La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn
Av Jan Lilleby
Del IV i serien om syndsbekjennelse i nådetiden
Vi har sett på det faktum at vi i nådetiden ikke skal måtte "..komme frem for Gud og bekjenne våre synder..", for å kunne være frelst. Frelsen er en uavbrutt tilstand gitt oss som ufortjent gave av Gud ved troen på Jesus Kristus. En gang frelst, alltid frelst - med mindre vi helt bevisst velger bort troen, og begynner aktivt å frasi oss denne. Men å falle ut i, eller å snuble i synd i form av tanker, ord og gjerninger - kan ikke skille oss fra den frelse vi er kommet inn i ved troen.
Men mange vil antagelig få problemer med å omstille sin uvanetenking omkring synd: "Ja, men vil ikke Gud måtte bli sint på meg dersom jeg gjør noe ondt, eller sier noe som kan karakteriseres som syndig?" Og de fleste som i så mange år har vært tilvant med hver dag å be "..tilgi meg mine feil, mangler og synder", vil ikke disse få problemer med å bli vant til en Gud som alt har tilgitt, uten at vi ber ham om det? Jo - selvsagt vil ganske mange mennesker, særlig den første tiden, få problemer med å stoppe sin uvane, sine vanebønner og sine vane tanker. Vi er jo ikke roboter som bare kan trykknapp-justeres, og vips så er vi annerledes.
Paulus og tanken om at vi alt er fullkomne
Overskriften på denne artikkel er hentet fra Fil.3,8-15. Emnet i denne bibeldel går på "Rettferdigheten av Gud på grunn av troen" - čn av et utall av paulinske varianter - der han maler Kristus så tydelig at leseren skal forstå at Kristus påtok seg all skyld - fortid, nåtid og framtid, for oss som tror.
I denne hovedtanke, som vi finner i samtlige epistler, er det at han konkluderer og oppfordrer oss til å ha dette klart for oss: Vi, den nådetroende, nådefrelste, som underforstått derav er å regne som fullkommen innfor Gud, vi skal ha dette sinn...som Paulus beskriver i nåden: Vi glemmer det som ligger bak, og strekker oss ut etter det som er foran. Vi skal, lik Paulus, jage mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. (Fil.3, 14)
Tanken om at vi alt er gjort fullkomne čn gang for alltid, ville gå i tusen knas, dersom det var slik at vi skulle være nødt til å leve i en fortløpende syndsbekjennelse. Det ville vært å benekte den fullkommenhet vi er blitt gitt i nåden i troen på Kristus Jesus. Når da Paulus sier at alle de som er fullkomne skal ha dette sinn (om at vi hele tiden glemmer det som ligger bak osv.) så er ikke dette sagt i betydningen: Det er to kristne "klasser", den ypperste er alle de som er blitt fullkomne i troen, og så har vi en underklasse - som dessverre ikke ennå har nådd opp til den kristne fullkommenheten. Dette resonnement hviler på en komplett misforståelse av nådens konsekvens. Nåde er noe vi aldri kan gjøre oss fortjent til. Hvis det var to klasser av nåde-troende, da ville det bety at de i den lavere klassen måtte jobbe seg opp til den øvre! Vi ser fort at dette ville være en ren motsigelse av hele det paulinske nådebegrepet.
La meg låne en ypperlig illustrasjon av pastor Thomas Bruscha, der han sier følgende:
"Hadde det ikke vært irriterende hvis du sa til et menneske: "Jeg
tilgir deg", og deretter så kommer denne person tilbake hver dag
og ber deg: "Vær så snill å tilgi meg!"
Ikke bare ville det vært irriterende, men det ville være et hinder
for at felleskapet kunne vokse. I stedet for å legge syndene bak seg
og vokse nærmere , så blir "emnet" brakt opp igjen stadig, dag for
dag, og slik hindre både veksten og gleden av et felleskap.
Det er så mange mennesker som forteller om at deres synder er blitt
tilgitt, men allikevel bruker det meste av sin bønnetid innfor Gud til
å tigge Gud om å tilgi dem! Vekst og glede blir hindret, alt sammen
bare fordi en person nekter å tro at han har blitt gitt komplett tilgivelse
for alle syndene.
I stedet for å be om tilgivelse hver dag, så takker jeg ham heller for
at jeg alt er tilgitt - og så jager jeg forover og vokser i fellesskapet med
min Frelser, Herren Jesus Kristus."
Når vi synder ( det er umulig å la være, selv om vi prøver...) så skal vi minne oss selv på den sanne tanken, at Gud i Kristus alt har tilgitt deg - fortid, nåtid og fremtid. Bare du fortsetter å være en som tror på ham. Å tro på Kristus krever ikke at vi i oss selv skal makte å bli fullkomne. Dette er hans verk i oss, idet det er blitt tilregnet oss fullkommenhet. Dersom ikke det var slik som lært frem her i denne artikkelen, og de tre foregående, så ville det vært helt umulig at vi som troende alt er satt i himmelen i Kristus Jesus, slik Paulus lærer i Efeserbrevet.
Gud kan nemlig ikke ha noe ved sin side der i himmelen, med mindre det er like fullkomment som ham. Vi er jo Kristi legeme. Skulle Kristi legeme være ufullkomment? Nei, det er umulig.
Kristus er troens (nådetroen etter Paulus!) opphavsmann og fullender. Vi har alt som en gave.
Tilslutt, la meg gi deg en rekke skriftsteder som bygger opp under den seierstanken, at vi for alltid er frelst, uavhengig av syndsbekjennelser. Lov meg at du leser og studerer dem!
Rom.8, 1-11; 12, 1-2; 13, 8-14; 1. Kor.6, 9-20; 9, 24-27; 10, 13; 13, 4-7; 2.Kor.3, 17-18;
6, 14; 7, 1; 10, 4-5; 12, 21; Gal. 5, 13-26; Ef. 4, 17-24; 5, 1-21; 6, 10-18; Fil. 2, 5-11; 3,10-14; 4, 5-9; Kol. 3, 1-17; 1.Tes.2, 13; 5, 22-23; 1.Tim. 3, 1-13; 4, 11-16; 5, 2; Tit. 2, 6-8 og vers 11-14.
Men det er godt at vi har en indre sorg og varhet overfor synd, feil og mangler. Vi må bare ikke la dette fordømme oss, slik at vi tror at vi ikke lenger er inne i frelsen! En slik holdning er riktig, og understøttes av Paulus i nådelæren. Vi skal "dømme oss selv, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden", sier han. (1.Kor.11, 31-32) Vi vender vårt sinn bort fra synd, og vi søker å unngå synd - men uten å lure oss selv til å tro at vi klarer å leve syndfritt.
2.Kor.7, 10 sier: "For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død." Altså: Vi har en holdning av at vi dømmer oss selv, men uten å fordømme oss selv. Ser du forskjellen? Dermed har vi et sinnelag som er imot synden, selv om vi vet at vi ikke klarer å la være å synde. Vi er altså på parti med han som frelste oss - og misliker det han misliker, og vi elsker det han elsker, selv om vi i dette ikke er fullkomne i oss selv, men har fått i gave Kristi fullkommenhet ved offeret på korset.
Vi formanes til å skygge unna ting som kan være pådrivere av synd: Avgudstemplet, å dra i åk med vantro, dårlig selskap forderver gode seder, lys har ikke samfunn med mørke. Paulus har et arsenal av gode formaninger som vi væpner oss med, og som utgjør et hele som vi kan kalle "å dømme oss selv", vi har altså vårt eget lille private oppgjør innfor Gud uten å bekjenne synd, men allikevel der vi viser vår motvilje og avsky for synd.
Takk Gud, for at han ikke i nådetiden tilgir synder per stykk-prinsippet; men han har holdt et čngangsoppgjør med synden, idet han lot Kristus nagles til et kors. På korset hamlet Gud opp med djevelen, synd, og all ondskapens mørke!