Lær oss å telle våre dager

Vi mangler en grunnleggende dødsbevissthet i norsk helsedebatt. Sykehuset er fantastisk, men det har en grense.

HELSEVESENET: I stedet for å juble hver gang en tåre blir tørket eller en dag lagt til en livslengde, forventer vi at staten hindrer smerte og død, skriver Åste Dokka. (Foto: Gorm Kallestad / NTB)

Av Åste Dokka, Kommentator

Publisert: 10 februar 2023Sist oppdatert: 10 februar 2023

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ifølge Sigmund Freud (Ubehaget i kulturen) er det tre ting som forpurrer menneskets lykke: Herket i de mellommenneskelige relasjonene, naturens overmakt, og så, ikke minst, kroppens skrøpelighet. Freud konsentrerte seg mest om førstnevnte, og slår fast at kroppen alltid vil «forbli en forgjengelig organisme med en begrensning i tilpasning og ytelse.» Norsk helsevesen, derimot, gjør sitt beste for å ugyldiggjøre denne innsikten: Kroppen skal ikke bringe oss lidelse.

Men kroppen er skrøpelig og alle mennesker skal dø. Det er så selvsagt at det ikke trengs å sies – eller gjør det kanskje det?

Morgenbladet har symptomatisk nok glemt at risikoen for å dø faktisk er på 100 prosent

I Morgenbladets store reportasje om førstelinjetjenesten i norsk helsevesen forrige uke, kan vi lese: «Det er hele 25 prosent lavere risiko for å dø (...) hvis du har hatt samme fastlege i mer enn 15 år…» Det Morgenbladet symptomatisk nok har glemt, er at risikoen for å dø, helt uavhengig av fastlegestatus, faktisk er på 100 prosent. Kroppen er forgjengelig, og livet har kun én utgang. For noen er dette et smertelig aktuelt faktum, og det å dø for tidlig er en skjebne ingen forunt.

Retten til å ikke dø

Gitt denne situasjonen, bør vi være hjerteglade for at vi har et velfungerende helsevesen. Det kan både lindre smerte, forlenge livet og forebygge sykdom. Men dødens naturlov endres ikke av den grunn. I den norske debatten om helsevesenet virker det ofte som om livets endelighet ikke er en del av horisonten.

Det er heller som om vi alle, i og med velferdsstat og det historisk høye årstallet 2023, har en rett til å være friske og ikke dø. Og om noen, i dette fortreffelige samfunnet, skulle være syke, eller faktisk altså dø, er det vitne om en alvorlig svikt som noen bør undersøke, beklage og forebygge at noen sinne skjer igjen. I stedet for å juble hver gang en tåre blir tørket eller en dag lagt til en livslengde, forventer vi at staten hindrer smerte og død.

Med en slik rettighetstenkning er det ikke rart helseministre sjelden blir populære.

Et underliggende premiss

I disse dager diskuteres helse i de fleste medier. I helga kunne vi lese store reportasjer i Aftenposten, Morgenbladet og Klassekampen. Ingvild Kjerkol har varslet at helseforetakene må spare millioner, og rapporten fra Helsepersonellkommisjonen som nylig ble lagt fram skaper dyp uro. Devisen er at oppgavene må løses mer effektivt, mer helse per krone.

Er det sikkert at vi løser livets lidelse best ved å kreve at den aldri får finnes?

Det finnes åpenbart gode og mindre gode måter å drive helsevesen på og debatten er derfor viktig. Men det underliggende premisset som vi også godt kan kikke nærmere på, er at menneskeverd betyr smertefrihet og forlengelse av individets levetid. Der ligger også legitimiteten for våre betydelige helsebudsjetter, som i 2023 utgjør rundt 15 prosent av statsbudsjettet.

Men er det sikkert at vi løser livets lidelse best ved å kreve at den aldri får finnes?

Halv kristenarv

Fenomenet sykehus er historisk sett kristent. De første kristnes innsats for syke og trengende var grunnlaget for organisert medisin. Dagens norske helseinstitusjoner er videreføringer av hospitser rundt kirker og klostre i middelalderen. Innsatsen for syke henger sammen med evangeliet og tanken om menneskeverd: Alle er skapt av Gud, og ethvert utsatt liv er et kall til å hjelpe. Det tok de første kristne, og mange kristne etter dem, på alvor.

En annen kristen tanke om mennesket, er at livet ikke er begrenset til våre jordiske dager. «Til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå», sier presten ved hver jordpåkastelse, og mener også det siste. Men mens sykehuset har satt seg i kulturen for å bli, tror folk i synkende grad på etterlivet. Dermed blir individets jordeliv også det eneste meningsbærende for oss. Livet er kun disse timene, båret av denne kroppen. Klart vi knuger oss fast, klart vi krever en henvisning til ortoped når kneet ikke samarbeider.

Folk vil gjerne få dø. Staten vil gjerne hindre dem i det

La oss få dø i fred

Paradoksalt nok er det i nettopp helsens tidsalder at kravet om lovlig eutanasi er kommet på bordet. Også antallet selvmord i Norge er alarmerende høyt. Folk vil gjerne få dø. Staten vil gjerne hindre dem i det. Kan det være en sammenheng? Når vi så til de grader har tatt helsa i egne hender for slik å holde døden på avstand, kan en uforvarende konsekvens være at vi lengter etter døden likevel. Kan den eneste måten å forholde seg til den på være å velge den selv?

Men døden er dypest sett ikke valgbar. Det å leve er også å innse at livet vil ta slutt, å forsone seg med livets grense. Derfor trenger vi å lære oss å dø. Inge Lønning sa en gang at det bare er to profesjoner som er strengt nødvendige i et samfunn og i et liv, nemlig jordmora og presten. Altså en til å hjelpe oss å komme inn i verden, og en til å hjelpe oss å komme ut av den. Men samtalen rundt helsevesenet stikker kjepper i hjulene for denne hjelpen. Nå er vi kommet dithen at det føles brutalt å si at det ikke er et gode om forventet levealder fortsetter å øke.

Fastlegene Morgenbladet intervjuer snakker om viktigheten av legens håndspåleggelse, om det hellige rommet som skapes når lege møter pasient og om medvandring i smerten. Med andre ord er det ikke alltid medisinske løsninger som trengs mest. Det er snarere medmenneskelighet, kjærlighetens kraft, avhjelpelse av ensomhet, og ja, en anerkjennelse av livets hellighetskarakter. Jeg er glad for at de sier det, men som teolog føler jeg, mildt sagt, at dette er innsikt jeg har vært borti andre steder før. Dette er det eksistensielle og teologiske språket om lidelsen, ikke det fysiologiske.

Forsøkene på å forlenge dødsdømte liv er utslag av en humanistisk impuls, men det er ikke den eneste mulige humanistiske impulsen stilt overfor dødens grense.

Å se livet gjennom frontruta

Er det gitt at døden gir det ene riktige perspektivet på våre livsvalg?

VALG: Jeg har gjort mange av mine livsvalg med døden som perspektiv, skriver Åste Dokka. (Foto: Lars Aurtande)

Av Åste Dokka, Kommentator

Publisert: 08 januar 2022Sist oppdatert: 08 januar 2022

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En dag skal også jeg sitte på gamlehjemmet, småsovende i lenestolen, hensunket over et tisselaken og bukser med strikk i livet. Jeg har sikkert fått beinskjørhet og surklende lunger. Jeg kommer til å leve omgitt av knirkende sandaler mot institusjonslinoleum og TV-en fra den dauhørte på naborommet. Rundt meg blandes de ubestemmelige luktene fra storkjøkkenet med eimen av plaster og engangshansker. For slik leves de siste dagene i velferdsstatens hånd, og alternativene hadde vært så mye verre.

Jeg har gjort mange av mine livsvalg med døden som perspektiv.

— Åste Dokka

Men hva skal jeg tenke på der jeg sitter og venter på besøk? Om ikke de siste tider framstår særlig attraktive, er det desto viktigere at veien fram dit har gitt meg gode minner. Noe å være tilfreds med — kanskje stolt. At jeg kan glede meg en gang til over det som gledet meg en gang før, at jeg kan minnes lek og latter og gode relasjoner, meningsfullt arbeid, skjønnhet og fine julefeiringer, gode smaker og toner, at jeg vet med sikkerhet at jeg ikke har kastet bort livet mitt.

Den siste dagen

Slik har jeg ofte tenkt, og målt dagens dager opp mot den siste dagen. Jeg har gjort mange av mine livsvalg med døden som perspektiv. Det høres kanskje litt vel alvorlig ut. Jeg har ikke tenkt at jeg må tyne det meste ut av hvert øyeblikk fordi hver dag kan være den siste. Hver dag trenger ikke være dypt meningsfull og dommedag verdig. Jeg har heller tenkt at jeg vil kunne stå for valgene mine, at jeg vil leve et godt liv som jeg kan verdsette også i tilbakeblikket.

Palliativ pleier, Bronnie Ware, laget for noen år siden en bok om hva folk på dødsleiet oftest uttrykker anger for. Folk skulle ønske de hadde levd mer etter egen sannhet enn andres, at de ikke hadde arbeidet så hardt, hadde hatt mot til å uttrykke følelsene sine, holdt kontakten med venner og at de hadde latt seg selv være lykkeligere.

Det gjør inntrykk på meg å lese den lista. Jeg tror at punktene uttrykker sannheter om livet sett fra bakspeilet. Det er en hake her, fordi dette er dødens livsvisdom. Selv om vi alle kan nikke tenksomt til lista, tar den ikke hensyn til de logikkene som er i spill mens man står midt i livets malstrøm. De fleste av oss tar jo valgene våre med blikket mot frontruta.

Gode grunner

For hvorfor uttrykker vi ikke følelsene våre i større grad? Vel, en del av dem vil jo ikke gagne folk rundt oss. Sinne, feilrettet forelskelse, sjalusi, smålighet: Det finnes mange følelser som ikke vil kaste av seg noe godt dersom man deler dem ukritisk.

Eller hva med å leve tettere på sin egen sannhet og ikke andres ønsker for livet sitt? Noen av de andres ønsker for meg er for eksempel at jeg yter omsorg til familien min. Jeg tørker ikke opp melkesøl fordi det er et uttrykk for min egen sannhet. Jeg gjør det fordi jeg nå en gang har fått barn, og så lenge det finnes melkeglass og høydeforskjeller, vil småbarnstida innebære noe tid på knærne med kluten.

Hvis man har et meningsfylt arbeid, er det tap i å skru ned blusset.

— Åste Dokka

Og hadde jeg heller enn å jobbe med prekenen løpt ut på blomsterenga, tror jeg faktisk menigheten hadde lidd under det. Hvis man har et meningsfylt arbeid, er det tap i å skru ned blusset.

Kan de døende ha glemt noe?

Hva ville de gamle sagt til disse argumentene? Kanskje vet de mer enn hva jeg vet. Kanskje har de skjønt noe jeg ikke har skjønt. Men kan det hende at de også har glemt noe jeg lever i hver dag? Jeg lurer på om det er gitt at det er døden som gir det ene riktige perspektivet på livet.

Livsperspektivet er vel så relevant som at jeg en dag skal dø.

— Åste Dokka

Den visdommen som produseres nær døden er sprunget ut av en kontekst av ekstrem begrensning. Men, med stor sannsynlighet, er ikke i dag min siste dag, og dermed kan jeg heller ikke leve med den siste dagen som eneste perspektiv. Jeg lever antakelig en god stund til. Tida mi er antakelig ikke akutt begrenset. Og det perspektivet, livsperspektivet, er vel så relevant som at jeg en dag skal dø.

Uansett når og hvordan det jordiske livet ender, så vil det ende. Alle andre enn transhumanister føyer seg for livets begrensning, og grensa er definerende. Paradoksalt nok er den også meningsskapende: Den får hver time til å bety noe, hvert valg, hver nedprioritering og opprioritering. Hadde vi ikke hatt døden, hadde vi heller ikke vært timelige, og dermed hadde vi ikke hatt noe å miste.

Nissene på lasset

Hvis jeg skal gjette, tror jeg at det jeg kommer til å angre mest på når jeg en dag skal dø, ikke er hva jeg har gjort for lite eller for mye av. Det er mye jeg kan omorganisere eller rigge til. Det er mange valg man kan ta for å gjøre livet bedre. Allikevel er det ikke livsførselen som er problemet, men meg selv — mine personlige nisser som følger med uansett hvor og hvordan jeg kjører lasset. Det er de sidene av meg som jeg verken klarer å endre eller forsone meg med.

De fleste har skyggesider som de strever med hele livet, og de er der uansett hvor mye eller lite man jobber eller deler følelsene. Ja, de kan faktisk styre en hel del. Å sukke over det på gamlehjemmet er kanskje ikke anger, men heller sorg. Hvorfor tillot jeg meg ikke å være mer lykkelig? Vel, fordi jeg ikke kunne det, midt i livet mitt. Jeg håper jeg husker det når jeg nærmer meg døden, og at jeg verken angrer eller sørger, men er forsont.

«Litt kristen» | Bokbad med Åste Dokka