Oskar Edin Indergaard
I nåden har vi fått barnekår hos Gud - vi er familie med ham!

Av Jan Lilleby

Har du lest mine artikler (i fire deler) om dette med syndsbekjennelse, der jeg viser til at vi ikke skal leve som de gjorde under loven, ei heller slik de gjorde under Rikets tilbudstid med Jesus og apostlene? De hadde en fortløpende forpliktelse på seg, de jødekristne før nådemenighetens tid som kom med Paulus. Jødene var opplært til å bekjenne sine synder både individuelt, men særlig rituelt. Dette ser vi helt tydelig i synoptikerne, når døperen Johannes refser dem for frafall og synd, og døper dem til syndenes forlatelse i det de omvendte seg.
Denne holdning og innlærte tro var rettet mot dette at Riket var i ferd med å komme. Etter Jesu himmelfart så fortsatte dette. Jødene av messiastroende under apostlene, ventet Messias snare gjenkomst. De ble lært til å forvente dette idet de fortløpende bekjente synder både for hverandre (j.fr. bergprekenen) og innfor Gud. De ville være rede til Jesu synlige komme for å gjenreise Davids kongetrone. Ennå var "hemmeligheten - åpenbaringen og husholdningen med den Guds nåde.." skjult for dem. Paulus kom ikke offentlig med dette før seks år etter himmelfarten. (Ef.3ff, Rom.16, 25-26) I hele tidsrommet før dette var nådetro ved tro alene ukjent for jødene i Jerusalem menigheten. Selv ikke Peter hadde åpenbaring over dette.
I kristenheten har disse holdninger, og denne lærevane - feilaktig inntatt sinnene på en slik måte at kristne driver lovisk syndsbekjennelse i en tid der syndene egentlig er utslettet innfor Gud! Kristi forsoning innebærer at Gud har gjort et engangsoppgjør med all synd. Nå vil han ikke at vi skal drive selvplaging ved daglig å bekjenne feil, mangler og synder: Nå blir vi i stedet bedt om å bare tro at Jesus er Gud, og å bekjenne dette ut med vår munn. (Rom.10, 9-10)
Johannes sine ord fra 1.Joh.1, 9 om å bekjenne synder og derved møte Gud som den trofaste og rettferdige som tilgir, gjaldt bare jødene, ikke nådetroende i den nye husholdningen. Den nye nådens husholdning, som ble åpenbart ved Paulus, STARTET MED EN BASIS I GUDS ENGANGS-OPPGJØR MED ALL SYND. Gud gjentar ikke sin tilgivelsesbeslutning. Den er endelig, lik en høyesterettsdommer som har slått klubba i bordet og avsluttet forhandlingene. Han vil ikke mer høre prat om noen synder. Gud åpner ikke rettsprotokollen igjen. Den er lukket, for alle oss som har kommet til tro på Kristus i nåden.

Barnekårets Ånd

Når så Paulus viser oss det liv i Ånden som følger av at Gud for alltid har tilgitt oss synden, fortid, nåtid og fremtid, så tar han frem festproklamasjoner og et feirende gladsinn: Vi har fått barnekårets Ånd, som ROPER PAPPA! Det er umulig å rope tillitsfullt "Pappa" dersom vi ikke er helt fri all synd, og har gullende ren samvittighet på forsoningens vegne. Dette at vi roper Pappa! er en bekreftelse på at vi lever i en tilstand av at all synd for alltid er tilgitt. Vi avkreves ikke tilståelser og bekjennelser - selv om vi skulle ha gjort feil, eller at vi kan ha snublet. Guds holdning krever intet av dette slag fra oss. Vi er hans familie. Vi har fått BARNEKÅR OG ER MEDARVINGER TIL KRISTI HERLIGHET. Vi skal inn i tidsaldrene der fremme - hvor vi møter "Kristi uransakelige rikdom".
Paulus har som forutsetning, på den nådefrelstes vegne, at vi ikke lenger tynges av noe bud eller krav fra lovens tid. Faktisk er forkynnelse av loven (Torah, undervisning) en fiende av Ånden, slik vi forstår Galaterbrevet. Syndsbekjennelse og skyldfølelse hørte med til sfæren under loven og budene. Her inngikk forpliktelsene til å bekjenne synder. Nei, Paulus avsier oss krav og bud, og tilsier oss den jublende boblende frelsesfrihet som ligger i å ha kommet inn hos Pappa. Vi roper Pappa! Paulus beskriver den selvsagte familiesituasjon, og det ville vært umulig å ha familiefred og barnekårets glede, dersom barnets glede hver dag skulle kveles ved krav om syndbekjennelser og tilståelser av alt det gale vi eventuelt har gjort. Jeg minner igjen om det Paulus lærer om slikt: Vi glemmer det som er bak...så mange som er fullkomne ha dette sinn (han sier at alle frelste er fullkomne!) - altså at vi skal glemme det som er bak - og strekke oss fremover mot målet.
Rom.8, 17 stiller ingen betingelser om å bekjenne synder for at vi skal være Kristi medarvinger. I stedet fokuserer Paulus på å lide med Kristus. Ta trøkket og motgangene og dagens hete. Tåle motsigelse og negative ting.
Er det ikke merkelig at vi ikke finner et fnugg av lære om syndsbekjennelse i Rom.8, når Paulus først hadde glimrende anledning til å poengtere dette sammen med livet i Ånden? Syndsbekjennelse og budenes tyngsel glimrer med sitt fravær, ikke bare i Romerbrevet men i samtlige epistler! Dette må vekke oss til rett forståelse av nåden: Vi har blitt tilgitt all synd for all tid, såfremt vi ikke siden fornekter Jesus. Men å snuble seg ut av frelsen - ergo da også opprykkelsen, er umuliggjort av Gud selv. Han har stengt bakdøra! Skal du ut av frelsen ved viljevalg, er du henvist til å bruke hovedutgangen: Frakjennelse av troen etter eget valg.
Livet i Ånden slik vi ser i Rom.8, beskriver en fullkommenhet fra Guds side tilregnet oss som tror, stadfestet og beseglet av Den Hellige Ånd inne i oss: Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Dette vitnesbyrd stopper bare den dagen man frasier seg troen på en bevisst viljebestemt måte.

Hva med Romerne 6?

Romerne 8 er et resultat av at Paulus allerede har ferdigbehandlet saken i kapitlene 6 og 7. Dommen er at vi er alltid frelst, og derfor det Åndens liv og hjelp sammen med barnekår hos Gud som vi leser om. Skremslene i Rom.6, med retorikk omkring nåde og synd som utnytter nåden i et ordspill, er passè. Vi er samtidig avdød fra synden, vi kan derfor ikke leve i synd. Vi lever nå i Kristus. Allikevel sier Rom.8, 13 at vi "..dreper legemets gjerninger ved Ånden..", altså er vi fortsatt i live. Ellers hadde vi jo ikke merket kjøttet! Paulus har åndelig balanse, og derfor kan vi ikke underveis i hans forklaringsrekke trekke forhastede slutninger - vi må vente til han er kommet igjennom temaet. Og Rom.8 beskriver livet i Ånden og i troen i nåden på en slik måte at det ikke skal være mulig å misforstå dette faktum at synden er for alltid tilbakelagt innfor Gud. Men vi kan fortsatt falle i synd og feil og mangler. Ikke bare kan vi det, vi faktisk gjør det - alle sammen. Det finnes ikke èn rettferdig (i seg selv) alle er avveket. Vi har alle fått en så stor "knekk" i vår karakter og innerste vesen at bare et nytt legeme (og det er vi lovt!) kan fri oss fra den siste biten, dette at vi drar rundt på kjøttet, og dets svakheter. Men Gud tok dette med i sin beregning, og for at vi ikke skal bli motløse når vi ser at vi ikke klarer å la vær synd, så lar han barnekårets Ånd vitne i oss AT VI FREMDELES OG UAVBRUTT ER GUDS BARN.
Jeg er enig med avdøde bibellærer Willy Høyås, som pleide å si - angående forståelsen av Bibelen: "Vi må søke å få en helhetlig oversikt for bedre å forstå Skriften." Han mente at vi ikke kunne ta for mange stopp underveis, men heller komme frem til de endelige konklusjoner, som ville være det riktige svaret. Alle Paulus sine utlegninger om det ovennevnte, går ut på i sum at den nådetroende er 1. Alt kommet inn hos Gud, ingen utkastelse henger over våre hoder 2. Synd er ikke bare tilgitt, den er utslettet og eksisterer ikke for Gud 3. Ånden er gitt oss som pantesikkerhet på at vi alt er frelst og satt i himmelen med Kristus.
Dersom uteblivelse av en syndsbekjennelse skulle medføre utkastelse, da hadde vi alle vært kastet ut. Da ville ikke Bibelen erklært at vi alt er satt med Kristus i himmelen. Vi kan ikke hver dag komme og gå ut og inn av himmelen. Det er en permanent tilstand som følger den like permanente frelsen, uavhengig av våre feil, mangler og syndesnubling. I nåden har vi alt. Og i nåden vil Gud at vi skal være som barn som roper i barnslig fryd: Pappa!

forrige side