FORHOLDET MELLOM FADEREN, SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND

I denne artikkelen vil jeg beskrive en del sider ved det innbyrdes forholdet mellom Gud, Jesu (Messias) og Den Hellige Ånd. Jeg vil ta med både det som Bibelen sier om dette, det som våre trosbekjennelser gir uttrykk for, og det som den rabbinske jødedommen lærer om dette. Jødedommen og kristendommen ser forskjellig på dette. Mens kristendommen anerkjenner Jesus fra Nasaret, som er jødenes Messias, som Guds Sønn, har ikke jødedommen villet gjøre dette. Den har beskrevet Messias som en skapning, som Gud har plassert mellom seg selv og englene. Messias er skapt av Gud, men han er ikke Gud.

Vi kan til en viss grad unnskylde de rabbinerne som levde før Jesu fødsel for deres framstilling av dette, for de kjente bare til Tanach (G.T.), men Tanach gir også et bilde av at Gud har en Sønn, som han vil føre fram både til frelse og til konge i Riket for Israel.

Etter Jesu komme har ikke rabbinerne lenger noen unnskyldning for at de tok feil av Jesus fra Nasaret som deres Messias. De burde ha omvendt seg og revidert sin lære, slik at den kom i samsvar med det som Bibelen lærer om dette, men for dem er tradisjonen viktigere enn en rett forståelse av Bibelen. Jesus utfordret dem ofte angående dette. ”men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.” (Mat.15,9.)

I den rabbinske jødedommen er det en ekstrem monoteisme. Den holder ensidig på at GUD ER EN, og det er rett, men den ser ikke at også Tanach åpner opp for en flerhet i Gud-dommen. Dette betyr ikke at det er flere guder i den ene Gud, men det betyr at Gud har flere åpenbaringsformer. Gud åpenbarer seg som både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Kirkefaderen Gregor av Nazinaz har sagt følgende om jødenes ensidige forståelse av Guds enhet: ”Det var G.T.s oppgave å hamre fast monoteismen, og det hadde vært farlig å tale om flere i en før denne oppgaven var fullført.”

Det er ikke tre individuelle personligheter i Gud-dommen. Det er bare en Gud-dommelig personlighet. Den inneholder en trefoldig atskillelse eller åpenbaring. Både Sønnen og Ånden er utgått fra Faderen. Faderen er i dem begge. Sønnen er både Faderen og Ånden. Ånden er utgått fra både Faderen og Sønnen. Det er ikke tre atskilte guder, for der er bare en Gud.

”Ett legeme og EN ÅND, likesom dere og er kalt med ett håp i deres kall, EN HERRE (Jesus), en tro og en dåp (gjenfødelsen), EN GUD og alles FADER. Han som er over alle og gjennom alle og i alle.” (Ef.4,4-6.)

”Du tror at GUD ER EN. Du gjør vell. Demonene tror det også og skjelver.” (Jakob.2,19.)

Gud har tre åpenbaringsformer, og det er:

a) Gud Faderen.

b) Gud Sønnen.

c) Gud Den Hellige Ånd.

Når vi arbeider med denne problemstillingen, så er det så viktig at vi gir en enkel beskrivelse av dette. ”Å fortolke” er det samme som ”å forenkle”. Det er viktig at vi ikke vikler oss inn i vanskelige ord og uttrykksmåter, men at vi gjør det så enkelt som mulig. Jeg skal ta med to eksempler på dette. Vi skal ikke si at Gud BESTÅR AV Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, men vi skal si at Gud ER Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Vi skal heller ikke si at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er DELER AV Gud, men vi skal si at Gud ER Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, for det er det Bibelen lærer.

Dersom vi bruker verbet ”består av” eller ”å være en del av” om Gud-dommen, så er vi ikke i sentrum av det som Bibelen lærer. Bibelen bruker verbet ”å være” om dette. ”Yhvh” er også en også en av de viktigste titlene på Gud, og det betyr: ”Jeg er” eller ”Jeg er den som er og som bestandig har vært”. Det er ”Den evig eksisterende”.

Kirkens trosbekjennelser bruker også konsekvent verbet ”å være” når de skal beskrive forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

BÅDE FADEREN, SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND HAR SIN EGEN SKIKKELSE

Når det gjelder kirkens trosbekjennelser om forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, så er det som står der HELT RETT. Vår kirkes teologi om dette er nedfelt blant annet i den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen. Den nikenske og den apostoliske trosbekjennelsen er mer kortfattet enn den athanasianske trosbekjennelsen. (Se Arve Brunvolls bok: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter.)

Vår kirkes forskjellige trosbekjennelser peker på Guds enhet, og det er rett at Gud er en. De hevder også at Gud-dommen er tre personer, og det er rett. De er ikke atskilt. Både Faderen, Sønnen og Ånden har sin EGEN ÅNDELIGE SKIKKELSE. ”og Faderen som har sendt meg, han har vitnet om meg. Verken har dere noensinne hørt HANS RØST (gr.phone) eller sett HANS SKIKKELSE (gr.eidos).” (Joh.5,37.)

”Herren eide meg (Messias) som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Fra evighet av er jeg blitt til, fra først av, før jorden var til.” (Salomos Ordspråk 8,22-23.)

”Men det skjedde da alt folket lot seg døpe, og Jesus var blitt døpt og bad, da åpnet himmelen seg, og Den Hellige Ånd kom ned over ham i LEGEMLIG SKIKKELSE (gr.eidos), som en due (farer ned), og en RØST (gr.phone) kom fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg velbehag.” (Luk.3,21-22.)

Av disse Skriftstedene ser vi at både Faderen, Sønnen og Ånden har en åndelig skikkelse. Dette gjelder i den åndelige dimensjonen. Dette kan vi ikke forstå med vår begrensede åndelige kapasitet, men vi kan godta det og forkynne det.

I tiden er det bare Sønnen som har fått et jordisk legeme. Han måtte avkle seg sitt åndelige legeme, men sin guddommelige natur beholdt han. ”Derfor sier han (Jesus) i det han treder inn i verden: Offer og gave ville du (Faderen) ikke ha, men et legeme (gr.soma) laget du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer- i bokrullen er det skrevet om meg- for å gjøre, Gud, din vilje.” (Brevet til Hebreerne 10,5-7.)

”For det er EN GUD og en mellommann mellom Gud og mennesker, MENNESKET JESUS.” (1.Tim.2,5.)

Jesus er både sann Gud og sant menneske. Gud bor i Jesus. ”for det var Guds vilje at HELE HANS FYLDE skulle ta bolig i ham.” (Kol.1,19.)

”For i ham bor HELE GUDDOMMENS FYLDE LEGEMLIG.” (Kol.2,9.)

Det er blitt hevdet fra teologisk hold at da Jesus kom, måtte han avlegge seg en del av sin Gud-dommelighet. Dette er den såkalte ”kenosse-teorien”, og den er gal. Det eneste Jesus måtte avlegge seg var sin posisjon og sin herlighet ved Faderens høyre hånd i himmelen. ”han som da han var i Guds skikkelse (gr.morphe), ikke aktet det for en røvet skatt å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse (gr.morphe) på seg, i det han kom i menneskers lignelse.” (Ef.2,6-7.)

Selve ordet ”morphe” betegner ”en spesiell og karakteristisk form”. I det første tilfellet beskriver den Jesu guddommelige natur. I det andre tilfellet beskriver den Jesu menneskelige natur. Jesus var både sann Gud og sant menneske. Den Gud-dommelige naturen (gr.morphe theou) som Jesus hadde, tok han med seg da han tok på seg en tjeners skikkelse (gr.morphe doulou). (Se Studiebibelen. Bind 5. s. 639-640 om dette.)

Selve ordet ”kenosis” betyr ”uttømmelse”. De teologer som hevder at Jesus måtte avlegge en del av sine Gud-dommelige egenskaper, bruker blant annet det som står i Markus 13,32 og Lukas 2,52, for å bevise dette. ”Men den dag eller time kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men BARE FADEREN.”

Det som man har oversatt ordet ”bare” med, er på gresk to ord, og det er ”ei” og ”me”. Disse ordene kan også oversettes med ”viss-ikke”. Dersom vi gjør det, blir innholdet i Markus 13,32 et helt annen. Det blir da: ”Men den dag eller time kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen og HELLER IKKE SØNNEN, VISS IKKE FADEREN.”

Dette er den rette oversettelsen av dette Skrift-stedet. (Se min bok: Israel og den kristne menighet. s.241-243.)

Et annet Skrift-ord som blir brukt for å bevise at Jesus måtte avkle seg sin likhet med Faderen ved sin kjødspåtagelse, er Lukas 2,52. ”Og Jesus gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og hos mennesker.”

Dette Skrift-ordet angår ikke Jesu likhet med Faderen, men det angår Jesu vokster som menneske. Jesus hadde all kunnskap og herlighet i seg allerede fra fødselen av, men i og med at han også var et sant menneske, måtte han få tid til å utvikle sin personlighet.

Da Jesus var sammen med de skriftlærde i templet som 12 åring, ble de forbauset og overrasket over den store visdommen og kunnskapen som Jesus hadde. ”og alle som hørte ham, var ute av seg selv av forundring over hans forstand og svar.”(Luk.2,47.)

Dessuten talte Jesus bare det som Faderen viste ham. ”For jeg har ikke talt av meg selv, men Faderen som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si, og hva jeg skal tale.(Joh.12,49.) Jesus gikk ikke ut over det. Dette viser den store intimiteten som det var (er) mellom Faderen og Sønnen.

Både Faderen, Ånden og Sønnen er Gud, men de har forskjellige funksjoner i frelsesverket. Faderen PLANLEGGER det hele, Sønnen GJENNOMFØRER det, og Ånden GIR Sønnen DEN STYRKEN som skal til, for at han kan greie det. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: De tre personene i Gud-dommen, hvor jeg utdyper dette.)

HVILKE ORD OG UTTRYKK SKAL VI BRUKE NÅR VI SKAL BESKRIVE FORHOLDET MELLOM GUD, SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND?

Når vi diskuterer forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden, må vi være MEGET NØYE med hvilke ord og uttrykk vi bruker, for dersom vi bruker ord og uttrykk som ikke er korrekte, blir beskrivelsen ikke rett.

Vi skal i det følgende sette opp en liste over slike ord og uttrykk som vi kan bruke, og som er blitt brukt, men alle er ikke like gode:

a) Er Gud 3 eller er han bare en?

b) Kan vi beskrive Gud som 3 personer eller bare som en (person)?

c) Kan vi i det hele tatt bruke ordet ”person” om Gud?

d) Skal vi heller bruke ordet ”skikkelse” om Gud?

e) Er det bedre å bruke ordet ”åpenbaringsform” i stedet for ordet ”person” om Gud?

f) Er det bedre å bruke uttrykket ”manifestasjon” i stedet for ordet ”person” om Gud?

g) Er det bedre å bruke uttrykkene ”et flertall av åpenbaringsformer” eller ”et flertall av manifestasjoner” i stedet for ”et flertall av personer” om Gud?

h) Skal vi heller bruke ordet ”uttrykksform” i stedet for ordet ”person” om Gud?

i) Bør vi heller bruke ordet ”Guds vesen” om Guds person?

j) Er det mer korrekt å si at Gud har 3 navn i stedet for at han er 3 personer?

k) Kan vi si at der er 3 krefter eller 3 viljer i Gud-dommen, eller er der bare en kraft og en vilje?

l) Kan vi si at det er 3 utstrømminger fra Gud?

m) Kan vi si at det er 3 eksistensmåter i Gud?

n) Er det 3 trinn i Gud?

o) Er det 3 støtter eller pilarer i Gud?

p) Hva innebærer ordet ”treenighet”?

q) Er det et godt teologisk uttrykk eller ikke?

r) Kan ”treenigheten” være et flertall av personer, eller gir det uttrykk for bare en person?

s) Er Faderen og Sønnen det samme?

t) Er Faderen større enn Sønnen?

u) Er Sønnen bare lik Faderen?

v) Er Sønnen og Faderen av forskjellige vesen, eller er de av samme vesen?

w) Er det 3 naturer i Gud, eller er det bare en natur?

x) Skal vi heller bruke ordet ”substans” om Gud i stedet for ordet ”natur”?

y) Kan vi bruke verbet ”å bestå av” når vi snakker om Guds person, eller skal vi bare bruke verbet ”å være”, når vi skal beskrive Gud?

z) Kan vi bruke verbene ”å høre med til” eller ”å være en del av”, når vi skal beskriver forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden?

æ) Er det bedre å bruke verbet ”å eksistere” i stedet for verbet ”å være”, når vi skal beskrive Gud?

ø) Kan vi bruke de sideordnende konjunksjonene ”enten-eller-eller” i uttrykket ”enten Faderen eller Sønnen eller Ånden” eller ”både-og-og” i uttrykket ”både Faderen og Sønnen og Ånden, når vi skal beskrive forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden?

å) Eller skal vi bare bruke konjunksjonene ”og-og” i uttrykket ”Faderen og Sønnen og Ånden, når vi skal beskrive forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden?

aa) Eller skal vi bare skrive: ”Faderen, Sønnen og Ånden”?

Som vi ser er det mange ord og utrykk som vi kan bruke, når vi skal forklare forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden? Jeg vil ikke gå inn på de enkelte ord og uttrykk, men jeg vil gi 6 generelle regler som vi må holde oss til:

a) Vi må FORENKLE det som står i Bibelen om dette. ”Å fortolke” Guds ord er det samme som å forenkle det.

b) Vi må ikke gå ut over det som Skriften sier om dette. Vi bør så langt som mulig bruke de ord og uttrykk som Bibelen bruker.

c) Vi må veie de forskjellige ord og uttrykk opp imot hverandre.

d) Vi må ikke bruke de ord og uttrykk som de forskjellige filosofiske systemene bruker.

e) Vi må lytte til Den Hellige Ånds stemme. Han er i oss som tror.

f) Vi må løsrive oss fra tradisjonen der det er nødvendig. Tradisjonen kan være rett, men den kan også binde menneskene til å tro og lære det som er galt.

KIRKEMØTENE I NIKEA OG I KONSTANTINOPEL.

En del av disse problemstillingene som jeg har skissert ovenfor, ble diskutert på de forskjellige kirkemøtene. Det begynte med kirkemøtet i Nikea i år 325 og ble avsluttet med kirkemøtet i Konstantinopel i året 381.

Det var spesielt 5 problemstillinger som disse kirkemøtene måtte ta stilling til. Og det vare:

a) Er Faderen og Sønnen (Jesus) av DEN SAMME NATUR (substans)? De brukte det greske uttrykket ”homoousios”, som betyr ”av samme vesen”.

b) Er Faderen og Sønnen av LIK NATUR? De brukte uttrykket ”homoiousios”, som betyr ”av lignende vesen”.

c) Er Faderen og Sønnen av ULIK NATUR? De brukte uttrykket ”anomoious”, som betyr ”av ulikt vesen”.

d) Er uttrykket ”TREENIGHET” dekkende om forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden?

e) Er Faderen, Sønnen og Ånden EN PERSON, eller er det 3 PERSONER i Gud-dommen) (gr.hypostasis, lat.personas.)

Det ble gjort forskjellige vedtak på disse kirkemøtene. Det ble oppnådd kompromisser. Det som ble dømt som vranglære på et kirkemøte, kunne bli gjort til korrekt teologi på det neste kirkemøtet. (Se boken: 2000 år med Kristus. Kristendommens Historie. s.156-178.)

Dessuten var heller ikke de forskjellige delegatene til kirkemøtene like godt inne i de teologiske spørsmål som ble diskutert. På kirkemøtet i Efesus var det møtt fram ca.2000 utsendinger. Av disse var det 300 biskoper. De fleste av dem hadde ikke satt seg inn i den saken som ble diskutert. Mange av dem var enige med Arius, men de ble tvunget til å gå inn for det som Athanasius lærte. Det var bare to som stemte imot.

Jeg vil sitere hva Ivar Welle skriver i sin bok: Kirkens Historie. Bind 1.s.101-102 om kirkemøtet i Konstantinopel. ”Keiserne etter Julia (den frafalne) fortsatte Konstantins politikk. Kristendommen ble begunstiget, hedenskapet trengt mer og mer tilbake. I teologisk henseende støttet noen arianismen, andre ortodoksien.

Sin endelige avslutning fikk utviklingen da Teodosius den store i året 380 påbød at alle hans undersåtter skulle ha ”samme religion som apostelfyrsten Peter fra begynnelsen av overgav til romerne, og som biskop Damasus i Rom og biskop Peter i Konstantinopel nå holder fast ved.” Dette påbud søktes alvorlig gjennomført. FRA 380 FANTES ALTSÅ IKKE MER RELIGIONSFRIHET ELLER MENINGSFRIHET INNENFOR KRISTNEDOMMEN i det romerske riket, skjønt både hedenskapet og sektene bestod lenge ennå- på tross av loven.

Et kirkemøte i Konstantinopel (381) fattet avgjørende beslutninger angående den felles tro. Det gjentok bekjennelsen fra Nikea (325.) og utformet læren om at Den Hellige Ånd er av samme vesen som Faderen og Sønnen.”

Både Østkirken, Romerkirken og reformasjonskirkene har godkjent den athanasinaske trosbekjennelsen. Den kalles derfor for et ekumenisk symbol.

SABELLIANISMEN ELLER MODALISMEN.

Det var 3 forskjellige syn som gjorde seg gjeldene på disse kirkemøtene. Det første synet var sabellianismen eller modalismen. Det var Sabellius fra Ptolemais (ca.250) som først hadde utarbeidet dette synet. Han hevdet at treenigheten ikke angår Guds natur, men den angår bare den måten (åpenbaringsmåten) som Gud åpenbarer seg selv på. Som Faderen er han Skaper og Lovgiver, som Sønnen er han Forsoner, og som Ånden er Han Gjenføder og Helliggjører.

Vi kan også si dette på en annen måte: Gud var Faderen i G.T, Sønnen i evangeliene og Ånden i den nåværende tidsperioden.

Dette synet er også kalt for ”tidsperiodisk treenighet”. Det betyr at Gud manifesterer seg på forskjellige måter i de forskjellige tidshusholdningene.

Jeg har følgende kommentarer til dette synet:

a) Det regner ikke med at det finnes en Gud-dommelig treenighet hva som gjelder Guds natur. Dette er galt, for Gud er både en og 3.

b) Faderen, Sønnen og Ånden er ikke av den samme naturen, men de er av lik natur. Dette er også galt. De tre personene i Gud-dommen er av den samme naturen.

c) Det regner med at det finnes en treenighet hva som gjelder Guds åpenbaring. Gud åpenbarer seg som Faderen, Sønnen og Ånden. De opptrer ikke samtidig. De opptrer i hver sine tidsperioder. Dette er galt. Det er ikke bare i tiden at Gud er tre, men det gjelder også i natur.

Det er heller ikke rett at den treenige Gud åpenbarer seg i hver sin tidsperiode. Når en av de tre personene i Gud-dommen åpenbarer seg, så er det bestandig i samspill med de andre personene. Dette kommer ikke bestandig fram i teksten, men det er slik. Dette skjedde for eksempel ved skapelsen. ”I begynnelsen skapte ELOHIM ALEPH TAV himmelen og jorden. Og jorden ble øde og tom, og de var mørke over det store dyp, og GUDS ÅND svevde over vannene.” (1.Mos.1,1-2.)

Bokstavene Aleph-Tav er satt ved siden av ordet Elohim i grunnteksten. Det er den første og den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet. Det er en tittel som Jesus brukte om seg selv i Johannes Åpenbaring 1,8.

Ved skapelsen var både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd til stede. Det var Faderen som planla skapelsen, Sønnen utførte den og Den Hellige Ånd skapte ved sin kraft.

De gamle rabbinerne sa at det var Messias ånd som svevde over vannene ved skapelsen.

At der er en flerhet i Gud som kommer til uttrykk samtidig, er beskrevet mange steder- både i Tanach og i N.T. Jeg skal ta med noen eksempler på dette: ”Herren (Yhvh) (Faderen) sa til min Herre (Yeshuah, som er Sønnen): Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter.” (Salme 110,1.) Det var Messias eller Yeshuah som var Davids herre.

”Se min tjener (Sønnen) som jeg (Faderen) støtter, min utvalgte, som min sjel (Faderen) har velbehag i! Jeg legger min Ånd (hebr. Ruach) på ham. Han skal føre retten ut til hedningefolkene.” (Es.42,1.)

”Fremdeles fikk jeg (Daniel) i mine nattlige syner hvorledes en som lignet på en Menneskesønn, kom med himmelens skyer, og han gikk bort til den gamle av dager. (Gud) og ble først fram for ham.” (Dan.7,13.)

Men til tross for dette, så er Gud en. ”Hør, Israel! Herren vår Gud. Herren er en.” (5.Mos.6,4.) (Se mer om dette Skriftstedet senere.)

”Når Talsmannen (Den Hellige Ånd) kommer, som jeg (Jesus) skal sende dere fra Faderen, Sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vitne om meg. (Joh.15,26.)

”Den Herre Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle.” (2.Kor.13,13.)

”Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba Fader.” (Gal.4,6.)

”for ved ham (Jesus) har vi begge adgang til Faderen i en Ånd.” (Ef.2,18.)

”gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler i det dere døper dem i NAVNET (gr.onoma. Ordet står i entall.) til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.” (Mat.28,19.)

”Ett legeme og en Ånd, likesom og dere er kalt med ett håp i deres kall, en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Fader, han som er OVER alle og GJENNOM alle og I alle.” (Ef.4,4-6.)

”For det er en Gud og en mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.” (1.Tim.2,5.)

ARIANISMEN

Arianismen var utarbeidet av Arius (250-336). Han var biskop i Aleksandria. Han lærte at det bare var Faderen som var fra evighet av. Faderen skapte både Sønnen og Ånden som sitt første verk ut av ingen ting. Arius sa følgende om Sønnen: ”Det var engang, hvor han ikke var.”

Sønnen er kalt for Gud på grunn av at han er et direkte utspring (avkom) av Gud Faderen og er blitt utstyrt med Gud-guddommelig makt til å skape.

Dette synet er basert på følgende Skrift-sted: ”Og Jesus trådte fram og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord.” (Mat.28,18.)

”Men hin dag eller time vet ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men alene min Fader.” (Mark.13,32.)

Dette Skrift-stedet kan også oversettes på følgende måte: ”Men hin dag og time vet ingen, ikke engang englene i himmelen. Dersom ikke Sønnen vet det, så vet heller ikke Faderen det.”

”men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg ham (Faderen) som la alt under ham, for at Gud kan være alt i alle.” (1.Kor.15,28.)

”Og han er et bilde av Gud den usynlige. Den førstefødte fremfor enhver skapning.” (Brevet til Kollosenserne 1,15.)

De som var enige i dette synet, mente at Faderen og Sønnen ikke var av det samme vesen eller den samme naturen. Jesus var skapt av Gud og hørte dermed til det som var skapt.

Dette er et galt syn, for Jesus hører ikke med til det som er skapt. Han er på samme måten som Faderen fra evighet av. Jesus sa om seg selv: I begynnelsen var Ordet (Thora), og ordet var hos (gr.pros) Gud (Yhvh), og ordet var Gud (Yhvh). Han var i begynnelsen hos Gud (Yhvh).” (Joh.1,1-2.)

Her står det at ”Ordet”, som er en tittel på Jesus, var hos Gud fra begynnelsen av.

Hva som gjelder den greske preposisjonen ”pros”, betyr den ikke bare ”hos”. Den betyr også ”likestilt med” eller ”ansikt til ansikt med”.

Jesus sa videre om sitt forhold til Faderen: ”Jeg og Faderen vi er ett.” (Joh.10,30.)

”Jesus sier til ham (Filip): Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen?” (Joh.14,9.)

DEN ATHANASIANSKE LÆREN

Denne læren ble utarbeidet av Athanasius (296-373). Den kommer til uttrykk i den athanasianske trosbekjennelsen. Athanasius var biskop i Aleksandria. Han ble for øvrig bortvist fra sitt land i det hele 5 ganger på grunn av sin lære, men han ble tatt til nåde igjen av de forskjellige keiserne, og til slutt var det hans syn som ble vedtatt på kirkemøtet i Konstantinopel i året 381. På grunn av hans standhaftighet ble det sagt om ham at han stod ”mot hele verden”. ”Athanasius contra mundum.”, men på grunn av sin standhaftighet ”seiret” han til slutt.

Læren gikk ut på at Gud er en, men til tross for det så manifesterer Gud seg i 3 atskilte skikkelser eller personer. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er ikke skapt. De er fra evighet av. De 3 personene i Gud-dommen er likestilt. Både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er allmektige. De 3 personene i Gud-dommen har forskjellige funksjoner i frelseverket. Det er ikke 3 guder, men en Gud. Både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er Herre (hebr.Yhvh.)

Sønnen er ikke skapt av Faderen, men han er født av eller gått ut fra Faderen. Den Hellige Ånd er ikke skapt eller født av Faderen, men den er utgått fra Faderen og fra Sønnen.

Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er av den samme natur.

Når en av de 3 personene i Gud-dommen handler, da handler de på vegne av hele

Gud-dommen

Illustrert Bibelleksikon. Nr.7 s.91 oppsummerer den athanasianske trosbekjennelsen på følgende måte: ”Det er en Gud i tre personer og tre personer i en Gud, nemlig Fader, Sønn og Hellig Ånd. Alle tre har samme herlighet, evige majestet, er uskapte, umålelige, evige, allmektige, guddommelige, herskende. Sønnen er født av Faderen. Helligånden er gått ut fra Faderen og Sønnen. Men her er ikke noe før eller senere, eller større eller mindre. Alle tre personer er sammen med hverandre like evige og like store. Derfor skal trefoldigheten æres i enhet og enheten i trefoldigheten.”

Den athanasianske trosbekjennelsen ble vedtatt i året 381 på kirkemøtet i Konstantinopel, men striden om forståelsen av Guds vesen har fortsatt helt fram til vår tid.

EN VURDERING AV DEN ATHANASIANSKE TROSBEKJENNELSEN

Når vi ser på de enkelte læresetningene og de begrepene som blir brukt i den athanasianske trosbekjennelsen, så gir den uttrykk for en HELT RIKTIG FROSTÅELSE av Gud-dommen. Den teologien som er nedlagt i den er HELT KORREKT i følge Bibelens lære. Sentrum i denne teologien er at Gud er en, men likevel 3.

Denne læren er blant annet blitt kritisert av den rabbinske jødedommen som mener, at denne trosbekjennelsen lærer at det er 3 guder og det til tross for at trosbekjennelsen gang på gang poengterer at det bare er en Gud.

Til tross for at Gud er en, finnes det en utvidelse eller en flerhet i Gud-dommen. Dette gjelder både i evighetsdimensjonen og i tiden.

Hva som gjelder ordet ”person”, så kan vi også bruke det om Faderen, Sønnen og Ånden. Vi tenker da ikke på ordet ”person” som noe som er avgrenset i forhold til en annen person, men vi tenker på ordet som noe som er personlig. Det er både Faderen, Sønnen og Ånden.

Bibelen bruker ikke ordet ”PERSON” om Gud. Den bruker ordene ”SKIKKELSE” (gr.eidos) og ”FORM” (gr.morphe). Vi bør helst bruke de ordene som Bibelen bruker om dette.

Vi kan også si at det er 3 NAVN i Gud-dommen, og at Gud-dommen har 3 UTSTRÅLINGER eller 3 MANIFESTASJONER, eller at det er 3 STØTTER eller 3 PILARER i Gud-dommen, men det er bedre å bruke enkle navn og betegnelser om Gud-dommen, for når vi bruker ubibelske ord og uttrykk om Gud-dommen, kan dette nærme seg filosofiske betraktninger om Guds vesen. Dette gjelder uttrykk som ”utstråling” og ”manifestasjon”. De mange retningene innenfor den jødiske mystikk og gnostisismen brukte slike betegnelser.

Når vi skal beskrive de som er vanskelig å forstå, er det best å bruke enkle navn og betegnelser om dette. Vi bør bruke slike ord og uttrykk som Bibelen lærer. Når vi gjør det, er vi på den sikre siden.

Når det gjelder Sønnens opprinnelige forhold til Faderen, så er det vanskelig å forstå, men det burde ikke være vanskeligere å forstå det enn at Den Hellige Ånd også er utgått fra Faderen. I og med at både Sønnen og Ånden er utgått fra Faderen, så må dette bety det samme, men Bibelen bruker ikke de samme uttrykkene om dette.

I og med at Faderen og Sønnen er det samme, er også Den Hellige Ånd gått ut fra Sønnen. Den Hellige Ånd har dermed en dobbelt utgang, men til tross for det, så er det den samme utgangen.

Bibelen sier at Gud EIDE Sønnen som sitt første verk (Salomos Ordspråk 8,22.), og at han er GÅTT UT fra Faderen. ”Jesus sa til dem: Var Gud deres far, da elsket dere meg, for jeg er UTGÅTT FRA GUD og kommer fra ham, for jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg.” (Joh.8,42.)

Ånden er også gått ut fra Faderen. ”Når Talsmannen kommer, som jeg skal sende dere fra Faderen, Sannhetens Ånd, som UTGÅR FRA FADEREN. Han skal vitne om meg.” (Joh.15,26.)

Jesus sa at Faderen er STØRRE enn ham. ”Dere har hørt at jeg sa til dere: Jeg går bort og kommer til dere igjen. Dersom dere elsket meg, da gledet dere dere over at jeg går til Faderen, for Faderen er større enn meg.” (Joh.14,28.)

At Faderen er større enn Sønnen, går ikke på åndelig utrustning og Gud-dommelighet, men det går på den posisjonen som Jesus hadde som menneske.

Jesus bad også Gud om å gi ham tilbake den herlighet som han hadde hos ham før verdens grunnvoll ble lagt. ”og nå, herliggjør du meg, Fader, hos (gr.pros), som blant annet betyr ”likestilt med” deg selv med den herlighet (gr.doxa) jeg hadde hos deg før verden (gr.kosmos) var til.” (Joh.17,5.)

Jesus sa også at han og Faderen var (er) ETT. ”jeg og Faderen vi er ett (gr.hen). (Joh.10,30.) Ordet ”hen” er et ord i nøytrum. Det betyr ”ett i vesen og i natur”. Det betyr ikke ”en i person eller i skikkelse”. Dersom det hadde vært tilfelle, så ville grunnteksten ha brukt hankjønnsformen for ”ett”, og den er ”hes”.

På samme måten som det er en åndelig enhet mellom Faderen og Sønnen, er det også en åndelig enhet mellom de messianske jødene og Jesus. ”Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de må være ett (gr.hen), likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett (gr.hen) i oss, for at verden skal forstå at du har utsendt meg.” (Joh.17,20-21.)

På hebraisk blir ordet ”echad” brukt om en kollektiv enhet. Faderen og Sønnen er en enhet og er likeverdige i makt og autoritet.

Det er bestandig en sirkelbevegelse i alt det som Gud gjør. Den går fra Faderen gjennom Sønnen og ved Ånden og fra Ånden gjennom Sønnen og tilbake til Faderen. De 3 personene i Gud-dommen representerer hverandre i alt det som de gjør, men de har forskjellige oppgaver i frelsesverket.

Jesus sa også at den som hadde sett Jesus, den hadde også sett Faderen. ”Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen.” (Joh.14,9.)

Dette betyr at det er en åndelig enhet mellom Faderen og Sønnen. De er av den samme Gud-dommelige natur, men de har hver sin åndelige skikkelse.

EN VURDERING AV BEGREPENE ”TREENIGHET” og ”PERSON”

Selve ordet ”treenighet” kommer fra det latinske ordet ”trinitas” og det ordet greske ”trias”. Det ble første gangen brukt av Theofilus av Aleksandria, men det var Tertullian (160-230) som gjorde det kjent. Det ble laget i et forsøk på å avklare forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Dette begrepet er en GENIAL KONSTRUKSJON. Det betyr tre i en og en i tre. Det betyr ikke at det er tre forskjellige guder i Gud-dommen, men det beskriver det innbyrdes forholdet som det er mellom de tre personene i Gud-dommen og de forskjellige oppgavene som hver enkelt av dem har. Det er tredobbelt enighet i Gud-dommen.

Dette begrepet ble lagt ned i den ahtanasiankse trosbekjennelsen, og det betyr følgende:

a) At Gud er en, men likevel 3.

b) At det er 3 personer i Gud-dommen.

c) At der er en enighet innenfor Gud-dommen.

d) At Faderen, Sønnen og Ånden er av den samme natur.

e) At Faderen, Sønnen og Ånden er fra evighet av.

f) At verken Faderen, Sønnen eller Ånden er skapt.

g) At Sønnen er født eller gått ut fra Faderen.

h) At Ånden er gått ut fra både Faderen og Sønnen.

Når det gjelder Guds vesen og læren om Gud, så vil vi bestandig mangle ord og begreper, for Guds vesen ligger langt utenom det som vi kan fatte og forstå, men til tross for det, så forsøker vi likevel å trenge inn i dette, som er et mysterium.

Når vi arbeider med disse høyhellige tingene, må vi bruke de ord og de uttrykk som Bibelen selv bruker om dem.

Augustin likte ikke begrepet ”treenigheten” og bruken av ordet ”person” om Gud, men han brukte det, for han mente at vi ikke kunne finne noe bedre uttrykk for Gud-dommen. Han sa følgende om dette begrepet: ”Når man spør: Hvilke tre? Lider den menneskelige tale av en stor mangel på kraft. Allikevel sier vi: Tre personer, ikke for at vi skal si det, men for at vi ikke skal være tause.”

Hva som gjelder ordet ”person”, som kommer fra det latinske ordet ”persona”, så har dette begrepet sine svakheter. Både Faderen, Sønnen og Ånden er personer i den forstand at de er personlige, men de er ikke avgrensede personer i forhold til hverandre. Både Sønnen og Ånden er gått ut fra Faderen, men til tross for det så er de av den samme naturen og av det samme vesen.

Jeg vil sitere fra boken: Bogen om Kristendom. Kristendommen gjennom Tiderne- og nu. s.170-171: ”Selvfølgelig er ordet ”person” heller ikke passende. Faktisk er det i den senere tid BLITT KRITISERT I STIGENDE GRAD (uthevet av meg.). I dag betyr ordet noe annet enn det gjorde på kirkemøtenes tid. I de første århundredene var det et temmelig nøytralt ord som pekte på et personlig fellesskap.

I dag er en ”person” et selvbevist, autonomt individ. Men anvender man det om ”treenigheten”, lyder det som om man taler om 3 guder. Av den grunn foretrekker mange å tale om 3 ”eksistensformer”. Den ene Gud eksisterer på 3 forskjellige måter.

Jeg (Klaas Runia) mener at denne kritikken er korrekt. Hva vi i dag mener med ordet ”person”, henviser til selve det guddommelige vesen snarere enn til guddommelige atskillelser i det guddommelige vesen. Der er ikke tre individuelle personligheter i Gud. Der er kun en guddommelig personlighet, som inneholder en trefoldig atskillelse.

Men på samme tid må vi gjøre det helt klart, at denne ene guddommelige personligheten eksisterer på tre forskjellige PERSONLIGE måter. Fader, Sønn og Helligånd er ikke bare tre forskjellige åpenbaringsformer. Det betyr ”modalisme”, et synspunkt som er temmelig fremtredende innenfor moderne teologi, men som kirken med rette har forkastet. Gud åpenbarer ikke kun seg selv som Fader, Sønn og Helligånd. Gud er Fader, Sønn og Helligånd. Disse tre navnene antyder tre ekte atskillelser i den ene personlige Gud, og disse er i seg selv fullt ut personlige.”

Verken den rabbiske eller den messianske jødedommen bruker ordet ”person” om Gud-dommen. Den bruker andre ord. Den messianske Rabbi Moshe Yoseph Koniuchowsky sier følgende om dette i en artikkel på sin internettside: www.yourarmstoisrael.org. Artikkelen har tittelen: ”In Our Midst”, som betyr ”I vår Midte: ”Det er 3 SØYLER i den opprinnelige manifestasjonen som går ut fra Yhvh. Torah rullen som er skrevet på pergament er i midten av de 2 pilarene. Dette betyr bokstavelig Livets tre, som er symbol på Ordet, som er Yeshua, vår Frelser. Han er MIDT INNE I og MELLOM Faderen og Ånden (hebr.Ruach.)

Guds Ord er i følge hebraisk forståelse DEN EVIGE MIDTE PILAREN av Gud-dommelig utstrømming. Han er ikke medlem nummer 2 av en treenighet. Det ville være polyteisme (flerguderi), som blir praktisert i mange store religioner.”

De 2 andre pilarene i Gud-dommen blir dermed Faderen og Den hellige Ånd. Sønnen er i midten, og de to andre er på hver side av Sønnen.

Dette er også det bildet som den athanasianske trosbekjennelsen gir av Gud-dommen, men den bruker ordet ”person” i stedet for ordene ”søyle” eller ”pilar”.

REFORMASJONENS SYN PÅ TREENIGHETEN

Både den lutherske og den reformerte kirken var enig i læren om Guds treenighet. Johan Calvin syntes at det var vanskelig å anerkjenne det synet, at Sønnen hadde vært til fra evighet av, men han fornektet det ikke.

Martin Luther anerkjente læren om treenigheten både fordi han mente at Skriften lærte det, og at troen anerkjente det.

Socianismen i det sjette århundrede benektet Sønnens preeksistens. Den så på Sønnen som bare et menneske. Den lærte at det bare var en Gud-guddommelig person, og det var Faderen. Denne retningen har hatt innflytelse på engelsk unitarianisme og engelsk og amerikansk deisme.

MODERNE SYN

Kirken som sådan har holdt på det synet som den athanasianske trosbekjennelsen gav uttrykk for, men det finnes også unntak:

a) Filosofene Kant og Hegel trodde ikke på en personlig Gud, men de trodde på en upersonlig deisme.

b) Swedenborg og Scleiermacher forsvarte det modalistiske synet.

c) Mange føler at Barth var modalist, men på grunn av at han benektet sabellianismen, så mente andre igjen at han holdt på kirkens lære. I stedet for å bruke ordet ”personer” om Faderen, Sønnen og Ånden, brukte han uttrykket ”eksistensmåter i Gud” om Faderen, Sønnen og Ånden.

d) Paul Tillich mente at læresetningen om treenigheten var laget av menneskene, for å tilfredsstille deres egne behov for forståelse av Gud-dommen. Han trodde ikke at det var en person i Gud-dommen, som gav seg uttrykk i tre.

e) Jehovas Vitner benekter læren om treenigheten. De benekter at Sønnen er fra evighet av. De ser på Sønnen som en skapning som kom i stand før verden ble skapt. (Se boken: Basic Theology. Av Charles C.Ryrie. s.58-59.)

RABBINERNES SYN PÅ MESSIAS

Den rabbinske jødedommen regner ikke med at Jesus fra Nasaret er verken Guds Sønn eller jødenes Messias. Den ser helt bort ifra Jesus og betrakter ham som jødedommens verste fiende og største forreder, i og med at han hevdet at han både var Guds Sønn og jødenes Messias- noe som han også er. Den ortodokse jødedommen kaller Jesus for ”Yeshu”, som betyr ”den foraktede”. Det rette navnet på ham er ”Yeshuah”, som betyr ”Herren er frelser”.

Den rabbinske jødedommen regner ikke med Jesus fra Nasaret som jødenes Messias, men den regner derimot med Messias. Det er flere forkjellige syn på Messias forhold til Gud innenfor den rabbinske jødedommen. I denne artikkelen skal vi referere de tre mest vanlige, og de er:

a) Messias er skapt av Gud før alt annet var skapt. Han er et mellomvesen som står mellom Gud og englene. Han er høyere enn englene, men lavere enn Gud.

b) Messias er født som et vanlig menneske, men han har er et helt unikt menneske både hva som angår utseende og intelligens. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: De forskjellige jødiske vurderinger av Messias første komme.)

c) Det er to Messiaser.

De eldste rabbinerne hadde dette første synet på Messias. De mente at Messias var det lyset som Gud skapte før selve skapelsen. ”Da sa Gud (Elohim): Det bli ly! Og det ble lys.”(1.Mos.1,3.)

I Yalkut, som er en rabbinsk antologi fra Middelalderen, står det: ”Og Gud så lyset- at det var godt. Dette er Messias lys, for å lære dere at Gud så Messias generasjon og Hans gjerninger, før han skapte universet, og han skjulte Messias under sin herlighetstrone. Satan spurte Gud, Skaperen av universet: ”For hvem er Lyset under Din Herlighetstrone?” Gud svarte ham: ”Det er for Messias som vil dømme dere, og som vil få dere til å forakte dere selv.”

Rabbinerne kalte ofte denne mellomskikkelsen mellom Gud og englene for ”Metraton”. Han var den engelen (paktens engel) som ofte opptrådte i Tanach. ”Se. Jeg sender dere en engel foran deg, for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted som jeg har utsett til deg. Ta deg i vare for ham og hør på hans røst. Vær ikke gjenstridig mot ham. Han skal bære over med deres overtredelser, for MITT NAVN ER I HAM. Men dersom du lyder hans røst og gjør alt det som jeg sier, da vil jeg være en fiende og en motstander av dine motstandere.” (2.Mos.2,23,20-22.)

Rabbi Moses Burali har sagt følgende om det forholdet at ”Guds navn er i ham”: ”For hans navn er Ham selv (Gud), FOR HANS NAVN ER YHVH, og det er han selv. På denne måten vil uttrykket: ”Hans navn er i ham” bety at ”FYLDEN AV GUDDOMMEN ER I HAM”.” (Denne engelen er med andre ord Gud selv. Min kommentar.)”

I Zoar, Bind 3, som hører med til den jødiske mystiske litteraturen, står det om Metraton: ”DEN MIDTRE STØTTEN I GUDDOMMEN er Metraton, som har fullført fred i himmelen på grunn av hans herlige stilling der.”

Det er i følge dette utsagnet 3 STØTTER I GUDDOMMEN.

I den samme boka står det følgende om de 3 TRINN som der er i Gud-dommen: ”Eliesers far sa til ham: Kom, se mysteriet som der er i ordet YHVH. Her 3 TRINN. Hvert av dem har SELVSTENDIG EKSISTENS. Ikke desto mindre er de ETT, og de er slik forent at det ene ikke kan skilles fra det andre. Men hvordan kan 3 vesen være ett? Er de vitterlig en fordi vi kaller dem en? Hvordan 3 kan være en, KAN BARE ERKJENNES VED ÅPENBARING AV DEN HELLIGE ÅND og egentlig bare med LUKKEDE ØYNE.”

Den rabbinske jødedommen åpner derfor opp for at det er 3 støtter og 3 trinn i Gud-dommen. Disse uttalelsene som vi har sitert ovenfor, ligger nær opp til det som vår kirkes trosbekjennelser sier om de 3 personene i Gud-dommen, om at Gud er både 3 og en. Det er ikke vanskelig å innordne Jesus fra Nasaret i dette bildet.

I den jødiske bønneboka Siddur ha Shalem er det nærmest satt likhetstegn mellom Elias, Jesu og Metratons funksjoner i himmelen. ”Må det være din vilje at blåsingen fra dette hornet skulle nå Guds tabernakel ved hjelp av vår utsending, Tardiel, hvis navn Elias- må hans navn være velsignet- har gitt til ham. Og gjennom JESUS, SOM ER ÅSYNETS FYRSTE og FYRSTEN METRATON, må velsignelsen bli oss til del. Vær velsignet, Nådens Fyrste.”

Vi legger merke til at ordet ”Jesus” (hebr.Yeshuah) er brukt flere steder i den jødiske bønneboka. I forbindelse med tittelen ”Åsynets fyrste” blir navnet Jesus satt i parantes. Det står da i teksten: ”(Yeshuah) Sar hapinam”, som betyr: ””(Jesus) Åsynets fyrste”.

Professor G.Klein, som i sin tid var overrabbiner i Stockholm, skrev i sin bok: Bidrag til Israels religionshistorie. Side 89. følgende om Metraton: ”Metraton er den tjenende ånden som står nærmest Gud, på den ene siden hans betrodde og hans representant, på den andre siden Israels representant hos Gud… Metraton heter også ”Åsynets fyrste” (hebr.Sar hapinam) eller ”Fyrsten som sitter i Guds innerste rom”

Tallverdien av Metraton er det samme som tallverdien av Shaddai, som er en betegnelse på Gud. Den er 314.)

Professor G.Klein skriver også at Metraton ofte blir sammenkoblet med ordet ”Memra”. Det er aramaisk og betyr ”Ordet”. Det tilsvarende ordet på hebraisk er ”Davar”. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: Jesus er det levende Guds ord.)

I Habakuk 3, 13 finner vi også de to ordene Jesus og Messias skrevet sammen. På hebraisk står det: ”l`yeshuah aleph tav masiach.” Dette blir på norsk: ”med din Yeshuah Aleph-Tav din Messias.” (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4, hvor jeg skriver mer om dette.)

I Talmud forekommer det 5 slike mellomvesener mellom Gud og menneskene, og det er:

a) Metraton.

b) Memra.

c) Guds nedadstigende herlighet (hebr.Schekina)

d) Guds Hellige Ånd (hebr. Ruach haKodesh).

e) Den himmelske åpenbaringsrøsten (hebr.Bath Kol).

Ofte er disse identiske med hverandre.

. (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 3. Kapittel: Messias er Herrens herlighet, Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Metraton. og Matteus Evangeliet. Jesu Liv og lære. s.160-162. hvor jeg skriver mye om dette.)

DET ER EN FLERHET I GUD-DOMMEN

Tanach gir også uttrykk for at der er en FLERHET i Gud-dommen, men denne flerheten kan ikke løsrives fra det forholdet at Gud er en. Vi må vektlegge både enheten og flerheten i Gud-dommen like meget. Når Faderen, Sønnen eller Ånden er i aksjon, så er det både de enkelte personene i Gud-dommen og den ene Gud som handler på en og samme tid. Dette er Bibelens forståelse av dette.

Den rabbinske jødedommen har lagt mest vekt på Guds enhet på bekostning av den flerheten som det er i Gud-dommen. Dette er også gjort i den hensikt å benekte at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn.

At det er en flerheten i Gud-dommen kommer best til uttrykk i Shema, som er den eneste trosbekjennelsen som jødene har. ”Hør (hebr.Shema) Israel, Herren (Yhvh) er vår Gud (Elohim), HERREN (Yhvh) ER EN.” (5.Mos.6,4.)

Dette utsagnet blir kalt for ”Shema”. Dette utsagnet heter på hebraisk: ”Shema Israel, Yhvh Elohenu, Yhvh echad.”

Det er 4 forhold vi må være oppmerksomme på ved dette utsagnet, og det er:

a) Herrens navn er nevnt 3 ganger, og det er Yhvh, Elohenu og Yhvh.

b) Elohenu er en form av Elohim som har fått tillagt eiendomepronomenet ”vår”. Elohim er et flertallsord. Det kommer av Eloah, men vi kan likevel ikke oversette det med ”guder”, for Herren er en.

c) Verbet for dette flertallsordet står i entall.

d) Det ordet som er brukt for ”en”, er på hebraisk ”echad”. Det står for en sammensatt enhet. Vi har dette uttrykket i for eksempel ordsammensetninger som ”en klasse druer” og ”alt folket reiste seg som en mann”.

Til tross for at Gud er beskrevet som EN, er det likevel åpnet opp for en FLERHET i Guds person.

Når Gud bruker flertallsordet ”Elohim” om seg selv, så åpenbarer han at det er en flerhet i hans person.

Når Gud bruker substantivet ”Eloah” om seg selv, så åpenbarer han enheten i sin person.

Vi skal ikke oversette ordet ”Elohim” med ”GUDER”. Det blir galt av to grunner:

a) Det er bare en Gud.

b) Ordet ”elohim” blir også brukt om engler, falske guder, dommere og enkeltpersoner.

Første gangen at Gud brukte benevnelsen ”Yhvh” om seg selv, var da han møtte Moses i den brennende tornebusken. ”Og Elohim sa til Moses: JEG ER DEN JEG ER (hebr. EYE ASHER EYHE”, og HAN sa: Så skal du si til Israels barn: ”JEG ER (hebr. EYE) har sendt meg til dere.” (2.Mos.3,14.)

Selve ordet ”Yhvh” kommer av verbene ”hawa”, ”Haya”, ”hava” og ”chaya”, som betyr ”å være”, ”å eksitere” og ”å leve”. Ordet ”Yhvh” betyr derfor ”Den evig eksisterende” eller ”Den som er”.

Jesus brukte ofte ordet ”Yhvh” om seg selv. Det er på gresk ”ego eimi”. Slike uttrykk er:

”Jeg er livets brød”. (Joh.6,35.), ”Jeg er verdens lys”. (Joh.8,12, ”Jeg er den gode hyrde”. (Joh.10,11.), ”Jeg er oppstandelsen og livet”. (Joh.11,25.), ”Jeg er veien, sannheten og livet”. (Joh.14,6.), ”Jeg er det sanne vintre”. (Joh.15,1.), ”Jeg er jødenes konge”. (Joh.19,21.) og ”Jeg er den første og den siste”.(Joh.Åp.1,18.)

De 4 bokstavene i ordet ”Yhvh” er: Yud, hey, vav og hey. Yud og hey er hannkjønnsformer, og Vav og hey er hokjønnsformer. Guds vesen er derfor ikke bare hankjønn, men det bærer også i seg kvinnelige egenskaper.

Dette kommer også til uttrykk i en annen tittel på Gud som er ”El Shaddai”, som betyr ”Den livgivende” eller ”Den forsørgende Gud”. Selve ordet ”Shaddai” kommer av ordet ”shad”, som betyr ”bryst”. På samme måten som en kvinne gir sitt barn næring gjennom sitt bryst, gir også Gud oss åndelig næring når vi holder oss til ham.

Vi skal også referere et annet Skrift-sted i Tanach som sier at Gud er en, men til tross for det så blir flertallsordet ”elohim” brukt om Gud. ”Da talte Gud (Elohim) disse ord og sa: Jeg er Yhvh din Elohim, som førte deg ut av Egyptens land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder (elohim) foruten meg.” (2.Mos.20,1-3.)

At det er en flerhet i Gud-dommen, kommer fram en rekke steder i Tanach. ”I begynnelsen skapte Gud (Elohim) (Aleph-Tav) himmelen og jorden, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd (hebr.Ruach) svevde over vannene.” (1.Mos.1,1-2.)

I dette tilfellet er både Gud (hebr.Elohim), Guds Sønn (Aleph-Tav) og Den Hellige Ånd (hebr.Ruach) nevnt som medskapere til himmelen og jorden. Bokstavene Aleph-Tav er den første og den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet. De blir ikke lest i teksten, men de blir uttalt som bokstavene ”eht”.

”I det år kong Ussia døde (740) så jeg Yhvh (Aleph-Tav) sitte på en høy trone, og slepet av hans trone oppfylte templet.” (Es.6,1.)

Johannes brukte de samme bokstavene på gresk om Jesus. De er ”alfa og omega”. ”Jeg Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, den Allmektige.” (Joh.Åp.1,18.)

GUD HAR EN SØNN

At Gud har en Sønn, er nevnt både i Tanach og i N.T. ”Hvem for opp til himmelen? Hvem samlet været i sine never? Hvem bandt vannet i et klede? Hvem satte alle jordens grenser? Hva er hans navn, og hva er HANS SØNNS NAVN? Du vet det jo.” (Salomos Ordspråk 30,4.)

Derfor skal Herren (hebr.Yhvh) selv gi dere et tegn: Se, jomfruen blir fruktsommelig og føder en SØNN, og hun gir ham navnet IMMANUEL (som betyr: Gud med oss).” (Es.7,14.)

Denne Sønnen som Gud har, er ikke skapt, men han er gått ut fra Gud etter Faderens vilje. Han er ikke skapt, men han er født. Dette skjedde fra evighet av. Dette ligger langt utenom det som vi greier å forstå med vårt intellekt, men troen kan fatte det og holde fast på det. Den kan videre forkynne det.

Guds Sønn blir også kalt for ”visdommen”. ”Herren EIDE MEG som sitt først verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Fra evighet av er jeg blitt til, fra først av, før jorden var. Da avgrunnene ennå ikke var til, ble jeg FØDT, da der ennå ikke fantes kilder fylt med vann.” (Salomos Ordspråk 8,22-24.)

Septuaginta, som er en oversettelse av Tanach fra hebraisk til gresk, oversetter setningen ”Herren eide meg som sitt første verk” på følgende måte: ”Herren SKAPTE meg som sitt første verk.” Dette er ikke en riktig oversettelse av den masoretiske teksten. Guds Sønn er ikke skapt, men han er født av Gud fra evighet av.

Vår Bibel fra 1930 følger her Septuaginta. Den bryter dermed med det som den athanasianske trosbekjennelsen sier om dette. Bibel-oversetterne bryter selv med sin egen trosbekjennelse, og det er ikke bra.

I Salme 2 kommer det også fram at Gud har en sønn, som Han har salvet og innsatt som konge i Jerusalem. ”Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg. Jeg vil kunngjøre hva fastsatt er: DU ER MIN SØNN. Jeg har født deg i dag.” (Salme 2,6-7.)

De fleste av dagens rabbinere hevder at dette ikke er en beskrivelse av Messias, men at det går på en annen som er salvet, men ikke på Messias.

I Skriftet Yakult Shemoni er det en provokativ kommentar over Salme 2. ”… Dersom jeg finner Kongens Sønn, skal jeg få tak i ham og korsfeste ham og drepe ham med en forferdelig død. Men Den Hellige Ånd gjød narr av ham (og sier:) Han som sitter i himmelen ler, Yhvh gjør narr av dem.”

I Enoks bok (170-130), som hører med til de jødiske apokryfiske bøker, er Guds Sønn omtalt flere steder. I kapittel 62,5 er Messias omtalt som ”kvinnens Sønn”. I kapittel 48,2 er han omtalt som ”Menneskesønnen”. I kapittel 105,2 er han omtalt som ”Guds Sønn”.

I Dødehavsrullene er også Messias omtalt som Guds Sønn. I Fragment 4Q246 står det: ”Han skal bli kalt Guds Sønn. De vil kalle ham Sønnen til Den Høyeste… Han vil dømme jorden med rettferdighet… og enhver nasjon vil bøye seg ned for ham.” (Se boken: The Search for Messiah. Av Mark Eastman og Chuck Smith. s.81-90.)

Rabbinerne mente at tittelen ”Guds Sønn” er det samme som ”Gud” selv. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. s.117.)

Denne Sønnen er like gammel som Faderen selv. Dette kan ikke vi forstå, for vi er bundet av tidsaspektet og av våre dimensjoner i vår tenkning og i vår forståelse av Guds ord. Vi tenker i forhold til høyde, lengde, bredde og tid. Det er våre dimensjoner, og de er begrenset når det gjelder å forstå åndelige ting og forhold.

Når et menneske blir gjenfødt, kan det tenke og vurdere i forhold til Guds- eller evighetsdimensjonen. Vi forstår en del, men det er også mange ting og forhold vi ikke kan forstå. Det lar vi ligge inntil Den Hellige Ånd viser oss det.

Vi kan forkynne det vi ikke forstår. Troen vil fatte det, selv om ikke vårt intellekt henger med. Ivar Åsen spurte: ”Kva er vel utanfor enden, då? Nei. Det vesle vetet det rekk ikke til. Ei tru må stydja oppunder.”

At Jesus verken har begynnelse eller ende, kommer også til utrykk i Brevet til Hebreerne 7,3, hvor det står: ”som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som verken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn- han blir prest i tidsalderen.”

Vi kan lettere forstå det forholdet at Gud ble født som et menneske enn at Jesus er født fra evighet av. I det første tilfellet kan vi forholde oss til tiden, til historien og til stedet hvor dette hendte, men i det siste tilfellet kan vi ikke forholde oss til noe annet enn til det som står skrevet og til troen. Vi kan tro det. Der tanken og fornuften slutter, der begynner troen, men troen er på ingen måte ufornuftig. Den har sine egne dimensjoner. Den som tror på Jesus, vandrer og tenker i to dimensjoner. Det er den menneskelige dimensjonen, og det er Guds rikets dimensjon.

Den som vandrer og tenker i to dimensjoner, står sterkere enn den som bare vandrer i en dimensjon, for Gud-dommen har tatt bolig i vedkommende ved Den Hellige Ånd.

Sønnen eller Jesus har TRE FØDSLER, og de er:

a) Han er født fra evighet av.

b) Han er født inn i tiden. Dette skjedde for snart 2000 år siden.

c) Faderen reiste Jesus opp fra de døde. Dette blir også beskrevet som en fødsel. (Ap.gj.13,32-33.)

At Sønnen er født av Faderen, betyr at det har funnet sted en UTVIDELSE av Faderen på et gitt tidspunkt. Han har født Sønnen ut ifra seg selv. Sønnen har kvilt i Faderens skjød til den tiden kom, da han skulle bringes frem.

Når det står at Jesus er eller var i Faderens skjød, så er dette et bilde på den NÆRHETEN som det er mellom Faderen og Sønnen og den omsorgen som Faderen har for Sønnen. ”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.” (Johannes.1,18.)

At Gud ble menneske i Jesus Kristus er også en utvidelse av Gud, og denne utvidelsen forstår vi bedre enn den første utvidelsen, for dette kan vi både tidfeste og knytte det til et bestemt geografisk sted. ”men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under Loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under Loven, for at vi skulle få barnekår.” (Gal.4,4-5.)

At Gud reiste Jesus opp fra de døde, betyr at han gav ham livet tilbake, for Jesus var uten synd.

Gud kan altså utvide seg eller trekke seg sammen alt etter som det passer ham. Etter at Jesus har styrt verden i 1000 år, skjer det for eksempel en forandring i forholdet mellom Faderen og Sønnen. Da skal Sønnen underlegge seg Faderen, slik at Gud blir alt i alle. ”men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg han som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.” (1.Kor.15,28.)

Dette betyr ganske enkelt at Jesus ikke skal styre mer som konge på jorden. Etter at han har styrt verden i 1000 år, kommer en ny tidsperiode som vi kaller ”en ny himmel og en ny jord”.

MESSIAS ER ET MENNESKE

Den rabbinske jødedommen er splittet i synet på Messias. Den ene fraksjonen mener at Messias er utgått fra Faderen mens den andre fraksjonen mente at Messias er skapt av Gud, og at han er et vanlig menneske. Den siste vurderingen ble utarbeidet i tidlig middelalder. Rabbi Maimonides (1160-1235) var en talsmann for denne fraksjonen.

Han benektet at Messias er fra evighet av som person, men han mente at Messias sjel var til fra før verden ble skapt, for verden ble skapt til Messias og til den messianske tidsperioden, som er den siste tidsperioden på denne jorden.

På det fysiske planet derimot er Messias et vanlig menneske. Han blir født av vanlige foreldre. Det eneste kravet en må stille til Messias, er at han er en etterkommer av Davids hus gjennom Salomos linje. Når han først blir født, vil han utvikle en åndelig perfeksjonisme idet han vil holde Torahen på en perfekt måte og kreve at alle folk på jorden gjør det.

I enhver generasjon er det et menneske som kan bli Messias. Når endens tid er kommet, så vil Messias sjel forene seg med denne personen. Messias sjel er oppbevart i Edens hage inntil den tiden kommer, at den kan forenes med Messias. (Se Jacob Immanuel Schochets bok: Masiach. The Principle of Masiach and the Messianic Era in Jewish Law and Tradition. s. 37-41.)

Professor Klausner sier følgende om det jødiske bildet av Messias: “Den jødiske Messias er en forløser, sterk med hensyn til ytre og åndelig makt, som i de siste dager vil bringe det jødiske folk fullstendig forløsning, og det i økonomisk og åndelig henseende, og sammen med evig fred, materiell velstand og moralsk fullkommenhet for hele menneskeslekten.” (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 2. Kapittel: Messias er jødenes konge. Og Guds-riket i Israel. Kapittel: Messias som forsoner og konge.)

DET ER TO MESSIASER

Det opprinnelige synet i jødedommen var at det bare er en Messias, men i og med at rabbinerne ikke greidde å forene lidelses- og herlighetssiden ved Messias, så mente en del av dem at det var to Messiaser. Den første, Messias ben Josef, ville vinne de store endetidskrigene mot Jordan og mot Roma. Han ville miste livet i disse krigene.

Etter hans død ville Messias ben David komme. Han ville oppreise Messias ben Josef fra de døde og herske over jødenes fiender. (Se mine bøker: Jødenes Konge. Bind 4. Kapittel: Messias er Herrens lidende tjener. Og Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: Rabbinernes syn på Messias som Herrens lidende tjener.)

Vi har ovenfor behandlet det bildet som den rabbinske jødedommen har av Gud og forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det er den første vurderingen som er den mest riktige. De to andre vurderingene er ikke riktige.

En av hovedgrunnene til at den rabbinske jødedommen har et galt bilde av Gud, er det forholdet at den ikke har greidd å plassere Guds Sønn, som er Jesus, på et rett sted i framstillingen. Den rabbinske jødedommen har ikke greidd å se og å forstå at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn, og av den grunn har den heller ikke fått et rett bilde av Gud-dommen. Det blir for mange filosofiske spekulasjoner og antagelser om Guds vesen i den rabbinske jødedommen. Den har rett i at Gud er en, men det er ikke rett at Messias hører med til det som er skapt. Han er Gud på lik linje med Faderen og Den hellige Ånd. Dette vil bli rettet på når det jødiske folket en gang i fremtiden ser og forstår, at Jesus fra Nasaret både er Guds Sønn og jødenes Messias.

I Tanach kommer det også fram mange steder at Messias er Gud. ”Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet IMMANUEL (som betyr ”Gud med oss”).(Es.6,14.)

”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han skal kalles under, rådgiver, VELDIG GUD, TIDSALDERLIG FADER, Fredsfyrste.” (Es.9,6.)

”Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Oppløft den, frykt ikke! Si til Judas byer: SE, DER ER DERES GUD!” (Es.40,9.)

Jesus sa følgende om sitt forhold til Gud. ”Jeg og Faderen, VI ER ETT.” (Joh.10,30.)

”Jesu sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? DEN SOM HAR SETT MEG, HAR SETT FADEREN. Hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at JEG ER I FADEREN og FADEREN I MEG? De ord jeg sier til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen som blir i meg, han gjør sine gjerninger.” (Joh.14,9-10.)

Den kristne kirken har anerkjent Jesus av Nasaret som verdens frelser, men ikke som jødenes Messias, for store deler av den har ment og mener fortsatt at den har overtatt jødenes løfter og oppgaver. 1000 års-riket er blitt erstattet av kirkens tid. Vi lever nå i 1000 års-riket.

Dette er et helt galt syn på Guds planer med Israel og med jødene. Det vil skje alt det som Tanach sier om dette.

I og med at kirken også anerkjenner N.T. som Guds ord, så har den de største forutsetninger for å få et riktig bilde av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Det har den også greidd. Den legger vekt på Guds enhet. Når den bruker begrepet ”treenighet”, så mener den ikke at Gud-dommen består av tre individuelle guder. Det er bare en Gud, som inneholder en trefoldig atskillelse.

Både jødedommen og kristendommen står foran STORE REVISJONER i sin lære. Dette kommer ikke til å skje fullt utfør Jesus kommer tilbake og setter alt i sin rette skikk og forståelse, men i mellomtiden skal vi sammen få lov til å arbeide med teologien slik at den blir så riktig som mulig.

Tingvoll den 7-2-06.

Oskar Edin Indergaard.

_Back