|
Kristendommens Jødiske Røtter. Del II.
På samme måten som jødedommen ikke er noe enhetlig begrep, er heller ikke kristendommen det. Det er viktig å ha begreper når man arbeider med teologien, men de bør ha en bestemt mening og et bestemt innhold. Det er derfor viktig at vi presiserer hva vi mener med begrepene. Hva som gjelder jødedommen, så kan vi skille mellom de ortodokse jødene, som tror på at de kan oppfylle Torahen til egen frelse, og de Jesus-troende jødene, som tror at Jesus fra Nasaret er jødenes Messias. Disse siste kan være tilsluttet en messiansk menighet eller de kan stå alene eller i mindre grupper. De ortodokse jødene kan også være messianske i den forstand at de tror at Messias skal komme, eller at det kommer en messiansk tidsalder. De ortodokse jødene har Tanach (G.T.) og Talmud som sitt åndelige grunnlag, mens de Jesus-troende jødene bygger sin tro på både Tanach og N.T. Vi må også nevne den såkalte "reformjødedommen". Dette er jøder som i stor grad har frigjort seg fra ortodoks jødedom, men som har et positivt syn på Jesus fra Nasaret. De hevder at han står MIDT I jødedommen med sin lære. De ønsker å få ham og hans lære tilbake til jødedommen og inn i den jødiske synagogen. Hva som gjelder begrepet "kristendom", så er det UHELDIG å bruke dette begrepet om jødene, for begrepet er meget belastet- både hva som gjelder det teologiske innholdet og kirkens negative og nedlatende holding ovenfor jødene opp i gjennom historien. Vi skiller derfor mellom kristendommen, slik som den kommer til uttrykk i N.T., og kirkens lære. Kirkens lære har dessverre tatt opp i seg en rekke hedenske elementer fra både Babylon, Hellas og Roma. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 3.) Sann kristendom bygger derfor sin lære på både Tanach og N.T. Det som skiller den ortodokse jødedommen fra de andre grupperingene innenfor jødedommen, er dens forhold til Loven i Mose Torah og dens vurderinger av Jesus. Hva som gjelder Paulus og hans lære, så er de også imot den. De ortodokse jødene mener at de kan oppfylle budene i Torahen til egen frelse. De mener at de ikke behøver noen frelser. Jødene kan frelse seg selv ved å utføre gode gjerninger. De bestemmer selv om de vil få del i den kommende verden eller ikke. Frelsen er en viljessak. Når det gjelder synet på Jesus og Paulus innenfor den øvrige jødedommen, så kan et sitat fra Markus Barth være dekkende: "Jesus er helt i orden. Han tilhører oss, men sorgene begynner med Paulus." (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. s.256.) Det store skillet mellom ortodoks jødedom og kristendom går på hvordan man ser på Jesus fra Nasaret. Den ortodokse jødedommen ser på ham som en falsk Messias, mens både den messianske jødedommen og kristendommen ser på ham som Guds Sønn og verdens frelser. Ut fra ny-testamentlig oppfattelse så hadde Jesus følgende oppgaver ved sitt første komme: a) Han skulle forsone all verdens synd. "han er en soning for våre (jødenes) synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens synd." (1.Joh.2,2.) b) Han kom for å opprette "Riket for Israel". "Da de nå var kommet sammen, spurte de ham: Herre, gjenreiser du på den tid (ved Den Hellige Ånds komme) Riket for Israel?" (Ap.gj.1,6.) c) Han la ned det læremessige grunnlaget for dette riket i de 4 evangeliene. Dersom jødene hadde tatt imot Jesus som sin Messias, så hadde "Riket for Israel" kommet, men i og med at de ikke tok imot ham som folk og nasjon, så fikk vi kirkens tid med Paulus sin NYE LÆRE om nåden som det eneste grunnlaget for frelsen. "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, men det er Guds gave." (Ef.2,8.) d) Han kom for å oppfylle alt det som stod i Mose Torah. Dette gjaldt både budene, forskriftene i Loven og de forskjellige begivenheter som angikk hans person. e) Han innskjerpet også Mose Torah idet han la vekt på motivene og ikke bare på selve gjerningen. I og med at han innskjerpet den, var det helt klart at ingen- verken jøde eller hedning greide å oppfylle den til egen frelse. Mose Torah pekte derfor på Jesus som den eneste som kan oppfylle den- slik som den var ment. Troen på Jesus blir derfor den eneste veien til frelse. f) I tillegg til dette så avskaffet også å Jesus de forskjellige ofringene ved sin forsonergjerning på Golgata. g) Han kom for å oppheve Torahens bud som "frelseskrav" for den kristne (paulinske) menigheten. Hva som gjaldt de jødetroende, som var medlem i denne menigheten, så stod de fritt med hensyn til hvilke bud de ønsket å oppfylle av Lovens krav. Det var SAMVITTIGHETEN som skulle bestemme dette. Det er INGEN MOTSETNING mellom Jesu lære og Paulus sin lære. De tok sikte på å være det åndelige grunnlaget for to forskjellige tidsperioder. Paulus sin lære er i det hele tatt ikke nevnt i Tanach, så vi kan ikke bedømme den ut fra det som står der. Den er heller ikke nevnt i Jesu undervisning, så vi kan heller ikke bedømme den ut fra det som Jesus sa og lærte. Paulus sa følgende om sin nye lære: "hvorav dere, når dere leser det, kan kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet, som i de FORRIGE SLEKTER ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn, således som den nå er åpenbart for hans hellige apostler og profeter i Ånden." (Ef.3,4-5.) Både døperen Johannes, Jesus og apostlene la fram det læremessige grunnlaget for Rikets forkynnelse. Dette kommer til uttrykk i de 4 evangeliene, i første halvdel av Apostlenes Gjerninger og i apostlenes Skrifter. De messianske jødene ble frelst av NÅDE, slik som hedningene ble det. "Men ved den Herre Jesu Kristi NÅDE tror vi (de messianske jødene) at vi BLIR FRELST PÅ SAMME MÅTEN SOM DE (hedningene.)" (Ap.gj.15,11.), men i vandringen som troende måtte de følge nøyaktig Jesu lære og Jesu bud. "Dersom dere (de messianske jødene) HOLDER MINE BUD, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet." (Joh.15,10.) I vår tidsperiode, som vi kaller for den frie nådens tidsperiode, så blir ikke vårt Guds-forhold regulert gjennom overholdelse av bud og regler, men i forhold til Guds nåde. Det er dette Paulus forkynte gang på gang, men som ikke blir forstått i våre forsamlinger, for man blander sammen Jesu forkynnelse med Paulus sin forkynnelse. "Og nå OVERGIR jeg dere til GUD og HANS NÅDESORD. Han som er mektig til å OPPBYGGE DERE og gi dere arvelodd blant alle de som er blitt helliget." (Ap.gj.20,32.) "For GUDS NÅDE er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og gudfryktig i den nåværende tidsalderen." (Titus 2,11-12.) Da jødene som folk og nasjon ikke ønsket å følge Jesus, fikk vi etter hvert Paulus sin forkynnelse med det NYE BUDSKAPET. Han innså at en ny tid var kommet for Israel. Han skulle gå til hedningene med det nye budskapet, for jødene var i ferd med å forkaste Riket, men til tross for det, så gikk han til først til jødene, men når de forkastet det i de byene som han prediket i, så gikk han til hedningene. Paulus var opptatt av jødenes frelse hele sitt liv. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter, hvor jeg skriver mye om dette.) Ved den kristne menighets bortrykkelse og Jesu gjenkomst til Oljeberget, så blir den paulinske læren TATT BORT. Den har da hatt sin tid. Hensikten med den er ikke å vinne folkeslagene for Gud, men å ta ut den kristne menigheten. "Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn." (Ap.Gj.15,14.) Jesu lære vil være den åndelige basis i "Riket for Israel", som er det samme som 1000 års-riket. Da skal igjen jødene være de ledende i verden. De skal være konger og prester ut over den hele jorden. Vi ser fram til at dette skjer, men før den tid kommer, så går dessverre verden inn i de forferdelige apokalyptiske tider som både Tanach og N.T. beskriver, men den som tar sin tilflukt til jødenes Messias, den skal bli frelst. Tingvoll den 02-03-04. Oskar Edin Indergaard. 6630. Tingvoll.
|