Det hebraiske tidsbegrepet

BETYDNINGEN AV ORDENE "OLAM" OG "AION".

Av Oskar Edin Indergaard

På samme måten som jødedommen ikke er noe enhetlig begrep, er heller ikke kristendommen det. Det er viktig å ha begreper når man arbeider med teologien, men de bør ha en bestemt mening og et bestemt innhold. Det er derfor viktig at vi presiserer hva vi mener med begrepene.
Hva som gjelder jødedommen, så kan vi skille mellom de ortodokse jødene, som tror på at de kan oppfylle Torahen til egen frelse, og de Jesus-troende jødene, som tror at Jesus fra Nasaret er jødenes Messias. Disse siste kan være tilsluttet en messiansk menighet eller de kan stå alene eller i mindre grupper. De ortodokse jødene kan også være messianske i den forstand at de tror at Messias skal komme, eller at det kommer en messiansk tidsalder. De ortodokse jødene har Tanach (G.T.) og Talmud som sitt åndelige grunnlag, mens de Jesus-troende jødene bygger sin tro på både Tanach og N.T.
Vi må også nevne den såkalte "reformjødedommen". Dette er jøder som i stor grad har frigjort seg fra ortodoks jødedom, men som har et positivt syn på Jesus fra Nasaret. De hevder at han står midt i jødedommen med sin lære. De ønsker å få ham og hans lære tilbake til jødedommen og inn i den jødiske synagogen.
Hva som gjelder begrepet "kristendom", så er det UHELDIG å bruke dette begrepet om jødene, for begrepet er meget belastet- både hva som gjelder det teologiske innholdet og kirkens negative og nedlatende holding ovenfor jødene opp i gjennom historien. Vi skiller derfor mellom kristendommen, slik som den kommer til uttrykk i N.T., og kirkens lære. Kirkens lære har dessverre tatt opp i seg en rekke hedenske elementer fra både Babylon, Hellas og Roma. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 3.)
Sann kristendom bygger derfor sin lære på både Tanach og N.T.
Det som skiller den ortodokse jødedommen fra de andre grupperingene innenfor jødedommen, er dens forhold til Loven i Mose Torah og dens vurderinger av Jesus. Hva som gjelder Paulus og hans lære, så er de også imot den. De ortodokse jødene mener at de kan oppfylle budene i Torahen til egen frelse. De mener at de ikke behøver noen frelser. Jødene kan frelse seg selv ved å utføre gode gjerninger. De bestemmer selv om de vil få del i den kommende verden eller ikke. Frelsen er en viljessak.
Når det gjelder synet på Jesus og Paulus innenfor den øvrige jødedommen, så kan et sitat fra Markus Barth være dekkende: "Jesus er helt i orden. Han tilhører oss, men sorgene begynner med Paulus." (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. s.256.)
Det store skillet mellom ortodoks jødedom og kristendom går på hvordan man ser på Jesus fra Nasaret. Den ortodokse jødedommen ser på ham som en falsk Messias, mens både den messianske jødedommen og kristendommen ser på ham som Guds Sønn og verdens frelser.
Ut fra ny-testamentlig oppfattelse så hadde Jesus følgende oppgaver ved sitt første komme:

a) Han skulle forsone all verdens synd. "han er en soning for våre (jødenes) synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens synd." (1.Joh.2,2.)
b) Han kom for å opprette "riket for Israel". "Da de nå var kommet sammen, spurte de ham: Herre, gjenreiser du på den tid (ved Den Hellige Ånds komme) riket for Israel?" (Ap.gj.1,6.)
c) Han la ned det læremessige grunnlaget for dette riket i de 4 evangeliene. Dersom jødene hadde tatt imot Jesus som sin Messias, så hadde "riket for Israel" kommet, men i og med at de ikke tok imot ham som folk og nasjon, så fikk vi kirkens tid med Paulus sin NYE LÆRE om nåden som det eneste grunnlaget for frelsen. "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, men det er Guds gave." (Ef.2,8.)
d) Han kom for å oppfylle alt det som stod i Mose Torah. Dette gjaldt både budene, forskriftene i Loven og de forskjellige begivenheter som angikk hans person.
e) Han innskjerpet også Mose Torah idet han la vekt på motivene og ikke bare på selve gjerningen. I og med at han innskjerpet den, var det helt klart at ingen- verken jøde eller hedning greide å oppfylle den til egen frelse. Mose Torah pekte derfor på Jesus som den eneste som kan oppfylle den- slik som den var ment. Troen på Jesus blir derfor den eneste veien til frelse.
f) I tillegg til dette så avskaffet også å Jesus de forskjellige ofringene ved sin forsonergjerning på Golgata.
g) Han kom for å oppheve Torahens bud som "frelseskrav" for den kristne (paulinske) menigheten. Hva som gjaldt de jødetroende, som var medlem i denne menigheten, så stod de fritt med hensyn til hvilke bud de ønsket å oppfylle av Lovens krav. Det var SAMVITTIGHETEN som skulle bestemme dette.

Det er INGEN MOTSETNING mellom Jesu lære og Paulus sin lære. De tok sikte på å være det åndelige grunnlaget for to forskjellige tidsperioder. Paulus sin lære er i det hele tatt ikke nevnt i Tanach, så vi kan ikke bedømme den ut fra det som står der. Den er heller ikke nevnt i Jesu undervisning, så vi kan heller ikke bedømme den ut fra det som Jesus sa og lærte.
Paulus sa følgende om sin nye lære: "hvorav dere, når dere leser det, kan kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet, som i de forrige slekter ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn, således som den nå er åpenbart for hans hellige apostler og profeter i Ånden." (Ef.3,4-5.)
Både døperen Johannes, Jesus og apostlene la fram det læremessige grunnlaget for Rikets forkynnelse. Dette kommer til uttrykk i de 4 evangeliene, i første halvdel av Apostlenes Gjerninger og i apostlenes Skrifter. De messianske jødene ble frelst av NÅDE, slik som hedningene ble det. "Men ved den Herre Jesu Kristi NÅDE tror vi (de messianske jødene) at vi BLIR FRELST PÅ SAMME MÅTEN SOM DE (hedningene.)" (Ap.gj.15,11.), men i vandringen som troende måtte de følge nøyaktig Jesu lære og Jesu bud. "Dersom dere (de messianske jødene) HOLDER MINE BUD, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet." (Joh.15,10.)
I vår tidsperiode, som vi kaller for den frie nådens tidsperiode, så blir ikke vårt Guds-forhold regulert gjennom overholdelse av bud og regler, men i forhold til Guds nåde. Det er dette Paulus forkynte gang på gang, men som ikke blir forstått i våre forsamlinger, for man blander sammen Jesu forkynnelse med Paulus sin forkynnelse. "Og nå OVERGIR jeg dere til GUD og HANS NÅDESORD. Han som er mektig til å OPPBYGGE DERE og gi dere arvelodd blant alle de som er blitt helliget." (Ap.gj.20,32.)
"For GUDS NÅDE er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og gudfryktig i den nåværende tidsalderen." (Titus 2,11-12.)
Da jødene som folk og nasjon ikke ønsket å følge Jesus, fikk vi etter hvert Paulus sin forkynnelse med det NYE BUDSKAPET. Han innså at en ny tid var kommet for Israel. Han skulle gå til hedningene med det nye budskapet, for jødene var i ferd med å forkaste Riket, men til tross for det, så gikk han til først til jødene, men når de forkastet det i de byene som han prediket i, så gikk han til hedningene. Paulus var opptatt av jødenes frelse hele sitt liv. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter, hvor jeg skriver mye om dette.)
Ved den kristne menighets bortrykkelse og Jesu gjenkomst til Oljeberget, så blir den paulinske læren TATT BORT. Den har da hatt sin tid. Hensikten med den er ikke å vinne folkeslagene for Gud, men å ta ut den kristne menigheten. "Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn." (Ap.Gj.15,14.)
Jesu lære vil være den åndelige basis i "riket for Israel", som er det samme som 1000 års-riket. Da skal igjen jødene være de ledende i verden. De skal være konger og prester ut over den hele jorden. Vi ser fram til at dette skjer, men før den tid kommer, så går dessverre verden inn i de forferdelige apokalyptiske tider som både Tanach og N.T. beskriver, men den som tar sin tilflukt til jødenes Messias, den skal bli frelst.

BETYDNINGEN AV ORDENE "OLAM" OG "AION".

Det greske ordet "AION" betyr "TIDSALDER". Det tilsvarende ordet på hebraisk er "OLAM". Dette ordet skal verken oversettes med "verden" eller "evigheten". I og med at teologene og Bibel-oversetterne oversetter dette ordet uriktig, er de med på å FORKLUDRE  Guds ord og Guds ordninger for oss. Dette har jeg skrevet mye om i mine bøker, og jeg vil også ta det opp igjen i denne artikkelen, da jeg anser det for DEN STØRSTE VIKTIGHET, at dette ordet blir korrekt oversatt.

I bibelsk forstand uttrykker dette ordet verken "verden" eller "evigheten". I  både hebraisk og greske tankegang har man ikke noe ord for "evighet" i forhold til tiden eller tidsperioden. Man sier ganske enkelt "inn i tiden" eller "inn i tidsalderen", (gr. eis ton aiona), som er det samme som "inn i eonen". Dette ordet kjenner vi også til på norsk.

I Bibelsk Oppslagsbok står det følgende om dette ordet: "Ordet "evig" brukes i vår svenske bibeloversettelse dels for å gjengi det hebraiske "olam", dels for å gjengi det greske "aion". Ingen av disse begrepene uttrykker det abstrakte begrepet "evighet".

Carl Fredrik Wisløff sier følgende i sin bok: Jeg vet på hvem jeg tror: "Bibelen taler ikke om tid og evighet, men derimot om tid og tidsaldere".

Jeg vil også sitere fra boka: Fast Facts on Bible Prophecy. s.11-12. av Thomas Ice og Timotyh Demy, hvor de skriver følgende om begrepet "aion": "Tidsalder" kommer fra det greske ordet "aion" og "aionios", som betyr "en periode av tid", enten fortid, nåtid eller framtid. Bibelen snakker av og til om perioder av historien og evigheten som tidsaldere. Tidsaldere er det samme som tidshusholdninger, men de legger vekt på forskjellige ting. Tidsaldere legger vekt på TIDEN i perioden, mens tidshusholdningene legger vekt på periodens EGENART. Derfor så er henvisninger til framtidige tidsaldere viktig informasjon til å forstå Bibelens profetiske budskap. Bibelen snakker om de følgende tidsaldere:

a)     ]>FØR TIDSALDRENE. Det er før tidens begynnelse i den fortidige evighet (1.Kor.2,7.)

b)    ]>FORRIGE TIDSALDERE. Det er tiden før Kristi første komme. (Ef.3,5, Kol.1,16.)

c)     >TIDSALDEREN. Det er tidsperioden som vi lever i nå. (Ef.1,21.)

d>DE KOMMENDE TIDSALDERE. Det er de gjenværende tidsperioder siden Kristi første komme.(Ef.2,7.) Dette inkluderer både 1000 års-riket og evigheten."

Tiden eller tidsalderen blir ikke på hebraisk eller gresk sett på i forhold til evigheten, men i forhold til ny tid eller en ny tidsalder.

Når teologene oversetter Bibelen galt på dette området, så går de Satans og den verdslige filosofiens ærende. I gresk filosofisk tankegang blir tiden sett på som noe negativt. Den begrenser menneskene og stenger for menneskets frelse. Frelsen består i å bli skilt fra tiden og fra legemet. Frelsen betyr at en får del i "evigheten".

Dette er ikke hebraiske og kristne tanker. I sann jøde- og kristendom er det frelse både i tiden og i tidsalderen, og det er både ånd, sjel og legeme som skal frelses. Det er FRELSE BÅDE I TIDEN og I TIDSALDEREN. "Men han fredens Gud hellige dere helt igjennom, og må deres ånd og sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme." (1.Tess. 5,23.)

"For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger gjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledd og marg (legemet), og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr. 4,12.)

Dessuten står ETHVERT PUNKT I TIDEN I RELASJON TIL HELE TIDEN. "Og dette må vi gjøre da vi kjenner tiden, at timen er kommet da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå en den gang vi kom til troen." (Rom.13,11.)

"Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus, likesom han utvalgte oss i ham før (gr.pro) verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn." (Ef.1.3-4.) (Den kristne menighet er utvalgt FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT.)

"han som frelse oss og kalte oss med et hellig kall, ikke etter vårt gjerninger, men etter sitt eget forsett og den nåde som er oss gitt i Kristus Jesus før (gr.pro) tidsalderlige tider." (2.Tim.1,9.)

"Herren skal frelse meg fra all ond gjerning og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være æren i tidsaldrenes tidsaldere. Amen." (2.Tim.4,18.)

"For vi går inn til kvilen (i 1000 års-riket), vi som er kommet til troen, således som han har sagt: Så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min kvile- enda gjerningene (forsoningen) var fullført fra (gr.apo) verdens grunnvoll ble lagt." (Hebr.4,3.) (Den messianske forsamlingen i Israel er utkalt FRA VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT.)

"Og derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de kalte (de troende jøder i G.T.) skal få den tidsalderlige arv ("Riket for Israel") som var lovet, etter at en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt (Sinai-pakten.) "(Hebr.9,15.)

"ellers måtte han jo ha lidt flere ganger fra verdens grunnvoll ble lagt, men nå er han åpenbart en gang ved tidsaldrenes ende for å bortta synden ved sitt offer." (Hebr.9,26.)

"Og alle som bor på jorden, skal tilbede det (Antikrist), hver den som ikke har fått sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet (Jesus), som er slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt." (Joh.Åp.13,8.)

Når teologene oversetter ordene "olam" og "aion" galt, så går denne oversettelsen og forståelsen av dette ordet tilbake til tiden før 200 før Messias. Allerede de 71 rabbinerne, som oversatte den hebraiske Bibelen til gresk (Septuaginta, som betyr "de syttis oversettelse"), oversatte ordet "olam" med "evighet" De var influert av den hedenske greske filosofien, som går enda lenger tilbake i historien.

Vi kan se visse tegn på at teologene og Bibel-oversetterne begynner å forstå, at de må oversette dette ordet riktig, men teologene har en egen evne til ikke å være konsekvente. De har så lett for å la seg distrahere og ta hensyn til ytre faktorer, som tradisjon, gamle Bibel-oversettelser og forventninger. Den som skal oversette Bibelen rett, må oversette konsekvent og slik som det står.

Dan Juster sier følgende om ordet "olam" i sin bok: Jewish Roots.s.23: "Dette (påsken) er Israels uavhengighets dag. Siden utfarten (fra Egypten) var Guds måte å etablere nasjonen, så skulle påsken så vel som de andre helligdagene, bli feiret "for alltid og for alle deres generasjoner" (olem v/ed) av nasjonen.

Det er mulig at dette ordet "for alltid" refererte til et folk under det mosaiske offersystemet, og så snart som offersystemet var erstattet, så var dette "for alltid" av ingen lovlig viktighet lenger, siden det mosaiske systemet ikke lenger var aktuelt. I det hele så ble ofrene under det aronitiske prestedømmet pålagt å bli forrettet "for alltid". På hvilken måte skal vi da vurdere påbudene som skulle gjelde "for alltid"?

Vi ser at Dan Juster har problemer med å forstå ordet "olam" riktig. Dersom han hadde forstått at ordet ikke skal oversettes med "for alltid", men " i tidsalderen", så hadde ikke dette vært noe problem for ham.

Lance Lambert gir uttrykk for den samme vanskeligheten. Han forstår ikke at Abraham-pakten kan være "evig", slik som dette blir oversatt, når den ble avbrutt av Sinai-pakten. Dette kommer til uttrykk i et foredrag som han holdt i Bergen. Jeg siterer fra referat fra avisen Dagen den 7.april år 2000: "For hvis Gud kan inngå en pakt med Abraham, uten betingelser, og siden bryte den. Hvis han først utvelger, og så gjør utvelgelsen til intet, hva da med deg? Hvis Gud først sier at noe er evig, og så får jeg siden høre at det er midlertidig. Vel, da blir jo selve språket meningsløst. For evig er jo det motsatte av midlertidig. Og hvis det var det han egentlig mente, hvorfor sa han ikke det da?

Dere har fått evig liv og evig frelse, og han har inngått en evig pakt med dere. Men finnes det likevel en TIDSBEGRENSNING?  For dersom du sier at Gud kan gjøre ting med det jødiske folket som er evig, og så viser det seg likevel at det ikke er evig… "

Dersom Lance Lambert og andre hadde vært oppmerksomme på at ordet "evig" ikke skal oversettes med "evig", men med ordet "tidsalder" eller "det som hører tidsalderen til", så hadde Bibel-lærerne ikke hatt dette problemet, men det er dessverre ennå liten vilje til at vi kan få forandre dette. Dersom vi ikke får dette på plass, så blir Bibelens budskap uklart for oss.

The Companion Bible. av E.W.Bullinger gir uttrykk for det samme når det gjelder teksten i Esaias 32,14-15, hvor det står: "For palasset er forlatt, svermen i byen er langt borte, haug (Ofel-haugen) og vakttårn er blitt til huler for EVIGE TIDER ( i tidsalderen), til fryd for villeseler, til beite for buskap, INNTIL Ånden blir utøst over oss fra det høye (Israels omvendelse) og ørkenen blir til fruktbar mark, og fruktbar mark aktes som skog."

The Companion Bible har følgende kommentar til dette på s. 971: "Utrykket "for alltid" er satt for en FORLENGET PERIODE. Se på begrensningen ved ordet "inntil", som er brukt i neste verset."

Nå vet jo også jeg at oversettelsen i noen grad er avhengig av forståelse og tolkning. Dette gjelder da sammenhengen som ordene står i, men det skulle ikke gjelde selve ordene. Vi har mange eksempler på at når ordene blir galt oversatt, så blir også innholdet i Bibelen galt.

Når en treffer på uttrykkene "for alltid" og "for evig" i N.T., bør en være på vakt, for de er galt oversatt. De står enten for det greske ordet "aion" eller for det tilsvarende adjektivet "aionios". Disse skal oversettes med enten "tidsalder" eller "det som hører tidsalderen til". Dersom en vil uttrykke ordet "tidsalder" i flertall, så er det enten brukt i sin flertallsform (gr.aionos) eller ved at ordet er brukt to ganger (gr.aionos ton aionon", som betyr "tidsaldrenes tidsaldere".

Ordet "aion" kan derfor bety både "tidsaldrene før verden ble til", "inneværende tidsalder", "den kommende tidsalderen" og " de kommende tidsaldere". Det er SAMMENHENGEN I TEKSTEN som bestemmer hvordan vi skal forstå ordet. Hovedbetydningen av ordet i N.T. er likevel "Riket for Israel".

Vi skal i det følgende ta med noen eksempler på bruken av dette ordet i N.T. "og da han så fikentreet (et bilde på Israel), gikk han bort til det, men fant ikke noe på det uten blad. Aldri I TIDSALDEREN skal det mer vokse frukt på deg. Og straks visnet fikentreet." (Mat. 21,19.)      Vi kan ikke oversette dette utsagnet med" i evighet", som vår Bibler gjør, for i den neste tidsalderen, som er "Riket for Israel", skal det vokse meget frukt på Israel.

"Men da han satt på Oljeberget, gikk hans disipler til ham i enerom og sa: Si oss, når skal dette skje (ødeleggelsen av templet), og hva skal tegnet være på ditt komme (Jesu komme for Israel) og på TIDSALDERENS ENDE?" Mat.(24,3.)

Dette uttrykket kan ikke oversettes med "verdens ende", for den kommer ikke før enn etter 1000 års-riket, men uttrykket angår her avslutningen av vår tidsalder.

"uten at han skal få det hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og barn og åkrer under forfølgelse, og i den KOMMENDE TIDSALDER TIDSALDERLIG LIV."

Det er i den kommende tidsalder at en vil få det tidsalderlige livet fullt. Det å bli frelst, betyr bl.a. at en får del i "Riket for Israel". (Mark.10,30.) Dette er hovedbetydningen av frelsen etter hebraisk tankegang.

" Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans fars DAVIDS TRONE, og han skal være konge over Jakobs hus I TIDSALDRENE, og det skal ikke være ende på hans kongedømme." (Luk.1,33.)

Dette betyr at først skal Jesus være konge i "riket for Israel". Etter den tid skal han underlegge seg Gud (1.Kor.15,23-28.), og Gud skal være konge over Jakobs hus for alltid.

"Men trellen blir ikke i huset (i Israel) I TIDSALDEREN (i rikets tid). Sønnen blir der I TIDSALDEREN".

Dette betyr at trellen skal ikke arve "riket for Israel", men Jesus skal være konge i dette riket.

"og jeg gir dem TIDSALDERLIG LIV, og de skal aldri fortapes I TIDSALDEREN." (Joh.10,28.)

Dette betyr at frelsen betyr det å få del i den kommende tidsalderen, som er "Riket for Israel".

"Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem TIDSALDERENES ENDE er kommet." (1.Kor.10,11.)

Dette betyr at når Kristus kom, så opphørte de forrige tidsalderne. Det kom en ny tidsalder, og denne tidsalderen var Riket for Israel.

"over enhver makt og myndighet og velde og herredømme og ethvert navn som nevnes, ikke bare i DENNE TIDSALDEREN, men også i DEN KOMMENDE." (Ef.1,21.) Dette betyr at Jesu har all makt både i inneværende tidsalder og i den kommende tidsalderen, som er riket for Israel.

"som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort TIDSALDRENE." (Hebr.1,8.) Det er Gud som har gjort tidsaldrene. Det vil si at han har bestemt at frelseshistorien skal deles inn i tidsaldere.

"men om Sønnen: Din trone, Gud, står i TIDSALDERENS TIDSALDER." (Hebr.1,8.) Dette uttrykket er bare brukt EN GANG i N.T. Det betyr at "Riket for Israel" er den helt store tidsalder før selve evigheten eller de kommende tidsaldere.

"likesom han på et annet sted sier: Du er prest I TIDSALDEREN." (Hebr.5,6.)

"og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken I TIDSALDRENES TIDSALDERE". (Joh.Åp.1,6.)

Dette betyr at Jesus har styrke og ære i alle tidsaldere.

"og røken av deres pine stiger opp I TIDSALDRENES TIDSALDERE, og de har ikke kvile dag eller natt de som tilber dyret (Antikrist) og dets bilde, og hver den som tar dets navns merke." (Joh.Åp.14,11.)

Dette betyr at de som tilber Antikristen, skal pines for alltid.

"Og natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Herren Gud skal lyse over dem, og de skal være konger I TIDSALDRENES TIDSALDERE." (Joh.Åp.22,5.)

Dette betyr at de troende skal være konger for alltid i Guds evige rike.

Vi har med dette gått gjennom en del Bibel-steder, som omhandler det greske ordet "aion". Det er sammenhengen i teksten som bestemmer, hvilken tidsalder det er snakk om. Ofte betyr dette ordet "Riket for Israel".

En skulle nesten tro at den uriktige oversettelsen av dette ordet, er gjort for å svekke det forholdet at Jesus skal være konge- ikke bare for alltid- men også i Riket for Israel. Dersom vi oversetter dette ordet riktig, vil vi få en MER KORREKT FORSTÅELSE Guds ord. Dersom vi ikke gjør det, kommer de forskjellige tidsperiodene bort i teksten, og vi forstår ikkeGuds ord. Det var ikke meningen, for Guds ord er som et lys som skinner på et mørkt sted. Det mørke stedet er verden. (2.Pet.1,19.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 1. s.152-189, hvor jeg skriver mer om dette. Hva som gjelder det hebraiske tidsbegrepet, så se også mine bøker. Jesu Gjenkomst. Bind 4 og 5.)

Tingvoll den 14-1-04.

Oskar Edin Indergaard.

Back