I denne artikkelen skal vi beskrive en del sider ved de 5 første tidsperiodene som vi har i frelseshistorien.

Det er av den største betydning at vi deler opp frelseshistorien i TIDSPERIODER. De ha alle sin egenart. De er ikke like med hensyn til Guds ordninger. De ender alle sammen med frafall og Guds dom.

Vi må også lære oss å sette SKILLENE MELLOM DEM på de rette stedene. Dette gjelder særlig når vi er kommet til N.T. De aller fleste menighetene forkynner at kirkens tid begynte a) ved Jesu forkynnelse b) ved Jesu død og oppstandelse eller c) på pinsefestens dag. Alt dette er galt. Kirkens tid begynte først ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus. (Ap-gj. 9.)

Man har også en tendens til å skille døperen Johannes fra Jesus. Man sier at døperen Johannes hører med til den gamle pakt, mens Jesus hører med til den nye pakt. Dette er også galt, for de samarbeidet og stod for det samme programmet.

Det er følgende tidsperioder, og de har sine egne pakter. De ender alle med dom:

1) Det er uskyldighetens tidsperiode. Den har Guds pakt med Adam og Eva. (1.Mos.1,28.) Den har bare ett bud, og det var det forholdet at de ikke måte ete av treet il kunnskap om godt eller ondt. (1.Mos.2,16-17.)

Dommen i denne tidsperiode var at Gud drev menneskene ut av Edens hage. (1.Mos.3,24.)

2) Det er samvittighetens tidsperiode. Den har Guds pakt med Adam og Eva. (Mos.3,14-19.) I denne perioden hadde menneskene ingen skriftlig lov. Det var samvittigheten som skulle regulere forholdet til Gud. (Det er mange hedninger som fortsatt lever i denne tidshusholdningen.)

Dommen i denne perioden var syndfloden. (1.Mos.6,17.)

3) Det er perioden for menneskelig styre. Pakten ble inngått med Noah. (1.Mos.9,1-7.) Etter syndfloden bestemte Gud at menneskene skulle ha en øvrigheten til å styre dem. Den skulle styre over mennesker, dyr og fugler. Menneskene skulle ikke ta liv. Det vil si de skulle ikke myrde. De som myrdet mennesker og dyr, skulle selv miste livet. De skulle ikke ete kjøtt med blodet i.

Rabbinerne sammenfattet Guds bud i denne perioden til 7 bud. Det er de såkalte "noahkittiske" bud. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. s.101.)

Dommen i denne tidsperioden var Babels forvirring og atspredelsen av folkeslagene. (1.Mos.11,8.)

4) Det er løftets tidsperiode. Den hadde Guds pakter med Abraham. (1.Mos.15,8-21 og 1.Mos.17,7-14. ) Først fikk Abraham løfter og deretter fikk han pakter. Det er bare et bud som er presisert i G.T. angående denne perioden, og det var at alle mannfolk skulle omskjæres. Den som ikke ble omskåret, skulle dø. (1.Mos.17,9-14.)

Ut ifra studiet av Bibelen ser vi imidlertid at det også var en lovgivning i Midt-Østen før Moseloven kom. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5, hvor jeg har satt opp 30 forskjellige lover.)

I tillegg til dette har vi Hammurabis lover, som ble til 800 før Moseloven og som regulerte hele området fra Persia og til Middelhavet. Den harmonerer med Guds lov på en del punkter. Abraham hadde derfor store muligheter til å kjenne til store deler av Guds lov. Det står om Abraham. "Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi han lød mitt bud og holdt alt det som jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover." (1.Mos.26,5.)

Rabbinerne regnet også denne perioden med til Torahens periode. Det er ikke perioden for Sinai-Torahen, men det er Torahen i denne perioden

Løftene som Gud gav Abraham var ubetingede, men frelsen i tidsperioden var betinget av at Abraham holdt Guds bud.

Denne perioden var full av løfter, og det var få krav som en måtte holde.

Dommen i denne perioden var Guds dom over jødene i ørkenen.

5) Det er Sinai-paktens tidsperiode. Den varte fra Moses og til døperen Johannes. (2.Mos.20- Mat. 3.) "i de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken (landsbygd.)"(Mat.3,1.) Denne perioden varte i ca.1500 år. Sinai-pakten er en betinget Lov-pakt. De som holdt budene i pakten, de skulle få leve i landet og i forlengelse av det arve Guds rike. (Der det er liv, er det håp.)

Sinai-pakten har 613 bud. Det er ingen frelsespakt. Den som holdt budene i denne pakten, skulle få del i jordiske velsignelser og leve lenge i landet. Se de mange løfter i 5.Mos.28,1-14. Israel har fått jordiske løfter, men den kristne menighet har fått himmelske løfter. "For Moses skriver om rettferdigheten av Loven (Torahen). Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem." (Rom.10,5.)

Det var jødedommens store feiltagelse at de betraktet Loven (Torahen) som frelsesvei og derfor så forsøkte de å grunne "sin egen rettferdighet". "De gav seg ikke under Guds rettferdighet", som er Jesus. (Rom.10,3.)

I Sinai-paktens tidsperiode har vi derfor to typer rettferdighetsbegreper, og det "Lovens (Torahens) rettferdighet" og "Guds rettferdighet".

I denne perioden har vi også en annen pakt, og det er Abraham-pakten, og det er en ren nådespakt. Den ble gitt 430 år før Sinai-pakten. Sinai-pakten ble lagt ved siden av Abraham-pakten. "…En pakt (Abraham-pakten), som er stadfestet av Gud gjør ikke Loven (Torahen), som er gitt 430 år etter, ugyldig, så den skulle gjøre løftet til ingen ting." (Gal.3,17.)

Dommen i denne perioden var Guds ødeleggelse av templet og bortdrivelsen av jødene til alle land.

Tingvoll den 13-01-03. Oskar Edin Indergaard. Oskaredi@online.no