik at motstandere av troen skulle gå i seg selv. Se både Peters to pinsetaler, men også Stefanus sin forsvarstale før steiningen.

7. Kunnskaps tale. Henvist ovenfor som da Peter avslørte trollmannens onde motiver. Denne kan virke sammen med gave til å prøve åndene.

8. Tungetalen. NB: Apostlene fikk ikke samme tunger som de Paulus omtaler i 1.Kor.12. De fikk evne til å tale forståelig for tilhørerne. De talte ikke evangeliet, men "om Guds store gjerninger", det vil si: Det generelle og evige evangelium vedr. Guds allmakt som Skaperen. Det var derfor det var nødvendig med en skikkelig utleggende tale fra Peters side etter at tungetegnet ble manifestert.

9. Tydning av tunger: FINNES IKKE pga. som forklart i pkt. 8 ovenfor.

10. Nådegaven til tro. FINNES IKKE - i hvert fall ikke av omtale eller i lære fra apostlene.

Tjenestegaver i Jerusalem menigheten

1. Hyrden. PETER ALENE PÅ TOPP som leder i Jesu sted. Joh.21.

2. Underordnede hyrder. Johannes og Jacob. Omtales av Paulus i Gal.2 som" å være blant støttene, de som gjaldt."

3. Eldsterådet. Overtatt etter judaistisk skikk etter Moses og profetene - og var underlagt apostlene generelt. Apg.15ff.

4. Menighetstjenerne/ Diakoner. Stefanus, Filip og fem andre ble valgt til å dele ut mat, klær og penger fra "Rikets felleskasse". De skulle ha godt vitnesbyrd og være fylt av Ånd og visdom. Apg.6.

5. Menigheten. Disse (brødrene først og fremst) ble ikke ansett slik som i vår tid, å være alminnelige tilhørere. De var heller gjenstand for en VIDERE UTTAKELSE TIL Å VÆRE MED Å FØRE TILBUDET TIL JØDENE OG RIKETS OPPRETTELSE UT. De var potensielle tjenestegaver. Derfor måtte alle de som ønsket tjeneste under apostlene, selge unna sine eiendeler og gi inn i felleskassa. J.fr. Barnabas som solgte sin eiendom og ble en disippel for å være med og forkynne Riket for Israel, (før han ble dratt med inn i den nye tidshusholdningen sammen med Paulus.) Apg.4, 36-37. Vi må ikke trekke inn dette Rikets disippelskap i nådens tid, da vi ikke lenger underlegger oss overapostler, men bes av Paulus om å "..oppbygge hverandre..". Vi skal ikke ha noen hale av disipler etter oss, som forkynnere! Vi skal underordne oss hverandre= det utelukker at noen overlærer kan dosere noen ufeilbarlig lære som skal etterfølges. Paulus ber oss å undersøke profetisk tale og lære. Dermed er disippelskap i Rikets forstand, umuliggjort - ved det flertallsprinsipp som Paulus innførte i lederskapet. Dette utelukker også falsklæren om at menigheten skal følge "..pastoren og ..hans visjon..".

I Rikets virksomhet med det fortsatte tilbud til Israel, etter himmelfarten, var Peter eneleder, eller HODE, for menigheten. I mangel av Jesu personlige nærvær, hadde Herren selv innsatt Peter slik, understøttet av Jacob og Johannes. Han var eneleder, og stod over de andre hva gjaldt ansvar - noe som er lett synlig i Apostlenes Gjerningers tidlige kapitler, slik nevnt ovenfor. Peter lærte aldri om "Kristus som hode for menigheten", det var det Paulus som fikk åpenbaring om - og derfor finner vi at Paulus aldri innsatte enepastorer, men bare flerlederskap ved tilsynsmennene/eldstebrødrene. Da Peter innså at jødene var i ferd med å bli "..innesluttet i ulydighet..." (Rom.11,30-32) ved at de forkastet Rikets tilbud, gav han opp enelederskapet, og overlot styringen til Jacob (Herrens bror) og de eldste - mens han selv begynte å forkynne for "..Israels barn.." ute i diasporaen. Så langt Jerusalem tiden.

Under Paulus sin åpenbaring om "hemmeligheten - husholdningen med den GUDS NÅDE" (Ef.3, Rom.16 og Kol.1) - så fikk vi en annen struktur på både tjenestegavene og nådegavene. La oss ta en analytisk titt på disse, slik vi har gjort med Rikets virksomhet ovenfor:

Nådegavene i menighetens tidshusholdning ved Paulus

1.Kor.12 nevner konkret, og læremessig bestemt, 9 slags nådegaver, jeg lister dem opp:

1. Tunger, forskjellige slag
2. Tydning av tunger
3. Profetisk gave
4. Gaver til å helbrede
5. Kraftige gjerninger
6. Visdoms tale ved Ånden
7. Kunnskaps tale ved Ånden
8. Gaven til å prøve åndene
9. Tro ved Ånden (Special faith)

Nå er det viktig å se den RETTE SAMMENHENGEN Paulus setter de ni gavene inn i. Glipp i forståelsen her, fører til at bibellærere løsriver gavenes virksomhet fra vår gjenfødelse som troende - og ikke ser at Paulus KNYTTET GAVENE OPP MOT AT VI SOM TROENDE BLE DØPT INN I KRISTI LEGEME VED ÅNDEN. Vi leser 1.Kor.12,11-14:

" Alt dette (nådegavene) virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil. 12: For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, SLIK ER DET OGSÅ MED KRISTUS. 13: FOR med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått èn Ånd å drikke. 14: Legemet er jo heller ikke ett lem, men mange."
Legg merke til Paulus sitt forklarende uttrykk først i vers 13: Uttrykket FOR...altså, han peker på selve årsaken til at vi har nådegaver. "FOR med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme...".
Siden det ikke har opphørt at vi døpes inn på Kristi legeme ved Ånden, - dette er en dåp til Kristi død slik Paulus viser i Rom.6 og Kol.2, og den "ène dåp" i Ef.4 (ikke vanndåp, obs!!) så har heller ikke nådegavene SOM FINNES PÅ DET LEGEMET VI ER DØPT INN I, OPPHØRT Å VIRKE. Er legemet intakt, da er også nådegavene intakte! Bare dette ene momentet burde være nok til å slå fast at mirakler, nådegaver og tungetale slettes ikke opphørte med apostlene, inkludert Paulus sin bortgang. Nådegavene ble formidlet av apostlene, MEN GITT TIL MENIGHETEN SOM ENDESTASJON. Men ut fra menighetens forkynnelse i alle fortsettende generasjoner siden apostlene, så følger nådegavene med at folk får HØRE TROEN FORKYNT, j.fr. Gal.3, 1-5! Dette skal vi se på litt lenger frem.

Tjenestegavene i nådemenighetens husholdning etter Paulus

1.Kor.12, 28-31 gir følgende opplisting:

1. Først noen til apostler
2. For det andre profeter
3. For det tredje lærere
4. Dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede: Evangelisten
5. Til å hjelpe, til å styre: Hyrdene/Eldstebrødrene/Tilsynsmennene/Forstanderne (se Ef.4 og Rom.12)

Og felles for de fem nevner Paulus: "...ulike slags tunger..". Tjenestegavene forventes å kunne ha tungegaven. Har tungegaven opphørt, ja da har også tjenestegavene opphørt! Igjen bør de som hevder annet enn det Paulus lærer, lære seg selv den kunsten å være konsekvent i sitt syn. Paulus knytter helt bestemt nådegavene opp mot: 1. Det at vi er døpt av Ånden inn i Kristi legeme, vi er en ny skapning 2. Det at alle tjenestegavene skal ha tungegaven. Dette umuliggjør bortfall av gavene I HELE MENIGHETENS TID PÅ JORD.
Det er maktpåliggende i en hver sak hva gjelder bibeltolking, at vi må søke å finne en helhetlig sammenheng i skriftens ord - for ellers ser vi bare "vår lille del" av et stort hele. Vi må ha med alt Paulus lærer, og ikke bare deler av det, før vi trekker skjebnesvangre og hardtslående konklusjoner.

Paulus` bestemte lære og innpisking av nådegavene

1.Kor.12, 31: "Men streb etter de beste nådegaver! Og jeg vil vise dere en bedre vei."

Etter dette verset om "en bedre vei" - kommer det 13. kapitlet, der tro, håp og kjærlighet blir stående som elementer gitt av Gud i menigheten, mot den ringere etiske kvalitet som i denne sammenligning utgjøres av nådegavene. Betyr dette at det som er av en høyere etisk verdi (de er f.eks. evig gyldige) da annullerer det som er av ringere verdi, nådegaver til tjenestebruk? NEI, SELVSAGT IKKE! Paulus snakker ikke om at kjærligheten dimmiterer nådegaver, MEN BARE AT KJÆRLIGHETEN ER AV HØYERE VERDI - noe som er etisk guddommelig opphøyet. Nådegaver er bare for menighetens jordiske tjeneste i husholdningsperioden med nåden, mens kjærligheten fortsetter uavbrutt - etter at inneværende husholdning er opphørt. Nådegavene opphører med husholdningen. Men et nytt sett åndsutrustning gis av Ånden, etter at menigheten er opprykket - og de 144000 jødiske-israelittiske evangelistene kommer på banen i den store trengselstiden. Åp.7 og 14.
Paulus taler bare om det som vedrører menighetens tid, og ikke det før eller etter denne. Mange dispensasjonalistiske bibellærere (navn er ikke interessant) holder på at vi bare skal sitte igjen med "tro, håp og kjærlighet", etter at nådegaver opphørte med apostlenes død.
Det ville bli som om jeg skulle si til noen: " Ja, jeg har en liten Golf personbil, men siden det nå finnes andre biler som er mye større enn Golf, så skal Golf opphøre å produseres." Vi må klare å koble riktig: Det mindre kan eksistere side om side med det som er større, uten problem. At det finnes digre trailere ute på veiene, er ikke det samme som at nå er det stopp med alle de mindre bilene! Javel, en litt forenklet sammenligning, men prinsippielt holder den mål. Hvor i epistlene finner vi at Paulus sier at nådegaver enten.. 1. Er opphørt eller 2. Skal opphøre (i forhold til menigheten) ? INGEN STEDER. Han taler om et opphør av tunger og profeti...når det FREMTIDIGE FULLKOMNE KOMMER. (1.Kor.13,10). Da må vi finne ut: 1. HVA er det som kommer 2. NÅR kommer det?
Men før vi ser på det, så la meg gi en liten logisk tankevekker: Er det rimelig å tro at en så intelligent og åndsnærværende forkynner som Paulus, Guds ene hovedapostel for hele tidshusholdningen med nåden - skulle bråsnu, midt inne i skrivingen av ett og samme brev? I tre kapitler av 1.Kor. (12-13-14) så viser han oss Åndens system for hvordan vi forventes å fungere ved nådegaver, tjenestegaver og detaljerte anvisninger vedrørende bruk og misbruk av gavene, for så HELT UMOTIVERT å snu helt om: Alt dette skal opphøre og bli borte fra menigheten! I verset sitert ovenfor fra 1.Kor.12, 31 om at vi skal STREBE etter de beste nådegaver, så finnes denne sterke oppfordringen - nærmest i en innpakning som mer leder oss til å tro at dette var særdeles viktig, og det vil være det for all fremtid..enn at det skulle være noe som straks vil opphøre. Flere bibellærere i dispensasjonalismen mener at opphør skjedde fra og med Apg.28. De konkluderer også av den grunn, med at det er også grunnen til at ikke vi finner noe lære om nådegaver i fengselsbrevene, - men heller at Paulus melder pass i forhold til mirakler og sykdom: Timoteus anbefales å ta vin for dårlig mage, og han nevner medarbeidere som han måtte etterlate syke. De konkluderer med at Paulus ikke lenger innehadde nådegaver som før, og derfor måtte melde pass. Dette er i mine øyne en ren teoretisk bibeltolking, uten reelt hold i Paulus sin sammenhengende lære. Det kan jeg bevise. Det første punkt er dette som jeg vil gjenta: Paulus oppfordret ikke til å etterstrebe nådegaver i 1.Kor, for så - bare kanskje noen timer etter, si at alt det han hadde oppfordret til og lært om, skulle snart opphøre. Hadde det enda vært et brev skrevet f.eks. ett eller to år etter 1.Kor. så ville en slik teori ha mer kjøtt på beinet. Men å komme med to motstridende åpenbaringer i samme brev, - umulig! Det han brukte 3 kapitler på å undervise om, slås ihjel i slutten av det midtre av disse? Nei, det ville aldri Paulus gjort.
Da Paulus skrev 1.Kor. 12- 13 - 14, visste han hva han ville ta frem i KAPITTEL 15, for der finner vi nøkkelen til det han peker på i slutten av kapittel 13: "Nå blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." Og atpåtil, så FORENER HAN NÅDEGAVENE MED KJÆRLIGHETEN I FØRSTE VERS AV KAPITTEL 14! "Jag etter kjærligheten! SØK MED IVER ETTER Å FÅ DE ÅNDELIGE GAVER, SÆRLIG Å TALE PROFETISK." Kan dette sies klarere? Her blir kjærligheten STÅENDE SAMMEN MED GAVENE, og til og med enda en sterk oppfordring: Søk mest etter å tale profetisk! Da er det feil det som sies av noen, at bare kjærligheten står igjen, etter at gavene er borte. I 1.Kor.14, 1 står BEGGE DELER sammen. Dette har de oversett alle de som mener at nådegavene er opphørt til fordel for kjærligheten.

1.Kor.15: Den store nøkkelen i denne sak

Som nevnt, det er veldig viktig å få en helhet over alt Paulus lærer - eller i allfall så mye som mulig - i en gitt sak, siden det er han som ble betrodd åpenbaringen med menigheten og alt det som hører inn i den husholdningsperioden. Det er jo helt selvmotsigende at Paulus i kap.13 dementerer nådegavene og sier at de skal opphøre, for så i kap.14 komme med gjentagelser av oppfordringer om å strebe etter dem! Og endelig, i kap.15, kommer han med en direkte forklaring på hvorfor gavene - og når gavene skal opphøre en dag i fremtiden. 1.Kor.13, 10 sier tydelig "...når det fullkomne KOMMER...da skal det som er stykkevis få ende." Altså, det var ikke kommet enda - og hvis ikke, så kunne en på dette punkt i lesingen forvente en nærmere forklaring på hva han mener med det "som skal komme". Og der får vi det 15. kapittel, med hovedvekt på oppstandelsen fra de døde, og - den andre store "hemmelighet" som Paulus fikk åpenbart: Vår sluttfrelse, opprykkelsen. Det sistnevnte nevner han som å bli overkledd med det udødelige. Døden er oppslukt til seier.
Hvorfor sier Paulus i 1.Kor.13, 10 "..når det FULLKOMNE kommer.."? Det står som en kontrast til det UFULLKOMNE som er nå: Vårt dødelige legeme, som vi stønner under byrden av - vi sukker etter å bli overkledd med det udødelige: DET FULLKOMNE LEGEMET.

1.Kor.15, 53-54: " For dette forgjengelige (ufullkomne) må bli ikledd uforgjengelighet (Fullkommenhet), og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. 54: Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier."

Går vi tilbake til 1.Kor.13, 10 så finner vi uttrykket om at dette stykkevise skal "få ende", så kan dette oversettes til "Stoppe i ett nu". I motsetning til noe som minsker og tilslutt blir sakte men sikkert helt borte. Den siste beskrivelsen er den som brukes av disse som lærer at nådegavene skulle opphøre etter apostlenes levetid, ja - noen mener sogar at det opphørte mens ennå noen av dem levde, blant andre Paulus. Men uttrykket "få ende" snakker om EN BRÅ SLUTT. DET OPPHØRER I ETT NU. Og hva er det som skjer i ett nu?

1,Kor.15,52: "...I ETT NU, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde og de døde skal oppstå uforgjengelige (fullkomne) og vi skal bli forvandlet (bli ikledd fullkommenhet)".

Det er dette Paulus snakker om og kaller "..når det fullkomne kommer..", det er vårt nye herlighetslegeme som gis i respektive oppstandelsen fra de døde, eventuelt opprykkelsen. At legemet som gis er fullkomment, fremgår klarest av Fil.3, 20-21 der vi blir lært at vi skal få et legeme som "..er likt med hans herlighetslegeme." Jesus er fullkommen både i ånd, sjel og legeme - både mens han var i det jordiske legemet og etter at han oppstod i det nye herlighetslegemet. Det er derfor helt riktig å betegne det nye herlighetslegemet som FULLKOMMENT.

Feilaktig konklusjon også vedrørende opphør av tungetalen

Jeg vil bare ta det med for helhetens skyld, - men jeg kan bevise at det heller ikke holder mål å påstå at tungene opphørte etter Apg.28. Merk deg følgende fakta:

Hvis vi går tilbake til det jeg skrev tidlig i denne artikkelen om den oppstilling som gjaldt nådegavene i Rikets forkynnelse ved Peter og apostlene, sammenlignet med nådetiden som siden kom med Paulus, så finner vi at TUNGETALE under Peter ikke var det samme som under Paulus. I Rikets tilbudsperiode under Peter, var tungene det vi kaller "glossolalia" - de ble forstått av tilhørerne uavhengig om hvorvidt den som talte tungene forstod dem eller ikke. Med andre ord: Det trengtes ikke noen tydning.
Men under Paulus, forklart i 1.Kor.12, 13 og 14 - finner vi at tungemålsgaven IKKE ER FORSTÅELIG! Den som taler i tunger taler hemmeligheter for Gud. Taler noen i tunger i offentlig møte SKAL DE TYDES. Det er lagt til en nådegave fra og med Paulus kom med menighetens husholdning, tydning av tunger. Derfor kan man ikke lære at tunger ble gitt til å nå fremmede land med tanke på språkbarrierer - en må jo ALLIKEVEL BENYTTE EN TOLK. Men da tunge-glossolalia på pinsedag taltes, så ble det uttalt ord som gjaldt "Guds evige evangelium", det står at de talte "..om Guds store gjerninger", hvilket er Guds generelle evangelium om sitt store skaperverk. Det var derfor at Peter straks etter MÅTTE HOLDE EN EGEN TALE, FOR AT TILHØRERNE SKULLE FÅ BUDSKAPET OM OMVENDELSE TIL JESUS MESSIAS.
Tankekorset er da som følger: Vil det være rimelig at Gud økte tungemålsgaven i omfang - endret den fra forståelig til uforståelig og tilla enda en gave: Tydning av tunger, bare for at det skulle avta? Taler ikke dette heller om en OPPTRAPPING AV NÅDEGAVENE mer enn det motsatte? Enhver som studerer dette på Berøa-vis vil se at jeg lærer riktig. Tanken om opphør av nådegaver generelt, og tungetale spesielt, sammen med profeti, er en ren INTELLEKTUALISERT BORTFORKLARINGS TEORI, uten støtte i "sannhets ord".
Kol.1, 5 forteller oss noe om dette: "..på grunn av det håp som ligger ferdig for dere i himmelen. Dette håp har dere alt hørt om GJENNOM SANNHETENS ORD, evangeliet." Sannhetens ord er ikke bare om korset - men det rommer HELE den paulinske lære både om menighetens anliggender her i tiden samt det fremtidige himmelske håp. Innebygget i dette sannhetens ord, ligger så læren om nådegavene og tjenestegavene. Skulle Paulus være en som skulle forutsi at "deler av sannhetens ord" skulle forsvinne - så som nådegaver? Ikke tale om. Dette forblir håpløse teorier fra folk som avsporer fra målet i sin jakt på "lærdom og kunnskap". Vi må ikke la lærdom bli hovedsak: Kristus og kjennskapen til han, og kunnskapen om ham må være vår hovedsak. Det blir det når vi passer på å ta vare på den fine balansen vi ser hos Paulus og alt han lærte oss. Holder vi fast på det ord og den åpenbaring han ble overgitt på alle nådefrelstes vegne, da vil det går bra i vår tjeneste for ham. Skusler vi bort det hele, og begynner å bygge med tre, høy og strå - da brenner vårt verk opp og vi blir uten lønn, - men vi blir dog frelst - som gjennom en ildprøve.

Oppbyggelse av menigheten ved tungegaven

Paulus lærer om viktigheten av orden i bruk av nådegavene, i 1.Kor.14. Og han lærer om oppbyggelse av menigheten ved den hjelp som ligger i nådegavene tunger, tydning og profeti. Denne oppbyggelse skulle altså falle bort - ETTER AT MENIGHETEN HAR ØKT TIL BORTIMOT 5-600 MILLIONER MENNESKER, mens den fantes da menigheten bestod av 180.000 mennesker i år 60? Alle forstår hvor riv ruskende galt dette blir. Gud og Den Hellige Ånd har vel ikke kommet i krig med seg selv, og vil nedtrappe virksomheten som går på å oppbygge menigheten?

1.Kor.14, 5: "Likevel ønsker jeg at DERE ALLE TALTE TALTE MED TUNGER, men heller at dere talte profetisk. For den som taler profetisk er større enn den som taler med tunger - hvis han da ikke tyder det SÅ MENIGHETEN KAN FÅ OPPBYGGELSE AV DET."

Skulle Gud ta bort noe så viktig som det er at menigheten blir oppbygget av det? Nei, - og det er derfor Paulus intens oppfordrer TIL BEDRE BRUK VED NÅDEGAVENE. Han lærer oss en oppkultivering i å operere med nådegaver TIL OPPBYGGELSE FOR MENIGHETEN! Den som taler profetisk, taler for mennesker, TIL OPPBYGGELSE, FORMANING OG TRØST. Dette kan ikke misforstås. Nådegavene er kommet for å bli i hele menighetens tidshusholdning. De skal virke opp gjennom alle påfølgende generasjoner, for der kommer det mennesker til verden og inn i menigheten, som skal ha oppbyggelse ut fra dette mønster etter Paulus.

Paulus og hans syke medarbeidere

En pastor skrev en artikkel der han mente at det faktum at Paulus i fengselsbrevene skriver angående sykdom blant sine nære medarbeidere, - at mirakler og helbredelser dermed var opphørt. (Tidspunkt omtrent da Apg.28 skjedde) Timoteus anbefales å bruke vin for sin dårlige mave og jevnlige sykdommer; og Paulus nevner en bror som han måtte la etter seg på reisen, syk. Denne pastoren mener også at siden Paulus i fengselsbrevene ikke nevner nådegavene og mirakler, så er det fordi disse skal ha opphørt. Slik tolkning er meget søkt, og etter min mening helt teoretisk. Paulus lærte jo selv, i 1.Kor.12, at "..Ånden deler ut til hver i sær ETTER SOM HAN VIL." Altså, mennesket kan ikke bestyre Åndens nådegaver på vilje eller behov, men Ånden avgjør selv hva han ønsker å gjøre i hvert enkelt tilfelle. Skulle så ikke Paulus være bundet av den samme lære som han underviste korinterne i? Jo, selvsagt. Det var ikke èn lov for Paulus og en annen for den jevne menighetsmedlem. Ånden var ikke bundet til alltid å yte store mirakler og helbredelser gjennom apostelen, hans store kallsgjerning til tross. Åndens gaver er gitt IKKE MED APOSTELEN SOM ENDESTASJON - MEN MENIGHETEN! Dette er vi nødt til å lære oss. Gavene er til for menigheten og dens oppbyggelse, og ikke for at tjenestegaver skal kunne prange med dem, og berike seg økonomisk ut over det Gud har nedlagt til forsørging av tjenestene. I og med at apostelen nå er død, men menigheten er fortsatt i eksistens - derfor er nådegavene i virksomhet og i full gyldighet innfor Gud.
Den Hellige Ånd var ikke, og er fremdeles ikke forpliktet til å oppgi overfor oss hvorfor han eventuelt ikke griper inn med et mirakel i tilfeller der troende venter forgjeves på et slikt inngrep. Han deler ut til hver især etter sin vilje, ikke etter vår. Ånden opererer i dag etter de ord Paulus lærte oss, og ikke etter Jesu løfter fra evangeliene. Disse var gitt under loven og hans egen nye Torah som bestod av 30 bud for Rikets ordninger. I dag ber vi, ja, men svaret er helt overlatt til Ånden, j.fr. Rom.8.

Den etterapostoliske tiden og mirakler og nådegaver

Det finnes en kirkehistorie etter Apg.28! Noen synes å ha glemt dette - men faktum er at DEN STØRSTE DEL AV MENIGHETENS HISTORIE ER ETTER APG. 28, TRO DET ELLER IKKE. Når man lukker øynene for dette slående faktum, da er det at en virkelig ligger an til å fare vill i teoretisk bibeltolking. Faktisk er det i enkelte miljøer innen dispensasjonalismen gått så langt at en begynner å kalle tegn, under, mirakler og tungetale som noe som kommer fra Satan! Dette er ikke bibeltolking i sin alminnelighet, det er teologisk overmot, isolasjonisme og selvsikkerhet utover det som er akseptabelt. I Bibelen finner vi at både Gud og også Satan er i stand til å utføre mirakler - i alle tidligere tidshusholdninger. Tenk på tilfellet med Jannes og Jambres, som stod Moses imot og brukte satanisk okkultisme og trolldom for å prøve å hindre at Farao skulle bli overbevist til å la Israels slavefolk få slippe ut av landet. I Åpenbaringsboken 13, finner vi mer av samme slag, der Satan skal få ild til å falle ned fra himmelen, slik at mennesker i hopetall følger "Dyret". Det stilles opp et avgudsbilde som får talens bruk! I New Age vet vi at healere faktisk klarer ved okkult makt og hvit magi å fjerne visse sykdommer. Men det er for lettvint å si at ALLE MIRAKLER, ALL TUNGETALE, ALLE HELBREDELSER er fra Satan. Dette er avvik fra sannheten og virkeligheten. Faktum er at de aller fleste tegn, under, mirakler og helbredelser, samt tungetaler og profeti - er alt sammen skjedd ETTER APOSTLENES BORTGANG!
Jesus ble selv anklaget for å ha kontakt med Beelsebul (de onde ånders fyrste) da han helbredet syke. Men påstanden var grunnfalsk. Selv om det nok er mye misbruk og overdrivelser og smågalskap innen kristenheten vedrørende mirakler og nådegaver, så betyr det ikke at mirakler automatisk må være av Satan. Nei, jeg mener at de fleste helbredelser og undere i vår tid, er utført av Gud Den Hellige Ånd i menigheten. At så djevelen klarer å innsnike okkultisme og falsk åndelighet i dette, må vi innse som fakta. Men dette er ikke regelen, det er heller unntaket.
Kan vi finne mirakler og nådegaver etter apostlenes bortgang og i umiddelbar nærhet tidsmessig? Ja, det kan vi, og vi skal ta en titt også på de viktigste vitnesbyrd fra oldtidshistorien i menigheten.

Polykarps martyrium

Da Polykarp omkring år 122-123 ble kastet for villdyrene på den romerske arena, var han redd - og han var helt oppe i åttiårene og gammel. Mens han nedtrykt og skjelvende vet at nå skal villdyr rive ham i filler, så går det et høylytt sukk over den store tilskuermassen: En høy kraftig røst ropte fra himmelen, til Polykarp:
"Dette må du ta som en mann!" Titusenvis av mennesker hadde hørt Herrens røst lydelig, som talte trøstende ord til sin tjener Polykarp. Dette var et utgjort mirakel, som vi kan plassere under "Åndens åpenbaring, som gis enhver til det som er gagnlig". Han fikk trøst, og samtidig det vitnesbyrd innfor titusenvis av romere, at han var Guds ekte tjener!
I følge motstanderne av tegn, under og mirakler, så opphørte mirakler omkring år 63, da Apg.28 ble skrevet. Men her, år 122-23 sprekker teorien helt opp, ved dette underet til romernes store forskrekkelse. Nådegavene var fremdeles intakte. Her vil jeg med historiens hjelp, vitne om at læren i Gal.3, 1-5 om nådegavenes tilknytning til FORKYNNELSEN AV TROEN, er riktig. Nådegavene er knyttet til nådeevangeliets forkynnelse. Og la følgende stå som overskrift til de historiske tilfeller jeg straks skal ta frem:

"vers 5: Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere (i Paulus sitt fravær, like så vel som i hans nærvær) - gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører TROEN FORKYNT?"

Nådegavene er et resultat av at TROEN blir forkynt, nådetroen slik den er åpenbart ved Paulus. Og i våre dager blir denne nådetroen forkynt i større utstrekning enn da Paulus levde. I stedet for at nådegaver har avtatt og til slutt falt helt bort, SÅ HAR DET TILTATT OG ØKT TIL USANNSYNLIGE PROPORSJONER. Dette bør være en tankevekker for alle som mener noe annet.

JUSTIN MARTYR, år 150. Han var en hedningkristen.

Fra hans "Dialog" siteres noe han skrev til jøden Tryfon:
"Derav (pga. nådegavene) kan dere selv skjønne, at det som fordum var i deres folk (under apostlene) nå er overført oss."

I hans brev til Diognetos, samme år, skriver Justin om helbredelse og nådegaver: "Nåden utfolder sin fylde i de hellige, åpenbarer hemmeligheter, forkynner tider... GIR GAVER til de søkende som ikke bryter trosedene (bekjennelsen) og ikke overskrider fedrenes grenser (apostlene). Profetenes nåde erkjennes. Troen på evangeliet stadfestes (nådegavene). Apostlenes over- levering bevares, og menighetens nåde jubler høyt."

Justin lærte helt i samsvar med Paulus sitt brev til Galaterne, 3,1-5 der gavene følger forkynnelsen av nådetroen. Og han vitner altså om å ha sett dette, åtti år etter Paulus sin bortgang.
Professor F.Nilsen sier i sin bok "Kirkehistorie": "De største personligheter i oldtiden gir vitnesbyrd om den kjennsgjerning at NÅDEGAVENE FORBLE I MENIGHETENE. De forsvant ikke med engang med apostlene."
Ignatius av Antiokia skrev til Polykarp i Smyrna omkring år 110-115. I brevet formaner han sterkt til å "..ha alle nådegaver i overflod..". De da levende lederne i de paulinske nådemenighetene, i tiden før markianismen og montanismen (reformbevegelser) visste at nådegavene var gitt menighetene, og ikke skulle dø ut med apostlene.
I kirkeskriftet "Didache" skrevet år 100-110 i enten Syria, Palestina eller Egypt - så blir profetiens nådegave mye omtalt i kapitlene 10 og 11, der en kan lese samme lære og anbefalinger som gis av Paulus i 1.Kor.12-14.
Ireneus, bisp i Lyon og Vienne, skrev "Adversus Heresis" - et skrift imot vranglære:
Han stadfester tungemålsgaven slik: "Jeg har også hørt mange brødre i menigheten som har profetiske nådegaver, og ved Ånden TALER I ALLE SLAGS TUNGEMÅL, og til andres oppbyggelse fører det som er skjult frem i lyset og KUNNGJØR GUDS HEMMELIGHETER."
Hopper vi litt frem i tid, til år 350 så finner vi de "24 katekeser" av Kyrill av Jerusalem. Der lærer han om nådegaver. I katekese 5, 11 skriver han: "Den andre art av tro er den som gis av Kristus som en særegen art AV NÅDE. En gis visdoms gave ved Ånden, en annen tro, nådegave til å helbrede...her er den tro SOM ER VIRKSOM PÅ OVERMENNESKELIG VIS."
Og slik kan vi holde på. Historien oppover helt til våre dager, er full av vitnesbyrd om at nådegavene har vært i menigheten uten avbrudd. Det er kjent historie at alle de ikke-katolske undergrunnsbevegelsene i middelalderen - og som ble ofre for katolisismens bannbuller og bål, bar preg av tungetale, helbredelser, mirakler og nådegaver, sammen med forkynnelse av frelse ved tro.
Hva skrev Paulus angående "..den tro som er virksom på overmenneskelig vis.."? (Kyrill)

Ef.3, 20: "Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, ETTER DEN KRAFT SOM ER VIRKSOM I OSS..."

Dette skrev Paulus mens han var fengslet, og mens han - etter manges mening - hadde fraskrevet at nådegaver og mirakler skulle være i virksomhet. Det stemmer bare ikke - for Ef.3, 20 vitner heller om det motsatte: En uforminsket styrke og fremdrift av Ånden i oss.
Det skulle nå være hevet over tvil at røster som vil benekte nådegavene i vår tid, har feil. Ånden har hele tiden vært i full virksomhet (på verdensbasis) ved sine gaver - gjennom forkynnelsen av nådeevangeliet etter Paulus. Dette til tross for at det er beviselig at forkynnelsen som sådan har vært ufullkommen, haltende og mangelfull, ofte oppblandet med legalisme og bud. Men det er nåden som råder i dag - og gjør at vi kan søke å få disse nådegaver i større mål i menigheten, slik at den kan bli oppbygget i henhold til Paulus sin undervisning.

forrige side