Frelsen kommer fra jødene!

Av sjømannsprest Per Faye-Hansen.

Midt i Samaria, blant et folk som ikke hadde samkvem med jødene, uttalte Jesus dette ordet. Vår Frelser satt ved Jakobs gamle brønn, like ved Josefs grav og ganske nær den gamle byen Sikem.

Det var der Gud åpenbarte seg første gang for Abraham i Kana'ans land. Det var der Josva stilte hele Israel på valg: «Velg i dag hvem dere vil tjene! Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren!» Josva 24. Velsignelsens berg, GARISIM, hever seg høyt opp på den ene siden av dalen. Forbannelsens berg EBAL på den andre siden av dalen.

Vi som ofte kommer til disse hellige steder også i dag, kjenner oss virkelig som i avgjørelsens dal, hvor det viktige valget må treffes: ENTEN velsignet sammen med Israel i frelsen, som kommer fra jødene. ELLER forbannet uten kontakt med Israels og dets Messias, uten håp og uten Gud i verden. Noen vil kanskje si til dette: Men det er da forferdelig! Finnes det ikke noe annet alternativ?

Kan vi ikke bli frelst uten Israel - uten å ha noe med jødene å gjøre? NEI - dette er nettopp det uhyrlige og det er JESU EGET ORD: Vi er alle i liv og i død avhengige av en JØDE enten vi ønsker det eller ei fordi Jesus Messias er jøde.

Ja, Jesus var den mest jødiske av alle jøder, enda mere enn Hillel, skriver den jødiske professoren Joseph Klausner i sin berømte bok «Jeshua NaNozri» - Jesus fra Nasaret - 1922.

Jesu ord i Joh. 4,22 viser oss i en setning forskjellen mellom alle andre folk og nasjoner på den ene siden, og jødene på den andre. «Dere tilber det dere ikke kjenner. Men vi tilber det vi kjenner.

FOR FRELSEN KOMMER FRA JØDENE!»

Jesu sier altså rett ut: Bare jødefolket kjenner Gud og hans frelse. Andre folk tilber en for dem ukjent Gud - og de er alle hedninger i Bibelens språkbruk - dvs. «ikke-jøder». Ikke om noe annet folk er det sagt at «frelsen kommer fra dem». Det er absolutt enestående i verdenshistorien og må gi jødene en annen rolle i historien enn alle andre folk. Jødefolket er annerledes, fordi Gud har utvalgt dem til å være et demonstrasjonsfolk og misjonsfolk for alle de andre nasjonene. For det er heller ikke sagt om noe annet folk, at «i deg skal alle jordens slekter velsignes.»

Apostelen Paulus hentyder til det samme, når han sier: «Hva fortrin har da jøden?

Meget i alle måter: Først og fremst det at Guds Ord ble dem betrodd.» Rom. 3,1-2. Legg' merke til at det er om jødene som folk at både Jesus og Paulus taler i disse bibelordene. Etter Jesu skarpe kritikk av sin samtids blinde og korrupte teologiske ledere kunne vi ventet at Han ville sagt: Frelsen kommer fra MEG - eller fra Israels ekte åndelige elite.» Men det står: «Frelsen kommer fra jødene». Og la oss alltid ha det klart for oss at jødedom omfatter ikke bare religion, men også selve folket. Israel er et «religionsfolk», hvor selve trossamfunnet er det konstituerende element. Eller som rabbiner Julius Samuel i Oslo sa meg for mange år siden like før han ble tatt av tyskerne: «Vet du ikke at Loven og spise reglene er vårt transportable fedreland?» Hverken likegyldighet eller teoretisk ateisme kan utslette paktstegnet: omskjærelsen.

Fra jødisk synspunkt er det bare forræderi ved overløp til de kristnes leir, de som er Israels notoriske og verste fiender gjennom århundrer, som avbryter en jødes tilhørighet til sitt folk. Det er selvsagt for jøder, men uforståelig for mange kristne, ganske enkelt fordi de aldri har prøvd å se det fra jødisk synsvinkel. Dåpen er for jøden blitt identisk med assimilasjon, tegnet på flukten bort fra Israels forpliktelser, ansvar og oppgaver. Eller kort sagt det som ligger i Jesu ord som jøde overfor en hedning i Samaria: «Vi tilber det vi kjenner.» Eller: «Vi vet hvem vi tilber». MEN "VET VI DET? Vi, som i dag kalles for kristenheten? Vet vi at denne Jesus fra Nasaret, som vi ærer som Vår Herre og Frelser og i hans navn vi ber, helt ut levde som jøde i sin Bibel, Tanak, Loven, Profeten og Skriftene, det som vi har kalt G.T.? VET VI at jødefolket er de hellige folk ikke bedre enn alle andre, men heller ikke ringere, og likevel det eneste folk, som Gud selv har sagt dette om: «Dere skal være et hellig folk - min eiendom fremfor andre folk!» 2 Mos. 19,5-6. Vet vi at denne Jesus fra Nasaret hadde Israels

trosbekjennelse som sin tro og sitt valgspråk: «Hør Israel! Den Evige er vår Gud, den Evige er EN!» Vet vi at det ble sagt til dette folk: «Du er min, fra begynnelsen" til enden!» VET VI at dette jøde folket er GUDS ÅPENBARINGS-MIDLER, som Han har sluttet en EVIG pakt med? Ikke for en tid, men for EVIG!

«Men den Gamle Pakt eksisterer jo ikke mere, nå er det sluttet en Ny Pakt og kirken er trådt inn i Israels sted. Israel er likvidert - og forkastet.» Er det ikke sant at vi som kirke og kristenhet har overtatt dette fra Israel - som altså var, men ikke er det utvalgte folket lenger? Vi har erklært dette Israel, denne jødedommen, dette jødefolket å være et lik, som egentlig slett ikke mere skulle eksistere, men burde ha ligget i graven. Men Israel gjør oss ikke denne tjenesten. Det blir ikke liggende, men lever videre gjennom århundrer og årtusener. Og til vår store overraskelse og forferdelse ser vi at dette liket i vår egen tid utfolder nytt og forbausende -kraftig liv!

Ifølge vår forstand og vår tro må vi tilstå at bibelordet om Israel står der - og på en eller' annen måte må det tas alvorlig. Men likevel forblir den tornen der, som nå har plaget kristenheten i over 1700 år: Århundrer av falsk og ufullstendig lære ligger oss i blodet! Alltid er det en eller annen som hvisker eller roper: «Jo visst, i fremtiden skal dette jødefolket spille en rolle igjen, men NÅ? Nei, nå står de under forbannelse eller som et kirkeråd i Tyskland skrev til meg: «Vi har avskrevet Israel og vil ikke høre om dem. For siden Kristus kom, har jødene overhodet ikke noe å si oss kristne!»

Mange spør: «Hvorfor så meget om Israel?» - «Hva angår disse jødene egentlig oss?» Rent bibel teologisk er det meget å si om det, men la oss først se det ut fra den praktiske, konkrete virkelighet. La oss i bibelsk realisme ikke gjøre oss noen illusjoner. Vi vet at det blant menneskene bare er en liten flokk velvillige, men store masser uten godvilje og uten kunnskap til å avsløre de mange fordommer. Det gjelder den urgamle, indre avvisning, som stikker så dypt i kristenheten også innenfor kirken og organisasjonene. Dessverre kan det nesten sies, at jødehatet er et biprodukt ved forkynnelsen av evangeliet. Man ønsker simpelthen ikke at det skal være sant at «frelsen kommer fra jødene».

«Sludder», sier noen. «De angår oss ikke». Og hvis de gjør det, så vesentlig som et misjonsobjekt, sier andre. Så kommer de mange innvendinger - og vi må se på noen av dem, før det kan bli klart hva FRELSEN FRA JØDENE egentlig betyr. Først tar vi for oss den bibelske innvending: «Jødene har jo korsfestet Jesus. Til straff er de nå spredt over hele verden og står under forbannelse som forkastet.» Ja, her fordømmes jødene generelt og kollektivt - omtrent som om man ville si etter krigen: «Alle tyskere er mordere» - uten hensyn til de mange troende og Israel-venner også der. Bortsett fra arvesynden fins det ingen kollektiv skyld, hverken hos tyskerne eller jødene.

4/5 av de jøder som levde på Jesu tid, bodde utenfor Palestina. 1/5 bodde i Palestina og av dem igjen kanskje 1/4 i Jerusalem. Av denne fjerdedel var kanskje 1/10 med på korsfestelsen, Og så sier vi: Jødene! Ingen domstol og heller ingen pøblhop' kan representere et folk. Og var det ikke nok av andre jøder på Jesu side? Har vi glemt at apostlene og kvinnene, som sto ved Jesu kors, også var jøder? Har vi glemt at innen ganske kort tid (Apg. kap. 2- 4) 3000 og 5000 jøder åpent bekjente seg til Jesus Messias?

Det er ikke noe FOLK, som kan ta imot eller forkaste Jesus. Det har alltid hevnet seg, når denne falske slutning er blitt trukket i historiens løp. Vi må innse hvor galt det er å si at jødene er blitt spredt overalt på grunn av korsfestelsen. For de var adspredt lenge før. Det vet vi både ut fra Skriften og ut fra andre samtidige skrifter og fordi Paulus på sine misjonsreiser overalt fant jødiske synagoger rundt om i Romerriket. Det var nettopp fra dem de første kristne menigheter ble rekruttert. I virkeligheten var og er vi alle delaktige i justismordet på Golgata. «Ja, men forbannelsen da? Har ikke jødene bedt: «Hans blod komme over oss og våre barn?» Jo vel, noen få jøder i Jerusalem sa det. Men på denne bønn om forbannelse foran korset fulgte en annen jødisk bønn, Jesu bønn på korset: «Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!»

Dette må sannelig understrekes: Hva tror dere Gud helst hørte og først besvarte? Pøbelflokkens forbannelse eller Hans egen enbårne Sønns forsoningsbønn? Her gjelder det å være forsiktig med svaret. For dersom vi tror at Gud hørte og besvarte bønnen om forbannelse, da har det liten hensikt å be Faderen om noe i denne Sønnens navn: Har Han ikke hørt sin Sønn, vil Han neppe høre oss. Hvis vi alvorlig tenker gjennom dette, vil vi neppe lenger hevde at jødene står under forbannelse. Forøvrig sier vår Hellige Skrift at «Gud er en nidkjær Gud, som gjengjelder fedres misgjerninger på barn, på dem i tredje og fjerde ledd,» men ikke i det 75de ledd! Kristus er død for syndere og Hans blod kommer ikke over menneskene til dom, men til forsoning og tilgivelse!

Derfor sier også Paulus i Romerbrevet at Gud ikke har forkastet sitt folk. Og Peter og Johannes ba med de første kristne i ur kirken en bønn, hvor det heter om dramaet på Golgata: «Det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje!» Apg. 4. Selv sa den oppstandne Frelser: «Måtte ikke Messias lide alt dette - og så gå inn i sin herlighet?» Luk. 24,26. Men nå kommer de som mener seg å tenke historisk og sier: «Jødene har hatt lang nok tid til å innse sin ondskap og omvende seg til Jesus. Ja, snart to tusen år!» Men hvem blant kristne kjenner virkelig jødenes historie mellom år 70 og 1933?

Om Europas og Norges historie vet man nok en god del, men vi lærer ikke stort om det som hendte med jødene - og kirken synes ikke å ha interesse av det. Sannheten er at det jødiske folk i disse 1800 år ikke har skapt historie, men lidt historie - med blod og tårer, på kjetterbål, i deportasjoner og fryktelige forfølgelser.

Det begynte med kirkefedrene, fortsatte under Konstantin og statskristendommen og nådde sitt høydepunkt i korstogene. «For», sa korsfarerne, da de samlet seg i Rhindalen, «hvorfor skal vi dra helt til Østen for å utrydde Kristi fiender, når vi her har nok av «Kristusmordere» - som jødene kaltes. Så drev man jødene sammen i Worms, Speyer og Trier, 1000 - 2000 - 4000 - 10 000 - i feller, sperret dem inne i synagogene og satte disse i brand. Så ble de fordrevet fra Tyskland, England, Frankrike og Østerrike. Siden ble de hentet tilbake, sperret inne i ghettoer og pålagt umenneskelige livsbetingelser. Ghettoene ble ofte lagt i de mest usunne områder som hvert år ble oversvømmet. De ble stuet så tett sammen at det ikke en gang var nok gravplasser!

På jødiske gravplasser, f.eks. i Prag, kan man se opp til 10 generasjoner stablet opp på hverandre! Verst var det likevel at de bare hadde to muligheter til å ernære seg: handel med penger eller med klær! Begge deler var yrker som anstendige kristne unnså seg for. Hvilken virkning måtte det ikke få på jødenes karakter, mentalitet og hele forhold til andre folk, når de ble tvunget til å leve slik, ikke bare i 50 eller 100 år, men opp til 400 og 500 år?

Først ved slutten av det 18. århundre kom befrielsen, den såkalte emansipasjonen men i noen land falt ghettoens murer først i midten av det 19. århundre. Og selv da falt murene bare i en del av Europa. For i øst Europa brøt der ut en ny bølge av forfølgelser, mens flertallet av jødene bodde i Polen, Russland, Bulgaria, Romania og Ungarn. Overalt var de omgitt av en kult med relikvier og bilder, som for jødenes monoteiske følelse måtte kjennes som vederstyggelig!

Og denne kirken i Østen anså det som sin plikt, enten å utrydde jødene eller tvinge dem til dåp. Mellom årene 1881 og 1914 avløste den ene bølge av forfølgelser den andre i øst Europa. Lederen for den ortodokse kirken og den hellige synodes prokurator uttalte at jødeproblemet må løses på 3 måter: 1/3 døpes, 1/3 tvinges til utvandring og den siste tredjedelen avlives.

La oss her huske på at noen av de som opplevde denne forfølgelse av barna til de forfulgte, bor nå i staten Israel og har brakt med seg et kristenhat, som vi i grunnen meget lett burde kunne forstå!

Det er i virkeligheten et stort Guds under at det ikke er kommet til kristendomsforfølgelser i Israels land! Kirken har ikke bare tiet til forfølgelsene og var ikke bare med på dem, men opptrådte ofte nok som anstifter av progromene! Det forekom at den ortodokse kirkens prest med krusifikset ledet pøbelen inn i den jødiske bydel, hvor alle ble slått, kvinnene voldtatt og husene stukket i brand. Trenger vi ennå snakke om Adolf Hitler og hans mange hjelpere i de andre landene? For det gjelder ikke bare Tyskland og tyskerne, som fant mer enn villige skarprettersvenner overalt hvor de kom. Og likevel lever det jødiske folk - og har alltid stått ved sine forfølgeres graver. Skulle ikke det gi oss noe å tenke på?

For det står atter skrevet: «Så lenge solen skinner og månen lyser og havets brenninger bruser skal Israel vedbli å være et folk for mine øyne, sier Herren, Israels Gud! Som Adolf Saphir sier: Israels historie er underets historie, og samtidig er det historiens under!» «For så sier Herren, som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn. Du er min. Når du går gjennom vann, så er jeg med deg, og gjennom elver, så skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellig, din Frelser.

Jeg gir Egypten til løsepenger for deg, Etiopia og Sheba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne, gir jeg folkeslag i stedet for ditt liv. - Frykt ikke! Jeg er med deg! Fra Østen vil jeg la din ætt komme, og fra Vesten vil jeg samle deg. Jeg vil si til Norden: Gi dem hit! Og til Syden: Hold dem ikke tilbake! La mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende!» Es. 43,1-6.

Se, her er grunnen til at Israels folk har overlevd antisemittismens sviende luer og kommet gjennom assimilasjonens dype vann! I dag samles verdens jøder fra alle himmelretninger i Løftenes Land og er alt en sterk og modig nasjon under Herrens mektige hånd!

Og Israels folk tar sitt land til ekte, som profetien har sagt! HVORFOR skjer alt dette? Jo, fordi FRELSEN både KOM, KOMMER og SKAL KOMME fra jødene. Abraham ble utvalgt for at alle jordens slekter skulle velsignes i hans ætt. Jesus sier at «Abraham så min dag og frydet seg», Joh. 8,56.

I det levende håp om Guds Messias, fredsfyrsten og fredsriket, ble den gamle pakts troende frelst. For FRELSEN ble både forberedt og åpenbart i Israel, og den kom i og med jøden Jesus Messias. Ordet, som var Gud, ble kjød - jødisk kjød - i en jødisk kvinnes morsliv. Da den gamle messianske jøden Simeon sto i tempelet med Jesusbarnet i armene, sa han: «Mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbareIse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel!»

Paulus taler om at vi hedninger ble som ville oljegrener podet inn blant de naturlige grener og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme, som er symbol på den Hellige Ånd. Vi fikk plassen til noen av de naturlige grenene, som ble avbrutt, for at vi skulle komme inn å få del i livskraften fra den roten, som bærer grenene. Og roten og de naturlige grenene er Israel som FRELSEN KOMMER FRA! Paulus ser hele frelsens historie som en underfull vekselvirkning mellom Israel og folkene: Da Israel snublet, kom frelsen til hedningene. Men er deres fall en rikdom for verden og tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde? - For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?

Så kom da frelsen historisk i og med Jesus fra Nasaret, etter loven Josefs og Marias sønn, men etter løftene Guds Sønn og Messias, mere enn Salomo, mere enn Jonas og mere enn templet.

Som jøde sto han midt i fedrenes og profetenes folk som var utvalgt som åpenbaringens formidler fra begynnelsen av. Heller ikke det Nye Testamentet lar oss være i tvil om at avvisningen av Guds Messias og hans forsoningsdød var forutsett i Guds plan - som f.eks. i Apg. 2, 23: «han som ble forrådt etter Guds besluttede råd og forutviten.» «Ved Israels fall er FRELSEN kommet til hedningene,» nemlig fra jødene sier Paulus.

Ordet som er oversatt med «fall» burde heller være «snubling». For med «fall» regnes det med at den det gjelder ikke kan stå opp igjen. Men ordet «snuble» innebærer at man atter kan komme på bena igjen. Og det er det som menes her! Ved jødenes snubling, som de atter skal reise seg fra, er frelsen kommet til hedningene. Dermed er det sagt at ikke bare vår Bibel, men også selve frelsen har vi fra jødene.

Paulus sier at «menigheten er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll -- altså: Jøder og atter jøder! Hva ville det vel blitt med Europa, dersom ikke jøden Saulus fra Tarsus i sin tid hadde hørt og adlydt den guddommelige stemmen, men blitt i Asia eller dratt til Afrika? Det er en teoretisk mulighet - og svaret lyder: Sannsynligvis ville vi da vært i samme situasjon som visse folk i det indre Afrika og Asia: på kne for steiner og trær, for å tilbe dem!

Men fordi jøden Saulus var lydig mot det himmelske syn og brakte evangeliet til Europa, er alt blitt annerledes. Antagelig som en «typisk jøde» sto han overfor hellenismens glans og herlighet på Areopagos i Athen - med den Hellig Ånd som eneste våpen! Overfor en verden av avgudsdyrkelse og hedensk filosofi sto han alene i Israels Guds og Messias' navn! Han visste hva det gjaldt og hvem han kunne stole på! For han var ikke i tvil om at roten bærer ham - dvs. FRELSEN KOMMER FRA JØDENE!

Men vi hedningekristne av i dag har ofte glemt denne setningen fra Rom. 11: «Roten bærer deg»,

sier apostelen. Legg merke til at han sier ikke: «Roten bar deg». Det står i presens og gjelder nåtiden! Inntil i dag er det denne jødiske roten som bærer den sanne kristenhet. De fleste bibelfortolkere er enige om at roten bare kan bety Israel, fordi tankegangen i hele sammenhengen ikke tillater noen annen tydning. Men selv om «roten» skulle stå for Jesus Messias, så er Han den siste legemliggjørelse av Gudsfolket Israel. Paulus sier til de hedningekristne i Rom.: «Ros deg ikke mot de naturlige grenene! For det er dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg!»

Bare slik kan vi forstå hvorfor jødene fortsatt stadig eksisterer og må vedbli som folk. For frelsen er ikke bare kommet fra jødene en gang, men kommer stadig fra dem! Derfor betyr jødene for oss både en anklage, en utfordring og en lære, som ikke lar oss komme til ro. Stadig står jødene foran oss og minner oss om Guds suverene nåde og frie utvelgelse! Mange jøder ville gjerne overlate utvelgelsen til andre, men sitt kall og sine nådegaver angrer Gud ikke. «Etter evangeliet er de fiender for vår skyld - men etter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld.» Hvem kan lodde disse dybder i Guds uransakelige visdom? Jødene har flyktet inn i assimilasjonen med andre folk, de har søkt å gjøre seg ugjenkjennelige ved å bytte navn, men det lykkes ikke. For det står skrevet,

«Når dere vil være som folkene rundt om i landene, skal det aldri lykkes!» Esek. 20,32.

Og denne jøden, som Gud ikke lar dø, han står foran oss og vitner bare ved sin eksistens:

«Gud er trofast, når vi er troløse.» Ved sin underfulle bevarelse og gjenreisning demonstrerer Israel ufrivillig Guds uforskyldte nåde og evangeliet om FRLSEREN uten lovgjerninger. Også på denne måten kommer frelsen fra jødene! Og skulle ikke vi juble og prise og love Gud for dette EVANGELIUM?

Også vi er stadig utro og vantro - og når Gud tross jødenes troløshet likevel er sitt folk trofast og barmhjertig, så tør også vi be: Gud, vær også meg, troløse synder, nådig!» Og når Israel blir forfulgt, da vet vi at utvelgelse betyr forfølgelse i denne verden, både for jøder og kristne, som Jesus selv sa: «Dere vil bli forfulgt og hatet! For de utvalgte - både jøder og kristne - gjelder det at de er og blir pilegrimer og fremmede i denne verden. Det henger sammen med at denne verden i sin nåværende tilstand er ufrelst og samfunnet alt annet enn rettferdig.

Det minner oss om at historien ennå ikke er avsluttet, men at vi står midt i et stort drama, antagelig foran siste akt! Jødene fører oss inn i spenningen mellom det som er kommet og det som snart skal komme. For vel er Guds rike begynt ved Jesu første komme, men det blir fullt ut virkeliggjort først ved Hans gjenkomst. Og FRELSEN SKAL KOMME FRA JØDENE også i endetidens aspekt. For frelsen gjelder mere enn bare synd og nåde, rettferdiggjørelse og helliggjørelse for den enkelte troende.

Israel er oss en levende påminnelse av Guds store riksplan og oppfyllelsen av den bønn som Jesus lærte oss å be: «Komme ditt rike! (det Messianske fredsriket) Skje din vilje, som i himmelen, så også på jorden!» I verdensgjenfødelsen, som også Jesus talte om, skal Guds rike virkeliggjøres med fred og rettferdighet på denne jord! Den Messias som jødene venter, er den samme som Han som kommer igjen til de kristne!

Og Israels antagelse av Ham skal bli som liv av døde. Da blir «Israels fylde » så meget mer en rikdom for verden. Og det blir klart for alle at Davids falne hytte er blitt gjenreist for at alle folkene skulle søke Herren! Da blir Jesu misjonsbefaling utført av dem som opprinnelig fikk den: Israels folk ved sine representanter. Da skal ikke lenger bare hedningenes første fylde uttas for å få et folk av hedninger for Herrens navn. Men da skal de frelste jøder gå ut og gjøre folkeslagene til Jesu disipler noe som vi hittil aldri har sett. «Fra SlON skal lov utgå og Herrens ord fra Jerusalem,» Es. 2.

Israel blir det FRELSENS HØY-KVARTER som profetene forut har forkynt, og folkene skal ikke mere lære å føre krig. Om dette vidunderlige som nå nærmer seg, sier Chaim Shvili, profetordets mann i

Jerusalem: «Messias' Ånd svever allerede over staten Israel. Han dirigerer og leder i hemmelighet deres statsmenns sinn og tanker uten å ta hensyn til at noen av dem er materialister og ikke troende. Messias ' Ånd våker intenst over Folkets og Landets interesser, selv om han ikke personlig har åpenbart seg ennå.

Vi må lære av Daniel, så vi kan innrette vårt liv og vår innsats i det store messianske program, som skal frelse hele menneskeheten på enhver måte: både fysisk, psykologisk og åndelig. Strålene fra frelsens herlighet skal skinne og spre seg ut over det høye, hellige berget i Jerusalem,

den store Konges by.

Til det må vi si: DA KOMMER FRELSEN I MEST OMFATTENDE BETYDNING FRA JØDENE!