top2.jpg - 4040 Bytes
Apostlenes Gjerninger.

Av Oskar Edin Indergaard

Vi kunne like gjerne ha kalt dette Skrivet for: Den Hellige Ånds gjerninger eller Jødenes forkastelse av tilbudet om opprettelsen av "riket for Israel". Vi deler Apostlenes Gjerninger i to, og det er:
a)Den petriske perioden. (Ap.gj.1-12.) I denne tiden var Peter den ledende. De 12 apostlene, de 70 og Jakob forkynte "riket for Israel" i Israel.
b)Den paulinske perioden. (Ap.gj.13-28.) I denne tiden var Paulus den ledende. Han og hans medarbeidere forkynte hemmeligheten med den kristne menigheten. De forkynte for jøder og hedninger ute i diasporaen. På slutten av denne perioden (kapitlene 21,17-23,10) forkynte Paulus også for jødene i Israel.
De 12 apostlene er ikke nevnt i Apostlenes Gjerninger etter kapittel 15. Det betyr at det budskapet som de forkynte, var et annet budskap enn det som Paulus forkynte. De forkynte "riket for Israel" for jødene ute i diasporaen. Jødene i Israel hadde i stor grad forkastet tilbudet om opprettelsen av Riket, men jødene i diasporaen måtte også få høre om "evangeliet om riket" og Jesu forsoning. Det var ca. 1 million jøder i Israel på den tiden og mellom 1-2,5 millioner jøder ute i diasporaen.
Nådetiden for jødene stod ennå ved lag. Dersom de omvendte seg, holdt Jesu bud, lot seg døpe og kom til tro på Jesus, ville han komme tilbake og opprette Riket for dem.
Denne perioden var derfor en OVERGANGSTID, der mange av Rikets manifestasjoner både ble forkynt og var i funksjon. Dette gjaldt også Paulus sin undervisning. Han underviste det som han hadde kjennskap til. Når Den Hellige Ånd viste ham nye ting og nye sammenhenger, forandret han sin undervisning i samsvar med det nye. Av slike manifestasjoner som hørte med til Rikets forkynnelse, kan vi nevne: Familiedåp, vanndåp, håndspåleggelse, kasting av lodd ved avgjørelser, tro for å bli helbredet, salving av olje i forbindelse med helbredelse og sterke undergjerninger.
I og med at det teologiske innholdet i Apostlenes Gjerninger beskriver både Rikets lære og den kristne menighets lære, så må vi kunne skjelne mellom disse. Dersom vi ikke er oppmerksomme på dette, kan vi være helt sikre på at vi blander disse to evangelieforkynnelsene sammen.
Det er legen Lukas som har skrevet Apostlenes Gjerninger. Han var med Paulus på flere av hans misjonsreiser. Det er skrevet ca. år 63.

Kapittel 1:
1)" Da de (de 12 apostlene) var kommet samme, spurte de ham: Gjenreiser du på den tid (ved Den Hellige Ånds komme) "riket for Israel"? (v.6.) Riket kunne ha blitt opprettet dersom jødene hadde tatt imot Jesu og apostlenes forkynnelse om dette Riket.
2)Apostlene hadde allerede fått Den Hellige Ånd som frelsespant. (Joh.20,22.)
3)"Johannes døpte vel med vann, men dere skal døpes med (gr."en") Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter." (v.5.) For at nådegavene skulle fungere i apostlenes liv, måtte de også bli døpt med Den Hellige Ånd. Den greske preposisjonen som her er brukt, er "en". Den blir oversatt med både "med", "av" og "i". "Åndsdåpen" er en AKTIVISERING av Den Hellige Ånd. Alle troende får Den Hellige Ånd ved sin omvendelse, men det er ikke bestandig at Den Hellige Ånd blir aktivisert i deres liv, slik at nådegavene kommer i sin hele funksjon.
4) Jesus fornyet misjonsbefalingen til sine apostler om å gå ut med evangeliet om Riket- like til jordens ende. "… dere skal være mine vitner både i Jerusalem, Judea og Samaria og like til jordens ende." (v.8.) Apostlene skulle forkynne først i Israel, og deretter skulle de gå ut til alle folkeslagene i hele verden. Jødenes omvendelse ligger implisitt i denne misjonsbefalingen. Denne misjonsbefalingen kan ikke bli utført før jødene omvender seg som folk og nasjon. Dette er en misjonsbefaling for 1000 års-riket, slik som også de andre misjonsbefalingene i evangeliene er det.
5) Etter Lovens krav måtte de være to vitner til Jesu himmelfart. (v.10.)

Kapittel 2:
1) De som var møtt opp i Jerusalem på pinsefestens dag, fikk både Den Hellige Ånd som frelsespant og en aktivisering av Den Hellige Ånd på en og samme tid. (v.4.)
2)Løftet om Den Hellige Ånd var et løfte til jødene og de hedningene som ville slutte seg til jødedommen. (v.11 og v.39.)
3)Da jødene så og hørte det som skjedde på pinsefestens dag, spurte de Peter og de andre apostlene om hva de skulle gjøre. Peter sa: "Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på (gr."en") Jesu navn til syndenes forlatelse (gr. "efasin", som betyr "bortsendelse", så skal dere få Den Hellige Ånds gave (Det er Den Hellige Ånd.)" (v.38.) Det ble stilt to krav til jødene.
a) De skulle omvende seg. Det vil si at de skulle leve i samsvar med Jesu bud.
c)De skulle ta vanndåpen. Dette ble stilt krav til jødene for at de skulle få del i frelsen. Dette er et uttrykk for "betinget nåde". Slik er det ikke i vår tidsperiode. Det er nok å tro på Jesus for å bli frelst. Dette er uttrykk for den "ubetingede nåde".
4) Peter var ikke oppmerksom på at Jesu død og oppstandelse var basis for syndenes forlatelse. Han anklaget jødene for at de hadde korsfestet Messias. (v.36.)
4)De holdt fast på fellesskapet, brødsbrytelsen (nattverden), apostlenes lære og bønnene (som ble forrettet i templet). (v.42.) Apostlenes lære var den læren som Jesus hadde undervist dem om- ikke Paulus sin lære, som ennå ikke var gjort kjent.
5)"Mange under og tegn ble gjort ved apostlenes hender" (v.43.) Dette er manifestasjoner på at Riket både var kommet, og at det kunne ha blitt opprettet i forbindelse med Jesu første komme. Disse manifestasjonene følger også den kristne kirken, men de er ikke så utbredt i dag som de var den første tiden. Det viktigste i vår tidsperioder er ikke undergjerninger og tegn, men uttagelsen av den kristne menigheten, som er Jesu legeme.
6)Den hebraiske menigheten var avhengig av ytre seremonier og undergjerninger. Det skulle understreke ovenfor jødene at det som skjedde, var fra Gud, og at Guds-riket stod i ferd med å bli opprettet.
7) Den kristne menighet har ikke jordiske løfter og har derfor mindre behov for at Guds kraft skal vise seg i ytre manifestasjoner. Vi er satt inn i de himmelske krefter, der alt er perfekt. Guds nåde er nok for oss- også når vi lider.
8)Medlemmene i den jødiske menigheten solgte det som de eide og hadde alt felles. (v.44.) Det var også et krav i Rikets undervisning om at en måtte selge det som en hadde og gi det til de fattige. Dette baserer seg på Mose-Loven og Jesu lære, som sier at en skal dele med andre det som en har. En skal også dele sine eiendeler med de som en vet, ikke vil betale det tilbake igjen. (Luk.6,27-36.)
9)På pinsefesten dag ble det lagt 3000 jøder til menigheten. De ble døpt med vanndåpen. Det var også en forutsetning for frelsen i Rikets forkynnelse. (v.41.)
10)Hver dag ble det lagt til menigheten de som lot seg frelse. (v.47.) Dette er ikke den kristne menighet, som ble etablert ved Paulus undervisning, men den messianske menigheten i Israel. Den hørte med i "riket for Israel".

Kapittel 3:
11)Mannen som lå ved den fagre tempeldør, er et bilde på Israel. Han var vanfør fra mors liv av. Han ble helbredet ved troen på Jesu navn. Store deler av Israel var vanfør i åndelig mening. Israel kunne også ha blitt helbredet dersom jødene hadde villet tatt imot Jesus og trodd på hans navn.(v.1-12.)
12)Peter formante jødene om å omvende seg og komme til tro på Jesus. Dersom det skjedde, ville Jesus komme tilbake og opprette Riket for dem. "Så fatt da et annet sinn (anger) og vend om (hold Jesu bud), for at deres synder må bli utslettet (syndenes forlatelse), så husvalelsens tider ("riket for Israel") kan komme fra Herrens åsyn." (v.19.) Forsoningen var gjort avhengig av ANGER og av at JØDENE HOLDT JESU BUD. Den var BETINGET. Slik er det ikke i dag. Vi er tilgitt våre synder ved troen på Jesus.
12) Jesu gjenkomst var også BETINGET av at jødene angret og omvendte seg (holdt Jesu bud). Jesu komme for den kristne menighet er ikke betinget av dette. Når Jesu legeme er fullt, kommer han tilbake for å hente sine.
13)Samuel var den første store profeten etter Moses. (v.24.)

Kapittel 4:
14)Den jødiske menigheten vokst raskt i Jerusalem. Det kom 5000 nye til tro på Jesus. (v.4.)
15)Apostlene ble truet av Det Høye Rådet (hebr. Sanhedrin) om ikke mer å tale om Jesus. De svarte: "…vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt." (v.18-20.)
16)"i det du rekker ut din hånd til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn." (v.30.) Rikets manifestasjoner var blant annet helbredelser, tegn og under.
17)"Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet." (v.31.) Det forholdet at jorden skalv, hørte også med til Rikets manifestasjoner, og er ikke det normale i vår tid. De ble også fylt med Den Hellige Ånd, enda de var fylt på et tidligere tidspunkt (Ap.gj.2,4.) Dette betyr ganske enkelt at Den hellige Ånd i dem ble aktivisert på en sterk måte. I den første tiden ble alle troende fylt med Den Hellige Ånd, slik burde det også være i vår tid, men på grunn av feilslått forkynnelse og forståelse av Guds ord, så skjer dette dessverre ikke med alle troende.
18)De troende solgte det som de eide og hadde alt felles. (v.32-35.) Slik skal det også bli i 1000 års-riket. Det var et krav til de som ville være med i Riket, at de måtte dele sine eiendeler med de fattige. Dette baserer seg på Mose-Loven. I vår tidsperiode må en ikke selge alt det som en eier for å være medlem i Guds rike.
19)Josef med tilnavnet Barnabas var levitt. Han kunne ikke ha eiendom i Israel, og derfor solgte han denne eiendommen og gav pengene til fellesskapet. (v.36.) Dette var også i samsvar med Jesu lære. Han gikk senere over til Paulus sin lære og ble Paulus sin medarbeider.
20) Apostlene bad ikke om å slippe forfølgelse, men om å få tale Guds ord med frimodighet. (v.29.)

Kapittel 5:
17) Ananias og Safira solgte også sin eiendom, men de lurte unna en del penger og ville ha dem for seg selv. På grunn av dette måtte de late livet. (v.1-11.) Dette kunne aldri ha skjedd i den frie nådens tidsperiode. Det var RIKETS LOVER som var i funksjon.
21)Mange tegn og undergjerninger ble gjort ved apostlenes hender. Til og med skyggen av Peter helbredet. (v.12-15.). Store tegn og undergjerninger er først og fremst Rikets manifestasjoner.
22)Guds ord hadde framgang i Jerusalem. Apostlene ble truet nok en gang av Det Høye Rådet, men Peter og apostlene svarte: "En skal lyde Gud mer enn mennesker." (v.29.)
23)Peter og apostlene begynte å forstå at det var en sammenheng mellom Jesu død og oppstandelse og jødenes forsoning. Dette hadde de ikke forstått verken i forbindelse med Jesu undervisning om dette eller på pinsefestens dag. "ham opphøyet Gud ved sin høyre hånd til å bli høvding (konge) og frelser (forsoningen), for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse (gr. "afesis", som betyr "bortsendelse"). (v.31.)

Kapittel 6:
24)Til og med medlemmene i den jødiske menigheten lå i strid med hverandre. De jødene som snakket hebraisk så ned på de jødene som snakket gresk. (v.1.)
25)Det ble utpekt 7 menn som skulle fordele maten og pengene. Seks av disse var gresktalende jøder mens en var "hedning" (Nikolaus.) Stefanus og Filip var blant de seks. (v.5.)
26)De 12 apostlene prioriterte bønn og forkynnelse. (v.4.)
27)En stor mengde av prestene kom til tro. (v.7.) Kanskje en av grunnene til det var det som skjedde med forhenget i templet i forbindelse med Jesus død. Det revnet fra øverst til nederst.
28)Stefanus var full av nåde og kraft, og gjorde undegjerninger og store tegn blant folket." (v.8.) Det er rett det som står i Markus 16,17: "Og disse tegn skal følge dem som tror." Dette utsagnet angår ikke den kristne menigheten. Det angår den jødiske menigheten. En av grunnene til at vi har lite av disse undergjerningene i vår tid, er det forholdet at den kristne menighet ikke er bygd på under og tegn, men på tro og Guds nåde. Vi må lære oss å fordele Guds ord på en rett måte. Vi må skille mellom det som er sagt til jødene og det som er sagt til den kristne menigheten.

Kapittel 7:
29) Abraham hadde et opphold på 25 år i Karan. (v.4.)
30)George Williams hevder i sin Bibel-kommentar at kapittel 7 er det siste kall til de 2 stammene i Israel til å motta kongedømmet. Nå gikk forkynnelsen ut til de 10 stammene. Tilbudet endte ved Jerusalems ødeleggelse i år 70.
31)Abraham ble utkalt av nåde. Gud tok seg ut en avgudsdyrker til å fremme sine planer.
32)Stafanus anklaget de religiøse lederne i Israel for at de ikke hadde holdt Mose-Loven. "Dere som mottok Loven, gitt ved engler og ikke har holdt den." (v.53.) Stefanus henviste til Loven i sitt forsvar mot de skriftlære og fariseerne. Det kan ikke vi gjøre i vår tidsperiode. Loven er opphevet som indirekte frelsestilbud.
33)Ved steining skulle det første offisielle vitnet skubbe den dømte fra en 2,75 meters høy avsats. Det andre vitne skulle kaste den første steinen. (v.59.)

Kapittel 8:
34)I forbindelse med mordet på Stefanus ble det en stor forfølgelse av den jødiske menighet i Jerusalem. Alle unntatt de 12 ble spredt utover i Israel. (v.1.) På den måten kunne de forkynne evangeliet om Riket i hele Israel.
35)Filip drog til Samaria og forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn" og mange lot seg døpe. (v.12.) De ble døpt til den Herre Jesu navn. (v.16.) Vanndåpen var obligatorisk i Rikets forkynnelse. Det er den ikke i vår tid. Vanndåpen hørte med til Mose-Loven og Jesu undervisning. Den hører ikke med til det paulinske systemet.
36)De som ble frelst i Samaria, fikk Den Hellige Ånd med det samme, men de fikk ikke Ånds-dåpen, som er en aktivisering av den Hellige Ånd. Etter at Peter og Johannes hadde kommet fra Jerusalem og lagt hendene på dem, fikk de Ånds-dåpen. (v.18.) I Rikets forkynnelse ble Guds kraft og Guds ordninger ofte overført ved håndspåleggelse.
37)Denne aktiviseringen av Den Hellige Ånd kan enten skje i forbindelse med mottagelsen av Den Hellige Ånd eller på et senere tidspunkt. Den Hellige Ånds dåp er for alle, men på grunn av gal forkynnelse og tradisjonen så skjer dette dessverre ikke hos alle kristne i dag. Mange troende ser på Den Hellige Ånds dåp som sekterisk og noe som er farlig.

38)Kapittel 9:
a)Paulus forfulgte de troende av den jødiske menigheten både i Israel og like til Damaskus. Han ble frelst på en dramatisk måte utenfor Damaskus. Dette skjedde i år 37 etter Messias. (v.1-8.)
39)Ananias la hendene på ham, og han fikk synet igjen etter at han hadde vært blind i tre dager. (v.9 og v.17.) De tre dagene symboliserer de 2000 årene som jødene ikke har vært i sentrum for Guds planer. De har stått på sidelinjen og sett hvordan Gud har handlet med hedningene, men Gud skal føre dem inn igjen i sine planer med folket og med landet, "for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på." (Rom.11,29.)
40) Etter at Saulus (Paulus) ble frelst, ble han døpt med Rikets dåp. (Apostlenes Gjerninger 22,16.)
41) Før Ananias oppsøkte Paulus, så åpenbarte Herren for Ananias hvilke planer han hadde med Paulus sitt liv: "…for han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn fram både for HEDNINGER, KONGER og for ISRAELS BARN. (v.15.)
42)Dette var et brudd med det opprinnelige programmet som jødene hadde. De skulle først gå til jødene. Når de ble frelst, skulle de gå til hedningene med evangeliet om Riket. Paulus sin primære oppgave var å forkynne det nye budskapet om den frie nåden til hedningene. Han skulle ikke forkynne for jødene i Israel. Han skulle heller ikke forkynne i de messianske menighetene i diasporaen. Det skulle apostlene ta seg av.
Ute i diasporaen gikk han først til de jødiske synagogene. Da de ikke ville underkaste seg hans undervisning, brøt han med dem og dannet nye menigheter, som bestod både av jøder og hedninger. Dette betyr at man hadde tre typer menigheter ute i diasporaen, og det var:
a)De jødiske synagogene.
b)De messianske forsamlingene og
c) De paulinske forsamlingene.
I år 58 brøt han med sitt opprinnelige program om ikke å gå til jødene i Israel med sitt nye evangelium. Dette kan bety at nådetiden for jødene var i ferd med å gå ut allerede på dette tidspunktet. I Romerbrevet som ble skrevet 57-58, skrev Paulus følgende om forholdet mellom jødene og hedningene: "For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet- for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke- at FORHERDELSE DELVIS ER KOMMET OVER ISRAEL, inntil fylden av hedningene er kommet inn." (Rom.11|,25.)
43)Rikets budskap angår ISRAEL og ALLE NASJONER. De skal samles inn i Riket. Den frie nådens budskap gjelder folk som er TATT UT både fra Israel og nasjonene. Det er enkeltindivider som blir frelst i vår tid og ikke hele nasjoner.
44)Etter sin omvendelse i år 37 forkynte Paulus i synagogene i Damaskus om at Jesus var Guds Sønn. (v.20.) Dette uttrykket betyr både at Jesus hadde et forhold til Gud og at Jesus er Gud. "Å være sønn av" betyr "å være lik med".
45)Han beviste også ut fra Skriftene (Tanach) at Jesus var Messias. (v.22.)
46)Etter at Saulus ble frelst, tok Gud ham til side i en tidsperiode på tre år. Han var da i Arabia, og Gud underviste ham om den nye tidsalderen og det nye budskapet, som han skulle forkynne både for "hedninger, konger og Israels barn." (v.15.)
47)Etter at han hadde vært i Arabia i tre år, drog han tilbake til Damaskus og til Jerusalem. Dette skjedde i år 40. Der var han sammen med apostlene og talte frimodig til de gresk-talende jødene om frelsen i Jesus Kristus. De ville ta livet av ham, og han ble sendt til Tarsus. (v.23-30.) I år 43 ble han hentet av Barnabas til Antiokia. (Ap.gj.11,25.) Han grunnla også menigheter i Lillasia før sin første misjonsreise.
48)Tabita "var rik på gode gjerninger og gav mange almisser." (v.36.) Dette hørte med til Rikets forpliktelser. Den som ville arve "riket for Israel", måtte være rik på gode gjerninger og gi mange almisser.

Kapittel 10:
49)Peter gikk til Kornelius og hans hus etter en åpenbaring fra Gud. Gud viste ham at hedningene ikke var urene, men at hørte med til Guds rike. (v.10-16.) Dette var ikke noe nytt, for både Tanach og N.T. sier at også hedningene har del i "riket for Israel". "Hver den som påkaller Guds navn, den skal bli frelst." (Ap.gj.2,21.) "For løftet hører dere til og deres barn og alle dem som er langt borte (hedningene), så mange som Herren vår Gud kaller." (2,39.)
50)Peter åpnet Guds rike for hedningene. (Det vil si Filip hadde åpnet det på et enda tidligere tidspunkt for den etiopiske høvedsmannen, og da han gikk til samaritanerne med evangeliet om Riket. (Ap.gj.8.))
51)Nikodemus hadde også de rette og ytre forutsetningene for å bli frelst. Det var følgende forutsetninger:
52)a) Han var from.
53)b) Han fryktet Gud. Det vil si: Han holdt Guds bud.
54)c) Han gav mange almisser til de fattige.
55)d) Han bad alltid til Gud. (v.2.)
56)Peter sa følgende til Kornelius og hans hus: "men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet (holder Loven eller de lovene som hedningene skulle holde.)" (v.35.) Dette utsagnet gir uttrykk for Lovens rettferdighet. Det er BETINGELSER som er knyttet til denne talen. Betingelsene er i forkant av frelsen.
57)Peter forkynte Rikets budskap til Kornelius og hans hus, men til tross for det, så ble de blant de første medlemmene i den kristne forsamlingen. (Se Apostlenes Gjerninger 15,14-15.)
58)Peter forkynte ikke bare menneskets egen rettferdighet. Han forkynte også Guds rettferdighet, som er den andre komponenten i Rikets forkynnelse. "Ham gir alle profetene det vitnesbyrdet at enhver som TROR PÅ HAM, får syndenes forlatelse ved hans navn." (v.43.)
59)Mens Peter talte "falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. " (v.44.), og de talte "med tunger og lovpriste Gud." (v.46.) I dette tilfellet fikk de både Den Hellige Ånd som pant på frelsen og Ånds-dåpen på en og samme tid.
60)Etter alt dette, så ble de døpt med vann. (v.47.) Dette var Rikets dåp, og det normale var at den skulle være i forkant av gjenfødelsen. I og med at den kom til slutt, peker også dette UT OVER den messianske forsamlingen, som ventet på "riket for Israel".
61)I det hele tatt må vi være oppmerksomme på at denne tiden var både en MULIGHETENES TID for opprettelsen av Riket og en OVERGANGSTID mellom Riket og den kristne menigheten. Det læremessige var ennå ikke fastlagt for den kristne menighet. Paulus hadde ennå ikke fått utformet fullt ut den kristne læren, og derfor så brukte han også Rikets elementer i sin forkynnelse. Han forkynte til enhver tid det som han hadde kunnskaper om.

Kapittel 11:
62)De andre apostlene og brødrene i Jerusalem kritiserte Peter da de fikk høre at han hadde forkynte evangeliet om Riket til hedningene. De gav seg på dette, da Peter fortalte dem hva som hadde skjedd. (v.1-17.) De ble glade over at Gud også hadde "gitt hedningene omvendelse til livet." (v.18.)
63)De burde ikke ha reagert negativt på hedningenes omvendelse, for dette var både forutsagt i Tanach, og Jesus hadde lagt dette ned i misjonsbefalingen i Matteus 28,18-20, men de tenkte kanskje at før hedningene kunne komme inn i Riket, så måtte jødene bli frelst først, og det hadde ikke skjedd ennå.
64)I forbindelse med mordet på Stefanus, ble det en stor forfølgelse av den jødiske menigheten i Jerusalem. De troende jødene med unntak av apostlene ble tvunget til å rømme. Noen av disse drog til Antiokia, "men de talte ikke ordet til andre enn jøder." (v.19.)
65)I blant disse, som kom til Antiokia, var det også noen menn fra Kypros og Kyrene. De derimot forkynte "evangeliet om den Herre Jesus" også til grekerne, og det brøt ut en stor vekkelse blant grekerne, som var hedninger. (v.20-21.) Dermed hadde den jødiske menigheten i Antiokia fått et stort innslag av gjenfødte hedninger. Dette vakte bekymring i Jerusalem.
66)Barnabas ble sendt fra Jerusalem til Antiokia for å få en oversikt over vekkelsen. Da han så omfanget av den, forstod han at dette kunne ikke jødene takle alene. Han reiste derfor til Tarsus og fikk med seg Saulus (Paulus) til Antiokia. De underviste et helt år i Antiokia. Det var det paulinske budskapet de underviste- så langt som det var gjort kjent på det tidspunktet. Barnabas hadde gått over til Paulus sin læreform. (v.22-26.)
67)Menigheten i Antiokia var opprinnelig en jødisk, messiansk forsamling, som bestod bare av jøder. Det sees av tre forhold:
a) Barnabas ble sendt fra Jerusalem for å få en oversikt over vekkelsen i Antiokia.(v.22.)
b) Det kom noen profeter fra Jerusalem til Antiokia. Profeten Agabus kom med en profeti om at det skulle komme en hungersnød over Israel. (v.27.)
c) Det ble samlet inn penger fra menigheten i Antiokia til menigheten i Jerusalem. Pengene ble tatt med til Jerusalem av Barnabas og Paulus. (v.27-30.)
68) I Antiokia fikk de troende "navnet kristne". (v.26.) Det betyr "de som hører Messias til". Uttrykket brukes 3 ganger i N.T og det er i Apostlenes Gjerninger 11,26, 26,28 og 1.Peter 4,16. Det er brukt både om de messianske troende i den jødiske menigheten og om de troende i de paulinske forsamlingene. Det er en FELLESBENEVNELSE.
69)Barnabas ble ett av bindeleddet mellom den messianske forsamlingen i Jerusalem og de paulinske menighetene. Når Paulus og Barnabas arbeidet blant jødene, ble Barnabas navn nevnt først. Når de arbeidet blant hedningene, ble Paulus sitt navn nevnt først. (Se Ap.gj.11,30, 12,25, 13,1, 13,50,

Kapittel 12:
70)Mary var søster til Barnabas. (v.12.) Hun var mor til Johannes Markus. Han var med Barnabas på hans første og andre misjonsreise. Barnabas var onkel til Johannes Markus, som skrev Markus-evangeliet.
71)Etter at Peter hadde blitt utfridd fra fengslet av en engel (v.4-10.), trakk han seg tilbake til et ukjent sted og overlot ledelsen av menigheten i Jerusalem til Jakob og brødrene. (v.17.) Dette gjorde han fordi myndigheten i Jerusalem var ute etter å fengsle ham på nytt. Dette peker også framover mot den nye tiden. Etter apostelmøtet i Jerusalem 49-50 er heller ikke apostlene eller Jakob omtalt i Apostlenes Gjerninger. Vi kjenner en del til deres virksomhet gjennom de brevene som de skrev. Innholdet i disse hører også med til Rikets forkynnelse. De er skrevet til de jødiske menigheten ute i diasporaen. De er ikke skrevet til de paulinske menighetene.
72)Barnabas og Saulus tok med seg Markus Johannes til Jerusalem. (v.25.)

Kapittel 13:
73)Kapittel 13 innleder det som vi kan kalle for PAULUS SINE GJERNINGER. Det er ikke lenger de 12 apostlene som er i fokus. Etter kapittel 15 hører vi ikke noe mer til dem.
74)Menigheten i Antiokia var opprinnelig en jødisk menighet, men den gikk over til å bli en paulinsk menighet. Den ble ledet av 8 personer, og det var: Barnabas, Simeon (Niger), Lukius, Mananen, og Saulus (Paulus). De var profeter og lærere. (v.1.) og ikke "eldste og apostler", som det var i menigheten i Jerusalem. Det var også profeter i menigheten i Jerusalem
75)Det var Den Hellige Ånd som tok ut Barnabas og Saulus til den gjerning som han hadde kalt dem til. (v.2.) Den første misjonsreisen, som varte fra 45-47, begynte i Antiokia. Begge var UTTATT AV DEN HELLIGE ÅND til denne gjerningen. De var IKKE UTSENDT AV DE 12 apostlene i Jerusalem.
76)De forkynte først i den jødiske synagogen på Kypros. Elymas eller Barjesus, som var en jødisk trollmann og en falsk profet, er et bilde på den jødiske nasjonen. De var motstandere av Paulus sitt budskap om den frie nåden. (v.6.)
77)Her fikk også Saulus et nytt navn, og det var Paulus. Det første betyr "utbedt", mens det andre betyr "liten". (v.9.)
78)Da de kom til Perge i Lilleasia drog Markus Johannes hjem til Jerusalem. Han ønsket ikke å være sammen med dem lenger. (v.13.) Det kan være flere grunner til at han drog:
a)Han var for ung til å være med på en slik slitsom tur.
b)Han var heller ikke utsendt av Den Hellige Ånd, men det var Barnabas og Paulus som ville ha ham med.
79)Fra Perge drog de til Antiokia i Pisidia. Der forkynte de i den jødiske synagogen, som også bestod av hedninger eller gudfryktige. De forkynte at Jesus var oppfyllelsen av et løfte som var gitt til fedrene. (v.32.)
80) De forkynte videre at det var troen på Jesus som gav syndenes forlatelse og ikke overholdelsen av Mose-Loven. "Så være det dere vitterlig. Brødre, at ved ham forkynnes dere syndenes forlatelse, og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror." (v.38-39.)
81) De advarte jødene mot ikke å ta imot Jesus. (v.40-41.)
82)De formante de av jødene som hadde tatt imot den nye troen, at de måtte "holde fast ved GUDS NÅDE." (v.43.) De forkynte et rent NÅDESBUDSKAP i en jødisk synagoge.
83)Den neste sabbaten kom nesten hele byen sammen for å høre "Herrens ord". Da jødene så det, ble de nidkjære og motsa og spottet Paulus sitt budskap. (v.44-45.)
84)Den jødiske synagogen ble delt i to. Den ene delen holdt fast på den jødiske troen, mens den andre delen gikk over til det paulinske evangeliet.
85)De sa følgende til jødene: "Det var nødvendig at Guds ord ble talt FØRST til dere, men siden dere støter det fra dere og ikke akter dere verdige til det evige (tisdsalderlige) livet, så vender vi oss nå til hedningene. For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg (Jesus) til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse inntil jordens ender." (v.46-47.)
86)Det var et prinsipp i Paulus sin forkynnelse at jødene skulle få høre evangeliet om den frie nåden først. Jødene hadde førsteprioritet på å få del i Jesu legeme, som er den nye frelsesforsamlingen, som blir tatt ut ved Paulus sin forkynnelse. "For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde FØRST og så for greker." (Rom.1,16.)
87)Da jødene ikke ville ta imot Paulus sitt budskap i de byene som han forkynte, så vendte han seg til hedningene.
88) Selv om de paulinske hemmelighetene ikke er nevnt i Tanach, så er det mange utsagn der som omtaler det forholdet at jødene ikke kom til å ta imot Jesus. Hedningene derimot kom til å ta imot ham. (Se Es.42,6 og 49,6.)
89)Hedningen ble glade over at de var uttatt til frelsen, og de priste Herrens ord, og de tok ved troen så mange som var utsett til evig liv. (v.48.)
90)Jødene reiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og jaget dem bort. De drog til Ikonium. (v.50-52.)

Kapittel 14:
91)I Ikonium kom en stor mengde- både av jøder og grekere- til troen, men jødene startet også her en forfølgelse mot dem. Noen holdt med jødene mens andre holdt med Paulus og Barnabas. (v.1-6.)
92)I Lystra traff Paulus en mann som var vanfør fra mors liv av. Han ble helbredet, for Paulus så "at han hadde TRO TIL Å BLI HELBREDET." (v.9.) Her gir Paulus uttrykk for et krav som hørte med til Rikets forkynnelse. De som ble helbredet i denne forkynnelsen, måtte ha tro til å bli helbredet. Slik er det ikke i den frie nådens tidsperiode. I dag blir menneskene helbredet på grunn av Guds nåde. Vi blir helbredet om vi har tro eller ikke, men på grunn av at Paulus ikke ennå kjente til alle hemmelighetene med nåden, så forkynte han det som han kjente til.
93)I Lystra ble Barnabas kalt for Jupiter (Zews), og Paulus ble kalt for Merkur (Hermes), for det var han som førte ordet. (v.12.)
94) Paulus ble steinet, men ved et Guds under så beholdt han livet. Tiden var ennå ikke kommet til at han skulle dø.(v.19.)
95)De drog videre til Derbe, hvor de også vant mange tilhengere. (v.20-21.)
96)De drog tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia. De sa: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler".(v.22.) Med uttrykket "Guds rike" menes det ikke her "riket for Israel", men den kristne menighet, som også er en del av Guds rike. Den utgjør den himmelske fasen av "riket for Israel", når det blir etablert.
97) De valgte eldste i hver by. (v.23.) Det ordet som her er brukt, er på gresk "presbyteros". Dette betyr at det i enhver menighet skal være flere ledere, hyrder eller pastorer. De skal avlaste hverandre og dele ansvaret med å lede menigheten.
98) Etter at de hadde vært på reise i 2 år, kom de tilbake til Antiokia i Lilleasia, hvor de ble i 2,5 år.(v.28.)

Kapittel 15:
99)Det ble innkalt til et kirkemøte i Jerusalem i årene 49-50, hvor Paulus sin forkynnelse om den frie nåden skulle bli diskutert. Det var kommet krav om dette fra fariseernes parti i Jerusalem, som krevde at de hedninger som kom til tro på Jesus, måtte bli omskåret og holde Mose lov. (v.1-5.)
100)De forstod ikke at de hedningene som hadde tatt imot troen, ikke måtte slutte seg til Israel, ta omskjærelsen, vanndåpen og holde Mose lov. De baserte denne vurderingen på Skrift-steder som Esaias 56,6-7, 60,1-3, Sakarias 8,13 og 23, hvor det står at Riket var først til jødene og deretter til hedningene. De henviste til den rekkefølgen som deler av Tanach beskriver når det gjelder opprettelsen av Guds rike på denne jord, men de hadde glemt at Tanach også hevder at jødene ikke kom til å ta imot Messias, når han kom. (Se Esaias.53.) Jødene stod ovenfor følgende valg:
a)Dersom jødene tok imot Jesus, så ville Riket ha blitt opprettet, og hedningene hadde villet komme inn som medlemmer i Riket.
b)Dersom jødene ikke tok imot Jesus, så ville Gud handle videre med hedningene. Jødene ville bli satt til side som Guds folk. Det var det siste som skjedde.
101)De Jesus-troende fariseerne var ikke ubibelske, men de var utenom Guds tidsskjema, slik som det meste av forkynnelsen i dag også er.
102)Det var heller ikke apostlenes lære som ble diskutert på dette kirkemøtet. Jødene skulle FORTSATT VÆRE UNDER MOSELOVEN eller KRISTI FØRSTE LOV, for de hadde ikke fått noen åpenbaring om at de skulle underlegge seg Paulus sin forkynnelse.
103)Det ble heller ikke diskutert om de jødene, som hørte med til den paulinske forsamlingen, skulle bli omskåret og holde Mose-Loven i vandringen som troende. Det var hedningene og deres forhold til Mose-Loven som ble diskutert.
104) Etter at det hadde vært en skarp diskusjon mellom farieerne og de 12 apostlene og de eldste (v.6-7.), tok Peter ordet. Han sa følgende: "Brødre. Der vet at det allerede for lenge siden gjorde Gud det valg blant dere at ved min munn skulle hedningene får høre evangeliets ord og komme til troen." (v.7.)
105)Det var Gud som hadde bestemt at Peter skulle gå til Kornelius sitt hus med evangeliet om Jesus. Han forkynte RIKETS PROGRAM for dem, men de ble likevel tilhørende den paulinske forsamlingen. (Se Apostlenes Gjerninger 10.)
106)Peter sa videre: "og han (Gud) gjorde ingen forskjell på mellom oss (jødene) og dem, i det han VED TROEN renset deres hjerter. Hvorfor frister dere nå Gud ved å legge et åk (Mose-Loven) på disiplenes nakke, som verken vi eller våre fedre var i stand til å bære? Men ved den Herre Jesu Kristi NÅDE tror vi at vi blir frelst på den samme måten som de." (v.9-11.)
107)Det var ikke noe nytt at Gud frelser VED TRO. Det var et frelsesprinsipp som hadde fungert opp gjennom hele frelseshistorien (Se Hebr.11.), men til tross for det så var det ikke den frie nåden som Peter forkynte i Kornelius sitt hus. Det var den BETINGEDE NÅDEN. Peter hadde i sin forkynnelse til hedningene sagt at "Gud tok imot "dem som FRYKTER HAM og GJØR RETTFERDIGHET (holder loven.) (Ap.gj.10,35.). Han stilte krav til hedningenes frelse. Vi må i det hele tatt være oppmerksomme på at det er to rettferdighetsbegrep i Rikets forkynnelse, og de er:
a) Menneskets egen rettferdighet, som er en ytre rettferdighet og
b) Guds rettferdighet som er den frelsende rettferdighet.
108)Paulus derimot hadde ikke villet uttrykke seg på denne måten. Han hadde villet sagt: At hendingene ble frelst AV NÅDE VED TRO (Ef.2,8-9.) uten noen betingelser. Det er stor forskjell på Peter sin forkynnelse og Paulus sin forkynnelse. Peter forkynte aldri den frie nåden, for det lå utenom Rikets forkynnelse. Dette gjaldt også de 12 apostlene, de 70 jødiske utsendingene og Jakob.
109) Mose-Loven hadde ikke greidd å frelse jødene, for de kunne ikke holde den fullt ut til egen frelse. Den hadde vært en byrde for dem. Det samme sa Paulus. (Ap.gj.13,39.)
110)JESU FORSONING, ENHETEN I KRISTUS og FRELSE VED TRO var felles for de to programmene, men til tross for at de hadde en del felles trekk, så var (er) de forskjellig.
111)Dette var også den ENESTE GANGEN at noen av de 12 apostlene gikk til hedningene med evangeliet om Riket. Dette var en engangshendelse, men den var i tråd med Guds ledelse.
112)Det var flere grunner til at Peter ble sendt til Kornelius sitt hus, og de er:
a) Gud ønsket det.
b) Det var en støtte til Paulus sitt nye program.
c) Det var for å vise jødene at hedningene ble frelst uten omskjærelse, vanndåp og overholdelse av Mose lov.
d) Det var for å vise at Gud godtok det som hadde skjedd.
e) Det var for å vise at jødene måtte godta det nye programmet med hedningene. f) Det var for å vise jødene at det var TO FORSKJELLIGE PROGRAM som var i funksjon.
g) Det var for å vise jødene at dersom de ikke tok imot Rikets forkynnelse, så ville det nye programmet ta over forkynnelsen, og jødene ville bli satt til side som Guds folk.
113) At Gud sendte Peter til Kornelius sitt hus, er også et FORBILDE på det som skal skje med hedningene i 1000 års-riket. Både i den store trengselen og i Riket skal jødene gå til hedningene med Rikets evangelium, som er nedfelt i Jesu første undervisning. Paulus sa også det samme til jødene: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere, for at det profetiske programmet kunne gjennomføres, men siden dere vender dere bort fra det, så går vi til hedningene. (Ap.gj.13,46.)
114) Paulus tok med seg både Barnabas og Titus til kirkemøtet. Det var et klokt valg. Barnabas, som hadde hørt med til Rikets program, hadde gått over til det paulinske evangeliet. Titus, som var greker, hadde kommet til tro på Jesus uten omskjærelse og uten å holde Loven. Begge to var en UTFORDRING til jødene. Ingen hadde noen innsigelser mot at de deltok på dette møtet.
118) Barnabas og Paulus sa ikke så mye på møtet, for det var deres lære som var under debatt. De fortalte om hvor store "tegn og undergjerninger Gud hadde gjort blant hedningene ved dem." (v.12.)
119) Etter at Peter, Barnabas og Paulus hadde hatt sine innlegg på møtet, tok Jakob, som nå hadde blitt pastor i menigheten i Jerusalem, ordet og sa: "Simeon har fortalt hvorledes Gud FØRST (før Rikets opprettelse) drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. Og dermed samstemmer profetenes ord, således som det er skrevet. Deretter (etter uttagelsen av hedningene eller det kristne legemet), vil jeg (Jesus) vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte ("riket for Israel"), og jeg vil igjen oppreise det, for at levningen av menneskene (levningen av jødene) skal søke Herren, ja alle hedningefolkene som mitt navn er blitt nevnt over (forkynnelsen i trengselstiden), sier Herren, som gjør dette." (v.14-17.)
120) Ordet "deretter" (v.16.) kan forholde seg til tre ting, og det er:
a)etter Jesu gjenkomst.
b)etter at den frie nådens budskap er fullendt.
c)etter at hedningene er kommet inn i fullt tall.
121)I og med at Jakob uttalte at før Israel ble omvendt, så måtte den kristne menigheten taaes ut (v.14.), så er dette et uttrykk for to forhold, og det er:
a)Han visste at jødene ikke kom til å ta imot tilbudet om Riket.
b)Han plasserte medlemmene i Kornelius sitt hus i den kristne menigheten, og ikke i den jødiske menigheten.
122) Det viktigste som skjer i dag, er uttagelsen av den kristne menighet. Det er ikke folkeslagene som skal taes ut i vår tidsperiode, men det er å få etablert et folk av hedninger for Jesu navns skyld. Det kristne legemet skal ha et bestemt antall medlemmer. (Rom.11,25.) Når det er fullt, kommer Jesus ned i lufthimmelen og tar sitt legeme til seg. Dette innleder trengselstiden på 7 år.
123)Jakob refererte ikke til Barnabas og Paulus sine taler, men til Peter. Dette var klokt, for jødene anerkjente Peter.(v.14-21)
124)Han brukte til og med det jødiske navnet på Peter, og ikke det navnet som Jesus hadde gitt ham. (Matteus 16,18.)
125) Jakob kom med forslag om hvilke forpliktelser hedningene skulle ha i forhold til Loven. Både apostlene, de eldste og hele menigheten i Jerusalem var enig i det som Jakob foreslo. Hans forslag gikk ut på følgende:
a)Hedningene skulle avholde seg fra å spise "avgudenes urenhet". Det er det samme som offerkjøtt.
b)De skulle avholde seg fra "hor". Det er offentlig prostitusjon.
c)De skulle avholde seg fra "det som var kvalt". Det er dyr som er selvdøde.
d)De skulle avholde seg fra "blod". Blodet var et uttrykk for selve livet eller sjelen, for sjelen var i blodet. Når blodet rant ut av et legeme, så forsvant også livet.
126)Denne avtalen betydde at hedningene var LØST FRA Mose-Loven i sin vandring som troende. Jødene derimot var ikke løst fra den.
127)Dersom hedningene ønsket å lære noe mer om Mose-Loven, så kunne de oppsøke de jødiske synagogene, hvor Loven ble opplest hver sabbat. (v.21.)
128)På dette kirkemøtet ble det også inngått en avtale mellom jødene og Paulus om omfanget av deres virksomhet. Apostlene skulle fra nå av bare gå til jødene med evangeliet om Riket, mens Paulus skulle gå til hedningene med evangeliet om den frie nåden.. (Galaterbrevet.2,7-9.)
129)Jødene avsluttet selv Rikets program, som gikk ut på at jødene skulle gjøre alle folkeslag til Jesu disipler, og forkynte fra nå av bare til jødene. De hadde allerede nå en forståelse av at jødene ikke kom til å ta imot tilbudet om opprettelsen av Riket. På den andre siden så måtte også jødene i diasporaen får høre de gode nyhetene om at Messias hadde kommet og tilbudt dem "riket for Israel". Dersom de ville omvende seg, ta vanndåpen og holde Jesu, ville Jesus komme tilbake og opprette Riket for dem. Gud er langmodig og nådig. Han gjør sitt ytterste for at folk skal bli frelst, og særlig gjelder det hans eiendomsfolk.
130) Paulus måtte forplikte seg på å gi de fattige jødene økonomisk støtte. (Gal.2,10.) Dette viser også at Rikets program var svekket.
131)Både Jakob, Peter, Johannes, Barnabas, Paulus og Titus gav hverandre hånden på den NYE AVTALEN. (Gal.2,9.)
132)Det resultat som kirkemøtet kom fram til, var et KOMPROMISS, men det var likevel en stor seier for Paulus og hans lære om den frie nåden.
132) Det ble skrevet brev til menighetene i Antiokia, Syria og Kilikia hvor det ble orientert om disse bestemmelsene. (v.23-29.)
133) I tillegg til det ble Barnabas, Paulus, Silas og Judas sendt til meingheten i Antiokia. (v.22.)
134)Etter at de hadde vært i Antiokia en tid, foreslo Paulus at han og Barnabas skulle besøke de menighetene som de hadde grunnlagt på sin første misjonsreise. Barnabas ville at de skulle ta med seg Johannes Markus, men Paulus var imot det, for han hadde ikke fullført den første misjonsreisen. Det ble en strid mellom Paulus og Barnabas. Barnabas tok med seg Johannes Markus, og de drog til Kypros, mens Paulus tok med seg Silas. (v.34-40.) Silas hørte opprinnelig med til den jødiske menigheten, men han gikk over til den paulinske forkynnelsen. Dette viser også det nære samarbeidet som det var mellom disse to gruppene.
135) Paulus og Silas drog gjennom Syria og Kilikia og "styrket menighetene" der. (v.40.) Dette var de menighetene som Paulus hadde dannet i sine "stille år", etter at han ble sendt tilbake til Tarsus av apostlene i Jerusalem

Kapittel 16:
136)Paulus andre misjonsreise varte fra 51-53. Da Paulus og Silas kom til Lystra, traff de Timoteus. De lot ham bli omskåret, for han var jøde. Han hadde jødisk mor. De omskar han for jødenes skyld, slik at de ikke skulle motsette seg den nye forkynnelsen. De tok hensyn til jødene. (v.1-3.) Dessuten var det også naturlig at Timoteus ble omskåret, for han var jøde. Omskjærelsen er paktstegnet på både Abraham- og Sinia-pakten.
137)De ble hindret fra å tale mange steder i Asia, for Gud kalte dem til Europa.(v.6.) Dette er også typisk for den nye tiden. De skulle ikke gå ut til alle folkeslag med evangeliet om Riket, men de skulle gå til de menneskene som Den Hellige Ånd viste dem.
138)Gud viste Paulus i et syn at de skulle dra over til Makedonia med evangeliet. (v.9-10.)
139)I Troas møtte de Lukas som var sammen med dem på flere av deres misjonsreiser. (v.8.) Det er han som har skrevet Apostlenes Gjerninger. I tillegg til det så har han skrevet Lukas evangelium. Han forble Paulus sin trofast medarbeider gjennom hele Paulus sitt liv. Han hadde en spesiell tjeneste i Guds rike. Han skulle skrive både om de jødiske menighetene og om de paulinske menighetene. Det var ikke noe problem for ham å skille jøde-kristendommen ut fra den paulinske læren. Det greier ikke de aller fleste i vår tid.
140)Da de kom til Filippi, møtte de Lydia fra Tyatria. Hun ble døpt med hele sitt hus.(v.15.) Vanndåpen for hele familien er et uttrykk for Rikets dåp. Dette viser oss også at Riket enda hadde en mulighet til å bli opprettet. Nådetiden for jødene var ennå ikke gått ut.
141)Fangevokteren i Filippi ble også døpt med alle sine. På spørsmålet om hva han skulle gjøre for å bli frelst, fikk han følgende svar: "Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst du og hele ditt hus." (v.30-31.) Til tross for at han tok vanndåpen, som er typisk for Rikets forkynnelse, så kommer den nye forkynnelsen tydelig fram her. Det er nok å tro på Jesus for å bli frelst. Når den unge rike mannen (Mat.19,16-23.) stilte det samme spørsmålet til Jesus, så fikk ha et HELT ANNET SVAR. Han fikk det svaret:
a)Han skulle holde alle budene.
b)Han skulle selge den som han eide og gi det til de fattige.
c) Etter at han hadde gjort dette, skulle han følge Jesus og komme til tro på ham. Dette er uttrykk for Rikets forkynnelse, som er noe helt annet enn den frie nådens evangelium.
142)I og med at muligheten for opprettelsen av "riket for Israel" var til stede gjennom Apostlenes Gjerninger, så var ikke forkynnelsen ennå helt tilpasset den nye tiden. Paulus kjente heller ikke til alle hemmelighetene med det kristne legemet på dette tidspunktet. Vi skal nevne en del slike særegenheter med forkynnelsen:
a) De som kom til tro på Jesus, ble døpt med hele sitt hus. Denne familiedåpen var typisk for jødedommen og Rikets forkynnelse. Det var også HELE DET JØDISKE FOLKET SOM BLE DØPT TIL MOSES I SKYEN og I HAVET. Barna var også inkludert her. Den jødiske menighet ble derfor kalt for "Mose legeme" (Judas 1,9.) Gud handlet med det jødiske folket og ikke så mye med enkeltindividene.
b) En av grunnene til at Johannes døpte jødene, var det forholdet at de skulle være prester for hele verden i Rikets tid. De skulle være skikket til å være prester. Det var det opprinnelige kallet jødene hadde fått. "Og dere skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk." (2.Mos.19,6.)
d) Løftet om Den Hellige Ånd var også til HELE FOLKET.
e) Løftet om Den nye pakt i Jesu blod var til hele det jødiske folket. Hele Israel ble betraktet som en FAMILIE, som skulle representere Guds kongedømme i verden.
143)Paulus lærte verken omskjærelse eller vanndåp, men han praktiserte det.

Kapittel 17:
144)Kapitel 17 beskriver Paulus og Silas opphold i Tessalonika, Berøa og Aten.
145)Vi skal trekke ut følgende forhold fra Paulus sin berømte tale i Aten:
a)En del av atenerne tilbad en ukjent Gud. Det var et alter for ham i Athen.(v.23.) Paulus identifiserte denne Guden med jødenes Gud, som er den eneste virkelige Gud. Han hadde blitt en fjern Gud for disse menneskene. Paulus kunne gi dem kunnskaper om denne Guden. Han kunne gjøre den levende for dem.
b)Gud skal ikke tilbedes i templer og ved gudebilder. Han har selv gjort alt som er i himmel og på jord. (v.24-25.)
c)I sin tid spredte Gud menneskene slik at de kunne bebo hele jorden, og han gav dem historiske tider og grenser. (v.26.) Dette skjedde i forbindelse med ødeleggelsen av Babylon i gammel tid.
d)Hovedhensikten med dette var at menneskene skulle søke Gud. Han er ikke langt borte fra noe eneste menneske, "for i ham er det vi lever og rører oss og er til." (v.27-28.) Disse to versene gir trøst til alle de hedningene som lever utenom "Lov" og "evangelium". De kan også søke Gud og finne ham.
e)Gud har båret over med "vannkundighetens tider." (v.30.) Dette gjaldt både jødene og hedningene. Han hadde ikke bare båret over med disse tidene, men han hadde også sendt Jesus som en soning for all verdens synd, slik at både jødene og hedningene kunne få BEGYNNE PÅ NYTT i det kristne legemet.
f)På bakgrunn av dette påla Gud alle mennesker at de skulle omvende seg. (v.30.)

Kapittel 18:
146)Paulus oppholdt seg i 1,5 år i Korint. I denne perioden skrev han den to brevene til Tessalonikerne. De ble skrevet i året 52.Han vitnet for jødene der at "Jesus er Messias." (v.5.)
147)Mens Paulus var i Korint, fikk han en HELT NY ÅPENBARING fra Gud. Han skulle ikke lenger døpe menneskene. Han skulle bare forkynne dem evangeliet om Jesu forsoning. Fra den tid av kan vi ikke se at Paulus døpte noen. Dette er nok et bevis på at nådetiden for jødene holdt på å bli svekket, og at den nye forkynnelsen om den frie nåden holdt på å bli konsolidert. "For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors (forsoningen) ikke skulle tape sin kraft." (1.Kor.1,17.)
148)Til tross for at Paulus var med på å døpe mennesker til Jesu navn, så forkynte han aldri syndenes forlatelse ved vanndåpen. I jødekristendommen fikk man ikke syndenes forlatelse, dersom man ikke tok vanndåpen.
149) Da Paulus kom til Krenkreæ, som var en havneby til Korint, klippet han sitt hår, for han hadde tatt et nasireerløfte på seg. Tiden for løftet var gått ut. Vi vet ikke hva dette løftet gikk ut på, eller for hvor lang tid det gjaldt, men han måtte til Jerusalem for å bære fram de foreskrevne offer. (v.18 og 22.) (Se 4.Mos.6,1-21. om nasireerløftet.)
150)Som medlem av den kristne forsamlingen stod det Paulus fritt om han ville benytte seg av ordningene i Mose-loven, men som jøde var han bundet av sin samvittighet til å holde deler av Mose-loven. I den kristne menighets tidsperiode står det fritt for hver enkelt jøde hvor mye av Mose-loven vedkommende ønsker å holde. Han har frihet til både å holde deler av Mose-loven og til ikke å holde den. Det naturlige er imidlertid at jødene holder deler av Loven. "La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat, for disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Herren til. " (Kol.3,16-17.)
151) På tilbakeveien til Antiokia var Paulus på et kort besøk i Efesus. Han lovte å komme tilbake. (v.19-21.)
152)Før Paulus kom til Antiokia, drog han først til Jerusalem. Der hilste han på den jødiske menigheten, ofret i templet og opphevet det løftet som han hadde tatt. (v.22.) Paulus avsluttet dermed sin andre misjonsreise. Den hadde vart fra år 51-53.
153)Etter at Paulus hadde vært i Antiokia en tid, tok han fatt på sin tredje misjonsreise. Den varte i 4 år, fra 54-58. Han drog gjennom Galatia og Frygia til Efesus. (v.23.)
154)Akvillas og Priskilla, som Paulus hadde møtt første gangen i Korint (v.2.) hadde bosatt seg i Efesus. De var jøder, men de hadde gått over til den paulinske læren. I Efesus traff de en jøde ved navn Apollos. Han underviste i den jødiske synagogen. Han var fra Alekandria og hadde store kunnskaper i Tanach. Han kjente til "Guds vei", slik som den var åpenbart gjennom døperen Johannes. Han var brennende i ånden. Han kjente bare til Johannes forkynnelse og Johannes-dåpen. Han var døpt med den. Han tilhørte dermed den messianske menigheten. Han underviste i synagogen om det som han viste om Jesus. (v.24-25.)
155)Akvillas og Priskilla la ut "Guds vei "nøyere for ham- i samsvar med Paulus sin lære. Apollos ble sendt til menigheten i Korint etter at menigheten i Efesus hadde skrevet anbefalingsbrev om ham. Han ble til stor hjelp for menigheten der, "for med kraft målbandt han jødene offentlig, i det han viste fra Skriftene at Jesus er Messias." (v.27-28.)
156)På grunn av sin dyktighet- både i Skriftene og som taler-, ble menigheten i Korint splittet. Det var ikke hans feil, men det var menighetens feil. I menigheten i Korint ble det etter hvert 4 partier. Den ene holdt seg til Jesu sin lære. Den andre holdt seg til Peter sin lære. Den tredje holdt seg til Paulus sin lære. Den fjerde holdt seg til Apollos sin lære. (1.Kor.1,12.)

Kapittel 19:
157)Paulus hadde et opphold på 2 år i Efesus. Han bodde hos Akvillas og Priskvilla. "Alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord." (v.10.)
158)I Efesus traff Paulus 12 av Johannes sine apostler. De reiste rundt som predikanter. De hadde ikke fått Den Hellige Ånd, for de var bare døpt med Johannes-dåpen til Jesus Kristus. Paulus la hendene på dem, og de fikk både Den Hellige Ånd som pant på frelsen og den såkalte Ånds-dåpen. De talte med tunger og talte profetiske ord. (v.2-7.)
159)Det var ikke Paulus som døpte dem. Da de hørte Johannes sin undervisning om Jesus, lot de seg døpe. (v.4-5.)
160) Paulus gjorde store undergjerninger i Efesus, slik at endog svetteduker og forklær, som han hadde hatt på seg, formidlet helbredelser. (v.12.) Det er Rikets manifestasjoner. Det var ennå muligheter for at riket kunne opprettes.
161)I denne tiden ble det også et stort oppløp i Efesus på grunn av gudinnen Diana. (v.23-41.)
162)Paulus skrev Galaterbrevet og de to brevene til Korinterne i denne tiden. De ble skrevet i årene 55 og 57.

Kapittel 20:
163)Paulus drog fra Efesus til Makedonia og til Korint, hvor han skrev Romerbrevet i år 58. Han drog videre til Filippi og til Troas. I Troas datt Eutykus ut av vinduet og ble tatt død opp, men Paulus oppvekte ham fra de døde. (v.9-12.)
164)Paulus drog videre til Millet, og derfra sendte han bud til de eldste i Efesus. Ha tok avskjed med dem og oppsummerte sin tjeneste så langt:
a)Han hadde vitnet om Guds nådes evangelium (v.24.)
b) Han hadde forkynte hele Guds råd- så langt som det var åpenbart på det tidspunktet.
c) Han bad de eldste om å passe på menigheten.
d) Han overgav dem til Gud og hans ord om nåden. (v.32.) Han hadde ingen etterfølger eller organisasjon som kunne ta vare på dem.
e) Han var bundet av Den Hellige Ånd til å dra til Jerusalem.
f) Han visste at dette ville bety forfølgelse, men det brydde han seg ikke om. (v.23.)
g) Han profeterte at han ikke kom til å se dem igjen. (v.25.)
h) For ham var det viktig å fullføre den plan som Gud hadde med hans liv. (v.24.)

Kapittel 22:
165)Paulus drog fra Efesus til Tyrus og til Cæsarea, hvor han traff Filip, som var evangelist. Han bodde hos ham en stund. Filip hadde sin tjeneste i Israel. Han hadde forkynt "riket for Israel" både for samaritanerne og jødene. Selv om vi ikke hører noe mer til ham i Apostlenes Gjerninger, fortsatte han med å forkynne Riket- både i Israel og for jødene i diasporaen. (v.8.)
166) Filip hadde 4 ugifte døtre, som hadde profetisk gave. (v.9.) I henhold til Joel 3,1 skulle også døtrene tale profetisk når Riket kom.
167) Paulus ble advart flere ganger mot å dra til Jerusalem, men til tross for at det ville bety trengsel og vanskeligheter, så ønsket han likevel å dra til Jerusalem. (v.4 og 10.). Han følte seg bundet til å dra. Han drog ikke for å forkynne "riket for Israel", for det var det andre som tok seg av, men han drog for:
a) å vise jødene at Jesus var jødenes Messias og
b) for å vise at hedningene hørte med til Guds rike. Jødene hadde store problemer med å forstå dette.
168)Da han kom til Jerusalem, tok "brødrene mot ham med glede" (v.17.). Han ble informert om at titusener av jøder hadde tatt ved troen, og at de var nidkjære for Loven. Jødene anklaget ham for at han lærte at jødene ikke skulle holde Loven og omskjære sine barn. (20-21.) Dette var delvis sant. Paulus forkynte aldri Loven som indirekte frelsesvei for jødene i diasporaen. Han lærte at Jesu forsoning hadde erstattet Lovens krav. Han forkynte ikke Loven men den frie nåden- både for jødene og for hedningene. (Se Romerne 3,21-31.)
169)Det var ikke sant at han ikke forkynte omskjærelsen for jødene.
170)Hva som gjaldt en del av budene i Loven, så var Paulus bundet til dem på grunn av at han var jøde. For ham var det viktigste å vinne mennesker for Kristus. Da han var i diasporaen, var det heller ikke like lett å holde de forskjellige budene i Loven til enhver tid.
171)Jødene utfordret Paulus til å slå seg sammen med fire menn, som hadde et nasireerløfte på seg, slik at de sammen kunne ofre de foreskrevne ofrene i templet. Paulus skulle også betale for dette. Paulus samtykket i dette, for det var ingen ting i hans samvittighet som tilsa at han ikke kunne gjøre dette.(v.20-27.)
172)Til tross for at han gjorde dette, ville jødene slå ham i hel. (v.27-36.)

Kapittel 22:
173)Paulus holdt sin forsvarstale for det jødiske folket. Han fortalte om sin fortid som fariseer. (v.4.) Han fortalte om hvordan han hadde forfulgt den messianske menigheten- både i Israel og i diasporaen. (v.4-5.) Han fortalte om hvordan han møtte Jesus utenfor Damaskus (v.6-11.)
174) Han fortalte hva Ananias hadde profetert over ham:
a) Han var utkåret av Gud til å kjenne Guds vilje (med den nye tidshusholdningen)
b) Han skulle få se Jesus og høre røsten av hans munn
c) Han skulle videre være et vitne for alle mennesker (både jøder og hedninger) om det som han hadde sett og hørt. (v.12-15.)
175) Ananias foreslo videre at Paulus skulle la seg døpe med Rikets dåp til syndenes forlatelse. "Og nå, hva bier du etter? Stå opp og la deg døpe og få vasket av dine synder, i det du påkaller hans navn"(v.16.)
176)Etter sitt opphold i Arabia på tre år, drog han til Jerusalem for å samtale med de 12 apostlene. Der møtte han Jesus i templet. Han sa til ham: "Skynd deg og gå i hast ut av Jerusalem, for de kommer ikke til å ta imot DITT VITNEBYRD om meg." (v.18.)
177)Jesus sa videre til Paulus: "Dra ut. Jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte. (v.21.)
178)Jødene hadde hørt på Paulus, inntil han sa at hedningene var likestilt med jødene i Guds rike. De kunne ikke godta det. De kunne med andre ord ikke godta det paulinske budskapet, som går ut på at jøder og hedninger er likestilte i et legeme. De ønsket å drepe Paulus. (v.22-23.)

Kapittlene: 23 og 24:
179)Paulus avsluttet sin tredje misjonsreise i Jerusalem. Den hadde vart fra år 54-58.
180)Paulus satt i fangenskap i Cæsarea i 2 år- fra 58-60. Kapitlene 23-24 forteller om fengselsoppholdet og hans forhør for øverstepresten Ananias og landshøvdingen Feliks.

181)Kapitlene 25 og 26:
182)Kapitlene 25-26 forteller om fengselsoppholdet og hans forhør hos landshøvdingen Festus og den jødiske kongen Agrippa. Paulus anket sin sak inn for keiseren, for han ønsket å dra til Roma. (25,11.)

Kapittel 27:
183)Paulus blir sendt til Roma. Dette skjedde i årene 60-61. På turen led de skibbrudd, men de ble berget alle sammen.

Kapittel 28:
184)Kapittel 28 forteller om oppholdet på Malta og i Roma. Han ble i Roma fra år 61-63. Han møtte de ledende blant jødene. Det var bare noen få av dem som ville tro på hans budskap. (v.17 og 24.)
185)I fangenskapet i Roma snakket han med alle som kom til ham både jøder og hedninger. Han tok seg av enkeltindividene. (v.30.) Det var også hans oppdrag.
186)Når han talte med jødene, så "vitnet han om Guds rike" og forsøkte å bevise ut fra Mose Skrifter at Jesus var Messias. (v.23.) Når det står at han "vitnet om Guds rike", så er ikke dette "riket for Israel", men han vitnet om den felles nåden som både jødene og hedningene hadde fått i Jesu forsoning. Han vitnet om den nye tidsperioden som hadde kommet.
187)I denne tiden skrev har de såkalte fangenskapsbrevene, som er: Brevet til Efeserne, Kolossenserne, Filippenserne og brevet til Filemon.
188)Etter at han hadde sittet i fengsel i Roma i to år, ble han frigitt. Fra året 63-67 gjorde han flere reiser. Vi vet både fra hans brev og fra andre kilder at reiste mye reiste mye i denne perioden. Det er også sannsynlig at han reiste helt til Spania. I dette tidsrommet skrev han Det første brevet til Timoteus og brevet til Titus. De ble skrevet i årene 64-65.
189)Han ble fengslet på nytt i året 67. I fengslet skrev Det andre brevet til Timoteus. Han ble myrdet i året 67 under keiser Nero.
190)I de brevene som han skrev mellom år 63 og 67, oppsummerte Paulus sin lære om den kristne menighet.
191)Innenfor dispensasjonalismen (en deler inn frelseshistorien i tidshusholdninger) er det flere syn angående tidspunktet for begynnelsen av den kristne menighet. Vi skal i det følgende nevne tre av dem:
a)Det er den normative dispensasjonalismen. De som har dette synet, mener at kirken begynte på pinsefestens dag. Dette kan ikke være riktig, for pinsefestens dag og Den Hellige Ånds komme var et løfte til jødene om at Gud ville gi dem en ny pakt og en ny ånd. (Jer.31,31-34.)
Etter dette synet så beskriver Apostlenes Gjerninger 2-28 den kristne menighet.
b)Det er den moderate ultradispensasjonalimen. De som har dette synet, mener at den kristne menighet begynte ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus i året 37. I tiden fram til år 70 ble det forkynt to evangelier. Apostlene forkynte Rikets evangelium, mens Paulus forkynte den frie nådens evangelium. Denne tiden var en overgangstid mellom Riket og den frie nåden. Undertegnede har dette synet.
c)Det er den ekstreme ultradispensasjonalimen. De som har dette synet, hevder at Paulus forkynte Rikets evangelium for jødene og hedningene helt fram til Apostlenes Gjerninger 28,28. De hedningene, som ble vunnet før denne tid, tilhørte Israel. Det var først etter den tid at Paulus fikk åpenbaringene om den kristne menighet. (Se min bok: Kristendommenes Jødiske Røtter.)
192)Dette synet kan ikke være rett. Det innebær blant annet at begge brevene til Tessalonikerne og begge brevene til Korinterne, Romerbrevet og Galaterbrevet ikke angår den kristne menighet, for de er skrevet før Apostlenes Gjerninger 28,28.
193) Det betyr videre at det er to legemer i Jesu kropp. Et legeme før Apostlenes Gjerninger 28,28 og et legeme etter Apostlenes Gjerninger 28,28. (Det er to folkeslag (jøder og hedninger) i Jesu legeme, men det er en annen sak.)
194)Paulus sier i sine brever at det er:
a) ET LEGEME. (1.Kor 12,13 og Ef.4,4.)
b) EN ÅND (1.Kor.12,12 og Ef.4,4,)
c) ETT HÅP (bortrykkelsen). (1.Tess. 4,13-18 og Ef.4,4,)
d) EN HERRE (1.Kor.15,47-49 og Ef.4,5) ,
e) EN TRO (1.Kor.15,1-4 og Ef.4,5,)
f) EN DÅP (gjenfødelsen og Den Hellige Ånds dåp) (Rom.6,3-4 og Ef.4,5 )
g) EN GUD og FADER FOR ALLE. (Gal.1,1-5 og Ef. 4,6.)
195)Dersom det ekstreme dispensasjonalistiske synet er riktig, betyr det også at opprykkelsen, som er beskrevet i 1.Tess.4,14-18 og 1.Kor.15,51-52 ikke angår den kristne menighet.
196)Dersom dette synet er riktig, betyr det at det bare er de brevene som Paulus skrev etter år 62, som angår den kristne menighet.
197)Det er W.E.Bullinger under innflytelse av Charles Welsh som er ansvarlig for det ultradispensasjonalistiske synet. Bullinger hadde opprinnelig et moderat ultradispensasjonalistisk syn. (Se Paul M. Sandlers hefte: The Historical beginning of the Church. s.43-51.)

forrige side