KRISTUS

I Meg.

Les Gal.2,16-21.

Mennesket blir ikke rettferdiggjort (frelst) ved lovgjerninger men ved troen på Jesus. Ingen kan bli rettferdiggjort ved lovgjerninger. (Gal.2,16.)

"For jeg er ved loven død for Loven, for å leve for Gud." (Gal.2,19.) Loven ble død for Paulus som frelsesvei, for det viste seg at den ikke kunne frelse Paulus. "For jeg levde en gang uten loven, men da budet (de forskjellige bud i loven) kom, våknet synden til live, og jeg døde. Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det førte til død for meg. For synden benyttet seg av budet og bedro meg, og drepte meg ved det." (Rom.7,9-11.) (Den nye King James oversettelsen: "Bibelen".)

Paulus måtte innrømme at loven eller budene i loven ikke kunne føre til frelse, for ved budene kom det en erkjennelse av synden. (Rom.3,20.) Synden ble levende, og det gjorde at han døde. Det vi si at han mistet livet i Gud ved at han forsøkte å holde budene. (Fra sin fødsel og fram til sin konfirmasjon (hebr.bar mitzva) var ikke Paulus forpliktet på budene og loven. Han levde da i Guds varetekt. Etter den tid måtte han som alle andre gutter i Israel forplikte seg på å leve i samsvar med loven. Det var da at han oppdaget at loven ikke kunne frelse noen, men det var først etter sin omvendelse utenfor Damaskus i år 37 at han tok konsekvensene av dette. Han søkte Jesus etter at Jesus hadde søkt ham først. (Ap.gj.9.)

Det er ikke loven eller budene som er problemet i verden, men det er SYNDEN, for den blir vekket når den får kjennskap til budene eller til loven. Før den tid så sover synden. En blir heller ikke gjort personlig ansvarlig for den synden som loven peker på, når en ikke kjenner til loven. Jeg tenker her på alle de hedningene som lever (har levd) i verden uten at de har hatt kjennskap til Moseloven. "for vel var det synd i verden før loven, men synden tilregnes ikke hvor det ingen Lov er." (Rom.5,13.)

Paulus første reaksjon etter at Jesus hadde åpenbart seg for ham utenfor Damaskus, viser at Paulus allerede på det tidspunktet var klar over at Jesus var frelseren. (En kan godt kjempe for en sak og likevel vite at det en kjemper for, ikke er rett.) Når Jesus spurte ham fra himmelen: "Saul! Saul! Hvorfor forfølger du meg? (Ap.gj.9,4.), da svarte Paulus: "Hvem er du, HERRE?" (Ap.gj.9,5.) (Det greske ordet "herre", er "kyrios". Det var det samme navnet som apostlene brukte om Jesus.)

Paulus ble korsfestet (døde) sammen med Jesus ved sin omvendelse utenfor Damaskus. Alle som er kommet til tro på Jesus, er død sammen med Jesus. Når vi ble korsfestet SAMMEN MED HAM, betyr det at vi ble korsfestet SAMTIDIG MED HAM. Jesu død er vår død.

Det var ikke bare Jesus som døde på Golgata. Enhver som er kommet (kommer) til tro på Jesus, døde sammen med Jesus på Golgata.

Vi ble ikke bare korsfestet og døde sammen med Kristus, men vi oppstod også til et NYTT LIV. Derfor skrev Paulus i Galaterbrevet 2,20: "Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men KRISTUS LEVER I MEG, og det liv jeg nå lever i kjødet (legemet), det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.

Fra sin omvendelse levde Paulus i nåden og ikke mer under loven. "Jeg akter ikke Guds nåde for intet, for er rettferdigheten å få ved Loven, da er altså Kristus død forgjeves." (Gal.2,21.)

Vi skal ikke relatere vårt Guds-forhold i forhold til loven, men til nåden. Det er Guds nåde som både frelser oss og som driver oss framover og som gir oss seier i kristenlivet. Dette betyr ikke at vi ikke er forpliktet på de bud og de forordninger som vi finner i Paulus sine brev, men det er nåden som skal legge alt til rette, slik at vi greier å etterleve disse.

Gud har gitt jødene Moseloven. Vi hedningekristne er ikke forpliktet på Moseloven. Vi er forpliktet på de 400 bud og formaninger som Paulus gav den kristne menigheten. Disse kommer til uttrykk i hans brever. I Brevet til Galaterne blir disse kalt for "KRISTI LOV". "Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov."

Herken jødene eller hedningene greidde (greier) å oppfylle Guds forskjellige krav til egen frelse. Jesus oppfylte dem for både jøder og hedninger på Golgata.

Jesus OPPFYLTE Loven for jødene, men han OPPHEVET IKKE loven for dem. Han utdypet den til også å gjelde- ikke bare selve gjerningene- men også de motivene og de tankene som lå bak gjerningene.

Jesu undervisning til det jødiske folket gjelder det åndelige fundamentet for RIKET FOR ISRAEL. Apostlene fortsatte denne forkynnelsen både i sin virksomhet og i sine Skrifter. I vandringen som troende var de messianske jødene fortsatt bundet til store deler av Loven eller til Jesu undervisning. Dette kommer tydelige fram i de 4 evangeliene, i første del av Apostlenes Gjerninger, i Hebreerbrevet og i de jødiske brevene.

Da jødene ikke ville anerkjenne Jesus fra Nasaret som sin frelser og konge, gikk nådetiden etter hvert ut for tilbudet om opprettelsen av Riket for Israel, og Gud innførte en HELT NY TIDSPERIODE. Den begynte med Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus i år 37. Denne perioden kaller vi for DEN FRIE NÅDENS TIDSPERIODE eller DEN KRISTNE MENIGHETS TIDSPERIODE.

Dersom vi ikke greier å se og forstå at vi har TO EVANGELIER og TO FORKYNNELSER i N.T., så kan vi verken veilede oss selv eller jødene med hensyn til dette. Vi vet at når en blind leder en annen blid, så faller de begge i grøften. (Luk.6,39.) (Se min artikkel: De to evangeliene i N.T.)

Både den rabbinske jødedommen og store deler av den kristne teologien ligger i den samme grøften, og denne grøften heter UVITENHET, BLINDHET og GAL FORTOLKNING av Guds ord. (Vi skal ikke utdype dette her.)

I artikkelen: "I Kristus" beskrev vi den objektive siden ved frelsesverket- det som vi har "i Jesus". Vi har alle frelsesgodene "i ham".

I tillegg til dette har Gud også gitt oss Den Hellige Ånd, både som frelsespant og som Han som skal formidle frelsesgodene og læren til oss.

Det var jødene som fikk løftet om Den Hellige Ånd. De skulle få Den Hellige Ånd i forbindelse med Den nye pakten som Gud ville opprette med dem. Det nye frelsespantet skulle være Den Hellige Ånd i hjertet på de som kom til tro på Jesus. (Jer. 31,31-34 og Esek.36,21-27.)

Den Hellige Ånd kom på Pinsefestens dag. Han kom som et veldig vær og inntok de 120 som var samlet på Den øvre sal. Tunger av ild satte seg på hver enkelt av dem, og de ble alle FYLT AV DEN HELLIGE ÅND. De talte andre tungemål, slik at alle jødene som var i Jerusalem, hørte at de talte om Guds store velgjerninger til dem på deres eget språk. (Ap.gj.2,1-41.)

Den Hellige Ånd blir kalt for "sannhetens Ånd" og "en annen Talsmann". Han skulle bo hos jødene og være i de messianske jødene. Verden kunne ikke få Den Hellige Ånd. (Joh.14,16-17.)

Den Hellige Ånd ble sendt av Faderen i Jesu navn. Han skulle lære de messianske jødene alle ting, og han skulle minne dem om det som Jesus hadde sagt. (Joh.14,26.)

Dersom ikke Jesus gikk bort, kunne han ikke sende Talsmannen til jødene. Det var til gagn for jødene at Jesus ble tatt bort til himmelen, for da kunne Gud sende den tredje personen i Gud-dommen. (Joh.16,7.)

Den Hellige Ånd hadde følgende oppgaver ovenfor verden: Han skulle overbevise verden (både jøder og hedninger) om SYND, DOM og RETTFERDIGHET. (Joh.16,8-11.)

(I den paulinske forkynnelsen skal ikke Den Hellige Ånd overbevise verden om synd, dom og rettferdighet, men han skal overbevise verden om at synden og dommen er TATT BORT ( 2.Kor.5,19-21.), og at rettferdigheten er å få ved troen på Jesus. (Ef.2,8-9.) Dette viser at innholdet i Johannes evangeliet ikke er paulinsk lære. Se artikkelen: En sammenligning mellom den messianske jødedommen og den paulinske læren ut ifra Johannes Evangeliet.)

Den Hellige Ånd hadde følgende oppgaver ovenfor de messianske jødene:

a) Han skulle VEILEDE dem til HELE SANNHETEN. (Dette gjaldt de forskjellige sannheter i den messianske jødedommen. Det gjaldt ikke de sannheter og de hemmeligheter som Paulus fikk åpenbart på et senere tidspunkt.)

b) Han skulle ikke tale av seg selv, men han skulle tale det som han hørte (av Gud.)

c) Han skulle forkynne dem om de tilkommende ting. Det var de frelsessannhetene som enda ikke var kjent.

d) Han skulle herliggjøre Jesus- og det er det god grunn til å gjøre.

e) Han skulle ta av det som hørte Jesus til (forsoningen) og forkynne dem. (Joh.16,7-14.)

Paulus lærte følgende om Den Hellige Ånd:

a) Han utforsker dybdene i Guds sinn for oss. "men for oss har Gud åpenbart det (Guds hemmeligheter) ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor.2,10.)

"… Således vet heller ingen hva som bor i Gud uten Guds Ånd." (1.Kor.2,11.)

b) Han går i forbønn for oss innenfor Gud. "Vi vet ikke hva vi skal be om, men "Ånden går i forbønn for oss med usigelige sukk, og han som (Gud) ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er, for etter Guds vilje går han i forbønn for de troende." (Rom.8,26-27.)

c) Han bor i våre hjerter som innsegl og pant. "i ham har også dere, da dere hadde hørt sannhetens ord, evangeliet om deres frelse- i ham har dere og, da dere var kommet til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd som var oss (jødene) lovet, han som er pantet på vår arv, til eiendommens innløsning, hans herlighet til pris."(Ef.1,13-14.)

Et pant er et bevis på at vi skal få fullt ut, det som vi er blitt lovet. Den som ikke har Ånden, den har verken Faderen eller Sønnen.

Gud har en talsmann som fremmer Guds sak i våre hjerter. Jesus fremmer vår sak for Faderen. Dette blir en dobbelt garanti for oss. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 1. Kapittel: Den Hellige Ånds funksjon.)

I tillegg til at vi har Den Hellige Ånd i våre hjerter som innsegl og pant, har vi også fått "Ånds-dåpen". Det er Ånden som blir AKTIVISERT i våre liv. Dette er en erfaring som vi kan få enten ved gjenfødelsen eller på et senere tidspunkt. Det er en ENGANSFORETEELSE. Den er utgangspunktet for "å bli fylt av Ånden". "for vi er jo alle døpt med (gr."en", som blir oversatt både med "med", "i" og "ved") en Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller fri. Og vi har alle fått en Ånd å drikke (vi drikker av den samme Ånd)." (1.Kor.12,13.)

Det er Den Hellige Ånd som utdeler nådegavene, oppgavene og embetene. Alt dette skal være med på å bygge opp den kristne menigheten. Vi skal søke å få nådegavene i rikelig mål. (1.Kor.14,12.) Den største nådegaven er det å tale profetisk. (1.Kor.14,1.)

Vi har alle en nådegave, en oppgave eller et embete i Guds forsamling. Disse er omtalt i Romerbrevet 12,6-8, 1.Kor 12 og 14 og Efeserbrevet 4,11-12.Vi skal tjene i menigheten med den tjenesten som vi har fått.

Vi skal strebe etter de største nådegavene, men vi skal også strebe etter å få tak i Guds kjærlighet, som er det samme som "Kristi sinnelag". (Fil.2,5-8.) Vi skal reflektere Guds kjærlighet (gr."agape") både til verden og til våre medkristne i menigheten. Dersom vi ikke greier det, så blir vår kristendom bare som en "lydende malm og som en klingende bjelle". Det betyr at den ikke har noen kraft i seg.

Det er en som har sagt: Ta nådegavene i I.Kor.12 og dypp dem i 1.Kor.13, hvor kjærligheten er beskrevet, så kommer det som står i 1.Kor.14 til å fungere.

I artikkelen: "I Kristus". viste vi hvilke store ressurser vi har som kristne. Vi etterlyste også det forholdet at vi ikke greier å formidle disse ressursene på en sterk måte- verken til oss selv, til verden eller til menigheten. Vi pekte også på hva grunnene til dette kunne være.

Alle som er gjenfødt, er frelst. De er "i Ånden", for de har Guds Ånd i sitt hjerte til innsegl og pant til forløsningens dag. "å være i Ånden" er det samme som "å være i Kristus".

Det er ikke nok "å være i Ånden". Vi må også "vandre i Ånden". "Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden." (Gal.5,25.)

"Å være i Ånden" har med den objektive siden ved frelsesverket å gjøre, men "å vandre i Ånden" har med den subjektive delen å gjøre.

Som kristne har vi 4 ”i-er”, som vi må forholde oss til, og det er:

a) "Vi kan være i Adam".

b) "Vi kan være i Kristus".

c) "Vi kan være i kjødet".

d) "Vi kan være i Ånden".

I vandringen som troende er det også 4 "i-er", som vi må forholde oss til, og det er:

a) "Vi kan vandre i Adam".

b) "Vi kan vandre i Kristus".

c) "Vi kan vandre i kjødet".

d) "Vi kan vandre i Ånden".

Dette er viktige sannheter i kristenlivet. Vi velger selv hvilket kristenliv vi vil ha. De fleste kristne lever sitt kristenliv litt i alle disse 4 "i-ene", for det er mulig, men det er ikke noe fullverdig kristenliv. Dersom vi gjør det, får dette følgende konsekvenser:

a) Vi gjør Den Hellige Ånd sorg. Han er vår beste veileder og kamerat i vandringen som troende.

b) Vi blir umodne kristne. Kristus kan ikke leve fullt ut i våre liv.

c) Kristus kan ikke få vinne skikkelse fullt ut i våre liv.

d) Kristus kan ikke bruke oss fullt ut, for vi blir for opptatt med det som vi er død bort fra. Synden som fortsatt er i våre liv, ønsker å legge det nye livet inn under sitt domene. Den Hellige Ånd får ikke slippe til med sin helliggjørende nåde. "for dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø, men dersom dere døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal dere leve.” (Rom.8,13.)

Dette betyr ikke at en kristen, som lever et kjødelig liv, faller ut av Guds frelsende nåde. Han faller ut av den helliggjørende nåden. Det som en kristen behøver, er ikke gjenfødelse eller herliggjørelse, men det er OMVENDELSE og ET HELLIG LIV. (Se artiklene: En gjenfødt kristen kan ikke falle ut av nåden og Den frie nåden.)

Vi repeterer litt hva som skjedde ved Jesu forsoning:

a) Vi fikk et nytt liv.

b) Vår onde natur (kjødet) er borte i det nye livet.

c) Synden er borte i dette livet.

d) Vi er død fra loven. Loven er borte. Den er ikke lenger aktuell for oss. Det er akkurat her det store spørsmålet ligger, og som blir diskutert i våre dager. Hva med loven? Hvilken betydning har den i vår tidsperiode? Hvordan skal vi bruke den? (Se artikkelen: ”Lovens” tre funksjoner.)

Vi skal komme tilbake til følgene av Jesu forsoning, men først skal vi se på det som står i Romerbrevet 7,1-6. Her det snakk om en kvinne og to menn. Kvinnen er her et BILDE PÅ ISRAEL. Hun var gift med den ene mannen, som var loven. Hun ønsket å bli fri, for han var perfekt og stilte strenge krav til henne. Han var aldri fornøyd med henne. Hun var ikke perfekt. Loven krevde mer av henne enn hun kunne greie å oppfylle. Loven minte henne stadig vekk om hennes synder. (Rom.3,20.) Dette var ikke noe lykkelig ekteskap.

Hun kunne heller ikke håpe på at mannen døde, for Loven står der til alle tider med sine krav. "Den som gjør disse ting, skal leve ved dem." (Rom.10,5.)

Hun hadde likevel en mulighet til å få skilsmisse fra sin mann, og det var ved at HUN SELV DØDE, og det skjedde ved at hun overgav seg til Jesus og fikk del i det nye livet og i Jesu nåde. (v.1-3.)

Nåden er det motsatte av loven. Nåden gir, men loven krever.

På samme måten døde også vi (jødene) fra loven ved Jesu forsoning. Dette hadde følgende konsekvenser:

a) Vi hører en annen (Jesus) til og bærer frukt for Gud. (v.4.)

b) Vi er i det nye livet løst fra loven.

c) Vi er død borte fra loven.

d) Det nye livet, som er i oss, er Jesus selv.

e) Vi tjener i Åndens nye vesen og ikke mer i bokstavens (lovens) gamle vesen. (v.6.)

Jeg vil sitere fra Steve MCVeys bok: Vandre i Guds nåde. s. 97, hvor han skriver følgende om forholdet mellom loven og nåden: ”Før du ble en kristen, var du gift med loven. Men da du døde med Kristus, ble ekteskapet oppløst. Da ble du gjenfødt. I dette livet har du en NY EKTEMANN. Det er Nåden personlig- Jesus.

Loven var en krevende ektefelle som aldri ble fornøyd, uansett hvor mye du gjorde riktig. Han ikke bare sa at han var fullkommen, han var det faktisk også og krevde det samme av deg. Han ville ikke hjelpe deg å gjøre noe riktig, men var snar til å peke på det gale du gjorde.

Nåden er helt annerledes. Hvis han vil ha noe gjort, GJØR HAN DET SELV. Hvis han ber deg om å bære en byrde, er den lett. Det er faktisk slik at hver gang han ber deg bære løfte opp en byrde og bære den, så BÆRER HAN DEG. Han er slik en god ektemann. Du kan si at han alltid er "full av nåde og sannhet.””

Loven er ikke synd i seg selv. Den er perfekt og god, men når loven kom som krav, ble synden vekket i mennesket. Uten at vi kjenner til loven eller budene, så er synden død. Den virker ikke. "Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra!, men jeg kjente ikke synden uten ved loven, for begjærligheten kjente jeg ikke dersom loven ikke hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden benyttet seg av budet og virket alle slags begjærlighet i meg, for uten lov er synden (som) død." (Rom.7,7-8.)

Synden kan heller ikke bli tilregnet et menneske når det ikke er noen lov. "for vel var det synd i verden før loven kom, men synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er. (Rom.5,13.)

Romerbrevet, kapittel 7,17-25 er en beretning om Paulus og jødenes kamp for å bli frelst ved å etterleve den jødiske loven, men det gikk ikke. Fra sin barndom og til konfirmasjonsalderen var ikke jødene bundet til loven. De var ikke forpliktet på å holde den. Ved 13 og 14 års-alderen ble de jødiske jentene og guttene forpliktet på den jødiske loven. Jentene ble ”en Lovens datter” og guttene ble ”en Lovens sønn. Dette betyr at de forpliktet seg på å holde den jødiske lov, men det viste seg at de ikke kunne oppnå frelsen ved å holde loven, for ved at de forsøkte å holde loven, så ble synden virksom i deres liv. (Rom.7,9-11.)

Paulus ønsket også å holde loven. Han oppfylte også loven full ut. Han var rettferdig etter loven. (Fil.3,6.), men til tross for det så merket han synden i sitt eget liv. Etterfølgelse av loven kunne ikke frelse et menneske, for den synden som var i hans liv, var sterkere enn hans strev med å oppfylle loven. (Rom.7,15-17.)

Av den grunn så fikk Paulus den erkjennelsen i sitt liv:

a) I hans kjød (uomvendte natur) var det ikke noe godt.

b) Viljen til å holde loven hadde han, men han maktet ikke å holde loven fullt ut.

c) Han gjorde ikke det gode, som han ønsket, men det onde som han ikke ønsket, det gjorde han.

d) I og med at han gjorde det onde, som han ikke ønsket, da var det ikke mer han som gjorde det, men SYNDEN SOM BODDE I HAM.

e) Han hadde lyst til å etterleve Loven etter sitt indre menneske (ånd og sjel), men han oppdaget at det var en annen lov som var i hans lemmer (i hans legeme).

d) Denne loven tok hans vilje til fange. Denne loven ble kalt for ”syndens og dødens lov”, for den som synder, den må dø.

e) Han tjente dermed Guds lov (loven) med sitt sinn (indre menneske), men synden med sitt legeme

f) Det var bare troen på Jesus som kunne befri ham fra denne kampen. Svaret var: ”Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!” (v.24.)

Jeg vil sitere en artikkel som er skrevet av Hans Erik Nissen. Den stod i bladet: Lov og Evangelium. Nr.2. 2006: ”Hvorfor faller du i den samme synd gang på gang? Du ber Gud om å befri deg, men det er ikke blitt noe annerledes. Du sier: Det kan ikke være riktig at en kristen skal bli i synden?

Det er det heller ikke. Gud har gitt deg en MOTGIFT MOT SYNDEN. Motgiften er IKKE EN NY BESLUTNING eller FORNYET OVERGIVELSE. Kanskje du synes det er underlig, men seiersvåpenet er NÅDEN. Nåden er ikke bare noe du har bruk for NÅR DU SYNDER. Du har i like stor grad bruk for den FØR DU SYNDER.

Nåden er en kraft som gjør deg sterk, men den gjør deg ikke sterk i deg selv. Du eier kraften bare så lenge du blir i nåden. Den kom med Jesus. Gud rekker deg den fra sitt kors. Der gikk Jesus inn under syndens skyld. Men ikke bare det. Han brøt også syndens makt. Han siret over alle ondskapens makter i deg og omkring deg, og Jesus har dratt deg inn i sitt triumftog.

Du skylder ikke synden noe som helst. Jesus har helt og fult frelst deg fra dens makt. Jo mer du lever i denne seier, desto sterkere er du. Du seirer ikke i kraft av noe av ditt eget, men alene ved den nåde som gjør deg sterk.”

Etter at vi er blitt frelst, merker vi at det er en NY KAMP i våre liv, som ikke har vært der før. Denne kampen er ikke i det nye Kristus-livet, for det er perfekt, men det er en kamp mellom kjødet- den uomvendte natur i oss- og det nye livet. Til tross for at vi er gjenfødt til et levende håp, har vi fortsatt kjødet i våre liv.

Hvordan skal vi minimalisere denne kampen? Vi kan ikke bruke Loven til det, for den vekker bare synden. Vi skal derimot bruke nåden eller Den Hellige Ånd til dette. Denne kampen mellom Ånden og kjødet i våre liv, vil fortsette helt inntil vår død, men vi er blitt lovet seier over synd dersom vi legger våre liv under Den Hellige Ånd.

Dersom dette skjer, så har vi fått løfter om både VOKSTER og SEIER i vårt kristenliv. "MEN Gud være takk, som gir oss SEIER ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Kor.15,57.)

"Men Gud være takk som ALLTID GIR OSS SEIER i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted." (2.Kor.2,14.)

"Men i alt dette vinner vi MER ENN SEIER ved ham som elsket oss." (Rom.8,37.)

Frelsen går ikke bare ut på at vi har del i Jesu forsoning, men den går også ut på at vi skal ha seier over synden som er i vårt kjød. Den som engang er gjenfødt og frelst, trenger ikke en ny gjenfødelse, men han trenger FORNYELSE og HELLIGGJØRELSE i sitt kristenliv.

I Galaterbrevet 5,16-26 er denne kampen mellom Den Hellige Ånd og kjødet beskrevet. Der står det følgende om denne kampen:

a) Dersom vi vandrer i Ånden, skal vi ikke fullføre kjødets begjæringer. (v.16.)

b) Det er en stadig kamp mellom Ånden og kjødet, slik at vi ikke skal gjøre det som vi vil. (v.17.)

c) Dersom vi drives av Ånden, er vi ikke lenger under loven. (v.18.)

d) De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. (v.24.)

e) Den som lever i Ånden, skal også vandre i Ånden. (v.25.)

Dersom Gud skal kunne bruke oss fullt ut i sin tjeneste, så må vi dø bort ifra kjødet. Det er ikke det nye livet i Kristus som fremmer synden i vårt legeme, men det er den synden som bor der.

Når Satan (kjødet) kommer med sine mange dårlige forslag, så må vi si at dette er ikke aktuelt lenger. Vi er på samme måten som Kristus døde, død bort fra synden. Vi lever et NYTT LIV. I det nye livet er det ikke rom for det som hører kjødet til. Det er ikke bare synden som er korsfestet og er død. Kjødet er det også. ”Langt derifra. Vi som er avdød fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt (gjenfødelsens dåp) ble døpt inn i Kristus Jesus, ble døpt til hans død. Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et NYTT LIV.” (Rom.6,1-3.)

”han i hvem dere og ble omsåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved AVKLEDNINGEN AV KJØDETS LEGEME (den gamle naturen) ved Kristi omskjærelse.” (Kol.2,11.)

Satan kommer til oss og anklager oss. Dette gjør han også med rette mange ganger, for vi har fortsatt synd i våre liv, men vi må BESTEMME OSS, om vi fortsatt vil leve i synden, eller om vi vil leve det nye Kristus-livet fullt ut. Loven kan ikke hjelpe oss med dette, men nåden kan det. Vi må legge VÅR VILJE INN UNDER ÅNDENS KONTROLL.

Det er akkurat på dette området at kampen står mellom Gud og Satan i den enkelte troendes liv. Mange troende ønsker ikke å dø helt bort fra synden, men dette er et lite tilfredsstillende liv. Mange ønsker ikke å legge hele sitt liv inn under Ånden og nåden, men ønsker å ha en eller flere synder, som kjødet kan kose seg med.

Mange kristne lever både i kjødet og i Ånden. Dette er ingen god måte å leve på. Det blir ingen seier over synden i et slikt liv. En som er gjenfødt, kan ikke miste frelsen, men han mister helliggjørelsen og nådelønnen. Vi må også huske på at vi skal alle sammen fram for Jesu domstol for å få igjen det som er skjedd ved legemet. (1.Kor.3,10-15.)

En kjødelige kristen mister også kraften og gleden i sitt kristenliv. Gud kan heller ikke bruke en kjødelig kristen til å fremme Guds rike på jorden, for verdkommende har liten eller ingen troverdighet.

Det var ikke bare Jesus som måtte dø. Vi må også dø. ”Dersom ikke hvetekornet faller i jorden, så blir det bare dette ene kornet, men dersom det faller i jorden, og vokser opp, så bærer det meget frukt.” (Joh.12,24.)

Dette gjelder ikke bare for Jesus. Det gjelder også for hver enkelt av oss troende. Vi må også dø bort fra oss selv og fra kjødet. Når dette ikke skjer hos en kristen, blir det INGEN VOKSTER i kristenlivet. Vi blir derimot opptatt med stadig BRANNSLUKNING i våre liv. Vi blir opptatt med å reparere de skadene som er skjedd. Det blir liten tid til å vokse i nåden og i kunnskap om Guds ordninger, til å vinne andre mennesker for Jesus og til å være med på å bygge opp menigheten.

Nåden gir oss anledning til å være barn i Kristus, men det var Guds mening at vi skulle være voksne i Kristus, slik at vi kunne vokse inn i den full kunnskap og kjennskap til Kristus. "men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i ALLE MÅTER, skal vokse inn i ham, som er hodet, Kristus." (Ef.4,15.)

Guds barn får vi alltids være, men voksne blir vi ikke.

Det er mange som mener at Paulus sin teologi er UOPPNÅELIG. De vil heller slite med kjødet enn å forsøke å etterstrebe de høye idealer som Paulus satte opp for vandringen for en troende. Dette er ikke en rett innstilling. Sannheten er den at dersom vi vandrer etter Ånden, så vil kristenlivet bli mye ENKLERE, for da er det Jesus eller Den Hellige Ånd, som er i oss, som driver oss framover, slik at vi kan leve et perfekt kristenliv.

Dersom vi har denne oppfatningen av Paulus og hans lære, har vi gitt opp på forhånd. Da får vi slite med kjødet gjennom hele kristenlivet. Dette vil ha som konsekvens at verken Gud eller vi selv blir fornøyd med det kristenlivet, som vi fører. Gud ønsker å bruke oss maksimalt, men dersom vi ikke er villig til å overgi kjødet fullt ut til tilintetgjørelse, så kan han ikke bruke oss fullt ut. Vi blir "haikere" i Guds rike.

Mange kristne sliter med dette problemet. Hvem og hva skal fri oss ut fra dette dilemmaet? Svaret er: JESUS SKAL FRI OSS UT GJENNOM PAULUS SIN LÆRE. (Vi må ikke blande inn den messianske jødedommen her, som er basert både på nåde og på gjerninger.)

Det er ikke bare vi som blir svekket i vårt kristenliv, når vi ikke legger vårt liv helt inn under nåden. Den kristne forsamlingen blir også svekket ved at den ikke får den undervisningen som den skal ha. Jesus hadde følgende vurdering av jødene: "Og da han (Jesus) gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem, for de var lik får SOM IKKE HAR HYRDE, og han begynte Å LÆRE DEM MEGET." (Mark.6,34.)

Slik er det også i dag i de fleste menigheter. Den kristne menigheten sliter seg fram. Den har på ingen måte den herligheten og den gleden og den frimodigheten som den burde ha i følge Guds ord, og hovedgrunnen til det er at de troende ikke har lagt sine liv helt inn under Åndens innflytelse.

I mange lutherske forsamlinger er det liten glede og frihet, og det er flere grunner til det. Vi skal nevne noen av dem:

a) I den lutherske teologien tror og lærer man at loven kan føre et menneske til Kristus. Dette er en LIVSFARLIG FORKYNNELSE. Ved at man forkynner loven til en ufrelst, kan dette føre til at vedkommende bare får del i en "lovisk omvendelse." Han bestemmer seg for å legge av synden og bli et bedre menneske. Denne typen omvendelse er INGEN GJENFØÆDELSE. Det er bare en overfladisk omvendelse, og den fører ikke til et virkelig Guds-liv. Den fører til et liv i trelldom under loven.

Det er ikke loven som skal forkynnes til de ufrelste, men det er Guds nåde. Det er bare den som kan sette et menneske fri og gi det glede i sitt kristenliv. (Se artikkelen: ”Lovens” tre funskjoner.)

b) Det blir videre hevdet at kristenlivet skal holdes opp ved at en holder loven. Dette er også galt, for forkynnelsen av loven fører bare til at synden blir vekket til live igjen. Dersom en vil få bort synden i livet, må en forkynne nåden. Det er den som oppdrar oss til å leve et riktig liv. "For Guds nåde er åpenbart TL FRELSE for alle mennesker, idet den OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og Gud-fryktig i den nåværende tidsalderen." (Titus 2,11-12.)

Jeg har inntrykk av at mange lutherske forsamlinger er mer opptatt med å ha omsorg for kjødet i en kristens liv enn å fremme det nye livet. (Se artikkelen: En vurdering av det teologiske innholdet i kirkens synsbekjennelse.)

Man snakker mye om "den daglige omvendelse" i den lutherske teologien, og det er bra, men jeg tror at fokuset er galt. Man skal ikke overlate kjødet til loven, men en skal overlate det til Guds nåde. Det er bare Guds nåde som greier å redusere kjødets innflytelse i en kristens liv. Loven greier ikke dette. Den vekker bare synden.

c) Den lutherske kirken ser heller ikke at vi har to delvis forskjellige budskaper i N.T. Det er "Rikets forkynnelse", som angår Riket for Israel, og det er "den frie nådens forkynnelse", som angår den kristne menigheten. Den første forkynnelsen er knyttet til Moseloven og Jesu fortolkning av den, mens den andre forkynnelsen er knyttet til Paulus og hans forkynnelse.

I den første forkynnelsen ble jødene frelst av nåde, men de ble bevart av nåde pluss gjerninger. I den andre forkynnelsen blir man både frelst og bevart av nåde pluss ingen ting annet.

Den lutherske kirken forkynner et BLANDINGSEVANGELIUM der man blander sammen nåde og lov (gjerninger). Dette budskapet er ikke i samsvar med Paulus sin undervisning. Man forkynner faktisk den messianske jødedommen i den kristne kirken. Dette blir galt og harmonere ikke med det som Paulus skrev i sine brev. Den messianske jødedommen angår Riket for Israel og ikke den kristne menigheten.

Den messianske jødedommen ble avsluttet som tidsperiode ved Pauls sin omvendelse. Den skal komme tilbake igjen etter den kristne menighets bortrykkelse før trengselstiden på 7 år. Den messianske jødedommen er Rikets forkynnelse.

d) Mange av nådegavene blir heller ikke brukt i den lutherske kirken. Dette fremmer ikke Guds rikes vokster. Alle nådegavene skal brukes til å være med på å bygge opp Guds menighet "inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde. (Det er den fylden av nåde som der er i Kristus, og som kommer til uttrykk i Paulus sine brev.)" (Ef.4,13.)

Den lutherske kirken har i stor grad sentrert sin forkynnelse og sin virksomhet gjennom presten (teologen) og ikke tatt hensyn til at den har en stor UBRUKT RESSURS i den vanlige mann og kvinne. De nådegavene og de tjenestene som disse har fått, blir dermed ikke brukt. De blir heller ikke utviklet.

e) Det er også en STOR FORVIRRING i den lutherske kirken med hensyn til vanndåpen. Den lærer at det er gjenfødelse i dåpens vann. Dette er et LAVMÅL av teologisk kunnskap og vurdering. Dette er ikke rett. Gjenfødelsen skjer ved at man kommer til en bevisst og personlig tro på Jesus.

Paulus AVSKAFFET VANNDÅPEN for den kristne menigheten i år 51. Da fikk han en NY ÅPENBARING av Gud om at vanndåpen ikke var forenlig med det evangeliet som han forkynte. Vanndåpen svekket forsoningen i Jesu blod. "For Kristus har ikke utsendt med for å døpe, men for å forkynne evangeliet (om den frie nåden), ikke med vise ord, for at EVANGELIET IKKE SKULLE TAPE SIN KRAFT." (1.Kor.1,17.)

"for jeg vil ikke vite noe (for eksempel vanndåpen) uten Jesus Kristus og ham korsfestet." (1.Kor.2,2.)

I den messianske jødedommen er det 2 typer dåp, og det er VANNDÅPEN og GJENFØDELSENS DÅP.

I den paulinske læren er bare EN DÅP og det er GJENFØDELSENS DÅP. "en Herre, en tro, EN DÅP (gjenfødelsens dåp.)" (Ef.4,5.)

"Da han ved sitt kjød (legeme) AVSKAFFET FIENDSKAPET. Det vil si: Budenes lov som er i forordningene (blant annet vanndåpen), for i seg selv å skape ett nytt menneske av de to (jøder og hedninger) og på den måten skape fred." (Ef.2,15.)

Det er en katastrofe å forkynne at det er frelse og gjenfødelse i dåpens vann. Man fører folk på avveier ved en slik forkynnelse. Den fremmer ikke frelsen, men den fremmer fortapelsen.

I de karismatiske forsamlingene er der mer glede og ytre frihet enn i de lutherske menighetene. Dette er også grunnen til at disse har en mye større vokster enn den lutherske kirken. Det store flertall av de kristne i verden i dag består av karismatiske troende.

Dette er ingen ensartet gruppe, så vi kan ikke behandle dem under ett. Jeg skal peke på noen svakhetspunkter ved disse menighetene:

a) Det er ofte lederen som selv bestemmer det teologiske innholdet i forkynnelsen. Dette blir galt. I følge Paulus sin undervisning er det en gruppe av eldste som skal bestemme dette. ”I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere,…” (Ap.gj.13,1.)

"Derfor lot jeg deg (Titus) bli etter på Kreta at du skulle sette det i rette skikk, som ennå stod tilbake, og innsette ELDSTE (gr."presbyteros". Ordet står i flertall.) i hver by, således som jeg foreskrev deg." (Titus 1,5.)

Guds forsamling skal styres av et LIKEVERDIG ELDSTERÅD som skal bestå både av apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. De skal balansere hverandre med hensyn til forkynnelsen og aktiviteten i forsamlingen. De skal støtte hverandre i forhold til de nådegaver som hver enkelt har fått. Forkynnelsen og det teologiske grunnlaget skal ikke bare være basert på det som hyrden (pastoren) mener er riktig teologi.

I tillegg til eldsterådet vil det også være mennesker i forsamlingen som har de forskjellige nådegavene. De skal også trekkes inn i forkynnelsen og virksomheten i menigheten.

Forkynnelsen må naturligvis være i samsvar med den paulinske forkynnelsen.

b) De karismatiske forsamlingene blander også sammen den messianske forkynnelsen med den paulinske forkynnelsen. (Se hva jeg har skrevet om dette ovenfor.)

c) De har også et galt syn på vanndåpen. De mener at vanndåpen er EN PAKT som er inngått mellom menneskene og Gud, og at vanndåpen gir en GOD SAMVITTIGHET ovenfor Gud. De bruker det som står i 1.Pet.2,21 til støtte for sitt syn, men det blir galt, for dette Skrift-stedet taler ikke om vanndåpen, men om Jesu forsoning, som også blir beskrevet som en dåp. Det er bare Jesu forsoning som kan gi menneskene en god samvittighet.

Vanndåpen er INGEN PAKT. Den gir heller ikke EN GOD SAMVITTIGHET. Det eneste motivet som kan forsvares ved vanndåpen, er at den er EN BEKJENNELSE. Dette gjelder da voksendåpen.

Etter som jeg ser det ble vanndåpen avskaffet av Paulus i året 51. Vanndåpen hørte med til den messianske jødedommen, og den gjelder ikke den kristne menigheten. I vår tidsperiode er vi frelst av nåde ved tro uten lovgjerninger (for eksempel vanndåpen.) (Se artiklene: Barnedåp og barnevelsignelse og Dåpens betydning.)

d) De karismatiske forsamlingene legger FOR STOR VEKT på helbredelser og undergjerninger i forhold til andre sider ved det kristne budskapet. Lidelsesaspektet ved å det å være en kristen, er skjøvet til side. Det kommer lite fram i forkynnelsen. Forkynnelsen går ut på at en kristen skal være frisk og ha suksess på alle livets områder, men slik er ikke virkeligheten.

Vi vet at Gud er i stand til å helbrede et menneske fra dets sykdommer. Vi har altfor få helbredelser i våre menigheter. Vi skal også be om at Gud må helbrede menneskene for deres sykdommer.

I de karismatiske forsamlingene blir det i denne sammenhengen satt likhetstegn mellom forsoningen og helbredelse av sykdom. I og med at Jesus tok med seg både våre synder og våre sykdommer opp på korset, så blir det hevdet at på samme måten som vi har krav på syndenes forlatelse ved Jesu forsoning, så har vi også det samme kravet på helbredelser. Dette blir ikke rett. Det er mange troende som må slite med sykdom.

I de karismatiske forsamlingene blir det også fokusert altfor mye på TRO i forbindelse med helbredelse av sykdommer. Det blir hevdet at dersom en ikke har sterk nok tro, kan en ikke bli helbredet. Vi vet at troen kan være viktig i en helbredelsesprosess, men det er også andre momenter som har betydning som for eksempel Guds nåde, Guds vilje, bønn og nådegaver til å helbrede.

Ved at man trekker ut et enkelt moment og fokuserer på det, så har man også satt den som er syk i en vanskelig posisjon. Det er ikke lenger Guds nåde og kjærlighet som helbreder, men helbredelsen blir gjort avhengig av om den syke har en sterk tro eller ikke. Jeg for min del tar STERK AVSTAND fra en slik forkynnelse.

Dersom vi skal få det maksimale ut av kristendommen i vår tidsperiode, så er det 2 forhold vi må være oppmerksomme på:

a) Vi må lære oss å fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2.15.) Vi må huske på at det bare er Paulus brev med unntak av Brevet til Hebreerne som er skrevet til den kristne menigheten. Det er de som danner det teologiske fundamentet for den kristne menighet.

b) Vi må legge våre liv under Den hellige Ånds ledelse og innflytelse. Det er bare han som kan hjelpe oss med å leve et riktig kristenliv.

Tingvoll den 23-09-03 og 26-2-06.

Oskar Edin Indergaard.

Back