ISRAEL OG DEN KRISTNE MENIGHET. Del 2.

Dette foredrag ble holdt i Kvinesdal 1og 2-09-06.

Selve navnet Israel går tilbake til Jakobs kamp med Yeshuah i Tanach. (Les 1.Mos.32,24-32.) Denne beretningen inneholder følgende momenter:

a) Det var både en åndelig og en legemlig kamp. (v.24.)

b) Det var Herrens engel i egenskap av Yeshuah som kjempet med Jakob. Jakob sa til Yeshuah: ”Jeg slipper deg ikke, uten at du velsigner meg.” (v.26.). (Vi skal heller ikke slippe taket i Herren, før han velsigner oss. Det er mange som har kjempet med Gud og slept taket.)

c) Navnet ”Israel” betyr: ”En som kjemper med Gud”, ”En som Gud kjemper for” og ”Guds styrke”.

d) Jakob visste navnet på Herren engel. Det var ”Yeshuah”. (v.29) (Jødene uttalte ikke Guds navn.) (v.29.)

e) Jakob kalte stedet ”Pniel”. Det betyr ”Guds åsyn”. (v.30.) Det første møtet var et PERSONLIG MØTE.

f) Det andre stedet kalte han for ”Pnuel”. Det andre møtet går på Jakobs og jødenes omvendelse i endens tid. Da Jakob gikk forbi ”Pnuel”, så han solen rinne.(v.30.) Det går på jødenes omvendelse. ”Og dess fastere har vi det profetiske ordet, som dere gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, INNTIL DAGEN LYSER FREM og MORGENSTJERNEN (Messias) går opp i deres (jødenes) hjerter.” (2.Pet.1,19.)

g) Jakob haltet på sin hofte etter møtet med Herrens engel. (v.31.) Det betyr at hans naturlige styrke var brutt. Han var blitt en Guds mann. Han var blitt avhengig av Gud i sin vandring videre.)

Israel er Guds folk i den forstand at det er UTVALGT til å være det, men det er ikke et gjenfødt og frelst folk. Det skal skje engang. ”Hvem har hørt slikt? Hvem har sett sådanne ting? Kommer et land til verden på en dag (Dette skjedde den 14.mai 1948.), eller fødes et folk på en gang? For Sion har vært i barnsnød og med det samme født sine sønner.)” (Es.66,8.)

Jødene skal bli frelst som folk og som levning på slutten av trengselstiden. Da skal de skue opp til ham som de har gjennomstunget på korset og gråte sårt over ham. (Se Sak.12,10-14.)

Jødene er elsket for fedrenes skyld, men på grunn av evangeliet (om den frie nåden) er de fiender (av Gud) for vår skyld. (Rom.11,28.)

Da jødene ikke ville ta imot Jesus fra Nasaret som deres Messias, ble de satt til side. Dette gjaldt både det frelsesystemet, som de hadde (den messianske jødedommen), og det gjaldt løftene. Dette er ikke opphevet, men det er satt til side. Det er parkert for 2000 år.

I vår tid er det bare et mindretall av jødene som blir frelst, men på slutten av trengselstiden på 7 år skal de bli frelst som rest og som levning, for sine kall og sine nådegaver angrer Gud ikke på. (Rom.11,29.) Hele verden ser fram til at dette skal skje. Les Ludvig Hopes uttalelse om ”1000 års-riket” i min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4.s.519-521.)

Hele skapningen ser fram til og lengter etter denne tiden. (Rom.8,19-22.)

Gud har STORE PLANER med Israel. ”Erstatningsteologien” har frarøvet jødene dets plass i frelseshistorien og tatt denne plassen selv. Den lever dessverre i beste velgående i kirkens og de kristne organisasjoners forkynnelse og forståelse av Guds ord. ”1000 års-riket” er avviklet i kirkens forkynnelse. Det er bare dommen og evigheten som ligger foran og ikke herligheten i ”Riket for Israel”.

Teologene har et STORT ANSVAR for den NEGATIVE HOLDNING som mange har ovenfor Israel i dag. Dersom de hadde våget å fortelle menigheten og verden om Guds planer med Israel, så hadde kristenfolket og de verdslige forstått at mye av det, som skjer i Midt-Østen, er i samsvar med Guds planer. (Se Oskar Skarsaune hefte: Endetid. Hvordan forstå Bibelens endetidsprofetier? s. 33-34. Han mener at alle profetier i G.T. må nytolkes, etter at Jesus er kommet. Han kaller dette for ”Kristus-transformasjonen”.)

Dette er gal lære og uttrykk for ”erstatningsteologien”. Denne formen for teologi har sin bakgrunn i kirkefedrenes og Luthers syn på jødene. (Se min bok: Guds Løfter til Jødene. s.21-22.)

Både antisemittismen og antisionismen ligger latent hos mange mennesker, for det er unaturlig for det ikke-gjenfødte mennesket å godta Guds planer med Israel og jødene. (Se kapitlet: En kritisk vurdering av Jostein Gaarders kronikk: Guds utvalgte folk.

Gaarder hevdet følgende om Israel og jødene:

a) Jødene må jages ut av Israel igjen.

b) Jødene har ingen rett til å forsvare seg.

c) Jødene gleder seg når de kan ta livet av små barn.

d) Jødene ikke er et utvalgt folk.

e) ”Davidriket” vil ikke oppstå i Israel.

Disse synspunktene er det samme som å benekte Guds eksistens og hans planer med Israel. Det er det samme som å benekte at Jesus er kongen i dette riket. (Vidkunn Qusling kalte dette riket for ”Satans Rike”.)

Gaarders artikkel er både antisionistisk og antijødisk. Det er den VERSTE KRONIKKEN som har vært skrevet i Norge på mange år.

I min bok Jesu Gjenkomst. Bind 5. s.228-242 har jeg listet opp 53 kjennetegn på ”1000 års-riket” og Guds planer med jødene. Vi må skille mellom det som Gud har sagt til Israel, og det som Gud har sagt til kirken. Vi må lære oss å fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.)

Det har oppstått en interessant diskusjon i avisa ”Dagen”. Religionshistoriker Terje Emberland har hevdet at til tross for kristenfolkets entusiasme og interesse for Israel, ligger det mange antijødiske holdninger i kristenfolkets vurderinger. Dette gjelder både teologiske vurderinger og vurderinger angående jødisk liv og kultur. Jeg tror dessverre at han har en del rett i dette. Om det ikke ligger antijødiske holdninger og direkte fiendskap, så ligger det LIKEGYLDIGHET, og det er verre en fiendskap.

I en slik diskusjon må vi skille mellom følgende typer kjærlighet og begeistring:

a) Kjærlighet til Gud og Jesus.

b) Kjærlighet til Guds ord.

c) Kjærlighet til det profetiske ordet- at det går i oppfyllelse.

d) Kjærlighet til opprettelsen av staten Israel i 1948.

e) Kjærlighet til det jødiske folket.

f) Kjærlighet til den rabbinske jødedommen. Vi har i stor utstrekning misoppfattet jødedommen som noe negativt- noe som Gud har tvunget inn på det jødiske folket. Dette gjelder i særlig grad Moseloven.

g) Kjærlighet til den messianske jødedommen.

h) Kjærlighet til den paulinske kristendommen.

i) Kjærlighet til jødenes kriger.

Når vi diskuterer disse punktene, oppdager vi snart at vi har et meget ambivalent forhold til Israel og jødene. At vi har forskjellige vurderinger angående disse tingene, er naturlig, men vi må forsøke å se sammenhenger i dette. Vi må lære oss å samle våre tanker til et mer enhetlig system. (Se kapitlene: Kjærlighet til Israel og jødene og Kan vi bruke Bibelen i Israel-debatten?)

Guds ord utfordrer oss til å elske jødene, for de er Guds folk og et utvalgt folk. Jødene og Israel har en rekke kjennetegn. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. s.509-510.)

Gud kommer aldri til å glemme jødene, for de er hans folk på en spesiell måte. Hans utvelgelse av jødene står evig fast. Løftene kan ikke svikte. De er nedfelt i Guds ord. Når tiden er inne til at det kan skje, går det profetiske ordet i oppfyllelse. (Se E.Berkovitz uttalelse i min bok: Guds løfter til jødene. s.147-148.)

I Salme 2 står det at til tross for, at hedningene legger opp planer om å ødelegge Israel, så ler Gud av dem og spotter dem. Han skal i sin tid knuse jødenes fiender.

Det som kjennetegner jødenes fiender og jødenes arabiske og islamske naboer i dag, er godt uttrykt i Salme 120,7, hvor det står: ”Jeg (jødene) er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig.”

Jødene er kommet for å bli. Det er ingen makt i verden som greier å ødelegge den jødiske staten og tilintetgjøre jødene. Gud sa til Messias: ”Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter.” (Salme 110,1.)

”Intet våpen som blir smidd mot deg skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt, Dette er Herrens tjeneres arv og den rett de får av meg, sier Herren.” (Es.54,17.9

Gud skal dømme hedningene for to forhold, og det er:

a) De spredte Guds folk blant hedningene.

b) De delte Guds land. (Joel 3,7.)

I Rikets tid skal hedningefolkene komme med gaver til jødene. Dette gjelder også på den nye jorden. (Se Joh.Åp. 21,24.) (Se kapitlet: ”Den nye himmel og den nye jord” er ikke det samme som ”himmelen”.

Jødene er Guds folk på en spesiell måte. De er tatt ut gjennom løfter og pakter. Menigheten er tatt ut gjennom Guds nåde.

Første gang Jesus kom med tilbudet om Riket for jødene, var det et FRIVILLIG TILBUD. Neste gang han kommer, vil det være et TVUNGET TILBUD. Det som skjer nå, er at Gud samler nasjonene mot Israel, slik at jødene til slutt skal komme i en så presset situasjon, at de må be Gud om hjelp mot deres fiender.

I vår tid fører Israel aktiv krig på 3 fronter. Det er mot Libanon, på Vestbredden og i Gaza. I endens tid vil alle nasjoner samle seg mot Israel. ”Han samlet dem på et sted som på hebraisk kalles Harmageddon.” (Åp.16,16.)

”Skare på skare samler seg i avgjørelsens dal.” (Joel 3,19.)

”ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot deg.” (Sak.13,3.)

Gud vil gjøre det trangt for Ariel (Jerusalem), men det skal til slutt bli et VIRKELIG ARIEL FOR HERREN. (Es.29,2.) (”Ariel” betyr ”Guds løve”.)

ABRAHAMPAKTEN OG SINAIPAKTEN

Utvelgelsen av jødene går tilbake til Abram som betyr ”opphøyet far”. Etter at Gud hadde handlet med hedningene i 2000 år, måtte han gi opp denne planen. Han tok seg ut sitt eget folk blant hedningefolkene. Han utvalgte seg en mann, Abram, fra Ur i Kaldea, førte ham til Kanaans land og gav ham en rekke løfter og opprettet en pakt med ham der. (Se 1.Mos.12-17.)

Vi kjenner til løftene og paktene, så de skal vi ikke gjenta her. Abram levde SOM HEDNING til han ble 99 år gammel. Da opprettet Gud en pakt med ham og gav ham navnet ”Abraham”, som betyr ”far til mange folk”. Fra da av levde han SOM JØDE (hebreer) resten av sitt liv. Han ble 175 år. Av den grunn kan han også kalles ”far til alle som tror.” (Rom.4,16-17.)

Abram levde i EN UBETINGET NÅDESPAKT fram til han ble 99 år. Han fikk frelsen og løftene på grunn av Guds nåde. Da han inngikk pakten med Gud (1.Mos.17,1-14), ble det stilt krav til ham i vandringen som troende. Dette var forskjellige ofringer, omskjærelsen og det forholdet at han ble utfordret til å ofre sin sønn, Isak.

Denne tidsperioden, som er Løftets Tidsperiode, er derfor en DELT TIDSPERIODE med hensyn til rettferdighetsbegrepet. (Se kapitlet: De to budskap fra Guds trone etter Golgata.)

Løftene til Abraham ble ikke opphevet da Sinaipakten ble opprettet. Sinaipakten ble lagt ned ved siden av Abraham-pakten. ”Hva skulle da loven til? Den ble lagt ved siden av (Abraham-pakten) for overtredelsenes skyld, inntil den ætt (Kristus) kom som løftet gjaldt- gitt ved engler- ved en mellommans hånd.” (Gal.3,19.)

Abraham-pakten manglet også et etisk fundament. Dette er også en av grunnene til at Moseloven ble lagt ned ved siden av Abrahampakten.)

Begrepet ”Abrahams ætt” betyr 4 ting:

a) Den troende del av Abrahams etniske ætt.

b) Den vantroe del av Abrahams etniske ætt.

c) Kristus. ”Nå ble løftene gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om en: Og din ætt, og dette er Kristus.” (Gal.3,16.)

d) Den kristne menighet. ”Men hører dere Kristus til, da er dere jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.” (Gal.3,29.)

Vi må ikke betrakte på Abraham-pakten og Sinaipakten som motsetninger. Det er forskjeller, men det er også likheter. Det har vært en tendens innenfor kirkens teologi å betrakte Abraham-pakten som en utelukkende nådespakt og Sinaipakten som bare en lovpakt. Dette er ikke rett. Jødedommen rekner ikke med loven og nåden som motsetninger slik som vi gjør det i vår teologi. Jødene ser det slik at også oppfyllelsen av loven er med på å fremme frelsen.

EN SAMMENLIGNING MELLOM DEN MESSIANSKE JØDEDOMMEN OG DEN PAULINSKE KRISTENDOMMEN

Det som har skjedd kirkens teologi, er at den blander den paulinske teologien inn i den messianske jødedommen eller omvendt. Det er stadig flere som ser og forkynner, at vi må skille mellom de to evangeliene i N.T., og det er Rikets evangelium og det paulinske evangeliet. Dette skjer ikke uten protester- både fra teologene og fra kristenfolket.

Paulus forstod at det var forskjell på jødedommen og den forkynnelsen som han hadde. Han lærte at loven var opphevet som DØRÅPNER for frelsen. Den gjaldt ikke for vår tidsperiode som er den frie nådens tidsperiode. (Ef.2,15 og Kol.2,15.) ”Vi er IKKE UNDER LOVEN, men UNDER NÅDEN.” (Rom.6,14.)

Dette betyr ikke at vi ikke har noen lov i den kristne menighets tidsperiode, men det betyr at vi er fullstendig LØST FRA MOSELOVEN og JESU UTDYPING AV DENNE. Vi er under den frie nåden og de ca. 400 forskriftene som Paulus satte opp for den kristne menigheten.

I og med at vi er under den frie nåden, så har Paulus sine forskrifter og formaninger til den kristne menigheten IKKE NOE MED FRELSEN Å GJØRE. De har med vandringen å gjøre. ”For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.” (Ef.2,10.)

Dessuten er vi under ”kjærlighetens lov”. Dette har vi felles med jødene.

I følge den paulinske læren er vi (den nye skapningen) død i forhold til 4 ting, og det er:

a) Vi er død I FORHOLD TIL VERDEN. ”Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu kors (forsoningen). For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.” (Gal.6,14.)

b) Vi er død I FORHOLD TIL KJØDET. ”Men de som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.” (Gal.5,24.)

c) Vi er død I FORHOLD TIL SYNDEN. ”Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, for at nåden skal bli desto større? Langt derifra! (Det må ikke skje!) Vi som er avdød fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den.” (Rom.6,1-2.)

d) Vi er død I FORHOLD TIL LOVEN. ”Vi døde fra loven ved Kristi legeme, for at vi skulle høre en annen (Jesus) til.” (Rom.7,4.)

Paulus uttalte seg positivt om loven. Den var god, hellig og rettferdig (Rom.7,12 og 14.), men i den nye tidsperioden, som er den frie nådens tidsperiode, er den jødiske loven blitt satt til side i vandringen for den troende. Vi er LØST FRA LOVEN. ”men nå er vi løst fra loven, idet vi er død fra det, som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.” (Rom.7,6.)

Vi er ikke lenger under loven, men vi er under nåden. (Rom.6,14.)

Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Jesus oppfylte alle lovens krav både for jøder og for hedninger. Vi hedninger har aldri vært under den jødiske loven, men vi har vært under ”samvittighetens lov”. ”Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven (jødene), for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud, siden INTET KJØD BLIR RETTFERDIGGJORT FOR HAM VED LOVGJERNINGER, for ved loven kommer syndens erkjennelse.” (Rom.3,19-20.)

Da Jesus kom første gangen oppfylte han Moseloven for jødene. Dette betyr 4 forhold, og det er:

a) Han oppfylte det som var skrevet i Moseloven og i profetene om ham.

b) Han utdypet budene i Moseloven slik at de ble enda vanskeligere å holde for jødene. Dette peker både på ham selv som den som oppfylte loven for jødene til deres frelse, og det peker framover mot den nye pakt i Jesu blod og ”1000 års-riket”.

c) Han tolket loven på en rett måte i det han tok bort fariseernes og de skriftlærdes mange fortokninger av den.

d) Han oppfylte loven til frelse for jødene. (Se Matteus 5,17-19 hvor disse 4 punktene er beskrevet.)

Da Jesus kom første gangen, introduserte han DEN NYE PAKT I SITT EGET BLOD. ”Og han tok en kalk og takket, gav dem og sa: Drikk alle derav! For dette er (symboliserer) mitt blod, DEN NYE PAKTS BLOD som utgydes for mange til syndenes forlatelse.” (Mat.26,27-28.)

”Og derfor er han mellommann for EN NYE PAKT, for at de kalte (de troende jødene i Tanach) skulle få den tidsalderlige arv som var lovet, etter at en død hadde funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.” (Hebr.8,15.)

Den nye pakten i Jesu blod var både ET LØFTE og ET TILBUD til det jødiske folket. Det var et tilbud om EN BEDRE PAKT, for den var bygd på BEDRE LØFTER. ”Men NÅ har han (Jesus) fått en så meget bedre prestetjeneste som det og er en bedre pakt han er mellommann for, da den er grunnlagt på bedre løfter.” (Hebr.8,6.)

Jesus introduserte EN NY PAKT og ET NYTT PRESTEDØMME for jødene på Golgata. Muligheten var dermed til stede for det jødiske folket til å gå inn i den nye pakt i Jesu blod, men mange av dem forkastet Jesus og dermed forkastet de muligheten til å gå inn i den nye pakten i Jesu blod. Den var grunnlagte for opprettelsen av ”Riket for Israel”.

Det var ikke de messianske jødene som sviktet, for de kom til tro på Jesus, men det var det jødiske folket som sviktet med dets religiøse ledere i soissen. De ville ikke anerkjenne Jesus fra Nasaret som deres Messias. De støtte an mot den FRELSESKLIPPEN som Gud hadde lagt ned i Sion. Han ble en ANSTØTSKLIPPE og EN SNUBLESTEIN for dem. ”Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke fram til denne lov. Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger, for de støtte an mot snublesteinen, som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. (Rom.9,31-33.)

Jødene la mer vekt på lovgjerningene enn de gjorde på troen på Jesus og Guds nåde i Jesu forsoning. Den rette rekkefølgen er omvendt. Det var troen på Jesus som gav jødene frelsen.

Den nye pakten i Jesu blod kommer ikke til å bli introdusert for det jødiske folket før de tar imot Jesus som sin konge og sin Messias, og det vil først skje PÅ SLUTTEN AV den store trengselen. ”og NÅR jeg BORTTAR DERES SYNDER, da er dette MIN PAKT MED DEM.” (Rom.11,27.)

Den jødiske loven var ikke opphevet for det jødiske folket og de messianske jødene. De var forpliktet både på oppfyllelsen av loven og troen på Jesus. Dette er et uttrykk for RIKETS LÆREFORM. Det er ingen motsetning mellom Jesu forsoning og Moseloven. De hadde forskjellig funksjon i frelsen.

Da Paulus kom til Jerusalem i år 58, sa de messianske lederne til ham: ”Da de hørte det, priste de Gud, og sa til ham (Paulus): Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blant jødene, som har tatt ved troen, og ALLE ER DE NIDKJÆRE FOR LOVEN.” (Ap.gj.21,20.)

Apostlene forstod etter hvert at ”Riket for Israel” ikke kom til å bli opprettet med det samme. Det kom ikke til å bli opprettet før DET FULLE TALL AV EFRAIM hadde omvendt seg til Herren. ”For jeg vill ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet- for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke, at forherdelse delvis (dette gjaldt ikke den messianske forsamlingen) er kommet over Israel, inntil fylden (det fulle tall) av hedningene (Efrahim) er kommet inn, og således skal HELE ISRAEL BLI FRELST, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme. Han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob.” (Rom.11,25-26.) (Se kapitlet: Den rette fortolkningen av Romerbrevet 11,16-27.)

Til tross for at apostlene etter hvert forstod at Riket ikke kom til å bli opprettet med det samme, forkynte de Riket og la fram de læremessige sannhetene for dette Riket. De forkynte både Jesu forsoning, budene i Moseloven, Jesu fortolkning av dem og nåden. De forkynte både lov og nåde. De forkynte ikke det paulinske budskapet.

Deres frelsebudskap var knyttet til profetene og det profetiske ordet. Det angår Israel og ikke den kristne menigheten. De forkynte den nåden og den frelsen som profetene i Tanach hadde beskrevet. ”Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om DEN NÅDE (Rikets nåde), som dere skulle få.” (1.Pet.1,10.)”

Mens apostlene forkynte PROFETERT NÅDE, forkynte Paulus IKKE-PROFETERT NÅDE. Han forkynte hemmeligheten med den kristne menigheten.

FORHOLDET MELLOM MOSELOVEN OG DEN HYE PAKTEN I JESU BLOD

Det var ikke hele Moseloven som falt bort ved Jesu forsoning. Budene, Jesu utdyping av budene, vanndåpen og en del av ofringene i templet falt ikke bort. Det skal føres videre inn i ”1000 års-riket”. Det er mange som ser på Moseloven og den nye pakt i Jesu blod som MOTSETNINGER, men det er ikke en riktig vurdering. Både Jesus og apostlene bygde opp sin lære rundt Moseloven. Jesus sa følgende om dette: ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen. Derfor, den som bryter ett eneste av disse mine mindre bud og lærer menneskene således, han skal kalles DEN MINSTE I HIMLENES RIKE, men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles STOR I HIMLENES RIKE.” (Mat.5,17-19.)

En av hensiktene med den nye pakt i Jesu blod, var at Den Hellige Ånd skulle komme. Han skulle ha følgende oppgaver for det jødiske folket:

a) Han skulle være et frelsespant for jødene.

b) Han skulle peke på Jesus som jødenes Messias. ”For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. (Jer.31,34.)

c) Han skulle forklare Skriftene for dem.

d) Han skulle lære dem alle forhold- også det som hadde med fremtiden å gjøre. (Joh.16,12-14.)

e) Han skulle gjøre det slik at de greidde å holde alle Jesu bud og forskrifter. De skulle få et nytt hjerte og et nytt sinn. ”Min Ånd vil jeg gi inneni dere, og jeg vil gjøre at dere FØLGER MINE BUD og FØLGER MINE LOVER og GJØR ETTER DEM.” (Esek.36,27.)

I den messianske jødedommen har vi INGEN MOTSETNINGEN mellom budene i Moseloven og nåden, slik som vi har det i den paulinske kristendommen. Budene i Torahen åpnet opp for Guds nåde. De stod I NÅDENS TJENESTE. Dette gjaldt først nåden og et godt liv i tiden og i forlengelse av dette et tidsalderlig liv i ”Riket for Israel”. (Se 5.Mos.28,1-68.)

Det er ikke de store motsetningene mellom Moseloven og den nye pakten i Jesu blod som mange hevder. Det, som skjedde med budene i Moseloven, var det forholdet at mens jødene selv måtte streve med å holde budene under den første pakten, så virket Den Hellige Ånd i deres hjerte slik at de greidde å holde budene i loven.

Det er elementer i den gamle pakten som føres videre i den nye pakten i Jesu blod. Begrepet ”DEN NYE PAKTEN” kan også oversettes med ”DEN FORNYEDE PAKTEN”. Vi har flere eksempler fra Tanach om at en pakt blir fornyet, når det kommer inn nye momenter, som har betydning. Vi kan da kalle en slik pakt for EN JUSTERT eller EN FORANDRET PAKT. ”Omskiftes (forandres) prestedømme, da går jo nødvendigvis EN OMSKIFTELSE AV LOVEN for seg.” (Hebr.7,12.)

Selv om den menighetens tid ikke hadde kommet, så ville den første pakten ha blitt forandret, for den var basert på et løfte om en ny pakt og en bedre pakt. (Jer.31,31-34.)

Det som falt bort ved den nye pakten i Jesu blod var en del av offertjenesten i templet. Det skulle også introduseres en ny prestetjeneste, men det ble det ikke anledning til både på grunn av det store flertallet av jødene ikke ville ta imot Jesus som sin frelses og yppersteprest og på grunn av at templet i Jerusalem ble ødelagt i år 70. Det skal bygges opp et NYTT TEMPEL i Jerusalem. Jesus skal være yppersteprest i dette templet. Det er Zadoks sønner som skal være prester i det nye templet i Jerusalem og ikke Arons sønner. (Esek.43,19, 44,15-31 og 48,11.) De offer, som skal forrettes der, skal være MINNEOFFER om Jesu forsoning og UNDERKASTELSESOFFER for Jesu styre.

Dette viser at den nye pakten i Jesu blod ikke er introdusert fullt ut for det jødiske folket enda. Det var bare en del av den nye pakten som fungerte for de messianske jødene. For at en pakt skal være virksom fullt ut, må hele pakten være i funksjon, og det var den ikke for jødene.

I den kristne tradisjonen og i den kristne fortolkningen har man betraktet Sinailoven nærmest som en UHYRLIGHET, som Gud har presset inn på jødene. Det er ikke sant. Jødene tok godvillig og med glede på seg både kravene og løftene i Sinaipakten. Jødene ser på Sinaipakten som en EKTESKAPSKONTRAKT mellom seg og Gud. Ved Sinai fant det sted en FORLOVELSE mellom Gud og jødene. Moseloven blir betraktet som en GOD GAVE som jødene fikk. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel:

Etter forlovelsen mellom Messias og jødefolket ved Sinai, forlot Messias jødefolket, for å bygge et hus til bruden på sin fars eiendom. Dette gjorde han i forsoningen. Mens brudgommen var borte, sviktet jødene Herren gang på gang. De holdt ikke hans lov, og brudgommen gav seg god tid. (Se Høysangen hvor alt dette er beskrevet. Se også min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. s.456-493.)

Ved Jesu første komme kom han endelig tilbake, men den jødiske bruden var heller ikke da rede til å ta imot Jesus som sin brudgom og Messias. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4: Kapitlene: Israel er Herrens brud og hustru og Den jødiske bryllupsfesten peker på Jesu første og andre komme.)

”RIKET FOR ISRAEL” BLE UTSATT

Da Jesus kom første gangen, kunne BRYLLUPET, som er et bilde på ”Riket for Israel” ha blitt feiret. Jesus kom ikke med tilbudet om KIRKENS TID, men han kom med tilbudet om ”Riket for Israel”. Både døperen Johannes, Jesus og apostlene forkynte at ”Himlenes Rike var nær”. Det betyr at det var etablert. Budene i den mosaiske loven var utdypet, Jesu forsoning hadde funnet sted, og Den Hellige Ånd var kommet. Det stod opp til jødene om de ville motta den nye pakten i Jesu blod fullt ut. Jesus ventet på at jødene skulle omvende seg, slik at han kunne komme tilbake ”på himmelens skyer”, for å opprette ”Riket for Israel”.

Nådetiden for opprettelsen av ”Riket for Israel” varte til Paulus omvendelse i året 37. Da introduserte Gud en NY TIDSHUSHOLDNING, og det var DEN FRIE NÅDENS TID. Denne tidshusholdningen baserer seg IKKE PÅ PAKTER, men på Guds nåde og kjærlighet og på de paulinske hemmelighetene. Den ble bestemt av Gud fra FØR VERDENS GRUNNVOLL ble lagt. ”likesom han utvalgte OSS I HAM før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.” (Ef.1,4.)

”han som frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget forsett (plan, vilje) og den nåde som er oss gitt FRA TIDSALDERLIGE TIDER AV.” (2.Tim.1,9.)

Den nye pakten i Jesu blod er ikke opprettet med den kristne menigheten, men den er opprettet med jødene, for den er basert på et løfte til jødene. Vi skal likevel få lov til administrere deler av den i vår tidsperiode (2.Kor.3,6.) Det gjelder da de forhold som har med frelsen, nåden og Den Hellige Ånd å gjøre. Vi er kommet inn i denne pakten- ikke gjennom pakter, men gjennom JESU FORSONING. Vi som før var langt borte er KOMMET NÆR TIL VED JESU BLOD. ”Men NÅ, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Jesu blod.” (Ef.2,13.)

Hva som gjelder budene og forskriftene i Moseloven, er den kristne menigheten ikke underlagt dem. Vi er IKKE UNDER JØDENES LOV, MEN VI ER UNDER NÅDEN. Det er den nåden ”som er oss gitt fra tidsalderlige tider av”, men som ble åpenbart for Guds hellige apostler og profeter, når tiden var inne til at det kunne skje. ”hvorav dere, når dere leser det, kan kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet, som i de forrige generasjoner ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn således som den nå er åpenbart for hans hellige apostler og profeter i Ånden.” (Ef.3,4-5.)

I og med at Gud hadde introdusert en ny tidshusholdning ved Paulus omvendelse, så fikk vi en AVVIKLINGSPERIODE for den messianske jødedommen fram til Jerusalems ødeleggelse i år 70. I dette året ble templet i Jerusalem ødelagt og brent, og ofringene og de forskjellige renselseskikkene stoppet opp av seg selv. Den mosaiske pakten med det aronittiske prestedømmet var dermed formelt opphevet og satt til side for alltid, men den FULLE GJENNOMFØRINGEN av den nye pakten i Jesu blod må vente til Jesu gjenkomst for jødene. ”I det han (Gud) sier: en ny (pakt), har han dømt den første til å være gammel, men det som blir gammelt og foreldet, er NÆR VED Å BLI BORTE.” (Hebr.8,13.)

Paulus la en NY GRUNNVOLL for menneskenes frelse. Den var fundert på Jesu forsoning og Jesu undervisning til Paulus. (1.Kor.3,10-11.)

Den var ikke bygd oppfyllelse av loven og troen på Messias, men den var bygd på Jesu forsoning og den frie nåden. Den hadde ikke JESUS SOM MESSIAS som sitt åndelige grunnlag, men JESUS KRISTUS SOM HODET FOR DEN KRISTNE MENIGHETEN. Messias var ingen hemmelighet for det jødiske folket. Han var den SENTRALE SKIKKELSEN i hele Israels historie, og han er det ennå. Av den grunn kunne også Paulus skrive at KRISTUS ER GUDS HEMMELIGHET. ”… til kunnskap om Guds hemmelighet. Det er Kristus.” (Kol.2,2.)

Vi må skille mellom JESU TO ROLLER. Den ene som MESSIAS og jødenes frelser. Den andre som DEN OPPSTANDNE JESUS og HODET FOR DEN KRISTNE MENIGHETEN. Vi forkynner ikke lenger Jesus som Messias. (Se 2.Kor.5,16.), men vi forkynner ham som den oppstandne frelser og hodet for menigheten, for tilbudet om Riket er satt til side.

Det er INGEN MOTSETNING mellom Jesus og Paulus. Paulus hadde sin lære fra Jesus. Han kalte seg for ”JESU APOSTEL” (Ef.1,1.)

Paulus kalte sin lære for ”MINE VEIER I KRISTUS” og ”MITT EVANGELIUM.” (Se Rom.16,24-26.)

Brevet til Galaterne, kapittel 2,7-8 beskriver de to evangeliene, og det er OMSKJÆRELSENS EVANGELIUM og UOMSKJÆRELSENS EVANGELIUM. Disse benevnelsene er galt oversatt i våre Bibler. De messianske jødene skulle forkynne omskjærelsens evangelium til jødene, og at Paulus skulle forkynne uomskjærelsens evangelium til hedningene.

Paulus skrev også at det bare var ETT EVANGELIUM, som skulle forkynnes for hedningene, og det var hans evangelium. (Gal.1,6-7.)

Judaistene, som forkynte ”Riket for Israel”, forkynte ikke noe galt evangelium, men det skulle ikke forkynnes for hedningene. Det hadde med ”Riket for Israel” å gjøre. Budene i Sinailoven, Jesu fortolkning av den og den nye pakt i Jesu blod hadde en SENTRAL ROLLE i denne forkynnelsen. (Se Jakobs brev og de andre jødiske Skriftene hvor oppfyllelse av budene i loven var NØDVENDIG i vandringen for de messianske jødene.)

I den messianske jødedommen hadde loven følgende funksjon:

a) Den skulle vise jødene hvordan Gud ville, at de skulle leve.

b) Den lovte jødene at den, som holdt loven, skulle få leve et godt liv og arve frelsen i Rikets tid og senere på den nye jord.

c) Loven åpnet opp for frelsen.

d) Med loven kom det også en erkekjennelse av synden. (Rom.3,19-20.)

e) Ingen kan holde loven til egen frelse.

f) Budene i loven skal ikke falle bort. (Mat.24,35.)

g) Deler av loven skal komme tilbake i Rikets tid. (Se Esaias 33,14-17 og 56,1-2.)

DE PAULINSKE HEMMELIGHETENE

Da jødene ikke ville ta imot tilbudet om Riket, oppreiste Gud en ny mann, som kom med et delvis NYTT EVANGELIUM, og det var Paulus. Han kom med den kristne menighets mange hemmeligheter. Dette evangeliet er ikke knyttet til verken jødenes løfter eller jødenes pakter, men det er knyttet til HEMMELIGHETER, GUDS NÅDE og TROEN PÅ JESUS SOM DEN OPPSTANDNE FRELSER og SOM HODET FOR MENIGHETEN.

Det er på dette området at teologene innenfor både den lutherske og den reformerte teologien tar feil. De greier ikke å skjelne mellom ”Riket for Israel” og den kristne menigheten. De greier ikke å se at det er TO FORKYNNELSER i N.T. De blander dem sammen til et BLANDINGSEVANGELIUM, som HAR MISTET MYE AV SIN KRAFT, for Gud kan ikke stadfeste sitt ord fullt ut, når forkynnelsen er gal.

Paulus kom med HEMMELIGHETEN angående den kristne menigheten. (Se Efeserbrevet 3,1-11.) Det er flere hemmeligheter, og de troende kjenner til de fleste av dem, men det er en hemmelighet som mange kristne ikke kjenner til, eller som de ikke vil forkynne og tro på fullt ut, og det er det forholdet at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger, og at det er nåden som opprettholder vår frelse. Frelsen ligger helt utenom oss selv. Mange kristne vil gjerne blande inn våre ”gode” gjerninger i opprettholdelsen av frelsen, men det er GAL THEOLOGI i vår tidshusholdning.

Av andre hemmeligheter nevner jeg kort:

a) Hemmeligheten med at jødene og hedningene er likestilt i Jesu legeme. (Ef.2,15-18.)

b) Hemmeligheten med Jesus legeme, der Jesus er hodet for menigheten, og hver enkelt av oss troende er lemmene på Kristi legeme.

c) Den åndelige enhet i legemet. Hodet kan ikke skilles fra resten av legemet. Det som er skjedd med Kristus, skal også skje med resten av legemet.

d) Hemmeligheten med den kristne menighets bortrykkelse. (1.Kor.15,51-52 og 1.Tess.4, 14-18.)

e) Hemmeligheten med Kristus i oss, som er det samme som Den Hellige Ånd i oss. Kristus og Den Hellige Ånd er det samme. (Kol.1,26-27.)

f) Hemmeligheten med at Messias er Gud. (Kol.2,2-3.)

g) Hemmeligheten med at Gud ble menneske. Dette blir også kalt for ”Gudsfryktens hemmelighet” eller ”Gudlikhetens hemmelighet”. (1.Tim.3,16.) Dette betyr at vi skal bli ham like, for vi skal se ham som han er.

h) Hemmeligheten med at vi er satt inn i himmelen sammen med Jesus. Vi er satt inn i himmelen sammen med Jesus FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT. (Ef.1,4.) Det betyr at den kristne menighet allerede nå er FULLTALLIG TIL STEDE I HIMMELEN. Vi danner en åndelig enhet med Jesus. Vi er utvalgt fra evighet av. Vi kan IKKE MISTE FRELSEN, for den kristne menighet utgjør en åndelig enhet med Jesus, der han er hodet for menigheten, og hver enkelt av oss som tror og er gjenfødt, er deler av Jesu åndelige legeme.

Vi er HØYT HEVET OVER ALLE TING. Dette er VÅR POSISJON FOR ALLTID. ”HØYT OVER (gr.hyperano) enhver makt og myndighet og velde og herredømme og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende.” (Ef.1,21.)

”Han som for ned (til dødsriket), er den samme som for opp, HØYT OVER alle himler for å fyll de alle tingene (all åndelig velsignelse) ” (Ef.4,10.) (Uttrykket ”høyt over” er brukt bare 3 ganger i N.T.)

i) Hemmeligheten med at vi er blitt gjort likedannet med Guds Sønns bilde. Det

betyr at den kristne menighet har DE SAMME ÅNDELIGE EGENSKAPENE, som Jesus har.

(Rom.8,29.)

Den kristne menigheten har en ENESTÅENDE POSISJON, for den er velsignet med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.” (Ef.1,3.)

DEN ENKELTE TROENDE KAN IKKE FALLE UT AV NÅDEN

Den kristne menigheten kan IKKE FALLE UT AV NÅDEN, men det, som den enkelte troende kan miste, er to ting, og det er:

a) Nådelønnen (1.Kor.3,11-15.) og

b) Et helliggjort liv.

Det er nesten ingen som forkynner, at den, som engang er frelst og er gjenfødt, ikke kan falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde. Den, som forkynner det, blir ansett for å være vanglærer, men sannheten er at dette er DET VIKTIGSTE PUNKTET ved Paulus sitt nådebudskap. Dette går som EN RØD TRÅD gjennom alle hans brev- unntatt Hebreerbrevet som er skrevet til de messianske jødene. (Se Brevet til Romerne, kapittel 8, og Brevet til Efeserne, kapitlene 1-3, hvor dette kommer tydelig fram.)

I følge Brevet til Romerne, kapittel 8 står det:

a. At ”det er INGEN FORDØMMELSE for den som er i Jesus Kristus.” (v.1.)

b. At ”lovens krav er oppfylt i oss.” (v.4.)

c. At Guds Ånd bor i oss. (v.9.)

d. At Guds Ånd, som bor i oss, skal levendegjøre oss etter vår død. (v.11.)

e. At Ånden vitner med vår ånd at vi er Guds barn. (v.16.)

f. At vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger. (v.17.)

g. At både Den Hellige Ånd og Jesus går i forbønn for oss. (v.27 og 34.)

h. At vi er kalt etter hans råd. (v.28.)

i. At vi FORUT er kjent, bestemt, kalt, rettferdiggjort og HERLIGGJORT. (v.29-30.)

j. At Gud vil gi oss alle ting sammen med Jesus. (v.32.)

k. At ingen kan anklage oss for Gud.( 33.)

l. At ingen ting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. (v.35 og 38-39.)

m. At vi vinner MER ENN SEIER i troen på Jesus. (v.37.)

Begrepet ”frelse” betyr ikke bare GJENFØDELSEN, men det betyr også BEVARELSEN som kristen og INNSETTELSEN I HIMMELEN. Mange har sett altfor snevert på dette begrepet og ment at det bare har med gjenfødelsen å gjøre, men det angår HELE FRELSEN.

Frelsen er både EN PROSESS og ET ENDELIG PRODUKT. Vi kan ikke bli mer frelst enn vi er akkurat nå.

Det er 3 trinn i frelsen, og de er:

a) RETTFERDIGGJØRELSEN.

b) HELLIGGJØRELSEN.

c) HERLIGGJØRELSEN. Alt dette er inkludert når vi er kommet til en levende tro på Jesus. Det er GJENFØDELSENS GAVE TIL DEN TROENDE. (Rom.8,29-30 og 1.Kor.1,30.)

Når et menneske blir frelst, får det et NYTT LIV. Dette nye livet er PERFEKT ovenfor Gud. Det har ikke synd. Det nye livet er det samme som ”Kristus i oss”. Vi har fått et nytt sinn. Vi har fått Kristi sinn. (1.Kor.2,16.)

Ved den kristne menighets bortrykkelse skal vi også få et nytt legeme. Vårt gamle legeme skal overkledes med det nye legemet, som venter på oss i himmelen. (2 Kor.5,2.)

I Paulus sin forkynnelse er loven TATT UT AV frelsessammenhengen. Den åpner ikke lenger opp for frelsen, slik som den gjorde i den messianske jødedommen. Det er NÅDEN som åpner opp for frelsen i vår tidsperiode, og av den grunn er det også galt å forkynne loven til de ufrelste. Loven er satt til side i frelsespørsmål i vår tidshusholdning. ”De (Paulus og Barnabas) ble nå en lang tid der (i Ikonium) og talte frimodig i Herren, som gav sitt ORD OM NÅDEN VITNESBYRD, i det han (Herren) lot tegn og under skje ved deres hender.” (Ap.gj.14,3.)

”og vet du ikke at GUDS GODHET (nåde) driver deg til omvendelse.” (Rom.2,4.)

”For GUDS NÅDE ER ÅPENBART TIL FRELSE FOR ALLE

MENNESKER (både jøder og hedninger), i det den OPPTUKTER OSS (de troende) til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden.” (Titus 2,11-12.)

I den paulinske kristendommen har frelsen bare ETT FUNDAMENT, og det er Jesu forsoning. I den messianske jødedommen har frelsen TO FUNDAMENT, og det er Jesu forsoning og en etisk oppfyllelse av loven.

Frelsesaspektet kommer også til uttrykk i VERBETS TIDER. I den messianske jødedommen blir frelsen ofte beskrevet enten i PRESENS eller i IMPERATIV. ”Dersom dere HOLDER mine bud, da BLIR dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet.” (Joh.15,10.)

”Dette er mitt bud at dere SKAL ELSKE hverandre, likesom jeg har elsket dere.” (Joh.15,12.)

I den paulinske kristendommen blir frelsen ofte beskrevet i enten PRESENS eller i AORIST. (Aorist uttrykker en begivenhet som er avsluttet i fortiden, og som skjedde plutselig.)

”For dem som Han FORUT KJENTE (tiden er ”aorist”), dem har Han også FORUT BESTEMT (tiden er ”aorist”) til å være likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre, og dem som Han FORUT BESTEMTE (tiden er ”aorist”), HAR han også KALT (tiden er ”aorist”), og dem som Han KALTE (tiden er ”aorist”), dem har Han også RETTFERDIGGJORT (tiden er ”aorist”) , og dem som Han REFFERDIGGJORDE (tiden er ”aorist”) , dem HAR han også HERLIGGJORT (tiden er ”aorist”).” (Rom.8,29-30.)

”For av nåde ER (presens) dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg.” (Ef.2,8-9.)

”Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som HAR VELSIGNET (tiden er ”aorist”) oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus, likesom han UTVALGTE (tiden er ”aorist”) oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.” (Ef.1,3-4.)

I den messianske jødedommen skjedde det en KONTINUERLIG UTVELGELSE og PRØVING av jødene. De messianske jødene var frelst av nåde ved tro, men i vandringen måtte de fremvise gode gjerninger.

I den paulinske kristendommen er utvelgelsen skjedd EN GANG FOR ALLE TROENDE MENNESKER. Vi er like my frelst som Jesus er det, FOR VI ER LEMMER PÅ KRISTI LEGEME. Vi er utvalgt i Kristus fra før verden ble til. (Ef.1,4.) Vi er satt inn i himmelen sammen med Jesus. (Ef.2,6.), og vi kan aldri mer komme ut derifra. Dette er en begivenhet som skjedde før verdens grunnvoll ble lagt. (Ef.1,3 og 2,6.)

I den messianske jødedommen er det ingen motsetning mellom nåden og loven slik som det er i kristendommen. I den messianske jødedommen samarbeidet nåden og loven i bevarelsen av en troende. Vi kan si at LOVEN STOD I NÅDENS TJENESTE. Dette kan vi kalle for LOVENS EVANGELIUM.

I jødedommen spurte jødene HVA DE SKULLE GJØRE, for å arve tidsalderlig liv (et liv i den kommende tidsalderen). (Mat.19,I6-26.)

I kristendommen spør vi HVA VI SKAL TRO, for å arve tidsalderlig liv, som er et liv i himmelen i den messianske tidsalderen. (Ap.gj.16,30.)

I kristendommen er loven tatt bort. Vi er ikke lenger under loven, men vi er under nåden (Rom.6,14.)

Mange troende er USIKKER på sin egen frelse. De vet ikke om de er frelst eller ikke. De ser på seg selv og sin egen uverdighet og overfører dette på frelsesspørsmålet. Dette blir galt, for vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger.

Det er flere grunner til denne usikkerheten, og de er:

a) Forkynnelsen er gal. De fleste teologene, prestene og forkynnerne taler ikke om FRELSENS SIKKERHET, men de taler om FRELSENS USIKKERHET. De forkynner at dersom man ikke holder Guds bud, faller man ut av nåden. Dette er gal forkynnelse.

b) De 4 evangeliene og de andre jødiske Skriftene blir blandet inn i Paulus sin nådeforkynnelse. (Les Johannes 15,1-10.) Dette er ikke en beskrivelse av den kristne menigheten, men de er en beskrivelse av den messianske menigheten.

c) Tekstene i Johannes Åpenbaring, kapitlene 2-3, som er skrevet til de 7 lilleasiatiske messianske menighetene, blir blandet inn i den kristne menighetens forkynnelse. Der står det utsagn som: ”Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tålmod.” (Joh.Åp.2,2.)

”Kom derfor i hu hva du er falt ifra (din første kjærlighet), og omvend deg (hold loven og Jesus undervisning) og gjør de første gjerninger, ellers (betingelse) kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake (som er et jødisk bilde på frelsen i Jesus Messias) fra dens sted, viss (betingelse) du ikke omvender deg.” (Joh.Åp.2,5.)

”og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger.” (Joh.Åp.2,23.

”Bli våken og styrk de ting som er på vei til å dø, for jeg har ikke funnet

dine gjerninger fullkomne for min Gud.” (Joh.Åp.3,2.)

”Jeg vet om dine gjerninger, at du veken er kald eller varm, gid du var

kald eller varm. Derfor, da du er lunken, og verken kald eller varm, vil

jeg utspy deg av min munn.” (Joh.Åp.3,16-17.)

Disse utsagnene har ingen ting med den kristne menigheten å gjøre.

Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Når skal vi begynne å forstå

og å forkynne, at frelsen er SIKRET for den som har en levende tro på Jesus Kristus?

d) Vi kan heller ikke bruke de utsagn, som står i Hebreerbrevet 6,4-6 og 10,26-31 om muligheten til å falle ut av nåden, for de angår ikke den kristne menigheten, men de angår den messianske menigheten. De av jødene, som gikk tilbake til den rabbinske jødedommen, falt ut av nåden. Den kristne menigheten kan ikke falle ut av nåden, men det enkelte troende kan tape nådelønnen (1.Kor.3,10-1.) og et helliggjort liv. (Se min bok: Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus. Kapitlene: En gjenfødt kristen kan ikke falle ut av nåden og Den frie nåden.)

VI SKAL HA SEIER OVER SYNDEN I VÅRE LIV

Teologene og forkynnerne lærer at den, som lever i bevisst eller åpenbar synd, ikke kan arve Guds rike. Dette er galt. En kan leve i bevisst eller åpenbar synd og likevel være en kristen. Mange kristne sliter med synd i sine liv, og Paulus sine Skrifter gir oss klar beskjed om hvordan vi skal leve, for å bli kvitt synden i våre liv. Vi greier det ikke selv, men Den Hellige Ånd, som bor i oss, greier det. Vi skal overlate dette til Ham. ”Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæring.” (Gal.5,16.)

”For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, i det den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve et tuktig og rettferdig og Gudfryktig liv i den nåværende verden.” (Tit.2,11-12.)

Det normale er at en kristen har seier over synden i sitt liv, og dersom han ikke har det, må han be Den Hellige Ånd om hjelp. Han må legge sitt liv inn under Den Hellige Ånds hjelp og veiledning.

Det er noe galt med kristenlivet når en kristen ikke har seier over synden i sitt liv. Når dette skjer, har vi ikke overlatt alle ting til Herren. Dette er ikke den rette måten å leve på, for den gir ingen vokster i kristenlivet. Den gir bare nederlag og frustrasjon. Dessuten fører den til tap av nådelønnen og liten åndelig vokster.

De som lærer, at en kristen ikke kan bli frelst, dersom han lever i bevisst eller åpenbar synd, har gradert synden i to kategorier, og det er:

a) Synd som kan bli tilgitt.

b) Synd som ikke kan bli tilgitt.

I den paulinske teologien blir ikke synden delt opp i disse to kategoriene. Synden er TATT BORT for en som tror på Jesus. Vi er en ny skapning i Jesus Kristus. Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus Kristus.

I den messianske jødedommen derimot var det TO TYPER SYND, og det var:

a) Den synd som det var tilgivelse for.

b) Den synd som det ikke var tilgivelse for. ”Dersom noen ser sin bror gjøre EN SYND SOM IKKE ER TIL DØDEN, da skal han bede- jeg mener dem som IKKE SYNDER TIL DØDEN. Der er SYND TIL DØDEN. Det er ikke om den jeg sier at han skal bede.” (1.Joh.5,16.)

Grunnen til at der er to typer synd i den messianske jødedommen, er det forholdet at loven eller Jesu første undervisning graderer synden som TILGIVELIG eller UTILGIVELIG.

De utilgivelige syndene i den messianske jødedommen var følgende synder:

a) Bespottelse mot Den Hellige Ånd. (Mat.12,31-32.)

b) At jødene ikke holdt loven og Jesu første undervisning i vandringen som troende.

c) At de messianske jødene gikk tilbake til den rabbinske jødedommen. (Hebr.6,4-5.)

d) At jødene forkastet Jesus som Guds Sønn og verdens frelser. (Se foredraget: De to budskap fra Guds troen etter Golgata.)

Kirken, de kristne organisasjonene, menighetene og mange kristne GRADERER DE ENKELTE SYNDENE som Paulus satte opp i de forskjellige syndekatalogene i sine brev, og plasserer dem i to kategorier av synder, og det er:

a) Synd som en kristen kan gjøre og likevel være en kristen.

b) Synd som gjør at en kristen faller ut av nåden.

DEN RETTE FORSTÅELSEN AV SYNDEKATALOGENE

I syndekatalogene i 1. Brevet til Korintierne 5,9-10 og 6,9-10 er det listet opp henholdsvis 6 og 10 synder, som blir karakterisert som særlig grove synder. Det blir også poengtert i 1.Kor.6,9 at den som gjør disse syndene, IKKE KAN ARVE GUDS RIKE.

Disse syndene er:

a) Hor.

b) Ekteskapsbrudd.

c) Homoseksualitet.

d) Annen seksuell umoral.

e) Tyveri.

f) Havesyke.

g) Avgudsdyrkelse.

h) Baktalelse.

i) Alkoholmisbruk.

j) Røveri.

Når vi analyserer disse 10 syndene, er det to måter å forholde seg til dette på, og det er:

1.) Man GRADERER SYNDEN SOM MER ELLER MINDRE ALVORLIG og setter den opp i to grupperinger, og de er:

a) Synd nummer b, e, f, h, i og j kan en kristen tillate seg å gjøre og likevel være en kristen.

b) Synd nummer a, c, d, og g kan en kristen ikke gjøre. Dersom han gjør disse syndene vil han falle av Guds nåde og ikke kan arve Guds rike.

1. Man GRADERER IKKE SYNDEN, men hevder at alle, som gjør disse syndene, ikke kan arve Guds rike. Dette er den enkleste måten å gjøre dette på. Dette kommer til uttrykk innenfor mange av de lutherske organisasjonene. For dem er denne problemstillingen enkel. De kaller disse syndene for de ”10 DØDSSYNDENE”, som automatisk fører til utelukkelse fra Guds rike. De våger ikke å diskutere denne problemstillingen på en ordentlig måte.

Det er ingen av disse to tilnærmingsmåtene til syndekatalogene som er rett. Den første graderer synden som mer eller mindre alvorlig. Dette er ikke rett, for Guds ord sier at ALL SYND ER LIKE ALVORLIG.

Den andre betrakter disse 10 punktsyndene som like alvorlige, og det er rett, for Gud graderer ikke synden, men svakheten med den siste vurderingen er at den IKKE NYANSERER GUDS ORD. Den skiller ikke mellom de som er gjenfødte kristne, og de som ikke er frelst i det hele tatt.

Disse syndekatalogene angår både de troende og de ikke-troende. Den første gruppen er frelst og er en del av Kristi legeme. I følge den paulinske teologien kan et menneske, SOM ER FRELST og GJENFØDT, IKKE FALLE UT AV NÅDEN. (Se Brevet til Romerne, kapittel 8 og Brevet til Efeserne, kapitlene 1-2.)

De som er frelst og har fått sine synder tilgitt, blir på det sterkeste advart mot disse spesielle syndene og all synd, for vi de er frelst fra synden. De troende er skilt fra synden i og med at de er gjenfødt av Den Hellige Ånd og er en del av Kristi legeme. Det er ikke naturlig at en, som er skilt fra synden, skal delta aktivt i utøvelse av synden. (Rom.6,1-2.)

De ikke-troende er ikke frelst, og de må omvende seg og få sine synder tilgitt, før de kan få del i Guds rike. Enten er man frelst, eller så er man ikke frelst. Det finnes ingen mellomting i denne problemstillingen.

I 1. Brevet til Korintierne, kapittel 5 og 6, er det TO FORSKJELLIGE GRUPPER AV MENNESKER som blir beskrevet. Det er de troende og de ikke-troende i Korint. En gjenfødt troende, som levde i en eller flere av disse syndene, ble ikke utestengt av Guds rike, men han mistet et helliggjort liv og nådelønnen.

Noen av de troende i Korint hadde greidd å bli kvitt disse spesielle syndene, men det var fortsatt mange som levde i disse syndene. (1.Kor.11,21.) ”Og således var det med somme av dere, men dere har latt dere avtvette. Dere er blitt helliget. Dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.” (1.Kor.6,11.)

Det var også en mann i menigheten i Korint som drev hor med sin egen mor (1.Kor.5,1.), men til tross for det, kalte Paulus alle troende i Korint for ”brødre” og ”hellige”. ”til den Guds menigheten som er i Korint, HELLIGEDE i Kristus Jesus, KALTE, HELLIGE, tillikemed all dem som på ethvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår.” (1.Kor.1,2.)

Det, som manglet i menigheten i Korint, var HELLIGGJØRELSEN. Paulus sendte Titus til menigheten, og han trøstet Paulus med at alt stod bra til med menigheten (2.Kor.7.), men til tross for det var Paulus urolig for menigheten. Før han kunne besøke den, skrev han enda et brev til menigheten. Der skrev han følgende: ”For jeg frykter for at når jeg kommer, skal jeg ikke finne dere slik som jeg ønsker, og at jeg skal finnes av dere slik som dere ikke ønsker- at det skal være kiv, avind, baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden- at nå jeg kommer, skal min Gud atter uydmyke meg hos dere, og jeg skal komme til å sørge over mange av dem som FØR HAR SYNDET og IKKE HAR OMVENDT SEG FRA DEN URENHET og UTUKT og SKAMLØSHET SOM DE HAR DREVET.” (2.Kor.12,20-21.)

Vi vet ikke om de personene, som var i menigheten, og som levde i åpenbar synd, omvendte seg fra sine synder. Dette er trist lesing. De syndet på Guds nåde, og det er ingen god måte å leve på. Jeg vil sitere hva Williams Complete Bible Commentary s. 908-909 skriver om dette: ”At menigheten i Korint kan være skyldig i 11 feil og synder, som er nevnt i versene 20-21, er ikke til å tro. Men hele Skriften, både Det Gamle og Det Nye Testamente, vitner hele tiden om at menneskene MED DET SAMME ødelegger det som Gud gir dem.”

I menigheten i Kolossæ hadde også en del av de troende problemer med disse syndene. Det står følgende om dette: ”Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse, for disse ting kommer GUDS VREDE OVER VANTROENS BARN. I blant dem vandret også dere (de troende) fordum, da dere levde i disse ting, men nå SKAL OGSÅ DERE AVLEGGE DEM ALLE: Vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk av deres munn. Lyv ikke mot hverandre, dere som har avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger.” (Kol.3,5-9.)

I menigheten i Efesus hadde også en del av medlemmene problemer med bevisst og aktiv synd. ”Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra dere, likesom all ondskap, men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus.” (Ef.4,31-32.)

”For dette skjønner vi at ingen horkar eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, kan arve i Kristi og Guds rike. La ingen dåre dere med tomme ord, for på grunn av disse ting kommer GUDS VREDE OVER VANTROENS BARN, ha derfor ikke noe med dem å gjøre. For dere var fordum i mørke, men nå er dere lys i Herren, VANDRE SOM LYSETS BARN, for Åndens frukt viser seg i all godhet, rettferdighet og sannhet, i det dere prøver hva som er velbehagelig for Gud, og HA INTET Å GJØRE MED MØRKETS UFRUKTBARE GJERNINGER, men refs dem heller.” (Ef.5,5-11.)

I den kristne menigheten er det TO TYPER MENNESKER, og det er:

a) De som lever ET RIKTIG og FULLVERDIG KRISTENLIV. De har overlatt synden i sitt liv til Den Hellige Ånd som har tatt den bort. (Dette betyr ikke at de troende ikke har synd, men de har fått lov til å legge fra seg sine spesielle synder.)

b) De som lever ET DÅRLIG KRISTENLIV, og som ikke har seier over disse spesielle syndene. Guds ord sier at vi skal be for disse. Vi skal ikke holde dem for våre fiender, men betrakte dem som brødre. Vi skal rettlede dem. ”Men i et stort hus (den kristne menigheten) er det ikke bare kar av gull og sølv, men også kar av tre og ler, og NOEN TIL ÆRE, og NOEN TIL VANÆRE. Holder da noen seg ren fra disse, da vil han være et kar til ære, hellighet, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning.” (2.Tim.3,21-21.)

Gud elsker synderen, men han hater synden.

Dersom en troende sliter med en grov synd, skal vedkommende STØTES UT AV MENIGHETEN. Han skal overgies til satan (utenfor menigheten er det satan som råder), for at hans syndige natur skal gå til grunne, slik at han kan bli frelst på den Herre Jesu dag. (1.Kor.5,5.)

”Men vi byder dere, brødre, i vår Herre Jesu Kristi navn at dere skal DRA DERE TILBAKE fra enhver bror, som vandrer utilbørlig og ikke etter den lærdom som de fikk av oss.” (2.Tess.3,6.)

”Men dersom noen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk dere ham. Ha INGEN OMGANG med ham, for at han må gå i seg selv, og hold ham ikke for en fiende, men forman ham som en bror.” (2.Tess.3,14-15.)

Vi skal ikke inkludere de som lever i åpenbar synd i det kristne fellesskapet, for deres livsførsel er ikke i samsvar med kristen lære og kristen etikk. ”Det er ikke smukt det dere roser dere av. Vet dere ikke at en liten surdeig (som er et bilde på synd) syrer hele legemet? Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, likesom dere er usyrede (uten synd), for vårt påskelam er jo slaktet (for å ta bort synden.)” (1.Kor.5,6-7.)

Store deler av vår kirke inkluderer i dag de homoseksuelle i det kristne fellesskapet og tilsetter prester som lever i aktiv synd, og som forsvarer homofil praksis. Dette er ikke rett, og dette kommer etter hvert som tiden går til å ødelegge og sprenge kirken innenfra.

Det er først når den homoseksuelle og synderen omvender seg fra sin synd, at vedkommende skal taes opp i det kristne fellesskapet. Dersom han ikke er villig til det, skal de troende ikke ha felleskap med vedkommende.(1.Kor.5,9.) Han er fortsatt frelst, men han må leve et isolert kristenliv utenfor det kristne fellesskapet, slik at han kan bli frelst på den Herre Jesu Kristi dag, som er Jesu komme for den kristne menigheten.

Til de som lever i homoseksuelle eller lesbiske forhold, vil jeg si: Dere lever ikke i overensstemmelse med Guds vilje. Det er en stor synd dere bedriver. Bryt ut av dette forholdet så snart som mulig. Når en er en troende, skal en leve i samsvar med Guds vilje.

Pastor Ricky Kurth sier følgende om dette: ”Et medlem av Kristi legeme kan være frelst og likevel være homoseksuell. Dersom han praktiserer homoseksualitet, lever han MOT GUDS VILJE. Dersom han driver homoseksuell praksis, mister han ikke sin frelse likeså lite som han mister sin frelse, dersom han driver noen annen synd som det å stjele eller det å drive hor.

Vår frelse avhenger ikke av HVA VI GJØR. Den avhenger av det som KRISTUS GJORDE PÅ GOLGATA. Så snart vi er kommet til TRO PÅ JESUS, er VÅR FRELSE SIKRET en gang og for alltid.

Jeg vet at det er mange, som av en eller annen grunn har falt ifra en aktiv tro på Jesus, som fortsatt har livet i Herren. Det kan være flere grunner til at de er kommet i denne uheldige situasjonen, men de er ikke forlatt av Herren. Han vil reise dem opp igjen, slik at de kan få del i den Herre Jesu Kristi dag, som er Jesu komme for den kristne menigheten.

Det skal nok vise seg at Guds rike også vil bestå av både homoseksuelle, horkarer, avgudsdyrkere, gjengifte, drankere, røvere, baktalere, tyver og havesyke. Dette er ikke en rett måte å leve på, men de er frelst på grunn av sin tro ved Guds nåde uten gjerninger.

De vil gå glipp av enten hele nådelønnen eller deler av den, men de skal bli frelst- ”dog således som gjennom ild.” (1.Kor.3,11-15.)

Vi må alle sammen ta et oppgjør med synden i vårt liv.

Jeg tror også at det er mange, som har levd et tilsynelatende ”skikkelig” kristenliv, som ikke får del i Guds rike, for de har ikke opplevd frelsen i Jesus Kristus. De har bare sluttet seg til kristendommen. Kristendommen er ikke deltagelse i en menighet, men det er EN NY FØDSEL.

Jeg tror også at det er mange, som går i kirken og kanskje til og med på bedehuset, og som regner seg selv for å være troende, ikke blir med når Jesus henter sin menighet, for de har ikke Den Hellige Ånd i sitt hjerte som innsegl og pant til forløsningens dag.

Det er ikke vårt liv og våre gjerninger som frelser oss, men hvorvidt vi har en levende tro på Jesus Kristus. ”Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus, for Livets Ånds lov (Den Hellige Ånd) har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.” (Rom.8,1-2.)

Ved siden av hor og homoseksualitet er det en annen synd som er fremtredende blant de troende i dag, og det er SKILSMISSE og GJENGIFTE. Dette gjelder både prester, forkynnere og vanlige kristne. De lever i aktiv og åpenbar synd, men til tross for det, så er de fortsatt gjenfødte mennesker og Guds barn. De har ikke falt ut av Guds nåde, men de lever et kristenliv, som ikke er forenlig med Guds ordninger og Guds vilje.

Det er en oppfatning i en del kristne forsamlinger at man godt kan skille seg og likevel være et Guds barn, men det er først når man gifter seg på nytt, at man faller ut av Guds nåde. Hvor er logikken i dette? Her har man gradert den første synden til ikke å være så alvorlig, mens den andre synden er så alvorlig at man ikke får del i Guds rike.

Dersom en prest eller en forkynner skiller seg og gifter seg på nytt, faller de ikke ut av Guds nåde, men de skal de IKKE HA ledende stillinger i menigheten. Dette gjelder også alle andre som skiller seg og gifter seg på nytt. I følge Paulus sin undervisning skal de støtes ut av menigheten, slik at de kan gå i seg selv og tenke over sine onde gjerninger. Dersom de tar et oppgjør med synden i sitt liv, skal de taes opp igjen i menigheten. Dersom de ikke ønsker det det, må de leve utenfor det kristne fellesskapet. De må ta konsekvensene av sine gjerninger.

Kirken, de kristne organisasjonene, menighetene og mange kristne har ikke det rette synet på disse forholdene, som vi har drøftet ovenfor, og grunnene til det er følgende:

a) De fordeler ikke Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.) De skiller ikke mellom den messianske jødedommen på den ene siden og den paulinske kristendommen på den andre siden.

b) De blander sammen den POSISJONEN eller den STILLINGEN, som vi har i Jesus Kristus, med den STATUSEN, som vi har i vår vandring som troende. I den paulinske kristendommen skal ikke vår status blandes inn i vår posisjon. Vår posisjon i Kristus er meget god. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Vår status kan være dårlig, men vi er likevel frelst.

Jeg vil i den forbindelsen sitere fra Edvard Hoems bok: Mors og fars historie. s.92, hvor han gjengir sin fars syn på gjenfødelsen på den ene siden og en troendes vandring på den andre siden: ”Jesus Kristus har sona for oss ein gong for alle. Og dersom vi vil leve med han, da må vi venda om (gjenfødelsen), og å leve med han inneber at han skal stryke våre synder ut og vi skal vende eit blad. Men ein ting vil han (Knut Hoem, som var lekpredikant i 40 år) likevel ha klart og tydeleg fram, at det ikke er våre eigne gjerningar som bestemmer utfallet i vår salighets sak. For Gud gjer det ikke større skilnad om vi lever pynteleg eller uryddig, syndarar er vi i alle fall. Det som kan frelse oss er hans underfulle nåde.”

Vår posisjon eller stilling i Kristus er FULLKOMMEN, men vår status kan variere. Det var også Guds vilje at den skulle være fullkommen, så langt som det lar seg gjøre. ”for at han kan styrke deres hjerter (det indre mennesket), så det blir ULASTELIG I HELLIGHET for vår Guds og Faders åsyn, når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige.” (1.Tess.3,13.)

”Men han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og gid deres ånd, sjel og legeme MÅ BEVARES FULLKOMNE ved vår Herre Jesu Kristi komme.” (1.Tess.5,23.)

Jeg vet at mange er imot det, som jeg skriver i siste del av dette foredraget. De mener at alle, som driver med hor, ekteskapsbrudd, homoseksualitet, annen seksuell umoral, tyveri, havesyke, avgudsdyrkelse (som også kan være ”havesyke” (Kol.3,5.), baktalelse, alkoholmisbruk og røveri, ikke kan få del i Guds rike. Dette er en altfor enkel måte å se dette på. En kan godt slite med en synd og likevel være et Guds barn. Jesus sa at den som var uten synd, kunne kaste den første steinen. (Joh. 8,7.)

De aller fleste kristne sliter med en eller annen synd, men all erfaring viser oss at vi får lov til å begynne på nytt igjen hos Gud. Det er det som er det fine med den paulinske kristendommen, at loven er lagt bort, og at vi både er frelst av nåde, og at vi får lov til å vandre i nåden.

Det er ikke normalt for en kristen å leve i bevisst synd. Det er heller ikke vanskelig å bli kvitt disse syndene i sitt liv. En må VILLE DET, og dessuten er Den Hellige Ånd mer enn villig til å hjelpe oss.

Dersom et menneske lever i bevisst synd, så betyr også dette i de aller fleste tilfelle at vedkommende ikke er en gjenfødt troende. Det å leve i bevist synd er ikke forenlig med det å være en kristen. En kristen skal leve et så helliggjort liv som mulig, for Jesus er også vår helliggjørelse. (1.Kor.1,30.)

Dersom et menneske sliter med disse syndene eller med andre synder, skal en rettlede dem i dette og fortelle dem at det er mulig å bli kvitt synden. Det er i troen på Jesus at dette kan skje. Han er mer enn villig til å hjelpe oss med disse tingene, for Han har sonet all verdens synd, slik at vi kan få del i Guds ufattelige store nåde.

Når mange kristne ikke er enig i det som jeg har skrevet ovenfor, så grunner det seg i følgende forhold:

a) Man blander sammen den paulinske kristendomsforståelsen med den messianske jødedommen, hvor det ble stilt absolutte krav i vandringen.

b) Det er for lite prinsipiell tenkning blant kristenfolket.

c) Det er for lite Bibel-kunnskap blant kristenfolket. De følger blindt sine ledere, som ikke bestandig er gode ledere for de kristne. Dersom en vil være en god leder, må en i alle fall lære seg å fordele Bibelens innhold på en rett måte. (2.Tim.2,15.), og det er ikke blitt gjort i den problemstillingen som vi har behandlet ovenfor.

Tingvoll den 30-08-06 og den 15-06-07. Oskar Edin Indergaard.

_Back