MENIGHETENS VIRKELIGE MISJONSBEFALING
Av Jan Lilleby
Det er sagt og skrevet mye om Jesu misjonsbefaling, både for og imot hvorvidt den gjelder menighetens tid eller ikke. Jeg er av de som holder for at Jesu befaling til sine apostler for Riket i Israel ikke var ment for menighetens tid. Nedenfor vil jeg gjerne få vise hvorfor - etter en modell som finnes i boken "Our Great Commission, what is it?", av C.R. Stam, USA. Hans bok over emnet er bortimot uttømmende - men jeg vil prøve å lage et ekstrakt uten å glemme de viktigste argumentene for at Jesu misjonsbefaling ikke er for den kristne menigheten. Hvorfor gjennomgå dette tema? Jo, ganske enkelt for å veilede dagens evangelister og predikanter på en slik måte at de selv ser at MENIGHETEN HAR ET ANNET OPPDRAG enn det Rikets apostler hadde. Rikets virksomhet etter Jesu himmelfart må aldri forveksles med åpenbaringen av "hemmeligheten" - Guds nådehusholdning som kom med Paulus. Rikets befaling er bygget på legalisme. Paulus kom med nåden!
Overskriften på artikkelen indikerer at det finnes mer enn èn misjonsmal, misjonsbefaling å forholde seg til - vi har nemlig fått et helt annet oppdrag i og med Guds siste hovedapostel, Paulus. Hans åpenbaring med nåden ved tro på Jesu forsoningsverk, har overkjørt absolutt alt som fantes FØR den åpenbaringen kom. Så til de grader, at der hvor Paulus sin lære i detaljerte punkt kolliderer med motsvarende punkt fra Rikets tidligere lære, SÅ MÅ SISTNEVNTE VIKE TIL FORDEL FOR HVA PAULUS LÆRER! Det er, slik jeg sier i en annen artikkel, - som i det militære system: Når hovedkvarteret utgir en ny ordre, sendt med en ny general - så vil den nye ordren, befalingen, OVERKJØRE OG ANNULLERE den forrige. La oss se på disse ting systematisk, ut fra C.R.Stams modell - i et konsentrat:
HVA SA JESUS I SIN MISJONSBEFALING?
Matt.28, 18-20: "Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt
i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere
døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å
holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens
ende!"
Mark.16, 15-18: "Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for
all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror,
skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive
ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de
drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender,
og de skal bli helbredet."
Luk.24, 45-48: "Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag,
og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag
fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette.
Joh.20, 21-23: "Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har
utsendt meg, sender jeg også dere. Og da han hadde sagt dette, åndet (pustet) han på
dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt."
Apg. 1, 8-9: " Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over
dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og
Samaria og like til jordens ende. Og da han hadde sagt dette, ble han
løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne."
Når vi leser samtlige av disse skriftstedene samlet, da først har vi Herrens totale befaling til sine etterfølgere, og ikke bare hans ord fra Matteus eller en annen bibeldel. Samtlige av hans ord referert ovenfor, kan legges inn i Apg. 1, 3: " For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidt. I førti dager viste han seg for dem og talte om DET SOM HØRER GUDS RIKE TIL." I mange andre bibeloversettelser - særlig utenlandske, så er de mye mer tro mot grunntekster enn norske oversettere, og lar det fremgå tydelig at det er snakk om DET JORDISKE ISRAELITTISKE KONGERIKET, og ikke det Gudsriket som Paulus taler om - som er det himmelske riket for oss nådefrelste. Faktum er, at Jesus og apostlene med Peter i spissen lærte BARE OM DET JORDISKE RIKET OG FRELSE I FORHOLD TIL DE TUSEN ÅR SOM DETTE RIKET SKULLE VARE.
MANGELEN PÅ KONSEKVENT BIBELTOLKING
Det synes å være en ren folkesykdom innen kristenheten, at det i store deler av bibeltolkingen er en fullstendig mangel på konsekvens. En velger og vraker - ut av de ord som Jesus uttalte, etter eget tykke og forgodtbefinnende, uten noe fast holdbart referansepunkt. Dette kommer særlig frem, på en noe pinlig måte - når vi er inne på misjonsbefalingen. De fleste som hevder at menigheten er forpliktet på denne befalingen, har ikke forstått konsekvensene av å skulle følge denne befalingen i lydighet. Og vi skal se litt på dette. La oss begynne med å spørre: Hva er frelsesbetingelsene i misjonsbefalingen? Er de i tråd med Paulus eller finner vi noe annet?
Jeg skal fort svare, før jeg forklarer: Vi finner andre frelsesbetingelser enn de som er gitt menigheten i den nådeform som Paulus presenterer oss! Følgende SENTRALE LÆRE FOR MENIGHETENS TID ER HELT FRAVÆRENDE: 1. Frelse gitt av ren nåde ved tro i Kristi forsoning: Istedet ber Jesus sine apostler å lære folk å overholde de bud han ga i hht. bergprekenen, som er en nytolking av Mose lov 2. At jøde og hedning nå er likestilt for Gud som individer 3. Den troendes himmelske stilling i Kristus, og flere andre viktige ting. Vi skjønner ut av dette allerede nå, at misjonsbefalingen var for ET JORDISK OPPDRAG, ET JORDISK RIKE - MED FRELSE FOR JØDENE. Deretter skulle hedningene bli velsignet GJENNOM Israel. Dette står godt åpenbart i Bibelens profetskrifter. Og Jesus bygget sin befaling på det profetene alt hadde åpenbart i GT. Herren var den som skulle sluttføre disse profetiene om Riket.
Hovedproblemet for de som holder på at misjonsbefalingen gjelder menighetens tid, ligger i det pinlige faktum at de aldri har prøvd å være lydige MOT HELE BEFALINGEN. Det er på samme måte som de som holder på at de ti bud er forpliktende for menigheten: Uten unntak (annet enn ved Adventistene) så har de, - uten å forklare hvorfor, tatt bort det 4.bud om å holde sabbat! De mener på den ene siden at de ti bud skal holdes av kristne, mens de på en forvirret måte samtidig har fjernet ett av dem. Paulus lærer at den som bryter bare ett bud, ER SKYLDIG I Å HA OVERTRÅDT HELE GUDS LOV, TORAH! Slik er det altså med de som gjerne forsvarer misjonsbefalingen som en ordre gitt av Jesus for menighetens virksomhet. De fastholder fragmenter og deler av befalingen, men forkaster andre deler! De glemmer at ordren ble 1. Gitt BARE apostlene...det er ikke implisitt at ordren kunne gå i generasjonsarv 2. Gitt for konkrete geografiske steder i en BESTEMT rekkefølge, Jerusalem først, så Judea og Samaria, og tilsist ut til hedningene utover jorden. 3. Gitt i den forutsetning som tydelig fremgår av Joh.20, 23 - at de skulle tilgi synder eventuelt fastholde synder på Guds vegne 4. Gitt med løfte om at ALLE de la hendene på skulle bli helbredet. Dette er vi, etter den hermeneutiske lov nødt til å forstå slik, at da Jesus ikke sa at noen ikke ville bli helbredet i utførelsen av denne del av oppdraget, så menes det at ALLE skulle bli helbredet. 5. Gitt under forutsetningen av at de skulle døpe alle i vann til syndenes forlatelse (her er en del av mandatet til å tilgi synder nedlagt vedr. apostlenes praksis, j.fr. Apg.2).
Når en sannferdig og ærlig bibelstudent eller evangelist leser disse skriftstedene og virkelig søker å forstå dette i sammenheng, da vil man fort oppdage at bortimot ALT KOLLIDERER MED DEN NYE NÅDEORDNINGEN som kom med Paulus sin åpenbaring av "hemmeligheten" - som hadde vært skjult i de forrige tider hos Gud, MEN NÅ ÅPENBART. (Ef.3) Gud har i Kristus allerede forsonet verden med seg selv, ALL SYND er allerede tilgitt - ergo har ingen idag noe mandat til på Guds vegne å tilgi eller nekte tilgivelse av synd. Av den samme grunn er også vanndåp til renselse av synd falt bort. Jesus sa tydelig også til apostlene at "..DERE er mine vitner.." - noe som ekskluderer absolutt alle andre enn de som var tilstede fysisk da han sa dette på tidligsommeren år 32!
Det er rett og slett umulig å forene misjonsbefalingen med nådens tid, da syndens soning gjør innholdet og substansen i befalingen irrelevant. Vi verken kan eller skal forlate synder, vi skal heller ikke døpe i vann, som var en mosaisk ordning i loven - nå falt bort slik Paulus tydelig lærer. Vi kan heller ikke "..begynne med Jerusalem først..", der er nemlig tempelet borte, som også var en forutsetning for å tale til lederskapet i Israel. Jesus mente ikke "byen" og dens befolkning da han sa Jerusalem, - han siktet TIL LANDETS RELIGIØSE LEDERSKAP - som oppholdt seg i og ved templet. Luk. 24, 53: "Og de var ALLTID I TEMPLET og lovet og priste Gud." Dette slutter Lukasevangeliet med da det omtaler et spesielt typisk trekk ved alle apostlene og de messianske Rikets jøder etter himmelfarten.
DET LÆREMESSIGE INNHOLDET I JESU BEFALING
"...og lærer dem å holde ALT det jeg har befalt dere." Matt.28, 20. Alle misjonærer som referer til at de driver misjon ut fra misjonsbefalingen, serverer i sin utenksomhet en ren løgn! Det de sier er rett og slett ikke sant. Jeg har ikke, i de 35 årene jeg har tjent Jesus, NOEN GANG SETT ELLER HØRT noen enkelt person som har fulgt denne befalingen, verken etisk, læremessig eller annen tenkbar måte som avslører at vedkommende har forstått ordene i befalingen. Den kristne uvitenheten er grenseløs, og det er pinlig i det hele tatt å skulle komme inn på dette. Jesus lærte blant annet disiplene i å lyde Israels presteskap idet de tross alt var de offisielle forvaltere av Mose ordninger, - som han sa "..de sitter i Mose stol..", de hadde den lovlige autoritet i å tale på Gud Jehovas vegne. De skulle, mente Jesus, overholde bud, lov og forskrifter - samt Jesu egen justering og reformering av loven. (Matt.23, 1-3) Ingen evangelisk misjonær jeg kjenner eller har hørt og lest om, har prøvd å etterleve dette. Det er også umuliggjort, for templet er borte - stedet der de forskjellige ofrene skulle frembæres. Da Jesus refererte til alt det han hadde befalt disiplene å lære ut og å overholde, så finner vi disse ting særlig i bergprekenen - som er selve leveregelen i Riket for Israel. Der skulle ingen jøde få tilgivelse av Gud, dersom han ikke først hadde tilgitt sin jødiske bror. Hos Paulus finner vi at vi alt er blitt tilgitt alle synder i fortid, nåtid og fremtid - uten å overholde den minste lille del av verken bud, lov eller forskrifter! Paulus sine ordninger for nådefrelsen slik det er gitt menigheten, overkjører elegant Rikets bud og lære.
At Mose lov var fundamentet for apostlene og Rikets messianske jøder i Judea og Jerusalem, lekker tydelig ut ved flere anledninger i Apostlenes Gjerninger. For eksempel da Ananias ble sendt til Paulus for å veilede ham og gi ham synet tilbake. Da står det slik i Apg. 22, 12: "Og en mann ved navn Ananias, en gudfryktig mann ETTER LOVEN, som hadde godt vitnesbyrd av alle....". Ser vi også to kapitler før, Apg. 21,20 finner vi at Jacob, den daværende leder i Jerusalem menigheten (ca. år 58-59 iflg. bibelgranskere) henviser til MESSIANSKE JØDERS OVERHOLDELSE AV LOVEN: "Du ser, bror, at mange tusen av jødene er kommet til tro (på Jesus som Messias) , OG ALLE ER DE NIDKJÆRE FOR LOVEN." Dette var Jacobs vitnesbyrd om tilstanden innen den messianske Rikets menighet i Jerusalem over 20 år etter at Jesus hadde gitt befalingen. De var ikke engang begynt å gå ut til "alle jordens ender.." - de hadde forblitt innen de jødiske områdene. Historien viser jo også at de aldri utførte befalingen - derimot (se min artikkel om dette) ble de ekskludert fra å gå til hedningenasjonene med Rikets lære. Det skjedde i Jerusalem i år 50, da Paulus ble gitt enerett til hedningemisjon, med et nytt evangelium: Nåden uten gjerninger, frelse ved tro alene. (Gal. 1 og 2, Apg.15) Dette er også en tungtveiende grunn for å forstå at menigheten ikke kan eller skal følge befalingen: Den er annullert og omgjort først i år 50, med avtalen mellom Paulus og Peter, som var tatt initiativ til av Herren selv ved en åpenbaring; siden ved at jødene som folk avviste Rikets tilbud og ble "..innesluttet under ulydighet..." i hht. Rom.11, 30-32. Både det legalistiske innholdet og alt det historiske som skjedde vedrørende nedleggelsen av Rikets tilbud, og åpenbaringen av en ny nåde: Ubetinget, gjerningsfri nådefrelse gjennom den paulinske åpenbaring om hemmeligheten, - gjør at det er komplett tøv og en ren umulighet for noen å påstå at han følger misjonsbefalingen i sin virksomhet. Vi har som menigheten i nådetiden fått en annen ordning, noe vi straks skal se nærmere på.
Et sitat fra C.R.Stam og hans nevnte bok, (side 30) : "Er det overhodet mulig
å utføre misjonsbefalingen gitt de elleve, uten å føre våre tilhørere inn under
Mose loven og motarbeide og motsi alt Paulus,gjennom guddommelig åpenbaring, senere lærte vedrørende loven og om frelse ved nåde, gjennom tro, helt utenfor loven?"
En annen og viktig faktor for å forstå at vi ikke skal følge misjonsbefalingen, er at vanndåpen til syndenes forlatelse, er en stor del av dennes utførelse. Bare dette ene punkt viser at det er en motarbeidelse av Paulus og nåden - som var Guds nye gyldige lære, som skulle etterhvert overkjøre Rikets virksomhet hva gjaldt frelsesordning for menneskene. Vi kan selvsagt ikke døpe noen for syndsforlatelse. Faktum er at vi skal ikke døpe for noen årsak overhodet. Paulus avhendet dåpen i år 51 da han var i Korint, og idag har vi bare "..èn dåp..", (Ef.4,5) og den beskrives i 1.Kor.12, 13; Rom.6 og Kol.2. Det er "Dåpen til døden" - en dåp som utføres AV Ånden, og døper den troende inn i Kristi legeme, hvor vi deretter skal leve et nytt liv, som lemmer på Kristi legeme. (Se min artikkel om dåpen)
Når vi slik gjennomgår systematisk selve innholdet og læren i misjonsbefalingen, så kommer den pinlige sannhet for dagen: Misjonærene, evangelistene og pastorene har operert ut fra det rene kaos hva gjelder å vise "lydighet" overfor misjonsbefalingen. De har 1. Vært helt uvitende om selve det læremessige innholdet i befalingen 2. Uvitende om at befalingen ble helt endret (Gal.1 og 2) og delvis tilsidesatt i år 50 av Paulus og Peter etter ordre fra Herren 3.Uvitende om at det ikke lenger er noen gyldig befaling, idet jødene har forkastet Herren, og nådeevangeliet er enerådende frelsesbudskap i dag 4. Uvitende om at Gud ved Paulus har gitt oss en egen misjonsbefaling som er særskilt for menigheten i nådetiden. Dette skal vi nå ta en titt på.
MENIGHETENS MISJONSMAL OG NORM ER PAULUS
Allerede i Apg. 13, 1-4 finner vi at Den Hellige Ånd starter opp noe som ikke lå innenfor misjonsbefalingen. Ånden ga misjonsbefaling til Paulus og Barnabas om å dra ut i et enkeltoppdrag, til de galatiske landskapene via Kypros. Hvis det var slik at Paulus og Barnabas hadde til hensikt å følge Jesu misjonsbefaling slik vi leser i NT, SÅ GJORDE DE IKKE DETTE. Jesus ba apostlene å starte i Jerusalem, Judea og Samaria - for deretter gå ut til hedningenasjonene. Her finner vi at de lød Ånden UTENFOR MISJONSBEFALINGENS RAMMER. Dette var fordi Herren hadde gitt Paulus et nytt budskap, nåden, som ikke skulle blandes med Rikets lære der de overholdt Mose lov og Jesu 30 bud for Riket. Gud sendte derfor sin nye hovedapostel ut, UTENOM apostlenes gitte misjonsrammer. Paulus selv sier i Apg. 13, 47 om sitt kall følgende: "For dette er Herrens bud til oss: Jeg har SATT DEG (PAULUS...) til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse LIKE TIL JORDENS ENDER." Her ser vi at Ånden hadde alt fra starten av GITT BORT HEDNINGDELEN TIL PAULUS: "...like til jordens ender...". Talte Jesus med "to tunger" da han gav sine elleve, siden 12, apostler oppdraget med å gå ut med budskapet? Nei, men han var iferd med å inneslutte sitt jødiske folk i ulydigheten, da de var iferd med å forkaste hans tilbud om Riket under apostlene. Så når vi leser i Gal.1 og 2 om hvordan Paulus og Peter ble enige - etter oppdrag fra Herren - om å gå til hvert sitt publikum med hvert sitt forskjellige evangelium - så var dette en handling som gikk på å STADFESTE DET SOM ÅNDEN ALLEREDE FOR LENGST HADDE BEGYNT MED, slik vi leste i Apg.13, 1-4! Møtet i Jerusalem i år 50 satte disse endringene i system offentlig.
HVEM REISTE LUKAS MED DA HAN SKREV HISTORIE?
Det er interessant å observere en detalj vedrørende legen Lukas, som nedskrev Apostlenes Gjerninger, Lukasevangeliet og minst ett av pastoralbrevene: Hvis det var slik at Peter og apostlene i Rikets ærend virkelig utførte Jesu misjonsbefaling til fulle - hvorfor sluttet Lukas å skrive historie I FØLGE MED PETER OG DE ANDRE? Det mangler jo flere ti-år fra apostelhistorien! Svaret er enkelt: En ny ordre var utstedt, den gamle misjonsoriginalen var endret - en ny hovedapostel UTENOM DE 12, var blitt oppreist, et nytt evangelium - nåden - var blitt kunngjort ved åpenbaring av Guds hemmelighet: Og Paulus var nå den eneste som hadde hovedoppdrag i å misjonere hos oss hedningefolk. Lukas visste at dersom han valgte å følge Peter og menigheten og skrive deres historie, så forble dette en virksomhet som ville opphøre en dag. Men hang han seg på Paulus, så ville han bli nedskriver av en viktig del av verdens- og bibelhistorien: Nådeevangeliets utbredelse. Så vi finner at Peter og apostlene bare forsvinner ut av bildet, og så fra kapittel 13 er det BARE PAULUS. Dette sier mer enn mange utlegninger. Lukas måtte ha med seg det nye som Gud gjorde, som hadde fragått den opprinnelige misjonsbefalingen og introdusert en ny, der var det også et nytt evangelium - ulikt Rikets, et evangelium der nåde ble gitt uten betingelser, annet enn tro på Jesu forsoning: Lukas ble med Paulus ut i historiens viktigste ekspedisjon: Nådefrelsen ut til hele verden!
FORLIKELSENS TJENESTE
Dette bringer oss rett inn i det som er MENIGHETENS VIRKELIGE MISJONS-BEFALING:
" Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og LA NED I OSS ORDET OM FORLIKELSEN. Så er vi da SENDEBUD (misjonærer...) I KRISTI STED, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!" (2.Kor.5, 18-20)
Menigheten skal være sendebud med nådeevangeliet etter Paulus, og meddele verden at Gud har forlikt den med seg selv på korset, synden er utslettet - og alt som forlanges er et minimum: Tro at Jesus er Herre og at Gud har oppreist ham fra de døde. (Rom.10, 9-10)