DEN KRISTNE MENIGHET BEGYNTE

IKKE VED AVSLUTNINGEN AV APOSTLENES GJERNINGER.

 

 

 

 

 Som jeg skrev innledningsvis i min artikkel: Den kristne menighet begynte ikke på pinsefestens dag, så er det 3 forskjellige syn innenfor dispensasjonalismen med hensyn til tidspunktet for den kristne menighets begynnelse, og de er:

 

a)     Den kristne menighet begynte på pinsefestens dag. Dette synet blir kalt for "normativ" eller "historisk dispensasjonalisme". Jeg har i artikkelen: Den kristne menighet begynte ikke på pinsefestens dag. vist at dette synet ikke er riktig.

 

b)    Den kristne menighet begynte ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus i år 37. Dette synet blir kalt for "moderat ultradispensasjonalisme". De som har dette synet mener at innholdet i N.T. må deles i to deler, slik at den ene delen angår Riket for Israel mens den andre delen angår den kristne menighet. Ut ifra denne vurderingen er det bare Paulus sine brever til den kristne menighet og siste del av Apostlenes Gjerninger som hører med til den kristne menighets læregrunnlag. (Undertegnede har dette synet.)

 

c)     Den kristne menighet begynte først ved avslutningen av Apostlenes Gjerninger. Dette synet blir kalt for "ekstrem ultradispensasjonalisme". De som har dette synet, mener at det bare er de brevene som Paulus skrev etter sitt første fangenskap i årene 60-62 i Roma, som angår den kristne menigheten. De brevene som Paulus skrev før den tid, angår ikke den kristne menigheten, men de angår Riket for Israel. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter, hvor jeg skriver mer om de forskjellige syn på dette.) (I Norge har Jan Lilleby dette synet.)

        Dette vil blant annet bety at det teologiske innholdet i 1. og 2. Brevet til tessalonikerne, Brevet til romerne, 1 og 2. Brevet til korintierne og Brevet til galaterne ikke angår den kristne menigheten. De angår derimot Riket for Israel.

   Etter dette synet er det bare Brevet til efeserne, Brevet til filippenserne, Brevet til kolossenserne, 1 og 2. Brev til Timoteus, og Brevene til Titus og Filemon som angår den kristne menigheten.

   Dette vil videre ha som konsekvens at Paulus hadde en DELT eller DOBBELT tjeneste. I årene fra 37 og til 60 hadde han en tjeneste BARE TIL JØDENE og deres proselytter, mens han i årene 60 og til 67 hadde han en tjeneste BARE TIL DEN KRISTNE MENIGHETEN. Jeg tror ikke at dette synet er rett, og jeg vil i det følgende forsøke å bevise det.

 

1.)  Det er STOR FORSKJELL på den messianske jødedommen og på Paulus sin lære. Den første har sin teologiske basis i jødedommen og i Mose Torah. Jesus bygde også sin lære på Mose Torah. "Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve Loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." (Mat.5,17.)

        Paulus bygde IKKE opp sin lære rundt Moseloven og de forskjellige budene og forordningene i den. Han kom med en NY LÆRE, som ikke angikk jødene og Riket for Israel, men den angikk den kristne menigheten, som består av hedninger og jøder.

   I Paulus sin lære stilte han både jøder og hedninger PÅ LIK LINJE med hensyn til frelsen. De blir både FRELST og BEVART som troende på grunn av Guds nåde og troen på Jesus.

   I den messianske jødedommen var det knyttet en REKKE BETINGELSER for at jødene både kunne bli frelst og bli bevart som troende. Slike betingelser var:

a)     De måtte komme til en personlig tro på Jesus.

b)    De måtte holde Moseloven og Jesu fortolkning av den.

c)     De måtte ta vanndåpen for både å få syndenes forlatelse og for å få Den Hellige Ånd. (Ap.gj.2,38.)

d)    De måtte angre sine synder, komme til tro på Jesus og holde Loven. Dersom de gjorde det, ville Jesus komme tilbake og opprette Riket for dem. (Ap.gj.3,19.)

e)     De måtte omskjære sine gutter da de var 8 år gammel.

f)      De måtte holde de jødiske helligdagene og festene.

g)     De måtte holde de jødiske reglene for bruk av mat (offerkjøtt.)

   I Brevet til romerne, som ble skrevet ca.58, skrev Paulus at Guds rettferdighet, som Loven og profetene vitnet om, NÅ var blitt åpenbart uten av den jødiske Loven skulle legges til grunn for frelsen. Det var Guds rettferdighet ved troen på Jesus. Dette gjaldt både jødene og hedningene i det kristne legemet. Det var til disse at Paulus både skrev sine brever og forkynte til. "Men NÅ er Guds rettferdighet, som Loven og profetene vitner om, åpenbart UTEN LOVEN. Det vil si: GUDS RETTFERDIGHET VED TROEN PÅ JESUS for alle (både jøder og hedninger) og over alle som tror, for det er ingen forskjell." (Rom.3,21-22.)

   Vi vet at det er ingen som kan frelse seg selv ved oppfyllelsen av Loven eller ved egne gjerninger, så det er ikke DEN SIDEN ved Loven det her tales om, men til tross for det så var jødene bundet til Loven og til Jesu og apostlenes undervisning i vandringen som troende. De ble TESTET på Loven i vandringen som troende. De måtte etterfølge Loven i sine liv som troende.

   Når vi ser på apostlenes forkynnelse i første del av Apostlenes Gjerninger og i deres brever, så ser vi at deres forkynnelse var relatert til overholdelse av Loven. "Peter sa da til dem: OMVEND DERE (hold Loven), og enhver av dere la seg DØPE på Jesu Kristi navn til SYNDENES FORLATELSE, så skal dere få DEN HELLIGE ÅNDS GAVE." (Ap.gj.2,38.)

   Her stilte Peter opp 2 betingelser til jødene for at de skulle få del i syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd, og de var:

a)     Etterlevelse av Jesu fortolkning av Moseloven.

b)    Vanndåpen som en forutsetning både for å få syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd.

Dersom vi går til Jakobs forkynnelse i hans brev, kommer det tydelige fram at de messianske jødene var forpliktet på å holde Loven i vandringen som troende. "Visselig, dersom dere oppfyller den kongelige lov (Moseloven) etter Skriften (Tanach): Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere vel." (Jakob.2,8.)

   "For dommen skal være UBARMHJERTIG mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men barmhjertighet ROSER SEG (og frifinner menneskene) mot dommen." (Jakob.2,13.)

  I Paulus forkynnelse i Brevet til romerne ser vi at FOKUSET

 er flyttet FRA GJERNINGENES LOV og TIL TROENS LOV. Troens lov, som er det REVOLUSJONERENDE NYE i Paulus sin forkynnelse, har opphevet gjerningens lov, som hørte med til den messianske jødedommen. "Hvor er så vår ros (jødenes ros)? Den er UTELUKKET. (Den er ikke aktuell lenger.) Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. (Det har inntrådt EN NY SITUASJON.) For vi holder for at mennesker (både jøder og hedninger) blir RETTFERDIGGJORT VED TROEN, UTEN LOV-GJERNINGER." (Rom.2,27-28.)

   Bare dette ene punktet skulle være nok til å vise at vi kan ikke dele Paulus sin forkynnelse i to deler, der den første delen angår Riket for Israel og den andre delen angår den kristne menighet. Han forkynte DET LOVFRIE EVANGELIET til både jødene og til hedningene, mens apostlene fortsatte med å forkynne DET LOVBUNDNE EVANGELIET til jødene og til deres proselytter.

 

2.)  Dette kommer også klart til uttrykk i alle Paulus sine brever. Ordet "TRO" eller "TROEN" var et NØKKELORD i Paulus sin forkynnelse. Han brukte det som en MOTSETNING til ordet "LOVEN". Han stilte galaterne følgende spørsmål: "…Var det ved LOVGJERNINGER AT DERE FIKK ÅNDEN, ELLER VAR DET VED FORKYNNELSEN AV TROEN?" (Gal.3,2.)

        Dette viser også DEN STORE MOTSETNINGEN som det var mellom apostlenes og Paulus sin forkynnelse. Peter hadde forkynt at jødene måtte holde Loven, for å få Den Hellige Ånd. (Ap.gj.2,38.) Paulus forkynte at man fikk Den Hellige Ånd ved forkynnelsen av troen eller den frie nåden.

   Hele Galaterbrevet, som er skrevet ca. år 57, er en vektlegging av at LOVENS TID var forbi for den kristne menigheten. "Men FØR TROEN KOM, ble vi (jødene) holdt innestengt i varetekt under Loven til den TRO som skulle åpenbares. Så er da Loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort AV TRO (ALENE), men etter at TROEN ER KOMMET er vi IKKE LENGER UNDER TUKTEMSTEREN (loven)." (Gal.3,23-25.)

   Vi må huske på at Paulus sine brever med unntak av Hebreerbrevet, ikke var skrevet til den messianske menigheten, men de var skrevet til den kristne menigheten. Det hadde oppstått en HELT NY SITUASJON ved Paulus sin omvendelse og forkynnelse. Denne nye situasjonen og denne nye teologien var så opprørende at MANGE AV DE MESSIANSKE JØDENE (JUDAISTENE) vendte seg mot Paulus og motarbeidet ham, og det til tross for at begge partene forkynte forsoningen i Jesu offer og nødvendigheten av å komme til en personlig tro på Jesus, for å bli frelst.

   Dersom Paulus hadde forkynt det samme evangeliet som mange av de messianske jødene, så hadde han ikke blitt motarbeidet og forfulgt av dem. Dette er også et bevis på at Paulus forkynte et helt ANNET EVANGELIUM enn det som de messianske jødene forkynte.

   Han kalte dette evangeliet for "MITT EVANGELIUM" eller "MINE VEIER I KRISTUS". "Men han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen om Jesus Kristus, etter ÅPENBARINGEN AV DEN HEMMELIGHET som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men NÅ ER KOMMET FOR LYSET etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for ALLE FOLKESLAG, for å virke troens lydighet." (Rom.16,25-26.)

    "Derfor har jeg sendt Timoteus til dere. Han som er mitt elskede og trofaste barn i Herren, for at han skal minne dere om MINE VEIER I KRISTUS." (1.Kor.4,17.)

   HELE PAULUS FORKYNNELSE til den kristne menigheten utgjør HEMMELIGHETEN. Den består av flere DEL-HEMMELIGHETER, men de kan ikke skilles fra resten av hemmeligheten. Denne hemmeligheten var ikke åpenbart før Paulus fikk vite den ved en ÅPENBARING av Gud. Paulus var DEN FØRSTE som fikk vite om denne åpenbaringen om hemmeligheten. Den gjaldt ikke bare jødene, slik som den messianske jødedommen gjorde, men den gjaldt ALLE FOLKESLAG- både jøder og hedninger.

   Paulus var også DEN FØRSTE som ble frelst ved det NYE EVANGELIET. "Det er et troverdig ord og fullt verdt å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere og blant dem er jeg DEN FØRSTE (gr."protos"), men derfor fikk jeg miskunn for at Jesus Kristus på meg FØRST (gr."protos") kunne vise hele sin langmodighet (nåde), til et FORBILDE for dem som skulle komme til tro på ham til et tidsalderlig liv." (1.Tim.1,15-16.)

   Hva som gjelder tidsadverbet "protos", så betyr det "FØRST" og ikke "STØRST" som det er blitt oversatt med i våre Bibeler. Paulus var IKKE DEN STØRSTE SYNDEREN i verden, men han var DEN FØRSTE som ble frelst etter det nye evangeliet. Den nye tidsperioden begynte med Paulus sin omvendelse i året 37 og ikke først i året 60.

 

3.)  Et ANNET NØKKELORD i Paulus forkynnelse er ordet NÅDE. Ordet nåde er brukt ca.150 ganger i N.T. Paulus brukte dette ordet ca.100 ganger. Guds nåde har bestandig vært den samme opp gjennom frelseshistorien, men det er det som ligger rundt nåden, som har variert. Dette kan være ofringer, forskjellige slags lover og betingelser. For å få del i Guds nåde så måtte menneskene forplikte seg på å holde sin del av kontrakten med Gud. Dette kan vi kalle for "BETINGET NÅDE".

        Ved siden av dette kjenner vi også til Guds UBETINGEDE NÅDE. Gud gir sin nåde ute ifra sin kjærlighet, barmhjertighet og miskunn, uten at menneskene har fortjent den. Det er den nåde som går ifra Guds hjerte, og som vi ikke har fortjent. (Se artikkelen: Nådesbegrepet i tidsperiodene.)

   Da Gud introduserte Jesus og det første tilbudet om Riket for Israel, så var dette STOR NÅDE. "Og Ordet ble kjød og tok bolig blant oss, og vi så hans herlighet- en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far- full av NÅDE og sannhet." (Joh.1,14.)

   "For av hans fylde har vi alle fått, og det er NÅDE over NÅDE, for Loven ble gitt ved Moses (lovens tidsperiode). NÅDEN og sannheten kom med Jesus. (Rikets tidsperiode.)" (Joh.1,16-17.)

   Den nåden som Jesus gav jødene, var OFTE betinget av at jødene holdt Moseloven og Jesu fortolkning av den, men vi ser også at Jesus gav sin nåde til mennesker som på ingen måte fortjente den. Ved at han gjorde det, gjenspeilet han Guds vesen. Jesus opptrådte i overensstemmelse med Rikets nåde og lover og regler.

   Det samme gjorde apostlene. De formidlet både den betingede og den ubetingede nåden. De førte videre Jesu undervisning til det jødiske folket.

   Da Paulus kom introduserte han en NY FRELSESPERIODE, der den jødiske Loven var satt helt til side- både som forutsetning for frelsen og for å bli bevart i frelsen. Dette går igjen i alle hans brever- både i de tidlige og de senere skrevet brever. "Og da synagoge-tjenesten (i Antiokia i Pisidia) var til ende, fulgte mange av jødene og av gudsdyrkerne (proselyttene), som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas. Disse talte da med dem og formante dem til å HOLDE FAST PÅ NÅDEN." (Ap.gj.13,43.)

   "Og nå overgir jeg dere (de eldste fra menigheten i Efesus) til Gud og hans ORD OM NÅDEN. Han som er mektig til Å OPPGYGGE DERE og gi dere arv blant alle de som er blitt helliget." (Ap.gj.20,32.)

   "og de blir alle rettferdiggjort uforskyldt av hans NÅDE ved forløsningen i Kristus Jesus." (Rom.3,24.)

   "For synden skal ikke herske over dere: Dere er jo ikke under Loven, men under NÅDEN." (Rom.6,14.)

   "Jeg takker alltid min Gud for dere, for den GUDS NÅDE som er dere gitt i Jesus Kritus." (1.Kor.1,4.)

   "nåde VÆRE MED DERE OG FRED FRA Gud Fader og vår Herre Jesus Kritus." (Gal.1,3.)

   "For AV NÅDE er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave, ikke av gjerninger (oppfyllelse av lovregler), for at ikke noen skal rose seg." (Ef.2,8-9.)

   "han frelste oss og kalte oss med et hellig kall, IKKE ETTER VÅRE GJERNINGER, men etter sitt eget forsett (plan) og DEN NÅDE som er oss gitt i Kristus Jesus fra tidsalderlige tider av, men NÅ ER BLITT ÅPENBART ved vår frelser Jesu Kristi åpenbarelse,…" (2.Tim.1,9-10.)

   "For Guds nåde er åpenbart til frelse for ALLE MENNESKER (ikke bare jødene), idet den OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder." (Titus 2,11-12.)

   I Paulus sin forkynnelse så er det NÅDEN som både frelser og bevarer  menneskene som troende. Han forkynte ikke og førte ikke videre de krav som apostlene stilte til jødene, for at de kunne bli frelst og bli bevart. Dette viser at Paulus hadde en HELT ANNEN FORKYNNELSE enn det som apostlene stod for.

   Det er heller ikke noe merkelig at deres forkynnelse var forskjellig, for Paulus forkynte det teologiske grunnlaget for den kristne menighet mens apostlene forkynte det teologiske grunnlaget for Riket for Israel.

   Hva som gjelder Paulus forkynnelse av NÅDEN, så kommer den til uttrykk i alle Paulus sine brever. Det er derfor ingen forskjell på hans tidlig skrevne brever og fangenskapsbrevene.

 

4.)  Et TREDJE viktig ord som Paulus brukte, var ordet FRIHET eller "DET Å VÆRE FRI".

        Dette ordet og dette forholdet ble naturligvis også brukt av Jesus og apostlene, for det å være en troende, betyr "Å VÆRE FRI" fra synden på grunnlag av Jesu forsoning. I det hele tatt- den som trodde på Jesus, var fri. Dette gjaldt både de messianske troende og de troende i den kristne menigheten.

   Det var Jesu oppgave å sette menneskene i frihet. "Herrens Ånd er over meg, fordi Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige (de som hadde solgt sine eiendeler til Guds rike). Han har utsendt meg for å forkynne fanger (åndelig blinde) at de skal få frihet, og blinde (åndelig blinde) at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne ET VELBEHAGELIG ÅR (Riket for Israel) fra Herren." (Luk.4,18-19.)

    "Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere BLIR I MITT ORD (Jesu lære), da er dere i sannhet mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal FRIGJØRE dere." (Joh.8,31-32.)

   Her legger vi merke til at Jesus legger inn en BETINGELSE for å forbli en Jesu disippel, og det var at jødene måtte ETTERLEVE JESU LÆRE. Dette gjaldt da de budene som Jesus hadde innarbeidet i sin lære. De var basert på Moseloven.

   "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere VIRKELIG FRI." (Joh.8,36.) Dette betyr at dersom Jesus fikk frigjøre jødene gjennom sin lære, som både var basert på lov og på nåde, så ble de virkelig fri.

   Dette kommer også til uttrykk i Jakobs brev. "Men den som skuer inn i FRIHETENS FULLKOMNE LOV (som er Jesu lære) og holde ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men GJERNINGENS GJØRER (jødene måtte holde Jesu bud), han skal være SALIG I SIN GJERNING." (Jakob.1,25.)

   "Tal så og GJØR så som de som skal dømmes etter FRIHETENS LOV (Jesu lære). For dommen skal være UBARMHJERTIG mot den som ikke har gjort barmhjertighet (som er ett av Jesu bud i Bergprekenen (Mat.5,7.), men barmhjertighet roser seg mot dommen." (Jak.2,12-13.)

   Den friheten som både Jesus og apostlene underviste om, var en frihet som var basert både på TRO PÅ JESUS og på OVERHOLDELSE AV JESU LÆRE, som er læren for 1000 års-riket. De messianske jødene var ikke fri fra å overholde Loven i sine liv. De ble testet som troende i forhold til Loven. Troen på Jesus drev jødene TIL LOVEN.

   Slik er det ikke med Paulus sin undervisning. Han la grunnlaget for en HELT ANNEN TIDSPERIODE, og det var den FRIE NÅDENS TIDSPERIODE. I denne tiden er ikke de troende forpliktet på å holde Jesu bud, for enten å bli frelst eller for å bli bevart som troende. Så snart som et menneske blir frelst i vår tidsperiode, blir det MED DET SAMME både satt inn i Jesu legeme, og det blir satt inn i himmelen sammen med Jesus. "for vi er jo alle (både jøder og hedninger) døpt med en Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie, og vi har alle fått en Ånd å drikke." (1.Kor.12,13.)

   "og oppvakt oss med ham (Jesus) og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus." (Ef.2,6.)

   Dersom en først er satt inn i himmelen, går det ikke an å bli løst ut av det. Dette betyr ikke at enhver som bekjenner Jesu navn, blir satt inn i himmelen. Det er bare de som Jesus i sin allvitenhet ser, at de er gjenfødte troende, som blir satt inn i himmelen. Dette gjelder ikke de navnkristne.

   Paulus underviste naturligvis om den frihet som medlemmene av den kristne menigheten hadde i Jesus Kritus. Det er selve frelsen. Men han underviste også om en ANNEN FRIHET, som ikke de messianske jødene hadde, og det var FRIHETEN FRA LOVEN.

   Vi som hører med til den kristne menigheten- det gjelder både jøder og hedninger- er DØD BORTE FRA DEN JØDISKE LOVEN. Dette gjelder både Moseloven og Jesu nye lov, som gjelder Riket for Israel. Vi er død borte fra Loven både angående selve frelsen og i vandringen som troende. Det er dette  STORE DELER av kristenfolket IKKE FORSTÅR, at de er VIRKELIG FRI. "Så er det da INGEN FORDØMMELSE for den som er i Jesus Kristus, for LIVETS ÅNDS LOV (Den Hellige Ånd) har i Kristus Jesus FRIGJORT MEG FRA SYNDENS og DØDENS LOV (som er Moseloven)." (Rom.8,1-2.)

   Lovens krav er oppfylt både I og FOR OSS. "for at Lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden." (Rom.8,4.)

   Vi som hører med til den kristne forsamlingen- det gjelder både jøder og hedninger- har en DOBBELT FRIHET i forhold til de messianske jødene. Denne dobbelte friheten er:

 

a)     Vi har fått tak i den frihet fra synden som frelsen gir.

b)    Vi er fri fra den jødiske Loven. Den gjelder ikke for vår tidsperiode, men den gjelder Riket for Israel.

"Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet." (2.Kor.3,17.)

"og det for de falske brødres (de messianske judaistene) som hadde sneket seg inn (på apostelmøtet i år 50) og var kommet for å lure på VÅR FRIHET, den som vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til treller (av Moseloven.)" (Gal.2,3.)

   "TIL FRIHET HAR KRISTUS FRIGJORT OSS. STÅ DERFOR FAST, og LA DERE IKKE ATTER LEGGE INN UNDER TRELLDOMS ÅK (slik som de var før under hedenskapet.)" (Gal.5,1.)

   Store deler av kristenfolket har ikke forstått og sett DEN STORE FRIHETEN som vi har i Jesus Kristus, og grunnen til det er at de ikke skiller Paulus sin store FRIHETSLÆRE fra Jesu og apostlenes lære. De blander sammen jødenes Lov med den store friheten som vi har i Paulus sitt læresystem. De ser ikke at vi er satt HELT FRI fra den jødiske loven.

   Dette betyr naturligvis ikke at vi skal aktivt gå inn for å gjøre synd, for at nåden skal bli kvantitativt større. Det er ikke det Guds nåde og det nye livet går ut på, men det er å overlate det nye livet TIL GUDS NÅDE og ikke til bud og regler, for "ikke at vi av oss selv er duelig til å utenke noe som er av oss selv, men VÅR DUELIGHET ER AV GUD, som og gjorde oss duelige til å være TJENERE FOR EN NY PAKT (den nye pakt i Jesu blod), ikke for bokstav, men for Ånd, for BOKSTAVEN (LOVEN) SLÅR I HJEL, MEN ÅNDEN GJØR LEVENDE." (2.Kor.3,5-6.)

   "For dere ble kalt TIL FRIHET, brødre. Bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet (til å synde), men tjen hverandre i kjærlighet." (Gal.5,13.)

   Paulus underviste ikke om den BETINGEDE FRIHET som er kjennetegnet for den messianske jødedommen i sine brever. Han skrev om den BETINGELSESLØSE FRIHETEN i alle sine brever- både de tidlig og de senere skrevne brevene. Det kan derfor ikke være rett at han forkynte den messianske jødedommeniI sine 6 første brever, og at han deretter forkynte den paulinske kristendommen i sine 7 siste brever.

  Hva som gjelder Paulus sitt forhold til den jødiske Loven, så hadde han en STOR FRIHET i forhold til den. Han lot både OMSTENDIGHETENE og SAMVITTIGHETEN få lov til å regulere hans forhold til Loven. Dette hører med til DEN STORE FRIHETEN som den jødiske delen av den kristne menigheten har i forhold til jødenes Lov.

   I forhold til jødene så levde Paulus etter Loven, men i forhold til hedningene så levde han som en hedning. Dette betydde ikke at han var LOVLØS, men dette gjorde han, for å vinne så mange mennesker som mulig for Kristus og for den kristne menigheten. "og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under Loven- om jeg enn ikke selv er under Loven- for å vinne dem som er under Loven, for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov- om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbunden for Kristus- for å vinne dem som er uten lov." (1.Kor.9,20-21.)

   Vi vet at i mange tilfeller så holdt Paulus den jødiske Loven. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Paulus holdt Moseloven.)

 

5.) De messianske jødene var en SPLITTET GRUPPE. Apostlene, som var LEDERNE for de messianske jødene forstod ikke alt det som Paulus forkynte, men de bøyde seg for det, for de så og forstod at Paulus hadde sitt oppdrag FRA HERREN, og at han hadde et DELVIS ANNET BUDSKAP enn det som de hadde. "og akt på vår Herres langmodighet for frelse, således som og vår ELSKEDE BROR PAULUS har skrevet til dere (Hebreerbrevet) etter DEN VISDOM SOM ER HAM GITT, likesom i alle sine brev, når han skriver om disse ting, i dem er det noe som er VANSKELIG Å SKJØNNE, og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt, som de og gjør med de andre Skrifter (både Skritene i Tanach og de jødiske Skriftene), til sin egen undergang." (2.Pet.15-16.)

        Mange av de messianske jødene forstod ikke Paulus nye budskap om NÅDEN ALENE. Vi kan kalle dem for "judiastene", men til tross for det så var de messianske jøder. De hadde kommet til en levende tro på Jesus, men til tross for det, så mente de at Paulus var en VRANGLÆRER. De mente at de hedningene som kom til tro på Jesus, måtte bli omskåret og holde den jødiske Loven. De ville forplikte hedningene på Loven. De ville føre hedningene inn i den messianske jødedommen. (Det er også mange kristne grupperinger og enkeltmennesker i dag som også ønsker å gjøre det samme. I de fleste kristne forsamlingene i dag forkynnes det er BLANDINGSEVANGELIUM, som ikke er forenlig med Paulus sitt budskap om DEN FRIE NÅDEN.)

   Overalt der som Paulus forkynte det nye budskapet om nåden, motarbeidet judiastene ham og forkynte ET ANNET EVANGELIUM. Brevet til galaterne, som ble skrevet i året 57, er et spesielt hardt oppgjør fra Paulus sin side mot judaistene og deres vurderinger.

   Paulus skrev blant annet til galaterne: "Jeg undrer meg over at dere SÅ SNART vender dere bort fra ham som kalte dere ved KRISTI NÅDE, til et annet (gr."heteros", som betyr "av et annet slag") evangelium, skjønt det er ikke noe noe annet (gr."allos", som betyr "av det samme slaget"). Det er bare noen (judaistene) som FORVIRRER dere. Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere utenom det som vi har forkynt dere, han VÆRE FORBANNET" (Gal.1,6-8.)

   Her kommer det tydelige fram at det er to forskjellige evangelier som ble forkynt for galaterne, og det var:

 

a)     Paulus sitt evangelium. Det var ikke noe annet (gr.allos) evangelium enn det for hedningene

b)    Judiastenes evangelium. Det var et annet (gr.heteros) enn Paulus sitt evangelium. Det var det samme som det messianske evangeliet om at de jødene, som ville høre med til den messianske forsamlingen, måtte bli omskåret og holde Loven. Dette gjaldt Loven slik som Jesus hadde forkynt den.

        På apostelmøtet i Jerusalem ca. år 50 ble det bestemt at hedningene ikke behøvde å bli omskåret og følge Moseloven, for å bli frelst. Dette viser også at MOSELOVEN VAR I VIRKSOMHET på denne tiden. Det var den helt ut til avslutningen av Apostlenes Gjerninger og enda lengre.

  Denne bestemmelsen gjaldt IKKE BARE HEDNINGENE. Den gjaldt også de jødene som ble frelst ved Paulus sin virksomhet, men disse hadde frihet til å praktisere de delene av Loven som var naturlig for dem i vandringen som troende.

  Dette viser at det budskapet som Paulus forkynte, ikke var knyttet til den jødiske Loven. Dette forstod de messianske lederne, og de SKILTE DET UT fra den jødiske forkynnelsen. Det går derfor ikke an å si at Paulus sin forkynnelse gjennom hele Apostlenes Gjerninger var i samsvar med det som apostlene forkynte, og at han forkynte Riket for Israel i denne tiden.

 

6.) Paulus forkynte ikke i samsvar med den jødiske Loven, men han forkynte  SIN EGEN LOV og HEMMELIGHETEN. Paulus sin Lov eller Torah er de budene, forordningene, reglene og formaningene som angår den kristne menigheten. I Paulus sine Skrifter er det ca.400 slike bestemmelser. Dette betyr ikke at noen av disse bestemmelsene ikke kan være i overensstemmelse med Moseloven og Jesu undervisning, for begge sett av lover kommer fra Herren, men de angår hver sin tidsperiode. Jesu og apostlenes forkynnelse angikk Riket for Israel, mens Paulus forkynnelse angår det kristne legemet.

     Dette betyr at når Paulus skrev om GUDS BUD, så var ikke disse budene identiske med Moselovens 613 bud og forordinger, for Paulus sine brever var ikke skrevet til den messianske forsamlingen, men de var skrevet til den kristne forsamlingen, som bestod både av jøder og av hedninger. "For det ord: Du skal ikke drive hor. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv." (Rom.13,9.)

   "Tror noen at han er en profet eller en åndelig, da skal han skjønne at de ting jeg skriver til dere, er HERRENS BUD." (1.Kor.14,37.)

   "dere vet jo hvilke bud vi gav dere ved den Herre Jesus." (1.Tess.4,2.)

   "Det kommer ikke an på OMSKJÆRELSE, og det kommer ikke an på FORHUD, men på Å HOLDE GUDS BUD." (1.Kor.7,19.)

   I dette Skriftordet kommer det TYDELIG FRAM at disse budene ikke var relatert til Moseloven, for omskjærelsen var en del av Moseloven. Dersom Paulus hadde forkynt Riket for Israel gjennom hele Apostlenes Gjerninger, så hadde han også forkynt OMSKJÆRELSEN FOR HEDNINGENE, men det gjorde han ikke, for hedningene var ikke forpliktet på Moseloven, men på Paulus sin undervisning.

   Paulus skrev også i Brevet til galaterne at verken FORHUDEN eller OMSKJÆRELSEN hadde noen betydning for frelsen, men det som var viktig, var TROEN PÅ JESUS. "for i Jesus Kristus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men bare tro, virksom ved kjærlighet." (Gal.5,6.)

   Dette betyr at han forkynte DET SAMME BUDSKAPET både til de jødekristne og til de hedningekristne. De var satt på lik linje. Verken omskjærelsen eller forhuden gav noe fortrinn i forhold til frelsen. Det var TROEN PÅ JESUS som frelste menneskene.

   Paulus skrev i det samme brevet at det som var viktig for frelsen, var ikke omskjærelsen eller forhuden, men det var EN NY SKAPNING. Den nye skapningen betyr at en har del i Kristi legeme, som blir betraktet som EN ÅNDELIG ENHET, som ikke kan deles opp. Den som hører med til den kristne forsamlingen, er selv både en ny skapning, og han hører med til den nye skapningen. Den jødiske delen av den kristne forsamlingen blir her kalt for "Guds Israel". "For verken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem (den kristne menighet) og over Guds Israel." (Gal.6,15-16.)

   I Brevet til galaterne sammenfattet Paulus sine bud, regler og bestemmelser og kalte summen av dem for KRISTI LOV. "Bær hverandres byrder og oppfyll på den måte Kristi lov." (Gal.6,2.)

   Hva som gjelder omskjærelsen, så var den ETT AV TEGNENE på både Abraham- og Mosepakten. Omskjærelsen var knyttet til jødefolket. Den som tok omskjærelsen, var FORPLIKTET PÅ Å HOLDE HELE LOVEN.

   Dersom de troende galaterne lot seg omskjære, så måtte de følge Moseloven helt ut, men den var opphevet eller satt til side for dem. Paulus så hvilke store konsekvenser dette ville ha. De kom til Å FALLE UT AV NÅDEN, dersom de gikk inn under Moselovens bestemmelser. Den gjaldt ikke for den kristne menigheten.

  Paulus advarte på det sterkeste mot dette og mot den virksomheten som de messianske (judaistiske) jødene drev blant galaterne. "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke atter (slik som dere var under hedenskapet) legge under trelldoms åk. Se, jeg, Paulus, sier dere at dersom dere lar dere omskjære, så vil KRISTUS INTET GAVNE DERE. Atter vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han er skyldig til Å HOLDE HELE LOVEN. Dere er SKILT FRA KRISTUS, dere som vil rettferdiggjøres ved Loven. Dere ER FALT UT AV NÅDEN." (Gal.5,1-4.)

    Av det som er skrevet ovenfor, ser vi at Paulus løsrev sin undervisning fra Moseloven. Han opererte ikke med de samme bud og regler som Moseloven gjorde. Dette kommer til uttrykk allerede i hans første brever. Det går derfor ikke an å hevde at hans undervisning var lik med den messianske undervisningen helt fram til året 60. Han hadde denne undervisningen helt fra begynnelsen av.

 

7.) For den kristne menighets tilfelle så falt den jødiske loven bort ved Jesu forsoning på Golgata. Slik var det ikke i den messianske jødedommen. De messianske jødene var fortsatt forpliktet på jødenes lov. "Derfor mine brødre (de jødene som hørte med til den kristne forsamlingen), DØDE OGSÅ DERE FRA LOVEN VED KRISTI LEGEME (Jesu forsoning), for at dere skulle høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud." (Rom.7,4.)

   "For han er vår fred, han som gjorde DE TO (jøder og hedninger) TIL ETT og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han VED SITT KJØD (ved sitt legeme på korset) AVSKAFFET DEN LOV SOM KOM MED BUD OG FORSKRIFTER, for at han ved seg selv kunne skape DE TO TIL ET NYTT MENNESKE (den kristne forsamlingen), idet han gjorde fred og forlike dem begge i ETT LEGEME med Gud gjennom korset, idet han på dette drepte fiendskapet." (Ef.2,14-16.)

   "og UTSLETTET SKYLDBREVET mot oss, som var skrevet MED BUD, det som gikk oss imot, det TOK HAN BORT idet han naglet det til korset." (Kol.2,14.)

   Både Brevet til romerne og Brevene til efeserne og kolossenserne hevder at Jesu forsoning AVSKAFFET LOVEN ved Jesu forsoning på Golgata. Dette er rett i forhold til den kristne menigheten, men det er ikke rett i forhold til den messianske menigheten. Den var fortsatt forpliktet på Loven eller på Jesu undervisning av Loven.

   Grunnen til at det er slik, er at vi her operer med det teologiske grunnlaget for to forskjellige tidsperioder. Det teologiske innholdet for 1000 års-riket er ikke likt med det teologiske innholdet i den kristne menighets tid. I 1000 års-riket, som er det samme som Riket for Israel, må jøder og hedninger forplikte seg på å leve i samsvar med Jesu fortolkning av Moseloven. (Se Jesu misjonsbefaling i Matteus 28,18-20. Se også hva jeg skriver om den i min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)

   Det som vil kjennetegne 1000 års-rikets periode, er et RETTFERDIG STYRE. Det vil også krevet at menneskene GJØR RETTFERDIGHET. Det vil si at de holder Loven.

   Både Jesus og apostlene forpliktet jødene på en rekke forhold for at de både kunne bli frelst, og for at de kunne bli bevart som troende.

   Hva som gjelder den kristne menighets tidsperiode, så er dette en FRI NÅDESPERIODE. Vi er både frelst av nåde og blir bevart som troende på grunn av Guds nåde. "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg." (Ef.2,8-9.)

   "For GUDS NÅDE er ÅPENBART TIL FRELSE FOR ALLE MENNESKER, idet den OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig i den nåværende verden." (Titus 2,11-12.)

   Både Paulus sine tidlige brev og fangenskapsbrevene viser at Loven er opphevet for den kristne menigheten. Den ble opphevet eller satt til side PÅ GOLGATA. Den ble ikke satt til side i året 60. Dette betyr at vi kan ikke sette et skille mellom Paulus tidlige brever og Paulus sine fangenskapsbrever. Paulus forkynnelse er ENHETLIG hva som gjelder dette.

 

8.)  I forhold til feiringen av jødenes høytider, nymåner og de forskjellige sabbatene, som var en del av Moseloven, så kalte Paulus dette for "DEN SKRØPELIGE og FATTIGE BARNELÆRDOMMEN". Han nektet galaterne å feire disse høytidene, for de hadde ikke noe med deres frelsesgrunnlag å gjøre. De som både kjente Gud og hans nye ordninger, og som Gud kjente, skulle ikke binde seg til Moseloven, for den som holder en del av Moseloven, må holde HELE LOVEN, for den er betraktet som en ENHET. "men NÅ, da dere kjenner Gud, ja, det som mer er, er kjent av Gud, hvorledes kan dere da vende om til den SKRØPELIGE og FATTIGE BARNELÆRDOM? Vil dere da på ny trelle under den? Dere tar vare på DAGER og MÅNEDER og TIDER og ÅR." (GAL.4,9-10.)

        Dette forbudet gjentok Paulus i Brevet til kolossenserne. Han tilføyde at dette gjaldt også de jødiske reglene om hva en kunne spise og drikke i følge Moseloven. "La derfor ingen dømme dere for MAT eller DRIKKE, eller i spørsmål om HØYTID eller NYMÅNE eller SABBATER. Disse ting er EN SKYGGE AV DET SOM SKULLE KOMME, men legemet hører Herren til." (Kol.2,17-18.)

   Her ser vi enda ett eksempel på at det som Paulus advarte mot i et av sine første brev, det advarte han også mot i et av sine fangenskapsbrever. Dersom Paulus hadde forkynt den messianske jødedommen fram til året 60, så hadde han påbudt at galaterne skulle holde de jødiske høytidene, de jødiske reglene for mat og drikke og den jødiske kalenderen.

   I stedet for å hevde at det er et skille mellom Paulus første og andre undervisning, så må vi si at det er KONTINUITET i Paulus sin undervisning. Han forandret ikke sin undervisning etter år 60.

   Det har vært en del diskusjon innenfor dispensasjonalismen i hvilke grad man kan feire eller delta i de jødiske festene. Det gjelder da særlig feiringen av påsken, nattverden og pinsen, men det gjelder også de andre jødiske høytidene som basunklangdagens høytid, den store forsoningsdagen og løvhyttefesten.

   Til dette må vi si at det har INGEN HENSIKT for oss å feire de 3 siste høytidene. De er ennå framtidige og har med jødenes frelse å gjøre. Vi skal be Herren om at jødene må omvende seg, slik at Jesus kan komme tilbake fra himmelen og frelse dem og opprette Riket for dem.

   Hva som gjelder pinsefestens dag, så skal vi feire pinsen. Vi skal ikke feire den jødiske pinsen, for den har deler i seg som ikke har noe med den kristne menigheten å gjøre, men vi skal takke for at Den Hellige Ånd er kommet, og at vi har fått lov å være tjenere for en ny pakt, inntil jødene en dag i framtiden kan gå inn i sin egen pakt og komme i et rett forhold til Gud. "og når jeg borttar deres synder, da er dette MIN PAKT MED DEM." (Rom.11,27.)

   Hva som gjelder feiringen av påsken, så gjelder det samme som for feiringen av pinsen. Vi skal ikke feire påsken etter det jødiske mønsteret og etter de jødiske skikkene og deres tradisjoner, men vi skal feire den på en enkel måte og takke for Jesu forsoning. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. om de jødiske høytidene.)

   Hva som gjelder nattverden, som var en del av det jødiske påskemåltidet, så hører den også med til FORBILDENE, men Jesus la et NYTT INNHOLD inn i den. Jesus knyttet den til sitt legeme og sitt blod. Dette betyr at han knyttet den til selve FORSONINGEN.

   Opprinnelig så gjaldt DEN NYE NATTVERDEN den messianske forsamlingen (Mat.26,26-29.), men i og med at Paulus gjentok nattverdsfeiringen i 1.Kor.10,16-17 og i 1.Kor.11,26.), så skal også den kristne menigheten delta i den. "Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi der er ETT BRØD (Jesus), er VI (jøder og hedninger) ETT LEGEME, enda vi er mange, for vi har alle del i det ene brød." (1.Kor.10,16-17.)

   Her kommer det også fram at nattverden er for JESU LEGEME.

    Nattverden blir dermed ett bindeledd mellom den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og lære. s.367-384.)

   I tillegg til dette er nattverden et MINNEMÅLTID både for Jesu komme for den messianske menigheten og et minnemåltid for den kristne menigheten. "For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, INNTIL HAN KOMMER (for den kristne menigheten.)" (1.Kor.11,26.)

 

9.)  DET ALLER MESTE av Paulus sin undervisning i hans brever gir uttrykk for en ENHETLIG FORKYNNELSE. De fleste av den kristne menighets HEMMELIGHETER fikk han åpenbart av Herren allerede fra begynnelsen av. Det kan vi se både av de tidlige og de senere brever som han skrev.

        Hva som gjelder VANNDÅPEN, så fikk han et NYTT SYN på den i året 51. Han lærte aldri i samsvar med det som Peter og de andre apostlene lærte om vanndåpen, at den var NØDVENDIG både for å få SYNDENES FORLATELSE og for å få DEN HELLIGE ÅND. (Ap.gj.2,38.), men han døpte en del av de menneskene som hadde kommet til tro på Jesus.

   I året 51 fikk han en NY ÅPENBARING fra Herren om at han ikke lenger skulle døpe, for det ville SVEKKE FORSONINGEN og JESU DØD PÅ KORSET. "For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft." (1.Kor.1,17.)

   "for jeg ville ikke vite noe iblant dere (ikke vanndåpen som hører med til Moseloven og Rikets forkynnelse) UTEN JESUS KRISTUS og HAM KORSFESTET." (1.Kor.2,2.)

   I Brevet til efeserne som ble skrevet i året 62, stadfestet Paulus at det bare var EN DÅP for den kristne menigheten, og det var gjenfødelsens dåp, som er selve frelsen. "en Herre, en tro, EN DÅP." (Ef.4,5.)

   Dette kommer også til uttrykk i både i Brevet til romerne 6,3-5 og Brevet til kolossenserne 2,11-12. Disse Bibel-stedene blir urettmessig tolket til å gjelde vanndåpen og den UBIBELSKE LÆREN om at frelsen ligger i vanndåpen eller i forbindelse med den.

   Dersom disse Bibel-stedene skulle gjelde det forholdet at det er frelse i vanndåpen, så ville Paulus nødvendigvis ha kommet i konflikt med seg selv i og med at han hevdet i 1.Kor.1,17, at vanndåpen ikke var nødvendig for frelsen. Ja, den var ikke bare UNØDVENDIG. Den var til og med SKADELIG, for den SVEKKET JESU FORSONING.

  Vanndåpen var en del av det jødiske systemet, og de messianske jødene fikk verken syndenes forlatelse eller Den Hellige Ånd uten at de ble døpt i vann. Slik er det ikke i vår tidsperiode. Vi får både syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd uten at vanndåpen har funnet sted.

   Vanndåpen er IKKE FORENLIG med den NÅDESFORKYNNELSEN som Paulus var eksponent for. Dette er grunnen til at han fikk beskjed om å avskaffet den for den kristne menighet. (Dette blir da en utfordring for alle de av våre forkynnere, prester og pastorer som daglig forkynner, at det er frelse i vanndåpen, og til lekfolket som tror blindt på dem.)

  Dette viser med all tydelighet at Paulus ikke forkynte i samsvar med den messianske jødedommen, som krevde vanndåpen som en BETINGELSE for at jødene både skulle få syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd.

 

10.)         Vi vet at i den messianske jødedommen så måtte det en POSITIV TRO til fra menneskenes side, for å bli helbredet. Uten at menneskene hadde den, kunne verken Jesus eller apostlene helbrede menneskene. (Dette er godt kjent, så det skal vi ikke skriver meget om her.)

        Dette var ikke den frelsende tro. Det var heller ikke tro som nådegave, men det var en OVERBEVISNING om at Jesus eller apostlene kunne helbrede dem. Denne troen ble naturligvis forsterket når jødene så de mange helbredelsene som Jesus og apostlene gjorde. Denne troen ligner den forklaringen som vi har på tro i Brevet til Hebreerne 11,1, hvor det står: "Men tro er FULL VISSHET om det som håpes, OVERBEVISNING om ting som ikke sees."

   Paulus forkynte også dette i begynnelsen av sin misjonsvirksomhet. Dette skjedde i året 47 i Lystra. Det var en mann der som var lam i føttene og ikke kunne gå. Det står følgende om dette i Apostlenes Gjerninger 14,9-10: "Han hørte Paulus tale. Denne så skarpt på ham, og da han så at han HADDE TRO TIL Å BLI HELBREDET, sa han med høy røst. Reis deg og stå oppreist på dine føtter! Og han sprang opp og gikk omkring."

   I dette tilfellet forkynte Paulus det messianske budskapet for de som ønsket å bli helbredet. Vi kan ikke se at Paulus hadde denne forkynnelsen senere. Han fikk lære at menneskene ikke lenger behøvde denne sterke troen, for å bli helbredet, men at det utelukkende var GUDS NÅDE som helbredet menneskene. Dette gjaldt både mennesker som hadde en sterk tro og mennesker som ikke hadde denne troen.

   Da Paulus skrev Brevet til galaterne i året 57, hadde han fått et HELT ANNET SYN på helbredelsen. Han skrev: "Han som altså gir dere Ånden og virker KRAFTIGE GJERNINGER (bl.a. helbredelser), gjør han det ved lov-gjerninger (den menneskelige tro), eller gjør han det ved FORKYNNELSE AV TROEN (som er det samme som nåden?)" (Gal.3,5.)

   I det messianske budskapet ble denne typen tro betraktet som en LOVGJERNING, for den var avhengig av mennesket selv. Menneskene kunne selv bestemme om de ville ha denne troen eller være vantroe. (Det var nok av dem som var vantroe i Israel- både på Jesu tid og senere.)

   Denne forkynnelsen om tro som en BETINGELSE for helbredelse var ikke forenlig med det nådesbudskapet som Paulus forkynte, og derfor så måtte han FORANDRE sin forkynnelse på dette området. Fokuset ble flyttet over fra menneskets tro og til Guds nåde. (På dette området har mange predikanter og pastorene i de karismatiske forsamlingene mye å lære ennå. Den som ikke ser og lærer dette, har ikke forstått Paulus sitt nådesbudskap om dette.)

   Ellers så er TRO viktig i alle sammenhenger i Guds rike. UTEN TRO KAN EN IKKE TEKKES GUD. (Hebr.11,6.), men denne typen tro er ikke det samme som den menneskelige tro. Denne troen er en gave fra Gud.

   I forbindelse med helbredelser kan tro og forventning være viktig også i dag, men det som store deler av den karismatiske bevegelsen har gjort, er at den har trukket ut ET MOMENT i helbredelsesprosessen og lagt ALTFOR STOR VEKT på det.  

   Mange karismatiske menigheter lærer at den som ikke har tro, kan ikke bli helbredet. De lærer videre at en må holde fast på sin helbredelse. Dersom en ikke gjør det, så kan Satan ta den ifra en igjen. Dette er galt. Det er ikke vår tro som "helbreder" oss i dag, men det er Guds nåde.

   Satan kan heller ikke ta bort vår helbredelse. Dersom Gud har gitt oss noe, kan ikke Satan ta det fra oss.

   Det som en har "glemt" er at Gud også helbreder gjennom bønn, Bibel-lesning, håndspåleggelse, helbredelsens nådegaver og bruk av medisin og leger. En må passe seg for ENSIDIGHET i forkynnelsen og praktiseringen av Guds ord.

   Dette er et annet eksempel på at Paulus ikke fikk hele hemmeligheten med det samme. Han fikk den etter hvert som han forkynte og praktiserte. Den paulinske læren var ikke fullt ferdig før ved hans siste brever. Dette betyr ikke at han ikke kjente til og forkynte de aller fleste av del-hemmelighetene allerede fra begynnelsen av.

  

 11.)  Paulus var en mann etter Guds hjerte. Han var utplukket allerede fra mors liv av til å gå inn i den tjenesten som Herren hadde utvalgt ham til. "Men da han som UTVALGTE MEG ALLEREDE FRA MORS LIV AV og kalte meg ved SIN NÅDE." (Gal.1,15.)

   Paulus kjente godt til både den jødiske rabbinismen og den messianske jødedommen. Han hadde fått en grundig opplæring i den jødiske rabbinismen, og i og med at han hadde forfulgt de messianske jødene i ca.5 år, så kjente han også godt hva deres teologiske lære gikk ut på. "Dere har jo hørt hvordan jeg fordum levde i jødedommen, at jeg i alle måter forfulgte Guds menighet (den messianske menigheten) og ødela den, og jeg gikk videre i jødedommen enn mange jevnaldrene i mitt folk. Jeg var enda mer nidkjær for mine fedres lærdommer." (Gal.1,13-14.)

   Paulus var derfor DEN PERFEKTE MANNEN til å forkynne ET NYTT EVANGELIUM.

   Dersom Paulus hadde forkynt den messianske jødedommen, da var det ikke behov for at Herren måtte sende ham I EKSIL til Arabia i 3 år, for å OMSKOLERE HAM der. Da kunne han bare med det samme ha meldt seg til tjeneste hos apostlene i Jerusalem og gått inn i tjenesten SAMMEN MED DEM.

   Etter at han hadde vært 3 år i Arabia, drog han til Jerusalem hvor han hadde samtaler med apostlene og med Barnabas. Han ble der i 15 dager. Under dette oppholdet la naturligvis Paulus fram for dem de åpenbaringene som han hadde fått fra Herren i løpet av de 3 årene i Arabia. Han "lærte frimodig i Jesu navn,…" (Ap.gj.9,29.)

   Da de gresktalende jødene ville slå ham i hjel, så ble han sendt videre til sin hjemby, Tarsus. " (Ap.gj.9,26-30 og Gal.1,16-21.)

   De messianske lederne i Jerusalem kunne heller IKKE BRUKE PAULUS i sin tjeneste, for han hadde et ANNET BUDSKAP og en ANNEN TJENESTE enn dem. Han skulle forkynne hemmelighetene til den kristne menigheten, og de var noe helt annet enn det som apostlene forkynte, og som hadde sin basis i Tanach.

   I Brevet til Galaterne 1,23 står det: "Jeg var av utseende ukjent for de kristne menigheter i Judea. De hadde bare hørt si: Han som før forfulgte oss, han forkynner nå DEN TRO, som han før ville utrydde." Dette betyr ikke at han forkynte den messianske jødedommen, men det betyr at han forkynte TROEN PÅ JESUS som jødenes Messias.

   Paulus forble i Tarsus i årene fra 40 og til 44. Han grunnla flere menigheter i Lille-Asia i disse årene. Da det brøt ut vekkelse blant hedningene i Antiokia, hentet Barnabas Paulus. De var sammen der et helt år og underviste om Guds nåde og om de hemmelighetene som Paulus til da hadde fått åpenbart av Herren. (Ap.gj.11,20-26.)

      I forbindelse med sitt besøk i Jerusalem så var også Paulus i templet for å be, fikk han se Jesus i et syn. Han sa følgende til ham: "…Skynd deg og gå i hast ut av Jerusalem, for de kommer ikke til å ta imot DITT VITNESBYRD OM MEG." (Ap.gj.22,18.)

   "…Dra ut! For jeg vil sende deg ut til hedningefolk langt borte." (Ap.gj.22,21.)

   Paulus hadde et ANNET VITNESBYRD enn det som de messianske jødene hadde. Dette gjaldt mange forhold, men det som jødene spesielt reagerte på, var det forholdet at Gud hadde LIKESTILT JØDER og HEDNINGER i ETT LEGEME. Da jødene hørte dette, reagerte de på følgende måte: "Inntil dette ord (at Gud ville sende Paulus ut til hedningene med evangeliet) hørte de (jødene) på ham, men da løftet de sin røst og sa: TA HAM BORT FRA JORDEN! HAN BURDE IKKE FÅ LEVE." (Ap.gj.22,22.)

   I forbindelse med sin omvende hadde Paulus fått et TREDELT KALL. Han skulle forkynne Herrens navn for følgende grupperinger:

a)     Hedninger

b)    Konger og

c)     ISRAELS BARN. (Ap.gj. 9,15.)

   Hva som gjelder benevnelsen "Israels barn", så betyr ikke det DET JØDISKE FOLKET, men det betyr "enkeltindivider av jøder". Dette gjorde også Paulus. På alle sine misjonsreiser fram til sitt fengselsopphold i Jerusalem i årene 60-62, så besøkte han FØRST den jødiske synagogen på de stedene som han forkynte. Etter den tid forkynte han til ALLE som ville høre på ham. (Ap.gj.28,30-31.)

   Han utla ikke ALLE HEMMELIGHETENE med det samme for de jødene som var knyttet til synagogen, men han forkynte i SAMSVAR MED det som stod i Tanach. Det var spesielt følgende forhold han la vekt på å forkynne i sitt første møte med jødene, og det var:

 

a)     Messias skulle lide og dø for folkets synder.

b)    Gud skulle reise ham opp fra døden. (Ap.gj.26,22-23.)

c)     Den Hellige Ånd skulle komme.

Dette var det samme som ISRAELS HÅP. "Og nå står jeg her og skal dømmes for håp på DET LØFTE som av Gud er gitt til fedrene." (Ap.gj.26,6.)

   Paulus forkynte også at jøder og hedninger var likestilt i ett legeme, og at det var kommet en ny tid der alle mennesker ble frelst avd Guds nåde og bevart ved Guds nåde. (Dette var ikke åpenbart i Tanach. Det hørte med til hemmeligheten.)

        Det var viktig at jødene kunne KONTROLLERE Paulus sin forkynnelse ut ifra Skriftene. Det står følgende om jødene i Berøa: "Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonikia. De tok imot ordet med ALL GODVILJE og GRANSKET DAGLIG SKRIFTENE om det var således som det ble sagt dem." (Ap.gj.17,11.)

   Ved siden av den muntlige undervisningen så utla Paulus de forskjellige hemmelighetene for de nye menighetene som ble dannet, i sine brever. Hvis vi skal summere Paulus oppdrag i noen få ord, så kalte han selv det evangeliet som han forkynte for "GUDS NÅDES EVANGELIUM". (Ap.gj.20,24.)

 

12.)En av de STØRSTE DEL-HEMMELIGHETENE som Paulus fikk åpenbart om HEMMELIGHETEN, var det forholdet at det allerede etter vekkelsen i Antiokia i året 44 hadde oppstått EN NY MENIGHETSTYPE, der JØDER og HEDNINGER VAR LIKESTILT I JESU LEGEME. Den "nye" menigheten i Antiokia var et bevis på det.  

       Opprinnelig hadde den vært en messiansk menighet, men på grunn av at den fikk tilslutning av så mange hedninger, så gikk den over til å bli EN KRISTEN MENIGHET. Det var også i Antiokia at de troende først fikk navnet "kristne". (Ap.gj.11,26.)

   Denne hemmeligheten er nevnt både i Paulus første og i de senere brevene som han skrev. Den har flere benevnelser som for eksempel "JESU LEGEME", "EN NY SKAPNING", "MENIGHETEN" og "ET NYTT MENNESKE". "således er vi mange ETT LEGEME I KRISTUS, men hver for seg er vi hverandres lemmer." (Rom.12,5.)

   "Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi der er ETT BRØD (Jesus), er vi ETT LEGEME, enda vi er mange, for vi har del i det ene brød." (1.Kor.10,16-17.)

   "Men nå er dere KRISTI LEGEME og hans lemmer, hver etter sin del." (1.Kor.12,27.)

   "Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han (eller tilhører han) EN NY SKAPNING. Det gamle (Moseloven med dets bud og forskrifter) er borte. Se, det er komme noe nytt i stedet (de nye ordningene for den kristne menigheten.)" (2.Kor.5,17.)

   "For herken omskjærelse eller forhud er noe, men bare EN NY SKAPNING." (Gal.5,15.)

   "og han (Gud) la alt under hans (Jesu) føtter og gav ham som hode over alle ting til MENIGHETEN, som er HANS LEGEME, fylt av ham som fyller alt i alle." (Ef.1,22-23.)

    "idet han ved sitt kjød avskaffet den Lov som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv kunne skape de to (jøder og hedninger) til ett NYTT MENNESKE, idet han gjorde fred og forlike dem begge (jøder og hedninger) i ETT LEGEME med Gud gjennom korset, idet han på det drepte fiendskapet." (Ef.2,15-16.)

   "at hedningene er medarvinger og hører med til LEGEMET og har del med i løftet (om å få tilhøre legemet)- i Kritus Jesus ved evangeliet." (Ef.3,6.)

   "ETT LEGEME og en Ånd, likesom dere og er kalt med ett håp i deres kall." (Ef.4,4.)

   "for vi er hans LEGEMES lemmer." (Ef.5,30.)

   "og han er hodet for LEGEMET, som er menigheten,…" Kol.1,18.)

   "Og Kristi fred råde i dere hjerter, den som dere og ble kalt til i ETT LEGEME." (Kol.3,15.) 

      Ut ifra det som vi har skrevet ovenfor, skulle det ikke være mye tvil om at Paulus forkynte "JESU LEGEME, som både bestod av jøder og hedninger- både i sine tidlige og i sine senere brever. Dersom dette ikke er det samme legemet, så underviste Paulus om "TO FORSKJELLIGE LEGEMER", men det er HELT UTELUKKET. Hans senere brev er i overenstemmelse med hans første brev.

   Både 1. Brevet til korintierne 10,17 og Brevet til efeserne 4,4 skrev han at det bare er ETT LEGEME, og når det er ETT LEGEME, KAN DET IKKE VÆRE TO LEGEMER. "ETT LEGEME og en Ånd, likesom dere og er kalt med ett håp i deres kall." (Ef.4,4.)

 

13.) I overenstemmelse med dette finner vi også ordet HEMMELIGHET i  både Paulus tidlige og senere brever. "Men han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen om Jesus Kristus (forsoningen), etter åpenbaringen av den HEMMELIGHET som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men NÅ er kommet for lyset og ved profetiske Skrifter (Paulus sine brever) etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for ALLE FOLK (gr.ethnos), for å virke troens lydighet. "(Rom.16,25-26.)

   "men som en HEMMELIGHET taler vi Guds visdom, DEN SKJULTE, som Gud fra tidsaldrene av har forut bestemt til våre herlighet." (1.Kor.2,7.)

   "idet han kunngjorde oss sin viljes HEMMELIGHET etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv." (Ef.1,9.)

   "at han VED ÅPENBARING har kunngjort MEG HEMMELIGHETEN, således som jeg ovenfor har skrevet med få ord, hvorav dere når dere leser det, kan kjenne MIN INNSIKT i KRISTI HEMMELIGHET." (Ef.3,3-4.)

   "Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ETT LEGEME (til tross for at de er to atskilte individer). DENNE HEMMELIGHET er stor, men jeg tenker hermed på KRISTUS og på MENIGHETEN (de er en åndelige enhet til tross for at der er flere individer.)" (Ef.5,31-32.)

   "og også for meg at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets HEMMELIGHET (som er den kristen menigheten.)" (Ef.6,19.)

   "hvis tjener jeg er blitt etter den Guds husholdning (den frie nådens tid), som er MEG GITT blant dere, det vil si å FULLFØRE GUDS ORD, DEN HEMMELIGHET som har vært SKJULT fra alle tiders og generasjoners opphav, men NÅ ER BLITT ÅPENBART for hans hellige." (Kol.1,25-26.)

   Det går ikke an å hevde at Paulus framstilte en type hemmelighet i sine  første brever og en annen type hemmelighet i sine senere brever. På samme måten som det bare er ETT LEGEME, er det også bare EN HEMMELIGHET. At denne hemmeligheten angår flere sider ved Jesu legeme, det er en helt annen sak. Totaliteten av denne hemmeligheten angår Jesu legeme.

 

14.)At det bare er ETT LEGEME og EN HEMMELIGHET i Paulus sine brever, sees også av følgende forhold:

a)     Paulus lærte både i sine tidlige og i sine senere brever at det kristne legemet var knyttet til EN ÅND og en DÅP. Dette var Den Hellige Ånd, og det var gjenfødelsen og Den Hellige Ånds dåp, som døpte den troende inn i Jesu legeme. "for vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ETT LEGEME, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller fri, og vi har ALLE fått en Ånd å drikke." (1.Kor.12,13.)

         "ETT LEGEME og EN ÅND, likesom dere og er kalt med ett håp (den kristne menighets bortrykkelse) i deres kall, en Herre, en tro, EN DÅP (gjenfødelsen og den Hellige Ånds dåp.)" (Ef.4,4-5.)

 

b)    Paulus lærte både i sine tidlige og i sine senere brever at dette ene legemet bestod av både JØDER og HEDNINGER. "for vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller hedninger, enten vi er treller eller fri. Vi har fått en Ånd å drikke." (1.Kor.12,13.)

        "og forlike DEM BEGGE i ETT LEGEME med Gud gjennom korset, idet han på dette drepte fiendskapet. Og han (Jesus) kom og forkynte fred for dere som var langt borte (hedningene) og fred for dem som var nær ved (jødene), for ved ham har vi BEGGE adgang til Faderen i en Ånd." (Ef.2,16-18.)

 

c)     Paulus lærte i både sine tidlige og senere brever at hemmeligheten med menigheten var fra FØR TIDSALDRENE. "men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, DEN SKJULTE, som Gud fra før tidsaldrene av har FORUT bestemt til vår herlighet." 2.Kor.2,7.)

        "likesom han utvalgte oss i ham FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn." (Ef.1,4.)

   Mens de messianske jødene var uttatt fra VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT, i og med at Riket var uttatt fra dette tidspunktet (Mat.25,34.), var det kristne legemet uttatt fra FØR VERDEN BLE TIL. Det måtte være slik, for den messianske forsamlingen tilhører DENNE JORDEN og skal sammen med Jesu styre den i 1000 år. Den kristne menighet derimot tilhører himmelen, og den eksisterte lenge før jorden ble skapt.

 

15.)Vi har også et ANNET HÅP enn det som de messianske jødene hadde. De hadde det håpet om at de skulle få del i DE RETTFERDIGES OPPSTANDELSE på den siste dagen og på den måten bli medlemmer av Riket for Israel. "så er du salig, for de (de fattige og de elendige) har ikke noe å gi deg igjen, men du skal få det igjen i de rettferdiges oppstandelse." (Luk.14,14.)

         "Marta sier til ham (Jesus): Jeg vet at han (Nikodemus) skal oppstå i oppstandelsen på den siste dagen." (Joh.11,24.)

           Den kristne menigheten har ikke bare fått løfte om en oppstandelse, men også om en BORTRYKKELSE av de troende. Den kristne menighet, som er Jesu legeme, skal ikke gjennom trengselstiden på 7 år, men Jesus skal komme ned i skyene og hente den hjem til seg. Jesus kan ikke tillate at hans legeme blir ødelagt i de forferdelige endetidsbegivenhetene, som ligger foran. "og vente på hans Sønn fra himlene, som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra av (gr.apo) den kommende vrede." (1.Tess. 1,10.) (Den greske preposisjonen "apo" betyr "fra". Det betyr at den kristne menigheten ikke skal- verken inn i eller gjennom trengselstiden på 7 år.)

   Den kristne menighets bortrykkelse blir også beskrevet som en HEMMELIGHET. Denne hemmeligheten blir beskrevet allerede i hans 2 første brever og ikke bare i hans siste brever. "for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes opp i luften for å møte Herren, og så skal vi ALLTID VÆRE SAMMEN MED HERREN. Trøst da hverandre med disse ord." (1.Tess.4,16-18.) (1.Brevet til tessalonikerne var det første brevet som Paulus skrev. Det ble skrevet i året 52.)

    "Se, jeg sier dere en HEMMELIGHET. Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles." (1.Kor.15,51.)

   "Ett legeme og en Ånd, likesom dere og er kalt med ETT HÅP i deres kall." (Ef.4,4.)

   "For vårt borgerskap er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus SOM FRELSER." (Fil.3,10.)

   "mens vi venter på DET SALIGE HÅP og ÅPENBARELSEN av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet." (Titus 2,13.)

   Dersom ikke Paulus sine tidlige brever og de senere brever taler om den samme bortrykkelsen av de hellige, da har vi også TO BORTRYKKELSER. Den første bortrykkelsen angår de messianske jødene og den andre bortrykkelsen angår den kristne menigheten. Dette kan ikke stemme, for vi har overfor vist at den messianske menigheten ikke ventett på en bortrykkelse, men på en oppstandelse.

   Den messianske oppstandelsen er dessuten en BETINGET OPPSTANDELSE. Den er betinget av at jødene tar imot Messias.

   Den kristne menighets bortrykkelse er IKKE BETINGET. Jesu komme for den kristne menighet skjer når det kristne legemet er FULLT, og det er bare Gud som vet dette. Derfor kan vi også snakke om at bortrykkelsen er IMMANENT, som betyr "overhengende".

   Umiddelbart etter den kristne menighets bortrykkelse skal vi fram for Jesu domstol i himmelen for å få igjen det som er skjedd ved legemet- enten det er ondt eller godt. (1.Kor. 3,10-15.) Her er det snakk om "nådelønnen" og ikke selve "frelsen".

   Det er blitt hevdet fra ekstremt ultradispensjonalistisk hold at dette ikke gjelder Guds domstol i himmelen, men Guds domstol i Jerusalem.

   Det blir videre hevdet at medlemmene i den kristne menighet ikke behøver å få noen dom over sine liv, for de er både frelst av nåde og bevart av nåde. Det er rett, men det betyr ikke at vi ikke skal fram for Jesu domstol, for å få våre liv vurdert.

   Vi vet at det er flere måter å bruke Guds nåde på, og det er ikke alle som er like riktige. Det er VÅRT LIV I NÅDEN som skal vurderes.

   Dessuten skal denne dommen gi grunnlaget for hvilke tjenester og oppgaver de troende skal få- både i 1000 års-riket og i de framtidige tidsperiodene.

  

16.)De som har et ekstremt ultradispensasjonalistisk syn, mener at den kristne menighet i det hele tatt ikke er koblet inn i Abrahampakten, Den nye pakt i Jesu blod, inn i det gode jødiske oljetreet og inn i det himmelske Jerusalem. Dette kan ikke være rett for både Paulus første og senere brever beskriver at vi har del i JØDENES LØFTER og PAKTER. "Derfor fikk han (Abraham) løftet ved troen, for at det kunne være som en nåde, så løftet kunne stå fast for HELE ÆTTEN ætten, ikke bare for den som har Loven (jødene), men også FOR DEN SOM HAR ABRAHAMS TRO, SOM ER FAR TIL OSS ALLE." (Rom.4,16.)

         "Derfor skal dere vite at de som har ABRAHAMS TRO, de er ABRAHAMS BARN." (Gal.3,7.)

          "Her er ikke jøde eller greker. Her er ikke trell eller fri. Her er ikke mann eller kvinne, for dere er alle en i Kristus Jesus (her er det snakk om den kristne menigheten). Men hører dere Kristus til, da er dere jo ABRAHAMS ÆTT, arvinger etter løfte (til Abraham.)" (Gal.3,28-29.)

       "at dere (hedningene) på den tid (før Golgata) stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og FREMMED FOR PAKTENE MED DERES LØFTE, uten håp og uten Gud i verden (viss de da ikke var proselytter til jødenes tro), men NÅ i Kristus Jesus er dere som var langt borte (hedningene) kommet nær til i Jesu blod." (Ef.2,12-13.)

   "Så er dere (hedningene) da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges (de hellige jøder) MEDBORGERE og GUDS HUSFOLK." (Ef.2,20.)

   "at hedningene er MEDARVINGER og HØRER MED TIL LEGEMET og har del med i løftet- i Jesus Kristus ved evangeliet." (Ef.3,6.)

   Vi hedninger er koblet inn i DE FLESTE av jødenes pakter, men vi er koblet inn sammen med jødene, ikke i stedet for dem, som erstatningsteologien hevder. Vi har ikke overtatt jødenes løfter og Guds planer med jødene, men vi har ved Guds nåde fått del i paktene.

   Til tross for dette så må vi likevel være oppmerksomme på det forholdet at jødene har fått en JORDISK KALL, mens den kristne menigheten har fått et HIMMELSK KALL. Dette betyr at IKKE ALT i Guds pakter med jødene angår den kristne menigheten. Det er en del aspekter ved Abrahampakten som ikke angår den kristne menigheten. Det gjelder for eksempel løftet til jødene om et stort landområde i Midt-Østen, og det gjelder jødenes velsignelser i det kommende Riket.

   Dette gjelder også Davidpakten som gir jødene et løfte om at det ikke skal mangle noen konge i Israel, som skal sitte på Davids trone. (2.Sam.7,8-17.)

   Dette gjelder også Guds pakt med Levi om at han og hans etterkommere skulle ha presteembetene i Israel. Dette hører med til Moseloven.(2.Mos.28-29.)

   Dette gjelder også Guds løfter til jødene om at de skal være konger og prester i hele verden i 1000 års-riket. Dette er også en del av Moseloven. (2.Mos.19,5-6.) (Se artikkelen: Det er jødene som er Herrens konger og prester.)

   Moseloven ble fornyet rett før jødene skulle innta det lovede landet. Dette er den såkalte "LANDPAKTEN". Den er inngått med jødene og angår ikke den kristne menigheten.

   Vi hedninger er heller IKKE koblet inn i Mosepakten. Den er bare opprettet med jødene. Vi er ikke forpliktet på den i vandringen som troende, men vi er forpliktet på Paulus sin lære og de forordningene som han la fram for den kristne menigheten.

   Vi er videre koblet in i det GODE JØDISKE OLJETREET, for dette treet symboliserer FRELSE. "Oljen" er et bilde på Den Hellige Ånd". (Romerne 11.)

   Vi vet at en del trær i Bibelen symboliserer Israels forskjellige åndelige tilstander opp gjennom deres historie. TORNEBUSKEN symboliserer ISRAELS FORNEDRELSE ute blant hedningene. MYRTEBUSKEN symboliserer ISRAEL i landflyktigheten. FIKENTREET symboliserer ISRAELS GJENOPPRETTELSE. VINTREET symboliserer DET FRELSTE ISRAEL i Rikets tid. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 1. Kapittel: Fikentreets tegn)

   Av disse trærne er vi BARE podet inn i det jødiske oljetreet, for det angår frelsen i Jesus Kristus.

   Vi er også koblet inn i DET NYE JERUSALEM. (Gal.4,22-31.) Det nye Jerusalem er selve himmelen, som er Guds bolig. Vi skal bo der i 1000 års-rikets periode. Det er først på den nye jord at Det nye Jerusalem skal komme ned på den nye jorden. (Joh.Åp. 21-22.)

   Vi må skille mellom Riket for Israel eller Himlenes Rike og Det nye Jerusalem. Det første er en tidsperiode mens det siste er selve Guds bolig, hvor  ALLE FRELSTE skal bo, ETTER AT Rikets periode er avsluttet. (Ef.1,10.)

   De troende i gammel-testamentlig tid så både fram til Riket for Israel (Hebr.11,16) og det himmelske Jerusalem. (Hebr.11,10.). Selve Riket vil vare i 1000 år, og deretter kommer det nye Jerusalem ned på den nye jorden.

   Når vi snakker om at vi er koblet inn i jødenes løfter og pakter, så må vi også være oppmerksomme på disse aspektene ved dette. Det er ikke alt i løftene og paktene som angår den kristne menigheten.

    Jødenes pakter og løfter er ikke inngått med den kristne menighet, men vi er koblet inn i en del av dem på grunn av GUDS NÅDE. Jødene skal takke Gud for at han oppfyller løftene til dem, men hedningene skal takke Gud for hans miskunnhet. "Jeg mener: Kristus var blitt en tjener for de omskårne for Guds sanndruhets skyld, for Å STADFESTE LØFTET TIL FEDRENE, men hedningene skal takke Gud FOR HANS MISKUNNHET, som skrevet er: Derfor vil jeg prise deg iblant hedninger og lovsynge ditt navn." (Rom.11,8-9.)

    Her brukte Paulus et Bibel-sitat fra Tanach, som angår Riket for Israel, på den kristne menigheten. Dette er typisk for Paulus måte å bruke Tanach på i forhold til den kristne menigheten. I utgangspunktet så gjelder ikke dette utsagnet den kristne menigheten, men han brukte det som en ILLUSTRASJON på den kristne menighets forhold til Israel i vår tidsperiode. (Se artikkelen: Paulus bruk av Tanach i sin undervisning.)

   Hva som gjelder Den nye pakt i Jesu blod, så er den IKKE OPPRETTET med den kristne menigheten, men den er opprettet med Israel, men i og med at jødene ikke ville gå inn i denne pakten, så administrerer den kristne menigheten DELER AV DENNE PAKTEN i vår tidsperiode. "som og gjorde oss duelige til å være TJENER FOR EN NY PAKT (den nye pakt i Jesu blod), ikke for bokstav, men for Ånd, for bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende." (2.Kor.3,6.)

   I vår tidsperiode har vi del i en del av velsignelsene i Den nye pakt i Jesu blod. Vår frelse er forankret i Jesu død på Golgata, men som vi vet, skal igjen Gud føre jødene inn i den nye pakten i Jesu blod. De skal da bli til en STOR VELSIGNELSE FOR HELE VERDEN. (Rom.11,12-15.)

   Det går derfor ikke an å hevde at den kristne menighet ikke har del i Den nye pakt i Jesu blod, slik som de ekstreme ultradispensasjonalistene hevder. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: 4 forskjellige syn på Den nye pakt.)

   Det er forskjell på det forholdet at den kristne menighet var en hemmelighet i Tanach, og at enkelthetene ikke var gjort kjent i Tanach, og det forholdet at vi er koblet inn i en del av jødenes løfter og pakter.

  

17.)Dersom den kristne menighet først fikk sin begynnelse i året 60, så må det teologiske innholdet i de brevene som Paulus skrev før den tid, være i OVERENSSTEMMELSE med det profetiske ordet i Tanach, men det er det ikke. Paulus fikk åpenbart mange hemmeligheter som ikke var åpenbart i Tanach.

         Det er blitt hevdet fra ekstremt ultradispensjonalistisk hold at når Paulus uttalte seg til jødene om "ISRAELS HÅP", så var det Riket for Israel han underviset om. Dette er ikke riktig. I disse tilfellene så var det Messias lidelse, død og oppstandelse han refererte til. "Og nå står jeg her og skal dømmes for håp på det LØFTE som av Gud er gitt til fedrene. Det som vårt tolvstammefolk under uavlatelig Guds-tjeneste natt og dag håper og vinne fram til. For DETTE HÅP tiltales jeg av jøder, konge! (kong Agrippa.)" (Ap.gj.26,6-7.)

   Det kommer tydelig fram i Apostlenes Gjerninger 22-23 hva DETTE HÅPET gikk ut på. "Så har jeg da fått hjelp fra Gud og står til denne dag og vitner både for liten og for stor, idet jeg IKKE SIER NOE ANNET enn hva profetene og Moses har sagt skulle skje: at MESSIAS SKULLE LIDE, og at han som DEN FØRSTE av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for FOLKET (jødene) og for HEDNINGENE (proselyttene.)

   Hva som gjelder Paulus bruk av Tanach, så brukte han den på to måter:

 

a)     I samtale med jødene henviste han til Tanach. Han pekte på det som Moses og profetene hadde sagt. Dette hadde med Jesu person å gjøre, Den Hellige Ånds komme og forhold som skulle skje i følge det profetiske ordet.

b)    Når Paulus underviste den kristne menigheten, siterte han også ofte fra Tanach, men i disse tilfellene så FORANDRET han del av sitatene, slik at de kom i samsvar med den NYE REALITETEN og den NYE SITUASJONEN, som hadde oppstått- nemlig det at Gud hadde forkastet Israel, og at han nå arbeidet med en ny forsamling- den kristne menigheten- som bestod både av jøder og hedninger. (Se min artikkel: Paulus bruk av Tanach i sin undervisning.)

       

18.)Et annet Bibel-ord som blir brukt til inntekt for det ekstreme ultradispensasjonalistiske synet, er det som står i Brevet til romerne 3,1-2: "Hva FORTRINN har da jøden? Eller hva gang er det i omskjærelsen? Meget i alle måter: Først og fremst at Guds ord (Tanach med sine mange løfter til jødene) ble dem betrodd."

          Dette betyr ikke at jødene hadde noen frelsesmessige fortrinn i Paulus sine brever, eller at hedningene måtte gå inn i jødedommen for å bli frelst. Det betyr at de løftene som Gud har gitt jødene, de skal aldri falle bort. De er bevart hos Gud til den tiden kommer da jødene igjen skal ta dem i eie. Dette skjer først etter at jødene har kommet til tro på Jesus fra Nasaret som jødenes frelser og konge. "For hvorledes er det? Om somme (de fleste av jødene) var uttro skulle da deres utroskap gjøre GUDS TROSKAP TIL INTET? Langt derfra! La det stå fast at GUD ER SANNDRU, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du (Gud) må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak." (Rom.3,3-4.)

   At jødene ikke har noen fortrinn på det frelsesmessige området, kommer også til uttrykk i det samme brevet, hvor det står: "Det er jo INGEN FORSKJELL PÅ JØDE og GREKER. De har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham." (Rom.10,12.)

  

        

19.)Grunnen til at Paulus ble fengslet i Roma i årene 60-62, var to-sidig:

 

a)     Han underviste jødene både om at Jesus var Messias, og at hedningene var MEDARVINGER sammen med jødene. Han underviste DE ENKLE TING om Messias. "Av denne årsak har jeg da bedt dere (jødene i Roma) for å få se dere og tale med dere, for det er for ISRAELS HÅPS SKYLD (Messias) jeg bærer denne lenke."(Ap.gj. 28,20.)

       "Og han (Jesus) sa til meg: Dra ut! for jeg vil sende deg til hedningefolkene langt borte. Inntil dette ord hørte de (jødene i Jerusalem) på ham, men da løftet de sin røst og sa: Ta ham bort fra jorden! Han burde ikke få leve." (Ap.gj.22,21-22.)

b) I tillegg til det så underviste han om HEMMELIGHETEN. Dette gjorde han først etter at han hadde dannet en menighet. "og også for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre EVANGELIETS HEMMELIGHET, for HVIS SKYLD jeg er SENDEBUD I LENKER, at jeg må tale med frimodighet om det, således som jeg bør tale." (Ef.6,19-20.)

   "og bed også for oss at Gud må opplate oss en dør for ordet så vi kan forkynne KRISTI HEMMELIGHET, den FOR HVIS SKYLD jeg og er I LENKER." (Kol.4,3.)

    Dette betyr at den kristne menigheten IKKE BLE STIFTET i år 60 etter Messias, men at den ble stiftet FØR DEN TID. Evangeliets hemmelighet var gjort kjente lenge før år 60.

   Etter min vurdering ble den kristne menighet stiftet i året 37 ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus. Hvorvidt han vant noen mennesker for Kristus mens han var i Arabia i 3 år, vet vi ikke, men det er ikke usannsynlig at han også i denne perioden førte mennesker inn i det kristne legemet. Hans arbeid skjøt først fart etter at han kom tilbake til Tarsus. I de neste 4 årene stiftet han flere menigheter i Lille-Asia. (Ap.gj.15,23.)

 

20.) På sin andre misjonsreise, som varte fra årene 51-53 ble menigheten i Filippi grunnlagt av Paulus og Silas. (Ap.gj.16,12-40.)

   I sitt Brev til filippenserne, som ble skrevet i året 62, henviste Paulus til det SAMARBEIDET SOM DE HADDE HATT FRA DEN FØRSTE TID AV. "På grunn av deres samfunn med meg i arbeidet for EVANGELIET FRA DEN FØRSTE DAG INNTIL NÅ. Og jeg er viss på at han som BEGYNTE en god gjerning (forkynnelsen av evangeliet), vil fullføre det inntil Jesu Kristi dag (Jesu komme for den kristne menigheten.)" (Fil. 1,5-6.)

   "Men dere vet og, dere filippensere, at i EVANGELIETS FØRST TID, da jeg drog ut fra Makedonia, hadde ingen menighet regning med meg over gitt og mottatt uten dere alene." (Fil.4,15.)

   Dette betyr at han hadde en ENHETLIG TJENESTE ovenfor menigheten i Filippi helt fra hans første besøk der, som skjedde ca. år 51. Dette betyr at han forkynte det samme i denne menigheten i hele dette tidsrommet fra året 51 og til året 62, da han skrev Brevet til filippenserne.

   Dette viser også at det ekstreme ultradispensasjonalistiske synet ikke kan være riktig.

 

21.) Hva som gjelder Israels ÅNDELIGE FALL, så skjedde det I ETAPPER. Hver gang Israel eller jødene hørte forkynnelsen om Messias og ikke tok imot den, så skjedde det et åndelig fall i den jødiske nasjonen. Det er flere oppfatninger blant Bibel-lærere når NÅDETIDEN for jødene var slutt.

          Jeg skal bare kort nevne en del av de syn som er- uten at jeg vil utdype de argumentene, som ligger til grunn for de forskjellige syn. (Se min artikkel: Den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Del 2.)

   Det er følgende syn på dette:

 

a)     Tilbudet gjaldt de 12 første kapitlene av Matteus Evangelium.

b)    Tilbudet varte til og med Matteus 23.

c)     Tilbudet varte til og med kapittel 7 i Apostlenes Gjerninger.

d)    Tilbudet gjaldt til kapittel 9 i Apostlenes Gjenringer. I dette kapitlet blir Paulus sin omvendelse beskrevet. Dette skjedde i året 37.

e)     Tilbudet gjaldt til kapittel 10 i Apostlenes Gjerninger. Dette var i året 40.

f)      Tilbudet gjaldt til kapittel 13 i Apostlenes Gjerninger. Dette var i året 45.

g)     Tilbudet gjaldt til kapittel 15 i Apostlenes Gjerninger. Dette var i året 50.

h)     Tilbudet gjaldt til kapitlene 21,17-23,30 i Apostlenes Gjenringer. Dette var i året 58. I dette året besøkte Paulus Jerusalem og jødene der. Han BRØT dermed den avtalen som ble inngått mellom ham og apostlene på Apostelmøtet i Jerusalem i året 50, om at han skulle forkynne "umoskjærelsens evangelium" til hedningene, mens apostlene skulle forkynne "omskjærelsens evangelium" til jødene i Israel og til de messianske forsamlingene rundt om i diasporaen. (Se Brevet til galaterne. Kapittel 2.)

i)       Tilbudet gjaldt ut kapittel 28 i Apostlenes Gjerninger. Dette var i året 60. I årene fra 60 og til 62 skrev Paulus 7 av sine fangenskapsbrever. Det siste fangenskapsbrevet, som er 2. Brevet til Timoteus, ble skrevet i året 67 da han på nytt var fengslet i Roma.

j)       Tilbudet varte helt til år 70 med Jerusalems og templets ødeleggelse av romerne.

         Det er ikke godt å vite det HELT EKSAKT NÅR NÅDETIDEN for jødene var ute med henblikk på opprettelsen av Riket for Israel, men det er HELT RIKTIG å hevde at nådetiden for opprettelsen av Riket var slutt FLERE ÅR FØR ÅRET 60.

   Allerede i Det første Brevet til tessalonikerne, som ble skrevet i året 52, står det at VREDEN VAR KOMMET OVER JØDENE, fordi de både forfulgte de messianske menighetene i Israel og de kristne menighetene som Paulus hadde dannet. "For dere, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet dere og har lidt det samme av deres egne landsmenn, som de har lidt av jødene, som og slo den Herre Jesus i hjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot, idet de (jødene) hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, for at de alltid må fylle sine synders mål. Dog VREDEN HAR ENDELIG NÅDD DEM." (1.Tess.2,14-16.)

   Også Brevet til romerne, kapittel 11, beskriver at nådetiden for jødene var ute på det tidspunktet, da dette brevet var skrevet. Det ble skrevet i året 57. "Således er det også i denne tid blitt en LEVNING tilbake etter NÅDENS UTVELGELSE (Paulus sin forkynnelse), men er det AV NÅDE da er det IKKE MERE AV GJERNINGER, ellers blir nåden ikke mer nåde. Hvorledes altså? Det som Israel attrår (Messias komme og opprettelsen av Riket), det har de ikke nådd, men de utvalgte (av jødene) har nådd det. DE ANDRE ER BLITT FORHERDET." (Rom.11,5-7.)

   Vi kan derfor IKKE HEVDE at nådetiden for jødene var slutt først i året 60, slik som de ekstreme ultradispensasjonlisene hevder. Nådetiden for jødene var slutt allerede i året 52.

   Det forholdet at Paulus i året 58 brøt den avtalen som han hadde med jødene, om ikke å forkynne evangeliet for jødene i Israel, viser også at nådetiden for jødene var slutt før år 60.

   Når det nå viser seg at nådetiden for jødene var slutt før år 60, så er det IKKE RETT det som blir hevdet, at Paulus forkynte til den messianske forsamlingen og dets proselytter fram til året 60, og at han først forkynte til den kristne menigheten etter året 60.

   Etter som jeg ser det så forkynte Paulus til den kristne menighet helt fra sin omvendelse i året 37. Han står derfor for en ENHETLIG forkynnelse, og han forkynte ikke til den messianske forsamlingen.

   At han skrev om forholdet mellom den jødiske og den kristne forsamlingen i en del av sine brever (f.eks 2.Tess.2 og Romerne 9-11.), og at han skrev Brevet til hebreerne, vil ikke forandre noe på dette.

   Det forholdet at Paulus fikk en del av sine åpenbaringer OVER TID, vil heller ikke forandre noe på det oppdraget som han hadde.

   Vi må videre skille mellom Guds kall til jødene og de messianske menighetene. At nådetiden for jødene gikk ut, betydde ikke at de messianske menighetene ikke levde vider i Israel og i diasporaen. De levde videre også ut over året 70.

   Det som skjedde i året 60, var at Paulus tok den FULLE KONSEKVENSEN av at nådetiden for jødene var slutt. Fra den tid av forkynte han IKKE LENGER "først for jødene", men han tok imot ALLE som kom til ham i fengslet, for å høre hans forkynnelse. Det var både jøder og hedninger som kom. "Han ble to fulle år i sitt leide herberge og tok imot ALLE SOM KOM TIL HAM, og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring." (Ap.gj.28,30-3|1.)

   Jeg tror ikke at det ekstreme ultradispensasjonalistiske synet er rett. Det kan være en del argumenter som kan gi uttrykk for, at dette synet kan være rett, når vi ser argumentene ISOLERT, men når vi innordner dem i HELHETEN, så må det moderat ultradispensasjonalistiske synet være det som er riktig.

 

Tingvoll den 20-4-05.

 

Oskar Edin Indergaard.

  

   forrige side