Blaise Pascal's ecstatic experience earned him certainty of God

o Auto Translated

o

Blaise Pascals ekstatiske opplevelse ga ham visshet om Gud

Debatt

Illustration made of artificial intelligence

THE NIGHT OF FIRE: Blaise Pascal had an ecstatic, religious experience that filled him with a strange light, clarified his thoughts and incited him. He himself called it a «ildnatt»Night of fire. As mathematician, physicist and philosopher of religion, he stood in the middle of a field of tension which has characterized European thinking for centuries. June 19 marks 400 years since he became born.

historian of ideas and former head of Radioteatret.

Published 6/19/23 - 12:36 Last updated 19/06/23 - 12:36 p.m.

Share on FacebookShare on TwitterShare by email

Even the present saw in him a scientific genius. 11 years old wrote he a tract on the sound and 16 years old a treatise on the conic section which caused a stir in learned circles.

At the age of 20, he invented a mechanical calculator, and before he was 24 had he written ground-breaking works in mathematics, including about probability calculus and about the arithmetic triangle.

His experiments in physics were embodied in treatises on the air pressure, about the pressure in liquids and about the empty space. A pressure unit carries still his name: pascal (Pa).

His contribution to the cultural debate of the time, published under the title Provincial letters, placed him first among France's authors and left a lasting mark on French language and literature. But he is best known for his bereaved Thoughts.

CLERMONT: Staue by Blaise Pascal in her hometown of Clermont. Bernard Perrier / Adobe Stock

Scientific Pioneer

He was born on 19 June 1623 in Clermont, and lost his mother when he was three year. His father, Etienne Pacal, was a civil servant and supervised tax collection. His great interest and hobby was everything that went on in the world of sciences.

Early on, the son was introduced to leading circles in mathematics and natural science. As a young and successful scientist, Pascal professed one optimistic faith in development.

With the help of new scientific methods, humanity would constantly grow in insight, in the same way that each individual in the course of life develops from ignorance to ever greater knowledge.

WRITER: Nils Heyerdahl is a historian of ideas with a master's degree at Blaise Pascal. He is also a former manager of Radioteatret. Berit Roald / NTB

He fought inherited, authority-based theories with a proud and victory-wise belief in human reason, as it unfolded in time mathematical natural sciences. Here a sharp distinction was made between reason and faith area.

Jansenism

Then his family came into contact with Jansenism, a kind of Catholic revival movement, inspired by the writings of the church father Augustin (354-430). Pascal began to doubt that the sciences can answer people's most urgent questions. He turned from the « study of the outer things» to the « study by mannet»: psychology, philosophy of religion, theology.

As a scientist, he had believed in the possibility of achieving exact knowledge. Now he sees that man is an imperfect being who keeps coming in short, both in his search for truth and in his ethical way of life.

kristendom vitnesbyrd natur og miljø meninger litteratur kultur og underholdning omvendelse historie forskning debatt vitenskap og teknologi

ILDNATTEN: Blaise Pascal hadde en ekstatisk, religiøs opplevelse som fylte ham med et merkelig lys, klarnet hans tanker og oppildnet ham. Selv kalte han det en «ildnatt». Illustrasjonsbilde laget av kunstig intelligens

Som matematiker, fysiker og religionsfilosof sto han midt i et spenningsfelt som har preget europeisk tenkning i århundrer. 19. juni er det 400 år siden han ble født.

idéhistoriker og tidligere sjef for Radioteatret.

Publisert 19.06.23 - 12:36 Sist oppdatert 19.06.23 - 12:36

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Allerede samtiden så i ham et vitenskapelig geni. 11 år gammel skrev han en traktat om lyden og 16 år gammel en avhandling om kjeglesnittet som vakte oppsikt i lærde kretser.

I 20-årsalderen oppfant han en mekanisk regnemaskin, og før han var 24 hadde han skrevet banebrytende arbeider innenfor matematikken, blant annet om sannsynlighetsregning og om den aritmetiske triangel.

Hans eksperimenter innenfor fysikken nedfelte seg i avhandlinger om lufttrykket, om trykket i væsker og om det tomme rom. En trykk-enhet bærer fremdeles hans navn: pascal (Pa).

Hans bidrag til tidens kulturdebatt, utgitt under tittelen Provinsialbrev, plasserte ham i første rekke blant Frankrikes forfattere og satte varige spor etter seg i fransk språk og litteratur. Men mest kjent er han for sine etterlatte Tanker.

CLERMONT: Staue av Blaise Pascal i fødebyen Clermont. Bernard Perrier / Adobe Stock

Vitenskapelig pionér

Han ble født 19.juni 1623 i Clermont, og mistet sin mor da han var tre år. Faren, Etienne Pacal, var embedsmann og hadde oppsyn med skatteinnkrevning. Hans store interesse og hobby var alt som foregikk i vitenskapenes verden.

Tidlig ble sønnen introdusert for ledende kretser innen matematikk og naturvitenskap. Som ung og fremgangsrik vitenskapsmann bekjente Pascal seg til en optimistisk utviklingstro.

Ved hjelp av nye vitenskapelige metoder ville menneskeheten stadig vokse i innsikt, på samme måte hvert enkelt menneske i livets løp utvikler seg fra uvitenhet til stadig større kunnskap.

SKRIBENT: Nils Heyerdahl er idéhistoriker med magistergrad på Blaise Pascal. Han er også tidligere sjef for Radioteatret. Berit Roald / NTB

Han bekjempet nedarvede, autoritetsbaserte teorier med en stolt og seiersviss tro på den menneskelige fornuft, slik den utfoldet seg i tidens matematiske naturvitenskaper. Her skilte man skarpt mellom fornuftens og troens område.

Jansenismen

Så kom familien hans i kontakt med jansenismen, en slags katolsk vekkelsesbevegelse, inspirert av skriftene til kirkefaderen Augustin (354-430). Pascal begynte å tvile på at vitenskapene kan gi svar på menneskenes mest presserende spørsmål. Han vendte seg fra «studiet av de ytre ting» til «studiet av mennesket»: psykologi, religionsfilosofi, teologi.

Som vitenskapsmann hadde han trodd på muligheten til å oppnå eksakt kunnskap. Nå ser han at mennesket er et ufullkomment vesen som stadig kommer til kort, både i sin søken etter sannhet og i sin etiske livsførsel.

Han blir stående i en konfliktfylt spenning mellom vitenskapsbasert fornuftstro og religiøst og filosofisk basert skepsis, men fortsetter etter denne «første omvendelse» sine vitenskapelige studier.

Det gikk etter hvert på helsen løs. Hans leger anbefalte ham å søke en motvekt mot de anstrengende intellektuelle syslene, og Pascal legger seg til en ny livsstil i mondene salong-miljøer i Paris. Her råder fritenkende og utagerende libertinere grunnen. Pascal blir selskapsløve, søker kvinners selskap og finner adspredelse i spill, fester og teaterbesøk.

Ildnatten

Det tok brått slutt mandag 24. november 1654 rundt kl. 22.30 om natten. Da opplevde Pascal noe som han skildret i Le Mémorial, en «huskelapp» man etter hans død fant innsydd i fôret på hans jakke.

Det første ordet er «feu» – ild. Her beskriver han sin ildnatt, en ekstatisk, religiøs opplevelse som fylte ham med et merkelig lys, klarnet hans tanker og oppildnet ham:

«Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud, ikke filosofenes og de lærdes Gud. Visshet! Visshet! Følelse, glede, fred.»

Pascal trakk seg etter dette tilbake til jansenismens hovedkvarter i Frankrike, rundt nonneklosteret Port-Royal-des-Champs, sørvest for Paris. Her skrev han sine populære provinsialbrev, med brodd mot jesuittene, en rekke mindre skrifter, samt brever og notater som kaster lys over hans modne syn på mennesket og tilværelsen.

Mellom to uendeligheter

Hvem har den dypeste innsikt i menneskelivets eksistensvilkår: forskeren eller den troende, rasjonalisten eller skeptikeren?

Pascals forsøk på å gi et svar finner man i hans etterlatte notater til et planlagt forsvarsskrift for kristendommen, utgitt etter hans død under tittelen «Tanker». Her innbyr han oss til å betrakte mennesket i sin utfoldelse så nøkternt og forutsetningsløst som mulig. Han peker på vår manglende evne til å løse de problemene vi stiller oss, og til å handle fornuftig og rett.

Tror ikke matematikeren og naturforskeren lenger på menneskets fornuft? Jo, men det er blitt en ambivalent tro. Han har oppdaget fornuftens begrensning.

Når vi når dypt nok ned i tilværelsens gåter, åpner det seg avgrunner som fornuften ikke makter å gjennomtrenge. Vi klarer bare å gripe og forstå endelige størrelser. Men disse er del av, og bestemmes av, to «uendeligheter» som vi ikke kan fatte: det uendelig lille og det uendelig store.

Tror ikke matematikeren og naturforskeren lenger på menneskets fornuft? Jo, men det er blitt en ambivalent tro. Han har oppdaget fornuftens begrensning.

En fysisk gjenstand kan spaltes og spaltes i stadig mindre deler og partikler, uten at man når ned til en enhet som ikke kan tenkes delt ytterligere. Vår tanke fortaper seg i retning av det uendelig lille, som vi ikke kan fatte.

Noe lignende skjer om man foretar den motsatte bevegelse: de ting vi observerer rundt oss befinner seg på en klode som bare er en del av et solsystem som igjen bare er et fnugg i det uendelige univers. Dets grenser kan vi aldri nå med tanken. Vi fatter bare «tingenes midte», ikke tingenes minste bestanddeler og ikke den totale helhet de inngår i.

Mennesket – et paradoks

Stilt overfor det golde og uendelige verdensrom som tidens vitenskap hadde avdekket, gripes Pascal ikke av stolthet og triumf, men av angst. Middelalderen hadde ment å finne spor av Gud i naturen og sett på skaperverket som et vitnesbyrd om Skaperen. Men dette velordnede, endelige kosmos er sprengt for Pascal, Gud er skjult og han utbryter: «Den evige taushet i disse endeløs rom forferder meg!»

Ikke bare i den ytre natur, men også i mennesket selv, viser Pascal oss avgrunner. Den vitenskapelige fornuft som tilsynelatende arbeider metodisk og objektivt, er i virkeligheten et utsatt bytte for irrasjonelle sjelskrefter som kan påvirke vår tanke og føre den på villspor. Vår fantasi, våre lidenskaper, våre vaner, vår egoisme, alle de «bedragerske makter» i sjelslivet, påvirker fornuften og setter den stadig ut av spill.

Og allikevel: i all vår elendighet, prisgitt en tilværelse som ikke gir svar på våre mest brennende spørsmål, erkjenner vi vår svakhet. Tankens og selverkjennelsens evne hever mennesket over hele det gigantiske, tause univers. Slik sett er mennesket et paradoks, en levende selvmotsigelse, et splittet vesen:

«alltings dommer – og en avmektig jordorm, sannhetens bærer – og uvisshetens og villfarelsens pøl, universets pryd – og utskudd».

PARIS: Blaise Pascal ligger begravet i kirken Saint-Étienne-du-Mont. Adobe Stock

En religion som gjør krav på å være sann, må kunne forklare fenomenene og tyde menneskets gåte. Det gjør kristendommen, hevder Pascal. Mennesket er ifølge kristen menneskeforståelse stort og elendig på samme tid. Storheten er en rest av den opprinnelige fullkommenhet som mennesket fikk da det ble skapt i Guds bilde. Svakheten er en følge av den katastrofe kristendommen kaller arvesynden.

Troen kan forklare de grunnleggende motsetninger i mennesket, men ikke oppløse dem. Mennesket vil i denne verden alltid stå splittet mellom tvil og visshet, i et dilemma som umuliggjør både den uproblematiske visshet og den bastante fornektelse.

Den tragiske, uforløste spenning følger mennesket like inn i troens verden. Den kristne Gud er den paradoksale Gud, som er skjult og nærværende på samme tid. Skjult for den naturlige erkjennelse, nærværende for troen.

«Tanker» er fragmentariske ytringer. Helheten de var ment å inngå i, kjenner vi ikke. Det foregående er én måte å tolke Pascal på. Andre er også mulige.

Pascal døde i 1662, bare nærmere 39 år gammel. Han ligger begravet i kirken Saint-Étienne-du-Mont i Paris, i nærheten av Pantheon.

kristendom vitnesbyrd natur og miljø meninger litteratur kultur og underholdning omvendelse historie forskning debatt vitenskap og teknologi