DE TO EVANGELIENE I DET NYE TESTAMENTE

Det er i det hele 9 evangelier i N.T. I denne artikkelen skal vi beskrive to av dem. Det er Rikets evangelium, som angår Israel, og det er den kristne menighets evangelium, som angår hedningene. Jesus og apostlene forkynte Rikets evangelium, mens Paulus forkynte den kristne menighets evangelium.

Det første evangeliet er knyttet både til oppfyllelse av jødenes Torah (loven) og til Guds nåde, mens det andre evangeliet baserer seg utelukkende på Guds nåde.

Til tross for at Jesus oppfylte og opphevet den jødiske loven for den kristne menigheten på Golgata (Ef.2,14-16 og Kol.2,13-14.), så ble jødene fortsatt forpliktet på å holde loven i vandringen som troende. "Da de (de messianske jødene) hørte det, priste de Gud, og så sa de til ham (Paulus): Du ser, bror, hvor mange titusener det er blant jødene som har tatt ved troen (på Jesus), og ALLE ER DE NIDKJÆRE FOR LOVEN." (Ap.Gj.21,20.)

Dersom vi ser dette, at den kristne menighet er løsrevet fra den jødiske loven, og at den messianske forsamlingen var forpliktet på å holde den i vandringen som troende jøder, så er dette en STOR ÅPENBARING og et STORT LYS for oss.

I denne artikkelen vil jeg beskrive de forskjellige syn som det har vært og er angående innholdet i N.T., og hvordan de forskjellige trosretningene i Norge har vurdert dette og løst denne problemstillingen.

De forskjellige trosretningene kan også inneha flere av de posisjoner som blir beskrevet.

Vi har følgende vurderinger av innholdet i N.T.:

1.) For det første har vi den såkalte "erstatningsteologien". Den har ikke noe positivt syn på Guds planer med jødene. Den hevder at da Jesus kom, så kom han med det teologiske grunnlaget for kirken. På grunn av at Israel hadde mottsatt seg Guds kall gjennom hele G.T., så var nådetiden ute for jødene. Israel var satt til side for alltid, og Gud handler ikke mer med Israel som nasjon. Det hadde kommet inn et "nytt Israel", og det er menigheten.

Denne teologien kalles også for "substitusjons-" eller "transformasjonsteologien". Det siste betyr at da Jesus kom, så ble alle Guds løfter til Israel transformert opp på et annet og "høyere" nivå. Guds løfter til Israel skulle ikke lenger forståes på en konkret og historisk måte, men de skulle forståes i overført betydning.

Professor Oskar Skarsaune kaller dette for "Kristus-transformasjonen". Se hans hefte: "Endetid. Hvordan forstå Bibelens endetidsprofetier. s.34. (Dette heftet burde ikke ha vært skrevet, for det forkludrer Guds ord for oss.)

Store deler av Den lutherske kirken, de lutherske organisasjonene og den såkalte "paktsteologien", som er et begrep for klassisk reformert teologi (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter.) har fortsatt denne holdningen. Disse kirkesamfunnene har et negativt syn på Guds planer med jødene.

De hevder at de har forandret syn, men de forandringene som har funnet sted, er mikroskopiske. ”Erstatningsteologien” lever dessverre i beste velgående i kirken.

Hva som gjelder pinsemenigheten og trosbevegelsen, så har de vært positive til Guds planer med jødene. Dette kommer også fram i den forkynnelsen som de har, men de har ikke noe syn for at vi må skille mellom Jesu forkynnelse og Paulus sin forkynnelse.

Det er ett unntak her, og det er Oslo Kristne Senter. Pastor Åge Åleskjær sier klart ifra at det er Paulus sin forkynnelse som gjelder i dag, men han greier fortsatt ikke å skille mellom det paulinske evangeliet og Rikets evangelium.

2.) For det andre blir Guds planer med jødene blandet inn i menighetens tid. Dette er også en form for "erstatningsteologi". Man ser ikke at det er to evangelieforkynnelser i N.T. Man blander det teologiske innholdet i N.T. sammen i en teologisk røre, som ikke blir rett. Man blander sammen Jesu krav i loven med Paulus sin nådelære. Dette gjør at kristenfolket ikke ser sin egenart. De blir dermed ufrie og usikre på sitt teologiske fundament. De mister gleden og friheten som Paulus sitt nåde-budskap gir oss. Vi er både frelst og opprettholdes som kristne ved Guds nåde. (Ef.2,8-9 og Titus 2,11-12.)

De aller fleste trossamfunn i Norge gir uttrykk for denne form for teologi. Man blander loven inn i nåden. Man drar Paulus og hans nåde-forkynnelse inn i en jødisk og inn i en gammel-testamentlig sammenheng.

3.) For det tredje har vi det synet at det, som Gud krever i loven, det gir han i nåden. Dette er også en variant av den andre vurderingen. De som hevder dette synet, ser heller ikke at vi har to forskjellige evangelier i N.T., som vi ikke skal blande sammen.

De aller fleste trossamfunn i Norge gir uttrykk for denne form for teologi. Dette kan ha som konsekvens at man ikke tar Guds bud og hans krav så tungt, for det som han krever i loven, det gir han i nåden. Man bruker Paulus sin teologi om nåden når man kommer til tekster i evangeliene eller i apostlenes brever, som angår de krav, som Jesus stilte til jødene- både i forbindelse med det å få tak i frelsen og med det å bli bevart i den.

Denne måten å tenke på kjenner vi godt igjen fra folkereligiøsiteten i Norge, og den går ut på følgende: Når jeg gjør så godt som jeg kan, så gjør Gud resten. Dette blir galt, for i den paulinske teologien, så gjør Gud alt med hensyn til frelsen og bevarelsen av en troende, og vi gjør ingen ting uten det å ta imot frelsen.

Vi må lære oss å skille mellom betinget og fri nåde.

Guds krav eller Guds bud er ikke opphevet i vår tid. Paulus har mer enn 400 formaninger til den kristne menigheten. Det som er opphevet i vår tid er Sinai-loven som teologisk system. De enkelte bud og formaninger behøver ikke å være opphevet av den grunn. De står der som KUNNSKAPER OM GUDS VILJE i enhver tidsperiode.

Vi må være oppmerksomme på det forholdet at i vår tidsperiode, som er den frie nådens tidsperiode, så er FOKUSET flyttet fra en ytre overholdelse av Guds bud til en indre og åndelig overholdelse av dem. Det er nåden eller Den Hellige Ånd, som bor i våre hjerter, som må bevirke at vi lever et rett liv og oppfyller Guds bud. Det er nåden som må arbeide med oss og ikke en ytre oppfyllelse av bud og regler. (Jeg tenker ikke her på de 10 bud, men på summen av de bud og de formaninger som Paulus har til menigheten.)

4.) Det fjerde synet går ut på at vi har en progressiv (fremadskridende) åpenbaring i N.T. Dette betyr at det ikke er noen motsetning mellom Jesu og apostlenes forkynnelse og Paulus sin forkynnelse, men at Paulus sine åpenbaringer var en videreføring av det som Jesus og apostlene lærte.

Denne formen for teologi vil samle både den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen i en FELLES TEOLOGI. Dette synet vil ha begge delene som grunnlag for sin teologi. Denne teologien blir en Ole Brumm- teologi. Når han ble stilt følgende spørsmål: "Vil du ha honning eller boksmelk til brødet?", svarte han: "Begge deler, takk."

Denne måten å se det på, er ikke riktig, for Paulus sa følgende om sin lære: ”Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk, for heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring." (Gal.1,11-12.)

Dette betyr at Paulus sin lære IKKE ER PROGRESSIV TEOLOGI, men den er NY TEOLOGI, som ikke har vært før.

Denne vurderingen deles av samtlige tros-samfunn i Norge. Det er ingen riktig oppfatning, for Paulus kom med en HELT NY ÅPENBARING, som verken Jesus eller apostlene forkynte. Den var heller ikke gjort kjent i G.T.

5.) Det femte synet går ut på alt det som står i N.T., og som skjedde før Golgata, hører med til det jødiske aspektet ved Skriften. Det som skjedde etter Golgata hører derimot med til den kristne menigheten. Dette gjelder både teologisk innhold og begivenheter.

Når vi ser på apostlenes forkynnelse etter pinsefestens dag, så forkynte de ikke bare nåden. De forkynte også loven. Se for eksempel det som står i Jakobs brev om dette.

En annen konsekvens av at man setter et skille ved Golgata, er det forholdet at de mange under og tegn, som ble gjort av apostlene i den første tiden, blir retningsgivende for den kristne menigheten. Dette blir også galt. Under og tegn er først og fremst en åpenbaringssform som angår Israel og ”Riket for Israel”.

I vår tidsperiode viser ikke Gud sin storhet gjennom store under og tegn, slik som han gjorde på Jesu og apostlenes tid. Han viser dette gjennom sin nåde. (Gal.3,5.) Under og tegn er neddempet i vår tidsperiode. Guds nåde er nok for oss. (Se mine bøker: Kristendommens Jødiske Røtter og Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)

I vår tidsperiode er det heller ikke nødvendig å ha en sterk tro, for å bli helbredet. Dette hører med til den messianske jødedommen, og det var den Jesus og apostlene forkynte. I vår tid er det Guds nåde som gir helbredelse. Den nåden som vi har i vår tidsperiode, behøver ikke å gå veien om menneskets egen tro, for at mennesket skal bli helbredet.

Vanndåpen hører heller ikke med til den kristne menighets tidsperiode. Den er urettmessig tatt ut av det jødiske systemet og plassert inn i den kristne menighets tid. Når Paulus snakker om DÅPEN, så er det en helt annen dåp han snakker om, og det er GJENFØDELSENS DÅP. (Rom.6,3-5 og Kol.2,11-12.)

Da Paulus fikk åpenbaring om at vanndåpen ikke hørte med til den kristne menighets tidsperiode, så sluttet han å døpe med vann. (1.Kor.1,17.) Dette skjedde i året 51.

Hva som gjelder det siste punktet, så har samtlige fri- og karismatiske menigheter det synet at det ikke er gjenfødelse i dåpens vann, og det er rett, men de hevder likevel at gjenfødelsen skjer i dåpen, for de hevder at dåpen gir en god samvittighet med Gud (1.Pet.3,21.) Vanndåpen gir ingen god samvittighet med Gud. Det er bare gjenfødelsen som gjør det. (Hebr.9,14.) Her må det ryddes kraftig opp.

Den romerske og Den lutherske kirken mener at gjenfødelsen ligger i dåpens vann, og at en må døpes i vann, for å bli frelst. Dette er DEN STØRSTE VILLFARELSEN som vår kirke har. Dette er et LAVMÅL AV TEOLOGISK VURDERING. Denne læren har vært med på å føre mange millioner mennesker inn i fortapelsen. En kan ikke henvise til dåpens vann når oppgjørets dag kommer, men det eneste som holder på den dagen, er hvorvidt en har Den Hellige Ånd som pant og innsegl i sitt hjerte. Dette er det samme som å ha troen på Jesus, og den er en gratis gave. (Se artikkelen: Dåpens betydning.)

Som vi har beskrevet ovenfor, så er det ikke riktig å sette skille mellom Israel og menigheten ved Golgata, men en må sette det ved Damaskus. Dersom en ikke er villig til å innse dette, så blir konsekvensene av dette at man trekker med seg aspekter fra den jødiske perioden inn i menighetens tid. Dette fører til forvirring og sammenblanding.

Dette blir også en form for Ole Brumm-teologi, der en vil ha begge delene, takk.

6.) Det sjette synet er det som undertegnede representerer, og som jeg mener er det rette synet. En må sette skillet mellom den jødiske menigheten og den kristne menigheten ved Damaskus. En må skille mellom Jesu og apostlenes forkynnelse og Paulus sin forkynnelse. Mens Rikets forkynnelse legger vekt på både nåden og loven, så forkynte Paulus bare nåden. Han kom med et HELT NYTT BUDSKAP til verden, som ikke hadde vært åpenbart før. (Ef.3,1-9.)

Dette betyr ikke at det finnes likheter mellom disse to evangeliene, for det gjør det. En kan også bruke en tekst fra evangeliene eller apostlenes brever i forkynnelsen i vår tid som en ILLUSTRASJON på en trosmessig sannhet. Det kan en også gjør med mange tekster i G.T., men det viser seg ofte at det er trekk i framstillingen, som ikke passer inn i vår tid. Dette må da forklares på en skikkelig måte.

Det er ingen menighet i Norge som har forstått dette. Hva som gjelder Den norske lutherske kirken, så bruker den nesten helt konsekvent en tekst fra evangeliene som hovedtekst i Guds-tjenesten. Dette blir galt. En skal bruke utelukkende tekster som er hentet fra Paulus sine brever som hovedtekster, og så kan en supplere med andre tekster fra Bibelen, for det er den paulinske teologien som gjelder i vår tid.

Det er stadig flere mennesker i Norge som ser og forstår dette, at vi må sette et teologisk skille ved Damaskus og ikke ved Jesu fødsel, Golgata eller pinsefestens dag. Alt dette er først og fremst for jødene. Greier vi å se og forstå at den tidsperioden som vi har i vår tid, er HELT SPESIELL, og at det kom en ny tid med Paulus? Eller har fortolkningens mange irrganger ført oss bort fra Guds planer både med Israel og med menigheten?

Den som ikke ser sin egen egenart, kan heller ikke gjøre seg bruk av Guds ord på en rett måte. Paulus oppfordrer oss til å fordele Guds ord på en rett måte. (1.Tim.2,15.)

Tingvoll den 4-11-04. Oskar Edin Indergaard.

forrige side