ISRAEL OG DEN KRISTNE MENIGHET

Dette foredraget ble holdt i Ålesund 1-05-09 2005.

Når vi leser og studerer Bibelen, må vi ha en del overordnede prinsipper for lesningen og forståelsen av den. Dersom vi ikke har det, blir lesningen og forståelsen av Bibelens innhold et eneste rot. Det ene utsagnet kan komme til å stå i motsetning til det andre.

Gud har tre folk i verden. Det er: JØDENE, HEDNINGENE og GUDS MENIGHET. ”Vær uten anstøt for jøder og for grekere og for Guds menighet.” (1.Kor.10,32.)

Vi må videre fordele Guds ord på en rett måte. Dette betyr at vi må fordele innholdet i Bibelen på en rett måte i forhold til disse 3 grupperingene. Dersom vi gjør det, har vi en stor mulighet for å forstå Bibelens innhold på en rett måte. ”Legg vinn på å framstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, i det du RETTELIG LÆRER GUDS ORD.” (2 Tim.2,15.)

Vi kan dele Bibelens innhold på følgende måte i forhold til disse 3 gruppene:

a) Hedningene hadde sin tid fra Adam og til Abraham.

b) Jødene hadde sin tid fra Abraham og til Paulus.

c) Den kristne menighet har sin tid fra Paulus og til den kristne menighets bortrykkelse.

d) Jødene skal ha en ny tid fra den kristne menighetens bortrykkelse og til og med Jesu styre i ”1000 års-riket”.

e) De troende jødene og hedningene og den kristne menigheten skal være sammen i det nye Jerusalem. (I denne oversikten er ikke nyansene i Guds frelsesplan tatt med.)

Vi skal også dele opp Bibelens innhold i forskjellige tidsaldere eller tidshusholdninger. Ordet ”tidsalder” kommer av det greske ordet ”aion”, og ordet ”tidshusholdning” kommer av de greske ordene ”oikos”, som betyr ”hus” og ”nomos”, som betyr ”lov”. Mens det første ordet angår lengden for en tidsperiode, angår det andre ordet ”de lovene som det skal styres etter” i en bestemt tidsperiode.

(Om de forskjellige tidsperiodene henviser jeg til artiklene: De forskjellige tidsperiodene, Tidsperiodene er beskrevet i Bibelen og De forskjellige fasene av Guds rike.)

Tidsperiodene beskriver hovedlinjene i frelseshistorien. Det er HELT NØDVENDIG at vi har dem, når vi skal forstå Bibelens innhold og fordele det på en rett måte, men de fanger ikke opp alle enkelthetene i frelseshistorien, for Guds ord og Guds ordninger kan lett sprenge en del av de rammene som vi har satt opp for en rett forståelse av Guds ord. Guds handling i historien lar seg ikke begrense eller forståes fullt ut fra våre tidsskjemaer. De tidsperiodene som vi setter opp i våre teologiske systemer, kan for eksempel ikke fange opp enkeltindividene, som lever utenfor tidsperiodene og ”det skjulte hos menneskene.” (Rom.2,16.)

En del tidsperioder kan også overlappe hverandre. Det gjelder for eksempel den kristne menighets tidsperiode og perioden for den messianske menigheten. De overlapper hverandre fra Paulus sin omvendelse og til år 70. Dette var en nedbyggingstid for ”Riket for Israel” og en oppbyggingstid for den kristne menigheten.

Tidsperiodene og tidshusholdningene er GODE HJELPEMIDLER for oss i studiet av Guds ord. Bibelen beskriver tidsperiodene, og jeg kan ikke med min beste vilje forstå at en del kristne mennesker er sterke motstandere av, at vi deler frelseshistorien opp i tidsperioder. N.T. bruker ofte både begrepene ”tidshusholdning” og ”tidsalder”.

Brevet til Romerne, kap.1-3 deler også frelseshistorien inn i 3 deler, og det er:

a) Tiden fra Adam og til Abraham. (1,18-2,16.)

b) Tiden fra Abraham og til den kristne menighetens begynnelse. (2,17-3,20.)

c) Det spesielle frelsebudskapet for den kristne menigheten om at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (3,21-31.) Det gjelder tiden fra menighetens begynnelse og til bortrykkelsen av den kristne menigheten.

I lesningen av Det Nye Testamente må vi videre skille mellom de jødiske Skriftene, som har med ”Riket for Israel” å gjøre, og de paulinske Skriftene, som både behandler jødenes og den kristne menighets forhold til den jødiske Torahen (loven) og den spesielle typen nåde som Paulus beskrev. I sin teologi løsrev han frelsen fra loven. Han forkynte i det hele tatt ikke den forpliktende nåden for medlemmene av den kristne menigheten.

Mens alle tidsperioder har TRO og GJERNINGER som frelsesgrunnlag, har Paulus et helt annet frelsesgrunnlag, og det er det forholdet at vi er frelst AV NÅDE VED TRO UTEN GJERNINGER. Den nåden som Paulus beskrev, både KALLER, FRELSER og BEVARER menneskene. (Mer om dette senere.)

Mens alle andre tidsperioder operer med BETINGET NÅDE, så opererte Paulus med DEN FRIE NÅDEN. Noen Bibel-forskere har kalt dette for ”NÅDE PLUSS INGEN TING”, og det er en god beskrivelse av inneværende tidsperiode.

Mens det var troen og gjerningene som frelste menneskene i alle andre tidsperioder, så opererte Paulus med et helt annet frelsesbegrep, og det var ”nåde ved tro uten gjerninger”. (Vi må huske på at ”frelsen” ikke bare er gjenfødelsen, men også det forholdet at de troende BLIR BEVART gjennom et helt liv.)

(Se Romerbrevet 2,5-16 og Hebreerbrevet 11,1-10.)

Det har vært nåde å få i alle tidsperioder. Nåden blir også beskrevet med andre ord som ”miskunn”, ”barmhjertighet”, ”godhet” og kjærlighet. (Se artikkel: Guds Nåde.)

Vi skal innledningsvis beskrive enda en forskjell på de jødiske Skriftene og de paulinske Skriftene. Når Johannes, Jesus eller apostlene siterte fra Tanach (G.T.), så kunne de bruke sitatene direkte- uten å forandre dem, for de angikk den messianske menigheten. Den messianske menigheten på Jesu tid var en direkte fortsettelse av den gammel-testamentlige menigheten.

Når Paulus derimot brukte Tanach i sin undervisning, så kunne han ikke bruke sitatene helt slik som de stod i Tanach, men han forandret en del i dem eller utelot en del av det som stod der. Han la en LITT ANNEN FORSTÅELSE INN I DEM. Han TILPASSET DEM ved Jesu og Den Hellige Ånd hjelp til den nye situasjonen. (Se artikkelen: Paulus bruk av Tanach i sin undervisning.)

De jødiske Skriftene er: De 4 evangeliene, første del av Apostlenes Gjerninger, Peters, Johannes, Jakob og Judas sine Skrifter og Hebreerbrevet. De beskriver forhold som har med ”Riket for Israel” å gjøre. (Se hva Torleif Boman skrev om innholdet i N.T i sin bok: Jødenes Messias. Grekernes Kristus. s.12. En del av dette er sitert i artikkelen: Den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Del 1.)

Den kristne menighets Skrifter er Paulus sine 13 brev. De 6 første Skriftene som han skrev, er både kampskrifter og utforming av læren, og det er tydelig at ikke alt i læren var kommet på plass i disse brevene. Dette gjaldt for eksempel synet på vanndåpen og familiedåp.

Hva som gjelder de 7 siste brevene, så er 5 av disse skrevet i årene 60-62 mens han satt i fangenskap i Roma. 1. og 2. Timoteusbrev er skrevet etter Paulus sitt første fangenskap i Roma. De kan være skrevet i årene 63 og 67.

Disse brevene går ut på å konsolidere den paulinske læren og undervise den kristne menighet om hvordan den skal vandre riktig i Guds hus, som er den kristne menigheten.

”men om jeg (Paulus) venter med å komme, at du (Timoteus) kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. ” (1.Tim.3,15.)

Det er en del Bibel-lærere innenfor ”Nådebevegelsen” som hevder at de 6 første brevene ikke angår den kristne menigheten, men at Paulus hadde en tjeneste til den messianske menigheten helt fram til år 70. Jeg er ikke enig i denne vurderingen. Jeg tror at Paulus hadde en ENHETLIG TJENESTE. Det som han skrev angikk den kristne menigheten, som bestod både av jøder og hedninger.

Den kristne menigheten begynte heller ikke på pinsefestens dag. Den begynte ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus i året 37.

De som mener at den kristne menigheten begynte på pinsefestens dag, trekker JØDISKE ELEMENTER inn i den kristne menighets lære. De hører ikke hjemme der. Dette gjelder synet på vanndåpen, på helbredelser og en riktig forståelse av begrepet ”Guds rike”.

Den lutherske og den katolske kirken tror og lærer at gjenfødelsen finner sted i forbindelse med vanndåpen. Mange karismatiske menigheter tror og lærer at vi har krav på å bli helbredet, og at en troende ikke behøver å være syk. Jeg er uenig i disse vurderingene.

Hva som gjelder begrepet ”Guds rike”, så betyr det i de jødiske Skriftene ”Riket for Israel”. I de paulinske Skriftene betyr det ”Guds menighet”.

Når vi leser N.T., må vi være oppmerksomme på det forholdet at vi har TO LÆREFORMER der. Den ene angår den kristne menigheten, og den andre angår den messianske menigheten. Det er VIKTIG at vi er oppmerksomme på dette, men de aller fleste Bibel-tolkere og menigheter blander sammen disse to lærene.

HEDNINGENE

I Bibelen blir ”hedningene” blant annet definert som de mennesker som ”verken har hørt den messianske forkynnelsen om lov og nåde eller den paulinske forkynnelsen om nåden.. Vi pleier å si at de er ”utenom lov og evangelium”.

Hedningene har ikke noe skriftlig evangelium å holde seg til. De har det generelle evangeliet som de finner i skaperverket, i sine tanker og i sin samvittighet. Vi kaller det for ”det generelle kallet”.

Hedningenes situasjon er bl.a. annet beskrevet i Romerbrevet 1,18-2,16. Der står det at de fleste av dem går fortapt for Guds rike, men det står også at en del av dem blir frelst. Det er de som har gjort gode gjerninger på grunn av sin tro. Ingen kan frelse seg selv ved gode gjerninger. Det er bare troen som kan frelse et menneske, og troen (frelsen) er bestandig en gave fra Gud- ikke noe som noen har fortjent.

Om disse står det: ”på den dag da Gud skal dømme DET SKJULTE (troen) hos menneskene etter mitt evangelium (forsoningens evangelium) ved Jesus Kristus.” (2,16.)

I tilegg til dette vet mange hedninger at det finnes en Gud, som er overordnet alle andre guder, som de kjenner til. Denne Gud, som har skapt alle ting og opprettholder det hele, har trekt seg tilbake. Han finnes ikke i de vanlige hedenske religionene, men han byr seg fram for de som søker ham. Vi vet at den som søker Gud av hele sitt hjerte, skal finne ham.

Dette er den jødiske og kristne Gud. Han har mange navn i Tanach. Vi kan kalle ham for ”El”, ”Elohim” eller ”Yhvh”. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: Guds navn i Tenach.

Bjørnar Heimstad har skrevet en interessant kronikk i Magazinet av den 16-05-06 om navnene på en slik overordnet gud. I Korea heter han Hannanin, i Finland Jumala, i Russland Bogh, hos samene Ibmil, på swahili Mungo, i Ruanda Mansroom, i Kina Ting og så videre.

Jeg har for lite greie på de forskjellige religionene i verden til å vite om denne overguden, som han skriver om, kan identifiseres med jødenes Yhvh, eller om det er en høygud innenfor de forskjellige fremmede religionene.

Paulus fortalte også om en UKJENT GUD i sin store tale på Areapagos. Vi kan være helt sikre på at denne ukjente Gud er identisk med jødenes og de kristnes Gud. ”For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg også et alter som det var satt den innskrift på: FOR EN UKJENT GUD. Ham som dere altså dyrker uten å kjenne, Ham forkynner jeg dere.” (Ap.gj.17,23.)

Det er Jesus som skal dømme, for han er en Menneskesønn, som er prøvet i alle ting i likhet med oss- dog uten synd. Han skal dømme de frelste hedningene etter Paulus sitt evangelium, som er FORSONINGENS EVANGELIUM.

Jeg grunnet i mange år på hvilket evangelium dette kunne være. Det kunne ikke være det evangeliet som Paulus underviste det kristne legemet om- den frie nådens evangelium, men så kom svaret en dag: Det er ”forsoningens evangelium”, som Paulus var en av de første til å forstå. Han var ekspert på dette evangeliet. ”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.” (1.Kor.1,18.)

Dette betyr to ting:

a) Det er bestandig svar underveis på våre teologiske spørsmål. Den Hellige Ånd er i stand til å gi oss svar på alle ting.

b) Det kreves at vi arbeider med Guds ord- dag og natt. Det skal være i våre tanker hele tiden. ”salig er den mann som ikke vandrer i ugudelighets råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt.” (Salme 1,1-2.)

Det er ENDA EN forutsetning som skal til, for at vi skal få det rette svaret på de teologiske problemstillingene, og det er at vi har lagt DET RETTE TEOLOGISKE GRUNNLAGET for vårt Bibel-studium. De fleste har ikke det rette grunnlaget, for de skiller ikke mellom de forskjellige frelses-grupperingene, som Gud handler med. Det gjelder særlig forholdet mellom Israel og den kristne menigheten.

De regner heller ikke med tidsperiodene i sine Bibel-studier og setter også skillene mellom dem på galne steder.

Hedningefolkenes historie er beskrevet i de 12 første kapitlene i Bibelen. Vi ser at de var delt i to leire. Det var Abels og Kains leir. Den første gruppen kjente Gud som både paktenes og skaperens Gud, men den andre gruppen brydde seg ikke om å gå på Guds veier. De forfulgte Guds folk. Slik har det vært opp gjennom hele menneskets historie.

Hedningefolkenes forhold til Gud som skaperen er også beskrevet i Ap.gj.14,16-17 og 17,26-27, hvor det står: ”han som i de fremfarne generasjoner lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier, enda han ikke lot seg uten vitnesbyrd, i det han gjorde godt, gav dem regn og fruktbare tider og mettet deres hjerter med føde og glede.” (Ap.gj.14,16-17.)

”og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider (gr.kairos) og grenser mellom deres boliger, for at de skulle lete etter Gud, om de dog kunne FØLE og FINNE ham, enda han ikke er langt borte fra noen eneste en av oss.” (Ap.gj.17,26-27.)

I og med at hedningene ikke har noe skriftlig dokument om Guds eksistens, så må de FØLE at han er til. De som arbeider videre med denne følelsen, skal finne Gud. ”Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg, skal finne meg.” (Ords.8,17.)

De av hedningene, som er kommet til tro på Gud, skal stå opp sammen med de messianske jødene på den siste dagen og bli medlemmer av ”Riket for Israel”. ”For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha tidsalderlig liv (et liv i den kommende tidsalderen), og at jeg skal oppreise ham på den ytterste dagen.” (Joh.6,40.)

”Jesus sier til henne: Din bror skal oppstå (etter 3 dager). Marta sier til ham: Jeg vet at han skal oppstå på oppstandelsen på den ytterste dagen.” (Joh.11,23-24.)

De som går fortapt for Guds rike, skal oppstå først i de urettferdiges oppstandelse etter Rikets tid. Den er beskrevet i Joh. Åp.20,11-15.

Hvert menneske bestemmer selv hvilken oppstandelse han skal få del i. Jesus har sonet all verdens synd, og alle mennesker som har levd, har muligheten til å bli frelst, men dessverre så går de fleste fortapt for Guds rike, fordi de ikke ville ta imot SANNHETEN om Guds frelse og Guds ordninger.

JØDENE og ABRAHAM-PAKTEN

Da nådetiden for hedningene ikke lenger var til stede, tok Gud seg ut et nytt folk på jorden, og det var Israel, hebreerne eller jødene, som de senere ble kalt. Gud tok seg ut en mann blant hedningefolkene, og det var Abram, som betyr ”opphøyet far”.

Dette navnet beholdt han helt til Gud inngikk omskjærelsens pakt med ham (1.Mos.17,1-14.). Han var da 99 år gammel. Da fikk han navnet ”Abraham”. (Jeg vil i det følgende bruke navnet ”Abraham” da det vil virke forvirrende for leserne å bruke to forskjellige navn på den samme personen.)

Ordet ”hebreer” betyr ”de som bor på den andre siden”. Det vil si ”de som bor på den andre siden av elven Eufrat”.

Abraham fikk følgende løfter av Gud:

c) Han skulle bli til et stort folk.

d) Han skulle få store velsignelser.

e) Hans navn skulle bli stort.

f) Gud ville velsigne de som velsignet Abraham.

g) Gud ville forbanne de som forbannet Abraham.

h) Alle jordens slekter skulle bli velsignet i Abraham.

i) Abrahams ætt skulle få Israels land. (1.Mos.12,1-7.)

Først da Abraham var 99 år gammel, inngikk Gud en pakt med ham. Han fikk da utvidet sitt landområde- ikke bare til å gjelde Kanaans land, men til å gjelde hele området fra Egyptens elv (Nilen) og til Eufrat. (1.Mos.15,18. og 17,1-14.) (Gaza hører med til det området som Abraham fikk løfte om, så det var ikke Guds vilje at jødene i 2005 gav fra seg dette landet til ”palestinerne”. Jødene vil få det tilbake ved en senere anledning.)

I den forbindelse fikk Abraham også løftet om at han skulle få en sønn. Han var da 99 år gammel, og Sara var 90 år gammel.

Han skulle ikke bare få en sønn, men han skulle også få en ætt som skulle blir så tallrik som stjernene på himmelen. ”Og han (Guds ord, som er Messias) førte ham utenfor og sa: Se, opp til himmelen og tell (eller fortell om) stjernene (Frelseshistorien er nedskrevet i Zodiaken), om du kan telle dem. Og han sa til ham: Så skal din ætt bli. Og Abraham trodde på Herren (stolte på det som Gud hadde sagt og lovet) og han regnet ham det til rettferdighet.” (1.Mos.15,5-6.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. om frelseshistorien som er nedskrevet i Zodiaken, som er de 12 stjernebildene som vi har i vårt solsystem.)

Omskjærelsen var tegnet på pakten mellom Gud og Abraham. (1.Mos.17,10-14.)

Abraham fikk sitt navn forandret fra Abram til Abraham, som betyr ”far til mange folk”. (1.Mos.17,5.) Da Abraham var 99 år, fikk han lagt til en ”h” i sitt navn. Den er den femte bokstaven i det hebraiske alfabetet, og den står for ”Guds nåde”. Det var en nåde for Abraham at han ble skilt ut fra hedningefolkene og ble far til den jødiske nasjonen.

Abraham levde altså som hedning i 99 år. Det var først etter sin paktsinngåelse og sin omskjærelse at han ble jøde.

Når det står at ”Abraham trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet”, så betyr ikke det at han levde i en fri nådespakt. Det ble stilt betingelser i hans liv som troende. Den første betingelsen for Abrahams velsignelser var at han måtte forlate sitt hjemland, Ur i Kaldea, og reise ut i det ukjente. (1.Mos.12,1.)

Det ble også krevd av Abraham at han måtte ofre de forskjellige offer og holde Guds bud og lover. ”Da Abraham var 99 år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud den allmektige. Vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig.” (1.Mos.17,1.)

”fordi Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover.” (1.Mos.26,5.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Lovgivningen i Tanach før Mose-loven.)

Alle som hørte med til Abrahams hus måtte la seg omskjære. ”Omskjæres skal både den som er født i ditt hus, og den som er kjøpt for dine penger. Så skal min pakt være på deres kjøtt- en tidsalderlig pakt.” (1.Mos.17,13.)

Alle de løftene som Abraham fikk, fikk han mens han var uomskåret. Han ble først jøde først da han var 99 år gammel- ved paktsinngåelsen med Herren.

Vi må skille mellom løftene i pakten og de krav som ble stilt til Abraham i hans vandring som troende. Løftene i pakten var ubetingede, men tidsperioden som Abraham levde i, var betinget.

Det er bare en ubetinget frelsesperiode mellom Gud og mennesker i frelseshistorien, og det er den perioden som vi lever i i dag. På Golgata tok Gud bort den jødiske loven for den kristne menigheten- både som frelsesgrunnlag og i vandringen som troende. Dette er en del av den STORE HEMMELIGHETEN som Paulus skrev om i sine brev.

Det kunne heller ikke være en ubetinget nådespakt før Jesu forsoning, for på Golgata sonet Jesus all verdens synd og tok den bort for alltid.

Abraham ble frelst av tro (ved Guds nåde), men i vandringen som troende måtte han framvise gjerninger. ”For ble Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noe å rose seg av, men det har han ikke for Gud, for hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen (frelsen) ikke av nåde, men som skyldighet.” (Rom.4,2-4.)

Til og med David, som levde under lovens tidsperiode, var klar over at det virkelige frelsesprinsippet var Guds nåde. ”Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger.” (Rom.4,6.)

Dette er akkurat dette som skiller den frie nådens

tidsperiode fra alle andre tidsperioder, at loven er opphevet eller satt til side i vandringen for de troende. Vi som lever i den frie nådens tidsperiode, er både frelst ved nåde og blir bevart av Guds nåde i vandringen som troende. Det kreves ingen ting av oss. Alt er av bare nåde. Vi kan verken legge noe til eller trekke noe fra vår frelse. ”Og jeg er FULL VISS på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.” (Fil.1,6.)

Det er NÅDEN som er i sentrum i Paulus sin forkynnelse.

Mange vil protestere på dette og hevde at dette er gal lære, for de greier ikke å gi avkall på gjerningene i sine liv. De mener at gjerningene eller budene er nødvendige for at frelsen skal bli opprettholdt i en kristens liv, men slik er det ikke i den paulinske læren.

I den paulinske læren har gjerningene ingen ting med frelsen å gjøre, men de skal vise HVEM VI ER. ”For dette vet og skjønner dere at ingen horkar eller uren eller havesyk, som er avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.” (Ef.5,5.)

Det er ikke mange i den kristne menigheten som har forstått Paulus sin nådeslære fullt ut, for de fleste blander jødiske elementer inn i den.

Hva som gjelder Abrahams ætt, som på hebraisk er ”zera”, så skulle den bli så stor som ”stjernene på himmelen og sanden på havets bredd”. (1.Mos.22,17.) Dette ordet kan også oversettes med ”sæd”.

Dette betyr at Abrahams ætt skulle bestå av både troende og ikke-troende jøder. De skulle ha sin tilknytning både til himmelen og på jorden.

Det betyr videre at jødene skulle arve et Rike på jorden og senere et rike i himmelen. Den kristne menighet derimot har bare et rike i himmelen.

De messianske jødene har ikke bare del i ”Riket for Israel” eller ”1000 års-Riket”, men de har også en himmelsk tilknytning. Om Abraham står det:

”Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag, og han så den og gledet seg.” (Joh.8,56.).”

Dette betyr at han så fram til Jesu første komme og opprettelsen av ”Riket for Israel”.

Men Abraham så også fram til de troende jøders FULLKOMNE FORLØSNING i det himmelske Jerusalem ”han ventet på den stad (Det himmelske Jerusalem) som har de faste grunnvoller, og som Gud er skaper og byggmester for.” (Hebr.11,10.)

Dette gjaldt også de andre troende i gammel-testamentlig tid. ”I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovet, men de så det LANGT BORTE og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.” (Hebr.11,13.)

”Riket for Israel” er ikke de troende jøders endelige hjem. Det er himmelen. ”Men jeg blir alltid hos deg. Du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar (mottar) du meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen)? Og når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden.” (Salme73,23-25.)

”Riket for Israel” er ikke den perfekte tidsperioden. Det er en periode som blir styrt av Jesus og troende jøder og hedninger. Det skal være et rettferdig styre i denne tiden, men til tross for det, så ender denne perioden i opprør mot Gud og med dom.

Israels frelse har to faser, og det er:

a) Den jordiske fasen. Dette kaller vi for ”1000 års-Riket” eller ”Riket for Israel”.

b) Den himmelske fasen. Jesus sa følgende til jødene om dette: ”Når jeg har sagt dere DE JORDISKE TING, og dere ikke tror, hvorledes skal dere tro om jeg sier dere DE HIMMELSKE?” (Joh.3,12.)

Jesus lærte jødene om de forskjellige forhold angående ”Riket for Israel”. Dette var de jordiske ting. De hadde med jorden å gjøre. Når de ikke engang forstod dette, enda det var nedfelt i deres Bibel (Tanach), så kunne han ikke lære dem om de himmelske ting. Det har med det himmelske Jerusalem å gjøre.

Det var Johannes som fikk den oppgaven å skrive utfyllende om Det himmelske Jerusalem. (Se Johannes Åpenbaring kap.4-5 og 21-22.)

Det var sant det som Jesus sa til jødene. ”Ennå har jeg meget å si dere, men dere kan ikke bære det (forstå det) nå, men når Han, Sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til HELE SANNHETEN, for Han skal ikke tale av seg selv, men det som Han hører, skal Han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne dere.” (Joh.16,13.)

Paulus skrev også om ”en tidsperiode i tidenes fylde da Gud ville samle alt i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.” (Ef.1,10.)

DAVID-PAKTEN

I tillegg til Abraham-pakten inngikk også Gud en pakt med David. (2.Sam.7,11-16.) ”Fast skal ditt hus stå i tidsalderen (gr.olam) for ditt åsyn. Din trone skal være grunnfestet i tidsalderen (hebr. olam). ” (v.16.)

Det hebraiske ordet ”olam” skal ikke oversettes med ”evighet”, men det skal oversettes med ”tidsalder”. Det samme gjelder det tilsvarende greske ordet ”aion”.

Hebraisk språk og tankegang ser ikke på tiden i forhold til evigheten, men i forhold til ny tid eller en ny tidsperiode. (Se artikkelen på min internettside: Kunnskap om jødedommen. Del 2. s.21.)

David-pakten er gitt til Davids hus, og Gud gav et løfte om at det skal sitte en konge på Davids trone i tidsalderen, som er ”Riket for Israel”.

Dette løftet peker framover mot Messias. Han skal sitte på Davids trone i Rikets tid. ”For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter.” (1.Kor.15,25.)

”Riket for Israel” er et Rike som skal opprettes på jorden, men det skal styres med himmelske prinsipper, som er rettferdighet, autoritet, fred og glede. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter: Kapittel: Riket for Israel.)

Denne pakten er en helt fri nådespakt fra Guds side. Det er ikke en pakt som det er stilt noen betingelser til, unntatt det at jødene må ta imot pakten og anerkjenne Jesus som konge i dette Riket.

Pakten med David har sitt utgangspunkt i Guds løfter i Abraham-pakten om Abrahams ”ætt” eller ”sæd”. Messias som også hører med til Abrahams ætt, skal i sin tid styre det store landområdet som Abraham fikk løfte om. Han skal ikke bare styre det, men han skal også styre hele verden ut ifra Jerusalem og Israel.

Denne pakten har to forskjellige introduksjonsfaser, og de er:

a) Den ble tilbudt jødene ved Jesu første komme. Dette var en FRIVILLIG TILBUD. Det var opp til jødene om de ville ta imot Jesus og hans tilbud om ”Riket for Israel”. Mange jøder tok også imot Jesus, men mange av jødene med de religiøse lederne i spissen, avviste tilbudet om opprettelsen av ”Riket for Israel”.

Engelen Gabriel sa følgende til Maria om Jesu forhold til Davids rike. ”Han skal være stor og hans far skal gi ham hans fars Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus i tidsaldrene, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.” (Luk.1,32-33.)

På palmesøndag anerkjente mange jøder Jesus som Davids sønn (Mat.21,9) og Israels konge. (Joh.12,15.)

En kan undre seg over at store deler av det jødiske folket med de religiøse lederne ikke så dette og forstod at Jesus var jødenes konge. Til og med Pilatus, som dømte Jesus til døden, forstod at Jesus var jødenes Messias og konge. Han lot skrive følgende innskrift på Jesu kors: INRI. Det er latin, og det betyr: ”Jesus av Nasaret, jødenes konge.”

Gud var ikke fornøyd med at bare deler av det jødiske folket kom til tro på ham. Han ville at hele folket skulle akseptere ham som jødenes frelser og konge.

Paulus skrev følgende om dette: ”For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet (forstand), for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet (som er Jesus). ” (Rom.10,2-3.)

”Hva skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var RETTFERDIGHET AV TRO. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov. Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den VED TRO, men VED GJERNINGER. For de STØTTE AN MOT SNUBLESTEINEN, som skrevet er. Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som TROR PÅ HAM, SKAL IKKE BLI TIL SKAMME.” (Rom.9,30-33.)

(Dette fikk jeg selv oppleve den 7-12-1964. Jeg søkte ikke rettferdigheten, men da jeg kom til tro på Jesus, fikk jeg del i Jesu rettferdigheten. En må søke på rett sted, for å få del i Guds rettferdighet. En kan ikke søke i jødenes lov, men en må søke en person, og denne personen er Jesus. Så enkelt er dette.)

b) ”Riket for Israel” kommer til å bli tilbudt jødene ennå en gang, og det er ved slutten av den trengselstiden, som Bibelen omtaler, og som nærmer seg. Dette blir et TVUNGET TILBUD til jødene. Gud vil tvinge dem til å ta imot Jesus.

Vi må ikke være forundret over det som skjer med jødene i dag. Jødenes isolasjon og hedningenes hat mot jødene er et ledd i Guds planer om at jødene til slutt skal bli så trengt, at de må be Gud om å gripe inn og hjelpe dem. Det er først da at de vil innse, at Jesus både er deres frelser, konge, yppersteprest og deres Messias. ”Og på den dag vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolk som drar mot Jerusalem. Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyde nådens og bønnens Ånd og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget (på korset), og de skal sørge over ham (Messias) som en sørger over sin enbårne sønn og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.” (Sak.14,9-10.)

SINAI-PAKTEN

Da jødene kom til Sinai introduserte Gud en ny pakt for dem. Det var Sinai-pakten eller loven. Ordet ”loven” er en meget dårlig oversettelse av denne pakten. Det er en oversettelse fra det hebraiske ordet ”torah”, som kommer av en rot ”yarah”, som betyr ”å lære”, ”å vise” og ”å instruere”. Av dette ser vi at ordet ”loven” betyr ”lære” eller ”instruksjon”. Det inneholder både regler og bud, men også løfter om frelse. Torahen er Guds instruksjon til jødene om hvordan de skulle leve. Den som brøt Torahen, mistet velsignelsen. Den som holdt Torahen, fikk velsignelsen.

Den jødiske Torah har derfor et dobbelt siktemål:

a) Den fremmet frelsen for den enkelte jøde. (Det er derfor ikke riktig å si at loven ikke har noe med frelsen å gjøre. Gud kanaliserte sin frelse gjennom overholdelse av loven.)

b) Den gav materiell og åndelig velsignelse i livet.

Loven inneholder en rekke LØFTER til jødene. ”Dersom dere nå lyder min røst og HOLDER MIN PAKT, da skal dere være MIN EIENDOM fremfor alle folk, for hele jorden hører meg til.” (2.Mos.19,5.)

”Dersom du (Israel) hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde ALLE HANS BUD, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud HEVE DEG HØYT OVER ALLE FOLKENE PÅ JORDEN.” (5.Mos.28,1.)

Når jødene greier å holde loven- ved Den Hellige Ånds hjelp- skal Gud heve dem høyt over alle folkene på jorden.

Dette utsagnet angår ikke loven som frelsesvei for jødene, for ingen kan holde loven til egen frelse, men det angår vandringen som troende. Dette vil skje i ”1000 års-riket”, hvor den åndelige standard på jorden vil være mye høyere enn i dag.

I ”Riket for Israel” vil Jesus styre verden med rettferdighet, og Satan vil være fengslet i 1000 år. Hvilken herlig tid det skal bli. ”Og det skal skje i de siste dager. Da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet (etablert) på toppen av fjellene (rikene) og høyt hevet over alle høyder (makter), og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier. For FRA SION skal LOV utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.” (Es.2,2-3.)

Loven blir videre betraktet som en ENHET. Den som har brutt bare ett bud i loven, har brutt hele loven. ”For enhver som holder hele loven, men snubler i en ting, han er blitt skyldig i alle.” (Jakob 2,10.)

Sinai-pakten opphevet ikke Abraham-pakten. Den ble lagt ved siden av den. Fra Sinai av var det derfor to sett av pakter som jødene måtte forholde seg til. ”Dette er da min mening: En pakt (Abraham-pakten) som forut er stadfestet av Gud, gjør ikke loven, som er gitt 430 år etter, ugyldig, så den skulle gjøre LØFTET (løftet om Kristus) For får en arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte, men Gud har gitt Abraham den ved løfte. Hva skulle da loven til? Den BLE LAGT TIL for overtredelsenes skyld, inntil den ætt (Kristus) kom, som løftet gjaldt- gitt ved engler ved en mellommanns (Moses) hånd.” (Gal.3,17-19.)

Dette betyr at til tross for at jødene ikke greidde å holde loven fullt ut, så gikk både GUDS LØFTE og GUDS LØFTER i Abraham-pakten videre. De kommer til å bli oppfylt.

Gud ønsket å oppfylle alle løftene til jødene ved Jesu første komme, men på grunn av jødenes vantro, så ble bare tre av løftene oppfylt, og det var:

a) Løftet om Messias komme.

b) Løftet om Den Hellige Ånds komme.

c) Løftet om Den nye pakt i Jesu blod. Resten av løftene ble utsatt til et senere tidspunkt.

Når vi snakker om loven, må vi huske på at den var en pakt som UTELUKKENDE gjaldt jødene. Vi må ikke blande inn de troende hedninger eller den kristne menigheten i den. Vi har helt andre lover eller regler som vi må forholde oss til. Paulus kalte dem for ”Kristi lov.” ”Bær hverandres byrder og oppfylle på den måten Kristi lov.”(Gal.6,2.)

Paulus beskrev mer enn 400 bud og regler for den kristne menigheten. (Se for eksempel Romerbrevet 12.)

DEN NYE PAKT I JESU BLOD

Jødene fikk også tilbudet om Den nye pakt i Jesu blod og Den Hellige Ånd som en følge av forsoningen. Den Hellige Ånd skulle gi jødene en nytt hjerte og en ny ånd.

Mose-loven kunne bare gi jødene et steinhjerte i og med at den ikke kunne gi jødene den fullkomne frelsen. Den nye pakt i Jesu blod skulle både gi jødene EN NY ÅND og ET NYTT HJERTE, slik at de fikk lyst til å holde lovens mange bud og forskrifter. ”Se dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette EN NY PAKT med Israels hus og med Judas hus, ikke som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden, for å føre dem ut av Egyptens land, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres EKTEMANN, men dette er den pakt som jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov (Mose-loven og Jesu utvidelse av den) i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.” (Jer.31,31-33.)

”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inneni dere, og jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjøtthjerte. MIN ÅND vil jeg gi inneni dere, og JEG VIL GJØRE at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.” (Esek.36,26-27.)

Den nye pakt i Jesu blod ligger implisitt i Guds løfte til Abraham om hans ”ætt”. JESUS ER SENTRUM I ALLE JØDENES PAKTER. Det står at alle jordens folk skal velsignes både (i ham) og (i hans ætt.) (1.Mos.12,3 og 22,18.)

I Abraham-pakten er Jesus den som velsigner både jødene og hedningene.

I David-pakten er Jesus den kongen som skal sitte på Davids trone i tidsalderen.

I Sinai-pakten er Jesus den som oppfyller Mose-loven til frelse for jødene.

I den nye pakt i Jesu blod er Jesus den som gir sitt liv for å forsone Gud med all verdens synd.

Både døperen Johannes og apostlene visste at Jesus kom fra Davids ætt og slekt. (Se ættetavlene i Matteus 1 og Lukas 3. Se også min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: Jesu slektslinje i Det Nye Testamente.)

Johannes kjente Jesus som både FRELSEREN og MESSIAS, men apostlene kjente ham bare som jødenes Messias og kongen i ”Riket for Israel”. Det var først etter Jesu himmelfart og Den Hellige Ånds komme at de forstod at han var jødenes frelser.

Jødene kjente ikke Jesus som hodet for menigheten. Dette hører med til HEMMELIGHETEN. Det var bare Paulus som beskrev Jesus som hodet for den kristne menigheten.

I og med at Jesus hørte med til jødefolket, så hørte han også med til Abrahams ætt. Paulus var DEN FØRSTE som skilte ut Jesus som en spesiell del av ætten. Jesus var den viktigste del av ætten og det åndelige sentrum i den. ”Men nå ble løftene gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om en. Og din ætt, og DETTE ER KRISTUS.” (Gal.3,16.)

Det var Guds egentlige og opprinnelige planer at han ville opprette ”Riket for Israel” i forbindelse med sitt første komme. Rikets åndelige basis var en kombinasjon av oppfyllelse av både Mose-loven, Jesu fortolkning av denne og Den Hellige Ånds kraft hos den enkelte jøde til å greie dette. Det var en kombinasjon av Guds rettferdighet og lovens rettferdighet. Den første typen rettferdighet er den som gir frelsen, mens den andre typen rettferdighet er krav som blir stilt i vandringen som troende. Det er en etisk og en ytre rettferdighet.

Når vi studerer de jødiske Skriftene i N.T. ser vi at dette er rett.

Apostlene forkynte Rikets lære. Det var deres mandat og oppgave, men i og med at jødene som folk og nasjon ikke ville ta imot dette tilbudet om Den Hellige Ånd og opprettelsen av Riket for Israel, så ble denne forkynnelsen trukket tilbake.

Gud oppreiste en ny mann, Paulus, med et delvis nytt budskap. Det var budskapet om DEN FRIE NÅDEN. Det betyr at det ikke lenger ble stilt noe krav til menneskene angående frelsen. Det er Guds nåde som både frelser menneskene og holder dem oppe i vandringen som troende. De gode gjerningene skal være en følge av at det nye livet er kommet i stand.

Fra året 37 og fram til Jerusalems ødeleggelse i året 70 ble det undervist i både Rikets lære og den kristne menighets lære. Paulus sin lære vokste i betydning og omfang, mens apostlenes lære avtok i betydning og omfang.

Paulus måtte skrive et brev- Hebreerbrevet- til den messianske forsamlingen, der han underviste dem om at nådetiden for jødene var ute, og at det var Paulus sin lære som nå gjaldt. Mose-loven og Jesu fortolkning av den var ikke aktuell lenger i forkynnelsen. ”I det han (Gud) sier en ny (pakt), har han dømt den første (Mose-loven) til å være gammel, men det som er gammelt og foreldet, er nær ved (gr.engys) å bli borte.” (Hebr.8,13.)

Hva som gjelder det greske ordet ”engys”, så har det sammenheng med verbet ”engiken”. Når vi ser på det tilsvarende hebraiske verbet, så er det ”karva”. Det betyr ikke ”å være nær”, men det betyr ”å være kommet”. Det betyr at Mose-loven allerede var tatt bort da Paulus skrev Hebreerbrevet.

Hebreerbrevet kan være skrevet mens Paulus satt som fange i Cæsarea ved Havet i årene 58-60, eller det kan ha blitt skrevet under Paulus sitt fengselsopphold i Roma i årene 60-62.)

Etter den kristne menighetens bortrykkelse vil den messianske jødedommen komme inn igjen i forkynnelsen. I ”1000 års-Riket” vil vi få en kombinasjon av Den nye pakt i Jesu blod og oppfyllelse av Mose-loven og Jesu fortolkning av denne. ”Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss ga opp til Herrens berg, til Jakob Guds hus, så han (Messias) kan lære oss SINE VEIER, for fra Sion skal LOV utgå, og HERRENS ORD fra Jerusalem.” (Es.2,3.)

DEN KRISTNE MENIGHETS FORHOLD TIL JØDENES LØFTER OG PAKTER

Den kristne menighet er ikke basert på løfter og pakter fra Tanach, men vi har gjennom Jesus Kristus og Jesu forsoning fått del i en del av jødenes løfter. Dette gjelder løftene om Den Hellige Ånd, Den nye pakt i Jesu blod og et liv i himmelen.

I og med at vi har den samme tro som Abraham hadde, så tilhører vi Abrahams åndelige ætt og er hans åndelige barn. ”Derfor fikk han løftet (om den kommende verden) ved troen (ikke ved loven, som ble gitt 340 år senere), for at det kunne være som en nåde, så løftet kunne stå fast FOR HELE ÆTTEN, ikke bare for den som har loven, men også for den som har Abrahams tro. Han som er far til oss alle (både jøder og hedninger.)” (Rom.4,16.)

”Derfor skal dere vite at de som har tro, er Abrahams barn.” (Gal.3,7.)

”Men hører dere Kristus til, da er dere jo Abrahams ætt, arvinger etter LØFTE.” (Gal.3,29.)

Det ”løftet” som det her er snakk om, er LØFTET

OM KRISTUS.

Det er gjennom Jesus Kristus og forsoningen at vi har fått del i noen av jødenes åndelige goder. Dette gjelder for eksempel Den nye pakt i Jesu blod, Den Hellige Ånd og et liv i det himmelske Jerusalem. ”for at ABRAHAMS VELSIGNELSE kunne komme over hedningene I KRISTUS JESUS, så vi ved troen kunne få ÅNDEN, som var oss lovet.” (Gal.3,14.)

”men NÅ i Kristus Jesus er dere som fordum var langt borte, kommet nær til ved Jesu blod.” (Ef.2,13.)

I og med at den kristne menigheten utgjør en åndelig enhet med Jesus, så hører vi med til ABRAHAMS ÅNDELIGE ÆTT, for Jesus er den mest betydningsfulle jødene som har levd. Han er DEN SENTRALE JØDEN.

Gjennom Jesu forsoning er den kristne menigheten koblet inn i Den nye pakt i Jesu blod og inn i en del av jødenes løfter. Det er DEN HEMMELIGE SIDEN ved løftene og paktene.

Den kristne menighet har derfor to referansepunkter til

Den nye pakt i Jesu blod, og det er:

a) Abrahams tro.

b) Jesu forsoning.

Jødenes løfter og pakter angår JORDISKE FORHOLD. Det er ikke den siden ved løftene og paktene som vi har del i, men vi har del i noen av de åndelige og de himmelske sidene ved dem. ”Jeg mener: Kristus har blitt en tjener for de omskårne (de jødene som hørte med til den messianske menigheten) for Guds sanndruhets skyld, for å stadfeste LØFTENE til fedrene, men hedningene skal prise Gud for miskunnhet (nåde)…” (Rom.15,8-9.)

Vi er koblet inn i Den nye pakt i Jesu blod gjennom Kristus, ikke gjennom Guds løfter til Abraham.

Abrahams ætt består av 4 deler, og det er:

a) Abrahams etniske avkom. Disse vil gå fortapt for Guds rike, for de støtte (støter) an mot snublesteinen og anstøtsklippen, som er Jesus. ”som skrevet står: Se, jeg (Gud) legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.” (Rom.9,33.)

b) Abrahams åndelige og etniske avkom, som er det samme som den messianske menigheten.

c) Jesus Kristus.

d) Den kristne menigheten.

Den nye pakt i Jesu blod er ikke opprettet med den kristne menigheten. Den er opprettet med Israel. Den begynte å fungere på pinsefestens dag, men den ble avbrutt for jødenes del ved jødenes forkastelse av Jesus. Da jødenes syndemål var fullt, avbrøt Gud selv forbindelsen med sitt folk. Den skal bli gjenopprettet igjen ved jødenes antagelse av Jesus. ”og når jeg borttar deres synder da er dette min pakt med dem.” (Rom.11,17.)

Vi har ikke syndenes forlatelse på grunnlag av en pakt som Gud har gjort med jødene, men vi har syndenes forlatelse gjennom Jesu blod og Jesu forsoning etter hans store nåde mot oss. ”og de (både jøder og hedninger) blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde VED FORLØSNINGEN i Kristus Jesus.” (Rom.3,24.)

”i hvem vi har forløsningen VED HANS BLOD, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.” (Ef.1,7.)

”men NÅ, i Kristus Jesus, er dere som fordum var langt borte, kommet nær til VED KRISTI BLOD.” (Ef.2,13.)

De paulinske hemmelighetene er ikke beskrevet i Tanach, men Paulus brukte OFTE Tanach, for å vise at det som stod der, kunne være en ILLUSTRASJON på en del åndelige forhold som også passet på den kristne menigheten. Det er forskjell på det:

a) ”Å VÆRE LIKT MED”

b) ”Å VÆRE EN ILLUSTRASJON PÅ”.

Dette er et STORT og VIKTIG TEMA. (Se min artikkel: Paulus bruk av Tanach i sin undervisning.)

Jeg skal ta med bare et eksempel på dette. ”Og til slike kalte han også oss (den kristne menigheten), ikke bare av jøder, men også av hedninger. Som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede.” (Rom.9,24-25.)

Paulus siterte her Hoseas 2,23. Dette Skrift-stedet går på jødenes omvendelse i endens tid. Paulus brukte det på den kristne menigheten. Han utvidet forståelsen av det og la et annet innhold i det enn det som Hoseas gjorde. Dette kaller vi for ”parafrasering” av Guds ord, og det har vi mange eksempler på både i de jødiske Skriftene og i Paulus sine Skrifter i N.T.

Den kristne menighet har ikke fått del i jødenes løfter

og pakter om et jordisk verdensrike, men vi har fått løfter om en

evig tilværelse i Det himmelske Jerusalem.

I og med at hedningene har fått del i noen av Abrahams velsignelser, skal vi også dele vår økonomi med jødene. Dette gjelder også i dag. ”De (de troende i Makedoni og Akaia) har villet gjøre en pengeinnsamling for de fattige blant de hellige i Jerusalem. De har så villet, og de står også I GJELD TIL DEM, for har hedningene fått DEL I DERES ÅNDELIGE GODER, da er de også skyldige til å tjene dem med de timelige.” (Rom.15,26-27.)

I ”1000 års-Riket” skal ikke den kristne menigheten være direkte implisert i styret på jorden. Vi skal ha overordnede funksjoner ut ifra himmelen eller det himmelske Jerusalem. ”Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt. Det er mor til oss alle (både jøder og hedninger i den kristne menigheten.)” (Gal.5,26.)

At vi er knyttet til jødenes himmelske løfter, ser vi også av Hebreerbrevet 11,39-40, hvor det står: ”Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovet, fordi Gud hadde utsett noe bedre for oss (den kristne menigheten), så de (den messianske menigheten) ikke skulle nå fullendelsen uten oss.”

De messianske jødene hadde både løfter om ”Riket for Israel” og det himmelske Jerusalem. Den kristne menighet har fått del i det himmelske Jerusalem, slik at vi kan være sammen med de troende jødene, når de når fullendelsen, som er det samme som et liv i himmelen.

At det himmelske Jerusalem er jødenes endelige hjem, ser vi også av beskrivelsen av byens porter og byens grunnmur. På byens 12 porter er Israels 12 stammer innskrevet, og på byens grunnmur er navnet på Jesu 12 apostler innskrevet. ”(Joh. Åp.20,10-14.)

Det er jødene som har fått paktene og løftene fra Herren, men vi er kommet inn i en del av disse løftene. ”Erstatningsteologien” hevder at jødenes løfter og pakter er gått over til den kristne forsamlingen. Dette er galt. Løftene og paktene står på vent for jødene. Når de omvender seg til Herren, skal det åndelige dekket som ligger over deres øyne, bli tatt bort. ”de som er israelitter. De som har barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og Guds-tjenesten og løftene TILHØRER.” (Rom.9,4.)

”Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte, når Moses leses, men når det (hjertet) omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.” (2.Kor.3,15-16.)

Vi som før stod utenfor Israels pakter og løfter, vi er kommet nær til VED KRISTI BLOD. ”at dere på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden, men nå I KRISTUS JESUS, er dere som før var langt borte, kommet NÆR TIL VED KRISTI BLOD.” (Ef.2,12-13.)

Ved Jesu blod og Jesu forsoning er hedningene blitt de hellige jøders medborgere og Guds husfolk. (Ef.2,19.)

Dette betyr ikke at vi er kommet ”nær til” paktene og løftene, men at vi er kommet NÆR TIL FRELSEN, i og med at vi sammen med jødene, utgjør Kristi legeme.

Det kristne legemet er ikke basert på løfter og pakter, men det er basert på den STORE HEMMELIGHETEN, som Paulus fikk åpenbart. (Hele sammenhengen i Efeserbrevet 2,11-20 viser at her er det snakk om den nye skapningen, som består av både jøder og hedninger.)

Dette betyr at vi er kommet nær til frelsen, og at vi er koblet inn i den kristne menigheten ved Kristi blod. Vi er ikke kommet inn i det kristne legemet i stedet for jødene, men sammen med dem.

DØPEREN JOHANNES FORKYNNELSE

Da døperen Johannes kom, kom han ikke med tilbudet om den kristne menighets tid, men han kom med tilbudet om opprettelsen av ”Riket av Israel”. ”Omvend dere, for Himlenes Rike er kommet nær.” (Mat.3,2.)

Når det står at jødene skulle ”omvende seg”, så er dette verbet på hebraisk ”niham”. Det betyr ikke bare at en skal ”omvende seg” og ”fatte et annet sinn”, men det betyr også at ”en går tilbake til utgangspunktet og begynner på nytt igjen”.

Det tilsvarende greske verbet er ”metanoeia”. Det betyr bare ”å omvende seg” og ”å fatte et annet sinn”. Det ligger altså noe mer i det hebraiske verbet, som opprinnelig er brukt i Matteus evangeliet.

Dette betyr at jødene, når de omvendte seg, skulle gå tilbake til Mose-loven eller til Johannes og Jesu forkynnelse og leve sine liv i samsvar med det som de lærte.

Når det står at ”Gud Rike” var nær”, så betyr det ikke bare at ”det var nær”, men det betyr ”at det var kommet”. Det greske verbet for dette er ”engiken”. Det tilsvarende hebraiske verbet er ”karva”, som betyr ”å være til stede”.

Guds Rike var til stede i Israel på denne tiden. Det ser vi av Johannes og Jesu forkynnelse, og det ser vi på grunn av de store undergjerningene som skjedde på denne tiden.

Både Jesus og apostlene gjorde store undergjerninger. De skulle være til TEGN for jødene at Messias var kommet. ”Jesus sa til ham: Uten at dere (jødene) ser tegn og under, tror dere ikke.” (Joh.4,48.)

Etter hebraisk tankegang kan et rike være opprettet uten at det har noen hovedstad eller noe territorium. Når jødene leste ordene ”konge” eller ”å styre” i Tanach, så var dette ofte ensbetydende med ”Guds kongedømme” eller ”Guds kongerike”.

Når det skjer under, tegn og mirakler, er dette også et bevis for jødene at Guds Rike er til stede. I de jødiske sabbatsbønnene står det: ”Dine barn så DITT RIKE når du delte Det Røde Hav foran Moses.” (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. s.32-33.)

Dette kommer ikke i motsetning til at et rike også kan ha et territorium og et styre. Når ”Riket for Israel” kommer, skal både ha en åndelig og en territorial basis.

Den åndelige basis blir Den nye pakt i Jesus blod og Jesu fortolkning av Mose-loven.

Den territoriale basis blir Jerusalem og Israel. Kongen blir Jesus. Apostlene skal styre sammen med Jesus i Jerusalem. Jødene skal styre som prester og konger utover hele jorden.

Kirken har fortolket bort den territoriale delen av Guds Rike. Den mener at når Jesus kom, så skjedde det en NYTOLKNING av Guds løfter til Israel. På grunn av at jødene ikke ville anerkjenne Jesus som Messias, så gikk løftene over til den kristne kirken. Dette er en gal vurdering av Guds ord. Denne forkynnelsen kan vi høre til daglig i våre kirker.

I følge Tanach så skulle Johannes forberede veien for Messias. (Se Esaias 40,1-9.)

”Se, jeg sender Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdlige, og han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme å slå landet med bann.” (Mal.4,5-6.)

Døperen Johannes ventet på den fulle opprettelsen av Guds Rike i Israel. Han tvilte ikke på at Riket skulle opprettes, for han hadde fått beskjed fra Gud om å forkynne det, men etter at han ble fengslet, så ville han ha en bekreftelse av Jesus på han var Messias. Han sendte sine disipler til Jesus med spørsmålet: ”Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?” (Luk.7,19.)

Jesus svarte ikke direkte på dette, men han pekte de undergjerningene som han gjorde. ”Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp og evangeliet (om Riket) forkynnes for fattige.” (Luk.7,22.)

Dette var bevisene på at Jesus var Messias. Dette var Rikets tegn.

De to midlene som Johannes brukte i sin virksomhet, var LOVEN og VANNDÅPEN. Vanndåpen i en eller annen form var godt kjent i Israel, men vanndåpen som OBLIGATORISK FOLKEDÅP var noe nytt i Israel. Frelsen ble kanalisert gjennom vanndåpen.

Johannes døpte så mange av jødene som ønsket å la seg døpe i elven Jordan. Vanndåpen ga en YTRE RENSELSE, men den kunne ikke ta bort synden. Det var det bare troen på Jesus som kunne gjøre. Vanndåpen var knyttet til den nye pakt i Jesu blod. Vanndåpen pekte fram mot Jesu forsoning, men den ble ikke avskaffet i den messianske menigheten etter Golgata. Vanndåpen hørte med til Johannes, Jesu og apostlenes undervisning.

Vanndåpen var også knyttet til David-pakten. Det betyr at da denne dåpen ble introdusert i Israel, da var Messias kommet. ”Og jeg kjente ham ikke (som Messias), men for at han SKULLE ÅPENBARES for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann.” (Joh.1,31.)

Vanndåpen var ikke noe nytt i Israel. Den kunne enten være full neddykking av både personer og gjenstander, og det kunne være overøsing med vann. Det var forskjellige regler for alt dette. (Se mitt foredrag på min internettside: Den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Del 2. s.2-3.)

Grunnen til at hele folket skulle bli døpt, var at tiden var kommet så langt, at ”Riket for Israel” skulle etableres. Alle jøder var utsett til å være PRESTER og KONGER i dette Riket ut over den hele jord. Det var et løfte til jødene at når de holdt Mose-loven, så skulle de bli et kongedømme av prester. ”Dersom dere nå lyder min røst og holder min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk, for hele jorden hører meg til. Og dere skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn.” (2. Mos.19,5-6.)

Det er ikke den kristne menigheten som er Herrens konger og prester. Det er jødene. Det som Gud har lovet jødene, det vil han også holde. Det er den såkalte ”erstatningsteologien” som lærer at det er den kristne menigheten som er Guds prester og konger, men det er galt. (Se artiklene: Det er jødene som er Guds konger og prester og Det alminnelige prestedømmet. Del 1 og 2.)

Vi er ikke konger og prester i Guds rike, men vi er Kristi legeme eller lemmer på Kristi legeme. Vi har et åndelig kongedømme i dag. Vi pleier å kalle det for ”ET NÅDERIKE”, og det er rett, men når Jesus kommer tilbake for jødene, skal han igjen opprette ”Riket for Israel” for dem.

Peter skrev i sitt første brev at de messianske jødene er Herrens prester og konger. Han skrev ikke sine brev til den kristne menigheten, men til de troende jøder. ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys (Jesus). Dere som fordum ikke var et folk (på grunn av vantro), men nå er Guds folk. Dere som ikke hadde funnet miskunn (nåde), men nå har fått miskunn.”(1. Pet.2,9-10.)

Apostelen Johannes, som var en av støttene i den messianske forsamlingen i Jerusalem, skrev også om dette. ”og som har gjort oss til konger og prester for Gud og sin Fader. Ham tilhører æren og styrken i alle tidsaldere.” (Joh. Åp.1,6.)

”og gjorde dem (jødene) til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på jorden.” (Joh. Åp.5,10.)

Døperen Johannes sa også at den messianske menigheten var Jesu brud. ”Den som har bruden, han er brudgom, men brudgommens venn (Johannes), som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.” (Joh.3,29.)

De 12 apostlene ble også beskrevet som brudesvennene i dette bryllupet. ”Kan vel bryllupshusets sønner faste så lenge som brudgommen er hos dem? Så lenge som de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste.” (Mark.2,19.)

”Kongesønnens bryllup” skal ikke være i himmelen men på jorden. Det er et bilde på ”Riket for Israel”. (Se Mat.22.)

Det er ikke den kristne menigheten som er Jesu brud, men det er de messianske jødene. Den kristne menighet er Jesu legeme. Kristus og menigheten utgjør en åndelig enhet som ikke kan deles opp. Kristus er det åndelige hodet for menigheten.

Når det gjelder det legemet som vi har, så utgjør alle lemmene på legemet selve legemet. Vi kan ikke skille ut en del av legemet og si at det ikke hører med til legemet. Alle lemmene har sin funksjon i legemet. Slik er det også med den kristne menigheten. (1.Kor.12,14-27.)

JESU FORKYNNELSE

Både døperen Johannes og Jesu forkynnelse er forankret i Tanachs forkynnelse. Det er mange teologer som sier at døperen Johannes hørte med til lovens tidsperiode, mens Jesus hørte med til nådens eller den kristne menighets periode, men dette er IKKE RIKTIG. De hørte begge med til den samme tidsperioden, og det er ”Riket for Israel”.

”Riket for Israel” begynte med Johannes. ”Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra den tid forkynnes EVANGELIET OM GUDS RIKE (”Riket for Israel”), og enhver TRENGER SEG INN I DET MED MAKT (ved bl.a. å holde loven.)” (Luk.16,16.)

Både Johannes og Jesus levde sine liv under loven og holdt loven. ”men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem (jødene) fri som var under loven. ” (Gal.4,4-5.)

Det var IKKE NOEN NY TIDSPERIODE som begynte med Jesu forsoning. Jesu død på korset var et løfte som var gitt til jødene om, at Messias skulle sone deres synder og helbrede deres sykdommer. ”Ved trengsel og ved dom ble han (Messias) rykket bort, men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for MITT FOLKS MISGJERNINGS SKYLD plagen traff ham.” (Es.53,8.)

Hele Esaias 53 beskriver Jesu tjeneste for det jødiske folket. Jesus både helbredet mange av jødene og sonet deres synder på et kors på Golgata. (Se Salme 22.)

Det er mer enn beklagelig at jødene har utelatt Esaias 53 i synagogelesningen. De leser både Esaias 52 og 54, men utelater Esaias 53. Grunnen til at de gjør det, er at det er en meget sterk profeti om Jesu forsoning på Golgata. Esaias 53 blir kalt for ”synagogens dårlige samvittighet”.

Jeg skal kommentere TO ORD i denne teksten, som er blitt galt oversatt fra den opprinnelige hebraiske grunnteksten, og det er:

a) Ordet ”sorg” eller ”lidelse”. Dette ordet forekommer i versene 3,4 og 10 i den opprinnelige hebraiske grunnteksten. Dette ordet er i Septuaginta blitt oversatt med ”sykdom”, men det er en gal oversettelse.

Septuaginta er en gresk oversettelse fra hebraisk. Den ble oversatt av 70 jødiske oversettere ca. 200 før Messias. Det er ingen ord til ord- oversettelse, og den er full av feil. Den er like mye en tolkning som en oversettelse. Den kan bli betraktet som en targum.

En slik oversettelse av dette ordet vil føre til at Jesus blir fremstilt som om han var SYK i sitt jordeliv (v.3 og v.10.) Vi har ikke noe vitnesbyrd om at Jesus var syk. Han var derimot frisk hele tiden.

Når det står i Esaias 53,4 følgende: ”Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret”, så går ikke dette på at Jesus sonet jødenes sykdommer. Matteus kommenterte Esaias 53,4 i Matteus 8,16-17. Han henviste til det forholdet at Jesus HELBREDET jødene i sin tjeneste for dem. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)

Denne misvisende og ukorrekte forståelsen av Esaias 53,4 har ført til at man har ment, at Jesus også sonet for all sykdom. Dette er ikke rett. Det var synden Jesus sonet på korset.

I mange karismatiske forsamlinger hevder man at en kristen har krav på helbredelse i samme grad som han har krav på syndenes forlatelse.

Når det gjelder helbredelse av sykdom, så vet vi at det ligger i Jesu forsoning, men vi kan ikke sette likhetstegn mellom Jesu forsoning av synden og helbredelsen. Det får stå opp til Gud om han vil gi oss helbredelse fra våre sykdommer eller ikke. Vi vet at for Gud er ingen ting umulig.

Det var ikke bare jødenes synder Jesus tok med seg opp på korset, men også all verdens synd. ”og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verden.” (1.Joh.2,2.)

b) Det andre ordet som jeg vil kommentere, er ordet ”sår”. ”Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved HANS SÅR har vi fått legedom.” (Es.53,5.)

I den opprinnelige hebraiske grunnteksten står det ”uvachavurato”. Dette ordet betyr ikke ”sår”, men det har sammenheng med et verb ”chavur”, som betyr ”å forene”.

De som oversatte den hebraiske Bibelen til Septuaginta, har ment at det stod ”chabur” på dette stedet, og det betyr ”sår”. Dette ordet er et entallsord, og det er ingen som kan forklare hvordan dette er blitt til et flertallsord i våre Bibler.

En forklaring kan være at man har følt, at det vil være helt søkt å hevde, at jødene ble helbredet ved bare

ETT SÅR av Jesu mange sår.

Esaias 53,5 bør derfor oversettes på følgende måte: ”og FORENET MED HAM ER VI BLITT HELE.” (Se Ragnar Fastings to artikler om dette i Dagen den 16-12-2004 og 14-9-2005.)

Esaias 53,5 er også blitt tatt til inntekt for at det var sykdommene Jesus sonet på Golgata og ikke bare synden. Dette er galt. Apostelen Peter har forklart oss hva som ligger i utsagnet: ”Ved hans sår har vi fått legedom.” Det går ikke på helbredelse, men det går på borttagelse av synden. ”han som BAR VÅRE SYNDER på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra VÅRE SYNDER og leve for retteferdigheten, han ved viss SÅR DERE ER LEGT.” (1.Pet.2,24.)

Det er borttagelsen av synden som er det sentrale på Golgata. Vi kan ikke skille ut bestemte Bibel-ord fra den sammenhengen som de står i, og bruke dem som det måtte passe oss selv. Det er blitt gjort med Esaias 53,4 og Esaias 53,5.) (Se artikkelen: Jesu forsoning.)

Når vi ser på offertjenesten i Tanach, så pekte de 6 hovedoffer også på Jesu perfekte liv og bortagelsen av synden.

Vi skal i det følgende beskrive motivene ved de forskjellige offer:

a) Brennofferet symboliserte Jesu fullstendige hengivelse ovenfor Guds vilje. Han lot seg fullstendig knuse på Golgata for all verdens synd.

b) Matofferet symboliserte Jesu fullkomne liv. Han var fullkommen i alt som han gjorde.

c) Takkofferet eller fredsofferet symboliserte Jesu liv og frelsesgjerning. Det gav jødene fred og åndelig liv.

d) Syndofferet gjaldt for vanvaresynder. Det var den synden som jødene hadde i sine liv.

e) Skydofferet gjaldt for bevisste synder som jødene gjorde. Det var den synden som jødene gjorde til daglig.

f) Røkofferet symboliserte de troendes bønner til Gud. ”La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn.” (Salme 141,2.) (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 3, hvor jeg skriver utførlig om offertjenesten i Israel.)

I tilegg til selve hovedofrene i offertjenesten i Israel, så hadde man også forskjellige renselsesoffer og ritualer for borttagelse av sykdom. Dette gjaldt for eksempel renselse fra flod og spedalskhet. (2.Mos.14 og 15.)

Jesus hadde det samme budskapet som Johannes, men han hadde et STØRRE MANDAT enn Johannes. Johannes sa følgende om Jesus: ”Jeg døper dere med vann til omvendelse, men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg. Han viss sko jeg ikke er verdig til å bære. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild (dom).” (Mat.3,11.)

Jesus sa selv om sitt forhold til døperen Johannes at de var samarbeidspartnere. ”Vi blåste på fløyte (forkynte evangeliet) for dere, og dere ville ikke danse. Vi sang sørgesanger (forkynte loven) for dere, og dere ville ikke gråte. ” (Mat.11,17.)

Jesus sa det samme om omvendelsen og Guds rike som Johannes. ”Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for Himlenes Rike er kommet.” (Mat.4,17.)

Det er helt UFATTELIG for meg at ikke teologene og forkynnerne ser, at dette Riket ikke er kirkens tid, men ”Riket for Israel”. Alle profetene i Tanach har på en eller annen måte profetert om David-kongen, som skulle komme og opprette ”Riket for Israel”. (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. Kapittel: Messias i de gammel-testamentlige Skrifter.)

Dette var et jordisk Rike, og derfor så behøvde det også loven som sitt styringsprinsipp. (Se Salme 72,7-11 og Es.9,6-7.)

Jesus la fram de læremessige elementene for Riket i de 4 evangeliene. Han forkynte både den jødiske loven og nåden, for å komme inn i Riket. Lovens prinsipper kommer best til uttrykk i de synoptiske evangeliene, mens nådens prinsipper kommer best til uttrykk i Johannes evangeliet. Disse evangeliene UTFYLLER hverandre.

Den store rabbinske forskeren Israel Abraham har sagt følgende om innholdet Johannes evangeliet: ”Det er mitt overveiende inntrykk at det inneholder en ekte tradisjon om en side ved Jesu forkynnelse, som ikke har funnet plass hos synoptikerne.” (Se artikkelen: En sammenligning mellom den messianske læren og den paulinske kristendommen ut ifra Johannes Evangeliet.)

Jesus avskaffet ikke loven i sin forkynnelse. Han utdypet og skjerpet den. ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å OPPFYLLE. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt.” (Mat. 5,17-18.)

Hva som gjelder det greske verbet ”pleroo”, så betyr det:

a) ”å fylle opp”. Det betyr at Jesus utvidet loven.

b) ”å oppfylle”. Det betyr at Jesus oppfylte det som stod i loven og i profetene i sitt liv og i sin gjerning.

c) ”å fullende”. Det betyr at Jesus fullendte (oppfylte) loven til frelse for jødene.

Jesus utdypet Mose-loven i Bergeprekenen og ellers i sin undervisning. Han sa: ”Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke myrde, men den som slår i hjel, skal være skyldig for dommen (en lokal domstol). Men jeg sier dere at hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen (som bestod av 3 dommere), men den som sier til sin bror: Raka! Skal være skyldig for Rådet, men den som sier: Du dåre! Skal være skyldig til helvetes ild. (Mat.5,21-22.)

Her ser vi at Jesus utvidet kravene i Mose-loven til også å gjelde motivene som lå bak en handling.

Jesus stilte en rekke krav til jødene for at de kunne gå inn i det Riket, som allerede var etablert. (Se mine bøker: Jesu Gjenkomst. Bind 5. s.300-311 og Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)

Det var ikke en slavisk etterlevelse av disse budene som gav frelsen, men etterlevelsen av dem var et uttrykk for at troen hadde kommet i stand.

At en slavisk etterlevelse av budene, ikke gav frelsen, ser vi av Jesu forhold til fariseerne. De holdt loven, og trodde at det var frelse i den. De sa: ”Men denne hop (folket), som ikke kjenner loven, er forbannet.” (Joh.7,49.)

Jesus sa til dem: ”Dere ransaker Skriftene, fordi dere tenker at i dem har dere tidsalderlig liv, og det er de som vitner om meg, og dere vil ikke komme til meg for å få liv.” (Joh.5,39-40.)

Dette Skrift-ordet sier følgende:

a) Fariseerne trodde at det var kunnskap om og oppfyllelsen av loven som gav tidsalderlig liv.

b) Skriftene pekte på Jesus.

c) Det var bare Jesus som kunne gi tidsalderlig liv.

Det er ingen som kan frelse seg selv ved oppfyllelse av lovgjerninger. Oppfyllelsen av Jesu bud var et uttrykk for at frelsen hadde kommet i stand. Jødene ble utfordret på oppfyllese av loven i sine liv.

Denne undervisningen er ikke uttrykk for den kristne menighets lære. Vi har ingen ting med jødenes lov å gjøre. Vi er både frelst av nåde og blir opprettholdt som troende i forhold til Guds nåde. Vi forholder oss ikke til gjerninger, men til Guds nåde. (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 2.s.177-178 hva

Axel Torm sier om Jesu undervisning og

nådesbegrepet i Jesu undervisning. Se også Torleif

Bomans bok: Jødenes Messias. Grekernes Kristus

s.55-56, hvor han skrev om Jesu rettferdighetsbegrep.)

Nå sier mange at Jesus forkynte loven til Golgata, og at det var slutt på loven etter Golgata. Dette er galt. I misjonsbefalingen i Matteus 28, 20 står det: ”og lærer dem Å HOLDE ALT DET JEG HAR BEFALT DERE. Og se, jeg er med dere alle dager inntil tidsalderens ende.” DETTE ER ETTER GOLGATA.

Det er ikke korrekt at lovens tid var slutt ved Golgata. Den var oppfylt som frelsesgrunnlag, men ikke i vandringen for de troende jødene. Dette er to forskjellige forhold som vi ikke må blande sammen.

Når vi ser på de jødiske Skriftene, ser vi at de jødiske forfatterne krevde at jødene skulle etterleve den jødiske loven. Det var altså ingen motsetning mellom Guds nåde og etterfølgelsen av loven. Dette er Rikets forkynnelse, og den vil komme tilbake i endens tid og i ”1000 års-Riket”.

Da Peter forkynte evangeliet i Kornelius sitt hus i året 40, så forkynte han både loven og nåden. Han sa til de som var samlet: ”Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, men blant ethvert folkeslag tar han imot dem som FRYKTER HAM og GJØR RETTFERDIGHET (HOLDER LOVEN).” (Ap.gj.10,34-35.)

”Da de (den messianske forsamlingen) hørte det, priste de Gud, og så sa de til ham (Paulus). Du ser, bror, hvor mangfoldige titusener det er blant jødene som har tatt ved troen, og alle er de nidkjære for loven.” (Ap.gj.21,20.)

Vi skal ta med noen eksempler på gjerningsaspektet ved de jødiske Skriftene: ”men tålmodigheten må føre til FULLKOMMEN GJERNING, for at dere kan være fullkomne (etisk fullkomne) og hele og ikke mangle noe.” (Jak.1,4.)

”For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men barmhjertighet roser seg mot dommen.” (Jakob 2,13.) (Se hele Jakobs brev, kapittel 2.)

”for vi har fått del med Kristus såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.” (Hebr.3,14.)

”Og derav vet vi at vi kjenner ham: Om vi holder hans bud.” (1.Joh.2,3.)

”Dersom dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere at hver den som gjør rettferdighet (holder loven), er født av ham.” (1.Joh.2,29.)

”Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1.Joh.1,8-9.)

”Og derav vet vi at vi kjenner ham: Om vi holder hans bud.” (1.Joh.2,3.)

”Den som sier at han blir i ham, er skyldig til å vandre slik som han vandret (ved å holde loven.).” (1.Joh.2,6.)

”Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?” (1.Pet.4,18.)

”Kom derfor i hu hva du (den messianske menigheten i Efesus) er falt fra, og omvend deg (hold loven) og GJØR DINE FØRSTE GJERNINGER, ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra ditt sted, hvis du ikke omvender deg (holder loven.)”(Joh.Åp.2,4.)

”Og den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger (budene) inntil enden (på trengselstiden), ham vil jeg gi makt over hedningene. (Den kristne menigheten skal ikke styre over hedningene i Rikets tid. Dette er sagt til menigheten i Tyatira.)” (Joh.Åp.2,25.)

”Bli våken og styrk de ting som er på vei til å dø. For jeg har ikke funnet DINE GJERNINGER FULLKOMNE for Gud.” (Dette er sagt til menigheten i Sardes.) (Joh.Åp.3,2.)

Det må være HELT INNLYSENDE at den læren og de Bibel-

sitatene, som er nevnt ovenfor, ikke har noe som helst å

gjøre med den kristne menigheten. De angår den

messianske menigheten. Den kristne menigheten har ingen

ting med jødenes lov å gjøre. Vi er frelst av nåde ved tro

uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Medlemmene av den jødiske menigheten var frelst på grunnlag tro og gjerninger. Dersom de ikke greidde å holde Guds bud, så måtte de gå til Gud med dette og be om tilgivelse. ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde (bryte loven), og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens. Og derav vet vi at vi kjenner ham: Om vi holder hans bud.”(1.Joh.1-3.)

I tillegg til at de messianske jødene måtte gå til Jesus med sine synder, så måtte de også bekjenne sine synder for hverandre. ”Bekjenn derfor deres synder for hverandre og bed for hverandre, for at dere må bli helbredet. En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.” (Jak.5,16.)

Dessuten deltok de også i ofringene i templet. Både Mose-loven og Jesus krevde at jødene skulle ofre i templet. ”Derfor når du bærer DITT OFFER frem til alteret (i templet), og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær ditt offer fram.” (Mat.5,23-24.)

De messianske jødene ofret i templet helt fram til år 70. ”Da de (de messianske lederne) hørte det, priste de Gud, og så sa de til ham (Paulus): Du ser, bror, hvor mangfoldige titusener det er blant jødene som har tatt ved TROEN, og alle er de NIDKJÆR FOR LOVEN.” (Ap.gj.21,20.)

I den messianske jødedommen hørte oppfyllelse av loven og troen sammen. I den messianske jødedommen var det ingen motsetning mellom Den nye pakt i Jesu blod og loven, slik som det er i den frie nådens tidsperiode. Den jødiske loven er i vår tidsperiode satt til side for de troende.

DÅPENS BETYDNING

I den messianske jødedommen var vanndåpen nødvendig både for å få SYNDENES FORLATELSE og for å få DEN HELLIGE ÅND.

Som vi har sett, så døpte Johannes med vann. Jesus døpte ikke, men han uttalte seg om vanndåpen. Han sa at den var nødvendig for å bli frelst. Det var ikke bare troen som var nødvendig. Dåpen var det også.

Dette kommer til uttrykk i en del av misjonsbefalingene som Jesus gav. ”gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler, idet dere døper dem til (inn i) Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds navn.” (Mat.28,19.)

”Og ha sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen. Den som TROR og BLIR DØPT, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.” (Mark.16,15-16.)

På pinsefestens dag sa Peter til jødene: ”… Omvend dere (hold loven), og enhver av dere la seg døpe i Jesu Kristi navn TIL SYNDENES FORLATELSE, så skal dere FÅ DEN HELLIGE ÅNDS GAVE .” (Ap.gj.2,38.)

I den messianske jødedommen var vanndåpen NØDVENDIG for å få del i både frelsen og for å få Den Hellige Ånd. Slik er det ikke i vår tidsperiode. Paulus løsrev frelsen fra dåpen, for han mente at den hørte med til den messianske jødedommen og ikke gjaldt den kristne menigheten.

Paulus døpte mennesker helt fram til året 51. Da åpenbarte Gud for ham at vanndåpen ikke hørte med til den kristne menighets åndelige basis. Han sluttet med å døpe av to årsaker, og det var:

a) At ingen skulle si at de var døpt til Paulus sitt navn (1.Kor.1,15.)

b) At ikke korset (forsoningen) skulle tape sin kraft. (1.Kor.1,17 og 1.Kor.2,1-2.)

Når Paulus skrev om dåpen i sine brev, så gjaldt dette GJENFØDELSEN og IKKE VANNDÅPEN.

Vanndåpen var en del av det jødiske systemet, og den skulle ikke gjelde for den kristne menigheten. Den ble betraktet som en GJERNING, og den skulle erstattes av gjenfødelsen, for den kristne menigheten er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. ”frelste han oss, ikke for rettferdige gjerninger skyld, som vi hadde gjort, men etter sin miskunn ved BADET TIL GJENFØDELSE og FORNYELSE ved Den Hellige Ånd.” (Tit.3,5.)

Paulus skrev videre i Efeserbrevet 4,5 at det var BARE EN DÅP. Det må være gjenfødelsens dåp.

De utsagnene som vi har i Romerbrevet 6,3-7 og Brevet til Kolossenserne 2,11-12, har ikke noe med vanndåpen å gjøre, men med gjenfødelsen og med begravelsen av det gamle legemet (syndelegemet). Dette skjedde på Golgata. Der både døde vi, ble begravet og oppstod sammen med Jesus. Hans død er vår død. Han oppstandelse er vår oppstandelse.

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at dette kan gå på vanndåpen. Dåpen har aldri hatt gjenfødelsens effekt. Den har med RENSELSE å gjøre.

Vi vet at det er mange forskjellige syn på vanndåpen

og dens betydning. Den katolske og den lutherske

kirken hevder at det er frelse og gjenfødelse i

vanndåpen.

De hevder også at barnedåpen er det eneste riktige.

Den reformerte kirken hevder at vanndåpen enten er en pakt med Gud ved Jesu forsoning, eller at den er et tegn på overgivelse til Herren. Det blir på en måte menneskets bidrag til frelsen.

Det er ingen ting som har splittet Guds folk så mye som synet på vanndåpen.

Det rette synet er at vanndåpen har INGEN BETYDNING for den kristne menigheten. Den skaper bare forvirring.

I mange menigheter er det et krav om at menneskene skal ta vanndåpen, enda de er gjenfødt. Tenk på hvor mange lidelser vi kunne spart folk for dersom kravet om vanndåpen hadde falt bort. Jeg tenker ikke minst på forholdene ute på misjonsmarken.

UT MED VANNDÅPEN OG INN MED DEN FRIE NÅDEN.

UNDER OG TEGN

Vi vet at Jesus gjorde mange under og tegn. Døperen Johannes gjorde ikke noe tegn, men alt det som han sa om Jesus, var rett. (Joh.10,41.)

Jødene var opptatt av tegn. De så alle de tegnene som Jesus og apostlene gjorde, og de utfordret Jesus hele tiden på nye tegn. Dette er uttrykk for stor vantro. ”Da svarte noen av de skriftlærde og fariseerne ham og sa: Mester! Vi vil gjerne se et tegn av deg. Men han svarte og sa til dem: En ond og utro generasjon krever tegn, og tegn skal ikke gies den (på oppfordring) uten profeten Jonas tegn.” (Mat.12,38-39.)

Jesus gav sine apostler den SAMME AUTORITET både over sykdom og over Satan som den han selv hadde. Dette gjaldt både de 12 og de 70. ”Og han kalte sine 12 disipler til seg og gav dem makt over ureine ånder, til å drive dem ut og til Å HELBREDE ALL SYKDOM og ALL SKRØPELIGHET.” (Mat.10,1.)

”Og hvor dere kommer inn i en by og de tar imot dere, der skal dere ete det som de setter frem for dere, og HELBRED DE SYKE som er der og si til dem: Guds Rike er kommet til dere.” (Luk.10,8-9.)

”Se, jeg har gitt dere makt til å trede på slanger og skorpioner (de onde åndene) og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere.” (Luk.10,19.)

Etter sin oppstandelse sa Jesus det samme til sine disipler: ”Og DISSE TEGN skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og DE SKAL BLI HELBREDET.” (Mark.16,17-18.)

(Se også Jakob 5,14-15.)

Denne autoriteten er bare gitt til de 12, til de 70 og til de eldste i den messianske menigheten. Vi kan IKKE UTEN VIDERE OVERFØRE den til den kristne menigheten, slik som deler av pinsebevegelsen og trosbevegelsen gjør. Gud har ikke lovet oss bare gode dager uten sykdom, men han har lovet Å BEVARE OSS SOM TROENDE.

Jødene hadde løfter om at de ikke skulle bli syke eller mangle noe, dersom de holdt loven. ”og han sa: Dersom du (Israel) hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer som jeg la på egypterne, for jeg er HERREN, DIN LEGE (hebr. Yahve Rofe.)” (2.Mos.15,26.)

”Dere skal tjene Herren deres Gud, og han skal velsigne ditt brød og ditt vann. Og jeg vil HOLDE SYKDOM BORTE FRA DEG.” (2.Mos.23,25.)

Det var mange syke på Jesu tid, og de hadde krav på å bli helbredet dersom de holdt loven og Jesu undervisning. Ett av de midlene som Jesus brukte for å fremme helbredelser, var at jødene måtte ha EN STERK TRO på at han kunne helbrede dem.

Hvor mange bønner har vi ikke bedt i våre forsamlinger om helbredelse, og hvor lite har vi ikke opplevd av helbredelser?

Det er ikke det at Gud ikke kan helbrede, men i vår tid er ikke helbredelser det viktigste. Det er UTTAKINGEN av det kristne legemet som er det viktigste.

Vi skal IKKE BEGRENSE Guds kraft gjennom vår undervisning. Gud er i stand til å helbrede alle sykdommer, men dersom vi ikke fordeler Guds ord på en rett måte (2.Tim.2,15), så er vi med på svekke den kraften som der er i evangeliet. Gal lære vil føre til at Guds ord og Guds kraft ikke virker slik som Guds ord tilsier. Dette vil føre til at de troende blir mismodige og forkynner et ufullstendig evangelium.

På samme måten som både den katolske og den lutherske kirken må omvende seg fra sitt ukorrekte syn på vanndåpen, må også pinse- og trosbevegelsen omvende seg fra sitt syn på helbredelser. De må lære å bruke Esaias 53,4-5 på en rett måte.

APOSTLENE VISSTE AT RIKET IKKE KOM TIL Å BLI OPPRETTET MED DET SAMME

Apostlene hadde fått i oppdrag av Jesus å forkynne ”Himlenes Rike” og de læremessige prinsippene for dette Riket. Den FULLE OPPRETTELSEN av dette Riket var avhengig av at jødene anerkjente Jesus som sin frelser, Messias og konge. Dersom jødene vendte om, så ville Gud sende Jesus tilbake fra himmelen, for å opprette Riket for dem. (Les Ap.gj.3,19-21.)

Det stod opp til jødene om Riket skulle opprettes, eller om det skulle utsettes.

Jesus hadde selv fortalt apostlene at Riket ikke skulle opprettes med det samme. (Mat.23,37-39.)

Jesus hadde også fortalt dem at Jerusalem skulle ødelegges, og at jødene skulle føres som fanger til alle folkeslag. (Luk.21,19-24.)

Jesus hadde fortalt dem en lignelse om fikentreet (det vantroe Israel) i vingården (Israel) som ikke hadde båret frukt i de 3 årene som Jesus hadde virket blant jødene. Dersom det ikke bar frukt i løpet av det neste året, måtte det hugges den. (Luk. 13,6-9.)

Peter hadde også fått et forvarsel om dette da han gikk inn til hedningene i Kornelius sitt hus og så at hedningene kunne bli frelst på et nytt grunnlag, uten å knytte seg til Israel. Dette skjedde i året 40. (Ap.gj.10.)

Dessuten kjente de messianske jødene flere Bibel-ord fra Tanach som fortalte, at jødene ikke kom til å ta imot tilbudet om opprettelsen av Riket, men at hedningene kom til å ta imot frelsen. (Enkelthetene i alt dette visste de ikke om.)

De visste også at Israel skulle sendes ut i den store landflyktigheten- bortenfor Damaskus. (Se 5. Mosebok 28,63-68, Esaias 53, Es.6,9-10, Amos 5,27 og 9,8-10.)

På apostelmøtet i året 50 forstod Jakob og apostlene at NÅDETIDEN for opprettelsen av Riket var slutt. De avbrøt den misjonsbefalingen som Jesus hadde gitt dem om å gå ut i HELE VERDEN med evangeliet om Riket. (Mat.28,19.) De messianske jødene skulle forkynne for jødene, mens Paulus skulle forkynne for hedningene. (Se Gal.2,7-9.)

Jakob som var lederen for menigheten i Jerusalem henviste til det profetiske ordet og sa at først måtte hedningene bli tatt ut, og deretter skulle Israel komme inn igjen som Guds folk. (Se Ap.gj.15,13-20.)

Apostlene fortsatte med arbeidet for de messianske menighetene- både i Israel og ute i diasporaen. De besøkte menighetene og skrev sine brev til dem. Dette skjedde i tidsrommet fra år 50-70.

I år 70 ble fikentreet, som er et bilde på det religiøse Israel, hugget ned. Templet ble ødelagt og jødene ble spredd for alle folkeslag. (Se artikkelen: Den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Del 2, hvor jeg skriver mer om dette.)

Apostlene anerkjente Paulus som en troende broder, men til tross for det, så innrømte Peter at det ikke var alt han forstod i Paulus sin undervisning. (2.Pet.3,15-17.)

Til tross for at apostlene forstod at nådetiden for jødene var ute, så fortsatte de likevel å forkynne det evangeliet som de hadde blitt pålagt av Jesus. De forkynte både loven og nåden. De forkynte RIKETS EVANGELIUM. I den messianske forsamlingen var det ingen motsetning mellom nåden og loven. Den Hellige Ånd som var i de messianske jødene, skulle påvirke dem til å holde loven.

Det er forskjell på det forholdet at tilbudet om opprettelsen av ”Riket for Israel” var slutt, og det forholdet at det ble vunnet jøder for den messianske forsamlingen.

Det foregikk to parallelle undervisninger fra året 50 og til 70, og det var:

a) Apostlenes undervisning som angikk den messianske menigheten.

b) Paulus sin undervisning som angikk den kristne menigheten.

Dette viser at vi har to typer undervisning i N.T., og det er:

a) Johannes, Jesu og apostlenes undervisning. Den er knyttet til omvendelse, bekjennelse av synd, tro og jødenes lov.

b) Paulus sin undervisning som utelukkende er knyttet til NÅDEN. (Se M.R. de Haans bok: Nåde pluss ingen ting. s.37-39. Se også min bok: Guds-riket i Israel. s.124-125.)

PAULUS SIN UNDERVISNING

Paulus var et utvalgt redskap til å forkynne evangeliet for jødene og for hedningene. Gud hadde utvalgt ham helt fra mors liv av, og sine kall og nådegaver angrer ikke Herren på. (Rom.11,29.)

Paulus ble tatt ut av den fariseiske jødedommen. Han skrev om sin bakgrunn i jødedommen i Brevet til Filippenserne 3,5-11.

Han var den FØRSTE som ble frelst etter DEN NYE ORDNINGEN. ”Det er et troverdig ord og fullt verdt å motta at Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den FØRSTE (gr.protos) (ikke ”største”, som det står i våre Bibler), men derfor fikk jeg miskunn for at Jesus Kristus på meg FØRST (gr. protos) kunne vise hele sin langmodighet til et FORBILDE for dem som skulle tro på ham til et tidsalderlig liv.” (1.Tim.15-16.)

Det greske ordet ”protos” betyr ikke ”størst”, men ”først”.

Paulus hadde ikke fått budskapet fra noe menneske, men direkte fra Jesus selv. ”Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk, for heller har jeg ikke mottatt det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbarelse.” (Gal.1,11-12.)

Paulus hørte ikke med til den messianske forsamlingen, som han i sin tid hadde forfulgte, men han hørte med til den kristne forsamlingen eller hemmeligheten. Han la et NYTT ÅNDELIG GRUNNLAG for en ny menighet, som er Kristi legeme. ”Etter den Guds nåde som er meg gitt, har jeg lagt GRUNNVOLL, som en vis byggmester, og en annen bygger videre, men enhver se til hvordan han bygger videre.” (1.Kor.3,10.)

Da Paulus ble omvendt i året 37, drog han ikke til apostlene, for å ha samtaler med dem, men han ble av Herren sendt til Arabia, hvor han ble i 3 år. Han ble opplært av den oppstandne Jesus om den kristne menighets hemmeligheter.

Da han kom tilbake til Jerusalem etter 3 års fravær, møtte han både Jakob, Peter, Barnabas og de andre apostlene. Han var i Jerusalem i 14 dager. De diskuterte Paulus nye åpenbarelser, men de kunne ikke innlemme ham i den messianske jødedommen. De sendte ham til Tarsus som var hans hjemby. Han dannet nye menigheter i Lille-Asia.

Da det brøt ut vekkelse blant hedningene i Antiokia i året 44, ble han hentet av Barnabas. Apostlene forstod at de ikke kunne håndtere den nye situasjonen, som gikk ut på at hedningene ble frelst uten å holde Mose-loven eller Jesu uttdyping av denne. Paulus var mannen for den nye tiden.

Det står følgende om Barnabas da han kom til Antiokia: ”da han kom dit og så GUDS NÅDE, gledet han seg,…” (Ap.gj.11,23.)

”Guds nåde” er det som kjennetegner Paulus sitt budskap. Lovens tid var slutt, og den frie nådens tid var begynt. Frelsen var ikke lenger knyttet til jødenes lov.

Det var en helt SPESIELL TYPE NÅDE Paulus forkynte. Han forkynte at menneskene ble frelst ”av NÅDE VED TRO UTEN GJERNINGER”. Gjennom hele Bibelen ellers hører vi om at menneskene ble frelst AV TRO, men kombinasjonen ”nåde ved tro uten gjerninger”, var det bare Paulus som forkynte. Det betyr at ALT ER AV BARE NÅDE. Det gjelder både Guds kall, vandringen som troende og avslutningen som troende. ”Og jeg er full viss på at han som begynte en god gjerning i dere, skal FULLFØRE DEN inntil Jesu Kristi dag.” (Fil.1,6.)

”for at dere må kunne dømme om de forskjellige ting, så dere kan være RENE og UTEN ANSTØT til Kristi dag.” (Fil.1,10.)

De messianske forfatterne lærte også at menneskene ble frelst av tro, men de hadde ikke kombinasjonen ”nåde ved tro uten gjerninger”, slik som Paulus hadde det.

Den nåden som Paulus forkynte, var en spesiell type nåde som ikke hadde vært før i frelseshistorien. I ”1000 års-Riket” skal denne spesielle typen nåde falle bort. Da kommer jødenes lov inn igjen som krav i vandringen for de troende.

Paulus forkynnelse er et uttrykk for DET INNERSTE av Guds nåde. Denne typen nåde kalte Paulus for ”GUDS NÅDES OVERVETTES RIKDOM MOT OSS I KRISTUS JESUS.” (Ef.2,7.)

Det har vært nåde å få i alle tidsperioder, men ikke den type nåde som Paulus forkynte. Paulus forkynte DEN HELT FRIE NÅDEN.

Det åndelige grunnlaget for denne nåden ble lagt ved Jesu forsoning på Golgata, men den ble åpenbart først ved Paulus omvendelse og forkynnelse. Jesus både oppfylte og opphevet den jødiske loven for den kristne forsamlingen, som består både av jøder og hedninger. ”idet han ved sitt kjød AVSKAFFET den lov som kom med bud og forskrifter (Mose-loven), for at han ved seg selv kunne skape DE TO (jøder og hedninger) til et NYTT MENNESKE, idet han gjorde fred.” (Ef.2,15.)

”og UTSLETTET skyldbrevet (Mose-loven) mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset.” (Kol.2,14.)

Vi må huske på at Paulus skrev sine brev- ikke til den messianske menigheten- men til den kristne menigheten, som bestod av både jøder og hedninger.

Paulus sitt kall var tredelt. Han skulle forkynne nådens budskap til både HEDNINGER og KONGER og ISRAELS BARN. (Ap.gj.9,15.)

Han skulle ikke forkynne for de messianske menighetene, men han skulle forkynne for de jødene som ble kalt til å tilhøre den kristne menigheten.

Han kalte sitt budskap for ”GUDS NÅDES EVANGELIUM”. ”Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt LØP og DEN TJENESTE jeg fikk av den Herre Jesus: Å vitne om Guds nådes evangelium.” (Ap.gj.20,24.)

Paulus kalte videre det evangeliet som han forkynte, for ”mitt evangelium” eller ”mine veier i Kristus”. Det som kjennetegner dette evangeliet, var at nåden var i sentrum, og at loven var falt bort i vandringen for hedningene. De behøvde ikke lenger å slutte seg til jødedommen for å bli frelst.

Paulus fikk i oppdrag å både forkynne og å fullføre Guds råd med den kristne menigheten. ”for jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere HELE GUDS RÅD.” (Ap.gj.20,21.

”hvis tjener jeg er blitt etter den GUDS HUSHOLDNING som er meg gitt blant dere. Det vil si å FULLFØRE GUDS ORD, den HEMMELIGHET som har vært skjult fra alle tiders og alle slekters opphav, men NÅ er blitt åpenbart for hans hellige.” (Kol.1,25-26.)

Paulus kalte også denne husholdningen for ”HUSHOLDNINGEN MED DEN GUDS NÅDE.” ”Om dere ellers har hørt om den husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere.” (Ef.3,2.)

Denne husholdingen ble også kalt for TROENS HUSHOLDNINGEN”. ”og ikke gi seg av med eventyr og endeløse ættetavler, som mer fører til stridigheter enn til å tjene Guds husholding som bygger på tro, så ber jeg deg (Timoteus) også nå.” (1.Tim.1,4.)

Paulus fikk ikke HELE HEMMELIGHETEN MED EN GANG. Han fikk den litt etter litt. (Se 1.Kor.13,9-13.)

Paulus hørte ikke til den messianske jødedommen. Han var et utvalgt redskap for Herren til å forkynne den kristne menighets mange hemmeligheter. Han forkynte HEMMELIGHETER som ikke var åpenbart før. Disse hemmelighetene var ikke gjort kjent i Tanach.

Mens den messianske jødedommen er basert på PAKTER og LØFTER, er den kristne menigheten basert på HEMMELIGHETER og GUDS NÅDE. Vi er kommet inn i disse hemmelighetene ved troen på Jesus som menighetens hode, ikke gjennom Jesus som jødenes konge. ”Men han som er mektig til å styrke dere ETTER MITT EVANGELIUM og JESU KRISTI FORKYNNELSE, etter åpenbaringen av DEN HEMMELIGHET, som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men NÅ er kommet for lyset ved profetiske Skrifter (Paulus sine brev) etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for alle folk, for å virke troens lydighet.” (Rom.16,25-26.)

(Les Efeserbrevet 3,1-11.)

Hva går så disse hemmelighetene ut på?

DEN FØRSTE HEMMELIGHETEN

Sentrum i den paulinske hemmeligheten er at vi er frelst AV NÅDE VED TRO UTEN GJERNINGER. (Se Romerne 3,21-26 og Ef.2,8-9.)

Den messianske jødedommen lærte også at den messianske forsamlingen var frelst av nåde, men den lærte også at de messianske jødene måtte leve sine liv i samsvar med loven. De som ikke gjorde det, stod i fare for å falle ut av nåden.

Dette har som konsekvens at loven ikke er aktuell lenger i forkynnelsen. Dette gjelder både i forkynnelsen til HEDNINGENE, JØDENE og til DEN KRISTNE MENIGHETEN. Vi skal forkynne NÅDEN til de tre grupperingene. ”For Guds nåde er åpenbart til frelse for ALLE MENNESKER.” (Tit.2,11.)

”Men da han som utvalgte meg fra mors liv og KALTE MEG ved sin nåde.” (Gal.1,5.)

”Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake etter NÅDENS UTVELGELSE, men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger, ellers blir nåden ikke mer nåde.” (Rom.11,5-6.) (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. s.327-328, hvor jeg beskriver de funksjonene som nåden har i vår tidsperiode. Se også artikkelen: Den frie nåden.)

Når Paulus skrev sine brev, så skrev han ikke til den messianske forsamlingen, men han skrev til den kristne forsamlingen, som bestod både av jøder og hedninger. Sentrum i hans brev var at den jødiske loven var falt bort som frelses-element, og at nåden var kommet inn i stedet for loven.

Når Paulus skrev om loven i sine brev, så var det jødene han skrev til, for det var de som var forpliktet på jødenes lov, men disse utsagn gjelder også oss hedninger, for vi har heller ikke greidd å oppfylle de forpliktelsene som Gud har pålagt oss. (Rom.3,20.)

Paulus skrev følgende om loven i sine brev:

a) Loven avdekker synden. ”siden intet kjød (menneske) blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger, for ved loven kommer erkjennelse av synden.” (Rom.3,20.)

b) Guds rettferdighet er åpenbart uten loven. Den

oppnåes ved troen på Jesus. (Rom.3,21-22.)

c) Gud rettferdiggjør både jøder og hedninger ved troen. (Rom.3,30.)

d) Vi er rettferdiggjort ved Jesu forsoning og troen på

Jesus. (Rom.5,9.)

f) Loven kom til for at fallet (synden) skulle bli stort, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større. (Rom.5,20.)

g) Synden skal ikke herske over oss, for vi er ikke under loven, men under nåden. (Rom.6,14.)

h) Vi er frigjort fra synden og er trådt inn i Guds tjeneste. (Rom.6,22.)

i) Vi døde fra loven ved Kristi legeme. (Rom.7,4.)

j) Vi er løst fra loven. Vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. (Rom.7,6.)

k) Den Hellige Ånd, som bor i oss, har frigjort oss fra syndens og dødens lov. (Rom.8,2.)

l) Lovens krav er oppfylt i oss ved Den Hellige Ånd som bor i oss. (Rom.8,4.)

m) Det er en kamp mellom kjødet og det nye livet. Det er ikke loven som skal kjempe denne kampen, men Ånden. (Rom.8,13.)

n) Ånden vitner med vår ånd at vi er Guds barn. (Rom.8,16.)

o) Israel nådde ikke fram til rettferdiggjørelsen, for de søkte den ved lovgjerninger og ikke ved tro på Jesus. (Rom.9,31-33.)

p) Bokstaven (loven) slår i hjel, men Ånden gjør levende.

(2.Kor.3,6.)

q) Et menneske blir ikke rettferdiggjort ved lovgjerninger, men ved troen på Jesus. (Gal.2,16.)

r) Dersom rettferdigheten er å få ved loven, da er Kristus død forgjeves. (Gal.2,21.)

s) For så mange som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. (Gal.3,10.)

t) Loven har ikke noe med troen å gjøre, men den som gjør disse ting skal leve ved dem. (Gal.3,12.)

u) Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse i det han ble en forbannelse for oss. (Gal.3,13.)

v) Før troen kom, ble jødene holdt innestengt under loven. (Gal.3,23.)

w) Loven var jødenes tuktemester inntil Kristus. (Ga.3,24.)

x) Etter at troen er kommet, er ikke jødene lenger under loven. (Gal.3,25.)

y) Loven er avskaffet for den kristne menigheten. (Ef.2,15.)

z) Loven er ikke satt for den rettferdige, men for de ufrelste. (1.Tim.1,9.)

LOVEN HADDE FØLGENDE HENSIKTER OG BEGRENSNINGER:

a) Den kunne ikke frelse jødene. ”For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen uten lovgjerninger.” (Rom.3,28.)

b) Den skulle føre jødene til Jesus. ”Så er da loven blitt vår tuktemester til (gr.eis) Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro.” (Gal.3,24.)

c) Den skulle vare inntil Jesu første komme. ”Hva skulle da loven til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld inntil (gr. akris)) den ætt (Kristus ) kom som løftet gjaldt…” (Gal.3,19.)

d) I vandringen som troende måtte den messianske menigheten holde loven. Dette var et krav til dem. ”Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet.” (Joh.15,10.)

e) Når jødene holdt loven, skulle de få leve et godt liv i landet Israel. ”For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved den.” (Rom.10,5.)

I forlengelsen av punkt d) og e) ser vi også at den som holdt loven, ikke bare skulle få leve et godt liv i Israel, men vedkommende skulle også få del i Guds frelse, som var et liv i ”Riket for Israel”. I den messianske jødedommen var den jødiske loven fortsatt i virksomhet. Det var ingen motsetning mellom loven og nåden, for den som ”holdt loven, skulle leve ved den.” (Rom.10,5.)

Dette kaller vi for ”LOVENS EVANGELIUM”.

Tanach sier det samme om frelsen som de jødiske Skriftene at det var to typer rettferdighet. ”Så sier Herren: Akt på det som er rett og GJØR RETTFERDIGHET! For min frelse kommer snart, og snart skal MIN RETTFERDIGHET (Messias) åpenbares. Salig er det menneske som GJØR dette, det menneskebarn som holder fast ved det, som holder sabbaten, så han ikke vanhelliger den, som varer sin hånd, så den ikke gjør noe ondt.” (Es.56,1-2.)

I dette Bibel-sitatet er både MENNESKETS RETTFERDIGHET og GUDS RETTFERDIGHET nevnt. Begge var nødvendig for å få del i frelsen, som var et liv- ikke i himmelen, men i ”Riket for Israel”. (Se også Salme 18,21-27.)

Dette betyr ikke at oppfyllelse av loven kan frelse noe menneske, men det betyr at den som holdt loven, skulle få del i ”Riket for Israel”. Dette er lovens funksjon som INDIREKTE FRELSESVEI.

DEN ANDRE HEMMELIGHETEN

Den andre hemmeligheten er at jøder og hedninger er likestilt i ET ÅNDELIG LEGEME. Det er en åndelig organisme der Jesus er hodet, mens de troende er lemmene på dette legemet. Legemet kan ikke deles opp i enkeltdeler. Både Jesus og de troende utgjør legemet.

Denne åndelige organismen har flere benevnelser. Det er blitt kalt ”Kristus”, ”menigheten”, ”et nytt menneske” og ”en ny skapning”. Derfor, dersom noen er i Kristus, da (tilhører) han en ny skapning. Det gamle (den messianske læren) er borte. Se, alle ting er blitt nye. (Lovens tid er forbi.)” (2.Kor.5,17.)

”For verken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning.” (Gal.6,15.)

”Fordi der er ett brød (Jesu legeme), er vi ett legeme, enda vi er mange, for vi har alle del i det ene brød.” (1.Kor.10,17.)

”For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog ett legeme, således er det også med Kristus, for vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie, og vi har alle fått en Ånd å drikke.” (1.Kor.12,12-13.)

Disse benevnelsene blir aldri brukt om de messianske troende. De hadde også Den Hellige Ånd i sine liv som bevis på at de var gjenfødt. De var ”i Kristus”, men de hadde ikke den intimiteten med Kristus, som den kristne menigheten har. ”For dere, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er I KRISTUS JESUS I JUDEA, i det og dere har lidt det samme (forfølgelse) av deres egne landsmenn som de har lidt av jødene.” (1.Tess.2,14.)

Denne hemmelighet blir også kalt ”KRISTUS I OSS-HÅPET OM HERLIGHET. ”Den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og alle generasjoners opphav, men NÅ er blitt åpenbart for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne HEMMELIGHET er i (gr.en) hedningene. Det er KRISTUS I DERE, håpet om herlighet.” (Kol.1,26-27.)

Dette er en beskrivelse av den kristne menigheten. Kristus er i oss. Vi er en enhet med Kristus og kan aldri skilles fra Kristus.

Paulus oppfordret også den kristne menigheten til at KRISTUS MÅTTE VINNE SKIKKELSE I DEN. ”Mine barn som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere.” (Gal.4,19.)

Det er de som er ”DØPT TIL KRISTUS” som har IKLEDD SEG KRISTUS”. (Gal.3,27.) (Dette har ikke noe med vanndåpen å gjøre, men med gjenfødelsen.)

DEN TREDJE HEMMELIGHETEN

Den kristne menigheten kan IKKE FALLE UT AV NÅDEN, for vi er frelst av nåde alene og blir opprettholdt ved nåde. Vi er allerede satt inn i himmelen. Vi er der sammen med Jesus. ”og oppvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.” (Ef.2,6.)

Dette betyr at den som tilhører den kristne menigheten, aldri kan falle ut av Guds nåde. En som er satt inn i himmelen, vil forbli å være der.

Jeg snakker ikke her om de som gjerne vil være kristne, men som ikke er gjenfødt. De har aldri tilhørt Jesu legeme.

Vi som tilhører Jesu legeme, er både KJENT AV GUD, BESTEMT TIL Å BLI GJORT LIK MED JESU BILDE, KALT AV GUD, RETTFERDIGGJORT og HERLIGGJORT. ”For dem som han FORUT kjente, dem har han også FORUT bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre, og dem som han FORUT bestemte, dem har han også kalt, og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort, og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.” (Rom. 8,29-30.)

Den kristne menighet er utvalgt FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT. ”Likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.” (Ef.1,4.)

”han i hvem vi også har fått arvelodd, etter at vi FORUT var bestemt til det etter hans forsett (plan) som virker alt etter sin viljes råd.” (Ef.1,11.)

På grunn av at vi er frelst og satt inn i himmelen sammen med Jesus, kan heller ikke Satan anklage oss mer. Det å anklage menigheten er det samme som å anklage Jesus, og det er det ingen som kan gjøre, for både hans liv og hans frelsesverk er fullkomment. Vi er omgitt av Jesu frelse. ”Hvem vi anklage Guds utvalgte? (Svaret er: Ingen.) Gud er den som rettferdiggjør.” (Rom.8,33.)

Studiebibelen sier følgende om dette verset: ”Egentlig kan ingen anklage den kristne. Satan vil gjøre det, men det betyr ikke så mye. Det store spørsmålet er om Gud vil gjøre det. Selvsagt kan han ikke det. Det er jo han som har rettferdiggjort oss.

Vi kan ikke anklages, for vi er Guds utvalgte. Det vil derfor ikke bli noen konsekvens i anklagen. Den som tror på Kristus, er UTVALGT, KALT, RETTFERDIGGJORT og HERLIGGJORT.

Et annet moment er at anklagen skjer overfor Gud, men Gud har allerede dømt i vårt favør. Han har allerede stilt seg på vår side og sagt at han er for oss. Han har erklært oss rettferdige, og denne bestemmelsen er endelig og ugjenkallelig.”

Den messianske menigheten derimot ble anklaget av Satan- både dag og natt, for den levde i en frelses-situasjon, der loven ikke var tatt bort i vandringen for de troende. ”Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og styrken og Riket vår Gud og makten hans Salvede (Messias), for VÅRE BRØDRES ANKLAGER er kastet ned (på jorden). Han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.” (Joh.Åp.12,10.)

Medlemmene av den messianske forsamlingen kunne også falle ut av Guds nåde dersom de ikke holdt Jesu bud, tilgav hverandre og bekjente sine synder både overfor Gud og medmennesker.

Den messianske menigheten hadde et forhold til Jesus som konge, Messias, brudgom og frelser mens den kristne menighet har et forhold til Jesus som frelser og som hodet for legemet.

Den messianske menigheten er utvalgt FRA VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT. (Mat.25,34.) mens den kristne menigheten er utvalgt fra før verdens grunnvoll ble lagt. (Ef.1,4.)

Enkeltmedlemmene i den kristne menigheten kan miste HELE NÅDELØNNEN og STORE DELER AV HELLIGGJØRELSEN, men likevel blir de frelst, for hele frelsen er grunnet på Guds nåde. (1.Kor.3,11-15.) (Les det som Johan Henrik Jørgensen skriver om dette i Karmel. Nr. 15. 2005.)

Enkeltindividene i den messianske menigheten kunne falle ut av nåden dersom de ikke hadde åndelig frukt i sine liv. Den messianske menigheten blir bedømt både ut fra Guds nåde og gjerninger. Både døperen Johannes og Jesus lærte dette. (Se Lukas 3,7-10 og Johannes 15,1-10.)

Dette får oss også til å forstå lignelsen om de 10 jomfruene som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. (Mat.25,1-13.)

De 10 jomfruene er et bilde på den messianske menigheten i endens tid. De hadde alle olje (som er et bilde på Den Hellige Ånd) på sine lamper. Da brudgommen gav seg tid, slumret de alle inn og sovnet.

Dette betyr at det blir vanskelig å holde seg åndelig våken i endens tid. I løpet av ventetiden hadde 5 av jomfruene tapt Den Hellige Ånd og fikk ikke komme inn til bryllupet, som er et bilde på ”1000 års-Riket”.

Jesus beskrev den messianske menigheten i endens tid på følgende måte: ”Da skal de (myndighetene) overgi dere til trengsel og slå dere i hjel, og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Og da skal mange (i menigheten) ta anstøt, og de skal forråde hverandre og hate hverandre, og mange falske profeter skal oppstå og FØRE MANGE VILL. Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste, men DEN SOM HOLDER UT INNTIL ENDEN, HAN SKAL BLI FRELST.”(Matteus 24,9-13.) (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.) (Se artiklene: En gjenfødt kristne kan ikke falle ut av nåden og Den frie nåden.)

DEN FJERDE HEMMELIGHETEN

Den kristne menigheten skal ikke inn i trengselstiden på 7 år. Det er jødene og den messianske menigheten som skal gjennomleve den. Dette var en av de første hemmelighetene som Paulus fikk vite. ”Se, jeg sier dere en HEMMELIGHET. Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles, i et nå, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles.” (1.Kor.15,51-52.)

”og vente på hans Sønn fra himlene, som han oppvakte fra de døde, Jesus, Han SOM FRIR OSS UT AV (gr.apo) (ELLER UT FRA) DEN KOMMENDE VREDE.” (1.Tess.1,10.) (Se også 1.Tess 4,14-18.)

Paulus skrev 2 Brev til Tessalonikerne om den kristne menighets bortrykkelse og forskjellen mellom Jesu Kristi dag og Herrens dag. Den første angår Jesu komme for den kristne menigheten. Den andre angår Jesu komme for verden og for jødene.)

Dette er den kristne menighets STORE HÅP - at den ikke skal inn i den kommende trengsel. ”mens vi venter på det SALIGE HÅP og ÅPENBARINGEN av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet.” (Titus 2,13.)

(Johannes 14,1-4 er ikke en beskrivelse av Jesu komme for den kristne menigheten, men en beskrivelse av Jesu gjenkomst til jødene.)

”LOVENS” TRE FUNKSJONER.

Etter luthersk syn har ”loven” tre funksjoner, og det er:

1.) Samfunnet skal bygges på Guds ordninger og de 10 bud.

Dette blir kalt for ”lovens første bruk”. Dette er i utgangspunktet en rett bruk av ”loven”.

Vi kan naturligvis ikke sette likhetstegn mellom Sinai-loven og den lovgivningen som vi har og har hatt i Norge. Sinai-loven angår jødiske forhold, og vi kan ikke uten videre overføre den til norske forhold. I vår lovgivning har våre politikere tatt ut av Bibelen det som de mener, er de beste lovene for vårt land. Dette gjelder også de fleste av de 10 bud.

I tillegg til den innflytelsen som jødenes lov har hatt på norsk lovgivning, så er den også influert av både romersk og gresk lov og rettsoppfatning. Mens de etiske lovene gjenspeiler den jødiske lovgivningen, går våre juridiske lover tilbake til den romerske rettsoppfatning. Fra Hellas fikk vi ideen om demokratiet eller folkestyret.

Dessuten har den verdslige humanismen også satt sitt preg på våre lover. Den setter mennesket og dets interesser i sentrum.

I og med at vårt land bygger på både jødisk, romersk, gresk og humanistisk rettsoppfatning og idegrunnlag, så ligger det innbyrdes motsetninger i disse systemene. En kan ikke utelukkende utarbeide en lovgivning som bygger på Guds lover, samtidig som man må ta hensyn til det som det enkelte menneske måtte mene om ”åndelige” og etiske problemstillinger.

Det vil også være forskjellige vurderinger blant menneskene om hva som er den beste lovgivningen for et land og et folk.

Denne bruk av ”loven” har ikke noe å gjøre med den individuelle frelsen, men det er et spørsmål om hvilke lover og hvilke ordninger som skal være det åndelige og det juridiske fundamentet for et land og for et samfunn. Det er ikke tvil om at Guds ordninger og de ideer som samsvarer med de kristne synet, er det beste fundamentet, for Guds velsignelse vil på en spesiell måte kvile over det land og de mennesker som bygger på Guds ordninger.

I inneværende tidsperiode, som er den frie nådens periode, vil heller ikke Gud tvinge noen inn i sitt rike. Det er en frivillig sak om menneskene og samfunnet vil nyte godt av Guds velsignelse. Dersom vi velger den jødisk-kristne løsningen som et fundament for samfunnet, blir det et godt samfunn.

I tillegg til det betyr det at mange mennesker får del i frelsen i Jesus Kristus.

Vi har heller ingen øvrighet eller noe styre som fullt kan gi oss og gjennomføre den jødisk-kristne lovgivningen. Det kreves et teokrati (Guds-styre) for at dette skal la seg gjennomføre, og det har vi ikke i Norge i dag.

Ved Jesu gjenkomst skal vi få dette instrumentet for både teokratiet og et rettferdig og rett styre, som bygger på Guds lover.

Når vi snakker om ”lovens” første bruk, ser vi at dette uttrykket må nyanseres, for vårt samfunn bygger ikke bare på Guds lover, men også på sekulære ideer, som ikke har sin basis i Guds lov.

I vårt samfunn i dag ser vi også dessverre hvordan Guds ordninger taes bort som grunnlag for staten og for enkeltindividet. Mange hevder at vi lever ikke lenger i et såkalt ”kristent” land, men i et ”postkristent” land og samfunn. Pluralismens kjennetegn er at ”alt er tillatt”. Pluralismen har ingen respekt for Guds ordninger.

Det store spørsmålet blir etter hvert: ”Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?” (Salme 11,3.)

På dette spørsmålet er det to svar:

a) De kristne må gå sammen i bønn og Bibel-lesning.

b) Vi må holde oss nær til Gud i alle spørsmål.

På kort sikt ser det mørkt ut for vårt land, for det store flertall av befolkningen har valgt å ignorere Guds lov, men i et lengre perspektiv ser det lyst ut, for Herren våker over sitt ord og sine ordninger, og han vil hastig gjennomføre dem i sin tid. (Rom.9,28.)

Vi må ikke grave oss ned i de negative åndelige problemene som vårt land er inne i, men se på de mulighetene som vi har, til å få med oss så mange som mulig på frelsens vei og inn i Guds rike.

2.) ”Lovens” andre bruk går ut på at den skal føre de ufrelste til Jesus. Dette er etter min vurdering en gal bruk av ”loven”. Loven varte inntil Golgata. Den kunne IKKE FRELSE jødene, men den holdt dem innestengt til den tro som skulle komme. ”Så er da loven blitt vår tuktemester TIL (INNTIL) Kristus, for at vi (jødene) skulle bli rettferdiggjort ved TRO (PÅ JESUS).” (Gal.3,24.)

Det har vært strid blant de kristne om ”lovens” betydning og funksjon i forkynnelsen, og det er det også i dag. Med ”loven” menes ikke den jødiske loven, men det går på hvilke plass Guds krav skal ha i forkynnelsen til de ufrelste. Skal vi forkynne Guds krav til de ufrelste og knuse dem med ”loven”, slik at de kommer i syndenød og må som en følge av det, ta imot nåden i Kristus, eller skal vi forkynne Guds nåde og kjærlighet til dem?

John Wesley sa: ”Før jeg prediker kjærlighet, barmhjertighet og nåde, må jeg predike synd, lov og dom.” Han sa videre: ”Predik 90 prosent lov og 10 prosent nåde.”

Charles Finney sa: Loven må forberede veien for evangeliet.”

Rosenius sa: ”Lovens egentlige gjerning og mål er å vekke synderen, knuse ham og drive ham til Kristus (Gal.3,24.) Det synderen først og fremst trenger, er slett ikke trøst og kjærlighet til Gud. Han trenger et sønderknust hjerte.”

Martin Luther sa: ”Den første plikt for en forkynner av evangeliet er å forkynne Guds lov og vise syndens natur. Den vil handle som en tuktemester og bringe ham fram til evig liv som er i Jesus Kristus.”

Alle disse hadde opplevd Guds nåde i sine liv, men når de uttalte dette, så viser det seg at de ikke hadde forstått nådens egenart og karakter, slik som vi finner den i Paulus sin undervisning. De blandet inn den messianske jødedommen i Paulus sin undervisning. (Se bladet ”Evangelisten”. Nr. 7 og 10. 2005. Se også mine mange bøker om dette emnet.)

Vi skal ikke forkynne ”loven” til de ufrelste, for lovens tid var slutt på Golgata. Den er ikke aktuell lenger. Den er blitt kalt både for ”DØDENS og ”FORDØMMELSENS TJENESTE” (2.Kor.3,7 og 9.) Dette vil si at loven ikke har noe med frelsen å gjøre. Ved loven kommer det bare en erkjennelse om at vi er syndere, og at vi har synd. (Rom.3,20.)

Vi skal derimot forkynne for de ufrelste at synden er tatt bort ved Jesu offer på Golgata- en gang for alle mennesker. Vi skal forkynne Guds nåde for menneskene, og ikke trykke dem ned i deres egen elendighet. Vi skal forkynne at det finnes en mulighet for frelse, og det er troen på Jesus Kristus.

Det er gjort forlik mellom Gud og menneskene på Golgata. Gud tilregner ikke lenger synderen hans synd, dersom han vil ta imot dette store nådestilbudet. Det er skjedd et STORT FORLIK mellom Gud og menneskene, og vi som er kristne har fått det store privilegiet å forkynne dette forliket for verden. Vi har fått ”FORLIKELSENS TJENESTE”. (2.Korintierbrevet 5,16-21.)

Vi skal forkynne Guds nåde for synderen og ikke Guds bud. De må ha tak i Guds nåde. Det er nåden som skal frigjøre synderen og ikke forkynnelsen av ”loven”. ”Men da han (Gud) som utvalgte meg fra mors liv og KALTE MEG VED SIN NÅDE.” (Gal.1,15.)

”Var det ved lovgjerninger (oppfyllelse av loven) at dere fikk Ånden, eller ved FORKYNNELSE AV TROEN (nåden.)(Gal.3,2.)

”For GUDS NÅDE ER ÅPENBART TIL FRELSE for alle mennesker.” (Titus 3,11.)

3.) ”Lovens” tredje bruk går ut på den skal være med på å helliggjøre den troende og den kristne menigheten. Dette er også en gal bruk av ”loven”. Dette er en VERRE LÆRE enn den andre læresetningen. Den kristne menigheten er fullt ut helliggjort i Jesu person og Jesu forsoning. ”Men av ham er dere i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og HELLIGGJØRELSE og forløsning.” (1.Kor.1,13.)

For den messianske menigheten derimot ble det krevd en etisk helliggjørelse eller hellighet, for at den ikke skulle falle ut av nåden. ”Jag etter (gjerning) og etter helliggjørelse (etisk helliggjørelse), for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.” (Hebr.12,14.)

Vi må lære oss å skjelne mellom den messianske menigheten og den kristne menigheten. Mens den kristne menigheten blir frelst av nåde og opprettholdes ved BARE NÅDE, så ble den messianske menigheten frelst ved tro på Jesus, men i vandringen så krevdes det at den vandret etter loven eller Jesu utdyping av loven.

Mens den kristne menigheten søker den perfekte nåden, så søkte den messianske menigheten både nåden og gjerningene. Den ble testet på sine gjerninger i vandringen.

Vi må lære oss å skille mellom disse to menighetstypene, som er beskrevet i N.T. Dersom vi ikke gjør det, så blir hele vårt Bibel-studium et eneste rot. Vårt kristenliv blir også skadelidende, for vi ser ikke den store FRIHETEN som vi har i Jesu forsoning. ”Til frihet har Kristus frigjort oss, stå derfor fast, og la dere ikke atter legge under trelldoms åk.” (Gal.5,1.)

I den lutherske læren blir det lagt altfor lite vekt på at en som tror på Jesus, har fått et NYTT LIV. Det gamle er borte. Det er kommet noe nytt i stedet. (2.Kor.5,17.)

Det nye livet eller den nye skapningen er både uten synd, og den er perfekt overfor Gud. Det kan ikke forbedres ved bruk av ”loven”.

Hva som gjelder vår syndige natur eller kjødet som vi kaller det, så kan det heller ikke bli bedre ved bruk av ”loven”, for ”loven” bare fremmer synden i kjødet. Paulus lærte at kjødet skulle overgies til døden, for Jesus døde også for vårt kjød. Jesus død og oppstandelse er vår død og oppstandelse. Jesus døde for hele mennesket. (Rom.6,6-12 og Gal.5,16-26.)

”Loven” greier ikke å minske eller få bort synden i kjødet. Det er bare Den Hellige Ånd eller nåden som greier det. ”Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæringer.” (Gal.5,16.) (Se artikkelen: Lovens tre funksjoner.)

Hva som gjelder det ikke-gjenfødte mennesket, så har det ikke kontakt med Guds Ånd i det hele tatt. Det er bare kjød (uomvendt natur), og kjøtt og blod alene kan ikke arve Guds rike. (1.Kor.15,50.) Det må en ny fødsel til for at en skal kunne arve Guds rike. En må begynne på nytt igjen. En kan ikke bygge på det gamle- det som har vært. (Se artikkelen: En vurdering av det teologiske innholdet i kirkens ”syndsbekjennelse.”

Tingvoll den 21-10-05 og den 22-05-06. Oskar Edin Indergaard.

Back