Vi vet at de aller fleste kvinnetitler i Bibelen angår Israel. Det kan være titler som HUSTRU, BRUD, KVINNE, JOMFRU og HORKVINNE,

 for å nevne noen av dem.

2.) De fleste Bibel-tolkere mener at brevet er skrevet etter år 80, men det kan ikke være riktig, for da var nådetiden for de messianske menighetene ute. De tror da at dette brevet er skrevet til den kristne menighet, men det er det ikke.  

   Det kan være et tidlig brev da det på samme måten som Johannes første brev henviser til uttrykket "fra begynnelsen". (v.5.)

3.) Det inneholder deler av det som kjennetegner den messianske jødedommen, og det er:

a)     De troende måtte vandre i kjærlighet. (v.5.)

b)    De måtte holde Jesu bud. (v.6.)

c)     De måtte spesielt vandre i den dobbelte kjærlighetsbudet. (v.5-6.)

d)    Den som ikke holdt seg til den messianske læren, fikk ikke del i Guds rike. (v.9.)

e)     Den messianske læren ble kalt for "Sannhet" (v.4.)

4.) Brevet peker også å at det allerede var mange antikrister i verden, og at man derfor måtte vente at selve Antikristen snart steg fram. (v.7.) Det er et brev som både angår selve tiden og framtiden. Dette er typisk for alle de jødiske Skriftene i N.T.

5.) Ordet "nåde" (gr.charis) er nevnt en gang i dette brevet. (v.3.) I sin grunnbetydning er nåden den samme til alle tider. Det er noe som intet menneske fortjener, men som vi får av Guds godhet. Det som fører fram til nåden, vil være forskjellig i de forskjellige tidshusholdningene. Vi snakker både om "betinget nåde" og "fri nåde", men vi kan ikke snakke om "fortjent nåde". Det er ingen som fortjener Guds nåde.

                                              Kapittel 1.

6.) "Den eldste (gr.presbyteros)- til den utvalgte frue (gr.kyria) og hennes barn, som jeg elsker i sannhet, og ikke bare jeg, men alle som har lært SANNHETEN (Rikets lære) å kjenne." (v.9.)

   På samme måten som Paulus satte inn "eldste" i de menighetene som han grunnla, var det også eldstebrødre i de messianske menighetene. Både Peter og Jakon var eldstebrødre i menigheten i Jerusalem. Johannes var eldstebror i en annen menighet. Det kan være den messianske menigheten i Efesus etter Jerusalems ødeleggelse i år 70.

   De messianske menighetene ble styrt fra Jerusalem. Det var de 12 apostlene som var de øverste lederne i disse menighetene. Selve menighetene ble styrt av et kollegium av likestilte. (Se 3.Joh.v.9.)

   Det var Paulus eller hans nære medarbeidere som satte inn eldsterådet i de paulinske menighetene. De hadde stor indre selvstendighet, men de måtte følge den paulinske læren.

   Det var mange likhetspunkter mellom det læremessige innholdet i disse to typer menigheter, men det er også mange ulikheter. Vi skal nevne følgende likheter.

a)     En måtte komme til tro på Jesus som jødenes frelser og Messias.

b)    En måtte bli gjenfødt av Den Hellige Ånd.

c)     Det var Guds nåde som var frelsesgrunnlaget.

d)    Ved sin død på Golgata hadde Jesus oppfylt loven som frelsesgrunnlag for begge typer menigheter.

Av ulikheter kan vi nevne følgende.

a)     Mens den paulinske læren baserte seg utelukkende på tro og Guds nåde, så baserte den jødiske menigheten seg både på tro, Guds nåde og gjerninger.

b)    Mens den paulinske menigheten ikke er knyttet opp mot de ca. 30 budene, som Jesus underviste om, var den messianske menigheten forpliktet på å holde dem.

c)     Mens Paulus lære var ubetinget nåde, var den messianske læren betinget nåde.

d)    Den Hellige Ånd har en mye FRIERE STILLING i den paulinske læren enn i den messianske læren. Dersom jødene levde i samsvar med den messianske læren, så var Den Hellige Ånd FORPLIKTET til å handle i samsvar med dette. Dette sees for eksempel i forbindelse med utøvelse av nådegavene og angående bønnen. Det var satt opp FASTE REGLER for at nådegavene og bønnen skulle fungere. Slike regler var: En måtte være samlet to eller tre, når man bad. En måtte be i Jesu navn. En måtte be etter Guds vilje. En måtte holde Jesu 30 bud. En måtte følge "sannheten", som var ensbetydende med Jesu lære. (2.Joh.v.1.) (Se resymeet over Johannes første brev. Punkt: 38.)

e)     I den messianske jødedommen måtte man bekjenne sine synder, for å få tilgivelse. (1.Joh.v.9.) Dette var ikke tilfelle i den paulinske læren.

f)      I den messianske lære måtte man tilgi sine medmennesker for selv å få tilgivelse. Slik var det ikke i den paulinske læren.

g)     Vanndåpen var obligatorisk i den messianske læren. Vanndåpen hører ikke med til den paulinske læren.

"Sannheten" var dermed ikke bestandig lik i disse to menighetsypene.

7.) "for den sannhets skyld som blir i oss og skal være med oss INN I (gr.eis) TIDSALDEREN." (V.2.)

   Den tidsalderen som det her er snakk om, er Riket for Israel. Riket for Israel begynte med døperen Johannes. Han var den første som forkynte Riket. "Loven og profetene hadde sin tid INNTIL Johannes. Fra den tid forkynnes evangeliet om GUDS RIKE, og enhver trenger seg inn i det med makt." (Luk.16,16.)

   Riket for Israel er ikke bare noe framtidig. Det hadde begynt i Israel med Johannes, Jesus og apostlene. Det ble avbrutt på grunn av at jødene som folk ikke ville ta imot Jesus. Ved den kristne menighets bortrykkelse skal Riket bli etablert igjen i Israel. Det blir etablert ved forkynnelsen til de to vitnene og de 144000 beseglede av Israels 12 stammer. (Se Joh.Åp.7,1-10 og 11,1-12.)

8.) "Jeg har gledet meg meget for jeg har funnet (noen) av dine barn  som vandrer I SANNHET, således som vi har fått påbud fra Faderen." (v.4.)

   Det var dessverre ikke alle i menigheten som vandret i sannheten. Selve sannheten var den messianske læren. Slik var det ofte i de messianske menighetene. Se beskrivelsene av de 7 lilleasiatiske menighetene. Det var bare to av dem som var perfekte, og det var Smyrna- og Filadelfia-menigheten. De andre var tilsmusset med ett eller annet.

   De som vandret etter den messiansle læren, vandret i sannheten. Sannheten var ensbetydende med den messianske læren. Det var den læren som de hadde lært av Jesus, og som apostlene førte videre.

9.) "Og dette er kjærligheten at vi vandrer ETTER HANS BUD (ordet står i flertall. Dette er BUDET som dere hørte det fra begynnelsen av, at dere skal vandre etter det." (v.6.)

   Den messianske forsamlingen skulle både vandre etter Jesu 30 bud og etter det dobbelte kjærlighetsbudet. Det dobbelte kjærlighetsbudet omfatter alle bud, både de som er skrevet, og de som ikke er nedskrevet.

10.) "For mange forførere er gått ut i verden som ikke bekjenner at Jesus er Kristus (Messias), kommet i kjød. Dette er forføreren og Antikristen." (v.7.)

   Det som kjennetegnet forførerne var først og fremst to ting, og det var:

a) De benektet at Jesus er Messias.

b) De benektet at Jesus er kommet legemlig første gangen.

   Dette vil også kjennetegne den virkelig store Antikristen, når han kommer.

11.) "Ta dere i vare så dere IKKE MISTER det dere har vunnet ved deres arbeid, men kan få FULL LØNN." (v.8.)

   Vi vet at både jøder og hedninger skal stilles fram for Guds domstol i Jerusalem, for å få sine liv vurdert. Jødene skal få nådelønn i forhold til sin innsats med å utbrede Guds rike. Hedningene skal få lønn i forhold til hvordan de har stilt seg til "disse mine minste brødre", som er jødene, i trengselstiden. (Se Mat.25,1-46.)

   Jesus sa følgende til de som blir plassert ved Jesu høyre side: " Kom hit, dere min Faders velsignede. Arv det Riket (Riket for Israel) som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt. (Mat.25,34.)

12.) "Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud. Den som blir i Kristi lære, han har både Faderen og Sønnen." (v.9.)

   Læren hadde mye å si i den messianske jødedommen. Den som ikke forble i Jesu lære, den hørte ikke Herren til. Dette er et strengt krav.

   I vår tid er det mange typer lærer, som blir forkynt i de kristne forsamlingene. Den kristne menighet har dessverre ingen enhetlig lære, og hovedgrunnen til det er at man blander jødiske elementer inn i læren. En kan likevel være et Guds barn, selv om ikke alle lærer det samme. Den som har Den Hellige Ånd i sitt hjerte som pant og innsegl, den er frelst i vår tidsperiode.

13.) "Dersom noen kommer til dere og IKKE FØRER DENNE LÆRE, da ta ikke imot ham i deres hus og kast ham ut av menigheten." (v.10.)

   I den messianske menigheten skulle læren være ENHETLIG. Det burde den også være i den paulinske menigheten. Den som ikke førte videre apostlenes lære om Riket for Israel, skulle ikke bli ønsket velkommen i den messianske forsamlingen, men bli kastet ut av menigheten.

14.) "for den som byr ham velkommen, blir MEDSKYLDIG med ham i hans onde gjerninger." (v.11.)

   Den som innbød en vranglærer i den messianske menigheten, kunne ikke arve Guds rike, for han ble medskyldig sammen med vranglæreren.

   Slik er det ikke i dag. I dag blir mange vranglærere innbydd i den kristne forsamlingen uten at dermed innbyderen ikke kan være et Guds barn lenger. I dag er det dessverre mange vranglærere i Guds menighet, og det er pastorene som har hovedansvaret for dette. Det gjelder særlig i "karismatiske" menigheter, der forkynnelsen ofte går over "stokk og stein".

   Når 1000 års-riket kommer, skal heldigvis dette rettes opp.

   I tillegg til dette kjenner vi også godt til den messianske læren. Den har vi nedskrevet i de jødiske brevene i N.T.

15.) "Skjønt jeg har MEGET å skrive til dere, vil jeg ikke gjøre det med papir og blekk, men jeg håper å komme til dere og tale MUNTLIG med dere, for at VÅR GLEDE kan være fullkommen." (v.12.)

   Johannes ønsket å utlegge hele den messianske læren for menigheten. Dette gjorde han av to hensikter , og det var:

a)     Han ville avgrense den mot den paulinske læren.

b)    Han ville advare mot vranglærerne.

Vi må ha det skriftlige ordet, men fordelen med den muntlige talen er at man kan oppklare misforståelse med det samme og legge vekten på det som er viktig i læren.

   Det er også viktig at man får dele gleden med å være sammen. En får dessuten STYRKE hverandre på den troen som en har.

16.) "Din utvalgte søsters barn hilser deg." (v.13.)

     Denne hilsen skulle være en oppmuntring til denne spesielle menigheten. Den skulle vise at den ikke var alene i verden som trodde på Jesus. På det tidspunkt da brevet ble skrevet, var det over 100000 jøder både i Israel og diasporaen, som trodde på Jesus.

Tingvoll den 8-3-04.

Oskar Edin Indergaard.

________________________________________________________________________________________________________________________

Johannes tredje brev.

1.)   Johannes tredje brev er et personlig brev til Gaius. Brevet er skrevet før år 70. Det er skrevet til ham som privatperson. Det er skrevet av "den eldste" (gr.preasbyteros), som var Johannes. Gaius var ikke den eldste (gr.presbyteros) i denne menigheten, for de messianske menighetene hadde ingen eldste unntatt de 12 apostlene. De messianske menighetene både i Israel og i diasporaen hadde et eldsteråd, som var underlagt de 12 apostlene. (3.Johannes v.9.)

     Gaius hadde omsorg for menigheten og tok imot predikanter, som han ikke kjente på forhånd. (v.5.)

2.)   Det er et brev til den messianske menigheten, for det er snakk om "sannheten", og det er den samme "sannheten", som Johannes andre brev omtaler. "Sannheten" i disse brevene er det samme som "den messianske læren."

3.)   Johannes andre og tredje brev blir kalt for "tvillingbrevene". De er svært like og kan godt sees sammen. Mens det første av disse brevene er av en mer generell og læremessig karakter, så beskriver det andre brevet en strid, som det var i menigheten.

                                                  Kapittel 1.

4.)   "Den eldste (gr.presbyteros) til Gaius, den elskede, som jeg elsker i sannhet. Du elskede. Jeg ønsker at du i alle deler må ha det godt og være ved GOD HELSE, likesom din sjel har det godt." (v.1-2.)

   Johannes måtte være meget glad i Gaius. Han kalte ham to ganger for "min elskede". Han ønsket at han måtte ha det godt- både hans legeme og hans sjel. Dette er et uttrykk for hele mennesket. Mens det i gresk tankegang har vært en tendens til at det er sjelen som må ha det godt, og at det er den som skal bli frelst, så er hebraisk tankegang at det er HELE MENNESKET SOM SKAL FRELSES.

   Ette gresk tankegang ligger frelsen framme i tiden. Etter hebraisk tankegang er man frelst her og nå, men den endelige frelse ligger i framtiden. Den endelige frelse er JESU GJENKOMST og LIVET I RIKET FOR ISRAEL. Denne tidsalderen var kommet, men den vesentligste del av den la fram i framtiden. Tidsalderens FULLE KOMME var avhengig av at jødene tok imot Jesus som sin Messias.

5.)   "Du elskede. Du gjør en trofast gjerning med det som du gjør mot brødrene, enda de er fremmede, og de har vitnet om din kjærlighet mot menigheten. Du gjør vel om du hjelper dem på vei, således som det sømmer seg for Gud." (v.5-6.)

   Gaius hadde ikke bare omsorg for sin egen menighet, han hadde også omsorg for de omreisende predikantene som var på reise blant de messianske jødene og blant jødene generelt. Dette kan være i Israel, men det kan også være ute i diasporaen.

6.)   "for det var for HANS (JESU) NAVNS SKYLD, de drog ut, og av de vantroe jøder (gr.ethnos) tar de ikke noe (noen betaling). Vi er skyldige å ta oss av slike, for at vi kan bli medarbeidere for SANNHETEN. (v.7-8.)

   Vi vet at i følge misjonsbefalingen i Mat.28,16-18 skulle jødene gå ut i all verden med evangeliet om Jesus og evangeliet om Riket. Denne befalingen BLE TRUKKET TILBAKE ca. år 49 (50). På apostelmøtet i Jerusalem ble det bestemt at Paulus skulle gå til hedningene, mens apostlene skulle gå til de messianske forsamlingene- både i Israel og i diasporaen.

   Disse brødrene, som det her er snakk om, hadde fått et spesielt kall til de vantroe jøder. De besøkte også dem på sine reiser.

   Hva som gjelder det greske ordet "ethnos", så betyr det vanligvis "hedning", "hendingefolk", men det kan også brukes om jøder som er vantroe. Det er i den betydningen at ordet er brukt her.

   Det vanlige ordet for "jøde" er "laos".

7.)   "Jeg har skrevet NOE til menigheten, men Diotrefes, som gjerne vil være FØRSTEMANN blant dem, tar ikke imot oss." (v.9.)

  Johannes hadde skrevet noe til menigheten. Vi vet ikke hva dette var, men det gjaldt sikkert det problemet som hadde oppstått, at Diotrefes ville være DEN FØRSTE BLANT LEDERNE i menigheten, og at han ikke tok imot de fremmede predikantene, som var utsendt av Johannes.

   Dette betyr at de messianske menighetene i Israel og i diasporaen ikke hadde noen bestemt leder, men at de var ledet av et kollegium av flere likeverdige ledere, og at de betraktet de 12 apostlene som sine leder.

8.)   "Derfor vil jeg når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord, og ikke tilfreds med dette, tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten." (v.10.)

        Vi vet ikke hva Diotrefes stod for rent læremessig, men han motarbeidet både Johannes og brødrene, som var utsendt fra ham. Han forsøkte å arbeide for sin egen sak- å bli den første av dem- og ikke for Herrens sak. I Guds rikets arbeid må vi alle stå sammen.

9.)   "Demetrius har godt lov av alle, og av SANNHETEN selv, men også vi gir ham godt vitnesbyrd, og du vet at VÅRT VITNESBYRD ER SANT." (v.12.)

  Vi vet ikke hvem Demetrius var, men han kan være en av de omreisende predikantene. Han fikk godt vitnesbyrd både ut ifra den messianske læren og ut av Johannes. Vi vet at ved to eller tre vitners skyld, så står enhver sak fast.

10.)         "Fred (gr.eirene) være med deg. Vennene hilser deg. Hils vennene med navn. (v.15.)

   Mens Paulus avslutter alle sin brev med å omtale Guds nåde, så varierer Johannes avslutningen av sine Skrifter. Her bruker han ordet "fred", som nesten er det samme som ordet "nåde". Freden er en side av nåden. Nåden er det STORE ORDET, som rommer alle ting. Fred er en del av nåden.

Tingvoll den 8-3-04.

Oskar Edin Indergaard.

Back