KIRKENS SYNDSBEKJENNELSE
ER GAL
Den 5-2-07 stod det en kronikk av undertegnede: En
vurdering av det teologiske innholdet i Kirkens syndsbekjennelse. i Dagen. I
denne kronikken skrev jeg at kirkens syndsbekjennelse er gal av den grunn, at
den ikke dekker den åndelige situasjonen som en gjenfødt kristen har. Jeg
holder fast på denne påstanden.
Knut Lid har
et motinnlegg: Er syndsbekjennelsen feil? i Dagen den 1-3-07. Han er uenig med
meg. Det er han sikkert ikke alene om. Det som kjennetegner mye av den gammel-lutherske teologien er en ELENDIGHETSBESKRIVELSE av
hva det vil si å være en kristen. I stedet for å beskrive den friheten som vi
har i Kristus, og i stedet for å beskrive den ufattelige gleden som det er å
være en kristen, skildrer denne teologien kristenlivet som en tung vandring
gjennom livet.
Jeg vet godt
at mange- særlig eldre kristne- gir uttrykk for denne
holdningen. Jeg tror også at dette er et uttrykk for den åndelige kvardagen som de lever i. Når man hele tiden peker på
elendigheten og synden, så blir man også preget av det og den. ”Du blir hva du
hører, og hva du prediker.”
Din artikkel
er full av negative beskrivelser av hva det vil si å være en kristen. Jeg godtar
ikke uten videre de fleste av de sitatene som du har tatt med, men det vil føre
for langt i en kort artikkel å kommentere alt det som du skriver. Jeg kjenner
meg ikke igjen i slike negative beskrivelser av kristenlivet. For meg er
kristenlivet en stor glede og en lovsang. Jeg opplever det ikke slik som for
eksempel Per Nordsletten uttrykte det: ”Jeg fattig
var, er verre vorden. Ser mer og mer av hjertets dynd.”
Dette
utsagnet står i sterk kontrast til det som Bibelen ellers sier om det å være en
kristen: ”Gleden i Herren er min styrke” og ”Gled dere i Herren alltid! Atter
vi jeg si: Gled dere!” (Kol.4,4.)
Det er Jesu
forsoning og syndenes forlatelse som gir gleden, og ikke det å grave seg ned i synden,
som er tilgitt og glemt av Gud for 2000 år siden.
Kirkens
syndsbekjennelse er gal både i forhold til det nye livet og i forhold til det
gamle livet, som vi kaller for ”kjødet”. Jesu forsoning gjelder både det nye
livet, og den gjelder også kjødet. Den som tror på Jesus har automatisk
syndenes forlatelse for hele sin personlighet. Jesu forsoning dekker hele
mennesket. Det blir galt å be om syndenes forlatelse for noe som allerede er
tilgitt og glemt fra Guds side. Vi må heller takke for at synden er tatt bort
ved Jesu offer- en gang for alle mennesker.
Når et
menneske blir frelst, blir det en ny skapning. Det gamle blir borte. Se, det er
kommet noe nytt i stedet. Vi som har Den Hellige Ånd, er allerede her og nå
satt inn i himmelen sammen med Jesus, og vi kan ikke komme ut derfra, for vi er
både rettferdiggjort, helliggjort og HERLIGGJORT sammen med Kristus.
(Rom.8,30.)
Det er galt å
fokusere på synden når en er død og oppstått sammen med Kristus. En må da
fokusere på det nye livet, som er uten synd. Det er perfekt i Jesu forsoning.
En må takke Gud for at synden er tilgitt, og ikke be Gud om at han må tilgi en
gjenfødt kristen, det som en allerede har fått tilgitt.
Hva som
gjelder det såkalte ”kjødet”, så er det også dekket av Jesu forsoning. En må da
be Gud om at han ved Den Hellige Ånds hjelp TAR BORT synden i kjødet. Denne
synden er også sonet, men den er ikke tatt bort. Det er dette helliggjørelsen
går ut på.
Synden i
kjødet skal ikke komme i fokus i en syndsbekjennelse. Den skal ISOLERES. Den
skal ikke utbasuneres i en felles syndsbekjennelse, men den skal legges fram
for Gud i det stille rommet. Gud vil ta seg av det som er galt i hver enkelt
kristens liv.
Så til slutt
i dette korte innlegget. Jeg har ikke fratatt Knut Lid hans status som kristen.
Han skriver det i sitt innlegg. Jeg vet ikke hvor han har det fra.
Knut Lid ber
meg og likesinnede om å lese ”Steingrunnen” av Bo Gjertz
før vi skriver nye innlegg. Etter som jeg ser det, var det NÅDEN som utfridde
både legmenn og prester i denne boka og ikke syndsbekjennelsen eller loven.
Tingvoll den 5-3-07.