NÅDEGAVENE OG EMBETENE ER IKKE OPPHEVET I VÅR TIDSPERIODE. DEL 1

"The Grace Movement", som på norsk betyr "Nådebevegelsen", er en amerikansk teologisk bevegelse, som hevder at vi må dele innholdet i N.T. i to deler. Den første delen angår ”Riket for Israel”, og den andre delen angår den kristne menigheten.

Jeg deler også de aller fleste teologiske vurderingene som denne bevegelsen gir uttrykk for. Denne oppfatningen har jeg også hatt før jeg kom i kontakt med denne bevegelsen. Dette har jeg gitt uttrykk for i mange bøker, taler og artikler opp igjennom min tid som kristen. Vi har mye å lære av den teologiske plattformen som denne bevegelsen har.

Det er også stadig flere i Norge som forstår, at vi må dele innholdet i N.T. i to atskilte deler. Dette betyr ikke at vi ikke kan bruke tekster fra hele N.T. eller fra hele Bibelen i vår forkynnelse, men det betyr at vi må lære oss å fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.)

Det er divergerende oppfatninger innenfor "Nådebevegelsen" angående noen punkter i læren, og det kan være et sunnhetstegn, for det vitner om selvstendighet hos de som forfekter disse synspunktene, for vi ser alle stykkevis og taler profetisk stykkevis. (1.Kor.13,9.) Det er ingen som er tjent med ensretting og teologisk tvang, men vi må også legge vekt på at våre teologiske synspunkter er i samsvar med Bibelens lære. (Se min to artikler om Tidspunktet for den kristne menighets begynnelse.)

Når det gjelder nådegavene og embetene, så er de beskrevet i Romerne 12,6-8, 1.Kor.12-14, Ef.4,11 og andre steder. De nådegavene og de embetene som er nevnt er følgende:

a) Profetisk gave.

b) Tjenestens gave.

c) Lærdommens gave.

d) Formaningens gave.

e) Nådegaven til å gi.

f) Nådegaven til å være forstander.

g) Nådegaven til å vise barmhjertighet. (Rom.12,6-8.)

h) Visdoms tale.

i) Kunnskaps tale.

j) Troens nådegave.

k) Nådegaver til å helbrede.

l) Nådegave til å gjøre undergjerninger.

m) Nådegave til å profetere.

n) Nådegave til å prøve åndene.

o) Nådegave til å tyde forskjellige tunger.

p) Nådegave til å tyde tungene. (1.Kor.12,6-10.)

q) Nådegave til å hjelpe og til å styre. (1.Kor.12,28.)

r) Embete som apostel.

s) Embete som profet.

t) Embete som evangelist.

u) Embete som hyrde.

v) Embete som lærer.

(Det finnes også andre nådegaver, som ikke er nevnt i N.T. Når Den Hellige Ånd arbeider med et menneske, kan dette fort utvikle seg til en nådegave.)

Innenfor Nådebevegelsen er det to oppfatninger angående nådegavene og embetene, og de er:

a) At alle nådegavene og en del av embetene opphørt i vår tid. Dette gjelder da embetene som apostel og profet.

b) At en del av nådegavene og en del av embetene er opphørt i vår tid.

Dette blir begrunnet med at i tiden fra Paulus sin omvendelse (år 37) og til jødenes endelige forkastelse, så var en del av nådegavene rettet spesielt mot Israel. Det gjaldt nådegavene til å helbrede, nådegaven til å gjøre undergjerninger og tungetalen som fremmed språk.

Hva som gjelder embetene som apostel og profet, så blir det begrunnet med at etter at læren ble endelig fastlagt av Paulus, så er det ikke lenger behov for disse to embetene.

Som bevis for at disse nådegavene og disse to embetene er falt bort i vår tidsperiode, så bruker man det som står i 1.Kor.13,10: "For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis, men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, få ende."

Dette blir tolket slik at når den paulinske læren ble fullt utbygd ("når det fullkomne kommer"), og dette skjedde i de brevene som Paulus skrev i tidsrommet 60-67, så falt nådegavene og disse to embetene bort. Jeg kan ikke være enig i en slik tolkning. Den blir altfor snever og tilfeldig, og den har heller ikke dekning i Paulus sin lære og Paulus sine Skrifter.

Hva som gjelder 1.Kor.13,1-|3, så må dette kapitlet fortolkes på følgende måte:

a) Kjærligheten er større enn alle nådegaver og alle embeter, for den er fullkommen. Nådegavene og embetene skal falle bort, men kjærligheten skal aldri falle bort. (v.1-2.)

b) Det ordet som her er brukt om kjærligheten, er på gresk ”agape”. Det er det samme som ”Guds kjærlighet”.

c) Dersom vi ikke har del i denne kjærligheten, er vi ingen ting. (v.3.)

d) Versene 4-8 beskriver kjærlighetens vesen.

e) Ved den kristne menighets bortrykkelse, skal alle nådegavene og alle embetene falle bort, men kjærligheten skal bestå. (v.10.)

f) Ved bortrykkelsen går vi over fra barnestadiet og til å bli voksne i åndelig forstand. Da skal vi eie all kunnskap og forstå alle ting. (v.11-12.)

g) Alle nådegavene og alle embetene skal falle bort, men det som blir stående for alltid er: tro, håp og kjærlighet, for de er fullkomne, men størst av dem er kjærligheten, for den gjenspeiler Guds vesen.

For de som mener at alle nådegavene og de fleste embetene er falt bort i vår tidsperiode, hvorfor blir da embetene som evangelist, hyrde og lærer stående igjen i vår tidsperiode, når alt det andre er falt bort? Dette blir en inkonsekvens som det er umulig å svare på.

Jeg er enig i at tiden fra Paulus omvendelse og til Paulus sitt utsagn i Ap.gj.28,28, om at han fra nå av bare ville gå til hedningene, er en OVERGANGSTID for Guds planer med jødene. I denne tiden ble det vunnet mennesker både for ”Riket for Israel” og for den kristne menigheten, men jeg er ikke enig i at alle nådegavene og to av embetene er falt bort i vår tid. Selv om det kan være en FORANDRING i bruken av dem, trenger vi dem som aldri før i arbeidet med en rett forståelse av Guds ord.

Nådegavene og embetene gjelder først og fremst for vår tid. Hva som gjelder de 12 apostlene, så hadde disse en TOTALITET av nådegaver. I de messianske brevene hører vi også om at de troende fikk nådegaver. (1.Pet.4,10.) Det er først når vi kommer til Paulus sine brev, at vi får en utfyllende undervisning om dette. Dette betyr at nådegavene og embetene angår den kristne menigheten.

Jeg er også enig i at de tre nådegavene, som jeg har nevnt ovenfor, var spesielt beregnet på Israel, for Gud har bestandig handlet med sitt folk i forhold til store UNDER og TEGN. Vi kan bare se på Israels historie, så ser vi at dette er riktig. Både helbredelser, undergjerninger og tungetalen som fremmede språk skulle være tegn for jødene på at Guds Rike var i funksjon.

Hva som gjelder den sistnevnte nådegaven, så var den i funksjon på pinsefestens dag, da de mange tusen tilreisende jødene hørte apostlene snakke til dem på deres eget språk. (Ap.Gj.2,1-18.)

Jødene bad Jesus flere ganger om at han måtte vise dem et TEGN på sin autoritet og sin Gud-dom, men han sa til dem at de fikk ikke noe annet tegn enn Jonas-tegnet. Jesus gjorde ikke noe tegn eller noen undergjerning på kommando. Han gjorde som Gud viste ham at han skulle gjøre. (Joh.5,20.)

Jesus sa følgende i misjonsbefalingen i Markus 16 om under og tegn: "Og disse TEGN skal følge dem som tror (apostlene): I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger, de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet."

Hva som gjelder denne misjonsbefalingen, så gjelder den ikke for menighetens tid, men den gjelder for ”Riket for Israel”. Vi skal være oppmerksomme på følgende aspekter ved denne misjonsbefalingen:

a) Den gjaldt de 12 apostlene og de 70 utsendingene. Den gjaldt ikke for de messianske jødene. De gjorde ikke tegn og undergjerninger.

b) Den beskriver store TEGN og UNDERGJERNINGER, som vi sjelden ser i vår tidsperiode.

Paulus sa også at jødene søkte tegn, men grekerne søkte etter visdom. (1.Kor.1,22.)

Paulus skrev at tungetalen var et tegn for de vantro. De vantro er her jødene. "Det er skrevet i loven (Tanach): Ved folk med fremmede tungemål og ved fremmedes lepper vil jeg (Gud) tale til dette folk (jødene), og enda skal de ikke høre på meg, sier Herren. Så er da tungen til et TEGN, ikke for de troende (i menigheten), men for de vantro (jødene). Den profetiske talen derimot er ikke for de vantro, men for de troende. (1.Kor.14,21-22.)

Vi vet også at Paulus gjorde store tegn og undergjerninger i første del av sin virksomhet (2.Kor.12,12.), men vi ser også at dette ble noe neddempet i siste del av hans virksomhet (1.Tim.5,23.)

Dette skal vise oss to forhold, og det er:

a) Vi som tilhører den kristne menigheten, kan også gjøre disse undergjerningene. Det skjer gjennom bruk av nådegaver og Guds nåde.

b) De store tegn og undergjerninger er noe neddempet i vår tid i forhold til det som skjedde på Jesu tid. Dette skal vise oss at det er en FORSKJELL på ”Riket for Israel” og den kristne menigheten.

Jeg tror ikke at nådegavene og embetene er falt bort i vår tidsperiode, men jeg tror at nådegavene har fått FORANDRET KARAKTER og er noe SVEKKET i forhold til den styrken som de hadde den første tiden. De var først og fremst beregnet på jødene som TEGN til jødene om at Gud stod i ferd med å opprette ”Riket for Israel” for dem.

Når Paulus også gjorde de samme under og tegn som apostlene gjorde, så var det også et bevis for jødene at Paulus sin lære var fra Gud, og at Gud var i ferd med å innføre en ny tidsperiode.

Hva som gjelder tungetalens nådegave, så har den også et annet aspekt enn det å tale og tyde et fremmed språk. Den har også den oppgaven at man "taler hemmeligheter i Ånden." (1.Kor.14,2.), og dette skjer også i dag.

Hva som gjelder de andre nådegavene, så er de også i funksjon i den kristne menigheten, men i alt for liten grad. Jeg tror at dette skyldes to faktorer, og de er:

a) Mye av forkynnelsen i dag er gal. Den kristne menighets forkynnelse blir blandet sammen med Rikets forkynnelse. Når Guds ord blir blandet, mister det sin kraft.

b) I den fries nådens forkynnelse handler Gud både gjennom nådegavene, som er begrenset, og gjennom den store nåden som han har gitt både den kristne menigheten og verden. "Han altså som gir dere Ånden og virker KRAFTIGE GJERNINGER blant dere, gjør han deg ved lov-gjerninger eller ved forkynnelse av troen." (Gal.3,5.) "Troen" er her det samme som forkynnelsen av ”den frie nåden”.

Det er av den største viktighet at vi skiller mellom 3 forskjellige tidsperioder i lesningen av Bibelen, og det er:

a) Sinai-paktens tidsperiode.

b) Rikets tidsperiode, som var tidsperioden fra døperen Johannes og til Paulus omvendelse.

c) Den kristne menighets tidsperiode, som er tiden fra Paulus omvendelse og til den kristne menighets bortrykkelse.

Hva som gjelder store undergjerninger, helbredelse av sykdom og store tegn, så handlet (handler) Gud på følgende måte i forhold til disse 3 tidsperiodene.

a) I den første tidsperioden så handlet Gud i forhold til løfter og i forhold til bud (forpliktelser) i jødenes Torah.

b) I den andre perioden så handlet Gud i forhold til løfter, forpliktelser og MENNESKETS EGEN TRO.

c) I den tredje perioden så handler Gud i forhold til NÅDEGAVENE og sin store NÅDE. Dette kommer til uttrykk gjennom Ånden og Åndens gaver.

Hva som gjelder embetene, så regner N.T. med 5 hovedembeter, og det er: Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Det blir hevdet at apostel- og profetembetet er blitt tatt bort i vår tid.

Hva som gjelder disse to embetene, så er det stor forskjell på disse og på profetenes funksjon i Tanach og de 12 apostlenes funksjon i Rikets forkynnelse. Når vi snakker om apostler og profeter i de paulinske Skriftene, så gjelder det de menneskene som bygde opp den kristne menighets lære gjennom sine embeter og sin forkynnelse. "Dere som er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnesteinen er Kristus Jesus selv." (Ef.2,20.) (Se også Ef.3,5.)

Det var Paulus som var hovedapostelen og hovedprofeten i den kristne menighet. Han fikk nye åpenbaringer fra Gud om det teologiske grunnlaget for den kristne menighet. De andre fikk stadfestet det gjennom Paulus sin forkynnelse.

Den kristne menigheten ble bygd opp på apostlenes og profetenes forkynnelse. Denne forkynnelsen er AVSLUTTET, så vi får ikke mer noen apostler og profeter som kan komme med tilleggsopplysninger om den kristne menighetens teologiske grunnvoll. Den saken er klar, men vi må også huske på at apostlene og profetene hadde andre funksjoner.

Hva som gjelder apostelen, så er det en person som står i nær kontakt med Gud, og som er utsendt fra Gud med et spesielt budskap. Han skal ikke bare gå ut med sitt budskap, men han skal også danne nye menigheter.

Hva som gjelder profeten, så skal han kunne forutsi framtidige hendelser. Dette angår ikke læren, for den er fastlagt med Paulus. (Kol.1,25.)

Han skal også kunne bruke alt Guds ord til formaning, trøst og oppbyggelse av den kristne menigheten. (1.Kor.14,3.)

Han skal også kunne analysere Guds ord og sette det inn i sin rette sammenheng.

Hva som gjelder forholdet mellom nådegavene og embetene, så må vi ikke blande disse sammen. En kristen kan ha flere nådegaver uten at han behøver å ha et embete. En som har et embete, må derimot ha de nådegavene som tilhører dette embetet.

Vi kan f.eks alle tale profetisk til oppbyggelse, formaning og trøst (1.Kor.14,3 og 31.), og vi skal alle vurdere det som blir sagt av profetene og av apostlene. (1.Kor.14,29.) Dette betyr ikke at vi alle er profeter og apostler.

Jeg tror ikke at disse to embetene er trukket tilbake i vår tidsperiode, men jeg tror at de har fått FORANDRET KARAKTER i samsvar med vår tidsperiodes egenart.

Når dette er sagt, må jeg også legge til at vi har ikke hatt mange apostler og profeter siden Paulus sine dager, for en apostel og en profet må legge Paulus sin lære og forkynnelse til grunn for sin forkynnelse og virksomhet.

Det vi blant annet må be Gud om i dag er at hans reiser opp mennesker med STERKE NÅDEGAVER, og at han reiser opp ordentlige apostler og profeter med et genuint paulinsk budskap. Vi har nok av selvoppnevnte apostler og profeter, men de er ikke ordentlige apostler og profeter. De fusker bare i faget, og vet verken hva de sier, eller hva de står for, for de greier ikke å fordele Guds ord på en rett måte.

Vi må huske på at vi har fått all åndelige velsignelse i himmelen i Jesus Kristus. (Ef.1,3.) Dette betyr ikke at denne velsignelsen er gjemt for oss i himmelen, slik at vi kan ta den ut på et senere tidspunkt, men det betyr at all den åndelige velsignelsen som himmelen har, står til vår disposisjon. Her er det bare å ta ut det som Den Hellige Ånd ønsker å gi oss. (1.Kor.12,11.)

Tingvoll den 20-11-04 og den 23-14-06. Oskar Edin Indergaard.

forrige side