|
Den rette lære. Del 1.
Alle kristne organisasjoner og kirkesamfunn har sin teologiske lære. De forskjellige læresystemene kan variere fra en organisasjon til den andre. Det er tradisjonen og de ledende innenfor de forskjellige kirkesamfunnene som har utformet læren. Basis for læren er Bibelen, som er Guds ord. En sier videre at en må gå til Bibelen for å få de rette svarene. Det er også rett, men i og med at de forskjellige kirkesamfunn har delvis forskjellige svar på de samme problemstillingene, så blir det for enkelt å si at man finner svaret i Bibelen. Bibelen gir entydige svar, men når vi som er relative i innsikt og forståelse, skal uttale oss om Guds ord, som er absolutt, så sier det seg selv at de svarene som vi gir på en del teologiske problemstillinger, må bli forskjellige. Jeg tror at det finnes NØKLER til en rett Bibel-forståelse. Jeg tror at det finnes overordnede systemer for en rett forståelse av Guds ord. Dette kan være ord som er galt oversatt eller det kan være det forholdet at vi ikke skiller mellom det som er sagt til Israel og det som er sagt til den kristne menighet. Vi må være oppmerksomme på det forholdet at det bare er Paulus sine brever som angår den kristne menighet. De andre brevene og de 4 evangeliene angår Israel og har med det profetiske ordet å gjøre. Paulus sine brever utgjør en parantes i Guds løfter til Israel. Av slike ord som er galt oversatt, og som har ført til en stor misforståelse av innholdet i Guds ord, er det hebraiske ordet "olam" og det greske ordet "aion". Dette skal ikke oversettes med "evighet" eller med "verden", men det skal oversettes med "tidsalder". Det hebraiske språket ser ikke tiden i forhold til evigheten, men det ser tiden i forhold til tidsperiodene. Man har ikke noe ord på hebraisk som heter "evigheten", men man sier "inn i tidsperioden". Dette er gjengitt i gresk i uttrykket "eis ton aiona", som betyr "inn i tidsperioden". Tidsperiodene er aldri "evig", men de har en bestemt varighet- kort eller lang. Dersom teologene hadde forstått dette, så hadde de også forstått at da Jesus kom første gangen, så kom han med tilbudet om en bestemt tidsalder, og det var 1000 års-riket. Det å bli frelst var det samme som å få del i tidsalderen. Den som fikk del i tidsalderen, var dermed frelst og ble i sin tid flyttet over på de kommende tidsaldere. Det er en katastrofe at ikke disse ordene blir rett oversatt. Det hadde villet gitt oss en helt NY FORSTÅELSE av Bibelens innhold. Dette grunner seg i en bestemt teologisk vurdering som igjen er influert av gresk tankegang, som ser på evigheten og tiden som motsetninger og konkurrenter. Dette forholdet har jeg skrevet om i mange av mine bøker, og det til tross for at teologene mener noe annet om dette. Til min store overraskelse så jeg at Arnold G. Fructenbaum i sin bok: Israelogy. The Missing Link in Systematic Theology. s. 655-656 hevder det samme som undertegnede. Han skriver: "Klassisk hebraisk har ikke noe ord som betyr "evig". Den hebraiske form for "alltid" (olam), som BDB (et hebraisk-engelsk leksikon over G.T.) konstaterer, betyr "lang varighet", "fortid" eller "framtid". De hebraiske formene betyr ikke noe mer enn "til enden av en tidsperiode". Hva denne tidsperioden går ut på, må bli bestemt av sammenhengen eller lignende utsagn. I klassisk hebraisk betydde disse ordene aldri eller de innebar aldri betydningen av evighet, men de hadde en tidsbegrensning. Tidsperioden kunne være til slutten på en manns liv, eller en tidsalder, men ikke "for alltid" i betydningen "evigheten"…" Hvor mye mer spennende og hvor mye mer riktig hadde ikke lesningen av Bibelen vært, dersom teologene hadde greidd å få dette på plass. Jeg skal bare avslutningsvis på denne korte artikkelen få lov til å komme med noen eksempler på en riktig oversettelse av noen få utsagn i N.T. "og da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke noe på det uten bare blad. Da sa han til det: Aldri i tidsalderen (som er oversatt med "aldri i evighet") skal det mer vokse frukt på deg. Og straks visnet fikentreet." (Mat.21,19.) Fikentreet er et bilde på Israel. I 1000 års-riket skal det igjen bære frukt, men i tidsperioden mellom Israels forkastelse (år 70 etter Messias) og fram til opprettelsen av riket, skal det ikke vokse åndelig frukt på Israel. "og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se jeg er med dere inntil tidsalderens endetid. Dette er oversatt med "verdens ende". Dette betyr at Gud igjen skal ta seg av Israel i endetiden- etter den kristne menighets bortrykkelse. "Men trælen blir ikke i huset (det jødiske frelseshuset) i tidsalderen. Sønnen blir der i tidsalderen. " (Joh.8,35.) Begge disse stedene er galt oversatt med "til evig tid". Den rette forståelsen av dette er at Sønnen (Jesus) blir i Israel i tidsalderen, som er riket for Israel. "og jeg gir dem tidsalderlig liv, og de skal aldri fortapes i tidsalderen, og ingen skal rive dem ut av min hånd." (Joh.10,28.) Disse stedene er galt oversatt med "evig liv" og "i evighet". Den rette forståelsen av dette er at den som trodde på Jesus av jødene, fikk del i tidsalderen, som er det samme som riket for Israel. Lykke til med en riktig forståelse av Guds ord. Tingvoll den 18-10-02.Oskar Edin Indergaard. E-mail: oskaredi@online.no |