ABRAHAMS
ÅNDELIGE BETYDNING I FRELSESHISTORIEN
I Brevet til
Romerne, kapittel 2 beskrev Paulus hedningenes og jødenes forhold til frelsen.
De som gjorde gode gjerninger, eller de som holdt den jødiske loven, skulle
arve frelsen. ”for ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som
GJØR ETTER LOVEN SKAL BLI RETTFERDIGGJORT FOR GUD.” (Rom.2,13.) (Se artikkelen:
Det er to rettferdighetsbegrep som er brskrevet i
Brevet til Romerne, kapitlene 2-3.)
Dette
utsagnet synes å komme i motsetning til det som står i Romerne 3,19-20: ”Men vi
vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som (jødene) har loven,
for at hver munn skal lukkes og hele verden skal bli skyldig for Gud, siden
INTET KJØD BLIR RETTFERDIGGJORT FOR HAM VED LOVGJERNINGER, FOR VED LOVEN KOMMER
SYNDENS ERKJENNELSE.”
Disse to
utsagnene står i motsetning til hverandre, når vi ser dem isolert, for de gir
opplysninger som motsier hverandre. Det første sier
at de som gjør etter (holder) loven, skal bli rettferdiggjort for Gud. Det
andre sier at ikke noe menneske kan bli rettferdiggjort for Gud ved å holde
loven.
I disse to
utsagnene er det to forskjellige rettferdighetsbegrep som blir beskrevet, og
det er:
a) Menneskets
eller jødenes egen rettferdighet.
b) Guds rettferdighet
i den paulinske forkynnelsen.
Den første typen rettferdighet gir seg utslag i gode og riktige
gjerninger, og de er MEDVIRKENDE både til at frelsen kan komme i stand, og til
at den troende blir bevart i troen. Dette kommer til uttrykk i den messianske
jødedommen. ”men den som (de messianske jødene) har gjerninger, ham tilregnes
lønnen ikke av nåde, men som skyldighet.” (Rom.4,4.)
”men loven har ikke noe med troen (nåden) å gjøre, men: Den som gjør det
(holder loven), skal leve ved det.” (Gal.3,12.)
I den messianske jødedommen krevdes det gode gjerninger, for å bli
frelst. Denne forkynnelsen hadde sin tid fra Abrahams omskjærelse da han var 99
år gammel, og inntil Paulus sin forkynnelse om den frie nåden.
I den paulinske forkynnelsen, som gjelder i vår tidshusholdning, blir
menneskene frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Denne forkynnelsen blir
enten kalt for ”nåden” eller for ”troen”.
Den messianske jødedommen er beskrevet i de 4 evangeliene, i første del
av Apostlenes Gjerninger og i de jødiske brev.
Den kristne menighets trosgrunnlag er beskrevet i de paulinske brev med
unntak av Brevet til Hebreerne, som er et brev til både jødene og de messianske
jødene.
Paulus kjente til begge disse trossystemene og han nevnte også den jødiske
messianismen OFTE i sine brev, men det var ikke hans oppgave å utdype den. Det
var apostlenes oppdrag å forkynne og utdype den. Den ble kalt for ”apostlenes
lære”. ”Og de (de messianske jødene) holdt trolig fast ved apostlenes lære og
ved samfunnet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene (i
templet).” (Ap.Gj.2,42.)
Paulus skulle forkynne den nye tiden som gikk ut på at både jøder og
hedninger ble frelst av nåde ved tro uten loven (gjerninger). ”Men NÅ ER GUDS
RETTFERDIGHET, som loven og profetene vitner om, ÅPENBART UTEN LOVEN.”
(Rom.3,21.)
I den messianske jødedommen stilte man følgende spørsmål: ”HVA SKAL JEG
GJØRE FOR Å BLI FRELST? ”Og se, det kom en til ham (Jesus) og sa: Mester! HVA
SKAL JEG GJØRE FOR Å ARVE TIDSALDERLIG LIV.” (Mat.19,16.)
”Men da de (de messianske jødene og deres poselytter) hørte dette, stakk
det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre,
brødre?” (Ap.gj.2,37.)
I den paulinske kristendommen stiller men ikke dette spørsmålet. Man
stiller derimot
spørsmålet: HVA SKAL JEG TRO, FOR Å BLI FRELST. ”og han
(fangevokteren i Filippi) førte dem utenfor og sa: Herrer! HVA SKAL JEG TRO,
FOR Å BLI FRELST?” (Ap.gj.16,30.)
Abraham var et forbilde både på den messianske jødedommen og den frie
nåden. I BREVET TIL ROMERNE, KAPITTEL 4 og i BREVET TIL GALATERNE, KAPITTEL 3
BLIR ABRAHAM FRAMSTILT SOM DEN SOM BLE FRELST AV NÅDE VED TRO UTEN GJERNINGER.
”For ble Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noe å rose seg av.
Men det har han ikke for Gud, for hva sier Skriften: Abraham TRODDE GUD OG DET
BLE REGNET HAM TIL RETTFERDIGHET.” (Rom.4,2-3.)
I Jakobs Brev, kapittel 2 blir Abraham framstilt som den som ble
rettferdiggjort ved gjerninger. ”Abraham, vår far, BLE IKKE HAN RETTFERDIGGJORT
VED GJERNINGER, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket
sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene, og
Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til
rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. Dere ser at MENNESKET BLIR
RETTFERDIGGJORT VED GJERNINGER, OG IKKE VED TRO ALENE.” (Jakob 2,21-24.)
Abraham ble frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Fram til han var 99
år gammel, levde han som en hedning. I denne perioden representerer han den
kristne menigheten som er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Abraham hadde
inntil da levd på de løftene som Gud hadde gitt ham
Da Abraham var 99 år, inngikk Gud en pakt med ham og han måtte forplikte
seg på å følge de forskjellige bud i pakten. Det første budet var at han og
alle i hans hus skulle omskjæres. De som ikke lot seg omskjære, skulle utryddes
av folket, for de hadde brutt pakten. (1.Mos.17,7,14.)
Da Abraham var 99 år gammel inntrådte det en NY ÅNDELIGE SITUASJON I
HANS LIV. Han gikk over fra å være hedning til å bli jøde. Han fikk også sitt
navn forandret fra ”Abram”, som betyr ”opphøyet far”,
til ”Abraham”, som betyr ”far til mange folk”.
I og med at Abraham levde under TO FORSKJELLIGE TROSSYSTEMER, kunne han
bli ÅNDELIG FAR TIL BÅDE HEDNINGER og JØDER. ”og han fikk omskjærelsens tegn
som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåret, for at han skulle være far til alle de uomskårne (hedninger) som tror, så rettferdigheten kunne
tilregnes også dem, og far til de omskårne (de messianske jødene) som ikke bare
HAR omskjærelsen (og forpliktelsene), men også VANDRER i fotsporene av den tro
som Abraham hadde, da han var uomskåret.”
(Rom.4,11-12.)
I det første utsagnet er det bare ett rettferdighetsbegrep, og det er
troen som en fri gave.
I det andre utsagnet er det to
rettferdighetsbegrep, og det er omskjærelsen og forpliktelsene og det er troen
som en gave.
”Derfor fikk han løftet ved troen, for at det kunne være som en nåde,
ikke bare for den som HAR loven (de messianske jødene), men også for dem
(hedningene) som har Abrahams tro, han som er FAR TIL OSS ALLE.” (Rom.4,16.)
Abraham er åndelig far til oss hedninger. Han er både åndelig og etnisk
far til de messianske jødene.
Omskjærelsen hadde tre forskjellige betydninger, og de var:
a) Omskjærelsen
var et tegn på den tro som Abraham hadde før han ble omskåret. ”og han fikk
omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da
han var uomskåret,…” (Rom.4,11.)
b) Omskjærelsen
var et tegn på den pakten som Gud inngikk med Abraham. ”Dere skal omskjæres på
deres forhud. Det skal være et tegn på pakten mellom meg og deg.” (1.Mos.17,11.)
c) Omskjærelsen
var også et tegn på den pakten som Gud inngikk med Moses, men den gikk tilbake
til Abraham. ”Moses har gitt dere omskjærelsen- ikke
så at den er fra Moses, men fra fedrene…” (Johannes 7,22.)
Abrahampakten er en
løftespakt. Det er lagt ned følgende løfter i den:
a) Løftet om
landet.
b) Løftet om et
utvidet landområde- fra Middelhavet og til Eufrat. Fra Egyptens
elv og til Libanon.
c) Løftet om et
stort folk og en stor ætt (hebr.zera.)
d) Løftet om at
Abrahams navn skulle bli stort og kjent.
e) Løftet om at
Abraham skulle bli til en velsignelse for andre land og folk.
f) Løftet om at
den som velsignet Abraham og jødene, selv skulle får del i velsignelsen.
g) Løftet om at
gjennom Abraham skulle alle jordens slekter (alle landets slekter) bli
velsignet. (1. Mos.12,1-3.)
h) Løftet om
”den kommende verden”. (Rom.4,13.)
Abrahampakten ble gitt 430 år før Sinaipakten. Den kunne ikke annullere de mange løftene som
det var i Abrahampakten. ”dette er da min mening: En
pakt som forut er stadfestet av Gud, gjør ikke loven, som er gitt 430 år etter,
ugyldig, så den skulle gjøre løftet (løftet om den frie nåden) til intet.”
(Gal.3,17.)
Sinaipakten ble LAGT TIL Abrahampakten
av følgende grunner, og det var:
a) Jødene brøt Abrahampakten.
b) Abrahampakten manglet et utbygd moralsk fundament.
c) Sinaipakten innevarslet en ny tidshusholdning, som var lovens
tid.
d) Sinaipakten skulle gjøre synden levende, for uten at det finnes
lovregler, kan ikke synden bli straffet. ”for loven virker vrede, men hvor det
ikke er noen lov, er det heller ikke noen overtredelse.” (Rom.4,15.)
”Hva skulle da loven til (lovens hensikt)? Den ble lagt til (Abrahampakten) for overtredelsenes (syndenes) skyld, inntil
den ætt (Kristus) som løftet gjaldt- gitt ved engler,
ved en mellommanns (Moses) hånd.” (Gal.3,19.)
Sinaipakten var både en lovpakt og en
indirekte frelsespakt. Det var 613 bud i den. Den som holdt budene i pakten,
skulle få del i velsignelsen og i frelsen i ”Riket for Israel”. ”Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør
etter dem! Og alt folket skal si: Amen.” (5.Mos.27,26.)
Dersom du (Israel) hører på Herrens, din Guds røst, så du vokter vel på
å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud heve deg
høyt over alle folkene på jorden.” (5.Mos.28,1.)
Sinai-pakten kunne ikke i seg selv frelse noe
menneske, for det er ingen som kan holde budene i den til egen frelse. Ved de
forskjellige ofrene og de forskjellige renselsesseremoniene, som ble forrettet
i templet i Jerusalem, ble det lagt et DEKKE OVER SYNDEN.
I tillegg til dette måtte også jødene ha ”den tro som Abraham hadde før
han ble omskåret.” (Rom.4,11.)
Ved Kristi forsoning skjedde det en forandring av dette. Jesu forsoning
la ikke et dekke over synden, slik som dyreofrene og de forskjellige
renselsesseremoniene hadde gjort, men den TOK BORT SYNDEN.
Sinapakten var en tidsbegrenset pakt. Den
gjaldt inntil Kristus kom. ”Men før troen (nåden) kom, ble vi (jødene) holdt
innestengt i varetekt under loven, til den tro som skulle åpenbares. Så er da
loven blitt vår (jødenes) tuktemester inntil Kristus, for at vi skulle bli
rettferdiggjort ved tro (som er det nye frelsesprinsippet i vår tidsperiode),
men etter at troen (nåden) er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.”
(Gal.3,23-25.)
For den kristne menigheten, som består både av jøder og hedninger, er
Moseloven opphevet som indirekte frelsespakt. ”For jeg skammer meg ikke ved
evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde
først og så for greker.” (Rom.1,16.)
Dette skjedde på Golgata da Jesus sonet all
verdens synd og oppfylte alle lovens bud og krav for både jøder og hedninger. Sinaipakten som sådan og som en enhet er både oppfylt og
opphevet. Dette gjelder for den kristne menigheten, men det gjelder ikke for
den messianske menigheten. For den er Moseloven skjerpet. ”Dere må ikke tro at
jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å
oppheve, men for å oppfylle.” (Mat.5,17.)
Dette betyr at N.T. beskriver TO FORSKJELLIGE
FRELSESPRINSIPP og TO FORSKJELLIGE LINJER i frelseshistorien, og det er:
a) Rikets linje
og dets frelsesprinssipp som bestod av troen, Guds nåde og oppfyllelsen av Jesu
nye lov. Denne linjen angår jordiske forhold. Denne linjen var kjent- også i Tanach- og den ble
ført videre av Jesus og apostlene
b) Den kristne
menighets linje som består av den frie nåden. Denne linjen angår himmelske
forhold. Denne linjen var ikke gjort kjent i Tanach.
Det var Paulus som fikk i oppdrag å forkynne hemmeligheten med den kristne
menigheten.
Som vi har beskrevet ovenfor, bestod Abrahampakten
av mange løfter. De var gitt til jødene som folk, men det betydde ikke at alle
jøder fikk del i løftene. Det var bare de jødene som hadde omskjærelsen (loven)
og den tro som Abraham hadde, da han var uomskåret,
som fikk del i løftene og del i frelsen. ”og far til de omskårne som ikke bare
HAR omskjærelsen (og loven), men også vandrer i fotsporene av den tro som
Abraham hadde da han var uomskåret.” (Rom.4,12.)
Dette betyr to forhold, og det er:
a) De
messianske jødene måtte både oppfylle forpliktelsene i Jesu nye lov og
b) De måtte
også ha den samme tro som Abraham hadde før han gikk inn i pakten med Gud.
Dette gir uttrykk for både menneskets egen rettferdighet og Guds rettferdighet.
I tillegg til dette måtte jødene ha del i to typer omskjærelse, for å få
del i løftene og i frelsen, og det var:
a) Omskjærelsen
på kjøttet og
b) Omskjærelsen
på hjertet. ”For omskjærelsen har vel sin nytte om du holder loven, men er du
en lovbryter, da er din omskjærelse blitt til forhud.” (Rom.2,25.)
”For ikke den er jøde som er det i det åpenbare, heller ikke er det
omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet, men den som er jøde i det
skjulte, han er jøde (åndelig jøde), og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i
Ånden, ikke i bokstaven. En sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.” (Rom.2,8-29.)
Hva som gjelder ordet ”ætt”, går det på 4 forhold, og det er:
a) Det går på den jødiske nasjonen.
b) Det går på den troende del av
nasjonen Israel.
c) Det går på Jesus. Det er han som er
sentrum i alle Guds løfter til Israel. ”Nå ble løftene gitt til Abraham og HANS
ÆTT. Han sier ikke: og dine ætlinger, som om mange, men som om en: Og din ætt,
og DETTE ER KRISTUS.
”Hva skulle da loven til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld,
inntil DEN ÆTT (KRISTUS) kom som løftet gjaldt- gitt
ved engler, ved en mellommanns (Moses) hånd.” (Gal.3,19.)
d)Det går på den kristne menighet. ”Men
hører dere Kristus til, da er dere jo ABRAHAMS ÆTT, arvinger ifølge løftet.”
(Gal.3,29.)
Det løftet, som det her er snakk om, er LØFTET OM DEN HELLIGE ÅND som et
bevis på at man er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. ”for at Abrahams
velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus (Jesu tittel for den
kristne menigheten), så vi ved troen kunne motta løftet om Ånden.” (Gal.3,14.)
I Brevet til Galaterne skjer det en UTVIDELSE av begrepet ÆTT. Det
tenkes da ikke her på Abrahams etniske etterkommere, men det tenkes på Jesus
Kristus og den kristne menighet. Dette betyr ikke at den kristne menigheten har
overtatt jødenes løfter og oppgaver, men det betyr 4 forhold, og det er:
a) At Kristus
er sentrum i det profetiske ordet.
b) At løftene
til jødene er satt til side i den kristne menighets tid.
c) At Kristus
og de troende i vår tidsperiode utgjør en åndelig enhet.
d) At vi er
koblet inn i mange av jødenes løfter- ikke isteden for jødene-
men sammen med dem. (Ef.2,11-19.)
Vi hedningetroende er kommet inn i DEN
VELSIGNELSEN som Gud gav Abraham MENS HAN ENNÅ VAR UOMSKÅRET,
og det var RETTFERDIGHETEN VED TRO UTEN GJERNINGER. Det er Kristus som har
brakt oss inn i den posisjonen. ”for at Abrahams VELSIGNELSE
(rettferdiggjørelse ved tro) kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi
ved troen kunne få løftet om Ånden.” (Gal.3,14.)
Det er spesielt DENNE VELSIGNELSEN som Brevet til Romerne, kapittel 4 og
Brevet til Galaterne, kapittel 3 omhandler.
I tillegg til dette har den kristen menigheten fått egne løfter av
Herren, men de skal vi ikke komme inn på i denne artikkelen.
Hovedhensikten med denne artikkelen er å vise Abrahams store åndelige
betydning i frelseshistorien, og å vise at hans liv bestod av TO FORSKJELLIGE
PERIODER, og at det var TO FORSKJELLIGE FRELSESPRINSIPP, som styrte i disse to
periodene. I den første perioden var det TROEN og NÅDEN som var de eneste
frelsesprinsippene. Denne perioden varte fra Abrahams kall og til han var 99 år
gammel.
Den andre perioden varte fra Abraham var 99 år gammel og fram til hans
død. Han ble 175 år gammel. Frelsesprinsippene i denne perioden var TROEN,
NÅDEN, OMSKJÆRELSEN OG GJERNINGER.
Den kristne menigheten er koblet inn frelsesprinsippene i den første
perioden av Abrahams liv, mens de messianske jødene er koblet inn i
frelsesprinsippene i den andre perioden av Abrahams liv.
Dersom vi ikke er oppmerksomme på disse to forholdene, greier vi ikke å
forstå store deler av innholdet i N.T. på en rett
måte, for det vil føre til at vi blander sammen det som er sagt til og lovet
jødene, med det som er sagt til og lovet den kristne forsamlingen. Store deler
av den ”kristne” forkynnelsen er en gedigen sammenblanding av Guds ord i N.T. Vi må lære oss å fordele Guds ord på et rett måte. (2.Tim.2,15.)
Tingvoll den 4-07-07.