Vår Tidsrekning .

 

 

JANUAUR.
Oppkalt etter den romerske guden Janus med de to ansikter 154 f Kr.vedtok senatet at januar skulle være årets første måned,

Februar

Måneden for romernes renselses, fest- februa betyr renselse Den ekstra dagen . i skuddår ble lagt til februar, fordi måneden opprinnelig var var årets siste.

MARS .
har fått navn etter Krigsguden mars .Var den første måneden I romernes opprinnelige12-måneders kalender.


APRIL .

Muligens etter det latinske odet- aperire, som betvr å klargjøre, sette i gang.

MAI.
Trolig oppkalt etter den romerske fruktbarhetsgudinnen Maia.

JUNI.

Gudinnen Junos Hun var gudenes dronning og gudinne for ekteskapet.

JULI.
Oppkalt etter Julius Cesar som reformerte kalenderen ved å legge til 90 ekstra dager i år 46 f.Kr.

AUGUST.
Den sjette måneden i romernes kalender, oppkalt etter keiser Augustus.

SEPTEMBER.
Den første måneden som fikk lov til å beholde sitt romerske tallnavn. Septem betyr syv på latin.

OKTOBER.

Kort og godt den romerske måned nummer åtte octo på latin.

NOVEMBER.
Kommer på samme måte av det latinske ordet for ni :novem.

DESEMBER .
Den siste måneden i romerske kalenderen Decem betyr ti på latin.

______________________________________________________________________________________________________________

Dager

Søndag.

Oppkalt etter solen. Det ser vi lettest av britenes Sunday og tyskernes Sonntag.

Mandag.

Månens dag : på engelsk Monday,og på italiensk og fransk henholdsvis lunedi og lundi etter månens latinske navn ,luna

Tirsdag.

Oppkalt etter krigsguden og planeten mars.På italiensk og fransk heter dagen martedi og mardi,i norden kom mars nordiske motstykke Ty,til å gi dagens navn Tys dag.

Onsdag.

Handels guden Merkurs dag.På italiensk og fransk mercoledi og mercedi.På norsk Odins dag.

Torsdag.

Jupiters dag på italiensk og fransk giovedi og jeudi,mens den nordiske guden Tor har gitt navn til vår torsdag .

Fredag.

Navgitt etter gudinnen Venus.På italiensk har vi venerdi og på fransk vendredi.Lenger mot nord ble venus til gudinnen Frøya og hennes navn finner vi igjen på engelsk ,tysk og norsk: Friday,Freitag og fredag

Lørdag.

Britenes Saturday er oppkalt etter planeten Saturn.Hos oss betyr lørdag bare vaskedag.

_____________________________________________________________________________________________________________

Mennesket har alltid markert tidens gang med merkedager som for eksempel starten på et nytt årtusen. Og det er svært symptomatisk for vårt forhold til tiden at vi egentlig ikke er sikre på når vi runder år 2000, eller om vi allerede har rundet det.
Noen historikere mener nemlig at Jesus ble født allerede i år 4 f Kr., og dermed er år 2000 overstått for lengst. Men selv om den gjeldende tidsregningen holder, er det likevel problemer, fordi det ikke eksisterer noe som heter år 0 Det betyr at tidsregningen må begynne med år 1 f.Kr. eller år I e.Kr., og da vil vi jo få forskjellige resultater,
Tiden er også en filosofisk utfordring ettersom vi ikke kan si når den begynner eller slutter, Vi kan imidlertid oppfatter tiden på flere forskjellige måter Vi har for eksempel naturlig tid som er solens, jordens og månens gang, fjære, vekst og dvale. Tiden oppfattes som biologisk tid, det
indre urverk - søvn og våken tilstand, pulsslagene, kvinnens syklus eller sansen for takt i musikken. En særlig lang rytme har en sangsikade art som ligger forpuppet i bakken i sytten år. Deretter kryper alle som på kommando opp i trærne, parer seg, lever et par timer og dør. Etter sytten år kommer så neste generasjon.
Ifølge den tradisjonelle oppfatningen beveger tiden seg bare i én retning - fra fortid til fremtid. Vi ser forsteininger, ,pyramider, kalkmalerier og fotografier frafortiden, men aldri fra fremtiden. Vi kan knuse egg til en omelett eller helle fløte i kaffen, men aldri snu prosessen. Tiden går som en pil mot fremtiden. Fremtiden er åpen og uforutsigbar, fortiden er lukket og ikke til å endre. Den er "frosset tid".

Romerne lå 3 måneder efter

De inndelingene vi har gjort når det gjelder tiden, er blitt stadig flere og kortere. For de gamle egyptere var årstidene nok. Bøndene i Nildalen trengte en enkel kalender som fortalte når elven gikk over sine bredder og avleiret det fruktbare slammet. Egypternes kalenderår begynte like før oversvømmelsen, idet stjernen Sirius for første gang viste seg over den østlige horisonten like før soloppgang. De telte dagene fra en observasjon av den klare stjernen til neste, og lot dette tidsrommet være lik et år.
Hvis synet av Sirius avgrenset året, ga månen neste underavdeling: måneden tiden fra fullmåne til fullmåne. Månen var en perfekt og synlig tidsmåler, og ordet måne er også langt ute i familie med ordet meter. Men det var et problem: Fullmånen viste seg ikke nøyaktig tolv ganger i løpet av et år, så regnestykket gikk ikke opp.
Egypterne lot hver måned være på 30 dager, med et år på 360 dager. I virkeligheten er solåret på 365 dager, 5 timer, 48 minutter og 46 sekunder. Selv om egypterne la fem ekstradager til de 360, gikk det likevel ikke opp. Det var en liten tidsforskjell som gjennom århundrene ble akkumulert til betydelig størrelse. I løpet av en periode på 1460 år tok hver av de egyptisk månedene hele runden gjennom de forskjellige årstidene.
Det var først med Julius Cæsar (100-44 fKr.) at den egyptiske kalenderen ble reformert. Cæsar var ikke bare romersk statsmann, men også pontifex maximus, en slags yppersteprest. Han sto for alle viktige ofringer til gudene,
og da mange av ofringene måtte utføres på bestemte

dager, hadde han tilsyn med kalenderen. Derfor måtte han av og til legge til noen ekstra dager for å få året til å gå opp, Men da det etter hvert gikk politikk i når dette skulle skje, ble det ordentlig surr i kalenderen. Til slutt lå romernes år tre måneder bak solåret.
To år før han ble myrdet, gikk Cæsar løs på problemet Med hjelp fra den greske matematikeren Sosigenes fra Alexandria la han til i alt 90 dager, slik at året 46 f Kr. ble på 445 døgn. Med god grunn ble dette året kalt annus confusionis - det forvirrede året.
Den såkalte julianske kalenderen fikk 365 dager, der de tolv månedene vekselvis hadde 30 og 31 dager. Det ga imidlertid 366 dager i alt, så det ble tatt en dag fra februars 30, som dermed fikk 29.
Julius Cæsar hadde fått oppkalt juli måned etter seg selv. Senere ga Cæsars adoptivsønn Augustus navn til august, og ryktene fortalte at Augustus ikke ville stå tilbake for adoptivfaren, så han stjal enda en dag fra februar og la den til august. Dermed var det 28 dager igjen til februar. Den reduserte måneden får imidlertid tilbake en ekstra dag hvert fjerde år, når det er skuddår.

Ti dager tatt ut av kalenderen

Julius Cæsars kalender var et nyttig fremskritt, men heller ikke den var helt nøyaktig. Kalenderåret var ennå 11 minutter og 14 sekunder for langt, og gjennomårhundrene hopet minuttene og sekundene seg opp til timer og dager. På 1500tallet var det julianske året kommet ti dager på forskudd.
Det ble pave Gregor 13 (1502-1585) som gjennomførte den neste kalenderreformen. Det gjorde han på en slik måte at de ti dagene fra 5. til 14. oktober 1582 ganske enkelt falt ut av historien. Samtidig innførte han at det bare er skuddår i et hundreår når også de to første sifrene i årstallet er delelig med 4. År 1600 ble
dermed skuddår, på samme måte som år 2000 blir det, men 1700, 1800 og 1900 var ikke skuddår.
De katolske landene tok opp den gregorianske kalenderen med det samme det var jo pavens kalender - men det lutherske Nord-Europa nølte. I Danmark/Norge skjedde det først i år 1700, da 1. mars kom rett etter 18. februar. I Sverige ventet man til 1753.
Andre land var enda senere ute. Russland innførte den gregorianske kalen-
deren på 1920-tallet, og datoen for oktoberrevolusjonen ble 7 november (tidligere 25. oktober). Selv i dag finnes det ortodokse kirker som ikke følger denne kalenderen. Hellas ble et av de siste europeiske landene som tok den i bruk, i 1932.

Bibelen ga uken syv dager
Etter månedene er ukene neste underavdeling av tiden. Nesten alle folkeslag har delt inn dagene i oversiktlige perioder, men uken har ikke alltid vært på syv dager. I det gamle
Roma var den på åtte. Men når syv dager ble normen, skyldes det sikkert Bibelens 2. Mosebok, der Gud skapte himmelen, jorden og havet på seks dager, og hvilte seg på den syvende,
Navnene på de fleste av dagene har vi derimot fra de romerske navnene på planetene samt solen og månen - som romerne også betraktet som planeter, fordi de vandret over himmelen. Planet betyr vandrende, omflakkende. Ettersom planetene er oppkalt etter romerske guder. har også vår tids dager navn etter disse gudene eller de nordiske motstykkene. Tidens gud, Kronos, fikk ingen dag, men måtte nøye seg med å gi navn til tidsmålingen, kronologien. Kronos var nå heller ikke særlig snill. Han åt sine egne barn - slik tiden sluker alt.

Hver by hadde egen tid
Vi vet ikke hvorfor det er 24 timer i et døgn og 60 minutter i en time. Forklaringen ligger begravd i det gamle Babylonia. Allerede for 5000 år siden hadde folket i det nåværende Irak et tolvtallsystem.
De delte året i tolv måneder og dagen i tolv timer, og på samme måte delte de sirkelen i 360".Når vi i dag bru-
ker en liten sirkel,0, som gradtegn, er det trolig en hieroglyf som viser et bilde av solen. Våre klokker retter seg fremdeles etter solen, idet klokken er 12 når solen står høyest på himmelen.Ordet minutt stammer fra det latinske pars minuta prima, det vil si første forminskelsesdel, mens sekund kommer av pars minuta secunda, eller annen underavdeling. I antikkens Hellas ble disse brøkdelene brukt ved graddeling av sirkelen. Først da de mekaniske klokkene dukket opp på 1300-tallet, ble minutter og sekunder en del av tidsregningen. Men det gikk mange hundre år før menneskeheten synkroniserte klokkene.Da jernbanenettet knyttet sammen Europa i forrige århundre, fantes det ingen standardtid. Hver by hadde sin egen tid, og det var borgermesterens klokke på rådhustårnet som bestemte tiden. Når man omkring 1870 reiste tvers over USA, måtte man stille klokken hele 200 ganger. Men de nye jernbanene sitt komme innså man nødvendigheten av å ha samme tid på riksbasis og dessuten en internasjonal tid.

Kilde Illustrert Vitenskap nr 11/99