|
Den kristne menighet
Enhver tidsperiode har sin egen menighet. De er knyttet til Guds pakter med menneskene. Det går ikke an å si at den kristne menighet begynte med Moses eller med Abraham. Det er en tendens til å hevde dette i dag. Dette har både sammenheng med læren til den såkalte paktsteologien (Se min nye bok: Kristendommens Jødiske Røtter) og med læren til en del messianske organisasjoner (menigheter) i Israel og U.S.A. De som hevder dette synet, mener at det bare er EN MENIGHET, og det er Guds menighet. Når en mener dette, fører dette til at en bare får et GENERELT BILDE av Guds ord og Guds ordninger. Nyansene i Guds ord faller bort og de forskjellige utsagn kan komme til å stå i motsetning til hverandre. Guds ord blir diffust, og det mister sin kraft. Det er derfor av den største viktighet at vi regner med flere tidsperioder i Guds rike, og at de både har likheter og ulikheter med hensyn til det teologiske innholdet. Hva som gjelder den menigheten som vi tilhører, så kaller vi den for "den kristne menighet" eller "Kristi legeme". Den begynte ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus og varer til bortrykkelsen av den kristne menighet før trengselstiden på 7 år. Vi må skille mellom DET PROFETISKE ORDET, som allerede var gjort kjent i Tanach, og HEMMELGHETENE, som ble åpenbart av Paulus. Jeg ser frelseshistorien på følgende måte: 1.) Fra Adam og til Abraham handlet Gud med hedningene. 2.) Fra Abraham og til Paulus handlet Gud med jødene. 3.) Fra Paulus og til den kristne menighets bortrykkelse handler Gud med hedningene og en del av Israel. 4.) Fra Den kristne menighets bortrykkelse og resten av frelseshistorien vil igjen Gud handle med jødene. Vi må lære oss å se sammenhengene i Guds ord, men vi må også lære oss å se forskjellene. Paulus var naturligvis oppmerksom på alt dette. Han skriver både om den messianske frelsesforståelsen og den kristne menighets frelsesforståelse i sine brever, men mest om det siste. Han var fullt klar over at han var uttatt til å forkynne en ny forståelse av evangeliet, og det var evangeliet om det som vi kaller "den frie nåden". Når Paulus bruker tidsadverbet "nå", så er det den nye tiden han beskriver: "Men NÅ er Guds rettferdighet, som Torahen og profetene vitner om, åpenbart uten Torahen (uten at Mose Torah blir lagt til grunn for frelsen som indirekte frelsesvei (Torahens rettferdighet), det vil si: Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus FOR ALLE (både jøder og hedninger) og OVER ALLE som tror." (Rom.3,21.) Ragnar Hasting har i flere artikler i avisa "Dagen" hevdet at vi må glemme alt som vi har lært om teologien og "nullstille oss når det gjelder læresetninger og tolkninger som er eldre enn 10-20 år." (Dagen den 24-09). Han hevder videre at det bare er den som kommer i kontakt med de messianske menighetene i Israel, som kan se og hevde det som er riktig. Til dette vil jeg si at fullt så enkelt er det ikke. Jeg er enig i at enhver av oss må sette oss inn i de læresetningene som finnes og forsøke å finne ut hva som er riktig. Dette har også undertegnede holdt på med i over 30 år. Mye av den teologien som blir lært i dag ved de forskjellige læresteder og organisasjoner, er gal. Det ser også jeg, men at løsningen på problemet er å komme i kontakt med messianske menigheter i Israel, det er ikke riktig av følgende grunner: a) De er også bassert på menneskelige tanker om teologiske spørsmål. b) Vi ser alle stykkevis og taler profetisk stykkevis. (1.Kor.13.) Jeg tror også at teologien vil bli rettet opp i endens tid, men ennå er det ingen av oss som har vår teologi 100 prosent riktig. Vi er alle fortsatt underveis. I dette arbeidet må vi hjelpe hverandre og slutte med å fordømme hverandre om vi ikke ser alle ting på samme måten. Når vi som er relative, skal bedømme det som er absolutt (Guds ord), så må det nødvendigvis bli begått en del feil. (Se mine bøker: Jesu Gjenkomst. Bind 1-5 og min nye bok: Kristendommens Jødiske Røtter.) Tingvoll den 14-10-01. |