top2.jpg - 4040 Bytes
De to jødiske vitnene i Jerusalem, Den femte parantesen

"Og jeg vil gi mine to vitner at de skal være profeter i tusen to hundrede og seksti dager (3,5 år) kledd i sekk. Dette er de to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens herre. Og dersom noen vil gjøre dem skade, da går det ild (Guds dom) ut av deres munn (ved deres ord) og fortærer deres fiender, ja, dersom noen vil gjøre dem skade, da skal han drepes på den måte. Disse har makt til å lukke himmelen, så det ikke skal falle regn i de dager (1260 dager) de er profeter, og de skal ha makt over vannene til å omskape dem til blod, og til å slå jorden med allslags plage, så ofte de vil. Og når de har fullført sitt oppdrag, da skal dyret (Antikrist), som stiger opp av avgrunnen (gr.tes abyssu), føre krig mot dem og seire over. dem og drepe dem. Og deres lik skal ligge på gaten i den store by (Jerusalem), den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypten, der hvor og deres herre ble korsfestet. Og noen blant folkene og stammene og tungene og ættene skal se deres lik i tre dager og en halv, og ikke tillate at deres lik blir lagt i grav. Og de som bor på jorden (de verdslige), skal glede seg over dem og fryde seg, og de skal sende gaver til hverandre, fordi disse to profeter var til plage for dem som bor på jorden. Og etter de tre dager og en halv kom det livs ånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og en stor frykt falt på dem som så dem. Og de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! Og de steg opp til himmelen i skyen (Guds bolig var senket ned i skyen), og deres fiender så dem. Og i samme stund kom det et stort jordskjelv, og tiendelen av byen (Jerusalem) falt, og 7000 mennesker ble drept i jordskjelvet, og de andre (jøder) ble forferdet og gav himmelens Gud ære." (Åp.11,3-13.)
Disse to vitnene har sin funksjonstid i Jerusalem i 3,5 år. Det er to oppfatninger når det gjelder tiden for deres virke. Den ene gruppen av Bibel-forskere mener at de skal ha sin funksjonstid i den første halvdelen av Daniels profeti om de 70 åruker for Israel og Jerusalem (Dan.9,24-27.)
Den andre gruppen hevder at de skal ha sin funksjonstid i den store trengsel. Jeg er av den siste oppfatningen, og begrunner det ut av følgende forhold:
Hva som gjelder benevelsene "en tid, tider og en halv tid", "42 måneder" eller "1260 dager", så beskriver de ellers i Skriften den store trengselen, som skal komme over jorden. Det er ingen grunn til at denne benevnelsen skal bety noe annet akkurat her.
I Åp.11,1-2, som omhandler målingen av Guds tempel i Jerusalem, og som står umiddelbart foran vår kontekst, er benevnelsen "42 måneder" brukt om den store trengsel. Det er det samme tidsrommet som er beskrevet i Åp.11,3-13.
b) For det andre skal de på en spesiell måte HOLDE IGJEN FOR ANTIKRIST OG HANS INNFLYTELSE I ISRAEL. Vi vet at Antikrist ikke vil invadere Israel før enn etter at 3,5 er gått av trengselstiden. I de 3,5 første årene av trengselstiden vil det være en vennskaps- og samarbeidsavtale mellom Antikrist og Israel. Det er derfor ikke behov for de to vitners virksomhet i Jerusalem i første halvdel av åruken. I den siste del av å ruken er det derimot av stor betydning at de er i Jerusalem. De beskytter landet og folket på en spesiell m åte.
Dersom de ikke hadde vært der, så ville Antikrist ha ødelagt landet og folket. De er Guds spesielle vitner i endens tid.
De to vitene er både beskrevet som "vitner" (v. 3.) og "profeter" (v.1O.), og de er kledd i "sekk" (v.3.). Det betyr at de er utsendt fra og av Herren for å forkynne at jødene må omvende seg og gjøre bot, for de vet at den som tilbeder Antikrist, hans bilde og tar hans merke, de er prisgitt til å gå fortapt. "og røken av deres pine stiger opp i tidsaldrenes tidsaldere (i all evighet), og de har ikke kvile verken dag eller natt de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar dets navns merke. " (Åp. 14, 11 .)
Hvem er så disse to vitnene? Vi får høre at de er "de to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens herre (Gud)." (v.4.).
Dette utsagnet minner om den beskrivelsen som profeten Sakarias gav Josva, som var yppersteprest for jødene, og Serubabel, som var høvding for folket, etter at jødene var kommet tilbake fra Babylon etter 70 år i fangenskap der. (Sak.4,1-14.)
De to vitnene er også spesielle utsendinger fra Gud, for de er sammenlignet med to oljetrær. Oljen står som symbol på DEN HELLIGE ÅND. Det er to åndsfylte jøder som står i den levende Guds tjeneste. De er verken yppersteprest eller fyrste, men de er profeter, som støtter jødefolket på en spesiell måte i den store trengsel.
Det har vært følgende vurderinger opp igjennom frelseshistorien hvem disse to vitnene kan være:
1.) Man har ment at dette ikke er to historiske personer, men at de har stått symbolsk for Den Hellige Ånds kraftfulle vitnesbyrd opp igjennom frelseshistorien. At de to vitnene blir drept, dør og oppstår igjen, skulle da bety, at til tross for at forkynnelsen av evangeliet har hatt motstand, så vil det likevel seire og oppstå som det seirende.
Denne tolkningen kan ikke være riktig av tre grunner:
a) I og med at Antikristen, som er deres hovedmodstander i endetiden, er en virkelig og historisk person, som skal komme, må også vitnene være historiske personer. Disse to står imot hverandre i endens tid.
b) Dessuten er de to vitnenes funksjonstid satt til et bestemt tidsrom, nemlig 3,5 år. Det er den siste del av trengselstiden. De to vitnene arbeider innenfor et bestemt tidsrom. Det gjør ikke evangeliets forkynnelse og seiersgang i verden. Det gjelder til enhver tid.
c) De to vitnene blir tatt opp til himmelen, til Gud i skyen. De blir trukket tilbake fra verden. Dette gjelder ikke evangeliet. Til tross for at vi har 4 forskjellige former av evangeliet, som er beskrevet i N.T., så vil det aldri bli trukket tilbake fra verden, men det vil bestå som del av DET STORE EVANGELIET. Det store evangeliet er det forholdet at Jesus døde for all verdens synd på et kors i Jerusalem til fastsatt tid for snart 2000 år siden. De andre evangelie-formene, som vi regner med, har sin basis i Jesu forsoning, og har sitt utgangspunkt i det som skjedde på Golgata. (Se kapitlet: Rytteren på den kvite hesten er ikke evangeliets seiersgang i verden.), hvor de forskjellige evangelieformene er beskrevet.)
2.) Man har ment at de to vitnene har vært lovens og profetenes budskap i ny-testamentlig tid. - altså den gammel-testamentlige forkynnelse i den kristne menighets tid.
Dette kan ikke være riktig av den enkle grunn at lovens og profetenes budskap ikke skal opphøre, men det skal bestå til evig tid. Den jødiske loven er på ingen måte opphevet, men deler av den er oppfylt i Jesu frelsergjerning på Golgata. Jesus sa selv at han ikke var kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den. "Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene, jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen." (Mat.5,17-18.)
I 1000 års-riket skal deler av den jødiske loven føres inn igjen som forpliktelser for menneskene. Til og med de enkelte ofringene i det mosaiske offersystemet skal føres inn igjen. Hva som gjelder profetenes budskap, skal det ikke forgå, men det som profetene har talt, skal gå i oppfyllelse. 3.) Man har videre ment at de to vitnene har stått symbolsk for loven og evangeliet. Dette kan heller ikke være rett. Vi vet at Guds lov og evangeliet i en eller annen form har vært ytterpunktene i frelsens budskap opp igjennom hele frelseshistorien. Mens Guds lov kommer med krav til menneskene og forhindrer at de kan frelse seg selv ved egne gjerninger, frifinner evangeliet og n å den menneskene, fører dem inn på frelsens vei og bevarer dem der. Disse to skal vare ved helt inntil vi får en ny himmel og en ny jord. Etter den tid skal de oppheves, for da er alt gjennopprettet som syndefallet har ødelagt. 4.) Andre har igjen ment at de to vitnene har stakt symbolsk for Det gamle og Det nye Testamente. Dette kan heller ikke være rett. Verken- Det gamle eller Det nye Testamente skal opphøre. Det er i det hele tatt forvirrende og kalle de to delene av Bibelen for Det gamle og Det nye Testamente, for i det ligger det implisitt at Det gamle Testa- -171- mente er foreldet i forhold til Det nye Testamenet, men slik er det på ingen m åte. Det nye Testamente ligger skjult i Det gamle, og deler av Det gamle Testamente er oppfyllt i Det nye. 1 1000 års-riket vil styrings- og frelsesprinsippene både besta* av deler av Det gamle og deler av Det nye Testamente. I tillegg til dette vil det komme inn nye ting, som vi ikke har kjennskap til i dag. Som hjelperedskaper i situdiet av Bibelen kan vi godt bruke disse benevnelsene, men hva som angår den innholdsmessige siden ved Bibelen, så kan vi ikke bruke disse benevnelsene. 5.) Andre har igjen ment at de to vitnene har stått symbolsk for den kristne menighets vitnesbyrd i tidsperioden. Man har begrunnet det med det bibelske prinsippet: At ved to eller tre vitner, står enhver sak fast. (5.Mos.19,15.) Dette kan heller ikke være riktig ut ifra den enkle grunn at den kristne menighets vitnespbyrd aldri skal opphøre. 1 1000 års-riket skal den til og med forsterkes, i og med at vi skal ha overordnede oppdrag i verdensstyrelsen. Vi skal styre over jorden ut ifra det himmelske Jerusalem, men dette betyr,ikke at vi ikke kan oppholde oss p å jorden. P å samme måten som englene skal gjøre det, skal himmelen være åpnet, og vi skal stige opp og ned over Menneskesønnen, som har sin egen trone i Jerusalem. "Og han sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen." (Joh.1,52.) 6.)Videre har noen trodd at de to vitnene er det samme som de troende i Israel i endetiden, altså en fellesbetegnelse p å disse. Vi kan ikke være enig i denne vurderingen. De to vitnene representerer bare seg selv og har en bestemt funksjon i endens tid. Vi har følgende grupperinger av troende jøder i endens tid: a) Den j ødiske martyrskaren fra første del av den store trengsel. Den er beskrevet i Åp. 6,9 - 11. At dette er j øder, ser vi først og fremst av den grunn at de var myrdet "for Guds ords skyld og for det vitnesbyrds skyld som de hadde." (Åp.6,9.) b) Martyrenes "medtjenere" og "brødre." Disse er beskrevet -172- i Åp.6,11, og det er de jødiske martyrene som skal slåes ihjel i den store trengselen. c) De 144000 beseglede av Israels 12 stammer. (Åp.7,3-8.) d) De to vitnene. (Åp.11,3-13.) e) De andre jødene, som ikke ble drept i det store jordskjelvet, som kommer over Jerusalem. Disse ble forferdet og gav himmelens Gud ære. Det vil si at de omvendte seg til Herren. (Åp. 11, 13.) f) Kvinnen, som er beskrevet i Åp.12,1-17. Hun var kledd med solen og hadde månen under sine føtter. Antikrist skal forfølge henne og jage henne ut i ørkenen, hvor Herren skal gi henne hennes føde i 3,5 å r. g) De troende jøder i himmelen, som stod ved glasshavet (klarhavet), som er Guds planer, og som sang b å de Moses og Lammets sang. Dette er en beskrivelse av samtlige jødiske martyrer i trengselstiden. Når de synger Moses sang, så er det uttrykk for at de kjenner de gammeltestamentlige profetier om at Messias skulle komme. N *ar det st å r at de synger Lammets sang, s å betyr det at de kjenner til Jesu forsoningsverk * Golgata og har gjort seg nytte av dette. Dette er beskrevet i rP-15,1-4.) h) De som blir igjen i Jerusalem, etter at Antikrist og hedningene har angrepet byen. Disse blir kalt for "Jerusalemfolket. " De skal bli "p å sitt sted, i Jerusalem. " (Sak. 12,6 .) De skal senere bli bevart i den dalen som blir til, etter at Oljeberget blir delt i to i forbindelse med Jesu gjenkomst. (Sak. 14,5.) i) De jødene som overgir seg til Herren, etter at Herren har kommet tilbake. De hører med til "levningen" eller "resten" av jødene. "Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet p* Israels barn er som havets sand, skal bare levningen bli a frelst. " (Rom. 9,27.) j) En del av de jødene som Herren fører ut ifra folkene og landene i løpet av trengselstiden. Han skal ikke føre dem til Israel, men han skal føre dem "til folkets ørken", hvor han vil la dem g å inn under hyrdestaven, som er ham selv, og prøve dem - om de vil tilhøre ham eller ikke (Esek.20,34-38.) -173- k) Lammets hustru, som er beskrevet i Åp.20,7-9, er en samlet beskrivelse av alle troende jøder, som får del i Lammets bryllup, som er, en benevnelse på 1000 års-riket. Dette er ikke en beskrivelse av den kristne menighet. Den har gjort seg rede p å et tidligere tidspunkt. Det har i det hele gått 7 år fra den kristne menighets bortrykkelse og til Jesu gjenkomst til Israel, for å opprette riket for Israel. Det er ikke den kristne menighet som er Jesu brud/hustru, men det er de troende jøder. Den kristne menighet er aldri framstilt i Bibelen som brud eller hustru, men den er framstilt som Jesu åndelige legeme. Det er en mer intim kontakt mellom brudgommen og hans åndelige legeme, enn det er mellom bruden/ hustruen og brudgommen. De aller fleste Bibel-fortolkerne mener at det er det kristne legemet som er Jesu brud, men det er ikke riktig. Vi må gi den såkalte erstatningsteologien skylden for dette. Na* er imidlertid tiden kommet til at vi må tolke tilbake til jødene de oppgavene og de benevnelsene som vi har tatt i fra dem. Noe av det siste som vi ønsker å gi ifra oss, er denne benevnelsen. (Se kapitlene: "Israel er Herrens brud og hustru" og "En sammenligning mellom den jødiske bruden og det kristne legemet.") 7.) En del Bibel-tolkere har ment at de to vitene er det samme som Enok og Elias. De har begrunnet dette med det forholdet at ingen av disse døde en legemlig død, men at Herren tok dem levende opp til himmelen. "Og Enok vandret med Gud, s* ble han borte, for Gud tok ham til seg." (1.Mos.5,24.) a "Mens de (Elias og Elisa) s *a gikk og talte sammen, kom det med en gang en gloende vogn og gloende hester og skilte dem fra hverandre, og Elias for i stormen opp til himmelen." (2.Kong.2,11.) Videre vet vi at det står i profeten Malakias: At Herren skal sende Elias før "Herrens dag." "Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige." fflal.4,5.) N *ar disiplene spurte Jesus angaende Elias og hans komme, s å svarte han at Elias allerede var kommet i døperen Johannes person. Han var ikke selve Elias, men han gikk fram i Elias å nd og kraft. Elias var dermed kommet, og "Herrens dag" hadde kunnet komme, dersom j ødene hadde omvendt seg og trodd p å -174- Jesus fra Nasaret som jødenes Messias. "For alle profetene og loven har spådd inntil Johannes, og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skal komme." (Mat.11,13-14.) "Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først ma* komme? Han svarte og sa: Elias kommer visstnok og skal sette alt i sin rette skikk, men jeg sier dere at Elias alt er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville. Det samme skal ogs å Menneskesønnen lide av dem. Da forstod de at det var om døperen Johannes han talte til dem." (Mat.17,10-13.) "For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med Den Hellige Ånd like fra mors liv, og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud, og han skal g *a i forveien for ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk." (Luk. 1, 15 - 17.) De ortodokse jøder hevder at Elias ikke er kommet ennå, men at han vil komme og innvarsle Messias ankomst. Av den grunn setter j ødene fram en ledig stol og et glass vin ved den jødiske påskefesten. Denne stolen og dette glasset med vin er tiltenkt Elias, som de håper skal komme og innevarsle at Messias snart skal komme. Det er ikke noe merkelig at Elias-navnet ble brukt av profetene p å døperen Johannes. Det er vanlig i bibelsk profeti å bruke kjente navn på personer og steder, nar de skulle omtale noe som skulle skje i framtiden. Dette ble også gjort om Jesus. Han ble bl.a. kalt for David- enda han ikke var David. "Og min tjener David skal være konge over dem, og en hyrde skal det være for dem alle, og mine lover skal de følge, og mine bud skal de holde og gjøre etter dem." (Esek.37,24.) Enok, som var den syvende fra Adam, er et forbilde p *a den kristne menighet som skal bortrykkes til Herren før trengselstiden. Hans navn betyr "han som ikke skal se døden. " Han ble bortrykket til Herren før syndfloden satte inn over hele verden. Elias skal heller ikke komme tilbake i endens tid som en av de to vitnene. Han er et forbilde på den jødiske delen av den kristne meniget, som blir bortrykket til Gud. -175- Elisa er et forbilde på de av jødene som tar imot Jesus, etter at bortrykkelsen har funnet sted. På samme måten som han fikk dobbel del av Elias ånd, vil også de troende jøder i trengselstiden være mye sterkere enn mange av medlemmene i det kristne legemet. De vil behøve denne spesielle utrustningen i endens tid. Den kristne menighet er den største åndelige frelseforsamlingen som har vært, for den er intimt knyttet til Jesu person som hans åndelige legeme, men dessverre er mange av medlemmene i den kristne forsamlingen svake og sløve kristne. En av grunnene til det er vår tidsperiodes egenart. I vår tidsperiode, som er den frie nådes tidsperiode, er loven satt til side som indirekte frelsesvei, og det er den frie nåden som frelser menneskene. Når riket for Israel kommer, vil Guds lov komme inn igjen som forpliktelse. Den som ikke holder Guds lov, den får ikke del i frelsen og i riket. Velsignelsene er avhengige av oppfyllelsen av loven. (Se. 5.Mos.28,1-14.) 8.) En annen oppfatning er at de to vitnene skal være Moses og Elias, som skal komme tilbake i endens tid. Vi vet at disse to personene ble åpenbart på Forklarelsens berg, og de talte sammen med Jesus om hans forestående lidelse og død. "Og seks dager deretter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem avsides opp på et høyt fjell. Og han ble forklaret for deres øyne, og hans åsyn skinte som solen, og hans klær ble kvite som lyset. Og se, Moses og Elias viste seg for dem og talte med ham. " (Mat. 17,1-3.) Moses var den største lovlæreren i gammel-testamentlig tid, og Esaias ble ansett for å være den største profeten. Disse to skal da på en spesiell måte trede fram i endens tid og være Antikrists motstandere i 3,5 år. Det er følgende likhetstrekk mellom de to vitnene og disse representantene fra G.T.: a) På samme måten som Moses kunne omskape vannet i Egypten til blod, kan ogsa* de to vitnene gjøre det samme med vannene (v.6.) "Og Herren sa til Moses: si til Aron: Ta din stav og rekk ut din hånd over egypternes vann, over deres elver, over deres kanaler og over deres sjøer og over alle deres dammer, og de skal bli til blod, og det skal være -176- blod i hele Egyptens land, både i trekar og i steinkar. " (2.Mos.7,19.) b) På samme måten so -M Elias holdt tilbake regnet i Israel i 3,5 år, så skal de to vitnene gjøre det samme. (v.6.) "Da sa tisibitten Elias, en av dem som var flyttet til Gilead, til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han hvis tjener jeg er: Det skal i disse å r ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord." (1.Kong.17,l.) c) På samme måten som Elias fikk Herrens ild til å falle ned fra himmelen, for å fortære sine fiender, på samme måten skal det gå ild ut av de to vitnenes munn (ved deres ord) i endens tid. (v.5.) "Men Elias svarte høvedsffiannen over femti: Er jeg en Guds mann, så fare ild ned fra himmelen og fortære deg og dine femti mann! Da for det ild ned fra himmelen og fortærte ham og hans femti mann-" (2. Kong. 1, 10.) De to vitnene er ikke personer som har levd på et tidligere tidspunkt. De er derimot Guds spesielle vitner og profeter som opptrer i Israel i endens tid. De skal beskytte jødene mot Satan, Antikrist, Den falske profet, Antikrists levendegjorte bilde og hendingene, som forsøker *a ødelegge jødene og Israel i endens tid. Antikrist, som stiger opp av avgrunnen, som er oppholdsstedet for de falne engler og de onde å ndene, skal drepe dem når de har fått fullført sitt vitnesbyrd. (v.7.) Det er godt å vite at ingen kan gjøre dem skade, før de har fullført sitt oppdrag, og ved deres død og oppstandelse blir de ogs *a til stor velsignelse for mange jøder. De som ikke blir drept i jordskjelvet i forbindelse med deres oppstandelse fra de døde, de gir Gud æren. (v.13.) I og med at denne skildringen er en parantes som strekker seg inn til selve avslutningen av endens tid, så sikter det her til JøDENES FRELSE. En kort tid før Jesu gjenkomst til Israel vil jødene bli frelst som "folk", som "rest" og som "levning." De skal "skue opp til meg, på ham som de har gjennomstunget." "Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyde nådens og bønnens *and, og de skal skue opp til meg, på ham som de har gjennomstunget, og de skal sørge over ham som -177- en sørger over sin enb *arne sønn, og klage s å rt over ham som en klager over sin førstefødte." (Sak.12,1O.) Ved sitt liv og sin gjerning peker disse to vitnene på det som Jesus gjorde, ikke bare for j ødefolket, men for alle verdens folk. Det er følgende likhetstrekk mellom Jesu liv og gjerning og det som de to vitnene st å r for: a) Begge ble sendt til jødefolket. "Han kom til sitt eget (sine egne ting), og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem (av jødene) som tok imot ham, dem gav han rett til *a bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh. 1, 11 - 12.) b) Begge fikk et bestemt oppdrag av Faderen. "Dagen etter ser han Jesus komme til seg og sier: Se der Guds lam, som bærer (bort) verdens synd. " (Joh. 1,29.) c) Begge fikk en fastsatt tid til å virke i. "Og han sa til dem: Ga* og si til den rev: Se, jeg driver ut onde ånder og fullfører helbredelser i dag og i morgen, og på den tredje dag er jeg ved enden. " (Luk. 13,32.) d) Begge forkynte bot, omvendelse og dom. "Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær." (Mat.4,17.) "Om ikke noen blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de sankes sammen og kastes p å ilden, og de brenner. " (Joh. 15,6.) e) Begge beskyttet jødene. "Jerusalem ! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene, og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og dere ville ikke." (Mat.23,37.) f) Begge ble avlivet. "Men Jesus ropte atter med høy røst og oppgav (sendte bort) ånden," (Mat.27,5O.) g) Begge stod opp igjen fra de døde. "Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulle g å til Jerusalem, og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og sla*es i hjel, og oppslå på den tredje dag." Mat. 16,21.) h) Begge for opp til himmelen. "og de sa: Dere galileiske menn! hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra dere til himmelen, skal komme -178- igj en p *a samme m ake som dere s *a ham fare opp til himmelen. " (Ap. gj. 1, 11 .) i) Begge ble til frelse for en del av jødene. "men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven (jødene), for at vi skulle få barnekår." (Gal.4,4-5.) Det er også ulikheter mellom Jesu liv og virksomhet og de to vitnene, og det har bl.a. med deres begravelse *a gjøre. Dette viser oss tydelig at Antikrist og de vantroe er oppmerksomme p å den likheten som der er mellom Jesu oppdrag og de to vitnene. Vi vet at Jesu legeme ble begravet etter hans død, men legemene til de to vitnene blir ikke begravet. De skal ligge på Jerusalems gater, slik at alle til enhver tid kan kontrollere at de var døde. (v.8.) I forbindelse med Jesu død og oppstandelse kom det ut rykter om at disiplene hadde stj *alet Jesu legeme og deretter p å st *att at han hadde st *att opp fra de døde. For *a unng å dette, s å blir alts *a likene til de to profetene liggende p å gaten i Jerusalem. Dessuten var det en stor vanære både i Israel og i Orienten ellers ikke å bli begravet etter sin død. Alt blir gjort, for å vanære de to vitnene, som er utsendt fra Gud. Jerusalem blir i denne konteksten både kalt for "den store by", "Sodoma" og "Egypten." (v.8.) Dette er benevnelser som kan bli brukt om andre steder ogsa*. I Åpenbaringsboka er det vanlig å kalle byen Roma, som er Antikristens hovedstad, før han flytter over til Jerusalem, for "den store stad. " "Og kvinnen som du s *a, er den store by som har kongedømme over kongene p* jorden." (Åp.17,18.) a N *ar vi kan være helt sikre p *a at denne byen er Jerusalem, så er det fordi det ogs å st å r om denne byen: At deres herre (Jesus) ble korsfestet i denne byen. (v. 8.) Dessuten bruker Åpenbaringsboka ~~* enda et sted denne benevnelsen om Jerusalem, og det er i P.16,19, hvor det står: "Og den store by (Jerusalem) ble delt i tre deler, og folkenes byer falt, og Babylon, den store, ble ihukommet for Gud, at den skulle få begeret med hans strenge vredesvin." Når disse 3 betegnelsene blir brukt om Jerusalem, som er Guds by framfor noen andre, s å er grunnen til det at det er stor -179- likhet mellom Jerusalem og d isse stedene i åndelig betydning. Både Babylon i endens tid, som bl.a. står for byen Roma, og Sodoma og Egypten står for frafall fra Guds ord og Guds ordninger. De forferdeligste hedenske gjerninger er blitt begått i Jerusalem opp gjennom historien, og dette skal enda mer gjenta seg i endens tid. Mange jøder skal inngå en freds-og samarbeidsavtale med Antikrist. Dette angår også religiøse og kulturelle forhold. Etter at 3,5 år er gått, så invaderer Antikrist Jerusalem * og forstyrrer Guds-tjenesten i templet og krever selv guddommelig tilbedelse. Allerede Esaias, som levde fra 760 - 698 før Messias, sammenlignet jødene med Sodoma og Gomorra. Han tenkte da på den forferdelige avgudsdyrkelsen som jødene drev både i Jerusalem og i Juda. Store deler av Samarias innbyggere hadde på dette tidspunktet blitt fordrevet fra Samaria og bodde spredt rundt omkring i Assyria. Dette var Guds dom over ti-stammefolket på grunn av synd og avgudsdyrkelse. "Bare Sions datter (Jerusalem) er blitt igjen som en løvhytte i en vingård, som en vekterhytte på en agurkmark, som en kringsatt by. Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, levnet oss en liten rest, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra. Hør Herrens ord, dere Sodomafyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra folk." (Es.1,8-10.) De tre landene, Egypt, Babylon og Assyria (Ninive), som på en spesiell måte var en fare for Israels og jødenes egenart i gammel-tid, står for følgende forhold: a) Egypt står for VERDEN SOM SÅDAN. Det var lett for jødene både å reise dit, slå seg ned der og stole på egypterne. Det var ikke etter Guds planer. Jødene skulle bare stole på Herren. b) Babylon står for KORRUPT STYRE, HANDEL og FALSK RELIGION. c) Assyria (Ninive) står for SENSUALITET, STOLTHET, ÆRE og PRYD I VERDEN. (Hellas står for FALSK FILOSOFI og MENNESKELIG KUNST. Roma står for BRUTALITET og MAKT.) Profeten Esekiel, som var bosatt i Babylon, fikk lov å skue inn i den forferdelige avgudsdyrkelsen, som til og med prestene drev -180- i templet i Jerusalem. Det var ikke noe rart at Herren måtte straffe Jerusalem og Juda og sende storparten av innbyggerne der ut i landflyktigheten til Babylon. I år 586 ble templet og byen Jerusalem ødelagt av babylonerne. I følge Esekiel 8 var den gamle babylonske religionen og avgudsdyrkelsen innført i templet i Jerusalem. Vi hører om følgende guddonier og guder, som ble tilbedt der: a) NIDKJÆRHETSBILDET ble tilbedt. Dette var et bilde av gudinnen Astarte. Det symboliserte gudinnen Ishis i Babylon. Denne gudinnen var det samme som Semiramis, som både var hustru og mor til Nimrod, som etter babylonsk oppfatning ble gjenfødt i sin sønn Tammuz. "Og han rakte ut noe som lignet en hånd, og tok meg ved håret på mitt hode, og et vær løftet meg opp mellom j orden og himmelen og førte meg i syner fra Gud, til inngangen av den indre forgård, som vender mot nord, der hvor nidkjærhetsbildet stod, det som vakte Guds nidkj ærhet . " (Esek.8,1.) b) Jødene ofret til alle slags bilder av VEDERSTYGGELIGE KRYP, FIRFøDTE DYR og MANGE AVGUDER. "Og jeg gikk inn (i mennenes forg *ard) og s *a, og se, der var alle slags bilder av vederstyggelige kryp og firfødte dyr og av alle Israels folks motbydelige avguder inngravd på veggene rundt omkring. Og foran dem stod 70 menn av de eldste i Israels folk, og Jaasanja, Safans sønn, stod midt i blant dem, og hver av dem hadde et røkelseskar i h å nden, og det steg opp duft av røkelses skyen." (Esek.8,10-11.) c) TAMMUZ ble tilbedt. Som vi før har nevnt, så var Tammuz sønnen til dro ning Semiramis og Nimrod. Man mente at Nimrod ble gjenfødt i sin sønn. Semiramis ble ofte framstilt med sønnen Tammuz på sitt fang. Dette mor-barn motivet var utbredt over store deler av verden, og da den romersk katolske kirken ble en stormakt på 300 tallet etter Messias, så benyttet den seg av dette motivet i den hensikt å vinne folkene for sin religion. Semiramis ble erstattet med jomfru Maria, og Tammuz ble erstattet med Jesus fra Nasaret. "Og han førte meg til inngangen til porten til Herrens hus, den port som vender mot nord, og se, der satt -181- kvinnene og gr å t over Tammuz" ffisk.8,14.) (Vi kan nevne at gullkalven, som j ødene laget og -tilbad i forbindelse med utgangen av Egypten, også var et symbol p å Tammuz.) d) SOLEN ble tilbedt. Solen er et bilde på Baal, som igjen er det samme som Tammuz. "Og han førte meg inn til den indre forgård til Herrens hus, og se, ved inngangen til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret (brennofferalteret) var det omkring 25 menn som vendte ryggen mot Herrens tempel og ansiktet mot øst, og de bøyde seg mot øst for solen." ffisek.8,16.) Når Antikristen invaderer Israel i endens tid, vil han innføre den babylonske religionen i landet. Han vil blande sammen jødedom, babylonsk religion, satanisme og New Age-inspirert religion i et gedigent forsøk på å ødelegge sann jøde- og kristendom. De, både av jøder og hedninger, som ikke vil underordne seg ham, vil han ta livet av. Det kommer til å bli en forferdelig tid, og Bibelen sier at dersom den tid ikke ble forkortet, da ble intet menneske i live. "Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød (menneske) frelst, men for de utvalgtes skyld, skal de dager bli forkortet." (Mat.24,22.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 1, hvor jeg skriver mer om den opprinnelige religionen i Babylon og likeledes om Antikristens religion i endens tid.) Disse to vitnene blir bortrykket til "himmelen i skyen, og deres fiender så dem." (Åp.11,12.). Denne bortrykkelsen må ikke forveksles med den kristne menighets bortrykkelse, som skal skje før trengselstiden på 7 år. Det, er flere Bibel-forskere som mener at den kristne menighets bortrykkelse skal skje 3,5 *ar inn i trengselstiden, og for at dette skal stemme med tidspunktet, så setter de likhetstegn mellom den kristne menighets bortrykkelse og boftrykkelsen av de to jødiske vitnene. Dette er ingen saklig og god tolkning av Guds ord. I forbindelse med de to vitnenes bortrykkelse, så kan deres fiender iakta og se dette. Den kristne menighets bortrykkelse skal derimot skj e "i et nå, i et øyeblikk. " (1. Kor. 15,52.). Dette skal skje så hurtig at ingen kan oppfatte det. Av denne grunn kan heller ikke disse to bortrykkelsene være de samme. -182- Som vi vet, er det tre forskjellige oppfatninger anga*ende tidspunktet for den kristne menighets bortrykkelse, og det er: a) Bortrykkelsen skal skje før trengselstiden. b) Bortrykkelsen skal skje i midten av trengselstiden. c) Bortrykkelsen skal skje pa* slutten av trengselstiden- i forbindelse med Jesu gjenkomst til Israel. Når en tar i betrakning det samlede vitnesbyrd om de forskjellige utsagn om den kristne menighets bortrykkelse og veier dem opp imot hverandre, er undertegnede kommet fram til at bortrykkelsen skal skje før selve trengselstiden. Det er også blitt hevdet at den vurderingen at den kristne menighet skal bortrykkes før trengselstiden, er et forholdsvis nytt syn, som dukket opp i England i 1830. (Se f. eks. James Mc. Keevers bok: Boken om bortrykkelsen. s, 157-166.) Denne antagelsen er ikke riktig. Vi vet f.eks. at gjendøperne 1500- tallet hadde denne vurderingen med hensyn til tidspunktet for den kristne menighets bortrykkelse. Etter min vurderingen går den tilbake til apostlenes tid, men det kan jeg ikke dokumentere ved skriftlige kilder.

forrige side