”FADERVÅR” ER EN JØDISK BØNN
"Gjør derfor ikke som de! for deres Fader vet hva dere trenger til, før dere beder ham. Derfor skal dere bede således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget (gr.hagiazio) vorde ditt navn; komme ditt rike (gr.basileia); skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden; gi oss i dag vårt daglige brød; og forlat (gr.aphiemi) oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere; og led oss ikke inn i fristelse (gr.peirasmos); men fri oss fra det onde. For Riket er ditt, og makten (gr.dynamis) og æren (gr.doxa) i tidsaldrene (gr.aion). Amen. For dersom dere forlater menneskene deres overtredelser (gr.paraptoma), da skal deres himmelske Fader også forlate dere, men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres himmelske Fader forlate deres overtredelser." (v.8-15.)
"Fadervår" er en jødisk bønn. Vi kan naturligvis bruke den i inneværende tidsperiode, men det er ikke alt som står i denne bønna, som passer for oss.
Det er en bønn som angår den messianske jødedommen. Hva som gjelder det tidsmessige aspektet ved den, så gjelder den for følgende perioder:
a) Den angår tiden for Jesu og apostlenes forkynnelse.
b) Den gjelder trengselstiden på 7 år, og som ennå er framtidig.
c) Den gjelder for hele ”1000 års-rikets” periode.
Vi skal i det følgende analysere denne bønna, slik at vi ser hva som VIRKELIG STÅR der. Jeg vil analysere den ut ifra et messiansk jødisk synspunkt.
Bønna begynner med at jødene skal henvende seg til Gud, som bor i himmelen. Gud er jødenes far, og de er hans barn. Som alle andre barn går til mor og far, når de vil oppnå noe, så gikk også jødene til Gud, når det er noe de ville oppnå.
1.) DEN FØRSTE BØNNA er en bønn om at Guds navn må bli helliget. Guds navn kan ikke bli mer hellig enn det allerede er, men vi kan hellige det ved å leve i samsvar med Guds vilje.
Dessuten kan Gud selv hellige sitt navn ved at han lar det profetiske ordet gå i oppfyllelse og dermed vise verden, at han er en åndelig realitet. I og med at Gud arbeider først og fremst gjennom Israel, når det gjelder oppfyllelsen av det profetisk ordet, så er dette en bønn som har med ISRAELS FRELSE å gjøre. Når det profetiske ordet går i oppfyllelse, så er dette et ledd i jødenes frelse, som foregår i forskjellige etapper.
2.) DEN ANDRE BØNNA er en bønn om at Guds rike må komme. (v.10.) Når Jesus underviste om Guds rike, var det ”Riket for Israel” han omtalte. Dette Riket fikk en ny aktualitet i Israel med døperen Johannes dåp og undervisning. Han sa: "Himlenes rike er kommet." (Mat.3,2.)
"Torahen (de 5 Mosebøkene) og profetene hadde sin tid INNTIL JOHANNES. FRA DEN TID forkynnes EVANGELIET OM GUDS RIKE, og enhver trenger seg inn i det med makt." (Lukas 16,16.)
Jesus hadde det samme budskapet som Johannes. Jesus døpte ikke, men han gjorde derimot de messianske undergjerningene, som til fulle viste hvem han var. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: De messianske undergjerningene.)
Etter Jesu himmelfart fortsatte Jesu apostler og disipler å forkynne evangeliet om ”Riket for Israel”. Dette ble kalt for "apostlenes lære" (Ap.gj.2,42.) Denne forkynnelsen forkynte de helt fram til Jerusalems ødeleggelse i år 70. Etter den tid var nådetiden for jødene slutt med hensyn til opprettelsen av Riket.
Vi må ikke blande sammen Paulus sin forkynnelse med apostlenes forkynnelse. Den første er knyttet til den frie nåden, mens den siste er knyttet til nåde og gjerninger.
3.) DEN TREDJE BØNNA er en bønn om at Guds vilje må skje i Israel, slik som den skjer i himmelen. (v.10.) Det greske ordet "ge", som i våre Bibler er oversatt med "jorden", kan like godt oversettes med "landet" d.v.s. landet (hebr.eretz) Israel. Når Guds vilje skjer på jorden, må den først begynne i Israel. Det er Israel som er utgangspunktet for Guds planer og Guds vilje med verden.
4.) DEN FJERDE BØNNA er en bønn om at Gud må gi jødene deres daglige brød. Ordet "brød" går både på alt det som de behøvde i det daglige liv, og det går også på Jesu person. Jesus sa om seg selv at han var ”livets brød”. "Jesus sa til dem. Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste." (Joh.6,15.)
Jesus sa også at mennesket ikke lever av brød alene, men av Guds ord. "Og Jesus svarte ham (djevelen): Mennesket (Jesus selv) lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord." (Luk.4,4.)
For at et menneske skal fungere på en rett måte, må det både ha mat og åndelig føde.
Den som søkte Guds rike og Guds rettferdighet, den kunne forvente å få alt det som vedkommende behøvde. "Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tilgift." (Mat.6,33.)
Dette er en bønn som ikke minst angår den store trengselstiden, som ligger foran jødene. Da skal de bli presset av alle verdens nasjoner. De vil da mer og mer innse at de er avhengige av Gud, for å overleve fra dag til dag.
I tillegg til dette vil Antikrist kreve at den som skal kjøpe og selge noe i denne tiden, må ta hans merke eller dyrets navn eller tallet for hans navn på sin høyre hånd eller på sin panne. "Og det (den falske profet) gjør at det ble gitt alle, små og store, rike og fattige, frie og treller, et merke i deres høyre hånd eller på deres panne, og at ingen kan kjøpe eller selge, uten den som har merket, eller dyrets navn eller tallet for dets navn.(Joh.Åp.13,16-17.)
Om jødene i ”1000 års-riket” er det sagt følgende: "Han (den rettferdige) skal bo på høye steder, fjellfestninger er hans borg, SITT BRØD SKAL HAN FÅ. Vannet skal ikke slippe opp for ham. Dine øyne skal skue kongen (Messias) i hans herlighet. De skal se et vidstrakt land." (Es.33,16-17.)
5.) DEN FEMTE BØNNA er en bønn om at Gud må forlate jødene deres skyld (synd), slik som også de tilgav dem som har begått synd mot dem. I denne bønna blir syndstilgivelsen gjort avhengig av at jødene FØRST tilgav sine medmennesker det som de hadde gjort mot dem.
Dette prinsippet om at DEN SOM IKKE TILGAV FØRST, den fikk ikke tilgivelse av Gud, heter på hebraisk "midah knegede", og det betyr "mål mot mål" eller "standard mot standard". Gud behandler menneskene i forhold til den standarden som de har behandlet andre mennesker på.
Dette prinsippet var godt kjent i den rabbinske litteraturen. I Jesu Siraks bok fra 189 før Messias står det: "En som hevner seg, vil oppleve Herrens hevn, og han (Herren) vil ta vare på hans synder."
"Tilgi din nestes urett, og dine synder vil bli tatt vekk, mens du ber."
I Mishnah Sota 1,7 står det: "Med det mål et menneske måler, blir det målt."
Rabbi Gamaliel Berrabbi har sagt: "Enhver som viser barmhjertighet til andre, vil få barmhjertighet fra himmelen."
Den som ikke tilgav først, fikk ikke syndens forlatelse av Gud. Slik er det ikke i vår tidsperiode og i den paulinske læren. Vi blir tilgitt våre synder av Gud på grunn av Jesu forsoning. Vi kan være SIKRE PÅ SYNDENES FORLATELSE når vi tror på Jesus. Det "å tro på Jesus" er det samme som "å ha syndenes forlatelse". "men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus." (Ef.4,32.)
"så dere tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål mot noen. Som Kristus har tilgitt dere, således og dere." (Kol.3,13.)
Dette var et så viktig prinsipp i Jesu undervisning at han presiserte det nok en gang i Matteus 6,14-15. "For dersom dere (jødene) forlater menneskene deres overtredelser, da skal deres himmelske Fader også forlate dere, men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Fader forlate deres overtredelser.
Hva som gjelder selve verbet "å tilgi", så er det på gresk "afiemi". Det betyr "å sende bort". Det betyr at synden blir sendt bort og er borte for alltid. Slik er Guds tilgivende nåde.
Et annet viktig prinsipp i den messianske jødedommen var det forholdet at en måtte BEKJENNE sine synder, for å få syndenes forlatelse. Dette var et krav som ble stilt. "dersom vi (de messianske jødene) bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene våre og renser oss fra all urettferdighet." (1.Joh.1,9.)
I vår tidsperiode behøver vi ikke å bekjenne våre synder, for å få syndenes forlatelse. Guds nåde dekker alt dette. Vi har AUTOMATISK syndenes forlatelse så lenge som vi tror på Jesus. Det er det samme som å "være i Kristus".
Dette betyr ikke at vi ikke skal legge alle våre synder fram for Gud og be ham om å hjelpe oss, slik at vi kan leve et bedre liv som kristne. Vi skal legge alt fram for Gud (Ef.4,6.), men det er nåden som må føre til at vi lever et bedre liv som kristne og ikke gjerningene.
6.) DEN SJETTE BØNNA er en bønn om at Gud ikke måtte lede de messianske jødene inn i fristelse (prøve). (v.13.) Det ordet som her er brukt, er på gresk "peirasmos". Det er galt å oversette dette ordet med "fristelse", for Gud frister ingen, og selv fristes han ikke av det onde (Jakob 1,13.). Vi skal oversette dette ordet med "prøvelse" eller ”trengsel”.
Denne bønna angår de prøvene som jødene og verden skal gjennom i den 7-årige trengselstiden, som ligger foran. Det samme ordet er brukt i Johannes Åpenbaring 3,10 om menigheten i Filadelfia, som er en messiansk menighet, og ikke en paulinsk menighet. Gud vil bevare den ut fra (gjennom) trengselstiden. "Fordi du tok vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg og fri deg ut fra (gr.ek) den prøvelsens time (gr.tes horas tu peirasmu) som skal komme over hele jorderike, for å prøve dem som bor på jorden." (Joh.Åp.3,10.)
Det forholdet at de 7 lilleasiatiske menighetene ikke er paulinske menigheter, ser vi av innholdet i det som Johannes skrev til disse menighetene. Det blir lagt stor vekt på at menighetene har gode og fullkomne gjerninger og lite vekt på Guds nåde, som kjennetegner den paulinske forkynnelsen. "Kom derfor i hu hva du (menigheten i Efesus) er falt fra (den første kjærligheten) og omvend deg og gjør DE FØRSTE GJERNINGER (etterlevelse av Jesu lære), ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke omvender deg." (Joh.Åp.2,5.)
"Bli våken (menigheten i Sardes) og styrk de ting som var på vei til å dø, for jeg har ikke funnet DINE GJERNINGER FULLKOMNE FOR GUD." (Joh.åp.3,2.)
(I parantes gjør vi oppmerksom på at i Efesus som i mange andre byer i diasporaen var det to typer menigheter, som trodde på Jesus, og det var:
a) De messianske menighetene, som bestod av jøder og proselytter. De ble betjent av apostlene.
b) De paulinske menighetene, som bestod både av jøder og hedninger. De ble betjent av Paulus og hans medarbeidere.
7.) DEN SJUENDE BØNNA er en bønn om at Gud må bevare jødene fra "det onde" eller fra "den Onde". (v.13.)
Dette er også en bønn som angår jødene i den store trengselen. Vi vet at jødene dessverre skal inngå en pakt med Antikrist i begynnelsen av trengselstiden på 7 år. "Og en uke (7 år) skal han (Antikrist) gjøre pakten fast for de mange (jøder), og i midten av åruken skal slaktoffer og matoffer opphøre, og på vederstyggelighetens vinger skal ødeleggeren (Antikrist) komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som ødelegges (Antikrist.)" (Dan.9,27.)
Dette er det VIRKELIG STORE FRAFALLET, som Bibelen omtaler. Jødene skal gjøre en avtale med Antikrist, som de tror er jødenes Messias. Det er dette frafallet som blir omtalt i 2.Tess.2, 3-4, hvor det står: "La ingen dåre dere på noen måte, for først må frafallet (gr.apostasia) eller ”avgangen”, som er det samme som ”borttykkelsen”) komme og syndens menneske (Antikrist) åpenbares. Han som står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel (i Jerusalem) og gir seg selv ut for å være Gud."
Ordet ”apostasia” er oversatt med ”avgang” i alle Bibel-utgaver fram til 1611. Da ble oversettelsen forandret til ”frafallet.
"Fadervår" blir avsluttet med en bekreftelse om at Riket for Israel, makten og æren hører Herren til i TIDSALDRENE.
Dette samsvarer med det som står i Lukas 1,32-33: "Han (Jesus) skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus i tidsaldrene, og det skal ikke være ende på hans kongedømme."
”Riket for Israel” skal bare vare for en tidsperiode, mens Guds rike skal vare for alltid. Etter at Jesus har vært konge i Israel i 1000 år, vil han avslutte den første del av det davidiske kongedømmet og underlegge seg Gud, slik at Gud kan være alt i alle. "For han (Jesus) skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden (det skjer på slutten av ”1000 års-riket”, for han (Gud) har lagt ALLE TING under hans (Jesu) føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er unntatt som har underlagt ham alt, men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen underlegge seg ham (Gud) som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle." (1.Kor.15,25-28.)
Hva som gjelder det greske ordet "aion" og det hebraiske ordet "olam", så skal disse ordene ikke oversettes med "evighet", men de skal oversettes med ordet "tidsalder". Det er sammenhengen i teksten som viser hvilken tidsalder det gjelder. Det arbeides nå med en helt ny Bibel-oversettelse som vil ta hensyn til disse ordene. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5, hvor jeg skriver mye om dette.)
Det er mange likheter mellom "Fadervår" og de jødiske bønnene. Vi skal her sitere fra to jødiske bønner:
"Må din vilje bli gjort i himmelen der oppe og garantere fred og tilfredshet til de som frykter deg, og som gjør det som synes best for deg." (Tosefta Berakot 3,7.)
"Må det være din vilje, Herre, min Gud, å gjøre meg kjent med din Torah, og gjøre det slik at jeg adlyder dine bud. Led meg ikke inn i synd, ikke inn i urenhet, ikke inn i prøvelse, ikke inn i vanære. Tving fram mine impulser til å tjene deg, og hold meg langt borte fra en ond mann eller fra dårlige venner. Gi meg gode venner i dette livet. Og la meg i dag og hver dag finne nåde, velvilje og barmhjertighet i dine øyne og i øynene til alle som møter meg, og garanter meg dine beste velsignelser. Velsignet er du, o Herre, som garanterer dine beste velsignelser til ditt folk, Israel." (Berakoth 60 b.) (Se David Bivin og Roy Blizzard Jr.s bok: Understandig the Difficult Words of Jesus. s.46. Se også mine bøker: Jødenes Konge. Bind 2. Kapittel: Fadervåret er en jødisk bønn og Matteus Evangeliet. Jesu Liv og lære. s.79-85.)
Når kirken eller misjonsorganisasjonene har en annen oppfatning av ”Fadervåret” enn den som jeg har skissert ovenfor, så har dette sitt utgangspunkt i den såkalte ”erstatningsteologien”. Den går ut på å frata Israel og jødene deres oppgaver og kall. Denne teologien har vi hatt fra 300-tallet av og fram til i dag. Den lever dessverre i beste velgående i de kristne forsamlingene, og den er ikke vanskelig å få øye på.
Jeg har ikke sagt at vi ikke kan bruke ”Fadervåret” i våre bønner, men det kan også være av betydning å se og forstå hva vi ber om, når vi ber ”Fadervåret”.
Tingvoll den 21-1-07.