Forholdet mellom hedningene og loven blir misforstått! Av Jan Lilleby Innen den tradisjonelle kristenheten har man aldri "kvittet seg med" Mose loven, - det vil si: En har dratt med seg en lovisk evangelieforståelse dit hen at den troende kristne fremdeles blir å se seg selv som en syndig person, skyldig for Gud. Kirkens bekjennelse er jo uttrykt bl.a. gjennom de liturgiske ordene "..vi synder daglig i tanker ord og gjerning, vi kjenner den onde lyst i vårt hjerte.." og mer til. Den troende blir holdt som gissel i sin egen frelse, og skal - liksom på lovens tid, måtte avlesse seg og bekjenne synder daglig, og hele livet bli minnet på at han er en arme synder. Predikanter og prester sier fra talerstolene at vi er frelst ved nåde - og skylder på Paulus sin hellighetslære i epistlene når de mener at vi fremdeles er fullt forpliktet på de ti bud. Og i tillegg blander man inn Jesu lære fra bergprekenen der han fremsetter den nye loven (30 bud) for det kommende Riket for Israel, og Peter og apostlenes lære i fortsettelsen av Rikets tilbudstid til Israel. Dette tilsammen (og hvilken salig blanding!) gjør at den kristne forkynnelse slik den originalt ble fremmet av vår apostel Paulus, blir utvannet og gjort nesten uforståelig og selvmotsigende. I det ene øyeblikk er vi frelst "..av bare nåde, uten gjerninger.." (Rom.3, 24) ...og i neste moment kommer et krav om å innfri de ti bud, og så blir det tillagt en ordning fra de levittiske forskriftene: Kristne hedning-menigheter skal gi tiende, under trusler om at hvis ikke, så er den troende en tyv og vil komme under forbannelse! I tillegg til dette, så avkreves det vanndåp før en kan regne seg som medlem av den kristne forsamling - være seg statskirker, bedehus eller de forskjellige frimenigheter. Selv om ikke alt dette passer på alle, så er det dekning for å påstå at dette er det jevne bildet en finner når man tar en kortfattet oversikt over virksomhetene. Selve den ytre mimikk, prestekledninger og andre ytre oppbygninger av både kledsel og ferdsel, samt lokaler (tenk bare på de mange prektige kirkebygg med storslått pompøs arkitektur...) taler et utvetydig "språk" om at menneskene er "skyldige" for Gud: Folket blir forestilt en pastorstand og særlig en prestestand som ved disse ytre fasademessige ting gir til kjenne at de er "mellommenn" for Gud. Folket må henvende seg til presten, pastoren og andre øvrighetsforvaltere når de har et ærend for Gud. Dette peker mer hen imot Moses og Sinai, enn det gjør mot den nåde vi er blitt presentert gjennom Paulus. Ved at det år ut og år inn gis slike ytre forestillinger av gudsforhold og dette med tro, synd, hellighet, himmel, helvete, belønning og straff, så dannes det nesten av seg selv i folks sinn, det bilde at vi har med en fjern, streng og hard Gud å gjøre. Han blir sett på som dommeren på den ytterste dag, i stedet for han som forlikte verden med seg selv på korset i det han ble en soning for all synd. Denne artikkelen vil ta for seg disse ting og klargjøre hva egentlig som er den riktige bibelske lære og tro i dette. Har de rett disse som forfekter dekalogen? Skal nådefrelste være forpliktet til å gi tiende, etter de jødiske forskriftene? Hvor går egentlig streken? Til hvem gruppe mennesker taler Guds ord i en sak? Det første vi er nødt til å finne ut, er til hvem Guds ord taler, og om hvem Guds ord taler når vi leser Bibelen. Hvis ikke farer vi grundig vill og havner ut i den totale forvirring om både lov og nåde, både synd og frelse. Tales det til jøder i en gitt sak? Eller er det til oss hedningkristne? Eller til den vantro jøde, eller den ugudelige hedning? Selv pastorer som er mer bevisste på at menigheten er nådefrelst, uten gjerninger og ikke under loven, de leser Bibelen helt feilaktig som om vi en gang hadde vært under loven og Moses! Man makter ikke å lese seg til det faktum at hedninger ALDRI HAR VÆRT FORPLIKTET PÅ MOSE LOVEN. Når vi da leser i epistlene hvor Paulus taler retorisk over emnene lov-nåde-frelse-hellighet-synd-død-straff, så er vi nødt til å forstå til hvilken gruppe mennesker han taler. Hver gang han taler om forpliktelsene under Mose lov (Torah, lære) - og retorisk kommer med sitt ord-spill om hvorvidt det er lov eller nåde som gjelder, SÅ GJELDER ALDRI LOVEN HEDNINGER, UANSETT - KRISTEN ELLER IKKE KRISTEN. Dette var allment kjent i folket i romerriket på apostlenes tid, så kjent og selvfølgelig - at det nettopp av den grunn blir omtalt ganske lite av Paulus. Men han sier nok om det til at vi får det riktige bildet: Ef.2,12-15: " Kom i hu at dere (hedninger) på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. 13: Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. 14: For han er vår fred, han som gjorde de to (jøde og hedning) til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, 15: da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud (de ti bud) og forskrifter (offringer, tiende, osv.). Dette gjorde han for i seg selv å skape de to (jøde og hedning) til ett nytt menneske og slik stifte fred..." Her slår Paulus fast at hedninger aldri har vært under loven: Vi var utestengte! Og som en følge av utestengelsen, ble vi fremmede i forhold til de pakter med sitt løfte som fremgikk av jødedommen. Når så en hedning blir frelst av nåde ved tro på ordet om korset (Rom.10ff) så skal han ikke innom de ti bud, de jødiske forskrifter og ordninger, og heller ikke Rikets vanndåp, men han blir mottatt hos Gud direkte ved nåde alene, ved tro uten gjerninger. Paulus umuliggjør, og dermed er det i effekt Gud selv som umuliggjør - at en hedning skulle være forpliktet på loven og de ti bud. Men vi skal også huske at vi hedninger har vært utestengte fra hele den judaistiske tradisjon: De ti Bud, ofringene, vanndåp, tiende, sabbat, stammesystemet. Og allikevel finnes det mange, antagelig et flertall - av kristne predikanter og pastorer som forsvarer anvendelsen av bud og lov innen forkynnelsen, til tross for at vi aldri har vært forpliktet! En helt utrolig mangel på konsekvent lydighet i troen. Når så Paulus formaner og taler med retorikk både i Romerbrevet og Galaterbrevet om forhold vedrørende loven, så er det hovedsaklig jøder som er i fokus. Det godtgjøres i Galaterbrevet at det er jødenes legalisme som drar den troende hedning med, for at jødene i menigheten selv skulle slippe forfølgelse. De skrøt av å ha fått hedninger omskåret! (Gal.6) Dermed forstår vi at å holde loven var unaturlig for en hedning, - han var jo alltid utestengt, slik Paulus lærer i Ef.2ff. Paulus regnet jo med at hedninger ikke på noen måte ville la seg underlegge loven, nå som de var kommet til Gud ved nåden. De hadde jo ikke villet underkaste seg jødisk lov tidligere, da de var utestengte. Så han blir veldig fortørnet: Gal.3,1-5: "Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! 2: Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved LOVGJERNINGER dere fikk Ånden, eller var det ved å høre TROEN FORKYNT? Er dere så uforstandige? dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? 4: Så meget har dere opplevd forgjeves! - om det da virkelig er for- gjeves. 5: Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved LOVGJERNINGER eller ved at dere hører TROEN FORKYNT?" Gal. 4, 9 indikerer faktisk at hedninger innen disse menighetene i Galatia, var blitt revet med av jøder. Nettopp fordi hedninger av arv var utestengte fra jødisk gudsliv i det hele tatt, slik vi så i Ef.2, 12-15. Vi var under den straff for ugudelighet og opprør som fant sted ved Babels tårn, og som Paulus viser til i Rom.11, 30. Når Paulus så spør: Vil dere galatere altså tilbake til loven og trelldommen i den, nå - etter at dere ved å høre troen forkynt fikk Ånden? Dere begynte i Ånd, vil dere nå ende opp i kjøtt? Da taler han ikke om at de som hedninger hadde levd under loven (unntatt hvis de var proselytter) - men han taler om det at de lot seg rive med av jøden, i et tilbakefall til lovens bud og lovgjerninger. Det er med referanse til at jøden hadde snudd og gått tilbake, - og dratt hedningen med seg. Så Paulus talte altså ikke til Galater-hedninger som før hadde levd under loven. Det er jo nettopp i denne pasusen at kristne dessverre leser og forstår Bibelen helt feil. De tror at Paulus snakker om at hedninger levde under loven før de ble frelst. I kapittel 5, finner vi det som stod sentralt i tumultene hos Galaterne: Jødisk omskjærelse etter Mose bud og forskrifter. Vers 2: "Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, SÅ VIL KRISTUS IKKE VÆRE TIL NOEN GAGN FOR DERE." Her er det opplagt hedningen som advares mot å falle fra troen, ved å ta jødisk omskjærelse. Samtidig faller den samme byrde av skyld på de jøder som gikk tilbake til loven, sammen med disse vaklende hedningene. (Hvis det var jøder han talte til, så blir det jo meningsløst: Jøder er jo alt omskjært.) Når Paulus sier at vi ved čn Ånd er døpt inn i Kristi legeme, som er menigheten, - både jøder som tror og hedninger, så medførte dette endel vanskeligheter, slik som illustrert ved Galaterbrevet. Det ble splittelse og mye uro. Som nevnt ovenfor, Gal.6, 12-13 snakker om jøder som ville slippe fortsatt forfølgelse fra sine egne, ved å bevise overfor forfølgerne at de til og med påla hedningene de omgikk, til å ta omskjærelse. Vers 13: "For de som lar seg omskjære, holder ikke selv loven (de hykler). Men de vil at dere skal la dere omskjære, for at de skal kunne rose seg av deres kjød." Så det var ikke bare et trospørsmål, det var rent jødisk taktikkeri og smarthet. Det var for å kunne ta seg godt ut i jødenes øyne, og dermed slippe forfølgelse, det Paulus kalte for "korsets anstøt". Ikke det minste rart i at Paulus tar frem all sin innsikt og all sin formaning og kraft i dette brevet, som vel må sies å være det skarpeste i NT. Apg. 14, 1: "I Ikonium (Galatia) gikk de sammen inn i jødenes synagoge. Og de talte slik at en stor mengde, BÅDE AV JØDER OG AV GREKERE (les: hedninger) kom til troen." Leser vi i Apg. 13, 43 - så finner vi at også hedenske proselytter var blant de som kom inn i nådetroen som ble forkynt av Paulus. "..de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro..", er en referanse som går på judaismen, og antagelig ikke den paralelle forkynnelse av Rikets evangelium ved de 12. Dermed ser vi jo hvor utrolig brokete forsamlinger en kunne finne i Paulus og Barnabas sine fotspor etter deres reise i Galatia i årene 42-44. Det ville vel egentlig overrasket dersom det ikke skulle ha oppstått diverse brytninger blant disse. Også i dag, om noen vil holde frem den rene paulinske nådelæren, uten de ti bud eller andre allment antatte moralsystemer,- så vil en risikere å skape tumulter og uro. Noen mennesker blir fornærmet bare de får forkynt rett frem at vi hedninger ikke er forpliktet verken på bud eller lov, inkludert tiende og sabbat. Som jeg sa i en annen artikkel: Jeg kan vel ikke beskyldes for å overholde de ti bud, bare fordi jeg ikke har myrdet noen, eller er en tyv eller en svindler? Moral fantes på jorden lenge før noen ti-buds lov fantes! Det er forskjell på dette at mennesker som har samvittighet for Gud, gjør gode ting - og altså ikke går i en forbryterbane (mord, tyveri, svindel m.m.) - og at kristne faller inn i den rituelle del av judaismen og regner overholdelse av bud og lov som en forpliktelse for frelsen. Vi blir i dag nådefrelst ved tro, til tross for at vi gjør diverse feil og mangler. Gal.6, 1: "Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet." Legalisme, når den innblandes i vår kristne forkynnelse og tro, fremstår som dette at kristne ikke fatter at nåde er gitt čn gang for alle, og dermed er vi på grunn av nåden antatt hos Gud, til tross for fortsatte feil, mangler, synder og snubling. Paulus ber nettopp derfor galaterne å hjelpe tilrette den som overrumples av en eller annen synd. Han blir altså ikke befalt en tung botsgang, rop og bønn om tilgivelse fra både Gud og mennesker. Nei, synderen er fremdeles frelst i nåden, men han formanes til å la være synd. Men det er fastslått i Bibelen at intet menneske klarer å overholde loven, om det nå hadde vært slik at også vi hedninger skulle ha overholdt Mose lov. Den ble tillagt for at synden skulle bli stor, og hvert menneske stå skyldig for Gud. Dermed kunne Gud, i fortsettelsen av sine planer med menneskeheten, sende Kristus og utfri alle dem som var i trelldom ved å prøve overholdelse av en lov som var umulig å overholde. Gal.4,4-5: "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven (jødene), så vi skulle få barnekår." I verset foran, 3 - så sier Paulus at han taler om jødene "..vi var trellbundet under verdens barnelærdom." Gal.4, 7: "Så er du da ikke lenger trell, men sønn. Men er du sønn, da er du også arving, INNSATT AV GUD." Under loven var man trell - men i nåden er man sønn Dette stadfester det skifte i tidshusholdninger som Paulus brakte ved åpenbaringen av "Hemmeligheten....husholdningen med den Guds nåde..." Ef.3ff. Slik er det altså med bud og lov, - de var knyttet til jødene og holdt dem i varetekt, i trelldom, inntil Kristus kom og tok trelldommen bort ved sin forsoning på korset. Etter korset og oppstandelsen er både den troende jøde og hedning, blitt Guds barn, sønn, de har fått barnekår og er innsatt av Gud. Dette betyr at under loven var mennesket (jøden) trell, men under nåden er både troende jøde og hedning sønn! Jøden alene, var under loven, men under nåden kom både jøde og hedning som tror. OG BEGGE ER FRITATT FOR OVERHOLDELSE AV LOV OG BUD. Altså i forhold til frelse. Men den allminnelige hednings samvittighet forkynner jo at det er feil å myrde, stjele og bedra og mye annet. Men det er ikke det samme som å holde de ti bud. Da må vi huske at der finnes også sabbatten, noe vi også er fritatt fra i nådens tid. (Rom.1 og 2) Ikke bare de ti bud, men Jesu 30 bud for Riket (j.fr. bergprekenen mv.) skal bli gjort gyldige når først Riket for Israel er en realitet ved Jesu synlige tilbakekomst til Israel. Men i dag, er alle troende nådefrelste fritatt for Mose bud, og også Jesu 30 bud for Riket. I vår tidshusholdning, er det slik at Kristus AVSKAFFET (fjernet, satte tilside) DEN LOV SOM KOM MED BUD OG FORSKRIFTER. Kan noen da fortelle meg hvordan vi skal kunne gyldiggjøre de ti bud (og da må også sabbatten være med, den kan ikke skilles fra budene etter vårt private påfunn!) når Paulus, hedningenes apostel så klart fremlærer at den ble avskaffet? Det er sterke tendenser innen forskjellige kristne miljøer, til å ha den mosaiske lov, særlig de ti bud, som en "hellig ku" - en må for all del ikke la den bli glemt - den må for all del siteres i all offentlighet. Men den "hellige kua" har også dratt med seg en "kalv" : Tienden. (Jeg tar opp emnet om tienden nedenfor) Kristne ønsker å "beskytte" en lov som 1. Aldri har gjaldt hedningkristne, eller hedninger i det hele tatt, 2. Som Gud i Kristus har avskaffet 3. Som, mens den ennå var gyldig overfor Israel, ble fremsatt uten å skjule for profetene at den ikke var hovedsaken, den var et provisorium mens man ventet på at Kristus skulle komme og bringe frem det ene evige offer for synd. Når kristne hedninger - riktignok i en velment tanke - ønsker å "beskytte" budene og loven - så er dette i mangel av full åpenbaring over saken: Nåden er langt større enn loven, da nåden uttrykker Guds innerste "hemmelige" vesen - gjennom nåden har Gud utlevert seg til oss mennesker, gitt opp sine krav og bud, og tar imot oss med åpne armer, lar oss arve Kristi uransakelige rikdom, slik at Paulus kan skrive at vi som troende har "..alle ting med ham.." (Rom.8) Hvis vi nå har alt dette, hvorfor skal vi holde på med våre menneskelige påfunn, og på en kunstig måte legge en beskyttende hånd over lov og bud? Selv trauste pinsevenner forsvarer dette, iflg. artikler jeg har lest i Korsets Seier nylig. Kanskje det er fordi den enkelte ikke har til fulle sett sin høye stilling i nåden? De som tror at en "sikrer" sin posisjon hos Gud ved å drive forsvar av bud og lov, tar feil: Paulus sier rett ut i Gal.5, 4 følgende reprimande - "Dere er SKILT FRA KRISTUS, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, DERE ER FALT UT AV NÅDEN." Han sier altså like frem at de av galaterne som ville inn under lov og bud, de var blitt frafalne! I tradisjonell norsk kristendom blir frafall nesten uten unntak karakterisert som det å falle tilbake til "syndelivet", altså det liv og den livstil man hadde før man bekjente seg som kristen. En tenker da på et liv som en hver annen hedning, med fyll, snusk og et urede liv...og som antagelig passer inn under Paulus sin syndekatalog i pastoralbrevene. De færreste forstår at å falle fra troen, er å søke inn under lov og bud for å bli antatt av Gud. Denne merkverdighet og uvitenhet i kristenheten er så infløkt bare å forklare, at jeg har store vanskeligheter med å få dette ned på papiret. Kristne i dag forstår ikke at synd er bare synd når vi har den bibelske definisjonen av det: Synd er å gå ut av nåden - altså man vil under en annen frelsesmetode enn den foreskrevne, som i dag er og forblir nåden ved tro. At en stakkar faller ut i en fyllekule, eller annet verdslig - er ikke nødvendigvis et frafall fra troen. Vedkommende har snublet på grunn av kjøttets skrøpelighet, svikt i karakter og lignende. Slike skal vi hjelpe tilrette, slik jeg siterte fra Gal. 6,1 ovenfor. Men når mennesker søker inn under bud og lov, i stedet for å hengi seg til den rene nåde alene, da tror uforstandige kristne at dette er noe fint. I og med at budene og loven står i Bibelen, ja da må jo dette være av Gud, tenker de fleste. Og denne tanke er jo veldig fremtredende innen lutherdommen særlig, men også i andre mer frie åndelige miljøer. En av de kristne avisene hadde for ikke lenge siden et oppslag på første siden, der ett av punktene i overskriften gikk på hva lutheranerne mente om de ti bud: De skal selvsagt overholdes. Samme standpunkt finnes innen kristne politiske miljøer. Jeg må si meg helt uenig med dette. Vi skal ikke ha noen forkynnelse der bud og lov forsvares og fremholdes, vi skal la oss opptukte under nåden. Slik loven var jødenes skolemester inntil Kristus, så er nåden blitt oss frelstes skolemester. Nåden lærer oss å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster. (Tit.2, 11-12) Loven er blitt avsatt fordi en langt bedre ordning kom! Paulus grunngir hvorfor bud og lov ble avskaffet, men gider vi å høre? Ikke bare sier Paulus dette, men han forklarer i mange bilder både i Romerbrevet, Galater-brevet og Hebreerbrevet m.fl. selve årsaken til avskaffelsen. En av disse var at loven ikke kunne gjøre mennesket rettferdig - den var "..maktesløs ved kjødet..", og videre: den vakte begjæret i oss (jøden)- lyst og trass til å synde,(Rom.7, 8), den hadde ikke noe med troen å gjøre (Gal.3, 12), det var profetert at loven skulle erstattes av noe bedre, Kristus - yppersteprest etter Melkisedeks vis- som tok bort det første, som var ofring under loven, for å la det andre offer stå fast: Han ofret seg selv. Loven var bare en skygge av de goder som skulle komme (i Kristus) og ikke tingenes virkelige skikkelse. (Heb.10,1-9) Mange kristne dessverre, har til de grader misforstått sin stilling som nådefrelst, og tror (lik svært mange innen lutherdommen) at deler av loven og budene skal være inkludert i de kristne forpliktelsene for frelse. Men de blir bare blant de som vil tviholde på skyggene av den virkelighet som skulle komme, i stedet for nå å holde fast på VIRKELIGHETEN, SOM ER OPPFYLLELSE AV ALLE GUDS KRAV TIL MENNESKENE - I KRISTUS. VI GÅR FRI PÅ GRUNN AV NÅDEN. Unnskyld folkens, men jeg vil vel hevde at jeg vil heller ha de virkelige ting fra Gud, i stedet for bare skyggebildet - vil ikke du også? Denne virkelighet av frelse og nåde er nå gitt alle som tror ordet om korset, både jøder og hedninger. Vi ble begge døpt inn i Kristi legeme (menigheten) ved čn Ånd, og er blitt en ny skapning i Kristus, det gamle er borte, se alt er blitt nytt. Når alt er blitt nytt, da blir det veldig motsigende å prøve å drasse med seg noe av det gamle, budene og loven. I dag blir loven overkjørt av det som var bedre, nemlig nåden, den frie nåden. Kan den såkalte tiendeplikten overføres inn i nådehusholdningen? Jeg var såvidt innom tienden ovenfor, og lovte å ta den for seg. Nei, - jeg må skuffe kristne som mener at tienden kan forsvares og hevdes som noe som skulle være pålagt menigheten som en plikt innfor Gud. Like lite som vi er blitt pålagt overholdelse av 1. Omskjærelse 2. Vanndåp 3. Sabbat (som er inkludert i dekalogen) 4. De ti Bud forøvrig 5. Ofringer 6. Innordning under det israelittiske stammesystemet 7.Bekjennelse av synder overfor Gud og/eller mennesker, - like lite er vi pålagt å videreføre tradisjoner fra judaismens levittiske prestetjeneste gjennom tiendeplikten. Det viktigste argument for at tiende ikke er noen plikt eller ordning i menighetens tid, er det enkle faktum at Paulus ikke lærte oss dette. Det andre, som også er et gyldig argument, er det som alt er henvist til ovenfor: Hedninger var i det hele tatt utestengt fra alt som vedrørte gudsåpenbaring og plikter slik de fremgikk av jødedommen, i hht. Ef.2 ff. Vi var faktisk helt utestengte. I et ganske fersk nummer av et kvartalsblad utgitt av en kjent evangelistjeneste i Norge (navn er ikke interessant...da det er sak og ikke person vi tar opp) skriver denne evangelistens medarbeider en artikkel om økonomi sett med kristne øyne. Han tar opp en del "trosprinsipper". Han nevner også tienden, og jeg vil få sitere: Avsnittsoverskrift er "Prøv Gud med tienden - 10%" - og tekst er: Hvordan kan en komme inn i Guds ordning med økonomien? Det er flere guddommelige prinsipper for økonomi, og jeg skal ta deg med inn i dem i tur og orden i en serie artikler. -----......grunnprinsippet som kom før Mose-loven, er prinsippet å gi tiende av det som en tjener. Forfatteren henviser så til Mal.3, 10 om å bære hele tienden inn i forrådshuset osv. Han konkluderer videre: "Da er tienden en grunnleggende guddommelig ordning du ikke kommer forbi." Videre i neste avsnitt: "Å gi tiende er en paktshandling." Forfatteren står absolutt ikke alene i dette sitt syn på tiende. Det er utbredt i største delen av kristenheten gjennom innsneket legalisme. Men her må jeg oppfordre til å være konsekvente. Mangel på konsekvent logikk er helt fraværende, hos de fleste om ikke alle som hevder deler av judaistisk tradisjon inn i kristen tro og praksis. Forfatteren som jeg siterte ovenfor, henviser i sin artikkel til det faktum at tiende kan anvendes i kristen tro, fordi den ble praktisert av Abraham før lovens tid - og henviser til det Hebreerbrevet skriver om ham og hans tiende til Melkisedek, teofanien med Kristus, gjennom kongen i Salem. Ja, jeg skulle støttet dette, hvis samme konsekvente holdning ble trukket inn overfor omskjærelsen: Den ble også utført av Abraham før lovens tid, og stadfestet pakten mellom ham og Gud. (Rom.4,10-12). Siden heller ikke omskjærelse ble innført første gang ved Moses og Sinai-loven, men ved Abraham - hvorfor praktiserer ikke vi kristne omskjærelse etter dette? La de som forkynner at tiende er påbudt i menighetens tid, også ta omskjærelse! Vi er jo så frimodige at vi henter inn tienden, uten å kjenne til at det faktisk er tre typer tiender. Vi må faktisk spørre de som forsvarer tienden, - hvilken tiende snakker de om? Og ingen av tienden var betalt i rene penger, det var naturalia. Og det ble samlet inn čn gang årlig! De tre typer tiender var disse: 1. Årlig tiende som skulle dekke levittenes livsopphold (5.Mos. 14ff) 2. Årlig innkreving av tiende særskilt for Jerusalem by (samme pasus) 3. 3-års tienden, som skulle særskilt gå til levitter, enker, farløse og til innflyttere.(samme pasus) Når predikanter så frimodig lærer om tienden, og forsvarer den fra alle slags innfallsvinkler, uten å kjenne til hva Gud Jehova selv sa om dette, så viser det bare at vi kristne hedninger er fulle av merkelige påfunn og grenseløs fantasi. Ingen kan nektes å gi f.eks. 10% av sin inntekt, dersom dette er noe de ønsker. Det blir en privatsak nå i nådens tidshusholdning. Čn liten ting til: Dersom predikanter vil være sanne i sin henvisning til tienden ut fra mosaiske forskrifter, så har de fleste uteglemt å regne ut prosentsatsen! De lyver når de sier at "..Bibelen lærer om å gi 10% av vår inntekt..". Lett hoderegning viser noe annet: 10% pr. år til prestene i templet, pluss enda 10% til Jerusalem by må bli 20% samlet. I tillegg får man 3-års tienden, som blir 3,333% pr. år. Totalt skal man da måtte gi 23,3% av inntekten i påtvunget tiendeplikt. Predikanter i dag uteglemmer det faktum at dette var en nasjonal sak, og dermed blir skattesystemet i det forgagne Israel. Dette understreker uvitenheten og mangelen på konsekvent lære blant de fleste predikanter i dag. Så kom ikke her med Bibelen i hånd og prek legalisme, eller trosløfter basert på en blanding av GT og NT, og hevde at Gud pålegger den troende slikt. Det blir falsklære i forhold til at lovens og judaismens forskrifter er opphørt i vår tidshusholdning. Vi bør heller høre på den apostel Gud sendte til oss, Paulus, og ta det råd han gir - nemlig å legge tilside midler etter som den enkelte familie synes å ha råd til. (1.Kor.16,2) Noen bruker en søkt tolking av 1.Kor.9, 13-14 til å støtte tiende som plikt. De mener at Paulus der henviser til at GTs ordninger var et forbilde - som i vår tid er gått over til at den som forkynner evangeliet skal leve av tienden. Men Paulus nevner ikke tiende, han bare påpeker at en heltidsforkynner har krav på å få underhold. Tiende er ikke innkoblet hos Paulus. Hans lære om Melkisedek og Abraham i Hebreerbrevet er en parantes i brevets hovedintensjon: Å vise at Jesus er Gud, Allmektig og Messias samt den profeterte forsoner for all synd. Tiende er ikke temaet i det hele tatt, - det glimrer med sitt fravær i alle epistlene. Nei, argumentet om tiendeplikten i kristenheten faller på sin egen urimelighet. Liksom omskjærelse er ute, og overgått av "hjertets omskjærelse - pånytt fødselen" så er tienden erstattet av noe bedre: Den frivillige ånd, gitt oss under den frie nåden, uten krav om gjerninger. Mange kristne vet ikke et minimum om det de selv så klokt lærer andre om. Men for all del: Gi pengestøtte i din forsamling, og støtt Guds rikes sak slik du har råd til. I nådetiden er vi ikke forpliktet på gjerninger, overhodet, for frelse er en fri gave gitt oss fordi vi trodde at Jesus er Gud og er oppreist fra de døde. (Rom.10, 9-10) Når en hører vitnesbyrd fra mennesker som forsvarer tiendeplikt, med å henvise til at deres personlige økonomi "snudde til det bedre" - så er det ikke tiendegivingen som eventuelt har gjort økonomien bedre, men det faktum at den troende er under Guds nåde. Nåden gir oss all hjelp i alle ting, jfr. Rom.8 ff. Mangelen på nådelære blant predikanter gjør at disse ikke selv forstår at det er NÅDEN som er bærebjelken i all kristen virksomhet, og ikke gjerningsrelatert lydighet mot antatte forskrifter. At tienden ikke kan gjelde i menighetens tid, skal jo ikke være noe hinder for at flere mennesker faktisk kan gi OVER 10%.?? Også her må nåden komme inn - noen har fått den nåde å være rike på gods og penger, og er i stand til å gi store beløp. Andre har mindre å dele med seg, men dette er også under nåden. I det hele tatt vil jeg be hele pastorstanden i Norge å se seg løst fra den trelldom som ligger i dette med tienden, og heller forvente at NÅDEN gjør sitt, slik vi har fra Paulus. Gud vil sørge for at penger kanaliseres riktig i menigheten, uten en pliktmessig tiende etter modell fra mosaiske forskrifter! Faktisk er nåden som er vist oss ved Kristi forsoning gitt oss gjennom Paulus sitt "ordet om korset" - "..mitt evangelium.." som han selv kalte det, så opphøyet og mektig at Paulus forteller oss at denne nåden skal være med oss inn i alle de kommende tidsaldrene. Det betyr at selv om det i tusenårsriket på jorden innføres en ny judaistisk lov gjennom Herrens styre i Jerusalem, så lever vi nådefrelste og på den tid herliggjorte mennesker, ovenpå disse ordninger. Vi er Kristi legeme, og kan ikke tilbakeføres inn under regler og ordninger som skal komme i tidsaldrene, og i tidshusholdningene der fremme: Ef.2, 6-7: "Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i DE KOMMENDE TIDER KUNNE VISE SIN NÅDES OVERVELDENDE RIKDOM i godhet mot oss i Kristus Jesus." Vi som er blitt frelst under nådens tidshusholdning, som kom gjennom Paulus og den åpenbaring av "Guds hemmelighet" som han viser til i Ef.3ff, Rom.16, 25-26 og Koll.1, 26, er for all fremtid beholdt i denne nåden. Den er evig, han viser sin nådes overveldende rikdom. Dette betyr at nåden alltid vil gjelde som kriterium inn i alle kommende tidsaldre, og i alle tidshusholdninger, for oss. Da må vi vel begynne å forstå at nåden ikke er noen mindreverdig frelsesordning? Den er tvert imot den aller største og beste, og har en evig ubrytelig gyldighet for oss som er kommet til Gud ved den. Noe annet er det på jorden, for i tusenårsriket skal de tverre og gudsfiendlige menneskene i verden bringes til taushet hva gjelder opprør mot Gud. Da skal verden kristnes, overvåket av Jesu tilstedeværelse i Jerusalem - der hans 12 apostler regjerer sammen med ham for å holde styr på både Israel og verden, og bringe Rikets verdensfrelse til alle nasjoner. Da må det for samfunnsordningenes skyld, brukes lov og rett - som skal utgå fra Jerusalem - og slik tukte folkeslagene og enhver til å underkaste seg Guds frelsesforordning i den tidshusholdningen. Men vi herliggjorte nådefrelste som da har fått nye legemer, vi opererer ut ifra den himmelske verden og assisterer og medvirker til at rettferdighet skjer fyldest i tusenårsriket. Detaljer omkring vår fremtidige tjeneste og hvilken form den skal gis, er ikke åpenbart - det tilhører den del av Guds hemmeligheter som venter på sin anvendelse. Min oppfordring til leserne er å akte nåden for det Gud har ment den til: En gedigen gave, en gunst fra Gud som gir oss kravfri frelse, - ja, jeg holdt på å si ...den korteste veien til Gud. Den ble nemlig lagt utenom bud og lov, direkte ved tro på Kristi forsoning. I dag finner vi i henhold til Guds åpenbaring ved apostelen Paulus, at Guds rettferdighet er åpenbart uten loven. Skal vi holde fast på nåden? forrige side