LIDELSENS PROBLEM

Det har bestandig vært mye lidelse i verden. Slik er det også i dag. Store deler av menneskehetens historie er full av lidelser, og grunnen til det er at verden har valgt FEIL HERRE. Den har valgt satan som sin herre, og han er ikke interessert at det går oss godt. Han er interessert i at menneskene skal leve i så mye synd som mulig, for syndens lønn er døden. (Rom.6,23.)

Satan er selv dømt til å gå fortapt, og derfor vil han samle så mange mennesker som mulig inn i sitt rike.

Det er forskjellige former for lidelse. Det kan være:

a) Lidelse på grunn av krig, nød og elendighet.

b) Lidelse på grunn av sykdom.

c) Lidelse på grunn av synd. (Jeg vil ikke i denne artikkelen skille mellom de forskjellige typer lidelse, men behandle lidelsen som en enhet.)

I og med at mennesket er en enhet, så er det både legemet, sjelen og ånden som lider.

Lidelsen kan igjen deles opp i to kategorier, og det er:

a) Åpen lidelse.

b) Skjult lidelse.

Det er flere store spørsmål som dukker opp i forbindelse med lidelse. Slike spørsmål er:

a) Hvorfra kommer lidelsen?

b) Står det en personlig makt bak lidelsen?

c) Dersom Gud er allmektig, hvorfor stopper han da ikke lidelsene?

d) Kan Gud bruke lidelsene til å fremme sine planer?

e) Hvorfor lider den rettferdige, mens den urettferdige går fri?

f) Er det forskjell på prøving (testing) og lidelse?

g) Er det forskjell på straff og prøving?

h) Uro er også lidelse.

i) Blir det noen gang slutt på lidelsene i verden?

I og med at alle mennesker får del i lidelsene, så vil de fleste av oss stille en del av de spørsmålene som jeg har stilt ovenfor, men svarene på spørsmålene vil være forkjellige fra det ene mennesket til det andre. Svarene vil blant annet gjenspeile hvilken åndelig plattform hver enkelt av oss står på.

I utgangspunktet er det bare to åndelige plafformer, og det er:

a) Den åndelige plattformen som Gud har lagt.

b) Den åndelige plattformen som satan har lagt.

Det vil bestandig være nyanser innenfor disse to plattformene. Den plattformen som Gud har lagt, vil gi seg utslag i de forskjellige trossamfunn opp igjennom historien. Det læremessige kan være forskjellig, men det som gir oss innpass inn i Guds rike, er gjenfødelsen og troen på Jesus.

Den plattormen som satan har lagt, kan være de falske religionene, de falske filosofiske systemene og den verdslige humanismen. Disse vil ikke regne med at Jesus fra Nasaret er verden frelser. De vil ha sitt egen åndelige opplegg som bestandig vil trekke bort fra frelsen i Jesus Kristus.

Ethvert menneske har en ånd. (1.Kor.2,11.) Når et menneske blir frelst, flytter Den Hellige Ånd inn i menneskets ånd. For en gjenfødt troende er Åndens funksjoner:

a) En god samvittighet ovenfor Gud.

b) En riktig Guds-bevissthet.

c) En riktig tro.

Et menneske som ikke er gjenfødt, har også en ånd, men det er ikke Guds Ånd som bor i dette mennesket. Han har fått verdens ånd som har sitt utgangspunkt i satan. For et slikt menneske vil åndens funksjoner være:

a) En gal samvittighet.

b) En gal Guds-bevissthet.

c) En gal tro.

I og med at jeg TROR at Bibelen er sann, og at Jesus fra Nasaret er verden frelser, så vil jeg svare på disse problemstillingene, som jeg har antydet ovenfor, med det som Bibelen sier om dette. Jeg vet at mange mennesker er uenig både i Bibelens innhold og i de svarene som jeg gir, men det er min oppgave som kristent menneske å gi de svarene som jeg mener, at Bibelen gir.

DET ER SATAN SOM ER HOVDEANSVARLIG FOR LIDELSENE I VERDEN

Da Gud skapte himmelen og jorden, var hele skaperverket i full harmoni. Menneskene hadde et fortrolig forhold til Gud. De hadde en barnlig tillit til Gud og til hverandre. De levde i paradislignende omgivelser. De var satt inn i paradiset, og de hadde FORTROLIG omgang med Gud, som er det samme som jødenes Messias, som er Jesus fra Nasaret.

De kunne fritt ete av alle trærne i Edens hage, men det var ett tre de ikke kunne ete av, og det var ”Treet til kunnskap om godt og ondt”. Dersom de gjorde det, så skulle de dø.” (1.Mos.2,17.)

Dette var den Torahen (læren) som var i Edens hage, og den var ulik de Torahene som vi har hatt i de følgende tidsperiodene, for alle tidsperioder har sin egen Torah.

I og med at frelsen bestandig har vært gjort avhengig av FRIVILLIGHET, så var de første menneskene skapt med en fri vilje. Den kunne forkaste Guds Torah, som var Messias, eller de kunne leve i samsvar med Guds vilje og Guds ordninger.

Den fristelsen som de ble utsatt for fra satans side, ble lagt ned i deres samvittighet slik at de begynte å tvile på det som Gud hadde sagt. Vantro er det samme som tvil. Når først fristelsen var lagt ned i deres samvittighet, begynte de å se på ”Treet til kunnskap om godt og ondt” på en helt annen måte. Kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var vakkert. (1.Mos.3,6.)

Dette viser at fristelsen har sin ”skjønnhet” og sin tillokkelse, men den holder ikke det som den lover. Den dagen da menneskene spiste av fruktene på dette treet, så ble de kastet ut av Edens have. Gud satte sine kjeruber rundt hagen slik at de ikke kunne komme inn i hagen igjen. Menneskene var utestengt fra paradiset.(1.Mos.3,24.)

Dette er i korte trekk en gjengivelse av en del av menneskehetens første historie og syndefallet. Det er satan som er den hovedansvarlige for syndefallet. Han forledet menneskene til å synde, men syndens konsekvenser måtte hele skaperverket bære. Det gjaldt både mennesker, dyr og selve naturen.

Satan og englene hører også med til Guds skaperverk. De var skapt før menneskene. De var skapt for å fremme Guds planer med verden, men det viser seg at det hadde funnet sted et åndelig fall blant englene på et tidligere tidspunkt. Satan og en rekke engler hadde forsøkt å gjøre opprør mot Gud og ta fra ham hans store makt. (Es.14,12-14 og Esek.28,13-19.)

Dette opprøret ble slått ned, og satan og de onde englene ble utstøtt fra den tredje himmelen og fikk himmelrommet (atmosfæren) som sitt oppholdssted og virkefelt. Satan satte sine høyeste englefyrster til å styre over de forskjellige land og kontinenter. (Dan.10,13 og Joh.Åp.12,7-9.)

Av den grunn blir også satan benevnt som ”Høvdingen over luftens makter”. (Ef.2,2.)

Det er satan som er den hovedansvarlige for syndefallet. Når synden kom inn i verden, kom også lidelsen inn i verden. Dette gjelder både fysiske, psykiske og åndelige lidelser. Vi får alle vår del av lidelsen. Hele skaperverket lider. (Rom.8,22.)

Satan er også kalt for ”denne tidsalderens gud” og ”denne verdens fyrste”. Det er han som har herredømmet over verden i dag. Gud har ikke gitt ham det, men han har ranet det fra menneskene. De fikk i oppdrag å representere verden på vegne av Gud, men på grunn av syndefallet så overlot de styret i verden til satan og de onde åndene. De har sitt tilholdssted i verdensrommet og i hjertene til alle de millioner av mennesker som har valgt å følge dem.

Satan er Guds hovedmotstander. Det står blant annet følgende om ham: ”Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult for dem som går fortapt, i hvem denne tidsalderens gud (satan) har forblindet de vantroes sinn (tanker), for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem.” (2.Kor.4,3-4.)

Satan hersker på 3 forskjellige måter:

a) Han greier å skjule evangeliets herlighet, som blant annet er syndenes forlatelse og evig liv, for menneskene.

b) Han får menneskene til å leve i synd.

c) Han få menneskene til å tro at han ikke er til.

Hva som gjelder det siste punktet, så er det bare de ”uopplyste” menneskene i den vestlige kulturen som ikke tror og ikke vet, at satan og de onde åndsmaktene er til. De fleste mennesker ut over den hele jorden vet at ondskapen er personifisert i en kraft som heter satan, og at han har stor makt. De bruker store ressurser på å begrense satans og de onde åndenes makt og innflytelse.

JESUS GJENOPPRETTET DET SOM SATAN ØDELA

Store deler av Guds skaperverk ligger i dag nede med ”brukket rygg”. Det går fra ondt til verre i verden. Synden florerer, og verden går mot sin dom og avslutning. Den frie nådens tidsperiode, som vi nå er inne i, er på hell. Gud vil igjen dømme verden med en dom som ikke verden har sett maken til. Dette er beskrevet i Johannes Åpenbaring 6-19.

Hvorfor skapte da Gud verden når han i sin allmakt kunne se, at disse siste 6000 årene i det store og hele har vært en gjennomgående katastrofe for hele skaperverket? I dette spørsmålet ligger det en anklage mot Gud for at han skapte. Vi skal ikke rette anklagen mot Gud, men mot satan, for det var han som forfører menneskene til å synde.

Det er følgende grunner til at Gud skapte verden:

a) Hans vesen er å skape. Det har han gjort fra evighet av. Han skaper stadig nye ting og forhold.

b) Han ville ha noen som han kunne dele sin herlighet med. Døden, dødsriket og ”sjøen som brenner med ild og svovel” er ikke skapt for menneskene, men for satan og hans engler. (Mat.25,41.)

Har da ikke Gud makt til å gripe inn og hindre satans herjinger på jorden? Er det ikke skrevet om Jesus at han har all makt i himmelen og på jorden. (Mat.28,18.) Jo, Gud er i stand til å gripe inn når som helst. Satan er på ingen måte likeverdig med Gud. Han er bare en fallen engel. Martin Luther kalte satan for ”Guds lenkehund”. Gud har full kontroll på satan.

Det er følgende grunner til at Gud ikke griper inn mot satan:

a) Han har fått sin tilmålte tid.

b) Jesus har ennå ikke gjort seg bruk av sin allmakt til å stanse satan.

c) Menneskene har en fri vilje. Gud kan ikke diktere dem om de vil høre ham eller satan til.

d) Vi lever i dag i den frie nådens tidsperiode. I denne perioden dømmer ikke Gud verken satan eller verden, men når denne tidsperioden er over, kommer den store dommen over satan og verden. Satan skal dømmes til et 1000-årig opphold i avgrunnen. Etter den tid skal han dømmes til et evig opphold i ildsjøen (Joh.Åp.20,2 og 10.)

Ved sin forsonergjerning på Golgata gjenopprettet Jesus det som satan hadde ødelagt. Han sonet all verdens synd og gav menneskene en mulighet til å be om syndenes forlatelse og legge alle sine bekymringer, vanskeligheter og lidelser fram for ham. Når vi kommer til Jesus med alt det som er leitt og vanskelig, har vi delt det med noen. Han har lovet å ta seg av saken.

Det er ikke bestandig at vi får de svarene, som vi ønsker, men det svaret som vi får, er alltid det beste for oss. ”Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, de som etter hans råd er kalt.” (Rom.8,28.)

Det er noen som hevder, at det har ingen hensikt for en som ikke er frelst, å be til Gud, for han vil ikke høre en slik bønn. Begrunnelsen er at all bønn til Gud må gå gjennom Jesus ved Den Hellige Ånd. Jeg tror ikke at denne vurderingen er rett, for hvordan kan da Gud i det hele frelse menneskene, dersom han ikke hører deres bønn om hjelp og frelse.

Hva som gjelder Jesu forsoning, så gjelder den først og fremst forsoning av synden. Den gjelder også forsoning av syndens følger, men vi kan ikke sette likhetstegn mellom synden og syndens følger. Når et menneske blir frelst, får det tilgitt sin synd, men det betyr ikke at vedkommende blir kvitt alle sine plager og bekymringer.

Det er mange kristne som setter likhetstegn mellom syndenes forlatelse og helbredelse av sykdom, men dette er ikke rett. Synden er tatt bort fra et menneske som tror, men sykdommen og plagene kan likevel være i legemet. (At Gud kan ta dette bort, er en helt annen sak, men han gjør det ikke bestandig.)

Troen behøver heller ikke å være en forutsetning for å bli helbredet, for det viser seg at Gud helbreder både de som tror og de som ikke tror. (Det er mye usunn og gal teologi på dette området.)

Både en som tror og en som ikke tror, er satt inn i den samme verden. Verden både ligger i det onde og styres av det onde. Både den som tror, og den som ikke tror, må underlegge seg de samme reglene for død, lidelse og vanskeligheter i denne verden. Det er først på den nye jorden (Joh.Åp.21-22.) at alle lidelser og all sykdom skal taes bort. (Se mine artikler: Jesu forsoning og ”Den nye himmelen og den nye jorden” er ikke det samme som ”evigheten”.)

VI FÅR ALLE DEL I LIDELSENE

Vi kan ikke gi noe utfyllende svar på hvorfor noen lider og andre går fri. Noen ganger kan vi se at lidelsene kan føre til noe positivt. Andre ganger greier vi ikke å se det. Vi får nøye oss med å si at Gud er rettferdig. Han dømmer oss ikke i forhold til våre lidelser eller mangel på lidelser, men i forhold til hvordan vi har stilt oss til Jesus, som er verdens frelser.

Ingen av oss kjenner morgendagen. Det som står i dag, kan falle i morgen. Slik er forholdene i naturen. Slik er de også i plante-, dyre- og menneskeverdenen. Av den grunn ber Bibelen oss om at vi må få visdom i våre hjerter, slik at vi kan telle våre dager. Vi har alle fått en avmålt tid.

Først er det et liv på jorden, og deretter så kommer dommen. Dommen er en oppsummering av hvordan vi har brukt vår avmålte tid i forhold til frelsespørsmål. Den som tror på Jesus, kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.

På spørsmålet om Gud er rettferdig, når noen lider, mens andre går fri, så sees ikke Guds rettferdighet i forhold til lidelse eller ikke, men det sees i forhold til en person. Spørsmålet vil bestandig være: Hva har du gjort med Jesus fra Nasaret? Har du tatt imot den frelsen som han tilbyr deg?

I og med at vi er satt inn i en verden, som er under Guds forbannelse på grunn av synden i verden, så tar ikke Gud bort lidelsene. De er fortsatt til stede, men de skal bli tatt bort en gang. Dette skal i 1000 års-riket og fullt ut på den nye jord. Da er all sykdom og all lidelse tatt bort.

Som mennesker må vi lære oss, ikke bare å handle i det korte perspektivet, som er dette livet, men vi må også lære oss å regne med det lange perspektivet, og det er Guds ordninger i tidsperiodene. Mange mennesker har glemt at livet ikke bare er 70-80 år, men at det også ligger en evighet foran hver enkelt av oss. Det som er ondt i denne verden, skal rettes opp igjen. Gud har lagt alt til rette for denne gjenopprettelsen ved Jesu forsoning på korset.

Det er ingen som går fri lidelsen, for den verden som vi lever i, er under forbannelsen på grunn av synden i verden. I mange tilfelle kan vi ikke vite hvorfor et menneske lider mens et annet menneske går fri. Dette hører med til et av lidelsens mange spørsmål.

Vi søker alle å få et svar på lidelsene i verden. Dette gjelder da særlig dersom det rammer oss selv eller noen som står oss nær. Dersom vi finner fram til en logisk eller teologisk begrunnelse for lidelsen, så kan vi lettere slå oss til ro. Vi kviler i forklaringen.

I mange tilfeller er det vanskelig å slå seg til ro med de forklaringene som vi finner, for vi stiller hele tiden nye spørsmål, som vi vil ha svar på. Når man lider eller ikke finner de riktige svarene, begynner også mange å forbanne Gud for lidelsene og det til tross for at de ikke kommer fra ham. Heldig er den som kan sette sin lit til Gud i disse vanskelige spørsmålene, selv om en ikke får svar på alle spørsmålene. Vi vet at Gud vil fri oss ut av problemene på et senere tidspunkt.

DE LIDELSENE SOM EN KRISTEN HAR

Hva som gjelder en troende, kan han bli utsatt for flere lidelser enn den som ikke tror. Dette gjelder da lidelser, som blir påført ham av satan og av verden, som i utgangspunktet hater alt det som vedkommende står for på det åndelige området. Dette gjaldt de troende i gammel-testamentlig tid, og det gjelder de troende som lever i dag. ”andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel. De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i fåreskinn, i gjeteskinn. De led mangel, trengsel, hard medferd. Verden var dem ikke verd. De vandrett omkring i utørkener og fjell og huler og jordkløfter.” (Hebr.11,36-38.)

Andre igjen fikk utfrielse fra sine lidelser mens de ennå var i livet. (Hebr11,17-35.)

Jødene hatet også Jesus enda han gikk omkring og gjorde bare gode ting. ”hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham.” (Ap.gj.10,38.)

På samme måten som verden hatet Jesus, på samme måten hater også verden den som tror på Jesus. Jesus sa følgende om dette: ”… Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere.” (Joh.15,20.)

I dag er det også store forfølgelser over hele verden mot de som tror på Jesus. Dette vil bare tilta i den tiden som ligger foran oss. Vi må også forvente at dette kommer til å skje i Norge. Vi har til nå vært beskyttet av lovgivningen, av menneskerettighetene og av det forholdet at Norge har vært et såkalt ”kristent land”, men dette vil smuldre bort etter hvert.

Det å være en kristen betyr ”å lide”. Jo høyere tjeneste en har fått i Guds rike, desto større lidelse. I forbindelse med Paulus omvendelse uttalte Jesus: ”for jeg vil vise ham hvor meget han skal lide for mitt navns skyld.” (Ap.gj.9,16.)

En kristen lider også av at verden stiller seg likegyldig til det kristne budskapet og ikke vil ha noe med Jesus og frelsen å gjøre. Han lider av at verden ikke vil ta imot frelsen i Jesus Kristus. Den avviser budskapet som uaktuelt, og det har den full anledning til å gjøre. Det å tro på Jesus er en frivillig sak, men verden er ikke klar over konsekvensene av ikke å tro. Den som ikke er kommet til en LEVENDE TRO på Jesus, går fortapt for Guds rike.

Bibelen sier at det er satan som har forblindet de vantroes sinn. ”Er da enn vårt evangelium skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt, i hvem denne tidsalderens gud (satan) har forblindet de vantroes sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem.” (2.Kor.4,3-4.)

En kristen lider også på grunn av synden i sitt eget liv. Det er Den Hellige Ånd som til stadighet minner ham om den. Vi vet at i en kristens liv er det en kamp mellom det nye livet og kjødet (den uomvendte naturen). Kjødet skal ikke ha noen plass i en kristens liv. Det er der, men det skal holdes i sjakk og trenges tilbake av Den Hellige Ånd. ”Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæring.” (Gal.5,16.)

Dersom en er villig til fullt ut å underlegge seg Den Hellige Ånd, så skal en ha SEIER over den synden som byr seg fram i en troendes liv. Dette er både en utfordring og et løfte, men det er de aller færreste kristne som greier dette fullt ut, og derfor så blir også kristenlivet revet opp av en STADIG KAMP mellom det nye livet og kjødet.

Paulus var en av de få som greidde å undertvinge kjødets lyster i sitt liv. Han visste at ”det gamle mennesket” eller ”syndelegemet” var tatt bort ved Kristi forsoning. Det var en ikke-aktuell sak. I stedet for kjødet hadde det kommet i stand et nytt liv. Ved gjenfødelsen har vi avkledd oss det gamle mennesket og ikledd oss det nye livet, som er Kristus. ”lyv ikke mot hverandre, dere som har avkledd dere det gamle mennesket med dets gjerninger og ikledd dere det nye, som fornyes til kunnskap etter sin skapers bilde (etter bildet av ham som skapte det.)” (Kol.3,9-10.)

Det gamle mennesket skal legges av hver dag for en kristens vedkommende. Det er den daglige omvendelsen. Den begynner om morgenen med bønn og Bibel-lesning, og den varer hele dagen til vi legger oss. Det er dette som er hemmeligheten til et liv i seier over synden. Dette er ikke bare for Paulus, men det er for alle som tror.

De troende i gammel-testamentlig tid led fordi de ikke hadde fullstendig kjennskap til forsoningen i Messias. De var redd for døden og det som skjulte seg bak denne. De var usikker på hva som ville møte dem etter døden. ”Ettersom da barnene (Guds barn) har del i kjød og blod, fikk han (Jesus) også i like måte del i det, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde. Det er djevelen og UTFRI alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid.” (Hebr.2,14-15.)

Men til tross for manglende kunnskap om dette, så hadde de mange løfter om at Gud ville utfri dem. ”Mange er de rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle.” (Salme34,20.)

”Herren forløser sine tjeneres sjel, og ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.” (Salme.34,23.)

I dag kjenner vi til Jesu forsoning og vet at den som tror på Jesus, er frelst og kommer ikke til dom, men til tross for det så kan en kristen være full av bekymring. At en kristen kan ha bekymringer, er det mange grunner til. De kan også være berettiget, men det store spørsmålet er hva vedkommende gjør med bekymringene sine. Dersom han bærer dem selv, er dette uttrykk for vantro eller liten tro. Dersom han legger dem fram for Herren og over på ham, så er dette uttrykk for tro og tillit.

Vi skal ikke bare legge våre bekymringer frem for Herren, vi skal også legge dem over på ham. Han blir da hovedbæreren av våre plager og bekymringer. Dersom vi greier dette fullt ut, er de ikke lenger våre.

De fleste kristne greier ikke dette fullt ut. De vil selv være med på å bære en del av sine bekymringer og sorger. ”Kast på Herren det som tynger deg! Han skal holde deg oppe. Han skal aldri i tidsalderen la den rettferdige rokkes.” (Salme 55,24.)

”Kom til meg, alle dere som har tungt å bære, og jeg vil gi dere kvile.” (Mat.11,28.)

”Derfor, la og oss, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.” (Hebr.12,1.)

Det er ingen uten Gud som kan gi oss alle svarene på våre spørsmål om lidelsen, og han er ofte taus i slike spørsmål. Vi får ikke svar på våre mange spørsmål, men når du er frelst, vet du at utfrielsen ligger en gang i fremtiden. Dietrich Bonhoefer har sagt: ”Gud oppfyller ikke alle våre ønsker, men han oppfyller sine løfter i tid eller evighet.”

En kristen kan også lide på grunn av gal forkynnelse og gal teologi. Jeg tenker her på den ytterliggående trosforkynnelsens syn på helbredelse av sykdom og fravær av lidelse. Den hevder at i og med at Jesus tok på seg all verdens synd og alle sykdommer og sonet dem på korset, så betyr dette at vi som tror, ikke skal være syke. Dersom vi er syke, så kommer dette av at vi har for liten tro. Vår tro kan helbrede oss, og når vi ikke har sterk nok tro, så kan ikke Gud helbrede oss. Jeg for min del tar avstand fra en slik forkynnelse.

Vi vet at Jesus tok på seg all verdens synd og dermed alle lidelser, men dette betyr ikke at lidelsene er tatt bort fra en kristen. Det eneste en kan være sikker på, er frelsen. Lidelser kommer og går. De er en del av den falne verden.

Det er ingen som slipper unna lidelse og sykdom. På grunn av syndefallet skal legemet dø. Det brytes ned gjennom sykdom og lidelse. Dette er en del av selve livet og tilværelsen. Ingen er unntatt fra dette.

Dette betyr ikke at Gud ikke vil eller ikke kan helbrede. Gud helbreder ofte, men det er ingen som kan diktere Gud. Gud gir oss det som er BEST FOR OSS i det lange perspektivet. Det som ikke hadde en mening, fikk en ny mening. Det er mange som har fått erfare det. ”Og vi vet at alle ting tjener (arbeider sammen) dem til gode som elsker Herren, de som etter hans råd er valgt.” (Rom.8,28.) Dette løftet gjelder for de som virkelig elsker Herren og underlegger sine liv under hans vilje.

Dette gjelder absolutt alle ting- både det som er godt og det som er ondt. Dette Skriftordet settes i relasjon til de plagene som blir oppsummert i Brevet til Romerne 8, 35-37, hvor det står: ”hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd?, som skrevet er: For din skyld drepes vi hele dagen. Vi er regnet som slaktefår. Men i alt dette vinner vi MER ENN SEIER ved ham som elsker oss.”

Hva er så ”mer enn seier”? Det er en uventet og ufattelig stor seier. Det er noe som vi ikke kan beskrive, for det angår åndelige velsignelser.

Det som står i Brevet til Romerne 8,28 er en veldig utfordring til de som tror, og som er plaget av sykdom eller annen lidelse. Kan Gud virkelig bruke sykdom og annen lidelse til å fremme sine planer med et menneske? Ja, Gud kan det selv om ikke vi forstår alle sammenhenger og har oversikten over alt dette.

Mange har fått erfare at selv om Gud ikke tar bort lidelsen, så er han I LIDELSEN. HAN LIDER SAMMEN MED DEN SOM LIDER. Guds nærvær kan være sterkt midt i en lidelse.

Det er to utganger for de lidelsene som en kristen har, og de er:

a) Enten blir vedkommende kvitt sine lidelser. Lidelsene varte bare for en stund.

b) Eller så blir vedkommende ikke kvitt sine lidelser. Han må leve med dem. Han blir ikke utfridd fra sine lidelser.

Det siste gjaldt for eksempel Paulus. Han hadde en torn i sitt kjød- en utsending fra Satan som plaget ham. Han bad Herren 3 ganger om at han måtte ta dette vekk, men det ville ikke Jesus. Han sa bare: Min nåde er nok for deg. (2.Kor.12,7-9.)

Det er ingen som vet, hva denne tornen var, men det var i alle fall noe som plaget Paulus, og som han ønsket å bli kvitt, men da Gud ikke tok dette bort, så han på lidelsen som NOE POSITIVT, for den gjorde ham AVHENGIG AV GUD. ”Derfor er jeg VEL TIL MOTE i skrøpelighet, i mishandling, i nød, i forfølgelser, i trengsler for Kristi skyld, for når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.” (2.Kor.12,10.)

DEN IKKE-KRISTNE LIDER OGSÅ

Det er ikke bare de kristne som lider. De som ikke tror på Jesus, lider også. De lider på grunn av den synden som fortsatt er i deres liv. De må bære den selv. De er usikker på fremtiden, og hvordan det vil gå med dem til slutt. De er usikker på døden, og hva som vil møte dem på den andre siden. ”Den ugudelige har mange piner, men den som setter sin lit til Herren, ham omgir han med miskunnhet.” (Salme.31,10.)

Etter som tiden går, og menneskene ikke vil ha noe med Gud og Jesu forsoning å gjøre, så taper de etter hvert muligheten for frelse. De forherder sitt hjerte for Gud, og mulighetene til å søke og finne Gud blir mindre med årene. De kan komme til det standpunktet at Gud ikke finnes (ateisme), eller de kommer fram til den erkjennelse at vi ikke kan vite noe om Gud (agnostisisme), eller de vikler seg inn i sine egne tanker, fremmede religioner og filosofiske systemer.

Bibelen sier følgende om disse tre tilnærmingsmåtene til Guds eksistens:

a) Det er dåren som sier i sitt hjerte, at Gud ikke finnes. ”Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke noen Gud. Onde, vederstyggelige er deres gjerninger. Det er ingen som gjør godt.” (Salme 14,1.)

b) Vi kan vite meget om Guds eksistens. ”for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem (menneskene), for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, i det det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.” (Rom.1,19-20.)

c) Det er bare i Jesu navn at det er frelse. ”Og det er ikke frelse i noen annen, for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.” (Ap.gj.4,12.)

De fremmede religioner og filosofiske systemer løser syndens problemer på to måter, og det er:

a) De hevder at frelsen oppnåes ved å gjøre gode gjerninger.

b) De hevder at frelsen oppnåes ved å søke innover i sitt eget sinn.

Messiansk jødedom og kristendom avviser begge disse to tilnærmingsmåtene til syndens problem. De sier følgende om dette:

a) I vårt indre- i vårt sinn- er det ikke noe godt som vi kan bygge vår egen frelse på.

b) Frelsen må komme utenfra- fra Gud og fra Jesu forsonergjerning. Mennesket er ikke i stand til å frelse seg selv. ”For det er ikke sannhet i deres (menneskenes munn). Deres indre er fordervelse, deres strupe en åpen grav. Sin tunge gjør de glatt.” (Salme 5,10.)

”Hans munn er full av forbannelse og av svik og av vold. Under hans tunge er ulykke og ondskap.” (Salme 10,7.)

”Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn, for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle avveket, alle til sammen fordervet. Det er ingen som gjør godt, enn ikke en.” (Salme 14,2-3.)

Paulus summerte opp menneskets negative egenskaper i Brevet til Romerne, 3,10-18.

”For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor det intet godt, for viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke, for jeg (det uomvendte mennesket) gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg vil, det gjør jeg.” (Rom.7,18-19.)

Dette betyr ikke at det ikke er noe godt i mennesket, men i vårt forhold til Gud og i spørsmålet om frelsen, er det ikke noe godt i oss som vi kan bygge på.

De troende i gammel-testamentlig tid så fram til at frelseren (Messias) skulle komme, for å ta bort verdens synd. De troende i ny-testametlig tid ser klart at Jesus fra Nasaret er denne frelseren, som Gud lovet å gi verden. Den som tar sin tilflukt til ham, skal ikke bli gjort til skamme.

LIDELSENS HENSIKT

For en som ikke er en troende, har lidelsen ingen hensikt eller siktemål. Han tenker bare i et kort perspektiv og ønsker å få så mye som mulig ut av dette livet, og ser ikke at dette livet er forberedelsen til det neste livet. Vedkommende tror at livets hovedhensikt er å føre slekten videre og nyte livet fullt ut, for etter døden er det slutt. Det er mange som forbanner alderdommen og døden, for de har ikke noe håp for fremtiden.

I følge Bibelens lære er dette synet ikke rett. Bibelen lærer at, etter at dette livet er slutt, skal Gud bedømme våre liv, for det Gud han som har gitt oss livet, og vi er alle sammen ansvarlig ovenfor Gud med hva vi har gjort ut av vårt liv. ”Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og deretter dom.” (Hebr.9,27.)

Rabbineren sa at dette livet var som ”en vestibyle før den kommende verden.” ”Denne verden er som den vestibyle før den kommende verden. Forbered deg selv i vestibylen, slik at du kan gå inn i hallen.” (Abot 4,21.) (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Den kommende verden.)

Dessuten har Gud lagt ned sine planer i ethvert menneske. Ingen av oss er kommet til verden uten at Gud har en plan med våre liv. Alle mennesker er bestemt til å være en medarbeider i Guds rike, men slik er det dessverre ikke. De fleste mennesker geier ikke å realisere Guds planer med sine liv. De ”bommer på målet” som er en definisjon av det greske ordet ”hamartia”, som betyr ”synd”. Guds ord sier at det er få som blir frelst, fordi menneskene ikke tok imot kjærlighet til sannheten, slik at Gud kunne frelse dem. (2.Tess.2,10.)

Ovenfor Gud er all synden tatt bort, men det betyr ikke at det ikke er synd i verden. Den enkelte må ta imot tilbudet om frelse og syndenes forlatelse. Det er menneskets delaktighet i frelsen. ”for dersom du med din munn bekjenner at JESUS ER HERRE, og med ditt hjerte tror at Gud OPPVEKTE HAM FRA DE DØDE, da skal du bli frelst, for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” (Rom.10,9-10.)

Frelsegrunnlaget er lagt- en gang for alle mennesker. Detter er den objektive siden ved frelsen, men dette er ikke nok. Menneskene må også komme til en LEVENDE TRO på Jesus. Det er TROEN SOM FRELSER, og ikke det forholdet at synden er tatt bort. Det forholdet at synden er tatt bort, legger hovedgrunnlaget for frelsen, men mennesket må selv ville ta imot Guds forsoning i Jesus Kristus. Gud kan ikke tvinge noen inn sitt rike. Det er en frivillig sak å bli frelst. En må ville det selv.

Jesu sa følgende til jødene: ”Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene, og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger, men dere VILLE IKKE.” (Mat.23,37.)

For en kristen derimot kan lidelsen ha en hensikt selv om vi ikke kan forstå alle ting og forhold, som skjer med oss. Gud har ofte en SKJULT AGENDA med en kristens liv. Mens vi ofte tenker i det korte perspektivet og vil unngå lidelsene, tenker Gud i det lange perspektivet, og dette kan bety lidelse i en eller annen form.

Lidelsen kan ha følgende hensikter:

a) Når vi lider, kan vi komme dem til hjelp som selv lider. Uten at vi selv har opplevd lidelser og vanskeligheter, kan vi ikke trøste mennesker som lider. Den trøsten som vi da kan gi, er bare en overfladisk og teoretisk trøst. ”Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud. Han som trøster oss i ALL VÅR TRENGSEL, for at vi skal kunne TRØSTE DEM SOM ER I ALL SLAGS TRENGSEL, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud.” (2.Kor.1,3-4.)

b) Vi lider for at vi skal få del i herligheten. Det er mange kristne som må lide på grunn av sin tro. Det å være en kristen, betyr ” å lide”. Lidelsene vil ikke være de samme for alle kristne, men vi har alle del i lidelsene i en eller annen form. Den som ikke lider, har ikke del i Kristus. Det å lide, er et bevis på at man et Guds barn. (Jeg tenker ikke her på sykdom, for den er stort sett likt fordelt i verden.) ”men er vi barn (Guds barn), da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.” (Rom.8,17.)

”så jeg kan få kjenne ham og KRAFTEN AV HANS OPPSTANDELSE og SAMFUNNET MED HANS LIDELSER, i det jeg blir gjort lik med ham i hans død (en død (gjenfødelsen) som ligner Jesu død.)” (Fil.10.)

”Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere og utfyller i mitt legeme det som ennå fattes (mangler) i Kristi trengsler, for hans legeme, som er menigheten.” (Kol.1,24.)

”I det han (Moses) heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden.” (Hebr.11,25.)

c) Lidelsen skal ha oppdragende og prøvende virkning på en troende. Det er gjennom lidelse at troen vokser. Dette var for eksempel tilfellet med Job. Gud tillot at satan tok fra Job alt det som han hadde- både materielle goder, familie og helse, for å prøve hans tro. Job gikk seirende ut av alle sine prøvelser, og han hevdet sin uskyld. Han visste at Gud ville utfri ham til slutt.

Gud straffer ikke en troende, men han prøver og tester ham, både for å prøve kvaliteten av hans tro, og for at han skal vokse i sin tro. ”Akt det for bare glede, mine brødre, når dere kommer i alle slags fristelser, da dere vet at prøvelsen av deres tro virker tålmodighet, men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, for at dere kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe.” (Jak.1,2-4.)

”Derfor fryder de dere, om dere enn nå- når så skal være- har sorg en liten stund ved alle slags fristelser, for at deres prøvede tro som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.” (1.Pet.1,6-7.)

d) Lidelser kan føre til omvendelse og gjenfødelse. Vi har mange eksempler på at dette er tilfelle. Lidelsen, som er en følge av synden i verden, kommer ikke fra Gud, men han kan bruke den i sin tjeneste. Når det gjelder Guds vilje, må vi dele den i to, og det er:

a) Guds egentlige vilje og

b) Guds tillatelige vilje.

Guds egentlige vilje er bare god, men han tillater at onde ting skjer- både i verden og med den enkelte. Dette kan være selvforskyldt. ”Siden traff Jesus ham i templet: Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal vederfares deg!” (Joh.5,14.)

”Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte, for det som et menneske sår, det skal han og høste. For den som sår i sitt kjød (uomvendte natur), skal høste fordervelse av kjødet, men den som sår i Ånden, skal høste tidsalderlig liv av Ånden.” (Gal.6,7-8.)

”Se, jeg kaster henne (Jesabel) på sykeseng, og dem som driver hor med henne, kaster jeg i stor trengsel, viss de ikke omvender seg fra hennes gjerninger.” (Joh.Åp.2,22.)

Lidelsen kan også være uforskyldt. Gud har en hensikt med lidelsen. Den kan bli

åpenbar, men den kan også være skjult. ”Og han (Jesus) gikk videre, så han en mann som var født blind. Og hans disipler spurte ham: Rabbi! Hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulle fødes blind? Jesus svarte: Verken han har syndet eller hans foreldre, men det var for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.” (Joh.9,1-3.)

Når mennesker møter lidelser- uansett hvem vi er- så er de valgene som vi tar viktige for utfallet av lidelsen. Dersom vi søker Gud i forbindelse med en lidelse, så blir dette positivt for oss. Vi kan bli utfridd fra lidelsen, eller vi kan fortsette å leve med lidelsen, men vi har sikret oss frelsen.

Det mest vanlige er dessverre at når et menneske møter en lidelse, så tar det negative valg. Lidelsen blir da ikke mindre, men den blir større, for vi øker lidelsen med å ta negative valg.

DEN RETTFERDIGE LIDER OG DEN URETTFERDIGE GÅR FRI

I gammeltestamentlig tid var hovedregelen den at den rettferdige skulle få leve et godt og fredelig liv, for han holdt Guds Torah. Synderen dermed skulle bli dømt for sin vantro og sitt dårlige liv. (Se 5.Mos.28.)

Torahen ble betraktet som en kontrakt mellom Gud og den enkelte. Når menneskene holdt sin del av avtalen, skulle også Gud gjøre det, men til tross for det så hendte det ofte at den rettferdige led, mens den urettferdige hadde framgang og et godt liv. ”Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle.” (Salme 34,20.)

”For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.” (Salme 73,3.)

”Og nå priser vi de overmodige lykkelige. Ikke alene trives de vel de som lever ugudelig, men de har satt Gud på prøve og har likevel sluppet fri.” (Mal.3,15.)

Tanach forklarte dette på følgende måte:

a) Gud straffer ikke den urettferdige med det samme. Han lar ham få tid til å omvende seg. ”Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? Sier Herren, Israels Gud- mon ikke heller at han vender om fra sin vei og lever?” (Esek.18,23.)

”Kom la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli vite som snø. Om de er røde som skarlagen, skal de bli som den kvite ull.” (Es.1,18.)

b) Den urettferdiges lykke varer bare en kort tid. Det går galt med ham til slutt. ”Ikke så den ugudelige, men de er lik agner, som spredes av vinden, Derfor skal ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.” (Salme.1,4-5.)

”Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet. For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei går til grunne.” (Salme.1,5-6.)

”Den ugudelige skal fare ned i dødsriket, alle hedninger, som glemmer Gud.” (Salme 9,18.)

”Jeg så en ugudelig som var veldig og utbredte seg som et grønt tre, som ikke er flyttet, men han forsvant, og se, han var ikke mer, og jeg søkte etter ham, men han fantes ikke.” (Salme 37,35-36.)

”For se, dagen (Herrens dag), brennende som en ovn. Da skal alle overmodig, og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller grein.” (Mal.4,1.)

c) Gud tester den rettferdiges tro slik at den kan vokse. ”Herren prøver den rettferdige, men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel.” (Salme 11,5.)

Dette var også tilfellet med Job. Job var en rettferdig mann som holdt seg langt unna det som var ondt. ”I landet Us (Edom) bodde det en mann som hett Job. Han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet du og vek fra det onde.” (Job,1,1.)

Satan fikk tillatelse av Gud til å teste hans tro, for satan mente at Jobs rettferdighet var basert på det forholdet, at Job hadde det godt på alle måter. Han manglet ingen ting.

Satan testet ham på mange forskjellige måter, men det viste seg at Jobs tro ikke var basert på rikdom og et godt liv, men den var basert på en omvendelse og et rett forhold til Gud. Det store i Jobs mange prøvelser var at han ikke lastet Gud, for det som hendte. ”Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham.” (Job 1,22.)

Etter alle de prøvelsene, som Job gikk gjennom, holdt hans tro og Gud reiste ham opp på et enda høyere nivå enn han hadde vært før. Han ble enda rikere, og han kom ut av alle sine vanskeligheter med en prøvet og en testet tro.

Det er viktig med tro, for den gir frelse, men det er ennå viktigere med en PRØVET TRO, for den er både velbehagelig for Gud, og den gir styrke til den troende. ”Se, jeg renser deg (Israel), men ikke som sølv. Jeg prøver deg i lidelsens ovn.” (Es.48,10.)

”for at deres prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelig gull, som dog prøves (renses) ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.” (1.Pet.1,7.)

d) Gud skal oppreise den som tror. Hans ulykker, lidelser og plager skal vare bare for en kort tid. ”For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei går til grunne.” (Salme.1,6.)

”For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag. Han skjuler meg i sitt telts skjul. På en klippe (Jesus) fører han meg opp.” (Salme 27,5.)

”Se, Herrens øyne ser til dem som frykter ham, som bier på hans miskunnhet, for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live i hungersnød.” (Salme33,18-19.)

e) I tillegg til disse punktene, som jeg har referert ovenfor, så vet vi at den urettferdige hater den rettferdige og ønsker å ødelegge hans liv, men Herren frelser den rettferdige.

”La dem blues og bli til skamme som står meg etter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot meg!” (Salme 35,4.)

”Ulykke dreper den ugudelige, og de som hater den rettferdige, dømmes skyldige. Herren forløser sine tjeneres sjel, og ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.” (Salme 34,22-23.)

”Og mine fiender lever, og mange er de som hater meg uten årsak.” (Salme 38,19.)

SØK GUD

De fleste mennesker Norge tror at Gud er til. 85 prosent av Norges befolkning står i Statskirken. Det betyr at de er døpt. Prestene og mange forkynnere hevder at det er frelse i vanndåpen, men det er det ikke. De gir dermed de ufrelste et FALSKT HÅP. De sier til de ufrelste: KOM TILBAKE TIL DÅPENS NÅDE.

Dette er GAL LÆRE. Dåpen er en del av Moseloven, og den har aldri hatt noe med gjenfødelsen å gjøre, men den har hatt sin betydning for den ytre renselsen. Moseloven ble tatt bort for den kristne menigheten ved Jesu død på korset. (Ef.2,15 og Kol.2,14.) Dette betyr også at vanndåpen ble tatt bort ved Jesu død og oppstandelse.

I vår tid blir menneskene frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Vi er ikke i stand til å søke Gud av oss selv, for syndefallet har gjort at vi er kommet langt bort fra Gud. Det finnes ikke en rettferdig. Det finnes ikke en som søker Gud. (Brevet til Romerne 3,10-11), men heldigvis så søker Den Hellige Ånd etter de som ennå ikke er kommet inn i frelsen. Jesus sier om seg selv: ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.” (Joh.Åp.3,20.)

Vi finner heller ikke Gud i de fremmede religioner eller i de filosofiske ideologiene eller i våre tanker og i vårt sinn. Frelsen ligger utenom oss selv. FRELSEN ER EN PERSON, og det er Jesus fra Nasaret, som også er jødenes Messias. Han byr seg fram til frelse for alle mennesker.

Verden ligger i det onde. Dette er grunnen til at det er så mye lidelser i verden. Denne tidsalderens Gud er satan. Vi kan ikke gjøre noe med det, men vi kan bryte ut av satans favntak og grep. Vi har en STÅENDE INVITASJON til å forbedre vår åndelige stilling og status. Det er mange i verden som har utfordret Gud på hans eksistens og bedt ham om å komme inn i deres liv, og det har skjedd. Så enkelt er dette. Frelsegrunnlaget er lagt for snart 2000 år siden, men så står det opp til den enkelte om en vil søke frelsen, eller om en vil gå fortapt for Guds rike. Lykke til med det riktige valget som er Jesus fra Nasaret. Han er verdens frelser.

Tingvoll den 20-10-06. Oskar Edin Indergaard.

_Back