Den fjerde basunen Og den fjerde engel blåste, og tredjedelen av solen ble slått, og tredjedelen av månen og tredjedelen av stjernene, for at tredjedelen av dem skulle formørkes, og tredjedelen av dagen miste sitt lys, og natten likeså. (Åp.8,12.) Som vi har vært inne på før, symboliserer solen DEN HØYESTE MYNDIGHET, som er Guds ord og Guds ordninger. Månen og stjernene symboliserer MINDRE ØVRIGHETER og MYNDIGHETER. På samme måten som månen får sitt lys fra solen, får øvrighetene sitt mandat fra Herren. Denne begivenhet, som er skildret i den 4 basunen, kan bety at den kristne autoritet og myndighet vil gå til grunne i et område som omfatter en tredjedel av jorden. Det er ikke usannsynlig at dette området er likt med det GJENOPPBYGDE ROMERRIKET i endens tid. Vi vil da få nye religioner og ideologier som basis for samfunnet. Vi vet at i endens tid vil sann jøde- og kristendom være forbudt innenfor Romerrikets grenser. De som ikke vil underkaste seg Antikristens og den romersk katolske kirkes religion i endetiden, DEN VIL BLI TILINTETGJORT. Vi vet videre at den romersk katolske kirken vil inngå et samarbeid med Antikrist på det religiøse området. Den romersk katolske kirkes lære vil bli blandet sammen med Satan-dyrkelse, fremmed religioner og New Age. Sentrale elementer i denne religionen vil være dyrkingen av den babylonske gudinnen Semiramis og hennes mann, Nimrod, som etter den babylonske religionen ble reinkarnert i deres sønn, Tammuz. Denne mor-sønndyrkingen kommer i dag til uttrykk gjennom Maria-dyrkelsen i den romersk katolske kirken. Denne sammenblandingen mellom romersk katolsk tro og babylonsk religion har forøvrig vært til stede helt fra 300-tallet av. Dersom vi skal sette opp en del likhetspunkter som der er mellom romersk-katolsk tro og den gamle babylonske religionen, så må det bli følgende punkter: 1.) Mens baylonerne dyrket Semiramis som "himmelens dronning", dyrker katolikkene Maria som det samme. Man har ingen bibelsk dekning for å si at jomfru Maria er "himmelens dronning." Det er heller ikke Semiramis. Himmelen har ingen dronning. Det er det frelste Israel som er Guds dronning. Når de romersk katolske ber til Maria som "himmelens dronning", kommer de ikke i kontakt med Maria, men de kommer i kontakt med de onde åndene. Kristen lære forteller oss at vi ikke skal be til de avdøde. 2.) Mens baylonerne dyrket Nimrod og Tammuz som Semiramis sønn, dyrker katolikkene Jesus som Marias sønn. Dette er riktig, men i den romersk katolske læren har Jesus blitt redusert i forhold til den tilbedelsen og æren som han skal ha. Den som tilbeder Jesus, må tilbede i Ånd og sannhet. Dersom man ikke gjør det, tilbeder man ikke Jesus, men avgudene. (I parantes gjør vi oppmerksom på at dette mor-barn-motivet, som går tilbake til religionen i det gamle Babylon, har bredt seg ut over hele verden. Vi har følgende navn pa gudemoren og barnet i de forskjellige land og områder: I Kanaan het de Astarte og Baal. I Israel het de Astarte og Baal. I Syria het de Astarte og Baal. I Hellas het de Afrodite (Ceres) og Eros. På Scillia het gudemoren Ceres. Hos sumerne het gudemoren Nana. I Egypt het de Isis og Horus. I Italia het gudemoren Juno. I Roma het de Venus (Fortuna) og Jupiter. I Efesus het gudemoren Diana. Hos etruskerne het gudemoren Nutria. Hos druidene het gudemoren Patitura. I Skandinavia het gudemoren Dina (Disa). I Tyskland het gudemoren Hertha. I Asia het de Cybele og Deoffis. I India het de Devaki (Indrani) og Krishna. I I indo-arisk religion het gudemoren Indrani. I Kina het gudemoren Shingmoo.) 3.) 1 den romersk katolske kirken blir jomfru Maria tilbedt som Gud selv. Ja, det går mange flere bønner til henne enn det gjør til Gud. Dersom en regner sammen alle de bønnene som i løpet av et sekund går til jomfru Maria fra de ca. 900 millionene katolikkene rundt omkring i verden, blir det ca. 46296. Grunnen til at det går mange flere bønner til Maria enn til Jesus, er det forholdet at katolikkene tror at Jesu mor er mer forst å elsesfull og snill enn sønnen Jesus. I og med at hun er Jesu mor, sa vil han lettere etterkomme hennes bønner til ham enn de troendes bønner. Dette har ingen ting med sann kristen lære å gjøre. I forbindelse med bruken av rosenkransen går det utallelige bønner til jomfru Maria. Rosenkransen består av en kjede med 15 sett av runde kuler. Hvert sett blir avsluttet med en større kule. I enden av kjedet er det et bilde av jomfru Maria. Fra dette henger det ned en kort kjede med et krusifiks. Når katolikkene ber, representerer hver kule bestemte bønner. Når en katolikk har gått gjennom hele rosenkransen, har han repetert Hill deg, Maria 53 ganger, Faderv å ret 6 ganger, Mysteriene 5 ganger, Meditasjonene til mysteriene 5 ganger, Ære Være 5 ganger og Den apostoliske bekjennelse 1 gang. Rosenkransen går tilbake til de hedenske religionene. Den er kjent og brukt blant annet av menneskene i det gamle Ninive, av de gamle fønikerne, av brahmaene i hinduismen, av muhammedanerne og av buddhistene i India, Tibet og Japan. I 1854 godtok den romersk katolske kirken dogmet om at jomfru Maria er uten både arvesynd og vanlig synd. Den begrunnet det med det forholdet at den som skal være Guds mor, kan ikke ha synd. Guds ord derimot sier at alle mennesker har syndet. "alle har syndet og mangler Guds ære." (Rom.3,23.) Ved kirkemøtet i Calcedon i 451 etter Messias ble det til og med avgjort at Maria forblir jomfru til evig tid, og det til tross for at hun fødte flere barn etter Jesu fødsel. I 1951 kom dogmet om at Marias legeme ikke ble lagt i graven, men at hun ble tatt legemlig opp til himmelen. Den hellige Bernhard sier følgende om det romersk katolske synet på jomfru Maria: "På den tredje dagen etter Marias død, da apostlene samlet seg sammen rundt hennes grav, fant de den tom. Det hellige legemet hadde blitt båret opp til den tredje himmelen... Graven hadde ingen makt over en som var uten synd... Men det var ikke nok at Maria skulle bli tatt opp til himmelen, hun har en verdighet som når over de høyeste av erkeenglene. Maria ble kronet til himmelens dronning av den evige Fader: Hun fikk en trone ved sin Sønns høyre side ... Nå, dag etter dag, time etter time, ber hun for oss, oppnår nåde for oss, holder oss unna farer, skjermer oss for fristelser, drysser ned velsignelser over oss." Jomfru Maria blir ofte framstilt på bilder med en ring av 12 stjerner rundt sitt hode og med en voksende måne under sine føtter. Både den fønikiske gudinnen Astarte og den egyptiske gudinnen Isis, som begge symboliserte fruktbarhet, ble framstilt på den samme måten. Ringen symboliserte solen. I forbindelse med Den Hellige Ånds komme er Maria ofte framstilt som den sentrale personen, som får Den Hellige Ånd i en dues skikkelse. De 12 apostlene står vendt mot henne, og det er hun som mottar selve Ånden, men de mottar tungene av ild. I de fremmede religionene ble også gudinnene Juno, Astarte, Cybele og Isis framstilt med en due over sine hoder. 4.) Påbudet om sølibatet i den romersk katolske kirken går også tilbake til babylonsk religion. I den gamle babylonske religionen ble det krevd at de prestene, som skulle tilhøre de høyeste gradene i presteskapet til dronning Semiramis, måtte være ugifte. Etter kristen tankegang er det ønskelig at alle gifter seg. Dette gjelder også prestene. "For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse, at dere avholder dere fra hor, at hver av dere vet å vinne seg sin egen maken i helligelse og ære." (1.Tess.4,3-4.) 5.) I den romersk katolske kirken ber man også til de så kalte "helgenene". Det er mennesker som har levd et godt og eksemplarisk liv, slik at de nå både kan formidle menneskenes bønner innfor Jesus og beskytte de menneskene som ber til dem. Dette har ingen ting med bibelsk kristendom å gjøre, for alle troende blir betegnet som hellige i den kristne læren, men det går tilbake til den gamle babylonske religionen, som hadde ca. 5000 guder og gudinner. Babylonerne trodde at disse gudene hadde vært helter på jorden i sitt tidligere liv, men nå var de opphøyet til et høyere plan. De beskyttet menneskene i de gjøremål og oppgaver som de hadde. Gudene hadde ansvaret for hvert sitt område i menneskelivet. Både buddhistene i Kina, syrerne og de andre folkeslagene hadde de samme tankene om dette. Da romerne erobret "verden" hadde de de samme oppfatningene og utbredte dem. Vi skal ta med en del eksempler: a) Brigit var gudinnen for poesi. b) Juno Regina var gudinnen for giftemål. c) Venus var gud for det seksuelle. d) Vesta var gudinne for bakerne og den hellige ilden. e) Ops var gud for rikdommen. f) Ceres var gud for det som vokste. g) Mercuri var gud for talekunsten. h) Castor og Pollux var Romas voktere og gudene for dem som ferdes på havet. i) Janus var gud for dørene og portene. Dette systemet ble overtatt av den romersk katolske kirken. De forskjellige helgener fikk ansvaret for de forskjellige gjøremål. De gamle romerske gudene ble skiftet ut med romersk katolske "helgener". Vi skal nevne noen eksempler på dette: a) St. Thomas fikk ansvaret for arkitektene. b) St. Elisabet fikk ansvaret for bakerne. c) St. Bernhard fikk ansvaret for de som laget vokslys. d) St. Lukas fikk ansvaret for legene. e) St. Andre fikk ansvaret for fiskerne. f) St. Francis av Assis fikk ansvaret for kjøpmennene. g) St. Catrine fikk ansvaret for sykesøstrene. h) St. Johannes fikk ansvaret for boktrykkerne. i) St. Matteus fikk ansvaret for skatteinnkreverne. På samme måten som det ble laget bilder og statuer av de forskjellige hedenske gudene, som ble tilbedt av menneskene, ble det også i den romersk katolske kirken laget bilder og statuer av helgene. De ble også tilbedt. Bibelen derimot sier flere steder at menneskene ikke skal lage seg noe bilde, hverken av Gud eller av mennesker, og tilbede dem. Vår tilbedelse skal alene gå til Den treenige Gud. "Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden." (2.Mos.20,4.) Ofte ble de katolske "helgenene" framstilt med en rund sirkel rundt sitt hode. Dette ble også gjort med gudene i de forskjellige hedenske religionene. Den romerske gudinnen Cirse, som var gudinne for solen, ble framstilt med en lysende sirkel rundt hodet. Dette gjalt også Buddha. Den runde sirkelen symboliserte solguden Baal eller Nimrod. 6.) Påbudet om skriftemålet går også tilbake til babylonsk religion. Ved at prestene i den gamle babylonske religionen fikk menneskene til å tilstå sine synder for seg, fikk de stor makt over menneskene. Dersom ikke menneskene gjorde som prestene ønsket, truet de med å offentliggjøre det som de visste om disse menneskene. De som skulle innvies til de hemmelige babylonske mysteriene, måtte også tilstå sine synder for prestene. Den romersk katolske kirken går så langt at den hevder, at den som ikke tilstår sine synder for en romersk katolsk prest, får ikke del i frelsen. Etter kristen tankegang skal vi ikke ensidig bekjenne syndene for et annet menneske, men vi skal bekjenne syndene for hverandre, slik at ikke noen mennesker skal få makt over andre mennesker. "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og bed for hverandre, for at dere kan bli lægt! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning." (Jak.5,16.) 7.) Ideene om skjærsilden går også tilbake til babylonsk religion. Den har ingen ting med bibelsk lære å gjøre. Det var pave Gregor den store som først på 600-tallet begynte å gjøre krav på at kirken måtte oppta læren om skjærsilden. Læren om skjærsilden ble et dogme på kirkemøtet i Florence i 1459. (I parantes gjør vi også oppmerksom på at den hedenske skikken -med å la "barna gå gjennom ilden" som et offer for avguden Molok, som er det samme som Baal eller Nimrod, også går tilbake til den hedenske religionen i Babylon. Det er ikke usannsynlig at barneoffer og offer av f.eks. jomfruer skulle føre til at oppholdet i skjærsilden skulle forkortes for de menneskene som var der.) Jo mer en kan betale til den romersk katolske kirken, jo fortere kommer den avdødes sjel ut av skjærsilden. Dette er vranglære av værste slag. For det første er det ikke noe som heter skjærsilden. Etter døden kommer ikke skjærsilden, men da kommer dommen. "Og likesom det er menneskenes lodd en dø, og deretter dom." (Hebr.9,27.) For det andre går det ikke an å kjøpe seg fri fra sine synder med penger. Menneskene er frelst av bare nåde. "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Ef 2,8-9.) Den romersk katolske kirken lærer om skjærsilden også i dag, og den praktiserer stadig vekk sjelemesser for de avdøde. 8.) Den runde formen på nattverdsoblatene går tilbake til babylonsk religion. De skulle ha en rund form, fordi de skulle ligne solen, som igjen var et uttrykk for Nimrod. Nimrod var solguden, og han ble senere identifisert med f.eks. Baal. På nattverdsoblatene i den romersk katolske kirken er det skrevet inn 3 bokstaver, og det er 1.H.S. Den romersk katolske kirken sier at disse initialene står for: "Iesus Hominum Salvator" som betyr "Jesus, menneskehetens frelser. Dette er ikke riktig. De står for de egyptiske gudene: Isis, Horus og Seb. Den romersk katolske kirken mener at nattverden er et ublodig offer, som gjentar Jesu forsoningsverk, og de setter likhetstegn mellom disse to begivenhetene. Ved den såkalte transsubstitusjonslæren forandrer brødet seg til Jesu legeme, og vinen forandrer seg til Jesu blod. I den romersk katolske nattverden blir Jesu forsoningsverk gjentatt på en ublodig måte. Ideene om det ublodige offeret går også tilbake til babylonsk religionen. I Babylon ble Semiramis tilbedt med runde kaker. Dette var et ublodig offer. Det ublodige offeret finner vi også igjen andre steder i verden. I jøde- og kristendommen er ikke de ublodige offer tillatt som soning for synd. Her kan ikke syndenes forlatelse skje uten at det blir utgydt blod. Dette peker i siste instans på Jesu blod. "Og nesten alt blir etter loven renset med blod, og uten blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse." (Hebr.9,22.) "Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større og fullkomnere telt (himmelen), som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en tidsalderlig forløsning. " (Hebr. 9,11 - 12.) 9.) Relikvidyrkingen og dyrkingen av de avdøde går også tilbake til babylonsk religion. Dette kunne være dyrkelse av en avdød helt, en statsmann eller en kriger. De mente at disse etter døden ble forvandlet til guder, som beskyttet menneskene - Denne skikken ble overtatt av den romersk katolske kirken som mente at forskjellige etterlevninger av de såkalte "helgenene" hadde undergjørende virkning. 10.) Den utstrakte bruk av vokslys i den romersk katolske kirken går også tilbake til babylonsk religion. Det ble tent vokslys for å hedre Nimrod. Når katolikkene tenner vokslys for de døde, så mener de at oppholdet i skjærsilden blir forkortet. ll.) Den romersk katolske kirken har benyttet seg av viktige datoer i den babylonske religionen og omgjordt dem til viktige hendelser i den kristne tro og satt kristne navn på dem. Dette gjelder bl.a. annet tidspunktet for feiringen av Jesu fødsel. Det er helt klart at Jesus ikke ble født den 24. desember. Lenge før den romersk katolske kirken hadde bestemt at den 25. desember skulle være juldedagen, ble denne dagen feiret blant hedningene til ære for sønnen (Tammuz) til den babylonske gudinnen Semiramis. Ordet "Yule" er opprinnelig et kaldeisk ord, og det betyr "barn" eller "lite barn." Blant de hedenske anglosakserne ble denne dagen kalt for "barnets dag", og natten foran ble kalt for "moderens natt". I og med at babylonerne og andre hedenske folk i oldtiden betraktet solen som en inkarnasjon av Nimrod, ble også den 25 desember feiret som Solens "fødselsdag". Dette betydde ganske enkelt at på den dagen begynte en ny syklus i solens gang. Vinteren var over, og solen eller Nimrod (Tammuz) skulle på ny gi mennesker, dyr og naturen varmen og livet tilbake, etter at aktiviteten hadde vært sterkt redusert under vinterens kulde. I det gamle Roma ble denne dagen feiret som "fødelsdagen" til solguden med navnet Sol, som er et av navnene på Nimrod. Araberne feiret den 24. desember som fødselsdagen til sin øverste gud, som var månen. Sakserne betraktet solen som en kvinnelige guddom, mens de betraktet månen som en mannlig guddom. I de hedenske religionene ble denne dagen feiret med store festivaler og fester. I Babylon ble denne festen kalt for Bacchusfestivalen. I det keiserlige Roma ble det holdt en fest på 5 dager til ære for guden Saturn. I og med at vi fikk et sammenfall og en sammenblanding av hedenskap og kristendom på dette området, førte dette til at mange hedninger trodde at Jesus var det samme som den hedenske solguden. Dette vil igjen bety at Jesus var det samme som Nimrod eller Tammuz. Den høytiden som vi feirer på denne tiden kalles på engelsk "Christmas." Dette ordet inneholder to ord, og det er "Kristus" og "messe." Det er den romersk katolske messen det her er snakk om. Disse ordene kan en i det hele tatt ikke bruke sammen, for etter korrekt bibelsk tankegang motsier de hverandre. Bibelen sier at Jesus sonet all verdens synd på et korsen gang for alle mennesker. Den romersk katolske kirken sier at Jesu forsoning blir gjentatt på en ublodig måte i det katolske messe - offeret . Etter romersk katolsk oppfatning er det ikke nok for menneskenes frelse det som Jesus gjorde. Forsoningsverket må gjentages i den romersk katolske messen. Hva som gjelder selve juletreet, er det også opprinnelig et hedensk symbol. I den gamle babylonske religionen blir det fortalt at det "evig- grønne tre" sprang ut av en død trestamme. Den døde treestammen symboliserte Nimrods død, og det" eviggrønne treet" symboliserte at Nimrod hadde kommet til liv igjen ved sin sønn, Tammuz. Den 24. desember brente babylonerne en gammel trestokk. Den skulle symbolisere Nimrods død. Den 25. desember ble det skaffet til veie et nytt tre, som skulle symbolisere Tammuz oppstandelse fra de døde. Blant druidene var eike-treet hellig. Blant egypterne gjalt dette palme- treet. I Roma var furu-treet hellig. Avguden Odin i den norrøne mytologien lovet gaver til dem som tilbad hans hellige furu-tre. I Bibelen blir det "grønne tre" assosiert med avguderi og falsk gudstjeneste. "Og de bygget seg offerhauger og gjorde seg støtter av Astarte-bilder på hver høy bakke og under hvert grønt tre. " (1. Kong. 14,23.) Den 25. mars, som ble feiret til ære for Cybele, ble omgjort til dagen for begynnelsen av jomfru Marias svangerskap. Fra 25 mars og til 25. desember er det 9 måneder. Den 15. august ble i de hedenske religionene feiret til ære for for Isis eller Diana. Denne dagen ble omgjort til dagen for Marias bebudelse. Den 24 juni ble feiret til Tammuz ære. Den ble omgjort til døperen Johannes fødselsdag. I de gamle hedenske religionene ble denne datoen feiret til ære for fiskeguden Oannes, som er et av navnene på Nimrod. Druidene tente ild til ære for Baal på denne dagen. Grunnen til at den romersk katolske kirken omgjorde disse datoene for hedenske fester til å jelde viktige begivenheter gi innenfor kristen tro, var at den på den måten lettere kunne vinne hedningene for kristendommen. Ved at den romersk katolske kirken gjorde dette, fikk, vi en meget uheldig sammenblanding mellom kristendommen og de hedenske religionene. De hedenske religionene kom til å prege den romersk katolske troen, og det gjør de også i dag. 12.) Det engelske ordet for "påske" er "easter". Det går også tilbake til den gamle babylonske religionen. Ordet "easter" går tilbake til den hedenske gudinnen Eoster, Ostera, Astarte eller Ishtar. Hun var gudinnen for det gryende lyset om morgenen og varen. Selve ordet "easter" har med ordet "east" å gjøre, som betyr "øst." Det er i øst at dagen bryter fram og solen kommer fram. Etter de babylonske legendene ble Tammuz, etter at han ble drept, ført til dødsriket, men etter at hans mor Semiramis eller Easter gr *at over ham, så ble han oppreist igjen fra dødsriket, når våren kom. Dette førte til at menneskene tok del i Semiramis sorg, for å vinne hennes gunst, og når våren kom, feiret de "Tammuz" oppstandelse og gjenkomst med store fester og festivaler. Til og med jødene overtok disse seremoniene, og de gråt over Tammuz (Esek.8,14.) I og med at Kristus stod opp fra de døde den 17 nisan, som er på varen, var det ikke vanskelig for den romersk katolske kirken å sloa sammen disse to forskjellige feiringene. Kirken forlot den korrekte datoen for Kristi oppstandelse og slo den sammen med de hedenske festene. I følge legenden var Tammuz 40 år da han ble drept. I det hele ble 40 dager brukt til " å gråte over Tammuz" - en dag for hvert år han hadde levd. Disse dagene ble brukt til gråt, faste og selvpining blant babylonerne, fønikerne, egypterne, mexikanerne og ogsa blant jødene. På 600-tallet ble det bestemt i den romersk katolske kirken at dets tilhengere skulle holde en faste på 40 dager i forbindelse med Jesu død og oppstandelse. Dette tilsvarer den tiden da babylonerne gråt over Tammuz. Det i ødiske navnet på påske er "pesach", og det betyr "forbigang. " Dette ordet refererer seg til det forholdet at da Herrens engel så blodet på dørkarmene i de husene som jødene bodde i i Egypt, gikk han forbi og drepte ikke de førstefødte i disse husene. I tillegg til at den jødiske påsken ble feiret til minne om utgangen av Egypt, ble den ogs å feiret som en fest for innhøstingen av byggen. Den ble feiret i måneden nisan, som tilsvarer vare måneder mars-april. I den første tiden feiret jødene og de kristne påsken på den samme datoen, men på 400-tallet bestemte den romersk katolske kirken at de kristne ikke skulle feire denne høytiden sammen med jødene. Dette ble gjort i den hensikt å distansere den romersk katolske kirken fra sitt jødiske opphav. 13.) Vi vet at de første kristne helligholdt både sabatten og søndagen. Sabatten var den gamle helligdagen for jødene. På sabatten, som betyr "den syvende", kvilte også Herren fra sine skapergjeminger. På søndagen eller den første dagen i uken stod Jesus opp fra de døde som syndens forsoner og dødens overvinner. På søndagen fikk også menigheten i Jerusalem Den Hellige Ånd. Keiser Konstantin, som både var "kristen" og soltilbeder, bestemte i året 321 etter Messias at søndagen skulle være offentlig kviledag. Han kalte ikke søndagen for "Herrens dag", men for "den seierrike sols erverdige dag". Vi siterer fra denne bestemmelsen: "På solens erverdige dag skal øvrigheten og folk som bor i byene kvile, og alle verksteder lukkes. Men på landet kan de som beskjeftiger seg med åkerdyrking, arbeide fritt og lovlig, for det hender ofte at en annen dag ikke er så skikket til å så korn eller plante vinranker, at menn ikke ved å unnlate den beste tid skulle miste den overflod som himmelen gir." Ordet "søndag" betyr ikke opprinnelig "Sønnens dag" eller "Herrens dag". Det betyr "solens dag". Dette kommer tydelig fram i det tyske ordet "Sonntag" og det engelske "sunday". Det var pave Sylvester 1, som var samtidig med Konstantin, som bestemte at søndagen ikke skulle kalles for "solens dag", men for "søndag" eller "Herrens dag". Dette betyr ikke at vi ikke skal helligholde søndagen som helligdag, for det er meget gode grunner til at vi gjør det. Vi burde imidlertid helligholde både sabatten og søndagen, for de første- jødetroende gjorde det. Vi vet også at i 1000 års-riket vil sabbaten komme igjen som den virkelig store helligdagen. 14.) Den hodebekledningen som paven har, og som vi kaller for "mitra", går tilbake til en babylonsk fiskegud, som het Dagon. Dagon er det samme som Nimrod. Mitraen er likt med en fisk som åpner sin munn. Ordet "dag" betyr "fisk". Opprinnelig var denne fiskeguden også utstyrt med fiskekropp og fiskehale. Dette falt etter hvert bort, slik at det bare var fiskehodet eller mitraen som stod igjen. Når vi ser på mynter fra Malta og Egypt, er en del guder framstilt med denne mitraen. Dette gjelder bl.a. den egyptiske guden Osiris, som er det samme som Nimrod. På samme måten som ypersteprestene i det gamle Babylon bar fiskeringen som et symbol på at de tjente fiskeguden, gjør også paven det i dag. Han får til og med menneskene til å kysse denne ringen. Dette betyr at han ikke tjener den levende Gud, men han tjener Nimrod. Den kronen som paven bærer i dag, går også tilbake til fiskeguden Dagon. På bilder fra det gamle Babylon kan vi se at fiskeguden bærer en krone som er lik den som paven bærer i dag. De forskjellige gudene i den gamle assyriske religionen bar ogsa denne kronen. 15.) Paven har tatt tittelen, pontifex maximus, fra det babylonske presteskapet. Dette var tittelen til selve yperstepresten, som var den øverste leder av de babylonske mysterier. På latin kommer selve ordet av "pons", som betyr "bro", og "facio", som betyr "å gjøre". Det betyr "bru-åpner". Prestekongene i det hedenske Roma ble betraktet som de som hadde laget og voktet bruene i Roma. De tjente som yppersteprester og ble også ansett for å være bindeleddet mellom dette livet og det neste livet. Det var de romerske keiserne som først bekledte dette embetet. Dette skjedde i 63 før Messias. På mynter fra denne tiden ser vi at de romerske keiserne har denne tittelen. De beholdt denne tittelen helt til 376, da keiser Gratin avslo å bære denne tittelen på grunn av at han oppdaget dets hedenske bakgrunn. 1378 ble denne tittelen overført til Damaskus, som var biskop i Roma. I og med at Roma var den viktigste byen i det romerske riket, ble biskopen i Roma etterhvert ansett for å være den høyeste innenfor kristenheten. 16.) Det har vært gjort mange forsøk fra den romersk katolske kirkes side å forsøke dekke over det forholdet at den har mye av sin bakgrunn i de babylonske mysterier. Dette gjelder både begivenheter og titler. I de kaldeiske mysteriene ble ypperstepresten bl. a. kalt for "peter", som betyr "fortolker". Den romersk katolske kirken har derfor identifisert apostelen Peters navn med denne tittelen. På denne måten ble kristendommen blandet med hedenskapet. Både "kristne" og hedninger trodde at disse to navnene hørte sammen. Apostelen Peter ble derfor gjort til "fortolkeren" til de babylonske mysteriene. 17.) En annen sammenblanding mellom hedenskapet og kristendommen har vi angående "de hellige nøklene". Menneskene i det hedenske Roma trodde på de mystiske nøklene til guden Janus og gudinnen Cybele. Janus var apneren og vokteren av portene i den romerske mytologien. Janus ble avbildet med to ansikter. Et gammelt og et nytt. Det gamle ansiktet symboliserte den gamle Nimrod, mens det unge ansiktet symboliserte Tammuz, som var den inkarnerte Nimrod. I mitradyrkelsen, som ble meget sterk i Roma, bar solguden, som var Nimrod, to nøkler. Etter at keiserne hadde tatt over tittelen "pontifex maximus", ble "nøklene" et symbol på deres makt. Da paven tok over denne tittelen i året 378 før Messias, ble han automatisk eieren av de mystiske nøklene. Vi vet at apostelen Peter ble gitt "nøkkelmakten" av Herren. Med dem skulle han ba*de låse og binde. Selve nøklene er evangeliet. "Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene. " (Mat. 16,19.) Det var ikke før enn i 431 etter Messias at paven krevde å få overta den autoritet som det lå i Peters nøkkelmakt. Nå er disse nøklene et symbol på pavens opphøyede stilling innenfor den romersk katolske kirken, mens nøkkelmakten i utgangspunktet ble gitt til både Peter og de andre apostlene. 18.) Hva som gjelder tittelen "pave", så kommer ordet av det latinske "pater", og det betyr "pappa". Det betyr den øverste av alle mennesker. Denne tittelen er også tatt fra de hedenske religionene. I mitradyrkelsen, som en tid var den mest utbredte religionen i Romerriket, ble ypperstepresten kalt for "Pater Patrum". Det betyr "den øverste far". 19.) Paven blir videre kalt for Guds stedfortreder eller vikar på jorden. I romersk katolsk sammenhen blir han betraktet som høyt hevet over alle mennesker, ja, til og med over englene. Han blir betraktet som en gud. Jeg vil i den forbindelsen sitere det som står i Ecclesiastical Dictionary av Ferrari. Det er en oppslagsbok for katolikkene: "Paven er av så stor verdighet at han ikke bare er blott og bart et menneske, men er som en gud og Guds stedfortreder. Paven alene har rett til å bli kalt Den aller helligste, fordi han er Kristi vikar. Den romerske paves overhøyhet og makt strekker seg også til englene, for han er større enn disse. 20.) Læren om at det er gjenfødelse i dåpens van tilbake til den babylonske religionen. I de babylonske legendene blir Noah framstilt som "den to-fødte personen". Han hadde både del i den gamle og i den nye verden, og han ble også framstilt som en person med to ansikter, som snur hver sin vei. Det ene ansiktet representerer en gammel mann, og det står for den gamle verden, mens det andre ansiktet representerer en ung mann, og det står for den nye verden. Etter denne vurderingen var det vannet som frelste Noah over i den nye verden. Vannet hadde gjenfødelsens kraft i seg. Dette er ikke i samsvar med kristen tankegang. For det første er det ikke vannet som frelser et menneske, men det er arken som er et forbilde på Jesu frelsergjerning. "det (arken) som også nå frelser oss i sitt motbilde (Jesu forsonergjerning)." (1.Pet.3,21.) "Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som enn å ikke var skjedd, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus, ved den fordømte han verden og ble arving til rettferdigheten av tro." (Hebr. 11,7.) For det andre ble ikke Noah frelst på grunn av at han gjennomlevde syndfloden. Han var frelst allerede før syndfloden kom. Det var hans rettferdighet før syndfloden som frelste ham. "Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige, Noah vandret med Gud. " (1.Mos.6,9.) Den romersk katolske kirken lærer enn å i dag at et menneske ikke kan bli frelst, uten at det blir døpt i vann. Den norske kirken lærer også dessverre at det er gjenfødelse i dåpens vann. (Se kapitlet: En beskrivelse av skjøgekirken og mine bøker: Jesu gjenkomst. Bind 1 og 2, hvor jeg skriver mer om den romersk katolske kirken.) Dersom vi skal tolke den fjerde basunen helt konkret, så må det bety at en tredjedel av SOLEN, MÅNEN OG STJERNENE skal bli ødelagt, slik at både dagen og natten mistet en tredjedel av sitt lys. Dette kan komme i stand gjennom bruk av atomvåpen og kjernefysiske eksplosjoner. forrige side