|
Leserbrev / Debatt : Referanse: Innlegg av pastor Thomas Bjerkholt, Onsdag 22.05.02 (side 3)
Menighetsledelse i paulinsk lære Av Jan Lilleby Jeg har med stor interesse lest pastor Thomas Bjerkholts innlegg onsdag 22.05. Og jeg vil støtte hovedtanken i hans innlegg, som jeg finner meget riktig. Han hevdet blant annet at en av grunntankene en finner i Bibelen om lederskap i menigheten, må være et kollegium av eldste - som han innenfor den ordning som praktiseres i Frikirken, kaller for menighetens styre og øverste ledelse. Jeg siterer noe: "..Ansvaret for forkynnelsen og sakramentsforvaltningen ligger i Eldsterådet. De eldste skal våke over menighetens liv og se til at hele Guds råd til frelse blir forkynt. Eldsterådet prøver nye medlemmer og skal verge menigheten mot vrang lære. Eldsterådet fører også de saker som har med kirketukt å gjøre." Jeg er av den oppfatning at Bjerkholts syn finner stor støtte i paulinsk lære. Men jeg har forstått hans innlegg slik, at tross det at eldsterådet utgjør øverste lederinstans, så har dette råd ansatt èn evnt. fler pastorer - avhengig av eksakt hvilken menighet i landet det er tale om. Korriger meg dersom jeg har oppfattet feil. Altså, rent praktisk så finner man en "alene-pastor", - med det mener jeg: Bare èn person som er menighetens faste forkynner. Eventuelt muligens også den eneste forkynner overhodet? La meg med en gang bemerke at dette syn er atskillig mer riktig og bibelsk enn for eksempel den praksis vi i flere år nå har sett hos trosmenighetene, der man har en suveren pastor på topp, som leder resten av menigheten ut fra en gitt visjon. Varianter finnes, men dette er vel det mest alminnelige syn på hyrde/pastor/forstander en finner i disse miljøene. Det finnes også utbredt mye innen pinsemenig-hetene og andre frimenigheter. I hele Paulus sin 30 år lange tjeneste som hovedapostel for det nye nådebudskapet til oss hedninger, så finner vi at han konsekvent innsatte et flertallslederskap. Aldri noen suveren hyrde/ pastor/ forstander/ eldste på topp. Dersom da vi i vår tid hevder og mener at vi er bibelske og følger malen fra Paulus (noe vi bør gjøre) - da mener jeg at det i flere sammenhenger i kristenheten må kraftige justeringer til. Det har fra tid til annen stått innlegg i flere kristne magasiner og aviser omkring dette. Blant annet ble et tilfelle av avskjedigelse av en pastor i Malmø, kommentert av en pastor innen trosbevegelsen, som noe som var utslag av ubibelsk ledersyn. Han mente at et eldsteråd ikke kunne ha myndighet til å sparke en pastor, i og med læren innen trosmenighetene om at pastoren nærmest sitter på livstid, om så behager. Pastoren kan ikke røres, med mindre det er snakk om regelrett synd og fall. Fra en slik synsvinkel kan det virke utrygt å være pastor underlagt et såkalt eldsteråd. Og fra motsatt synsvinkel - som i konservative frimenigheters tilfelle, kan det virke kunstig og uheldig å overlate alt ansvar og ledelse til bare èn mann på topp, pastoren. Begge synspunkter slik jeg her fremstiller det kan på hver sin måte finne et forsvar. Men hva lærte egentlig Paulus? Slik jeg ser det, var det verken modellen med et eldsteråd som ansetter utenforstående "alene-pastor" - eller for den saks skyld, flere pastorer som underlegges rådet, - eller modellen med eneleder på topp, kalt pastor, slik vi oftest finner innen trosbevegelsen og flere pinsekarismatiske miljøer. Hvis vi kan ha lov til å hevde en "bibelsk" modell, så kan jeg ikke se annet enn at Paulus og hans viseapostler og forlengede armer, Titus og Timoteus, sørget for å innsette et flertallskollegium der alle var likeverdige. Og der ingen var noen utpekt favoritt-forkynner eller lignende. Samtidig vil jeg sterkt hevde at det finnes belegg for å tro at Paulus innsatte menn som hadde et vanlig yrke å ivareta, og ikke var profesjonelle predikanter. Dette hva gjelder menighetsledelse, vel å merke. Evangelister er jo nødt til ofte å være i heltid, likeså misjonæren. Og noen ganger, bibellæreren. I jødedommen og da selvsagt rabbinismen, ble det krevet at en lærling - noe jo Paulus en gang var, under Gamaliel, måtte ha et yrke og tjene penger. Ellers kom de ikke inn i skolen. Dette syn er uten tvil biholdt av Paulus, og var rådende idet han sted etter sted innsatte ledere som skulle stå på lik linje både i verdighet og ansvar. Han tillot rett og slett ikke noen overhøy lederskikkelse noe sted! Dette er det også som ligger innebygget i hans lære der han i Ef.4, 15 sier at menighetens hode er Kristus. Etter først å ha beskrevet oss troende som selve legemet på nedsiden av hodet, som skal vokse opp til ham. Vi er hverandres lemmer, sier Paulus i 1.Kor.12. Vi befinner oss altså ikke i høyde med hodet. Med andre ord: Om det skulle sette seg en eneleder i spissen for en lokalmenighet, ville denne stjele plassen fra Kristus som er hodet. Her må jeg også støtte Bjerkholts syn, som i avslutningen av sitt innlegg antyder at en ikke kan tenke at menighetsledelse og ordninger er overlatt til oss og etter mønster av adiaforon. Altså at vi står helt fritt, bare vi gjør det i respekt for Herren. Jeg mener bestemt at Bibelens lære fra Paulus skal følges. Det er et stående hovedmønster vi hele tiden må ha for øye. En annen sak er jo at vi som kristne kan snuble i våre tolkninger og forståelse av det paulinske menighetssystem. Det er jo nesten også blitt mønsteret, da vi ikke har hatt for mye undervisning i kristenheten omkring dette. Er det på tide med å gjenvekke det paulinske system, som bare i liten grad praktiseres i Norge i dag? Ja, mener jeg. Noen hevder at Titus og særlig Timoteus legitimerer en rollemodell der en finner enepastoren på topp, og som bestemmer over de øvrige ledere i menigheten. Dette er feil. Timoteus og Titus var, som alt antydet, Paulus sine viseapostler - og hadde en særstilling som ikke gir rom for å bruke disse som modell for hvordan pastorer i dag skal lede menigheten alene. Bare Kristus kan være menighetens hode. Det vil han også være, uttrykt gjennom det flerlederskap som i Åndens inspirasjon er satt som likeverdige ansvarlige for menigheten. Kristus er lederen, uttrykt gjennom og ved Den Hellige Ånd. Se Apg.13, 1-4 der vi finner at Ånden tar ledelse og utsender Paulus og Barnabas på den første misjons-reisen. Her finner vi noe nytt, da dette skjedde: Ånden ga misjonsbefaling, og gjorde det på en slik måte at den også var tidsbegrenset (se Apg.14, der misjonsreisen avsluttes). Ånden detaljstyrte den nye hedningmenigheten. I dette miljø, og ut fra denne ordning begynte så Paulus for alvor sin tjeneste, og brakte oss "hemmeligheten" - "husholdningen med den Guds nåde" og som ikke ble åpenbart før Paulus kom til oss med det. Et evangelium med ett rettferdighetsprinsipp: Frelse ved tro, uten lov-gjerninger. Rikets jødiske menighet i Jerusalem og i Judea levde i to rettferdighetsprinsipper: Jesu nye lov og nåden ved tro. Apostlene stod for Gud under to rettferdighetsprinsipper. Dette var i Rikets tilbudstid. Men med Paulus kom et helt nytt budskap, der vi frelses som hedninger ved tro alene. Til dette hører da et nytt sett med menighetsordninger, der ikke lenger apostler skulle lede an, men et likeverdig flertallskollegium. Dette kunne være en kombinasjon av både forkynnere og av mer praktisk anlagte menn. De skulle passe sine yrker, og de skulle "..bære hverandres byrder.." og dele på oppgaven med å undervise og styre menigheten på Herrens vegne. Det skulle ikke finnes noen "pastor-skranke", som ulykkeligvis i moderne tid mest skaper avstand til verden utenfor menigheten. Folk i området skulle se at selv lederskapet bare var helt ordinære pliktoppfyllende vanlige mennesker, som trodde Gud, og dette skulle være en av de faktorer som ville bidra til at folket var åpne for å ta imot evangeliet om nåden. Dessverre tillater ikke et slikt kort innlegg som dette å gå mer utdypende tilverks, men jeg har mange fler argumenter på lager for at vi må få tilbake flerlederskapet i de norske kristne menighetene. Jeg imøteser flere innlegg og ser med spenning frem til å høre fra andre gjennom denne avisen! |