”LOVENS” TRE
FUNKSJONER.
Som mine lesere vet om, har
jeg problemer med å få inn mine artikler/kronikker i avisa Dagen
. Denne kronikken ble også
nektet inntatt i avisa.
Tingvoll den 4-11-05. Oskar Edin Indergaard.)
Etter luthersk syn har
”loven” tre funksjoner, og de er:
1.) Samfunnet skal
bygges på Guds ordninger og de 10 bud.
Dette
blir kalt for ”lovens første bruk”. Dette er i utgangspunktet en rett bruk av
”loven”.
Vi kan
ikke sette likhetstegn mellom Sinai-loven og den
lovgivningen som vi har og har hatt i Norge. Sinai-loven
angår jødiske forhold, og vi kan ikke uten videre overføre den til norske
forhold. I vår lovgivning har våre politikere tatt ut av Bibelen det som de
mener er de beste lovene for vårt land. Dette gjelder også deler av de 10 bud.
I tillegg til den innflytelsen som jødenes
lov har hatt på norsk lovgivning, så er den også influert av både romersk og
gresk lov og rettsoppfatning. Mens de etiske lovene gjenspeiler den jødiske
lovgivningen, går våre juridiske lover tilbake til den romerske
rettsoppfatning. Fra Hellas fikk vi ideen om demokratiet eller folkestyret.
Dessuten har den verdslige humanismen også
satt sitt preg på våre lover. Den setter mennesket og dets interesser i
sentrum.
I og med at vårt land bygger på både jødisk,
romersk, gresk og humanistisk rettsoppfatning og idegrunnlag,
så ligger det innbyrdes motsetninger i disse systemene. En kan ikke utelukkende
utarbeide en lovgivning som bygger på Guds lover samtidig som man må ta hensyn
til det som det enkelte menneske måtte mene om ”åndelige” og etiske
problemstillinger.
Det vil også være forskjellige vurderinger
blant menneskene om hva som er den beste lovgivningen for at land og et folk.
Denne bruk av ”loven” har ikke noe å gjøre
med den individuelle frelsen, men det er et spørsmål om hvilke lover og hvilke
ordninger som skal være det åndelige fundamentet for et land og for et samfunn.
Det er ikke tvil om at Guds ordninger og de ideer som samsvarer med de kristne
synet, er det beste fundamentet, for Guds velsignelse vil på en spesiell måte
kvile over det land og det menneske som bygger på Guds ordninger.
I inneværende tidsperiode, som er den frie
nådens periode, vil heller ikke Gud tvinge noen inn i sitt rike. Det vil være
en frivillig sak om menneskene og samfunnet vil nyte godt av Guds velsignelse.
For samfunnet betyr det at det blir et godt samfunn å leve i. For
enkeltmennesket betyr det at en får del i frelsen i Jesus Kristus.
Vi har heller ingen øvrighet eller noe styre
som fullt kan gi oss og gjennomføre den ”kristne” lovgivningen. Det kreves et
teokrati (Guds-styre) for at dette skal la seg
gjennomføre, og det har vi ikke i Norge i dag.
Ved Jesu gjenkomst skal vi få dette
instrumentet for både teokratiet og et rettferdig og rett styre, som bygger på
Guds lover.
Når vi snakker om ”lovens” første bruk, ser
vi at dette uttrykket må nyanseres, for vårt samfunn bygger ikke bare på Guds
lover, men også på sekulære ideer, som ikke har sin basis i Guds lov.
I vårt samfunn i dag ser vi også dessverre
hvordan Guds ordninger taes bort som grunnlag for staten og for
enkeltindividet. Mange hevder at vi lever ikke lenger i et såkalt ”kristent”
land, men i et ”postkristent” land og samfunn. Pluralismens kjennetegn er at
”alt er tillatt”. Pluralismen har ingen respekt for Guds ordninger.
Det store spørsmålet blir etter hvert: ”Når
grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?” (Salme 11,3.)
På dette spørsmålet er det to svar:
a) De kristne må gå sammen i bønn og Bibel-lesning.
b) Vi må holde oss nær til Gud i alle spørsmål.
På
kort sikt ser det mørkt ut for vårt land, for det store flertall av
befolkningen har valgt å ignorere Guds lov, men i et lengre perspektiv ser det
lyst ut, for Herren våker over sitt ord og sine ordninger, og han vil hastig
gjennomføre dem i sin tid. (Rom.9,28.)
Vi må ikke grave oss ned i de negative
åndelige problemene som vårt land er inne i, men se på de mulighetene som vi
har, til å få med oss så mange som mulig på frelsens vei og inn i Guds rike.
2.) ”Lovens” andre bruk går ut på at den skal føre de
ufrelste til Jesus. Dette er en gal bruk av ”loven”. Loven varte inntil Golgata. Den kunne ikke frelse jødene, men den holdt dem innestengt
til den tro som skulle komme. ”Så er da loven blitt vår tuktemester TIL
(INNTIL) Kristus, for at vi (jødene) skulle bli rettferdiggjort ved TRO (PÅ
JESUS).” (Gal.3,24.)
Det har vært strid blant de kristne hele
tiden om ”lovens” betydning og funksjon i forkynnelsen, og det er det også i
dag. Med ”loven” menes det ikke den jødiske loven, men det menes hvilke plass
”loven” skal ha i forkynnelsen til de ufrelste. Skal vi forkynne Guds krav til
de ufrelste og knuse dem med ”loven”, slik at de kommer i syndenød og må som en
følge av det, ta imot nåden i Kristus, eller skal vi forkynne Guds nåde og
kjærlighet til dem?
John Wesley sa:
”Før jeg prediker kjærlighet, barmhjertighet og nåde, må jeg predike synd, lov
og dom.” Han sa videre: ”Predik 90 prosent lov og 10 prosent nåde.”
Charles Finney sa:
Loven må forberede veien for evangeliet.”
Rosenius sa:
”Lovens egentlige gjerning og mål er å vekke synderen, knuse ham og drive ham
til Kristus (Gal.3,24.) Det synderen først og fremst trenger, er slett ikke
trøst og kjærlighet til Gud. Han trenger et sønderknust hjerte.”
Martin Luther sa: ”Den første plikt for en
forkynner av evangeliet er å forkynne Guds lov og vise syndens natur. Den vil
handle som en tuktemester og bringe ham fram til evig liv som er i Jesus
Kristus.”
Alle disse hadde opplevd Guds nåde i sine
liv, men når de uttalte dette, så viser det seg at de ikke hadde forstått
nådens egenart og karakter, slik som vi finner den i Paulus sin undervisning.
De blandet inn den messianske jødedommen i Paulus sin undervisning. (Se bladet
”Evangelisten”. Nr. 7 og 10. 2005. Se også mine mange bøker om dette emnet.)
Vi skal ikke forkynne ”loven” til de
ufrelste, for lovens tid var slutt på Golgata. Den er
ikke aktuell lenger. Den er blitt kalt både for ”DØDENS og ”FORDØMMELSENS
TJENESTE” (2.Kor.3,7 og 9.) Dette vil si at loven ikke
har noe med frelsen å gjøre. Ved loven kommer det bare en erkjennelse om at vi
er syndere, og at vi har synd. (Rom.3,20.)
Vi skal derimot forkynne for de ufrelste at
synden, som alle mennesker kjenner godt til, er tatt bort ved Jesu offer på Golgata- en gang for alle mennesker. Vi skal forkynne Guds
nåde for menneskene, og ikke trykke dem ned i deres egen elendighet. Vi skal
forkynne at det finnes en mulighet for frelse, og det er troen på Jesus
Kristus.
Det er gjort forlik mellom Gud og menneskene
på Golgata. Gud tilregner ikke lenger synderen hans
synd dersom han vil ta imot dette store nådestilbudet.
Det er skjedd et STORT FORLIK mellom Gud og menneskene, og vi som er kristne
har fått det store privilegiet å forkynne dette forliket for verden. Vi har
fått noe som kalles for ”FORLIKELSENS TJENESTE”. (2.Korinterbrevet
5,16-21.)
Vi skal forkynne Guds nåde for
synderen og ikke Guds bud. De må ha tak i Guds nåde. Det er nåden som skal
frigjøre synderen og ikke forkynnelsen av ”loven”. Eller forakter du hans
godhet og tålmods og langmods rikdom og vet ikke at
GUDS GODHET DRIVER DEG TIL OMVENDELSE.” (Rom.2,4.)
”Men da han (Gud) som utvalgte meg fra mors
liv og KALTE MEG VED SIN NÅDE.” (Gal.1,15.)
”Var det ved lovgjerninger (oppfyllelse av
loven) at dere fikk Ånden, eller ved FORKYNNELSE AV TROEN (NÅDEN.) (Gal.3,2.)
”For GUDS NÅDE ER ÅPENBART TIL FRELSE for
alle mennesker.” (Titus 3,11.)
3.)
”Lovens” tredje bruk går ut på den skal være med på å helliggjøre den troende
og den kristne menigheten. Dette er også en gal bruk av ”loven”. Dette er en
VERRE LÆRE enn den andre læresetningen. Den kristne menigheten er fullt ut
helliggjort i Jesu person og Jesu forsoning. ”Men av ham er dere i Kristus
Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og HELLIGGJØRELSE og
forløsning.” (1.Kor.1,13.)
For den messianske menigheten derimot ble
det krevd en etisk helliggjørelse eller hellighet, for at den ikke skulle falle
ut av nåden. ”Jag etter (gjerning) og etter helliggjørelse (etisk
helliggjørelse), for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.” (Hebr.12,14.)
Vi må lære oss å skjelne mellom den
messianske menigheten og den kristne menigheten. Mens den kristne menigheten
blir frelst av nåde og opprettholdes ved BARE NÅDE, så ble den messianske
menigheten frelst ved tro på Jesus, men i vandringen så krevdes det at den
vandret etter loven eller Jesu utdyping av loven.
Mens den kristne menigheten søker den
perfekte nåden, så søkte den messianske menigheten både nåden og gjerningene.
Den ble testet på sine gjerninger i vandringen.
Vi må lære oss å skille mellom disse to
menighetstypene, som er beskrevet i N.T. Dersom vi
ikke gjør det, så blir hele vårt Bibel-studium et
eneste rot. Vårt kristenliv blir også skadelidende, for vi ser ikke den store
FRIHETEN som vi har i Jesu forsoning. ”Til frihet har Kristus frigjort oss, stå
derfor fast, og la dere ikke atter legge under trelldoms åk.” (Gal.5,1.)
I den lutherske læren blir det lagt altfor
lite vekt på at en som tror på Jesus, har fått et NYTT LIV. Det gamle er borte.
Det er kommet noe nytt i stedet. (2.Kor.5,17.) (Se
artikkelen: En vurdering av det teologiske innholdet i kirkens ”syndsbekjennelse”.
Det nye livet eller den nye skapningen er
både uten synd og perfekt ovenfor Gud. Det kan ikke forbedres ved bruk av
”loven”.
Hva som gjelder vår syndige natur eller kjødet
som vi kaller det, så kan det heller ikke bli bedre ved bruk av ”loven”, for
”loven” bare fremmer synden i kjødet. Paulus lærte at kjødet skulle overgies
til døden, for Jesus døde også for vårt kjød. Jesus død og oppstandelse er vår
død og oppstandelse. Jesus døde for hele mennesket. (Rom.6,6-12 og
Gal.5,16-26.)
”Loven” greier ikke å minske eller få bort
synden i kjødet. Det er bare Den Hellige Ånd eller nåden som greier det. ”Men
jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæringer.”
(Gal.5,16.)
Hva som gjelder det ikke-gjenfødte
mennesket, så har det ikke kontakt med Guds Ånd i det hele tatt. Det er bare
kjød (uomvendt natur), og kjøtt og blod alene kan ikke arve Guds rike. (1.Kor.15,50.) Det må en ny fødsel til for at en skal arve
Guds rike. En må begynne på nytt igjen. En kan ikke bygge på det gamle- det som har vært.
Tingvoll den 21-10-05
og den 1-05-06.