top

 

 

 

 

 

 

 

En gjenfødt kristen kan ikke falle ut av nåden.

 

Is "Once Saved Always Saved" True?

 

Randy Kay

 

 

 

   De fleste troende vil hevde at en gjenfødt kristen kan falle ut av nåden. I følge den paulinske undervisningen er dette en UMULIGHET. Den som en gang er frelst, og har fått Den Hellige Ånd som INNSEGL og PANT, kan ikke miste den frelsen som Gud gjennom Jesus har gitt ham, for vedkommende er satt inn i himmelen sammen med Jesus. Dersom Gud skal flytte et gjenfødt menneske ut av himmelen, så må han også flytte Kristus ut av himmelen, for den enkelte troende og Jesus utgjør en åndelig enhet, som ikke kan skilles.

   Dette forholdet at en gjenfødt kristen ikke kan falle ut av nåden, hører med til EN AV HEMMELIGHETENE, som inngår i DEN STORE HEMMELIGHETEN. Det var Paulus som fikk åpenbart disse hemmelighetene. I og med at vi er frelst av nåde og blir opprettholdt av nåde alene, sier det seg selv at den som en gang er satt inn i himmelen, ikke kan flyttes ut derfra.

   Dette gjelder da de som VIRKELIG ER GJENFØDT til et levende håp og er frelst, men det gjelder ikke de som tilsynelatende er kommet til tro på Jesus og har sluttet seg til den kristne menigheten. Det finnes mange slike. Det er ikke om dem jeg skriver.

 

   Det kan være følgende grunner til at mennesker har sluttet seg til kirken uten å være frelst:

 

a)   De har vært medlemmer av kirken helt fra de var små av og har forblitt å være det.

b)   De har tatt avstand fra den moralkodeks som verden har og har sluttet seg til kirken. Det er en protest mot verdens morallære at de er medlemmer av kirken, men dette er ikke nok til å frelse et menneske.

c)    De har hatt en ”lovisk omvendelse”. Når man forkynner loven til et uomovendt menneske, kan dette føre til at vedkommende ikke oppnår frelsen i Jesus Kristus, for en slik forkynnelse fører til at mennesket selv ønsker å frigjøre seg selv ved å holde Guds bud.

   Slike mennesker er ikke medlemmer av den kristne menigheten, men de er medlemmer av kirken, og det kan være en helt annen sak. Den kristne menighet har bare en slags medlemmer, og det er de gjenfødt kristne.

   Kirken derimot har to slags medlemmer, og de er de gjenfødte kristne, og det er de verdslige. I forkynnelsen må kirken ta hensyn til dette, og det viser seg dessverre at i sin forkynnelse har kirken ofte favorisert de som ikke er kommet til en levende tro på Jesus og ”glemt” de gjenfødte troende, som også har krav på åndelig føde.

 

    Det som skjer når et menneske blir frelst, er følgende:

 

a)   Man får sine synder tilgitt.

b)   Man får Den Hellige Ånd.

c)    Man blir satt inn i det kristne legemet, som er Jesus. Jesus og hans legeme er en åndelig enhet. ”for vi er jo alle døpt (gjenfødt) med en Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller fri, og vi har alle fått en Ånd å drikke.” (1.Kor.12,13.)

   Alt dette skjedde i det øyeblikket da vi ble frelst, men den som er frelst, kan ikke bare forholde seg til sin egen tid, han må også forholde seg til ting og forhold som har skjedd før vedkommende selv kom til eksistens og til tro, for Gud forholder seg ikke bare til tiden, men han forholder seg også til selve evigheten. For Gud er det ikke noe som heter tid, for Gud bare ER. Det var også den definisjonen Gud gav seg selv, da Moses spurte hvem han var: ”Og Gud sa til Moses: Jeg er den jeg er, og han sa: Så skal du si til Israels barn: ”JEG ER”. har sendt meg.” (2.Mos.3,14.)

 

   I forholdet til Gud så forholder ethvert punkt på tidslinjen seg til andre punkter som angår den samme saken. Vi skal nevne et eksempel på dette. Selv om Jesus døde på et kors på Golgata for snart 2000 år siden, så døde han for all verdens synd før verdens grunnvoll ble lagt. ”For vi (den messianske menigheten) går inn til kvilen, vi som er kommet til troen, således som han har sagt: Sannelig, de skal ikke komme inn til min kvile, enda gjerningene (Jesu forsoning) var fullført FRA VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT.” (Her.4,3.)

   Det samme gjelder frelsen. ”han som frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget forsett (vilje, plan) og den nåde som er oss gitt i Kristus FRA TIDSALDERLIGE TIDER.” (2.Tim.1,9.)

   Dette betyr at vi kom ikke bare til tro den dagen, da vi ble frelst, men vi kom inn i frelsen på et mye TIDLIGERE TIDSPUNKT. Hva som gjelder dette, så er det to tidspunkt som er viktige, og det er:

 

a)   Vi ble frelst på Golgata for 2000 år siden. Det var ikke bare Jesus som døde på korset, men alle mennesker døde på dette korset, for det var der at Jesus tok bort all verdens synd. ”i det vi har oppgjort dette med oss selv at en (Jesus) er død FOR ALLE (mennesker), derfor er DE ALLE DØD, og han døde FOR ALLE, for at de som lever (det er bare de som tror, som lever), ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.” (2.Kor.5,15.)

b)   Vi er blitt satt inn i himmelen sammen med Jesus fra FØR VERDENS GRUNNVOLL ble lagt. ”likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.” (Ef.1,4.)

 

   Den kristne menigheten er allerede satt inn i himmelen sammen med Jesus. Den er ikke bare innbooket der som en del kristne lærer. Den er FULLTALLIG  i himmelen på nåværende tidspunkt. Dette gjelder både de mennesker som er kommet til tro på Jesus, og det gjelder de mennesker som ennå ikke er kommet til tro på Jesus.

   Den som engang har kommet til tro på Jesus, har fått Den Hellige Ånd og er satt inn i himmelen, kan ikke ekskluderes fra himmelen. Gud driver ikke på med på og flytter menneskene ut og inn av Guds rike i himmelen. Den som engang er satt inn i himmelen, vil for alltid forbli der.

   Dette hører også med til en av de ny-testamentlige hemmelighetene som angår den kristne menigheten.

   Det er flere grunner til at det må være slik:

 

a)   Den som er i Jesus Kristus, er trygg på frelsen. Like lite som Gud kan dømme Jesus, så kan han heller ikke dømme oss. Vi er like sikker på frelsen som Jesus er det, for vi er skjult inne i ham.

   Vi er så godt skjult inn i ham at ikke engang satan kan anklage oss for Gud, for det er det samme som at han anklager Jesus, og det vil ikke Gud tillate. ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? (Svar: Ingen) Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? (Svar: Ingen.) Kristus er den som er død, ja, hva mer er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.” (Rom.8,33-34.)

b)   I vår tidsperiode forholder vi oss- ikke til loven- men til Guds nåde. Guds nåde både FRELSER OSS og BEVARER OSS som troende. Vi kan være HELT SIKRE PÅ at han som begynte er god gjerning i våre liv, han skal fullføre den inntil Jesu Kristi dag. (Fil.1,6.)

 

   I og med at Guds nåde ligger utenom oss selv og omgir oss på alle kanter, og vi ikke kan påvirke den, så kan vi være HELT SIKRE PÅ at vi både er frelst og kommer til å bli bevart som troende. Det gjelder også de menneskene som tilsynelatende har kommet bort ifra troen, så sant de er kommet inn i troen. Gud vil bevare dem i den frelsen som han allerede har gitt dem.

   Vi har mange Skrift-ord fra Paulus sine brev som viser oss FRELSENS SIKKERHET. Vi er uttatt FØR verdens grunnvoll ble lagt. Paulus bruket ofte tidsadverbet FORUT i denne sammenhengen. ”For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre, og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt, og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort, og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,29-30.)

   ”i det han i kjærlighet FORUT bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd.” (Ef.1,5.)

   ”han i hvem vi også har fått arvelodd, etter at vi FORUT var bestemt til det etter hans forsett (plan, vilje), som virker alt etter hans viljes råd.” (Ef.1,11.)

 

   Av andre forsterkende ord som Paulus brukte i forbindelse med vår frelses sikkerhet, nevner vi ordene: ”SÅ MEGET MER ” OG ”VISS PÅ”. ”For så sant som vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, så skal vi så MEGET MER bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikte.” (Rom.5,10.)

   Sikkerheten i vår frelse er ikke knyttet til oss, men den er knyttet til Jesu død og oppstandelse. ”Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham, fordi vi vet at etter at Kristus er oppstanden fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke mer noen makt over ham.” (Rom.6,8-9.)

   ”For jeg er VISS PÅ at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som skal komme, eller noen makt, verken høyde eller dybde, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom.8,38-39.)

   ”Dere ser bare til det utvorters. Om noen er VISS med seg selv at han hører Kristus til, han dømmer atter hos seg selv at likesom han hører Kristus til, således og vi.” (2.Kor.10,7.)

   ”Det er troverdige ord, for er vi død med ham, skal vi og leve ved ham, holder vi ut, skal vi og herske med ham, fornekter vi, skal han og fornekte oss (tap av nådelønn). Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv (det er det kristne legemet)” (2.Tim.2,11-13.)

 

   Alle disse Skrift-ordene, som jeg har sitert ovenfor, taler klart om FRELSENS SIKKERHET og VISSHET, men grunnene til at mange troende mennesker ikke greier å holde fast på dette, er følgende:

 

a)   De forstår ikke nådens grenseløse kjærlighet og kraft.

b)   De forstår ikke egenarten i den tidsperioden som vi lever i i dag. Det er den frie nådens tidsperiode. Vi er både frelst av nåde og blir bevart av nåde. Det er ingen som kan rokke ved nåden. Den er en gave som gies til menneskene til tross for alle våre svakheter og skrøpeligheter. Nåden står fast om vi faller.

c)    Det er en del utsagn i N.T. som kan tolkes dit hen, at vi ikke er sikret frelsen, men dersom vi tolker dem rett, ser vi at de rokker ikke ved det faktum, at frelsen er sikret for alle som engang er kommet til tro på Jesus.

d)   De blander sammen den paulinske forkynnelsen med den forkynnelsen som angår ”Riket for Israel”. I Riket for Israels forkynnelse ble også jødene frelst av nåde, men de måtte holde loven eller Jesu bud og regler i vandringen som troende. I tillegg til dette måtte de holde ut helt inntil Jesu gjenkomst. Da først var de sikret frelsen.

 

    Vi skal i det følgende referere en del utsagn fra Paulus sine Skrifter som kan misforståes med hensyn til frelsens sikkerhet. Det er ikke Skrift-ordene det er noe i veien med, men tolkningen av dem. Vi må også huske på å tolke dem i den sammenhengen som de står i. ”For dersom det voldes din bror sorg ved din mat, da vandrer du ikke lenger i kjærlighet, før ikke ved din mat den i fortapelse som Kristus er død for.” (Rom.14,15.)

   Ordet ”fortapelse” er et sterkt ord som ikke burde bli brukt her. En burde heller oversette dette ordet med ”ødeleggelse”. I grunnteksten er det her brukt et verb ”apollumi” som betyr ”å ødelegge, tilintetgjøre, gå til grunne eller gå fortapt”.

  Det er ikke det evige livet som blir ødelagt eller går til grunne, men det er det ÅNDELIGE LIVET på grunn av at vedkommende vil ha konstant dårlig samvittighet.

 

   Når vi ser på store deler av kristenfolket- i alle fall innenfor de lutherske rekker- ser vi fort at store deler av det åndelige livet ikke fungerer eller er gått tapt (fortapt) i stor grad. Den frimodigheten og den gleden som vi har i Kristus, er helt borte.  Det ser ut til at kristenlivet er en byrde eller et offer som en må betale en pris for, men prisen er allerede betalt- en gang for alle mennesker. Den betalte Jesus for hele verden på Golgata for snart 2000 år siden.

  Grunnen til dette er GAL FORKYNNELSE. Forkynnelsen blir fokusert rundt oppfyllelse av loven, og den frie nåden blir trengt til side. De utsagn som vi har i N.T. om den kristne menigheten, blir blandet sammen med de utsagn som angår den messianske menigheten. Dersom vi greier å skille mellom disse to delvis forskjellige lærene i vår lesning og forståelse av N.T., i vår praktisering av kristenlivet og i vår forkynnelse, så kommer gleden tilbake. Da kan vi si med mange andre: ”Gleden i Herren er min styrke”.

 

   Et annet Bibel-ord, som det er lett å misforstå, står i 1. Brevet til Korintierne15,1-2. ”Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynner dere, som dere og tok imot, som dere og står fast i, som dere og blir frelst ved, dersom dere holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte dere, såfremt dere IKKE FORGJEVES ER KOMMET TIL TROEN.”

   Dette betyr ikke at de troende korintierne forgjeves var kommet til troen på Jesus, men det betyr at de er kommet til tro på Jesus ved det evangeliet som Paulus forkynte. Det angikk Jesu død og oppstandelse. Dersom ikke Jesus døde og oppstod, så var de forgjeves kommet til tro på Jesus, men nå er Kristus både død og oppstanden fra de døde. Dersom Jesus ikke hadde dødd og oppstått fra de døde, da hadde de forgjeves kommet til tro på ham, for da var de fortsatt i sine synder. ”men er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse intet. Da er også deres tro intet.” (1.Kor.15,14.)

   ”men er Kristus ikke oppstanden, da er deres tro unyttig. Da er dere ennå i deres synder.” (1.Kor.15,17.9

   ”Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.” (1.Kor.15,20.)

   Det er viktig for en riktig forståelse av 1.Kor.15,2 at vi ser og forstår dette utsagnet i DEN SAMMENHENGEN som det står i og ikke bare ser dette Bibel-ordet isolert og lar det stå alene. Dette Bibel-ordet må sees i sammenheng med alle versene i 1.Kor.15,1-20.

 

   Et tredje Bibel-ord, som er lett å misforstå, står i Brevet til Galaterne 5,4. ”Dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved loven. Dere er FALT UT AV NÅDEN.”

   Det er riktig at den som vil bli rettferdiggjort ved loven, ikke kan oppnå frelsen, for frelsen er ikke å få ved loven, men ved troen på Jesus. ”Jeg akter ikke Guds nåde for intet, for er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves.” (Gal.2,21.)

   ”men loven har ikke noe med troen å gjøre, men: Den som gjør den (holder loven), skal leve (ikke bli frelst) derved.” (Gal.3,12.)

   Nå var det alle i menigheten i Korint som trodde på Jesus. De VAR FRELST.

    Gal.5,4 kan forståes på to måter, og det er:

 

a)   Det kan være et HYPOTETISK UTSAGN til menigheten. Dette gjaldt ikke de troende i Galatia. De var allerede frelst. Det som er sant, er at den som vil bli rettferdiggjort ved loven, er falt ut av nåden. Den er heller ikke kommet inn i Guds nåde.

b)   Det kan tenkes at noen i menigheten i Galatia lot seg omskjære. Det vet vi ikke, men om det skjedde, så falt de ikke ut av rettferdiggjørelsen, men de falt ut av helliggjørelsen. Det er ikke helliggjørelsen som gir frelsen, men det er rettferdiggjørelsen. Den troende i vår tidsperiode kan leve et mangelfullt kristenliv, men dersom han er rettferdiggjort, så er han frelst. Det er dette mange ikke forstår. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

 

   Hva som gjelder judaistenes budskap, om at menneskene måtte holde loven for å bli frelst, så var dette også et sant budskap, men det gjaldt ikke det nådesbudskapet som Paulus forkynte. Det gjaldt Rikets budskap. Judaistenes evangelium skulle ikke forkynnes i Galatia, men det skulle forkynnes for de messianske menighetene i Israel og i diasporaen.

   Paulus kalte judaistene for ”brødre”, men han kalte dem også for ”falske brødre” (Gal.2,4.) Dette betyr at de var frelst, men det evangeliet som de forkynte, skulle ikke forkynnes for hedningene.

   (Hva som gjelder ordet ”brødre”, så er dette et fellesnavn på de troende. Det gjelder både menn og kvinner. Det greske språket har ikke noe ord for ”søsken”.)

 

   Et fjerde Bibel-ord, som kan tolkes galt, er Brevet til Filippenserne 3,11, hvor det står: ”om jeg dog kan vinne fram til oppstandelsen fra de døde.”

   Dette Bibel-verset gir ikke uttrykk for noen usikkerhet hos Paulus om dette, men det er et uttrykk for at det var ingen ting i eller hos ham selv, som kunne gi frelsen. Jeg siterer fra Studiebibelen. Bind 4. s.173, hvor det står følgende om dette: ”… Ordene ”om jeg dog” uttrykker verken mistro til Guds kraft og bevarende omsorg eller tvil på egen frelse. Det er et ord som er skrevet i en meget ydmyk ånd av en som ikke hadde tillit til noe hos seg selv, når det gjaldt den evige frelse.”

 

   Et femte Bibel-ord, som kan tolkes i den retningen, at en kan falle ut av nåden, er Brevet til Kolossenserne 1,21-23. ”Også dere, som fordum var fremmede og fiender ved deres sinnelag, i de onde gjerningene, dere har han nå forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille dere hellige og ulastelig og ustraffelig for hans åsyn, SÅ SANT DERE BLIR VED I TROEN, grunnfestet og faste, og IKKE LAR DERE ROKKE fra det håp som evangeliet gir. Det som dere har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for.”

   Her er det ikke snakk om å falle ut av nåden, men sammenhengen viser at dette gjelder HELLIGGJØRELSEN. Vi har vår helliggjørelse fullt ut i Jesu forsoning, men vi har også vår egen helliggjørelse. Det er den helliggjørelsen som Den Hellige Ånd får formidle i vår vandring som troende. Denne typen helliggjørelse kan ikke bli fullkommen, for kjødet eller den uomvendte natur vil bestandig være i vår sjel, i vårt sinn og i vårt hjerte. (Disse 3 ordene blir ofte brukt synonymt.)

   Gud ønsker at denne typen helliggjørelse skal være så fullkommen som mulig. ”Men han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom (Guds helliggjørelse), og gi deres ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne (vår egen helliggjørelse), ulastelig ved vår Herre Jesu Kristi komme (for den kristne menigheten.)” (1.Tess.5,23.)

   Dersom de troende i Kolossæ forble fullt ut i Paulus sin lære, så skulle de oppnå denne typen helliggjørelse. Dersom de ikke greidde å være trofast mot hele Paulus sin lære, så skulle de bli frelst, men de skulle ikke få del i den fullkomne helliggjørelsen, som det går an å få tak i.

  Dette betyr ikke at en kan bli syndefri, men det betyr at helliggjørelsen kan bedres dag for dag.

 

   Et sjette Bibel-vers, som kan tolkes, som om en kristne kan falle ut av nåden, er 1. Brevet til Timoteus 4,1. ”Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal NOEN FALLE FRA TROEN, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer.”

   Her går ikke ordet ”troen” på den individuelle tro, men ”de paulinske læresetningene”. En kan gå bort fra de paulinske læresetningene og likevel være en troende. Dette gjelder alle troende som ikke følger Paulus sin lære, slik som den skal forståes. De mister ikke frelsen av den grunn, men de mister en riktig forståelse av Paulus sin lære. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter, hvor jeg skriver mye om andre troende grupperinger.)

   Den tro som det her er snakk om, er altså ikke den individuelle og frelsende tro, men troen som læresetninger og fullstendig lære. Vi finner denne bruken av tro mange steder i N.T. ”en Herre, EN TRO, en dåp.” (Ef.4,5.)

   ”Men du har etterfulgt MIN LÆRE, min ferd, mitt forsett, MIN TRO, min langmodighet, min kjærlighet, min tålmodighet.” (2.Tim.3,10.)

   En faller ikke ut av nåden om en ikke forstår eller ikke følger alt i den paulinske læren. Det er gjenfødelsen som gir frelsen og ikke forståelsen av Guds ord.

 

   Dette gjaldt for eksempel tre personer (Hymeneus, Aleksander og Fileteus) i menigheten i Efesus, hvor Timoteus var hyrde. De lærte at oppstandelsen (bortrykkelsen av den kristne menigheten) allerede hadde funnet sted. Dette var imot det som Paulus lærte. Paulus overgav dem til satan. Det vil si at han utelukket dem fra menigheten, slik at de skulle få anledning til å tenke seg om, slik at de kunne komme tilbake til den rette paulinske læren om dette. ”i det du har tro og en god samvittighet. Den har somme kastet fra seg og lidt skibbrudd på sin tro, blant disse er Hymeneus og Aleksaner, som jeg har overgitt til satan, for at de skal tuktes til å la være å spotte.” (1.Tim.1,19-20.)

   ”… Blant disse er Hymeneus og Fileteus som har faret vill fra sannheten, i det de sier at oppstandelsen allerede har vært, og de nedbryter troen hos somme.” (2.Tim.2,17-18.)

   Disse mistet ikke frelsen, men de tok feil angående et læremessige spørsmål. Dette førte til at andre ble dratt inn i deres vranglære. I sin tid vil det også føre til at de mister nådelønn.

 

   ”Kjærlighet til penger” er et annen forhold som fører til, at man ikke kan følge Paulus sin lære fullt ut. ”For pengekjærlighet er rot til alt vondt. Av lyst dertil har somme faret vill fra troen (læren) og har gjennomstunget seg selv med mange piner.” (1.Tim.6,10.)

   De som ikke følger den paulinske undervisningen helt ut, har ”vendt seg bort etter satan”. Dette betyr ikke at de er falt ut av nåden, men de lever ikke helt i samsvar med den paulinske undervisningen. Dette gjaldt også en del av kvinnene i menigheten i Efesus. ”Derfor vil jeg at unge enker skal gifte seg, føde barn, styre sitt hus, ikke gi motstanderne noen leilighet til baktalelse. For allerede har somme vendt seg bort etter satan.” (1.Tim.5,14-15.)

   Det paulinske uttrykket ”å vende seg til satan” betyr ikke tap av frelsen, men det betyr at man går utenom den paulinske læren. Det er satan som står bak slike avvik.

 

   Et sjuende Bibel-ord som blir misforstått, er 2. Brevet til Timoteus 2,11-13. ”Det er et troverdig ord, for er vi DØD MED HAM, SKAL VI OG LEVE MED HAM. Holder vi ut, skal vi og herske med ham. Fornekter (motsier) vi, skal han og fornekte (motsi) oss. Er vi troløse, så er HAN TROFAST, for han kan ikke fornekte seg selv (den kristne menigheten.)

   Her er det ikke snakk om fortapelse av det evige livet, men det er TAP AV NÅDELØNN. Vi skal alle fram for Jesu domstol for å få igjen det som er skjedd ved legemet. (1.Kor.3,11-15.)

 

   Til slutt vil jeg sitere den misforståtte setningen om at Demas forlot Paulus. ”For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende tidsalder, og drog til Tessalonika, Kreskens drog til Galatia, Titus til Dalmatia.” (2.Tim.4,10.)

   Det var ikke bare Demas som forlot Paulus i fengslet. Det gjorde også Kreskens og Titus. De drog ut av den grunn at de hadde kjærlighet til de umomvendte i verden, slik at de kunne bli frelst. Slik var det også med Demas. Vi har behov for mange slike.

   Dessuten om det var slik at Demas fikk kjærlighet til verden og forlot Paulus, så står det ikke noe om han forble i denne tilstanden, og hvorvidt han kom tilbake til Paulus på et senere tidspunkt eller ikke. Dette Skrift-ordet kan ikke brukes som et bevis på en gjenfødt kristen kan falle ut av nåden.

   Det er sikkert også flere Skrift-ord vi kunne ha tatt med i denne oversikten, men dette får være nok. (Se også artikkelen: Den frie nåden.)

 

   Som jeg nevnte ovenfor, så er en av grunnene til at mange gjenfødte kristne mener, at de kan falle ut av frelsen og nåden, det forholdet at de blander de mange utsagn som angår den messianske menigheten inn i den paulinske læren. De messianske troende var også frelst av nåde ved tro, men de måtte forholde seg til loven eller Jesu og apostlenes lære i vandringen som troende. Det ble stilt en rekke krav til dem i vandringen som troende.

   I forkynnelsen og undervisningen av Guds ord, er det  TOTALT KAOS på dette området. Vi kan nesten si at forkynnelsen har LIDD SKIBBRUDD på sin lære. Det er et Guds under at mennesker kan bli vunnet for Jesus og bli bevart som troende i en slik undervisning, men dette viser oss hvor stor Guds nåde er i vår tidsperiode. Han handler med oss i forhold til den frie nåden og ikke i forhold til forkynnelsen, for dersom han hadde gjort det, så hadde få blitt frelst.

 

   Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart underviste han de troende ut ifra det himmelske Jerusalem, som Åge Åleskjær så riktig underviste om på sitt seminar fra 15-18. november 2005, men saken er den at det gikk ut TO UNDERVISNINGER fra det himmelske Jerusalem, som ikke skal blandes sammen. Disse to undervisningene er følgende:

 

a)   Det var den messianske jødedommen. Den angikk jordiske forhold. Den angikk det messianske Riket som ble tilbudt jødene både før og etter Jesu oppstandelse. Hva som gjelder selve frelsen, så har denne undervisningen i seg elementer av både nåde, tro og gjerninger. Dette kommer til uttrykk i de 4 evangeliene, i første del av Apostlenes Gjerninger og i de jødiske Skriftene, som er brevet etter Jakob, brevene etter Peter og Johannes, brevet etter Judas, Johannes Åpenbaring og Hebreerbrevet.

         Denne undervisningen angår JORDISKE FORHOLD. Dette er grunnen til at loven er en del av denne undervisningen.

b)      Det var den paulinske undervisningen. Den angår himmelske forhold og må nødvendigvis være annerledes enn den messianske jødedommen. Hva som gjelder frelsen, så operer den med BARE NÅDE og TRO. Vi er både frelst og blir bevart av nåden alene.

Denne læren kommer til uttrykk i Paulus sine brev. Den varer fra Paulus og til den kristne menighets bortrykkelse.

   Vi må lære oss å skille mellom disse to lærene og disse to undervisningene. De har ting og forhold som er felles, men det er også forhold som skiller dem.

 

   Jeg vil i det følgende referere en del tekster fra de jødiske Skriftene som med tydelighet viser, at det er forskjell på den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Det er LOVENS ROLLE som er forskjellig i disse to lærene. Jødene skulle fortatt holde den jødiske loven- også etter Golgata. Den kristne menigheten skal ikke holde den jødiske loven.

   Grunnen til at jeg bare vil referere tekster fra de jødiske Skriftene, er det forholdet at mange Bibel-lærere og forkynnere hevder at den jødiske loven ble opphevet ved Jesu forsonergjerning på Golgata. Dette er ikke rett. Den ble opphevet for de jøder som tilhørte den kristne menigheten, men den ble ikke opphevet for de jødene som tilhørte den messianske forsamlingen. Den ble oppfylt for jødene. (Mat.5,17.)

 

          Denne undervisningen ble gitt utelukkende i de messianske menighetene. Den fortsatte til templets ødeleggelse i året 70. Etter den tid ble den satt til side, for templet i Jerusalem og Guds-tjenesten ble ødelagt. Den skal komme tilbake etter den kristne menighets bortrykkelse. Den messianske jødedommen skal være forkynnelsen i ”1000 års-riket”.

   Vi skal ikke bruke tekster fra den messianske jødedommen i vår undervisning til den kristne menigheten, for selv om noe av det teologiske innholdet i disse tekstene passer for oss, så viser det seg likevel at vi ikke kan bruke store deler av innholdet. Det angår særlig lovaspektet ved dem, men det gjelder også andre forhold. Når vi ikke kan bruke hele teksten, skal vi heller ikke bruke deler av den, for det er det hele budskapet som gir oss sannheten.

 

   Når det gjelder ordet ”tidshusholdning”, som er et ord som mange kristne misliker, så går selve ordet tilbake til greske ordet ”oikonomos”, som betyr ”de reglene og det teologiske innholdet som angår en bestemt tidshusholdning”. Det betyr: Hvilken teologi har vi i en bestemt tidsperiode. Hva kan vi tilby de troende av åndelige goder i denne tidsperioden? ”Hva har vi å rutte med”-som min gode venn Trygve Elvegård uttrykker det.

 

   Det vil føre altfor langt i en liten artikkel å nevne alle de Skrift-stedene fra de jødiske Skriftene som viser, at loven fortsatt var i virksomhet i den jødiske forsamlingen- også etter Golgata, og at de messianske troende kunne falle ut av nåden, dersom de ikke hold loven i vandringen som troende. (Det er mer enn merkelig at ikke flere troende ser, at det er forskjell på den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Vi vet at satan har forblindet de vantroes sinn, slik at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet ikke skal kunne skinne for dem. (2.Kor.4,4), men i dette tilfellet gjelder det også- dessverre- mange gjenfødte kristne.

   Jeg vil ta med følgende Skrift-ord fra evangeliene og Apostlenes Gjerninger:

 

a)   ”… og lærer dem å HOLDE ALT DET SOM JEG HAR BEFALT DERE.” (Mat.28,20.) Jesus var født under loven, levde under loven og underviste jødene om loven. Han var ikke kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den. (Mat.5,17-18.) Jesus stilte en rekke krav til jødene, for at de kunne få del i Guds Rike. (Se min bok: Kristendommenes Jødiske Røtter. Kapittel: Jesu første forkynnelse.)

   Etter sin død og oppstandelse påla Jesus sine apostler at de skulle gå ut i hele verden og forkynne ALT DET SOM HAN HADDE LÆRT DEM. Det var både loven og nåden.

 

b)   ”Men den som HOLDER UT INNTIL ENDEN, han skal bli frelst.” (Mat.24,13.) Det er bare en del av de messianske troende som greier å holde ut i trengselstiden, og som blir frelst. Det er mange messianske jøder som kommer til å falle ifra i denne tiden. ”Og da skal mange ta anstøt, og de skal forråde hverandre og hate hverandre, og mange falske profeter skal oppstå og føre mange vill.” (Mat.24,10-11.)

   Når vi vet dette, da forstå vi også lignelsen om de 5 kloke og de 5 dårlige jomfruer som ventet på Jesu gjenkomst i 7 år. Halvparten av dem greidde ikke å holde ut inntil enden. (Mat.25,1-13.) De fikk dermed ikke del i ”1000 års-riket”. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.)

   Den kristne menighet skal ikke inn i trengselstiden. Den kan heller ikke falle ut av nåden.

 

c)    Dommen på den siste dagen blir også basert på gode eller dårlige gjerninger. (Mat.25,31-46.) De som ikke har gjort GODE GJERNINGER mot ”Jesu minste brødre” (v.40.), som først og fremst er de messianske jødene i trengselstiden, går fortapt for Guds Rike, som er ”Riket for Israel”.

   De som har gjort gode gjerninger mot jødene, skal arve frelsen. (v.45.)

   Det er ikke slik å forstå at det er gjerningene som frelser disse menneskene, men de blir vurdert opp mot loven- både de som går fortapt og de som blir frelst. Det er troen og Guds nåde som frelser, men dårlige gjerninger fører til at en går fortapt og får ikke del i ”1000 års-riket”.

   Den kristne menigheten skal ikke fram for Jesu domstol i Jerusalem. Vi har allerede blitt bedømt foran Jesu domstol i himmelen 7 år tidligere. Vi er frelst utelukkende av nåde ved tro uten gjerninger. Det som bedømmes foran denne domsstolen, er våre gjerninger, handlinger og motiver. Det som ikke er godt, skal takes bort. Det som er godt, skal bli stående.

 

d) ”Men våk hver tid og stund, og be, så dere kan være i stand til å unnfly det som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.” (Luk.21,36.)

   Den messianske menigheten skal våke og be slik at den skal være i stand til å bli frelst. Dette er uttrykk for gjerninger.

   Vi som tilhører den kristne menigheten, kan ikke våke angående disse hendelsene av to grunner:

 

a) Vi skal ikke inn i trengselstiden.

b) Vi kan ikke våke i forhold til disse begivenhetene. I og med at vårt liv er ”skjult med Kristus i Gud” (Kol.3,3.), er vi beredt til å møte Jesus enhver tid og stund. Vi kan ikke våke i forhold til Jesu komme for den kristne menigheten, for vi kjenner ikke tiden for den. Den som våker, han må våke i forhold til kjente begivenheter.

 

e) ”Peter sa da til dem: Omvend dere og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånd.” (Ap.gj.2,38.)

   Den som lot seg døpe, skulle både få syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd. Her blir dåpen å betrakte som en gjerning. Jødene kunne ikke få syndenes forlatelse og den Hellige Ånd uten at de lot seg døpe med vann.

   Dette er ikke tilfellet med den kristne menigheten. I vårt tilfelle er det nok å komme til tro på Jesus som våre frelser og som hodet for den kristne menigheten. Vi får både Den Hellige Ånd og blir døpt inn i Kristi legeme (1.Kor.12,13.) når vi kommer til tro på Jesus.

 

f) Det var et krav i Jesu undervisning at de messianske jødene skulle selge alt det som de eide og ha det felles. (Ap.gj.2,44-45.) De som ikke var villige til det, fikk ikke del i Guds Rike, men Guds dom og straff ble over dem.

   Da Annanias og Safira forsøkte å gjemme unna noe av de pengene som de hadde fått for sin eiendom, som de hadde solgt, kom Guds dom over dem med det samme. De måtte bøte med livet. (Ap.gj.5,1-11.)

   Det er ikke noe krav i vår tidsperiode om at den som er en troende, skal selge alt det som han har og dele det med de andre troende. Vi forholder oss utelukkende til nåden og ikke til loven.

 

g) Da Peter forkynte i Kornelius sitt hus i året 40, forkynte han loven som forutsetning for frelsen for de som var samlet der. Han forkynte Rikets evangelium. ”men blant ethvert folkeslag tar han imot dem som frykter ham og GJØR RETTFERDIGHET (holder loven i en eller annen form.)” (Ap.gj.10,35.)

   Vi som tilhører den kristne menigheten behøver ikke å holde loven for å bli frelst. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

 

h) Da Paulus kom til Jerusalem i året 58 med gaver til de messianske jødene og for å ofre i templet, fikk han vite at mange titusener av jødene hadde kommet til tro på Jesus. Alle disse var NIDKJÆRE FOR LOVEN. ”Da de hørte det (at mange hedninger hadde kommet til tro på Jesus), priste de Gud, og så sa de til ham (Paulus). Du ser, bror, hvor mangfoldige titusener det er blant jødene som er kommet til troen, og alle er de NIDKJÆRE FOR LOVEN.” (Ap.gj.21,20.)

   Det var ikke noe galt i at de messianske jødene var nidkjære for loven. De skulle være det. De skulle forholde seg til loven i vandringen som troende, men de skulle ikke kreve at de hedningetroende skulle holde loven. Dette hadde de messianske jødene selv bestemt på apostelmøtet i Jerusalem i året 50.

   De messianske jødene forstod ikke Paulus sin undervisning. De forstod ikke at en ny tid hadde kommet med Paulus, og at den forkynnelsen som de stod for, ikke var aktuell lenger blant hedningene.

   Både de messianske jødene og de hedningetroende var frelst, men de hadde et delvis forskjellig budskap, for de tilhørte to forskjellige frelseskategorier. De messianske jødene tilhørte ”Riket for Israel”, mens de hedningetroende tilhørte den kristne forsamlingen. De messianske jødene tilhørte JORDEN mens de hedningetroende tilhørte HIMMELEN.

 

   Hva som gjelder Hebreerbrevet, så er det skrevet til jødene- både de verdslige og de messianske jødene. Jeg antar at det er Paulus som har skrevet det. Han skrev dette brevet- ikke for å vise at lovens tid var forbi for jødene, men for å vise at den nye pakt i Jesu blod skulle LEGGES INN I den messianske jødedommen. Det er ingen motsetning mellom loven og Den nye pakt i Jesu blod når dette blir forstått på en rett måte. Det er bare fortolkningen av Guds ord som har skapt denne motsetningen. Når vi ikke ser at det er to evangelieforkynnelser i N.T., så blir dette uklart for oss. Det gikk altså to forkynnelser ut fra Guds trone i himmelen etter Golgata, og det er:

 

a) Den messianske jødedommen.

b) Den paulinske kristendommen. Begge forkynnelsene er basert på Den nye pakt i Jesu blod.

 

   Vi skal i det følgende ta med noen få eksempler på det jødiske aspektet ved Hebreerbrevet. ”La oss (de messianske jødene) gå forbi (gå videre med) barnelærdommen (det er Jesu forkynnelse før Golgata) om Kristus og skride fram mot det fullkomne (det er Den nye pakt i Jesu blod), så vi ikke atter legger grunnvollen (i den messianske læren) med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud med LÆRE OM (FORSKJELLIGE TYPER) DÅP (grunnteksten har her ordet ”dåp” i flertall.) og håndspåleggelse, om dødes oppstandelse og tidsalderlig dom.” (Hebr.6,1-2.)

   De messianske jødene skulle ikke forlate de første grunnene i Guds ord, men de skulle inkludere Den nye pakt i Jesu blod i de første grunnene i Guds ord.

   De skulle fortsette med de forskjellige typer dåp som de hadde, men de skulle inkludere den nye pakt i Jesus blod i sin lære.

   Vanndåpen er ikke for den kristne menigheten. Heller ikke de andre typene av renselsesdåp som jødene hadde. Paulus avskaffet vanndåpen i året 51. ”For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet (om korset og forsoningen), ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft.” (1.Kor.1,17.)

 

   Det andre Skrift-stedet som jeg vil sitere, er Hebr.6,4-6. ”For det er umulig at de som engang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave (frelsen) og den kommende tidsalders krefter (Rikets krefter) og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham til spott.” (Hebr.6,4-6.)

 

   Dette Skrift-ordet er ikke til den kristne forsamlingen, for medlemmene i denne forsamlingen kan ikke falle ut av nåden, men det er for den messianske forsamlingen, for medlemmene i denne forsamlingen kan falle ut av nåden, for frelsen baseres både på grunnlag av Jesu forsoning og jødenes egne gjerninger.

 

   Det tredje Skrift-stedet som jeg vil sitere, er Hebr.8,13. ”I det han (Gud) sier en ny (pakt) har han dømt den første (Moseloven) til å være gammel, men det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte.” (Hebr.8,13.)

   Dette utsagnet betyr ikke at det er hele Mose-loven som er falt bort i den messianske undervisningen. Det som er falt bort, er de forskjellige offer og offertjenesten. Budene er ikke falt bort. Den nye pakt i Jesu blod skulle gi jødene en ny Ånd. Det er Den Hellige Ånd. Han skulle hjelpe de messianske jødene med å holde Jesu bud og apostlenes lære.

   Når Paulus skrev at Mose-loven var nær ved å bli borte, så tenkte han på romernes ødeleggelse av templet og offertjenesten. Dette ble fullstendig ødelagt i år 70 etter Messias.

 

   Det fjerde Skrift-ordet som jeg vil sitere, er Hebr.10,26-27. ”For synder vi MED VILJE etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake et offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.” (Hebr.10,26-27.)

   Dette utsagnet gjelder heller ikke den kristne menigheten. Den gjelder den messianske menigheten. Når vi, som er medlemmer av den kristne menigheten, synder, har vi automatisk syndenes forlatelse i Jesu forsoning, for vi er frelst av nåde og opprettholdes av nåde.

    Når medlemmer av den messianske menigheten SYNDET MED VILJE, da falt de ut av nåden. De kunne ikke komme tilbake til Guds nåde, for de hadde avvist ham som talte fra himmelen til dem. ”Se til at dere ikke avviser han (Jesus) som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor MEGET MINDRE SKAL VI DA SLIPPE (straffen) om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen.” (Hebr.12,25.)

   ”Å synde med vilje” er et sterkt uttrykk. Det er ikke det samme som ”å synde”, for det kunne bli tilgitt, men det betyr at en ”syndet med bevisst sinn og med begjærlighet”.

 

   Det femte Skrift-ordet som jeg vil sitere, er Hebr.12,14.) ”Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.”

   Denne typen helliggjørelse er en ETISK HELLIGGJØRELSE. Den som ikke hadde gode gjerninger av de messianske troende, den kunne ikke arve Guds Rike.

   I den kristne menigheten er det ikke slik. Vi har både vår rettferdiggjørelse, var helliggjørelse og vår herliggjørelse i Kristus. (Se Rom.8,30 og 1.Kor.5,21.)Vi behøver ingen etisk helliggjørelse, for å bli frelst. VI ER FRELST. VI BLIR DET IKKE.

 

   TROS-BEGREPET er heller ikke det samme i jødiske Skriftene som i de paulinske Skriftene. Dette kommer særlig godt til uttrykk i det 11. kapitlet i Brevet til Hebreerne. Her ser vi tydelig at det er KOBLING MELLOM TRO og GJERNINGER.  (Ved (ved hjelp av troen) bar Abel fram et bedre offer (gjerning) enn Kain. Ved den (troen) fikk han vitnesbyrd at han var rettferdig, i det Gud vitnet om hans gaver (gjerninger), og ved den taler han (Abel) ennå etter sin død.” (Hebr.11,4.)

   Det var ikke nok for Abel at han hadde tro. Han måtte også ha gjerninger. Det var det offeret som han bar fram. (Undersøk selv hvilke gjerninger de andre trosheltene, som er nevnt i dette kapitlet, hadde.)

   I vår tidsperiode er det nok med troen. Troen er flyttet inn i oss som tror, ved at Jesu person er i oss. Det er Jesus som er selve troen. ”Dere (syndelegemet) er død, og deres liv er skjult med Kristus i Gud, når KRISTUS, VÅRT LIV, åpenbares, da skal og dere åpenbares med ham i herlighet. (Kol.3,3-4.)

   Dette gjaldt også for den messianske menigheten, men i tillegg til troen måtte den ha ytre gjerninger. ”For alt det som er født av Gud, seirer over verden, og dette er den seier som har seiret over verden: VÅR TRO.” (1.Joh.5,4.)

 

   Jakobs Brev er et spesielt brev i og med at det viser oss lovaspekten ved den messianske jødedommen på en HELT SPESIELL MÅTE. Hele brevet er gjennomsyret av lovaspektet. Vi skal bare ta med noen få eksempler på dette idet vi ber våre lesere om å lese hele brevet. ”men fullkommenheten må føre til FULLKOMMEN GJERNING, for at dere kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe.” (Jakob 2,4.)

   Det ble krevd av de messianske jødene at de skulle ha fullkomne gjerninger. Det var bare Den Hellige Ånd som kunne hjelpe dem med det.

   Det blir ikke krevd av den kristne menigheten at den skal ha fullkomne gjerninger, for den forholder seg ikke til loven, men til Guds nåde.

 

   ”Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har TRO, når han IKKE HAR GJERNINGER? Kan vel troen frelse ham?” (Jakob 2,14.)

   I den messianske forsamlingen måtte en ha både gjerninger og tro for å bli frelst. Slik er det ikke i den kristne forsamlingen. Her er det nok med tro.

 

   Dere ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.” (Jakob.2,24.)

   I den messianske menigheten ble en rettferdiggjort både ved tro og ved gjerninger.

 

   Det er ikke bare Martin Luther som ikke har forstått dette brevet. Han ville helst ha tatt det bort fra N.T. og kalte det for et ”stråbrev”, som ikke fremmet frelsen. Det er ganske utrolig at Martin Luther kunne hevde at Jakob, som var leder for den messianske menigheten i Jerusalem, ikke hadde greie på det som han skrev om, men når vi ser og forstår at dette Skriftet inneholder på en spesiell måte lovaspektet ved den messianske jødedommen, så må akseptere det som står der. Dette skal få oss til å forstå at vi har to evangelieforkynnelser i N.T.

 

   Innholdet i de to Brevene som Peter skrev, gir også uttrykk for det dobbelte retteferdighetsbegrepet ”Og blir den rettferdige vanskelig (knapt) frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen.” (1.Pet.4,18.)

   I den messianske jødedommen måtte en fremvise gjerninger, for å bli frelst. Dersom de messianske jødene ikke hadde gode gjerninger, falt de ut av nåden.

   Medlemmene av den kristne menigheten er frelst hele tiden. De kan ikke falle ut av nåden.

 

   ”Derfor, brødre, legge en mer vinn på Å GJØRE DERES KALL og UTVELGELSE FAST, for når dere GJØR DISSE TING, skal dere ingensinne snuble.” (2.Pet.1,10.)

  Medlemmene av den messianske menigheten måtte arbeide på så gjøre sitt kall og sin utvelgelse fast. Dette ble oppnådd gjennom Guds nåde og deres egne gjerninger.

   Den kristne menighets kall og utvelgelse er sikret i troen på Jesus.

 

   Innholdet i Johannes Brev viser også at det ikke er nok å ha tro, for å bli frelst. Jødene måtte også framvise gjerninger. ”dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1.Joh.1,9.)

   Medlemmene av den messianske menigheten måtte bekjenne sine synder, for å bli frelst. Dette gjaldt både begynnelsen av frelsen, vandringen som troende og avslutningen av frelsen. Dersom de ikke bekjente sine synder både ovenfor hverandre og ovenfor Gud, falt de ut av nåden. (Se Jakob 5,16.)

   Dette gjelder ikke den kristne menigheten. Vi er frelst av nåde og blir bevart av nåde.

 

   ”Dersom dere vet at han (Jesus) er rettferdig, så skjønner dere at enhver som GJØR RETTFERDIGHET (holder loven), er født av ham.” (1.Joh.2,29.)

   Medlemmene av den messianske menigheten måtte holde loven i vandringen som troende. Dersom de ikke gjorde det, falt de ut av nåden. Dette betyr ikke at de kunne frelse seg selv ved egne lovgjerninger, men det betyr at de ble bevart som troende gjennom lovgjerninger.

   Den kristne menigheten har ikke noe med jødenes lov å gjøre. Vi skal holde de ca.400 budene som Paulus påla oss, men disse budene har ikke noe med frelsen å gjøre. De ligger utenom selve frelsen. De ligger i vandringen. (Ef.2,10.)

   I den messianske jødedommen er loven trukket inn i frelsen. Det er den ikke i den paulinske kristendommen.

 

   ”og det vi beder om, det får vi av ham (Gud), for vi HOLDER HANS BUS (ordet står i flertall) og GJØR det som er ham til behag.” (1.Joh.3,22.)

   Den som holdt Guds bud, kunne be om hva han ville, og han skulle få det. Slik er det ikke i den kristne menighetens tid. Vi ber om mange ting, og vi får det ikke. Det er flere grunner til det, men oppfyllelsen av våre bønnebegjær har ikke noe med overholdelse av Guds bud å gjøre. Vi får det som er best for oss. ”Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.” (Rom.8,28.)

 

   Johannes Åpenbaring gir også uttrykk for det dobbelte rettferdighetsbegrepet. ”Kom derfor i hu (den messianske menigheten i Efesus), og OMVEND DEG og GJØR DE FØRSTE GJERNINGER, ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, viss du ikke omvender deg.” (Joh.Åp.2,5.)

    Dersom ikke den messianske menigheten i Efesus gjorde de gjerningene som den hadde gjort i begynnelsen, så ville Jesus komme over den og flytte lysestaken bort fra den. Det vil si: Han ville fordømme den.

   Vi, som tilhører den kristne menigheten, behøver ikke å gjøre gjerninger, for å bli frelst. ”Det er nok det som Jesus gjorde.” som Trygve Bjerkrheim dikter i en av sine sanger.

 

   ”Bli våken (menigheten i Sardes) og styrk de ting som var på vei til å dø! For jeg har ikke funnet DINE GJERNINGER FULLKOMNE for min Gud.” (Joh.Åp.3,2.)

   Medlemmene i den messianske menigheten måtte ha fullkomne gjerninger, for å forbli i nåden.

   Den kristne menigheten må ikke ha fullkomne gjerninger, for verken å bli frelst eller bli bevart i nåden. ”For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er GUDS GAVE, IKKE AV GJERNINGER, for at ingen skal rose seg.” (Ef.2,8-9.)

 

   Det er en GEDIGEN SAMMENBLANDING av Guds ord i N.T. i den kristne forkynnelsen i dag. Man blander sammen den messianske forkynnelsen med Paulus sin nådesforkynnelse. Vi må huske på at ut fra Den nye pakt i Jesu blod, går det ut TO TYPER FORKYNNELSER. Den ene er for Israel og gjelder ”Riket for Israel”, som er det samme som ”1000 års-riket”. Den andre er for den kristne menigheten og gjelder den tiden som er nå.

   Når vi ikke ser dette, så greier vi ikke å fordele Guds ord på en rett måte, og dette fører videre til forvirring blant de troende og til at de ikke ser og forstår Paulus sitt nådebudskap. Man vet ikke om man er frelst eller ikke. Den ene dagen tror man at man er frelst, men neste dag ser alt helt håpløst ut.

   Dette fører også til at GLEDEN ved kristenlivet faller bort. Vi skal ikke være nedtynget av synd og skyld, men vi skal være i gleden over å være frelst hele tiden. ”Gled dere i Herren alltid! Atter vil jeg si: Gled dere!” (Fil.4,4.)

 

   Mye av forkynnelsen i de lutherske menigheter forsøker å kvele gleden i kristenlivet, i det den skjuler det faktum, at det er kommet i stand et NYTT LIV. Dette nye livet skal ha rett forkynnelse og rett veiledning. Det nye livet skal ha det paulinske nådesbudskapet og ikke den messianske forkynnelsen.

   I kirken og i mange bedehus er man mer opptatt av det såkalte ”kjødet” enn det nye livet. Kjødet skal man ikke bry seg om. Det er allerede korsfestet en gang. Dette skjedde på korset. Vi skal overlate kjødet til Den Hellige Ånd og ikke til overholdelse av bud og regler, for de vekker bare synden i kjødet. Dersom Den Hellige Ånd får ta seg av kjødet, så krymper det etter hvert, men helt borte blir det ikke.

 

   Det er ikke bare innenfor de lutherske forsamlingene at man ikke har forstått Paulus sin undervisning om nåden. Dette gjelder alle typer forsamlinger. Man har plukket ut forskjellige elementer i N.T. og rendyrker dem. Dette går ut over en helhetsvurdering av innholdet i N.T. Man blander forskjellige typer gjerninger inn i nåden. Heldigvis har Oslo Kristne Senter begynt å ta tak i dette. Vi må be om at Åge Åleskjær og hans medarbeidere må få styrke og mot til å forkynne og å forstå Paulus sitt nådebudskap fullt ut.

 

   Det er også AV NÅDE at den som en gang har vært en gjenfødt kristen, og tilsynelatende er falt ut av nåden, likevel er i Guds omsorg og er i nåden. Gud er i stand til å holde vedkommende i sin nåde selv om vi mennesker tror og mener, at vedkommende er en frafallen. Dette er en umulighet i den paulinske forkynnelsen. Gud er mektig til både å frelse og til å bevare.

   Dette skal ikke gjøre at vi skal lever et sløvt kristenliv, men det skal fylle oss med takknemmelighet og forundring over hvor stor Guds nåde er i vår tidsperiode, som vi kaller den frie nådens tidsperiode.

 

Tingvoll den 30-11-05 og den 13-05-06. Oskar Edin Indergaard.

 

  

Back