|
NÅDEGAVENE OG EMBETENE ER IKKE OPPHEVET I
VÅR TIDSPERIODE. DEL 3 Som jeg har vist i mine to
tidligere artikler om det samme temaet, så er det to syn innenfor
"nådebevegelsen" med hensyn til nådegavene og embetene,
og det er: a) Alle nådegavene og de to embetene,
apostel og profet, er opphevet i vår tid. b) Mange nådegaver og to embeter er
falt bort i vår tid. Dette gjelder spesielt ”tugetalens
nådegave” og to ”kraftgavene”, som er
”nådegavene til å helbrede” og ”nådegaven
til å gjøre undergjerninger” og de to embetene, apostel og
profet. Jeg har ikke denne oppfatningen.
Min oppfatning er følgende: Både nådegavene og embetene
finnes fortsatt, men en del av nådegavene har fått en NEDDEMPET BETYDNING i forhold til det
som de 12 apostlene hadde. De hadde dessuten en fylde av nådegaver. De
hadde et mandat som ikke var helt likt med det som vi har i menighetens tid. ”Tungetale som språk” og ”nådegaver til
å helbrede” og ”nådegave til å gjøre
undergjerninger” er ikke falt bort, men de er neddempet i vår
tidsperiode, for de var opprinnelig rettet mot Israel og jødene. Gud
handler med dette folket i forhold til store tegn og undergjerninger. Noen
kaller disse gavene for "JØDISKE GAVER", i og med at de var
rettet spesielt mot jødene. Hva som gjelder de
to embetene, apostel og profet, så er de ikke falt bort, men nye
åpenbaringer angående den paulinske læren er falt bort, for
den paulinske læren er fastlagt ved Paulus sine 13 brev. (Se mine to
foregående artikler om dette.) Det går da
ikke an å hevde at for eksempel nådegavene til å tale
profetisk, til å tjene, til å hjelpe, til å lære, til
å formane, til å gi, nådegaven til å være
forstander, nådegaven til å styre, nådegaven til å
vise barmhjertighet, nådegaven til å ha kunnskaps- og visdoms
tale, nådegaven til å ha tro, nådegaven til å
prøve åndene, nådegaven til å tyde tunger og
nådegaven til å bede i sin ånd med englers tunge
(1.Kor.13,1 og 14,4 og 14.) er falt bort i vår tid. Det går ikke
an å sette et skille mellom nådegavene og embetene, for embetene
bygger på en eller flere nådegaver. Der det ikke er noen
nådegaver, der er det heller ikke noen embeter, for det er
nådegavene som bærer embetene og gir dem deres styrke og
autoritet. En må da
spørre: Hvilke nådegaver har læreren, hyrden eller
evangelisten dersom nådegavene er falt bort i vår tid. De
står da tomhendt igjen uten å ha noen nådegaver eller noen
kraft. Den Hellige
Ånd kan naturligvis arbeide direkte- utenom nådegavene- men Han
arbeider også gjennom nådegavene. Menigheten i
Korint ble også lovet ALLE NÅDEGAVER inntil Jesu komme for
menigheten. "så at det ikke mangler dere noen nådegave mens
dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse." (1.Kor.1,7.) Det står
også at vi skal søke etter å få de åndelige
gavene i RIKELIG MÅL til menighetens oppbyggelse. (1.Kor.14,12.) I Brevet til
Efeserne 4,11-12 står det at Gud gav apostler, profeter, evangelister,
hyrder og lærere til menigheten, for at alle de troende kunne bli i
stand til å TJENE I MENIGHETEN, slik at det kristne legemet kunne bli
bygd opp på en ordentlig og god måte. "Og det er han som gav
oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til
hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli fullkommengjort til
tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse." Dette betyr at
disse 5 embetene skulle bidra til at alle i menigheten skulle være med
på dette viktige arbeidet. I og med at ikke alle hadde embeter, fikk de
sin kraft og sin nåde gjennom nådegavene. Det er blitt
hevdet både at de såkalte "kraftgavene" og alle
nådegavene er falt bort etter perioden for Apostlenes Gjerninger
(Ap.gj.28,28.), men dette er ikke riktig. Det som er riktig, er at de
såkalte "kraftgjerningene" ikke virker i den utstrakte grad
som de virket under Jesus og de 12 apostlene. Læren om at
nådegavene og de 2 embetene, apostel og profet, er opphevet i vår
tid, er basert på det som står i 1.Kor.13,9-13. Der står
det blant annet at nådegavene skal falle bort, men at tro, håp og
kjærlighet skal bestå. Nådegavene blir her sammenlignet med
kjærligheten. Nådegavene skal falle bort, for de er
ufullstendige, men kjærligheten (gr.agape) skal aldri falle bort, for
den er fullkommen. Nådegavene og embetene skal først falle bort
ved Jesu komme for den kristne menigheten, for da er det ikke mer behov for
dem. De som hevder at
nådegavene er falt bort i vår tidsperiode, mener at
nådegavene stod ved like inntil Paulus skrev sine fangenskapsbrev i årene
60-62. Hvordan kunne da Paulus allerede i 1.Kor.13,9-13 annonsere at
nådegavene skulle falle bort? Dette blir en logisk umulighet. Paulus skrev
også i 1.Kor.1,7 at menigheten i Korint ikke skulle mangle noen
nådegave inntil Jesu komme for menigheten. Dette blir da også
galt. I lys av de brevene som Paulus skrev etter året 60, burde han
ha rettet på det som
står i 1.Kor.1,7. Hva som gjelder en
generell beskrivelse av nådens forhold til nådegavene, så
bruker Paulus den samme beskrivelsen av nådegavene både i Brevet
til Romerne 6,12 som han gjør i Brevet til Efeserne 4,7. Der
står det henholdsvis: "Og da vi har ulike nådegaver, alt
etter den nåde som er oss gitt, så la oss om vi har profetisk
gave, bruke den etter som vi har tro til." (Rom.12,6.) "Men hver og en av oss er
nåden gitt etter det mål som Kristi gave måles med."
(Ef.4,7.) Dette betyr at
nådegavene også var i funksjon, da Paulus skrev Efeserbrevet. De
var altså ikke falt bort. Hva som gjelder de
to embetene, apostel og profet, så ville heller ikke Paulus ha nevnt
dem i Efeserbrevet 4,11 dersom de var falt bort. Dette blir også en
inkonsekvens og en logisk brist hos de som har dette synet. Læren om at
nådegavene og de to embetene er falt bort i vår tidsperiode, er
ikke korrekt, og den bygger ensidig på en ukorrekt forståelse av
1. Korintierbrevet 13,9-13. I følge
denne læren operer Gud ikke lenger gjennom nådegavene i vår
tidsperiode, men han operer utelukkende gjennom Den Hellige Ånd. At det
er Den Hellige Ånd som gir nådegavene, det er rett, men at de er
opphevet i vår tid, er ikke rett. Det er ingen motsetning mellom den
som gir nådegavene og det som han gir. At Gud kan
gå utenom nådegavene i sitt arbeid både med menigheten og
med de verdslige, det vet vi, men som oftest går han veien gjennom
nådegavene og embetene når han ønsker å få
gjennomført noe. Det er ingen motsetning mellom nåden og
nådegavene bortsett fra det at nåden er fullkommen, mens
nådegavene er ufullstendige. Nådegavene
er ikke i seg selv ufullstendige, men på grunn av at vi menneskene er
ufullstendige, så blir også utøvelsen av nådegavene
ufullstendig. Grunnen til at Paulus
ikke skrev utfyllende om nådegavene i sine senere brev, er det
forholdet at han hadde skrevet såpass utfyllende om dette i 1.Korinterbrevet
12-14. Jeg ser det slik
at den kristne læren ble endelig fastlagt i fangenskapsbrevene. Paulus
skulle "fullføre Guds ord" (Kol.1,25.), men til tross for
det så ”skjønner vi fortsatt stykkevis og taler profetisk
stykkevis” (1.Kor.13,9.) Det er ingen av oss som forstår Guds ord
fullt ut, slik som det skal forståes, men vi forsøker så
godt som vi kan, å forstå Guds ord. I dette arbeidet får vi
hjelp både av Den Hellige Ånd og av nådegavene. At de troende
fortsatt ser "stykkevis og delt", har vi mange eksempler på.
Vi skal bare ta med to forhold som viser dette: a) De aller fleste kristne ser ikke at vi
må skille mellom Jesu og Paulus lære på en rekke punkter.
De som ikke gjør det, har ikke oppdaget Nådens store betydning
og virksomhet. (Se bladet Evangelisten av 1-12-04 hvor det blir gitt et
korrekt bilde av forholdet mellom nåden og loven.) b) Vi som skiller mellom Jesu og Paulus sin
lære, har også forskjellige vurderinger av dette. I denne
artikkelen har jeg vist at det innenfor den såkalte "Nådesbevegelsen"
finnes 3 FORSKJELLIGE SYN på dette. Dette viser til fulle at "vi
skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis" (1.Kor.13,9.)
Når jeg har det synet som jeg har, er det ikke fordi at jeg
ønsker krangel eller debatt om dette for debattens egen skyld, men jeg
mener det som jeg skriver. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi ha hevdet at
nådegavene er opphevet vår tid, og at for eksempel tungetalen
kommer fra Satan. Hva vil de mange tusen kristne i Norge og i andre land, som
har tungetalens nådegave og bygger opp sin tro hver dag gjennom denne
nådegaven, si til en slik forståelse av Guds ord. Dette er en
HORRIBEL LÆRE, som i alle fall undertegnede tar sterkt avstand fra. I oppbyggingen og i bevaringen av den kristne menigheten
behøver vi både Guds nåde, nådegavene og alle
embetene. Tingvoll den 9-12-04 og den 24-04-06. Oskar Edin Indergaard. |