Trine Overå Hansen:

Det som tar Norge ned

Kommentarartikler

Fosterdrap: – Og hvorfor er forsteret på tiltalebenken og skal henrettes av norske leger med norske skattepenger? Har det kommet på et ubeleilig tidspunkt i livet? Er det pengene og karrieren som får forrang for retten til liv? spør sjefredaktør Trine Overå Hansen. Foto: Ill.: AOH

Det er ikke meningen at mennesker skal drepe andre mennesker som ikke passer inn eller ikke er ønsket av ulike grunner. Det er ikke opp til oss å bestemme.

Trine Overå Hansen

Publisert: 22.08.2024 kl 09:05

I høst skal Stortinget behandle regjeringens forslag til ny abortlov. Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre har overtatt ansvaret etter Ingvild Kjerkol som måtte gå av på grunn av dokumentert fusk med sin mastergrad. Hun hadde plagiert innhold og jukset med viten og vilje.

Dette skjedde like etter at Abortutvalget i desember i fjor lanserte forslag til en ny abortlov, der barnet i mors liv ikke bare skal være fritt vilt fram til 12 uker slik det er i dag, men kunne tas livet av til det er 18 uker.

I realiteten har det også tidligere vært tilfelle. Fram til nå har det vært en nemnd som avgjør om kvinnen får ta abort etter uke 12. Dette innvilges i så og si alle tilfeller, også etter uke 18.Likevel innebærer lovendringen at rettssikkerheten for det ufødte barnet ytterligere svekkes.

Regjeringen har varslet at lovforslaget skal behandles i Stortinget i høst.

– Vi skal gjøre den så ryddig og skikkelig som mulig, uten å rushe noe gjennom. Da tar vi oss tiden som trengs. Noen uker fra eller til er ikke det viktige, sa Jan Christian Vestre i et intervju med NTB i mai.

Nei, «noen uker fra eller til...»

Fosteret er skapt av Gud.

«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg», står det i Jeremia 1:5.

Fosteret har den samme unike verdien fra unnfangelsen av. Det er et menneske som er ønsket og skapt av Gud med en evig hensikt.

Det er ikke meningen at mennesker skal drepe andre mennesker som ikke passer inn eller ikke er ønsket av ulike grunner. Det er ikke opp til oss å bestemme.

Pro choice, kaller abortforkjemperne sin bevegelse i USA. Alle har et valg. Men det valget kommer før man er blitt gravid.

På 70-tallet, da abortloven ble vedtatt, var det mindre kunnskap om hvordan fosteret så ut og hvilke egenskaper det hadde. Det unnskylder ikke at abortloven ble vedtatt den gangen, men det er enda mer uforståelig at regjeringen nå ønsker å utvide adgangen til å drepe barnet ettersom kunnskapen har økt.

Det finnes 3D-film av foster som suger på tommelen, stuper kråke, smiler, lager grimaser. Det er ingen celleklump, det er bevist utover

enhver rimelig tvil.

Og hvorfor er forsteret på tiltalebenken og skal henrettes av norske leger med norske skattepenger? Har det kommet på et ubeleilig tidspunkt i livet? Er det pengene og karrieren som får forrang for retten til liv?

Og hvor er det blitt av kristenfolket i denne saken?

For noen år siden hadde jeg en ubehagelig drøm. Jeg så at det ble utført et blodoffer på et sykehus. Utenfor stod en biskop i full mundur med ryggen til. Da offeret var gjort kakket han staven i bakken som for å stadfeste det. Så flyttet det hele seg ned et hakk. Et offer skjedde igjen og biskopen kakket med staven. Scenen gjentok seg gang etter gang, og hele tiden flyttet alt seg stegvis nedover i et stummende mørke.

Fra gammelt av har hedningene ofret sine barn til Baal og til Molok for å få makt med avgudene, det vil si onde ånder og djevelen selv. Også i dag forteller vitner som har brutt med sataniske sekter at abort er et viktig satanisk rituale som gir dem kraft.

Det er ikke noe bedre å ofre babyene våre i dag for penger og karriere og egen livsutfoldelse. På denne måten gir vi over landet vårt til mørkets krefter. Abort er det verste og farligste som finnes i vårt land.

Om regjeringen får det som den vil, blir det snart enda verre.

Nøkkelord

· kommentar

· Abort

· Politikk

· Jan Christian Vestre

Anita A. Sæle:

Ingen bamhjertighet

Kommentarartikler

Fri abort til 18 uker er intet mindre enn grusomt. Det er små babyer som drepes i mors liv.

Anita A. Sæle

Politisk redaktør

Publisert: 29.08.2024 kl 08:10

Familieminister og lege, Kjersti Toppe, Sp, beskriver barna som nå blir fredløse slik: «Uke 18 er halvgått svangerskap. Da er fosteret 18 centimeter langt og veier 230 gram. Det er 3–4 uker til fosteret kan regnes som levedyktig».

De som gjennomfører slike fosterdrap, vet hva de gjør. Det vet de når barnet er 12 uker også, men da er ugjerningen mye mindre synlig.

Men diskusjonen om når det ufødte barnet kan aborteres, er absurd. Problemet er at barnet blir drept. Og også at dødskreftene blir heiet frem. Det er en slik brutal og ubamhjertig holdning og handling – at det bare kan sammenlignes med jødehatets og slaveriets horrible historie. Og vi ser noe av denne ubamhjertigheten også når Demokratene har en «abortbuss» stående utenfor landsmøtesalen i USA, med fri tilgang til et valg som før ble omtalt som vanskelig.

Det tragiske nå er at KrF nærmest er nullet ut på Stortinget. For 25 år siden, da jeg var med der, var partiet oppe i 25 stortingsrepresentanter og var et klart anti-abort parti. Den ulykksalige lederdiskusjonen gjør ingenting bedre. Nå er det ingen partier med tyngde – som forsvarer retten til liv for det ufødte barn.

Olaug Bollestad var viktig for å sette stopper for tvillingaborter. Det burde hun hedres for. Vi har ikke sett noen grunn for henne til å trekke seg – bare et utslag av varslingsepedemien, og spill uten åpne kort.

Hadde KrF hatt 25 representanter på Stortinget, tror jeg ikke dette fatale forslaget hadde kommet.

Sylvi Listhaug er klart mot den barbariske utvidelsen av abortloven. Det er Kjersti Toppe også og KrFs tre representanter. Tusen takk! Høyre sier også nei til utvidelsen til 18 uker. Men partiene er splittet og representantene satt fri, untatt på venstresiden. Der er det ingen bamhjertighet.

Håpet er at mange nok følger Kjersti Toppe i Sp, Solberg i Høyre og Listhaug i Frp slik at utvidelsen blir skrinlagt. La oss be til Gud om det.

Vi står fremfor en demografisk vinter. Men miljøbevegelsen, inkluderte globalistene i Davos, mener at menneskeheten ødelegger kloden, og vil helst redusere fødselstall og øke aborttallene. Det er bare destruktivt.

En demografisk selvmords-

tsunami vil treffe Vesten og kan knuse velferdsstaten. KI og «menneskelige» roboter kan overta produksjonen, men ikke omsorgen. Det er også vår egen fremtid vi kjemper for ved å stå opp for menneskeverdet.

I august 2024 er det ti år siden Børre Knudsen døde. Nå skal våre lovgivere ta stilling til en utvidelse av den loven han kjempet mot.

ÅRLIG MARKERING: Børre Knudsen under den årlige 13. juni-markeringen i Oslo i 2007. Foto: Marion Haslien

Anno 2024

Debatt

Alv Magnusforkynner og tidligere leder Ungdom i Oppdrag

Publisert: 29.08.2024 12:23Sist oppdatert: 12:23

Han kjempet en kamp for å vekke samvittigheten til det norske folk om «krigen mot forsvarsløse barn», som moder Theresa kalte abort da hun mottok Nobels fredspris i Oslo i 1979, det året da loven om fri abort tredde i kraft.

«Et av de fremste kjennetegn ved en rettsstat er at den beskytter alle sine medlemmer rettslig. Ikke minst de aller svakeste. De som trenger det mest. Når svake grupper unntas fra beskyttelsen og utleveres lovløsheten, da er rettstaten bragt til opphør.»

Slik talte og resonerte Børre Knudsen. «Statsmakten gjør det lovlig å drepe hvert eneste barn i landet. Vi hiver over tusen barn i måneden. Det går greit. Nesten ingen ser det», hevdet Knudsen videre.

ABORT-MOTSTAND: I 1995 var det 20 år siden abortloven ble vedtatt. Abort-motstanderne Børre Knudsen (foran) og Ludvig Nessa, som begge var fradømt preste-embetene på grunn av abortaksjonene, ledet prosesjonen gjennom Oslo sentrum. Foto: Jon Eeg / NTB

Niels Christian Geelmuyden, forfatteren som skrev boken om Børre Knudsen: En prest og en plage, innvendte: «Du omtaler kategorisk fosteret som et barn?»

Børre svarte: «Kvinner vet bedre enn noen andre at det ikke er en slimklump de går med i magen. De har venninner som går på svangerskapskurs hvor man lærer å synge for den ufødte. Man synger ikke for en døv slimklump, gjør man vel?»

«Oppriktig talt, hvis man kan forby folk å røke sigaretter på offentlig sted, så må man kunne forby dem å drepe barn. Man kan ikke hindre at aborter skjer, jeg skjønner såpass. Man kan heller ikke forhindre at voksne mennesker dreper hverandre. Noe ganske annet ville være å tillate det i lovs form. Abortloven er ingen lov i det hele tatt. Den er lovløshet merket med paragrafer.»

Børre Knudsen skar gjennom med sine uttalelser. Joda, han provoserte med sine spissformuleringer: «Burde ikke fellingstillatelsen på små nordmenn begrenses, til så og så mange pr. år? For nå holder man jo på å utrydde stammen. Det fødes ikke nok små nordmenn til å opprettholde befolkningsnivået vi har i dag.» Han legger til: «Vi kan selvfølgelig prøve å forklare finansministeren at man ikke får balanse i nasjonalregnskapet ved å hive en tredjedel av alle skatteyterne før de blir født.»

Til forsvar for sitt engasjement sa han: «Selv har jeg alltid ment at riktige meninger er bortkastet hvis de ikke brukes til noe.»

Han brukte sine til gangs. Han brukte seg selv, ja, forbrukte seg selv, kan jeg kanskje legge til.

Reaksjonene på hans engasjement var mange og sterke. Enkelte var så hatefulle at det skaper undring. Hvorfor ble så mange så provosert? Nå, ti år etter hans bortgang, er det kanskje en mulighet for at ettertanken melder seg.

Legevitenskapen gir Knudsen medhold i at menneskelivet har sin begynnelse ved unnfangelsen. Derfor er det lille fosteret et menneskeliv. Før het da også provosert abort på godt norsk, fosterdrap. Som ledd i kampen for å få gjennom en lov som ga adgang for å drepe fosteret, var det derfor viktig å endre språket for å skjule realitetene, man valgte det latinske fremmedord, abort, som allmenheten ikke hadde negative assosiasjoner med.

Tilbake til spørsmålet; hvorfor vakte hans engasjement slik vrede? Noen vil hevde at det var aksjonsformene. Langt inn i kirkelige kretser het det som et mantra; vi er enig i sak, men ikke i metode. Filosofen Arne Næss kontret med å si; jeg er enig i metode, men uenig i sak. Han hadde selv aksjonert mot kraftutbygging i Altavassdraget. Med andre ord, var saken viktig nok, måtte virkemidlene for å vekke opinionen svare til hensikten. Hvordan var så virkemidlene?

GYNEKOLOGISK AVDELING: Børre Knudsen ber og synger salmer på gangen utenfor gynekologisk avdeling ved Ullevål sykehus. Foto: Eystein Hanssen

Under sykehusaksjonene ba Knudsen om en samtale med overlegen som i regelen ble avslått. Knudsen begynte i stedet å synge salmer. Den lille mannen hadde en malmfull røst. Ledelsen ringte politiet som troppet opp for å føre Knudsen bort. Men da de ankom sykehuset ble de møtt med denne hilsen: Så godt dere kom! Da kan jeg dra og dere overta vaktholdet. De dreper barn bak de dørene der. Et øyeblikk oppstår lett forvirring, før de med makt bærer Knudsen ut og lemper ham inn i en ventende politibil.

Plastikkdukker med ketchup. Usmakelig, sa mange. Frastøtende! Formastelig å sende slikt i posten til myndighetspersoner!

Virkelig?

Hva med realitetene som disse symbolgjenstandene peker på? Hva er grotesk? Små kropper som skjæres i stykker, der virkelig blod flyter, og så kastes i avfallsdunker som søppel, eller små dukker med ketchup?

Tilbake til spørsmålet; hvorfor slik vrede?

Jeg må ty til en annen provokatør for å svare; Jesus fra Nasaret.

I en engasjert disputt med sine landsmenn referert, i Johannesevangeliet, sier han rett ut: Jeg sier sannheten, og derfor tror dere meg ikke.

Sannheten har trange kår. Vi elsker ikke sannheten. Sånn uten videre. Den er ubekvem. Ingen vil leve som samboer med sannheten. Den må man gifte seg med. Og det koster. Det krever omvendelser og stadige justeringer. Hvem er villig til det?

Sannheten om vår virkelighet er beskrevet i Bibelen. Derfor er den under vedvarende angrep. For den er sannhetens røst. Den er Guds budskap til menneskene. Her får vi vite at Gud og mennesker har en usynlig fiende. Bibelen kaller ham djevel og satan. Han er en morder og en løgner og løgnenes far, sa Jesus. Han er altså løgnens opphavsmann. Hans makt begrenses der sannheten får innpass. Hans første angrepsmål er nettopp sannheten. Dypest sett er det derfor et uttrykk for djevelens økede makt og innflytelse i vår kultur, når det ikke lenger er allment akseptert at noe er absolutt sant.

Når så en liten mann med prestekjole i en utkant av landet, sier klart ifra om at det er galt å ta livet av ufødte barn, er det ikke først og fremst mennesker som reiser seg i sinne, men djevelen. De han kan influere, tuter med ham.

Før var det slik her i landet at de barna en ikke ønsket ble satt ut i skogen for å dø. Gamle det ikke lenger var bruk for og som bare var til byrde, ble styrtet utfor klipper. Det var hedendommen på sitt verste. Men så kom den nyomvendte Olav til landet sammen med sin biskop Grimkjell. De knesatte på Moster nye lover i 1024 for det riket Olav skulle regjere. Der ble dette barbari forbudt. Om lag hundre år senere konstaterte erkebiskop Eystein i Nidaros at hedendommens iskulde hadde tint og at nordmannens voldelige framferd hadde mildnet.

Den kristne tro har vært reflektert i lovverket i landet vårt i mer enn 1000 år. På lysekronen i statsrådssalen på Oslo slott står et berømt sitat inngravert med forgylte bokstaver: Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes. Sitatet er hentet fra Norges første landslov, gitt av kong Magnus i 1274.

Abortloven er en slik ulov som Magnus Lagabøter advarte mot.

Abortloven er en slik ulov som Magnus Lagabøter advarte mot. Det var denne ulov Børre Knudsen aksjonerte mot, for om mulig å få den stoppet. Han mente abortloven kolliderte med verdiparagraf 2 i Grunnloven da den norske stat reiste avskjedssak mot ham. Herredsretten ga ham medhold. Men staten anket. Til sist avgjorde høyesterett med sin kjennelse i 1983; «paragraf 2 ikke kan forstås slik at den oppstiller skranker for statens alminnelige lovgivning». Med andre ord har Norges øverste dommere den oppfatning at Grunnloven ikke setter noen grenser for hva lovgiverne kan tillate seg å vedta.

Da gikk Børre Knudsen ut på gater og torv og inn i sykehusenes korridorer med sine protester. Ære være ham for hans kamp for sannheten. Nå skal våre lovgivere ta stilling til en utvidelse av den loven han kjempet mot.

Velkommen til oss, ubeleilige barn

MENNESKEVERD: Vi trenger tid nok til å romme det uplanlagte og ufullkomne, skriver sokneprest Kathrine Tallaksen Skjerdal i dette innlegget. Foto: Tore Hjalmar Sævik

Regjeringen vil ha selvbestemt abort til 18 uker. Jeg kan ikke unngå å kjenne på at samfunnet gir steiner for brød til ufrivillig gravide og barna de bærer.

Debatt

Kathrine Tallaksen Skjerdalsogneprest i Høvåg

Publisert: 29.08.2024 22:00

Ingen drømmer vel om å ta abort?

Nei, vi mennesker drømmer om å bli tatt imot og omfavnet. Vi drømmer om at det vidunderlige skal skje, at noen skal gå sammen med oss i tykt og tynt, at barna våre skal ha en god fremtid.

Jeg må tenke på ungjenta i Lars Myttings «Søsterklokkene». Hun var med i slåtten på storgarden Hekne. Mens hun raket og svettet, lå «lausungen» hennes i kanten av marka og skrek.

Innimellom hastet hun bort til ham og ga ham litt melk. Hvorfor i all verden var det ingen på gården som tok ham opp og bysset ham? Eller tok i et ekstra tak så hun kunne få mer tid med babyen sin?

Når det nesten ikke er plass i livet til planlagte barn, hva da med de uplanlagte?

Vi tror vi er kommet så mye lengre i vår tid, men har vi et mor-og-barn-vennlig samfunn? Rekordlave fødselstall (1,40 barn per kvinne i 2023) er et tydelig faresignal. Travelhet, stress og dårlig samvittighet er virkeligheten for mange småbarnsforeldre.

Å gjøre karriere og realisere seg selv er blitt en plikt. Å følge morsinstinktet og prioritere barn fremfor jobb, fremstilles som kontroversielt. Når det nesten ikke er plass i livet til planlagte barn, hva da med de uplanlagte?

Naboen er sannsynligvis like travel, og ikke alle har besteforeldre i nærheten. Ingen fra det offentlige kommer til å komme og bysse babyen din når du er utslitt. Men abort kan du få.

Kanskje de hadde gjenkjent hverandres ensomhet, rakstejenta på Hekne og hun som ligger med fremkalte rier og venter på at fosteret skal komme dødt ut.

I et essay om abort skriver den amerikanske teologiprofessoren Stanley Hauerwas at et kjernespørsmål er «hvordan vi som kristent fellesskap kan leve ut en gjestfrihet som blir et vitnesbyrd for samfunnet vi lever i. Det vil åpne opp en samtale som ellers ville vært umulig.» [Min oversettelse]

Sitatet inneholder to hovedpoeng. For det første: Hvis målet er at alle barn skal ønskes velkommen til verden, så trenger mødrene deres noen som gjør det sammen med dem: Noen som gjestfritt rydder plass i livet sitt, er en trygg havn og en heiagjeng.

Utgangspunktet for hele vår tro er jo fortellingen om en skandaløs graviditet, og Josefs forbilledlige valg: Å bli hos Maria og barnet.

Ja, og vi trenger at noen oppdrar gutta til at ekte mannfolk tar ansvar og viser omsorg. Hvor er det mer naturlig til å gjøre dette enn i kristne fellesskap og familier?

Utgangspunktet for hele vår tro er jo fortellingen om en skandaløs graviditet, og Josefs forbilledlige valg: Å bli hos Maria og barnet.

For det andre: Dersom man ønsker seg et offentlig ordskifte hvor argumenter mot abort blir allment lyttet til, er dette en nødvendig forutsetning: At noen bruker livene sine til å modellere alternativer som er bedre enn abort.

Utfordringen kan rettes til alle mennesker av god vilje. Men Hauerwas snakker spesielt til fellesskapet av oss som bekjenner oss til Jesus Kristus, han som ble sint da disiplene avviste småbarna, og senere sa: «Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Det finnes veldig mange kristne som aldri har hørt om Hauerwas, men som praktiserer akkurat det han skriver om. Bare i mitt eget nettverk finner jeg rikelig med eksempler. Jeg ser for meg rekken av unge par som plutselig måtte håndtere en graviditet.

Flere andre jeg kjenner var definitivt ferdige med å få barn da en attpåklatt meldte sin ankomst. Noen måtte stå i det uten tryggheten i å være to. Resultatet ble mange elskede barn. Felles for de fleste foreldrene er at de hadde støttende familie og venner rundt seg.

De tilhørte miljøer hvor grunnholdningen var at barn selvfølgelig er velkommen hos oss.

Jeg må også tenke på hvor mange det faktisk er, bare i mitt nettverk, som har valgt å være beredskapshjem, fosterhjem eller avlastningsforeldre. For noen har liksom livet valgt for dem; det kom et barn inn i livet deres som trengte dem.

Menigheten hvor jeg er sokneprest, samarbeider med Bufetat; de informerer i våre sammenhenger om behovet for fosterhjem. Å praktisere gjestfrihet handler ikke bare om de barna som er på vei, men om dem som kom for fem eller femten år siden og trenger noen som vil elske dem. Der noen åpner hjem og hjerter, tror jeg sjansen øker for at andre gjør det samme.

I manges øyne er de psykisk utviklingshemmede de aller mest ubeleilige. Spørsmålet om utvidelse av retten til selvbestemt abort til uke 18 handler i stor grad om dem.

Det hender jeg hører særlig bastante tilhengere av liberalisering av abortloven på radio eller TV og tenker: Du skulle vært med på Tro og lys.

Møt noen av mine utviklingshemmede venner der: «Einar» hadde en skranten kropp og dårlig balanse. Men han var liksom gjennomlyst av kjærlighet. Bare han kom imot meg, smeltet alt mitt vonde stress.

«Asbjørn» har godt humør nok til et helt nabolag. «Karen» har de vidunderligste klemmene jeg vet om.

Og dere skulle sett «Jens» i et skuespill nå i sommer: Han gikk sånn inn i rollen som gammel disippel at da han endelig ankom himmelen, lot staven falle og kastet seg om halsen på Jesus, skjønte vi alle hva evangeliet er.

Gjennom 20 år med Tro og lys har jeg sett folk med og uten diagnoser bygge fellesskap og praktisere troen sammen, med latter og tårer og klemmer. Andre har liknende erfaringer fra tilsvarende grupper med andre navn. Der de utviklingshemmede er velkommen, er det godt å være menneske.

NRK har utført en opptelling som viser at en utvidelse til uke 18 vil få flertall i Stortinget. Jeg synes det er vanskelig å forstå at vektige innvendinger blir feid til side.

Der de utviklingshemmede er velkommen, er det godt å være menneske.

Organisasjonen Menneskeverd har laget en god oppsummering av de negative konsekvensene, inkludert at en utvidelse vil åpne for selvbestemt abort på grunnlag av kjønn.

Levd liv er vanskeligere å feie til side; levd liv med varme hjerter, tid nok til å romme det uplanlagte og ufullkomne, barne- og familievennlige fellesskap. La oss sette i gang!

Les også

Gigantisk abortbløff frå regjeringa sin mest heiderlege mann

Les også

Det Trump, Harris og Vestre har felles

Jordmor Ingeborg om ny abortlov: – Alle kan se at det er et menneske

KRITISK: Jordmor Ingeborg Høiskar (59) er svært kritisk til å utvide abortgrensen og mener hennes faggruppe bør lyttes mer til. Foto: Hans Christian Bergsjø

Et enkelt google-søk avslører sakens realiteter, ifølge den rutinerte jordmoren.

Hans Christian Bergsjø hans.christian@dagen.no

Publisert: 17.09.2024 05:00Sist oppdatert: 14:20

I 25 år har Ingeborg Høiskar (59) jobbet med å hjelpe kvinner gjennom svangerskap, fødsler og barseltid.

Hun har jobbet med forløsning, vært fagutvikler, hun har undervist, vært svangerskapsveileder og slik kunne listen fortsatt.

Kort sagt: Høiskar har bred erfaring fra jordmorfaget.

Nå jobber hun på et sykehus i Oslo og har bestemt seg for å ta bladet fra munnen.

59-åringen vil snakke ut mot det som er i ferd med å skje i abortlovgivningen.

– Aktivister og politikere

Hun har aldri vært med på gjennomføring av abort. Men hun har møtt mange kvinner på vei inn og ut av abort.

– Det er ikke kvinnene som er problemet – de trenger støtte og omsorg. Det er aktivister og politikere som ikke vet hva abort er, jeg er ute etter å nå, sier Høiskar.

– Vi må gjøre alt vi kan for at færrest mulig skal ta abort, er hennes bønn.

ENGASJERT: Ingeborg Høiskar snakker på inn- og utpust når temaet er abort. Foto: Hans Christian Bergsjø

«Et menneske»

Gjentatte ganger peker hun på professor i fødselshjelp, Anne Eskild, som i en Aftenposten-kronikk om forslaget til ny abortlov spør:

«Har politikere og andre som støtter forslaget, sett et foster som er abortert så sent i svangerskapet?»

Dette er også et vesentlig poeng for Høiskar.

– Alle kan se at det er et menneske. Det er bare å google, så er ingen i tvil om det.

FOSTER: Illustrasjonsbilde av et foster i uike 18. Foto: Science Photo Library

For henne er barnet i magen imidlertid også et menneske i uke 12 – og fra unnfangelsesøyeblikket.

Derfor har Høiskar reservert seg fra å blandes inn i gjennomføring av abort.

Nylig kunne Klassekampen melde at det ikke finnes noen oversikt over hvor mange som reserverer seg.

Overbevisningen om at abort er galt springer ut av hennes kristne tro.

– Det bærer galt av sted når vi tar herredømme over liv og død, for det tilhører Gud, sier Høiskar.

Flere vil trolig reservere seg

I fjor høst kom det regjeringsoppnevnte Abortutvalget med sin rapport, der de fastslo det som sannsynlig at flere jordmødre, leger og sykepleiere ville reservere seg hvis grensen for selvbestemt abort utvides.

Det opplever Høiskar at stemmer med hennes omgivelser.

– Mange av mine kolleger er skeptiske til en utvidelse.

En undersøkelse fra jordmorforbundet i 2021 viste at omtrent en fjerdedel av norske jordmødre ville reservere seg dersom grensen for selvbestemt abort ble utvidet til uke 18.

Halvparten svarte at de ville reservere seg dersom den ble utvidet til uke 22.

Høiskar forklarer at hennes reservasjon ikke blir plassert i noe system. Det er kun internt i teamet hun arbeider i at de vet om reservasjonen.

«Verre for jordmødre og sykepleiere»

– Er det verre med abort i uke 18 enn i uke 12?

– I prinsippet er det det samme. En trenger hormoner for å få livmoren til å starte med kontraksjoner.

Hun tenker seg om en stund.

Så bestemmer hun seg for å utdype.

– Altså, jo lenger ut i svangerskapet en kommer, jo vondere er det for den gravide å gjennomføre aborten. Og et 18 uker gammelt barn ser mer ut ut som et menneske når det kommer ut enn et 12 uker gammelt barn. Det gjør det også verre for jordmødre og sykepleiere å være med på.

SMERTEFULLT: Jordmor Ingeborg Høiskar forteller inngående om forskjellen på abort i ulike deler av svangerskapet. Foto: Hans Christian Bergsjø

Høiskar kjenner jordmor-kolleger som har vært med på aborter av barn som er så store at hjertet slår i opp mot en time etter fødsel.

I slike tilfeller er det jordmødre og sykepleiere som er sammen med barnet frem til hjertet slutter å slå, slik at det ikke dør alene.

– Det er en fryktelig belastning.

Vil styrke «jenter og familier»

Slike opplevelser krever profesjonell bearbeiding i ettertid, forklarer hun.

Høiskar etterlyser at hennes faggruppe blir hørt av regjeringen.

– Vi må hjelpe og styrke jenter og familier slik at flere vil få lyst til å bære fram barnet. Dét burde være fokuset.

– Hvordan skal det gjøres?

– Det må skje en holdningsendring i befolkningen, tror Høiskar.

MENNESKEVERD: For Høiskar er den kristne gudstroen er naturlig utgangspunkt for tenkningen rundt abort. Foto: Hans Christian Bergsjø

Hun mener at nedgangen i antallet kristne fører til et mer kynisk samfunn.

– Når man ser på barnet som noe man kan velge bort, da har vi mistet en viktig verdi i vårt samfunn.

Restriktiv lov = få aborter?

I Europa har de fleste land selvbestemt abort frem til uke 12. Antallet aborter er imidlertid ikke styrt av lovgivningen, slik Dagen har tidligere skrevet om.

Restriktiv abortlovgivning betyr for eksempel ikke at det blir færre aborter.

– Betyr dette at det er likegyldig hvilken lov et land har? spurte Dagen den kristne organisasjonen Menneskeverd for et snaut år siden.

– Vi vil ikke si det, for vi mener at et foster har krav på juridisk rettsvern og vil jobbe for det. Samtidig er det viktig å jobbe abortforebyggende fra ulike vinkler, også fra et kvinnehelseperspektiv. Å legge til rette for flere senaborter uten retten til samtale og oppfølging er etter vårt syn ikke god kvinnehelse, svarte daværende informasjonsleder i Menneskeverd, Kristin Rudstaden.

Moderat forslag, mener Vestre

Dagen møtte helseminister Jan Christian Vestre da han la frem lovforslaget.

– Punktet for lovlig, selvbestemt abort og tidspunktet der leger kan gjennomføre trygge premature fødsler, tar et skritt nærmere ved dette forslaget. De to grensene ligger nå bare noen uker fra hverandre. Hvordan ser helseministeren på dette dilemmaet i lys av forslaget om utvidelse av grensen for selvbestemt abort?

– I Norge er det gjengs oppfatning at fosteret er levedyktig fra uke 22. Jeg mener 18-ukersgrensen er moderat. Uansett skjer de aller fleste aborter i Norge før uke 12. Det er ikke noe som tyder på at vi får flere aborter ved å utvide grensen for selvbestemt abort,

svarte Vestre.

_________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

Høring om abortloven: Noen må tale barnets sak

ABORTHØRING: Vi kommer ingen vei om vi ikke anerkjenner at det er en interessekonflikt mellom barnet og kvinnen i spørsmålet om abort, skriver Morten Dahle Stærk. Foto: Adobe Stock

Debatt