GUDS NÅDE OG GUDS LOV

I den vanlige forkynnelsen er disse to ordene blitt betraktet som motsetninger. Det er en gal VURDERING. Det er mye nåde i loven, men det er ingen lov i nåden. Det som ligger rundt selve nåden, kan være krav og forpliktelser, men i selve nåden er det ingen lov eller bud som menneskene må oppfylle for å få del i nåden. Nåden er Gud selv, og den selges ikke, men den gies bort til mennesker som ønsker å få del i den.

Gud deler ikke ut sin nåde på grunnlag av våre rettferdige gjerninger, for de er ynkverdige ovenfor Gud. De er som et skittent klesplagg. ”Vi ble som urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klesplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.” (Es.64,5.)

Nåden er det ypperste kjennetegnet på Gud. Han er full av nåde, barmhjertighet, glede og kjærlighet. Gud selv er nåde. Det er hans ypperste kjennetegn. Alt som han gjør, er nåde. ”Og Herren (Yeshua) gikk forbi hans (Moses) ansikt (hele personen) og ropte: Herren, Herren er barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet.” (2.Mos.34,6.)

Guds nåde er for bestandig. Guds vrede varer bare et øyeblikk. ”For et øyeblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde. Om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang.” (Salm.30,6.)

Det er den som er rettferdig og tar sin tilflukt til Den Treenige Gud, som får nåde. ”For du velsigner den rettferdige, Herre! Som med et skjold dekker du ham med nåde.” (Salme 5,13.)

”Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer deg i hu på dine veier…” (Es.64,4.)

Den urettferdige får ikke nåde, men han får derimot fordømmelse og straff. ”Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet: I rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høyhet.” (Es.26,10.)

”Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.” (Ords.3,34.)

Guds nåde er over alle folkeslag og mennesker, men mest er den over Israel, jødene og den kristne menigheten, for han har spesielle planer med jødene og med den kristne menigheten. ”Herre! Ved din nåde har du grunnfestet mitt fjell (Sion). Du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet.” (Salme 30,8.)

”Gjør vel imot Sion etter din nåde, bygg Jerusalems murer!” (Salme 51,20.)

”Så sier Herren: Det folk som er unnkommet fra sverdet, har funnet nåde i ørkenen: jeg vil gå og føre Israel til ro.” (Jer.31,2.)

”Og Gud er mektig til å gi dere ALL NÅDE i rikelig mål, for at dere alltid i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning.” (2.Kor.9,8.)

”For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave.” (Ef.2,8.)

Når Gud straffer et menneske eller et land, så skjer det også på grunn av Guds nåde, for han vil rydde ut det som er ondt, slik at andre mennesker og dyr kan leve i samsvar med Guds planer og nåde. Dette gjelder både Israel og hedningefolkene. Gud har sendt jødene ut i 3 store landflyktigheter på grunn av deres ulydighet, men han vil også frelse sitt folk til slutt. ”for jeg er Herren din Gud, Israels hellige, din frelser. Jeg gir Egypten til løsepenger for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, så gir jeg mennesker i ditt sted, og folkeslag i stedet for ditt liv.” (Es.43,3-4.)

”derfor vil jeg kaste dere ut av dette land, bort til et land dere ikke har kjent, verken dere eller deres fedre, og der skal dere dyrke andre guder dag og natt, fordi jeg ikke vil gi dere nåde.” (Jer.16,13.)

”For jeg er med deg (Israel), sier Herren, og jeg vil frelse deg. Jeg vil gjøre ende på alle folk som jeg har atspredt deg iblant. Bare deg vil jeg ikke gjøre ende på. Jeg vil tukte deg med måte, men helt ustraffet vil jeg ikke la deg være.” (Jer.30,11.)

Dersom Gud ikke straffer synden og ondskapen, så lærer ikke menneskene hvordan de skal leve. Tukt og straff er derfor pedagogiske midler som Gud bruker, for å rense et menneske eller en nasjon. ”Men min sjel lenges etter deg om natten, og med min ånd søkte jeg deg. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet. Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet. I rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høyhet.” (Es.26,9-10.)

”Se, til fred ble meg det bitre, og kjærlig drog du min sjel opp av tilintetgjørelsens grav, for du kastet alle mine synder bak din rygg.” (Es.38,17.)

Når et folk eller et menneske angrer sin onde vei, vender om og ber Gud om nåden, så er han ikke sen med å gi dem tilgivelse ”og du av ditt hjerte og all din sjel omvender deg til Herren og hører på hans røst i alt det som jeg byder deg i dag, både du og dine barn, da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg, og han skal atter samle deg fra alle de folk som Herren din Gud har spredt deg iblant.” (5.Mos.30,2-3.)

”En gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge, men dersom det folk jeg har talt om, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det.” (Jer.18,7-8.)

Når Gud gir et menneske eller et folk sin nåde eller sin tilgivelse, så er det ikke på grunn av at de fortjener hans tilgivende nåde, men det er på grunn av at han er full av nåde. Han vil ikke at noen skal går fortapt for sitt rike, men han vil at alle skal få del i hans frelse. ”For ditt navns skuld, Herre, forlat meg min misgjerning, for den er stor.” (Salme 25,11.)

”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.” (Es.43,25.)

Gud kan tillate seg å tilgi for sin egen skyld av to grunner, og det er:

a) I Jesu forsoning har Gud fått et uuttømmelig arsenal av nåde og tilgivelse.

b) Dersom Gud skulle samle på våre misgjerninger, så ville vi alle dø.

Gud tilgir også jødene deres synder på grunn av at folket er så lite, og på grunn av at det holder på å gå til grunne på grunn av straff fra Gud. Dersom jødefolket går til grunne, så har Guds planer strandet, for han har bygd opp sine planer spesielt rundt dette folket. ”Og da de (gresshoppene) hadde ett opp alle urter i landet, da sa jeg: Herre, Israels Gud, tilgi! Hvorledes skal Jakob bli i livet, han som er så liten. Sa angret Herren det. Det skal ikke skje, sa Herren.” (Amos 7,2-3.)

Videre tilgir også Gud folket på grunn av sine løfter til fedrene. ”Men Moses bønnfalte Herren sin Gud og sa: Herre! Hvorfor skal din vrede opptennes mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor kraft og med veldig hånd. Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut. Han ville slå dem i hjel i fjellene og utrydde dem av jorden? Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk! Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel, til hvem du har sagt og svoret ved deg selv: Jeg vil gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette land som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt, og de skal eie det i tidsalderen. Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folke. (2.Mos.32,11-14.)

Gud har gitt synden en viss tid som den kan utfolde seg i. Når denne tiden er gått ut, kommer dommen. ”Og i det fjerde ætteledd skal de (jødene) komme hit (til Kanaan) igjen, for amorittene (alle kanaanittene) har ennå ikke fylt sin ondskaps mål.” (1.Mos.15,16.)

”Så lot Herren, Israels Gud, meg se dette syn: Der stod en kurv med moden frukt. Og han sa: Hva ser du, Amos? Jeg svarte: En kurv med moden frukt. Da sa Herren til meg: Enden er kommet for mitt folk Israel. Jeg vil ikke lenger bære over med dets synd.” (Amos.8,1-2.)

”Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst, men når synden er fullmoden, føder den død.” (Jak.1,14-15.)

Den lønn som synden gir, er døden og utestengelse av Guds rike og Guds planer. ”For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er tidsalderlig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom.6,23.)

Gud gir et folk og et menneske en viss tid til å omvende seg. Dersom den tiden går ut, så er det ingen nåde mer å få. Nådetiden er da ute, og det som venter, er en evig utestengelse fra Guds rike. En må da leve resten av evigheten sammen med satan og de onde englene i abyssos og i sjøen som brenner med ild og svovel. ”Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og dere ville ikke. Se, deres hus (templet) skal lates dere øde.” (Mat.23,37-38.)

”og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt til hedningenes tider er til omme.” (Luk.21,24.)

Hovedsiktemålet med skapelsen og hele menneskets historie er etableringen av Guds rike. Gud rike har bestandig vært i en eller annen form. Det kan være i et menneske, men det kan også manifestere seg i et geografisk område, men det er ikke nok for Herren. Han vil ta tilbake hele skaperverket fra satan som gjennom menneskenes fall og ulydighet har er blitt overgitt til satan.

Det skal skje en gedigen omvendelse en gang i fremtiden. Både Israel og hedningefolkene skal omvende seg til Herren, men dette skjer etter at jorden har vært utsatt for de største domsscener som har vært. Noe av dette er direkte dom fra Herren, og noe er hevn fra satan, for han plager de som tilhører ham. Han unner ingen frelsen, for han er selv evig borte fra Gud på grunn av sitt opprør mot Gud.

Vi nærmer oss nå den tiden da Gud vil dømme verden. Det skal bare bli få mennesker igjen på jorden, og de som blir igjen, skal også gå gjennom en dom, og det er Jesu domstol i Jerusalem. Denne er beskrevet i Matteus 25,1-46. I versene 1-30 blir jødene dømt av Jesus. I versene 31-46 blir hedningene dømt. De som blir frelst går inn som medlemmer i Riket for Israel, som er det samme som 1000 års-riket.

NÅDESBEGREPET I TANACH OG I N.T.

Guds nåde er den samme i Tanach som i N.T. Den utgår fra Gud selv. Det er ingen som ved egne gjerninger eller ved personlige egenskaper kan opparbeide seg eller fortjene Guds nåde. Gud har satt opp regler for både utdeling av nåden og for straff for brudd på hans lover. Gud er bestandig den samme, men det som ligger rundt nåden av krav og bud, er forskjellige fra den ene tidsperioden til den andre.

Vi skiller videre mellom fri og betinget nåde. Slik er det både i Tanach og i N.T. Den frie nåden er basert på Guds frie kjærlighet, mens den betingede nåden er knyttet opp mot forpliktelser og bud.

I Tanach er det spesielt to ord som uttrykker Guds nåde, og det er ”hen” og ”hesed”. Det første uttrykker Guds frie nåde, mens det andre ofte er knyttet til de paktene som Gud har inngått med Israel. Ordet ”hesed” oversettes med ”vennlighet, godhet, gunst, miskunnhet, nåde, mildhet og barmhjertighet”. Ordet har en videre betydning enn ordet ”hen”, som blir oversatt med ”nåde” eller ”gunst”. ”Men Noah fant nåde (hebr.hen) for Herrens øyne.” (1.Mos.6,8.)

Ordet ”hesed” er ofte knyttet til Guds pakter med jødene. Ordet for pakt er ”berit”. ”Og i sin godhet (hesed) mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt etter sin store miskunnhet, og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.” (Salm. 106,45-46.)

Ordet ”hesed” blir her uttrykt som ”troskap mot pakten”. Dette gjelder både jødene og det gjelder Gud.

Nådesbegrepet blir også uttrykt i ordet barmhjertiget (hebr. rahamim). Dette gir uttrykk for et følelsemessig forhold mellom den som gir nåde, og de som mottar nåden. Foreldre viser barmhjertighet mot sine barn, (Es.49,15.)

I N.T. har vi særlig et ord som uttrykker Guds nåde, og det er ”charis”. Ordet forekommer 155 ganger i N.T. Paulus brukte det 100 ganger. Paulus er den som på en spesiell måtte beskriver Guds nåde, for han beskriver den frie nådens tidshusholdning.

Jesus brukte ikke ordet ”charis” i sin undervisning. Johannes skrev: ”for hans fylde har vi alle fått, og det er nåde over nåde, for loven (Torahen) ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom med Jesus.” (Joh.1,16-17.)

Dette betyr ikke at nåden ikke hadde vært før Jesus, men det betyr at den nåden, som jødene skulle ha i Riket for Israel, kom med Jesus. At Torahen ble gitt ved Moses, det vet vi alle. (Se Illustrert Bibelleksikon. Bind 5. om begrepet ”nåde”.)

Det var Jesus som kom med denne nåden, for den var fundert i Jesu forsoning, men den ble forkynte gjennom hele Tanach. Den siste av profetene som forkynte den, var døperen Johannes. ”Loven (Torahen) og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra den tid forkynnes evangeliet om Guds Rike, og enhver trenger seg inn i det med makt.” (Luk.16,16.)

I dette utsagnet ser vi DOBBELTHETEN i den nåden som Riket for Israel har, og det er:

a) Troen på Jesus og

b) Gjerningsaspektet ved dette evangeliet.

DET ER INGEN MOTSETNING MELLOM NÅDEN OG LOVEN I DEN MESSIANSKE JØDEDOMMEN.

I kristen forståelse og forkynnelse av innholdet i N.T. er det blitt en motsetning mellom nåden og loven eller mellom evangeliet og loven. Teologene og forkynnerne mener at nåden og loven er to forskjellige frelsessystemer, og at de hører med til to forskjellige tidsperioder. Loven hører med til Sinaipakten mens nåden først kom med Jesus Kristus. Dette er en gal vurdering av det som går inn under begrepet loven, for loven består både av nåde og av krav.

Mens både de messianske jødene som hørte med til den kristne menigheten, var forpliktet på loven, var de hedningetroende bare forpliktet på en liten del av den.

Det som vi kaller for ”loven”, burde ikke vært kalt for ”loven”, men for Torah. Torah betyr ”lære”, ”undervisning” eller ”instruksjon”. Den består både av nåde og av lov.

Det forholdet at vi har kalt Guds Torah for ”loven” er en KATASTROFE for en rett forståelse av Guds ord. Denne uheldige utviklingen går tilbake til 200 tallet før Kristus. De 70 jødiske skriftlærde som skulle oversette Tanach til gresk, oversatte ordet ”Torah”, som betyr ”lære”, ”undervisning” eller ”instruksjon” med ”namos”, som betyr ”lov”. De burde ha oversatt det med ”didaskalia” som betyr ”undervisning” ”lære” eller ”instruksjon”. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Forandringen av innholdet i Guds Torah.)

Den jødiske Torah er knyttet både til Abraham- og Sinai-pakten. Torahen bli gitt som et uttrykk for Guds nåde og kjærlighet til det jødiske folket. ”Dersom dere (jødene) lyder min røst og holder min pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk, for hele jorden hører meg til.” (2.Mos.19,5.)

”La dine nådegjerninger, Herre, komme over meg, din frelse etter ditt ord (Torah)! Jeg vil gi den svar som håner meg, for jeg setter min lit til ditt ord (Torah). Ta ikke sannhets ord (Torah) så rent bort fra min munn! For jeg bier på dine dommer. Jeg vil holde din lov (Torah) stadig, evindelig og alltid. La meg vandre i fritt rom! For jeg spør etter dine befalinger.” (Salme 119,41-45.)

Da Gud gav jødene Mose Torah var det et uttrykk for Guds nåde og Guds kjærlighet. Han ville bevare sitt folk ved at de holdt Torahen. Det å holde Guds Torah er både å underkaste seg Guds nåde og det å holde hans bud. ”Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere, for dere er de minste blant alle folk, men fordi Herren elsket dere, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd. Så vit da at Herren din Gud han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet mot tusen ledd, mot DEM SOM ELSKER HAM og HOLDER HANS BUD.” (5.Mos.7,7-.)

I det siste verset kommer DOBBELTHETEN godt til uttrykk av hva det vil si å holde Torahen. Det var å elske Gud og holde hans bud.

Torahen ble gitt for Å VEILEDE folket til frelse. Dette er også uttrykk for Guds nåde og kjærlighet. ”Og Herren sa til Moses: Stig opp til meg på fjellet og bli der! Så vil jeg gi deg steintavler og loven og budet, som jeg har skrevet opp for å veilede dem.” (2.Mos.24,12.)

Jødene ble ikke tvunget til å ta imot Guds Torah, men de tok imot den på bakgrunn av de undergjerningene som Herren hadde gjort mot dem i vandringen fra Egypt til Sinai og som et uttrykk for deres kjærlighet til Gud. De sa alle som en at de ville holde hele Torahen som Gud gav dem. ”Så tok han (Moses) paktens bok og leste den opp for folket, og de sa: ALT DET SOM HERREN HAR SAGT, VIL VI GJØRE OG LYDE.” (2.Mos.24,7.) Dette utsagnet gav de 3 ganger.

Torahen ble inngått mellom Gud og jødene ved Sinai. Det skjedde i påsken. Der ble de enige om å inngå ekteskap. Mose Torah er å betrakte som en ekteskapskontrakt (hebr. ketubah.) Mose Torah blir av jødene betraktet som en giftering mellom Gud og jødene

I Mose Torah eller Sinai pakten ble rettigheter og krav nedskrevet. Det ble også nedskrevet hva som ville skje dersom folket brøt pakten. Da ville det oppstå skillsmisse mellom folket og Gud.

For de troende jødene var Torahen en STOR GLEDE og INSPIRASJON, men for de vantro jøder var den en belastning og et ork, for de ville ikke vandre på Guds veier, men på sine egne veier. Slik har det vært bestandig. ”I dine forskrifter forlyster jeg meg. Jeg glemmer ikke ditt ord.” (Salme 119,18.)

”Dine vitnesbyrd er også min lyst. De er mine rådgivere.” (Salme 119,24.)

”Dine buds vei vil jeg løpe, for du frir mitt hjerte fra angst.” (Salem 119,32.)

”Se, jeg lengter etter dine befalinger. Hold meg i live ved din rettferdighet.” (Salme 119,40.)

”Midt om natten står jeg opp for å prise deg for din rettferdighets lover.” (Salme 119,62.)

”Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunner jeg på den.” (Salme 119,97.)

Les hele Salme 119 som er EN LOVPRISNING AV GUDS TORAH.

Da Jesus kom utdypet han Torahen for det jødiske folket. Dette kommer

blant annet til uttrykk i Berprekenen. (Mat-5-7.) Han opphevet ikke Mose Torah, men han utdypet den til også å gjelde motivene for gjerningene. I og med at jødene hadde fått en hjelper, som er Den Hellige Ånd, som kunne hjelpe dem med oppfyllelsen av budene og forskriftene i Mose Torah, så kunne Jesus skjerpe Torahen for dem.

I og med at Den Hellige Ånd var kommet, kunne Gud flytte den jødiske Torahen inn i hjertene til de troende jødene. Mose Torah og Jesu fornyede Torah fikk dermed både en ny plassering og en ny posisjon. De troende jødene behøvde ikke lenger å spørre etter hva som var Guds vilje, for Den Hellige Ånd, som var i dem, kunne veilede dem til hele sannheten. (Joh.16,13.)

De jødene som tilhørte den messianske menigheten, var fortsatt under Torahens undervisning og tidsperiode. Det var de helt fram til templets ødeleggelse i år 70. Dette sees både av Jesu og apostlenes forkynnelse i de 4 evangeliene og i de jødiske skriftene i N.T.

Jesu skjerpede krav i den nye pakten i Jesu blod peker framover både mot jødene omvendelse og mot Rikets tidsperiode. Jesu nye Torah eller den nye pakten i Jesu blod, gjelder ikke den kristne menigheten, men den gjelder Israel og jødene, for den er bygd på Mose Torah. Den var et løfte til jødene om en ny pakt. Når de holdt budene i den nye pakten og kom til tro på Jesus, så skulle ikke lenger Gud komme deres synder i hu. (Jer.31,31-34.)

Det er mange som reagerer negativt på at jeg hevder at den kristne menigheten ikke er koblet inn i den nye pakten i Jesu blod, men den er ikke det. Den er derimot koblet inn i de paulinske hemmelighetene og inn i Jesu forsoning og Den Hellige Ånds komme. Når vi vet at Jesu forkynnelse og Jesu skjerpelse av budene er nedlagt i den nye pakten i Jesu blod, forstår vi at den nye pakten ikke gjelder for oss.

DEN KRISTNE MENIGHETEN ER IKKE UNDER DEN JØDISKE TORAHEN.

Vi hedningene er ikke forpliktet på Jesu nye Torah. Dette ble bestemt på apostelmøtet i Jerusalem i året 50. Av Torahens 613 bud ble vi forpliktet på 4 bud, og det var:

a) Avholdelse fra avgudenes urenhet.

b) Avholdelse fra hor.

c) Avholdelse fra blod og

d) Avholdelse fra det som var kvalt. (Ap.gj.15,20.)

Dette har ikke noe med vår frelse å gjøre, men det gjelder vår vandring som troende.

I tillegg til disse 4 budene skal vi også overholde de ca. 400 bud og forordninger som Paulus gav oss i sine brev.

Hva som gjaldt jødene i den messianske forsamlingen og de hedningene som tilhørte denne forsamlingen, så skulle de også holde Torahen. De sistnevnte kunne selv får avgjøre hvor mange bud de ville holde, men de måtte enten forplikte seg på hele Torahen eller på deler av den. Det var 4 typer proselytter innenfor jødedommen. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter: Kapittel: De forskjellige typer dåp.)

Hva som gjaldt de jødene, som tilhørte den kristne menigheten, så skulle de også holde Torahens bud. Dette gjaldt også Paulus, men han holdt ikke Torahen konsekvent. Han holdt den bare når han var sammen med jødene. Når han var sammen med hedningene, holdt han den del av Torahen, som passet best til den situasjonen, som han var i. Han gjorde dette, for å vinne så mange mennesker som mulig for Kristus. (1.Kor.9,19-21.)

Av den grunn kunne også Paulus si ”at vi (den kristne menigheten) ikke er under loven (Torahen), men at vi er under nåden.” (Rom.6,14.)

Dette betyr at den kristne menigheten ikke er under TORAHENS TIDSHUSHOLDNING, som er Riket for Israel, men vi er under en NY TIDSHUSHOLDNING, som kalles den frie nådens tidshusholdning. ”Men NÅ er Guds rettferdighet som loven (Torahen) og profetene vitner om, åpenbart UTEN LOVEN (Torahen). Det vi si Guds rettferdighet ved TROEN PÅ JESUS KRISTUS for alle og over alle som tror.” (Rom.3,21-22.)

Vi døde ved Jesu død bort ifra den jødiske Torah. ”Derfor, mine brødre, DØDE OGSÅ DERE FRA LOVEN (Torahen) ved Kristi legeme (Kristi død), for at dere skulle høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven (Torahen), således i våre lemmer at vi bar frukt for døden. Men NÅ ER VI LØST FRA LOVEN (Torahen), i det vi er død fra det vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen (den nye ordningen for den kristne menigheten) og ikke i bokstavens gamle vesen.” (Rom.7,4-6.)

”men loven (Torahen) har ikke noe med troen (den nye ordningen for den kristne menigheten) å gjøre, men: Den som gjør det (oppfyller Torahen), skal leve ved det.” (Gal.3,12.)

”idet han ved sitt kjød avskaffet den lov (Torah) som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv skapte de to (jøder og hedninger) til et nytt menneske (den kristne menigheten), idet han gjorde fred.” (Ef.2,15.)

I og med at den jødiske delene av den kristne menigheten var forpliktet på den jødiske Torahen, så var den også forpliktet på å ofre i templet i Jerusalem. Paulus deltok i ofringene en rekke ganger. (Ap.gj.21,23-26.)

De jødene som tilhørte den kristne forsamlingen, omskar også sine gutter på den 8.dagen. Paulus ble beskyldt for at han oppfordret jødene til ikke å la sine gutter bli omskåret, men dette stemte ikke. ”Da de (de ledende jødene i Jerusalem) hørte det (at mange hedninger hadde tatt imot troen) priste de Gud, og så sa de til ham (Paulus): Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blant jødene som har tatt ved troen, og alle er NIDKJÆRE FOR Torahen, men nå har de hørt si om deg at ute blant hedningene lærer du alle jøder avvikelse fra Moses og sier at de ikke skal omskjære sine barn og vandre etter de gamle skikker.” (Ap.gj.21,20-21.)

Til tross for at apostlemøtet i Jerusalem hadde bestemt at hedningene ikke var forpliktet på Mose Torah og Jesu nye Torah, så var det en del jøder som ikke ville gi seg på dette. Det var de såkalte judaistene. De hevdet at også hedningene måtte holde Torahen, for enten å bli frelst eller å bli bevart som troende. De gjorde alt de kunne for å utbrede sitt syn.

Det er særlig i Brevet til Galaterne at Paulus tok opp denne problemstillingen. ”Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere ved KRISTI NÅDE til et annet evangelium (judaistenes evangelium), skjønt der er ikke noe annet (enn det evangeliet som Paulus forkynte.) Det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det som vi har forkynt dere, han være forbannet! Som vi før har sagt, så sier jeg og nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet.” (Gal.1,6-9.)

Dette utsagnet betyr følgende:

a) Det var to evangelier. Det ene var for den messianske menigheten som var Rikets menighet.

b) Det andre var for den kristne menigheten som bestod både av jøder og av hedinger.

c) Det messianske evangeliet skulle bare forkynnes for de jødene som bodde i Israel.

d) Paulus sitt evangelium skulle forkynnes både for jøder og hedninger som bodde utenom Israel.

På apostelmøtet i Jerusalem i år 70 hadde de blitt enige om dette. Apostlene og de 12 skulle forkynne for jødene i Israel. Paulus og hans medarbeidere skulle forkynne for jødene og hedningene i diasporaen. Begge disse gruppene ble ofte kalt for ”hedningene”, for de stod utenom samfunnet med Gud. Det var likevel en forskjell på disse to gruppene. Hedningene av hedensk ætt, skulle ikke holde Mose Torah. Hedningene av jøder skulle holde Mose Torah.

Det evangeliet som apostlene skulle forkynne, ble kalt for ”omskjærelsens evangelium”. Det var knyttet til omskjærelsen og overholdelse av Mose og Jesu nye Torah. ”tvert imot: Da de så at det var meg (Paulus) betrodd å forkynne uomskjærelsens evangelium likesom Peter omskjærelsens (evangelium), for han som gav Peter kraft til apostel-tjeneste blant de omskårne, han gav og meg kraft til det blant hedningene.” (Gal.2,7-8.)

På apostelmøtet var det Paulus sin forkynnelse som skulle granskes. Han fikk aksept for den. Hedningene skulle ikke la seg omskjære og holde Mose og Jesu nye Torah. Det evangeliet som Paulus forkynte, har mange benevnelser i N.T. Det heter blant annet:

a) ”Guds nådes evangelium”. (Ap.gj.20,24.)

b) ”Mitt evangelium”. (Rom.2,16.)

c) ”Den lære som dere har lært”. (16,17.)

d) ”Mitt evangelium og Jesu Kristi forkynnelse”. (Rom.16,25-27.)

e) ”Visdom fra Gud”. (1.Kor.1,30.)

f) ”Grunnvoll”. (1.Kor.3,120.)

g) ”Mine veier i Kristus”. (1.Kor.4,17.)

h) ”Mitt verk i Herren”. (1.Kor.9,1.)

i) ”Mine forskrifter”. (1.Kor.11,1.)

j) ”Det evangelium som jeg forkynte dere”. (1.Kor.15,1.)

k) ”Kunnskaps duft”. (2.Kor.2,14.)

l) ”Vårt evangelium”. (2.Kor.4,3.)

m) ”Det evangelium som er blitt forkynt av meg”. (Gal.1,11-12.)

n) ”Troen”. (Gal.3,23.)

o) ”Det evangelium som jeg forkynner blant hedningene”. (Gal.2,2.)

p) ”Uomskjærelsens evangelium”. (Gal.2,7.)

q) Husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere”. (Ef.3,2.)

r) ”Etter det forsett fra tidsalderlige tider”. (Ef.3,11.)

s) ”Sannhet i Kristus”. (Ef.4,21.)

t) ”Guds fulle rustning”. (Ef.6,11.)

u) ”Ordet”. (Fil.1,14.)

v) ”Kristi evangelium”. (Fil.1,27.)

w) ”Den husholdning som er meg gitt blant dere”. (Kol.1,25.)

x) ”Kristi hemmelighet”. (Kol.4,3.)

y) ”Guds evangelium”. (1. Tess.2,2.)

z) ”De lærdommer som dere har lært av oss”. (2.Tess.2,15.)

æ) ”Den sunne lære”. (1.Tim.1,10.)

ø) ”Sannhet i Kristus”. (1.Tim.2,7.)

å) ”Evangeliet om den salige Guds herlighet”. (1.Tim.1,11.)

aa) ”Den lære som hører med til Guds-frykt eller Guds-likhet”. (1.Tim.6,3.)

bb) ”Budet”. (1.Tim.6,13-14.)

cc)”Løftet om livet i Kristus Jesus”. (2.Tim.1,1.)

dd) ”Den fagre skatt”. (2.Tim.1,14.)

ee) ”Sannhets ord”. (2.Tim.2,15.)

ff) ”Min lære” (2.Tim.3,10-11.)

gg)”Ordet” (2.Tim.4,2.)

hh)”Den forkynnelse som ble meg betrodd”. (Titus 1,3.) (Se min artikkel: Den sunne læren”.

De fleste teologer, Bibel-granskere og forkynnere ser og forstår ikke at vi har TO TYPER EVANGELIEFORKYNNELSER, som er beskrevet i N.T., og det er:

a) Rikets forkynnelse og

b) Den kristne menighets forkynnelse.

De blander hele innholdet i N.T, sammen i en forkynnelse og i et evangelium som ikke er noe evangelium i det hele tatt. Det er et BLANDINGSEVANGELIUM som har mistet mye av sin kraft.

Vi er ikke satt til å fortolke Guds ord, for det er sin egen fortolker, men vi er satt til å fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.) Det blir ikke gjort i forkynnelsen i vår tid, og hovedgrunnet til det er den såkalte ”erstatningsteologien”, som blander sammen tidsperiodene. Når den ikke regner med Riket for Israel og dens forkynnelse, så må den nødvendigvis trekke kirkens oppgaver, kall og nådegaver inn i det som Gud har lovet jødene. Den ser ikke at vi i dag lever i den frie nådens tidsperiode. Det eneste som kreves i dag for å bli frelst, er tro, og troen er en gave.

I den messianske menighets tid krevdes det både tro og etterlevelse av Mose og Jesu nye Torah for å bli frelst. Det ble stilt en rekke krav til jødene, for at de kunne få del i Riket for Israel. Det gjaldt krav både i forkant av frelsen og i vandringen som troende.

Så enkelt er alt dette.

Tingvoll den 27-2-09.

Oskar Edin Indergaard.

_Back