|
Hedningenes forhold til loven
Når vi snakker om loven, så er det Sinai-loven vi tenker på. Selve ordet "lov" er på hebraisk "Torah". Dette ordet betyr "lære", "undervisning" eller "instruksjon". Det er meget uheldig at vi oversetter dette ordet med ordet "lov", for med ordet "lov" så tenker vi på regler, bud og forbud. Vi burde ikke oversette dette ordet, men bruke ordet "Torah" i våre Bibel-oversettelser. Torahen inneholder både bud og forpliktelser og Guds tilbud om nåde. Enhver tidsperiode har sin Torah. Tidsperiodene er forskjellige hva som gjelder Guds Torah. Det som frelser et menneske er til alle tider Guds nåde og det forholdet at et menneske får tak i troen, som er en gave. Frelsen er i sitt ytterste konsekvens uforskyldt og den ligger utenom mennesket selv. Den grunner seg i det som Gud har gjort gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Til tross for at det Guds nåde som frelser, blir det også stilt krav til menneskene i en del av tidsperiodene for at de skal få del i frelsen. Når Sinai-pakten f.eks sier at den som gjør disse ting, skal leve ved dem (Rom.10,5), så betyr dette to ting i følge rabbinerne: De som holdt Mose Torah, skulle ikke bli dømt på Basunklangdagens høytid, som er den første dagen i det sivile året, men få leve i det nye året. De som holdt Mose Torah, skulle få del i de rettferdiges oppstandelse og den kommende verden, som er riket for Israel. Tidsperiodene er forskjellige og deres egenart må ikke blandes inn i de andre tidsperiodene selv om en del av prinsippene er de samme. En tidsperiode er en frelseenhet som er forskjellig fra både foregående og etterfølgende tidsperiode. Dersom vi blander sammen tidsperiodene og deres egenart, så blir Bibelens tale til oss uklar, for det ene utsagnet kommer i motsetning til det andre. Gud er ordens Gud og ikke forvirringens Gud. Dersom vi vil ha orden på vårt Bibel-studium i forståelsen av Guds ord, må vi regne med tidsperiodene, men likeså viktig som tidsperiodene er spørsmålet om hvor vi skal sette de tidsmessige grensene for tidsperiodenes avslutning og begynnelse. Når det gjelder Sinai-paktens tidsperiode, så slutter den etter min vurdering ved døperen Johannes. Han var den første som forkynte at riket for Israel var nær. "og sa: Omvend dere for himlenes rike er kommet nær." (Mat.3,2.) Han var forløperen for kongen i riket, Jesus fra Nasaret. Jesus forkynte ikke kirkens tid og de læremessige sannheter angående det kristne legemet, men han utdypet de læremessige sannheter for riket for Israel, som stod foran sin oppfyllelse i forbindelse med Jesu første komme. Jesus forkynte både sin egen Torah og han forkynte Guds frelse for den som kom til tro på ham. Rabbinerne hadde sagt på et tidligere tidspunkt at når Messias kom, ville han gi jødene en ny Torah. De sa videre at den ville består av ca.30 bud eller forpliktelser. Når vi undersøker Jesu lære, ser vi at dette stemmer. Jeg skal bare i det følgende gjenta 4 av de 30 budene som Jesus forkynte, for å vise at dette er riktig, og at Jesu forkynnelse avviker fra det som vi forkynner i den frie nådens tidsperiode: Den som ikke var villig til å oppgi alt det som han eide, fikk ikke del i riket for Israel (Mat.19,21.) Den som ikke tilgav andre, fikk ikke selv tilgivelse (Mat.6,14-15.) Den som ikke holdt Torahen, fikk ikke del i riket for Israel. (Mat.7,21-23. Den som ikke viste barmhjertighet, fikk ikke selv barmhjertighet. (Mat.5,7.) Apostlene førte videre Jesu lære om riket til Paulus fikk åpenbaring om den kristne menighets tidsperiode, som avløste rikets forkynnelse. Da jødene som folk og nasjon ikke ville ta imot verken riket for Israel eller kongen i riket, Jesus fra Nasaret, så fikk vi etter hvert en ny forkynnelse. Det er den frie nådes forkynnelse og forkynnelsen om den kristne menighet. Det er Paulus som hovedbæreren for denne forkynnelsen. Dersom vi vil vite noe om de nytestamentlige hemmelighetene, så må vi gå til Paulus og ikke til de andre Skriftene i N.T. (Dette gjelder naturligvis ikke det generelle aspektet ved Skriftene, men det spesielle aspektet som har med tidsperiodens egenart å gjøre) Hovedgrunnen til at det kristne legemet er splittet i synet på en rekke læremessige forhold, er det forholdet at fortolkerne ikke setter grensene mellom tidsperiodene på de rette stedene. Dersom man hadde hatt et rett syn på dette, så hadde vi ikke behøvd å ha forskjellige syn på f.eks, vanndåpen, tienden, sabbaten eller søndagen som helligdag, forholdet mellom Israel og kirken, synet på riket for Israel og tidspunktet for den kristne menighets bortrykkelse i forhold til trengselstiden. I en liten artikkel kan jeg naturligvis ikke skrive utfyllende om alt dette. Det har jeg for øvrig gjort i mine bøker: Jesu Gjenkomst. Bind 1-5, men jeg kan bare antyde en liten del av dette. Hovedhensikten med en slik artikkel blir derfor ikke å skrive utfyllende om dette, men å gjøre leserne oppmerksom på dette, slik at de selv kan søke etter sannhetene i Bibelen. En kan ikke stole på andre i denne saken. De forskjellige kristne organisasjonene har ulike oppfatninger av de bibelske spørsmål. Den som ikke studerer Bibelen, blir akterutseilt på en rekke områder i kristenlivet. Hva som gjelder vanndåpen, så har den ikke den betydningen i kirkens tid, som den hadde i rikets forkynnelse. Peter sa at den som ikke trodde og ble døpt, ble ikke frelst. (Mark.16,16.) Paulus sa at det var utelukket troen som frelste et menneske. Han var selv glad for at han ikke hadde døpt så mange mennesker. (1.Kor.1,14-17.) Når en del kristne mener at det er frelse i dåpens vann, så blander de sammen utsagn om vanndåpen med utsagn om både gjenfødelsen og Åndsdåpen. Når en del kristne mener at vi ikke kan døpe de små barn, så legger de ensidig vekt på at barnet ikke kan tro og at vanndåpen er en symbolsk handling på at gjenfødelsen har funnet sted. De har glemt at vanndåpen også er en dåp inn Jesu navn og inn i det kristne legemet. Dette passer også for barna. Vi døper ikke barna for at de skal bli Guds barn, men vi døper dem fordi de allerede er Guds barn. En skal ikke døpe barna i de tilfellene der foreldrene og fadderne ikke er personlige kristne, for dåpen forplikter disse til å oppdra barna i den kristne tro, og det har ikke en som ikke er en gjenfødt troende forutsetning for. Dåpen skal være full neddykking i vann. Hva som gjelder tienden, så var dette et krav som var nedfelt i Sina-pakten. Paulus sa ikke noe om tienden, men han sa at vi skulle legge til side det som vi hadde tro for og råd til (1.Kor.16,2.) Dersom noen ønsker å gi tiende, så er det opp til den enkelte En er ikke bundet i dette spørsmålet i inneværende tidsperiode. Hva som gjelder sabbaten eller søndagen som helligdag, så var sabbaten jødenes helligdag. Paulus sa at enhver måtte være sikker på dette med seg selv hvilken dag en skulle feire som helligdag (Rom.14,5-6.) Dette har med evangeliets frihet og samvittighetens tale i hver enkelt troende å gjøre. Når det gjelder forholdet mellom Israel og menigheten, så begynte ikke den kristne menighet verken ved Golgata eller på pinsefestens dag, men den begynte med Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus. Vi kan ikke uten videre overføre Jesu og apostlenes forkynnelse og brever til menighetens tid. I Det Nye Testamente er det to menigheter som beskrives. Det er for det første rikets menighet og det er den kristne forsamlingen. Vi ser også at Peter overgir sin forkynnelse og rikets forsamling, som i hovedsak bestod av jøder, til Paulus sin forkynnelse, i det han kalte Paulus sin elskede bror. På samme tid innrømmet han at han hadde vansker med å forstå alt det som Paulus skrev om (2.Pet.3,16.) Pinsefesten dag er ikke den kristne forsamlingens fødselsdag. Den var et løfte til jødene om at Gud ville opprette en ny pakt med dem. Denne pakten ble introdusert på pinsefestens dag, men det var dessverre bare en del av jødene som ville forplikte seg på den. Jødene kommer til å forplikte seg på den på et senere tidspunkt- i forbindelse med Jesu komme for Israel. Sannheten er den at Gud ikke har inngått noen spesielle pakt med den kristne menighet. Vi som hører med til den kristne menighet, er koblet inn i jødenes pakter med Gud (Rom.9,4.) Vi administrerer den nye pakt i Jesu blod på vegne av jødefolket i vår tidsperiode, og dette er også en av grunnene til at Paulus stiller de troende i vår tid veldig fritt i forhold til krav og bestemmelser. Ved siden av at vi også har bestemte forbud i den frie nådens tidsperiode, så er også samvittigheten ført inn som den som skal avgjøre en rekke spørsmål. Det som er synd for en person, behøver ikke å være synd for en annen person. Når det forholder seg slik, kan både jøder og hedningetroende være medlemmer av Kristi legeme. Da riket for Israel ikke ble opprettet i forbindelse med Jesu første komme, ble deler av den jødiske menigheten koblet inn i den kristne menighet, eller Kristi legeme som Paulus kaller det. Den kristne menighet er dermed todelt i dag. Vi hedningekristne er ikke forpliktet på en del av jødenes ordninger. Dette gjelder for eksempel omskjærelsen og helligholdelsen av sabbaten som helligdag. Den hedningetroende står dermed fritt til å helligholde sabbaten eller søndagen som kviledag. Legemet er en ny frelsesforsamling som ikke har vært før. Legemet har sin egen frihet og sin egenart. I det kristne legemet er jøder og hedninger stilt likt, men de har ulike forpliktelser i kristenlivet for de har ulik frelseshistorisk bakgrunn. Dette betyr ikke at den kristne forsamlingen har overtatt jødenes løfter. Ved den kristne menighets bortrykkelse før trengselstiden, vil Gud igjen handle med jødene. Guds løfter til jødene om at de skal være prester for hele verden og landløftet om et sammenhengende landområde fra Nilen og til Eufrat står fast fra Guds side. Jødene har aldri mistet løftene fra Gud, men på grunn av ulydighet har Gud måttet vente med oppfyllelsen av løftene. Når det er forskjellige syn på tidspunktet for menighetens bortrykkelse, så skyldes også dette det forholdet at man ikke skiller mellom det som Gud har sagt til jødene og det som Gud har sagt til den kristne forsamlingen. Den kristne forsamlingen er en parantes i Guds planer med Israel, og dersom det er slik at den kristne menighet er en parantes, så må de ordningene som Gud har tiltenkt menigheten avsluttes innenfor parantesen. Dersom vi ønsker å få en mer riktig forståelse av Guds ord, så må vi begynne å tenke i de baner som jeg har skissert ovenfor. Lykke til med en riktigere forståelse av Guds ord. Tingvoll. 18-01-00. |