top2.jpg - 4040 Bytes
I nådehusholdningen er det bare èn dåp

Av Jan Lilleby

I likhet med det som var praksis i kristenheten utenfor den norske statskirken, ble jeg døpt med full neddykkelse. Det var i bassenget i Torggata Bad i Oslo - jeg tror det var høsten 69, av noen brødre fra en frimenighet. Jeg var da ganske fersk på veien som en kristen, etter at jeg ble kristen i april 1968. Jeg hadde ingen utdypende læremessig formening om vanndåp, men jeg visste såpass mye at dette ble praktisert innen hele kristenheten, over alt. Voksendåp i de fleste frimenigheter, og barnedåp i den lutherske statskirken samt hos katolikkene.
Kristenheten sett over ett, har ikke utviklet seg noe særlig på dette området - dåpspraksis og lære om dåp er stort sett uforandret siden den gang, og det skal vel egentlig så mye til å rokke ved disse årelange praksisene i tolkingen av Bibelen, at det må anses umulig å gjøre noe med det. Allikevel vil jeg yte mitt lille bidrag i denne artikkelen - og vise til det som etter min, og flere andres oppfatning, er riktig vedrørende spørsmål om vanndåp: DET SKAL IKKE LÆRES ELLER PRAKTISERES I NÅDETIDEN! Det hørte inn under de forrige husholdninger. Loven med 1500 år fra Moses, og en kort periode med Døperen Johannes, Jesus og apostlene. Vi skal se på disse ting, og dra veiledende konklusjoner underveis - frem til en klar og forhåpentligvis avklarende sluttkonklusjon.

Det som for en tid tilbake satte meg inn på sporet, var da jeg leste en bok av Oskar E. Indergaard, "Kristendommens jødiske røtter", der bl. a. dåp er ett av mange temaer som blir behandlet i lys av den paulinske nådeåpenbaringen, som Paulus selv kalte "Hemmeligheten...husholdningen med den Guds nåde." (Ef.3ff.) Jeg brukte mye tid på å konkludere meg ferdig i dette temaet, men mener nå endelig at jeg har sett sammenhengen slik den fremstilles i Bibelen. For å få riktig lys over vanndåpen og dens innhold må vi se i 2.Mos. der Gud gir innstruks om ordningene for det levittisk aronittiske presteskap og den nye tjenesten i Tabernakelet i ørkenen. Det var ikke døperen Johannes som introduserte vanndåp - det var Moses! Men la oss ta dette skrittvis. Jeg må også få kredittere min avklaring mot vanndåp, til flere amerikanske brødre, bl.a. Paul Sadler og C.R.Stam og deres gode bokutgivelser i paulinsk nådelære. Som kristne bør vi følge det eksempel som gis oss i Apostlenes Gjerninger, med de fra Berøa - som gransket skriftene om det nå var slik som det hadde blitt forkynt dem av Paulus. De var ikke fornøyd med et bibelvers eller to, men tok for seg skriften i en større bredde.

FORVIRRING INNEN KRISTENHETEN OM DÅPEN

La meg påpeke at det i kristenheten råder forvirring (les: Uenighet) over dåp i vann. De to store kirkeretningene lutherdommen og katolisismen har hver for seg et ganske beslektet syn, om enn med forskjeller: Katolikkene lærer at vanndåp renser bort arvesynden. Statskirken lærer at man blir Guds barn i "dåpspakten". Baptistbevegelsene mener at frelse skjer ved tro i nåden, og at vanndåp er et utvendig tegn på en indre tro. Noe av det samme preger pinsekarismatikerne, men med en del variasjoner. I USA finnes metodistmenigheter som verken mener at en skal dynke vann slik en gjør ved barnedåp, eller dykke ned i vann - men at dåpskandidaten skal overrisles uten avbrudd med en viss mengde vann, som under en rennende kilde. Forfatteren av en bok jeg nettopp leste, kom over en baptistkirke i USA, der en ikke kunne bli medlem (som nyfrelst) uten at vedkommende tok dåp ved full neddykkelse hele tre ganger fortløpende, èn for hver av personene i treenigheten. Så om man diskuterer hva dåpen skal bety så er det forvirring, og når man så kommer inn på selve dåpsutførelsen - utdypes uenigheten ytterligere. Alle disse forskjellige bevegelsene har selvsagt sin tolking av Bibelen, gjort i god tro, uten noen store baktanker om manipulasjon av troende. Det er kort og godt en liten del av deres allminnelige læremessige bibelsyn. Det må vi respektere. Men, som en kristen forfatter påpeker: NOE MÅ VÆRE FEIL ET STED! Gud og Den Hellige Ånd står ikke bak forvirring hos kristne - og enda ser vi helt klart at forvirring er dominerende. Jeg tror at forvirringen skyldes det faktum at menigheten i stort, har oversett Paulus sitt nådeevangelium, og den NØKKEL som ligger i dette til å få lys over bl.a. dåpen, av flere ting.
Spørsmålet er ikke OM hvorvidt det læres om dåp i Bibelen, for det gjør det. Der er alle enige. Men vi bør heller stille spørsmålet: SKAL DÅP LÆRES OG PRAKTISERES I NÅDENS TIDSHUSHOLDNING? LÆRTE PAULUS VANNDÅP?
La oss først se på hva som opprinnelig lå i vanndåpen, og hvordan den kom til.

HENSIKTEN MED VANNDÅP VAR RITUELL RENSELSE

Som antydet i avsnittsoverskriften: Vanndåp skulle virke en ytre renselse. Denne renselsen var foreskrevet Aron og hans sønner, og alle etterfølgende prester under Sinai-pakten:

Hebr.9, 10: "Dette er kjødelige forskrifter om mat og drikke og FORSKJELLIGE RENSELSER (gr.baptismos), som ble pålagt INNTIL TIDEN KOM DA DEN RETTE ORDNINGEN SKULLE BLI INNFØRT."

2.Mos. 29, 1-4: (4) "Aron og hans sønner skal du (Moses) føre bort til døren for Åpenbaringsteltet (tabernaklet) , og du skal VASKE DEM MED VANN." (gr. baptismos)

Dåp i vann ble pålagt de levittiske prestene før de kunne tjene i Tabernaklet, før de kunne ta på seg de spesielle symbolske presteklærne, og FØR ofringer ble iverksatt. Dette kan en lese i de påfølgende vers i 2.Mos.29, etter vers 4.
Dette visste døperen Johannes godt om, - han døpte hele Judealandet og alle i Jerusalem i Jordan, FØR Jesu offer på Golgata.(Mark.1, 4-5) Hele jødefolket skulle bli Guds kongelige prester og et hellig folk under Messias sin ledelse, og derfor døpte Johannes dem: For å rituelt rense dem før prestetjenesten tok til. Se 2.Mos.19, 6. Dette er det også Peter viser til i sine brev. Ser vi i 2.Mos.29,14, så finner vi at offerkjøttet skulle brennes opp UTENFOR LEIEREN, slik som også Jesus ble ofret utenfor tempelmurene og bymurene. Han skulle bære vanæren og hele folkets synder.
Dette at Peter og apostlene praktiserte vanndåp til syndenes forlatelse også etter korset - var fordi SYNDENS SONING PÅ KORSET ikke ennå var blitt åpenbart. Det er også i forhold til dette at Peter henviser til at dåp i vann er en god samvittighetspakt med Gud: Det var en lovgjerning foreskrevet før en kunne være prest for Gud - og selve gjerningen skulle vise at den som lot seg døpe hadde tro. Det blir slik som også undervises av Jacob, - troen var koplet sammen med gjerninger, fordi apostlene fremdeles levde under mosaisk lov, samt at de også strebet etter overholdelse av de nye Jesu bud fra bergprekenen.
Peter ville antagelig ikke henvist til syndenes forlatelse i vanndåpen, dersom det var åpenbart ham at synden var sonet for i Jesu blod. Dette var det Paulus som fikk åpenbart noen år senere, slik han sier i Ef.3 ff, Rom.16, 25-26 og Kol. 1, 26 - hemmeligheten om den nye nådefrelsen, som var utenom lov, bud og forskrifter. Gjerningsfri - ergo blant annet DÅPSFRI nåde, og frelse uten å gjøre noe for å vise tro!
Peter så seg helt tydelig som en del av et hellig presteskap, et hellig folk under Messias kongen som snart skulle komme igjen når Israels lederskap aksepterte Jesus.
Paulus lærer i Hebr. 9, 14 at det ikke lenger er vanndåp som skulle sikre en god samvittighets pakt, men Jesu forsoning på korset, les bare: "Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod, Han som ved en evig Ånd bar Seg Selv fram uten lyte for Gud, RENSE DERES SAMVITTIGHET fra døde gjerninger, så dere kan tjene den levende Gud?"
Under Rikets tilbud ved Peter var det vanndåp til syndenes forlatelse som "renset samvittigheten", ved at man utførte èn av de FORSKJELLIGE PÅLAGTE RENSELSER - slik Paulus kaller det i Hebr.9,10 (pålagte forskrifter etter loven= "Døde gjerninger") - mens etter at ÅPENBARING OM SYNDENS SONING ER KOMMET ved Paulus, er det dette som nå ERSTATTER DEN RENSELSE SOM LÅ I VANNDÅPEN, og gir en god samvittighet. Paulus sier jo helt tydelig at hele loven, budene og forskriftene - der vi også finner vanndåpen, var KJØDELIGE FORSKRIFTER som var midlertidige. De var provisoriske, og skulle erstattes av noe nytt når tiden FOR DEN RETTE ORDNINGEN SKULLE BLI INNFØRT. Den rette ordning kom med Kristi fullkomne syndoffer på Golgata. Men dette fullkomne frelsesverk, av nåde, ble holdt tilbake åpenbaringsmessig - inntil Guds time kom, og Paulus fikk oppdraget ved Damaskus. Han fikk åpenbart den hemmelighet som Gud hadde holdt skjult fra evige tider. Nå er det dette syndoffer som gjør oss i stand til å tjene den levende Gud, og ikke vanndåpen. Ser vi dette? Kristi forsoning har avskaffet "..den lov som kom med bud og forskrifter...", og på den måte erstattet vanndåp og alle forskriftene med den gjerningsfrie nåden ved tro på Kristus. (Rom.10, 9-10) Vanndåp hørte opprinnelig til under Mose lov - den såkalte Sinai-pakten.

FØRST MÅTTE FORKASTELSEN KOMME

Paulus lærer oss i Rom.11 om Israels forkastelse og påfølgende tilsidesettelse som gudsfolket og forkynnerfolket for verdensfrelsen. Gud har innesluttet dem alle under ulydighet, for at han kunne miskunne seg over dem alle: Ved utestengselen av Israel fra Rikets løfte, og innesluttelsen av dem i ulydighet mot Messias - så kan de nå komme til Gud på grunn av hans nåde, ved å komme til tro på det fullkomne syndoffer, som ikke først ble åpenbart Peter og apostlene, men Paulus. Derfor lærer også Paulus at både den nådetroende jøde og hedning, sammen døpes inn i Kristi legeme ved èn Ånd. (1.Kor.12,13) Han beskriver hva som skjer idet vi blir nye skapninger ved tro på Jesu forsoning, "ordet om korset", som er en dårskap for de som går fortapt, men en Guds kraft for oss som blir frelst. Utestengselen av hedninger og siden jøder får ikke domskonsekvenser. Det KOM EN NY NÅDE UTEN GJERNINGER, PRESENTERT VED PAULUS, OG DER BLIR DEN INDIVIDUELLE HEDNING OG JØDE FRELST VED TRO, UTENFOR DE MOSAISKE ORDNINGENE. Paulus bruker alle sine epistler til å forklare denne nåden, og at den nå har erstattet den gamle ordningen, der bl.a. vanndåp var inkludert.
Det diskuteres noe omkring NÅR forkastelsen kom, som gjorde at Gud bestemte seg for å åpenbare "hemmeligheten" - frelse ved tro uten gjerninger. Flere mener dette skjedde da Stefanus ble steinet til døde av presteskapet og mobben (Apg.7) - og dette finner jeg ikke usannsynlig. I allfall finner vi i historieforløpet at Gud "svarte" på drapet med å tvangsomvende sin til da værste fiende: Paulus. I stedet for å, i henhold til profetenes ord i GT, utøse dom og ødeleggelse over sine fiender, både hedningene som hadde vært utestengte siden Babels tårn, og nå jødene - som med ett ble innesluttet i ulydighet - så kastet Gud fra seg sine våpen, sin vrede, sitt rettmessige krav om rettferdighet, og tilbød NÅDEN TIL ALLE SINE FIENDER! Jesus vendte det annet kinn til, avlyste og stoppet det profetiske programmet for Israel, og begynte å tilby full nåde uten gjerninger.
Enhver som kommer til tro heretter - ved nådeevangeliet etter den paulinske åpenbaring om hemmeligheten, blir frelst og gjort til en ny skapning, og DØPT INN I KRISTI LEGEME VED ÅNDEN. Dette gjelder hele menneskeslekten uansett etnisk eller religiøs bakgrunn og arv. Dette kjempemessige inngrep i profetienes videre gange og oppfyllelse har nå vart i snart 2000 år, og begynner å nærme seg slutten. Nådeinngrepet blir avsluttet med å effektuere enda en hemmelighet som ble åpenbart Paulus: Menigheten skal rykkes hjem til himmelen.

DET FINNES BARE ÈN DÅP, DEN SOM GJØRES AV ÅNDEN

Når Paulus i Ef.4 lærer om den "ene dåp" - så tenker han selvsagt på den dåp som skjer når et menneske kommer til tro på Kristi forsoning: Han døpes inn i Kristi legeme ved Ånden, slik vi har lest fra 1.Kor.12, 13. Hadde det vært både vanndåp og denne dåp av Ånden, så ville Paulus sagt at det er "to slags dåp".
Det er den ene dåp AV Ånden (ikke med Ånden, som er noe annet: kraft til tjeneste) som Paulus viser til både i Rom.6 og Kol. 2 der han snakker om å være døpt til Kristi død. Dette er Guds frelsesordning i den inneværende tidsperiode. En tidshusholdning der Gud har utsatt sin vrede og ødeleggende dom over en fiendtlig verden som i utgangspunktet gjorde opprør mot de tidligere frelsesordningene, så langt tilbake som til Babels tårn. Verden er gudsfiendtlig, men Guds godhet gjør at den i en viss tidsperiode - representert ved menigheten - tilbys full nåde, uten krav om gjerninger for å bevise tro. Vanndåp var en gjerning, brukt for å bevise tro. Men det davidiske rikets gjenreisning er blitt utsatt, Gud stoppet den profetiske klokka, og sendte i stedet ut sin ene nådeapostel Paulus med evangeliet om Guds uforskyldte nåde ved tro. Rikets tilbud ved Peter og apostlene ble definitivt avsluttet og nedlagt fra år 70. Da ble templet revet og over 1 mill. jøder drept i opprøret som sluttet med en forferdelig massakre. Det nådeår som Jesus leste om fra Jesaja i synagogen i Nasaret var omme. Det var gått sytti år (Jesus ble født 4 år tidligere) opp til år 66 da opprøret begynte, og i år 70 skjedde det som Jesus advarte jødene mot i èn av de syv lignelsene om det davidiske riket: Gud sendte "..sine krigshærer mot dem.."de som drepte hans utsendinger (apostlene) som gikk med invitasjonen til bryllupsfesten i Riket. (Matt.22, 6-7). Dette var en straff fordi jødene drepte flere av Rikets apostler og profeter, blant annet ble Jacob, Herrens bror - lederen i Jerusalem menigheten mens Peter reiste i diasporaen, drept av Ananias (samme som bød at Paulus skulle slås på munnen) i år 62-63, og dermed flyktet de messianske jøder opp til Pella i Dekapolis.
Det som har fordunklet og muligens vanskeliggjort forståelsen av at det var to typer evangelier - og som ble forkynt samtidig - men til hvert sitt publikum, er jo dette at det kom en OVERGANGSTID DER EN FREMSKRIDENDE PROGRESSIV FORANDRING I FRELSESORDNINGENE BLE INNFØRT. Peter og Paulus ble i denne overgangsperioden enige om å gå med hvert sitt forskjellige evangelium, Peter til jødene (de omskårne) og Paulus til hedningene (de uomskårne), jfr. Gal.2, 1-9 der apostelen forklarer dette nøye. Hvis det ikke var et faktum at det var snakk om to typer budskap til to typer publikum, så ville det vært meningsløst å diskutere og komme til enighet slik Paulus forteller. Han sier helt klart at da Peter og de andre i Jerusalem "..ble kjent med DEN NÅDE (åpenbaringen om nåden gitt i forsoningen på korset) SOM VAR BLITT MEG GITT, GAV DE MEG OG BARNABAS SAMFUNNSHÅND, FOR AT VI SKULLE GÅ TIL HEDNINGENE (med nåden) MEN DE TIL DE OMSKÅRNE (med Rikets fortsatte tilbud)."

KOPLINGEN MELLOM ROM. 10 OG HEBR. 10

Det er ikke min sterkeste side å skulle henvise til tallsymbolikk innen bibeltolkingen, men jeg kunne allikevel ikke unngå å legge merke til den pussige koplingen mellom Rom.10, 9-10 og Hebr. 10, 9-10, og vil få påpeke dette her fordi det også er med og belyser saken vedrørende dåp.
Hebr. 10, 9-10 vitner om tro vist gjennom gjerninger: Gaver, offer, sammen med bud om mat og drikke og forskjellige renselsesbad (gr.baptismos). Disse gjerningene i henhold til lovens mange forordninger pekte frem til den tid DA ALT SKULLE SETTES I RETTE SKIKK.

Rom.10, 9-10 vitner om tro som ikke blir vist ved gjerninger, fordi dette er den ordning vi nå har fått i nåden, NÅ SOM ALT ER SATT I RETTE SKIKK.

Rom.10, 9-10 er oppfyllelse av det som blir påpekt i Hebr. 10, 9-10 - og er med og understreker den rette forståelsen: Vanndåp er opphørt i nådetiden. Den hørte med sammen med de "skyggebildene" som blir nevnt i Hebr.10 og som beskriver jødens forpliktelser i den gamle pakt - men som også strakte seg inn i den tiden da Rikets evangelium ble forkynt i Israel, mens ennå syndens forsoning var hemmeligholdt hos Gud. Peter og apostlene forkynte ikke forsoning i blodet, men renselse i vanndåpen slik at Ånden kunne komme, som var lovt. Syndens forsoning var hemmelig og ikke vist som sådan i profetskriftene. De forkynte Jesu død og oppstandelse som et messiansk tegn: Jødene skulle derfor tro og ta imot ham, slik at Jesus kunne komme tilbake og oppreise Davids kongetrone. Dette er nerven i Peters pinsetale, og han gjentar dette i Apg. 3, da tillagt trusler om straff i hht. 5.Mos.18, 15-19.
Bare mot slutten av sitt liv, da han skrev sine to brev til hebreere i diasporaen, finner vi en kort henvisning til syndens soning. Dette ble åpenbart ved Paulus - og derfor henviser jo Peter også til alle dennes epistler. Allikevel forlot ikke Peter selve oppdraget med å tilby Riket for Israel, men han tilla dette ene: Jesu drygsmål var fordi han ville at desto fler jøder skulle få anledning til å ta imot ham under Rikets premisser, - en dag er i Herrens øyne som tusen år, og tusen år som en dag. Peter fikk ingen kontra-ordre fra Jesus om å begynne med samme nådebudskap som Paulus, og dermed svikte sitt opprinnelige oppdrag. Bare selve hedningdelen av oppdraget ble gitt bort til Paulus. Apostlene gikk aldri ut til hedningnasjonene for å døpe og lære dem å holde alle de bud Jesus lærte dem opp i.
Det synes for meg å være som følger: Etter at jødene var blitt innesluttet i ulydighet mot Rikets tilbud (Rom.11), like etter steiningen av Stefanus - så sluttet apostlene å virke innen Israels landområde. De begynte istedet å dra ut i diasporaen med Rikets tilbud - nå tillagt den NYE LÆREN som Peter introduserte (først muntlig) og som skriftlig fremgår av hans brever: Riket er utsatt på ubestemt tid, men tilbudet skal fortsatt gjøres kjent slik at jødene ikke skulle være uvitende om det som hadde hendt i Israel.
Peter ble enig med Paulus OM Å ENDRE MISJONSBEFALINGEN ut fra det faktum at Peter hadde fått makt til å løse og binde i disse anliggender ihht. Jesu ord. Hedningene skulle heller bli presentert for nåden og syndens forsoning, frelse uten gjerninger - bare ved tro. Paulus skulle fylle ut hedningverden med dette "uomskjærelsens evangelium", mens Peter fortsatte overfor jødene med "omskjærelsens evangelium". (Gal.2,1-9) Dette er ordningen all den tid Gud tar seg ut et folk av hedninger for sitt navn. (Apg.15, 14) Nasjonsfrelse er avblåst foreløpig, og erstattet med individets nådefrelse i tro. Men når menigheten er rykket hjem til himmelen iflg. 1.Tes.4 så skal de profeterte 144000 av Israels tolv stammer i Åp.7 stå frem og gjenåpne Rikets forkynnelse. Da er nådetiden avblåst, og Gud setter i gang der han stanset opp, og begynner å dømme nasjonene for ugudelighet og Israel for ulydighet. Nå skal Israel TVINGES TIL Å AKSEPTERE Jesus som Messias. Sannsynligvis igangsettes vanndåpen i denne forbindelse. Bare i nådetiden skulle den være borte fra praksis, men når nådetiden er over, og Rikets husholdning (kalt Rettferdighetens tidshusholdning) er innført allerede under trengselstiden, blir dåpen igjen aktuell for å vise tro ved gjerninger, både hos hedninger og jøder.
Fra Hebr.10 lærer vi at "..ved denne viljen er vi blitt helliget èn gang for alle ved offringen av Jesu Kristi legeme." Nå mens ennå nådetiden gjelder er alle som tror helliget èn gang for alle. Det trengs ikke noe element fra Mose loven, bl.a. vanndåp, for at denne helligelse skal være et faktum! Ikke vanndåp, ikke omskjærelsestegnet, ikke matforskrifter, blodoffring, sabbat eller høytider. Vi må lære, som kristne i nåden, Å VÆRE KONSEKVENTE: Vi kan ikke bare si at omskjærelse, sabbat og svinekjøttavhold er opphørt - uten også å ha med alt det andre som lå i forskriftene, og som på samme måte er opphørt og avskaffet. Skyggebildene av det som skulle komme, er nå oppfylt med "tingenes VIRKELIGE SKIKKELSE", derfor er skyggebildene ikke lenger nødvendige. Kristus oppfylte HELE LOVEN - og dermed også krav om rituell vannrenselse (gr.baptismos) etter Arons mønster.

FOKUSET ER NÅ SATT PÅ VÅRT RIKE I HIMLENE

Fil.3, 20-21: "Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedrelseslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg."
Paulus lærte ikke om det davidiske gudsriket som skulle gjenreises ved Messias Jesus. Han lærte om hemmeligheten - forsoning i Jesu blod og frelse for alle som tror på dette. Frelsen blir her i Fil.3 beskrevet i henhold til den andre store hemmeligheten som Paulus fikk åpenbart: Opprykkelsen av de troende nådefrelste. Vi er en himmelsk skapning, Kristi legeme, hverandres lemmer, og Kristus er hodet, - han er "..sitt legemes frelser..".
Men vanndåpen og alle de 30 Jesu bud fra hans lære (se synoptikerne) er myntet på bare det gjenreiste davidiske kongeriket, kalt "Himlenes Rike" eller "Guds kongerike".
Ordningen med det himmelske riket og nådetroen som sørger for at vi en dag hentes dit, er helt utenom en hver mosaisk levittisk ordning og bud. Bare nåde, ved tro uten gjerninger er det som er bærebjelken i menighetens tid for menneskers frelse. Vanndåp hørte til "Døde gjerninger", på samme måte som omskjærelse gjorde det, og sabbat og tiende og alle andre typisk jødiske tradisjoner.

La oss nå begynne å se nåden i det lyset som BARE PAULUS FREMSTILLER DEN. Det var bare han som fikk denne åpenbaringen betrodd, og bare Paulus er menighetens stifter og forbilde. Jesus sendte ham til oss i sitt sted, som et eksempel på hvor stor nåde Gud viser: Han frelser selv sine værste fiender i nåde, ved tro. Paulus ble et utstillingsvindu for denne nåde, slik han selv fremstiller det i Galaterbrevet.
Vi skal ha vårt sinn og våre tanker rettet inn mot "..det som er der oppe, der Kristus sitter ved Faderens høyre hånd..." og ikke til det som er her nede: Det som ble forkynt under Rikets tilbud ved apostlene. Vi kjenner ikke Kristus slik han vandret da han var her nede og lærte om Riket for Israel, men etter den himmelske åpenbaring: Vi kjenner Kristus etter Ånden, og vi kjenner også hverandre etter det samme mønster. Paulus har aldri basis i Jesu jordiske vandring, men bare i forsoningen og Kristus åpenbart i himmelen. Peter fikk aldri se Herren slik Paulus så ham. Bare Paulus fikk de himmelske syner, som ble brukt til å føre frem nådetiden med menigheten.
Disse synene kom i etapper og etter som Herren observerte hvor mye Paulus hadde klart å fordøye av all lærdom. Noe av det siste som ble avklart var vanndåpen. Han må ha sett dette allerede i år 52-53 da han skrev Romerbrevet, men først i fra år 56-57 er det at han går rett på og DEMENTERER VANNDÅP i menighetens tid, gjennom de to brev til Korinterne.

1.Kor.1, 17: "For Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, MEN for å forkynne evangeliet (om nåden!) - ikke med visdomstale, for at ikke Kristi kors skulle tømmes for kraft."

Siste linje på engelsk KJV: "Lest the Cross of Christ should be made of none effect." For at ikke korset skulle være uten virkning.

Disse ord er skrevet mellom Romerbrevet og fengselsbrevene (Efeserne, Kollosserne m.v.) I 1.Kor.12, 13 - slik tidligere nevnt lærer han ikke bare om at vanndåp er opphørt, men HVILKEN DÅP som nå er gjeldende: Vi døpes inn i Kristi legeme ved èn Ånd, både troende jøde og hedning. Dette er den ène dåp han siden skrev om i Ef.4, 5 beskrevet også i Rom.6 som "dåpen til døden" og i Koll.2 som at vi er begravet og oppreist med Kristus i denne dåp. Og i samme kapittel vers 16 og 17 minner Paulus nettopp på den koplingen jeg har vist til ovenfor med Hebr.10 og Rom.10, at forskriftene bare var skygger av det som skulle komme (derav også vanndåp), - "...men selve legemet hører Kristus til." Vi som tror er kommet frem til Gud, fullstendig, og er posisjonert i himmelen med Kristus. Det finnes ikke noen ritualer eller forskrifter å oppfylle. De var bare skyggebilder, og gjaldt bare de som ennu ikke var kommet frem hos Gud! derfor er det så naturlig for Paulus å formane med det jeg alt har nevnt ovenfor: Fra Koll.3 kommer formaningen om å være "himmelvendt" og ikke jordisk og kjødelig. Han sier jo dette mot den kontrast som var i kapittel 2 om å være løst fra bud og forskrifter, deriblandt også matpåbud...ting som hørte med til loven, samt også under Rikets tilbud slik apostlene med Peter i spissen var utsendt for.

PAULUS OG DEN PROGRESSIVE ÅPENBARING OM NÅDEFRELSEN

Dette er et tema som svært mange forkynnere har gått fullstendig glipp av. Det må være hevet over tvil, slik vi f.eks. har sett vedrørende lære om dåp, at Paulus fikk progressiv åpenbaring - altså litt etter litt. Han fikk ikke bare hovedåpenbaring tidlig i løpet: Frelse ved Jesu blod og korsets forsoningsdød. Men over en lang rekke år kom nye ting til:

1. Åpenbaring av en ny hemmelighet: Opprykkelsen
2. Åpenbaring om oppstandelse fra de døde for Kristi menighet
3. Åpenbaring om at den jødiske nattverd skulle være minnemåltid
4. Åpenbaring om at jødenasjonen var blitt innesluttet i ulydighet
5. Åpenbaring om at Gud har et hemmelig fiksert tall for når den siste mulige hedning kommer til tro (hedningenes fylde,Rom.11,25)
6. Åpenbaring over det store jødiske frafall omkring tiden for opprykkelsen (2.Tes.2ff)
7. Åpenbaring om "de kommende tider" - etter tusenårsriket (Ef.2,7)
8. Åpenbaring om at vanndåp ikke var påkrevet for menigheten

Vi vet ikke den eksakte rekkefølge av disse, annet enn at åpenbaring om vanndåpens opphør må ha kommet mellom det at han døpte i Korint ca. år 50-51 og til han først skrev Romerbrevet i 52-53. Han gjør denne nye åpenbaring fullstendig klar i år 56-57 ved Korinterbrevene, og minner igjen om læren i fengselsbrevene i årene 61-63. De sistnevnte årstall diskuteres noe ennå blandt bibelteologene - men anslagene er ikke langt fra sannheten.
Hvorfor døpte da Paulus? Vi leser noen episoder fra Apostlenes Gjerninger der han døpte, og faktisk leser vi at da han var i Korint første gang, døpte han : "..og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe". (Apg.18, 8)
I neste vers nevner Lukas at Paulus fikk et syn der Jesus trøster apostelen med at han ikke skulle holde opp å tale, forfølgelse til tross, for Herren hadde "..mye folk i denne byen..". Disse kan ikke ha vært nådefrelste - for ellers behøvde ikke Jesus si dette til Paulus. Jesus talte om noe apostelen ikke kunne vite på det tidspunktet: Det var messianske jøder der, synagogejøder, som hadde tatt imot budskapet om Riket og ventet Jesu snare komme iflg. Peters ord. Disse var selvsagt døpt i vann med apostlenes dåp (Apg.2,38ff) - og var, til tross for at de ikke hadde mottatt nådebudskapet ennå, på rette siden i forhold til å akseptere Jesus som Messias. Når så Herren allikevel åpenbarer seg slik, - kan det hende at han i samme moment også nevner for Paulus at vanndåp ikke lenger skulle praktiseres. Lukas nevner ikke noe om det, men vi kan lett forestille oss det. Det er jo etter hans virke i Korint at denne åpenbaring begynner å fremkomme i hans brever, først Romerbrevet.

Rom.6, 1-5: (v.3) "..eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv."

Denne dåp kan aldri skje i ettertid av korset, for Paulus forklarer oss en POSISJON og en stilling som Gud selv plasserte oss i, ved troen på Kristus. Denne dåp skjedde da vi kom til tro, og ble døpt inn i Kristi legeme ved Ånden. Dåpsøyeblikket var egentlig i samme øyeblikk som Jesus døde, men hans død var vår død, og vi ble av Gud ved tro tatt med i Jesu død, og er derfor også med i Jesu oppstandelse, og sluttligen er vi av de grunner...lik Kristus, satt i himmelen med ham. Dette er vår stilling, vår posisjon. Den kunne umulig komme ved vanndåp - den kom idet vi kom til tro i henholdt til "ordet om korset", Rom. 10, 9-10.

Ef.4, 5: "...det er èn Herre, èn tro, èn dåp."

Jesus selv kalte sin korsdød for "..enda en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer...". Han skulle døpes med sin "dåp til døden", og det er denne dåp vi tas med i ved at vi i Ånden kommer til tro og innsettes i Kristi legeme åndelig. Den fysiske innsettelsen kommer idet menighetens opprykkelse finner sted etter 1.Tes.4. Døden var på korset, derfor var også dåpen den samme død: Kristi død for oss.

PAULUS FORUTSETTER AT ALLE TROENDE ER DØPT

La oss bemerke noe Paulus sier til romerne, en menighet han aldri hadde besøkt, aldri forkynt for og heller ikke hadde vært involvert i å danne. Han går uten videre ut ifra at ALLE I MENIGHETEN VAR DØPT! Romermenigheten bestod av over 30000 medlemmer blir det antatt. Byen var på 1,2 mill. den gang, og kristentroen hadde begynt å få virkelig fart. Javel, det var både jøder og hedninger der, men mest hedninger. Paulus kunne umulig vite om alle var døpt, hvis vi her tenker at det var vanndåp. Selv ikke i menigheter med bare 4-500 medlemmer, ville det være mulig å være sikker på om alle var døpt, dersom en ikke først hadde vært der og undersøkt og fått disse tall bekreftet helt sikkert.
Men nettopp fordi at den dåp Paulus skriver om IKKE ER VANNDÅP, men dåpen til døden slik Ånden utfører med den troende i frelsesøyeblikket - da kunne han være helt sikker! Og slik er det. Grunnen til at kristne både forkynnere og legfolket ikke fatter at vi ikke skal ha vanndåp i nådetiden er:

1. Vi har ikke lært nok om Mose forskrifter, bl.a. 2.Mos.29
2. Vi har derav ikke sett at vanndåp hører inn under "Døde gjerninger"
3. Vi kjenner ikke generelt til hovedlinjen i Paulus sin nådeåpenbaring
4. Vi er ofte bundet av den bevegelse/menighet vi tilhører, læremessig og tenker ikke at det kan være rett å undersøke lærebegrepene bedre.

DEN NYE ADMINISTRASJON FRA GUD MED NÅDEN

For å avslutte med pkt. 3 ovenfor - det å kunne forstå og kjenne bedre til Paulus sin nådeåpenbaring, som han selv kalte "..hemmeligheten..med den Guds nåde..." (Ef.3), så må vi forstå at Gud i sin tid skiftet til en NY ADMINISTRASJON for menneskers frelse. Fra å være et jødisk administrert frelse der hedningene skulle bli velsignet GJENNOM ISRAEL ved at Israel først tok imot Jesus og fikk hans Rike, - så har Gud som tidligere nevnt stoppet opp dette profetiske programmet, og erstattet det midlertidig med hemmeligheten, menigheten med nådefrelsen. Dette er en frelse som finner sted mens Israel er stengt inne i sin ulydighet. Han kanaliserer i dag frelse gjennom et nytt program - menighetens tidshusholdning - mens det profetiske jødiske program for Riket er tilsidesatt. Derfor nytter det ikke å blande teologi og prinsipper om hverandre fra disse forskjellige epokene. Bare Jesu generelle etikk er hevet over alle tidsaldre og alle tidshusholdninger, Herren er den høyeste og største rettesnor uansett husholdning. Men han selv har tilsidesatt deler av denne etikk, f.eks. de 30 bud - og lar nå nåden alene få være frelsesmiddel. Ikke gjennom tro vist ved f.eks. dåpens gjerning, eller overholdelse av sabbat mm. I dag viser vi ikke ved gjerninger at vi har tro. Vi bare bekjenner med vår munn i hht. Rom.10, 9-10, uten noe bestemt religiøst rituale eller forskrift. Vær oppmerksom på at også håndspåleggelse og salving med olje, i likhet med vanndåp - var en gjerning ved hvilken messianske jøder skulle vise sin tro. Vi må se alle de forordningene Jesus gav sine 12 Rikets apostler, under ett. Alt tilhørte den tid da ennu ikke syndens forsoning var blitt åpenbart, - da det ennu var hemmeligholdt hos Gud. Disse ting er i dag helt byttet ut med gjerningsfri, kravfri nåde gitt på grunn av tro på "ordet om korset".

Mange lurer på hvordan det kan ha seg at vi er løst fra både bud og forskrifter og ikke kan kreves til ansvar for jødiske tradisjoner etter Moses og Jesus. Men Paulus har også et svar på dette. Da kravene ble oppfylt i Kristus, var det Guds vilje at dette skulle vises i oss som tror, ved at Den Hellige Ånd virker i den troende, slik at vi både får viljen og utfører Guds vilje slik han forutsetter. La meg avslutte artikkelen med disse ord, fra Rom.8, 3-5:

"..for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt I OSS, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. ....men de som er etter Ånden, ATTRÅR DET SOM HØRER ÅNDEN TIL."

forrige side