image002

 

 

 

 

 

DEN FRIE NÅDEN

 

  

 Rolf Breivik og Einar Sunde: Jesus frelste meg av bare nåde

 

 

 

 

   Denne artikkelen er en fortsettelse av artikkelen: ”En gjenfødt kristen kan ikke falle ut av nåden”.

 

    Bibelen regner med 4 typer mennesker, og det er:

 

       a) ”Det naturlige” eller ”Det sjeliske mennesket”.

       b) ”Småbarn i Kristus”.

       c) ”Kjødelige kristne”.

d)   ”Åndelige kristne”.

 

   Den første gruppen hører ikke med til det kristne legemet. De er medlemmer av kirken i den forstand at de benytter seg av kirkens tilbud, når det passer dem selv. De ser på kirken som et statlig serviceorgan. Mange av dem benytter seg av kirken 4 ganger i løpet av et liv, og det er dåp, konfirmasjon, vielse og død. I det første og det siste tilfellet blir de båret til kirken.

   Det finnes også de som har en sterkere tilknytning til kirken. De deltar i Guds-tjenesten og mener selv at de er kristne, men det er de ikke, for for å være en kristen i ordets rette betydning, må man være ”født på ny” og ha Den Hellige Ånd i sitt hjerte som innsegl og pant til forløsningens dag.

   I forhold til kristen forkynnelse fungerer de bare på det sjeliske området. De kan forstå forkynnelsen rent intellektuelt, men deres ånd tar ikke imot det som hører Guds rike til, for de er ikke blitt en NY SKAPNING. Mye av forkynnelsen er en dårskap for dem.

   Paulus sier følgende om denne gruppen: ”Men det naturlige mennesket tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig.” (1Kor.2,14.)

 

   Paulus slår gruppe b og c sammen. Det kan være flere grunner til at man bare er et småbarn i Kristus. Det kan være det at man ikke har forstått de paulinske åpenbaringene eller ikke gidder å sette seg inn i dem. Eller det kan være det at man lever et kjødelig liv. Det vil si at man lever sitt kristenliv i spenningsfeltet mellom kjødet og Ånden. Man er ikke villig til å legge sitt kjød (den uomvendte naturen) inn under Den Hellige Ånds kontroll og overhøyhet.

   En kjødelig kristen lever et bevist liv i spenningsfeltet mellom kjødet og Den Hellige Ånd. Han lever i BEVISST SYND. Han vet av erfaring at han er et Guds barn, og at han vil forbli å være det, men det blir ingen åndelig vokster i et slikt liv, for Gud må hele tiden ta vedkommende tilbake til utgangspunktet, som er hans gjenfødelse.

   Dette er ingen god måte å leve et kristenliv på. En må hele tiden drive ”brannslukning” i sitt eget liv. En slik kristen har konstant dårlig samvittighet og vet at det han gjør, ikke er rett, men han makter ikke å få til en forandring i sitt liv. Det blir ingen glede i et slikt liv, for man gjør hele tiden ”Den Hellige Ånd sorg”. (Ef.4,30.)

   Paulus sier følgende om denne gruppen: ”Og jeg, BRØDRE, kunne ikke tale til dere som til ÅNDELIGE, men bare som til KJØDELIGE, som til SMÅBARN i Kristus.” (2.Kor.3,1.)

 

   En åndelig kristen lever sitt liv i samsvar med Paulus sin lære om DEN FRIE NÅDEN. Vedkommende forstår den paulinske læren og lever et seirende kristenliv, for han vet at alt er av nåde og ikke av gjerninger, og han vet at Den Hellige Ånd kan hjelpe ham med å leve et godt kristenliv.

   Det er IKKE MANGE kristne i Norge i dag som lever i overensstemmelse med de paulinske læresetningene. De vil gjerne ha noen gjerninger i tillegg til nåden. Det er forkynnelsen som er skyld i dette, og grunnen til at det blir forkynt galt, er at man trekker de jødiske Skriftene inn i den paulinske forkynnelsen. Man trekker lovgjerninger inn i den frie nåden.

   Paulus sier følgende om denne gruppen: ”men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen.” (1.Kor.2,15.)

   Både gruppe b, c og d er frelst. Paulus kaller dem for ”BRØDRE”, og at de ”ER I KRISTUS”. (Når ordene ”bror” eller ”brødre” blir brukt i de ny-testamentlige brevene, så betyr det at vedkommende er frelst.)

 

   Det er Paulus vi skal holde oss til i denne tidsperioden. Han fikk sine åpenbaringer (hemmeligheter) av den oppstandne Kristus. ”Men han som er mektig å styrke dere etter MITT EVANGELIUM og JESU KRISTI FORKYNNELSE (fra himmelen), etter åpenbaringen av den HEMMELIGHET som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men NÅ er kommet for lyset ved profetiske skrifter (Paulus sine brev) etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for alle folk for å virke TROENS LYDIGHET.” (Rom.16,25-26.)

   Paulus kalte seg selv for ”hedningenes apostel”. (2.Tim.1,11.)

   Det budskapet som han forkynte, kalte han for ”NÅDENS EVANGELIUM”. (Ap.gj.20,24.)

   Den husholdingen som Paulus fikk kjennskap til, og som han skulle formidle videre til den kristne menigheten, kalte han for ”HUSHOLDNINGEN MED DEN GUDS NÅDE”. ”om dere ellers har hørt om den husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere.” (Ef.3,2.)

 

   Han kalte sitt evangelium for ”MITT EVANGELIUM” og ”MINE VEIER I Kristus”. (Rom.2,16 og 1.Kor.4,17.)

   Han fikk NÅDE fra Gud til å formidle ”hedningene evangeliet om Guds uransakelige rikdom.” ”Meg, den aller ringeste av alle de hellige, ble denne nåde gitt å forkynne hendingene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom.” (Ef.3,9.)

   Paulus gikk FØRST til den jødiske synagogen MED SITT EVANGELIUM. Han oppsøkte synagogene i de byene som han besøkte. Deretter forkynte han for hedningene. ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, for JØDE FØRST og så for GREKER.” (Rom.1,16.)

 

   Den tidshusholdningen som vi lever i i dag, er HELT ENESTÅENDE. Paulus kom med en HELT NY FORKYNNELSE som ikke hadde vært før. I alle andre tidsperioder har loven i en eller annen form vært koblet til troen. I vår tidsperiode er loven koblet fra selve frelsen. Det er som når man kobler en tilhenger fra en bil. Bilen kjører videre, og tilhengeren blir stående.

   I ”Riket for Israel” skal ”lovens tilhenger” igjen bli koblet til evangeliet. Dette er ikke det paulinske evangeliet, men det er evangeliet om ”Riket for Israel”. Dette kommer klart til uttrykk både i Tanach og de jødiske Skriftene i N.T.

 

   I vår tidsperiode er både selve gjenfødelsen og vandringen som kristen av bare nåde. Det betyr at en som er frelst, IKKE KAN FALLE UT AV GUDS FRELSENDE NÅDE. Det er en umulighet for vedkommende er ”I KRISTUS”. Jesus danner en ÅNDELIG ENHET med sin menighet, som ofte blir beskrevet som lemmene på et legeme. Kristus er hodet for menigheten og de troende er lemmene. Kristus er menigheten, og menigheten er Kristus. ”Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.” (Ef.5,32.) (Hemmeligheten er at til tross for at det er snakk om to personer her, Kristus og menigheten, så er det bare ett legeme.) 

   Den kristne menigheten er allerede satt inn i himmelen sammen med Jesus. ”og oppvakte oss MED HAM og satt oss MED HAM i himmelen I KRISTUS JESUS.” (Ef.2,6.)

   Vi som tror, er plassert sammen med Jesus i himmelen. De gjelder de som allerede er kommet til tro på Jesus, og de som i fremtiden kommer til å tro på Jesus. Når Jesu legeme er fulltallig, kommer han ned i lufthimmelen og henter sin menighet. (1.Kor.15,51-52 og 1.Tess.4,14-18.)

   Det er ikke mange i Norge som våger å forkynne det, at den som engang er gjenfødt og har fått Den Hellige Ånd som innsegl og pant, den kan aldri falle ut av nåden. Den frie nåden utelukker enhver gjerning. ”For av nåde er dere frelst ved tro, og det er ikke av dere selv, det er GUDS GAVE, ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg.” (Ef.2,8-9.)

  

   Når Paulus skrev om nåden, så skrev han om DE FORSKJELLIGE TYPER NÅDE som menigheten kan benytte seg av. Det er følgende typer nåde i de paulinske Skriftene.

 

a)   DEN FRELSENDE NÅDEN. (Rom.3,24.)

b)   DEN BEVARENDE og OPPBYGGENDE NÅDEN. (Ap.gj.20,32, Rom5,2 og 6,14.)

c)    DEN VOKSENDE NÅDEN. (Rom.5,20.)

d)   DEN HERSKENDE NÅDEN. (Rom.5,21,11,5- 6 og 16,24.)

e)    DEN VIRKENDE NÅDEN. (1.Kor.15,10.)

f)     DEN KALLENDE NÅDEN. (Gal.1,15 og Titus 2,11.)

g)   DEN ÅNDS-GIVENDE NÅDEN. (Gal.3,2.)

h)   DEN KRAFTGIVENDE og HELBREDENDE NÅDEN. (Ap.gj.14,3 og Gal.3,5.)

i)      DEN TRØSTENDE og HÅP-GIVENDE NÅDEN. (2.Tess.2,16.)

j)      DEN EVIGE NÅDEN. (2.Tim.1,9.)

k)   DEN STYRKENDE NÅDEN. (2.Tim.2,1.)

l)      Den IBOENDE NÅDEN. (2.Tim.4,22.)

m)DEN ÅPENBARTE NÅDEN. (Titus 2,11.)

n)   DEN OPPTUKTENDE, OPPDRAGENDE og DEN HELLIGGJØRENDE NÅDEN. (Titus 2,12.)

o)   DEN UTVELGENDE NÅDEN. (Rom.11,5-6.) (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.s.327-328.)

 

   Jeg vil sitere fra Åge Åleskjærs nye bok: Nå taler han fra himmelen. s.118: ”Nåde etter nåde. Nåden STÅR I KØ! Frelsen er av nåde, fylden er av nåde, helliggjørelsen er av nåde, det nye livet er av nåde, nådegavene og tjenesten er av nåde.”

   Vi er omgitt av nåde på alle kanter. Til og med de gode gjerningene som vi gjør, er av nåde. ”For vi er HANS VERK, skapt I KRISTUS JESUS til gode gjerninger, som Gud FORUT HAR LAGT FERDIGE, at vi skulle vandre i dem.” (Ef.2,10.)

    Dette betyr at de gode gjerningene som vi gjør, ikke er våre egne gjerninger, men de er Guds gjerninger. De kommer fra Gud. Dette er også uttrykk for Guds nåde.

   Guds nåde omgir oss på alle områder. Det er ikke gjort plass til en eneste gjerning i Guds nåde. ”For kom døden til å herske ved den ene (Adam) på grunn av den enes fall, så skal meget mer de som får nådens og rettferdighetsgavens OVERVETTES RIKDOM, leve og herske ved den ene (Kristus).” (Rom.5,17.)

 

   ”Og Gud er mektig til å gi dere ALL NÅDE i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning.” (2.Kor.9,8.)

   ”i hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans NÅDES RIKDOM, som han RIKELIG gav oss i og med all visdom og forstand.” (Ef.1,7-8.)

   Vi er velsignet ”med ALL ÅNDELIG VELSIGNELSE i himmelen i Kristus.” (Ef.1,3.)

   Dette betyr ikke at denne velsignelsen er gjemt der, slik at vi først kan ta den ut når vi engang kommer til himmelen. Nei, det er meningen at vi skal ta den ut og benytte oss av den, mens vi er på jorden. NÅDEN ER TILPASSET ENHVER SITUASJON.

   At den er gjemt i himmelen, er ikke så rart, for Jesus er der, men det er Den Hellige Ånd som utdeler den nåden, som er gjemt i himmelen for oss. Han er kalt for ”NÅDENS ÅND”. (Hebr.10,29.)

 

   Den som tror på Jesus, er allerede RETTFERDIGGJORT, HELLIGGJORT og HERLIGGJORT. ”og dem som han FORUT BESTEMTE, dem har han også KALT, og dem som han kalte, dem har han også RETTFERDIGGJORT, og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også HERLIGGJORT.” (Rom.8,30.)

   ”Men av ham er dere i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud, RETTFERDIGHET, HELLIGGJØRELSE OG FORLØSNING.” (1.Kor.1,30.)

   Rettferdiggjørelsen står for GJENFØDELSEN. Helliggjørelsen står for DEN PERFEKTE VANDRINGEN. Herliggjørelsen og forløsningen står for BORTRYKKELSEN og FRELSEN. Alt dette har vi i Jesus Kristus. Dette borger for at den som engang er frelst, er frelst for alltid.

   Dette har vi felles med alle gjenfødte troende i den kristne menigheten. Dette er en TREFOLDIG NÅDESPAKKE som vi får utdelt når vi kommer til tro på Jesus.

 

   Når det gjelder de forskjellige typer av nåde, som vi har listet opp ovenfor, så vil de bli utdelt i mindre eller større grad til de troende. Det er Den Hellige Ånd som deler dem ut på vegne av Jesus. Vi kan ikke diktere ham hva han vil dele ut til den enkelte. Han gjør det som er best for oss. ”Og vi vet at ALLE TING (alle typer nåde) tjener dem til gode som elsker Gud. De som etter hans råd er kalt.” (Rom.8,28.)

   Når det står i N.T. at Jesus er ALT I ALLE (Ef.1,23.), så betyr det at alle nådegavene er i ham og går ut ifra ham. Som en åndelig enhet med Jesus har vi fått alle ting sammen med ham, men som enkeltindivider har vi muligheten til å få all den nåde som Jesus har. Det er opp til enhver enkelt av oss om vi vil ta imot FYLDEN AV GUDS NÅDE.

   Brevet til Romerne, kapitel 8 behandler FRELSENS VISSHET for den som er kommet til tro på Jesus. ”Og jeg vet at ALLE TING (nådens forskjellige aspekter) tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.” (Rom.8,28.). Vi har til rådighet ALL GUDS NÅDE dersom vi vil benytte oss av den.

 

   Innenfor menigheten i Korint var det en mann som levde i hor sammen med sin mor. Denne mannen var en gjenfødt kristen, men på grunn av at han levde i hor sammen med sin mor, skulle han vises ut av menigheten, slik at han kunne gå i seg selv og få seier over denne synden. Paulus sa at han skulle overgies til satan, for at hans syndige natur skulle bli ødelagt. Dette skulle føre til at hans ånd kunne bli frelst på den Herre Jesu Kristi dag, som er Jesu komme for den kristne menigheten. ”overgies til satan til KJØDETS ØDELEGGELSE, for at hans ånd skal bli frelst på den Herre Jesu Kristi dag.” (1.Kor.5,5.)

   Dette betyr at vedkommende skulle utestenges fra menigheten. Utenfor menigheten var det satan som rådet. Han skulle i sin ensomme situasjon få anledning til å tenke over sin åndelige situasjon. Dersom han ønsket det, ville Den Hellige Ånd gi ham kraft til å seire over sin synd. Når det skjedde, ville kjødet eller den onde naturen i ham bli ødelagt og hans ånd, sjel og legeme ville være fullt helliggjort igjen.

   Den mannen som der her er snakk om, angret sin synd og ble tatt opp i menigheten igjen. (2.Kor.2,6-8.)

 

   I den forbindelsen kom Paulus med et påbud om at dersom det var noen i menigheten, som levde et utsvevende liv, så skulle de troende ikke ha noen omgang med dem. De skulle ikke engang spise sammen med dem. De skulle vises ut av menigheten. ”Jeg skrev til dere i mitt brev at dere ikke skulle ha omgang med horkarer. Jeg mente ikke i alminnelighet horkarer i denne verden eller havesyke og røvere og avgudsdyrkere, eller måtte dere jo gå ut av (forlate) verden, men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha omgang med noen som KALLES EN BROR og er en horkar eller havesyke eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så dere ikke engang eter sammen med dem. For hva har jeg vel med å dømme dem som er UTENFOR (menigheten)? Dømmer ikke også dere dem som er INNENFOR (menigheten)? men dem som er UTENFOR, skal Gud dømme. Støt da DEN ONDE ut fra dere.” (1.Kor.5,9-13.)

 

   1.Kor.6,9-10 skrev Paulus om de som levde i åpenbar synd UTENFOR MENIGHETEN. De skulle de ikke bry seg om. De skulle Gud dømme.

   I 1.Kor.5,9-13 skrev Paulus om de som levde i åpenbar synd INNENFOR MENIGHETEN. De skulle støtes ut av fellesskapet på samme måten som det skjedde med den mannen som levde i åpenbar synd med sin mor.

   Dette er sann kirketukt. Vi skal møte de som er gjenfødte kristne, og som lever i åpenbar synd med fasthet og ikke med humanistisk kjærlighet. Vi skal peke på at et syndig liv ikke er forenlig med et gjenfødt liv. Vi skal ikke ha omgang med dem, for det kan forståes dit hen at vi godkjenner deres syndige liv.

  Hedenskapet var så sterkt i Korint at selv om menneskene gikk over til kristendommen, så var det vanskelig for dem å skille seg helt med det hedenskape,t som de før hadde levd i. Vi må ha en viss forståelse for dette, men det er ikke slik en skal leve et helliggjort liv. 

 

   Jeg vil sitere fra Bibelverket. Første Korinterbrev. av Erling Danbolt s.78-79: ” Man har undret seg over at folk som levde i slike grove synder kunne gå for å være kristne, men  det viser bare hvor gjennom råttent hedenskapet i Korint var. Det er likedan den dag i dag i hedenske land. Det er vår idealisering av hedenskapet som ikke ser det. Særlig har man spurt hvordan avgudsdyrkelse kunne forekomme. Å bli en kristen er å bryte med avgudene, og det er nok så, men en ser stadig på misjonsmarken at folk som brøt med hedenskapet og ble kristne, ja, kanskje ledende i menigheten, samtidig i all hemmelighet kan holde fast på hedenske tryllemidler og kjenne seg bundet av hedenske skikker. Dette ser vi også her hvor Paulus tar det opp i kap.8-10.”

 

   Når en er blitt en gjenfødt kristen, er ikke spørsmålet hvor langt borte fra Gud en kan leve sitt liv, men hvor nært til Kristus en kan leve. Det går ikke an å falle ut av den frelsende og bevarende nåden, men det går an å falle ut av den helliggjørende nåden.

    De aller fleste troende i Norge i dag forstår ikke den nåden som Paulus beskrev. De forstår ikke at en kan leve et kristenliv, som ikke er renset og helliggjort og likevel være i Guds frelsende og bevarende nåde. De forstår ikke at Guds nåde dekker oss på alle områder. De stiller det samme spørsmålet som ble stilt på Paulus sin tid: ”Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, for at nåden skal bli desto større? Langt derifra! (La ikke dette skje!) Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den.” (Rom.6,1-2.)

   Hva som gjelder en gjenfødt kristens forhold til Jesu forsoning, så må vi skille mellom følgende to forhold, og det er:

 

a)   Den STILLINGEN som vi har i Kristus. Vi er frelst ved troen på Jesus. Vi er i Kristus, og han er i oss. Det nye livet danner en åndelig enhet med Jesus.

b)   Den STATUSEN som vi har i kristenlivet. Den kan være god eller dårlig. Det er her den daglige og den kontinuerlige omvendelsen kommer inn.

  

      Jeg vil sitere fra Edvard Hoems bok: Mors og fars historie s.92, der han beskriver en del av sin fars teologi: ”Jesus Kristus har sona for oss alle ein gong. Og dersom me vil leve med han, da må vi vende om, og å leve med han innebær at han skal stryke våre synder ut og vi skal vende eit blad. Men ein ting vil han (Knut Hoem) ha klart og tydeleg fram, at det er IKKE VÅRE EIGNE GJERNINGAR som bestemmer utfallet i vår salighets sak. For Gud gjer ikke større skilnad om VI LEVER PYNTELEG eller URYDDELEG. Syndarar er vi i alle fall. Det som kan frelsa oss, er hans UNDERFULLE NÅDE.”

   Dette betyr ikke at Knut Hoem, som var lekpredikant et helt liv, oppfordret folk til å leve et lite helliggjort liv, men det betyr at han hadde både opplevd og forstått Guds underfulle nåde.

   Dersom vi er frelst av nåde og oppretthold av bare nåde, så forstår vi at det må være slik, at den som er frelst, den vil alltid forbli å være frelst. Den som lever et dårlig kristenliv, får også lov til å være et lem på det kristne legemet, men han er en SKAMPLETT på Jesu legeme.

 

   Åpenbar synd kan ikke tolereres i den kristne menigheten av følgende to grunner:

 

a)   En liten surdeig syrer hele legemet. (1.Kor.5,6.) Surdeigen står for synd. Den må renses ut av legemet. Den som lever et dårlig kristenliv, må vises bort fra menigheten. Dersom han renser seg fra sin synd, kan han igjen taes opp i det kristne fellesskapet.

b)   Vårt legeme er et tempel for Den Hellige Ånd. Vi kan ikke ha åpenbar synd i Jesu legeme. (1.Kor.6,19-20.)

 

   Mange kristne vil protestere på det som jeg har skrevet ovenfor, og grunnen til det er at de graderer den ene synden opp imot den andre. De mener at det å være en baktaler og en havesyke på den ene siden er en mindre synd enn det å være en horkar eller en avgudsdyrker på den andre siden. De graderer synden, men det gjør ikke Gud, for ham er all synd like ille. Gud aksepterer ingen synd. 

   En som lever i en åpenbar synd, kan når som helst omvende seg fra den. Dette betyr ikke at han plutselig blir et Guds barn igjen. Det har han vært hele tiden, men det betyr at han har fått seier over denne synden og er blitt en mer helstøpt kristen.

   Når vi ser på vårt eget liv, er det mange ting der som kunne ha vært bedre, men av erfaring vet vi at vi får lov til å være et Guds barn til tross for våre svakheter og mangler. Når vi har gjort en bevist synd, får vi lov å begynne på nytt igjen.

 

   At det er to typer mennesker i det kristne legemet viser også Det 2. Brevet til Timoteus 2,20-21, hvor det står: ”Men I ET STORT HUS (den kristne menigheten) er det ikke bare kar (mennesker) av gull og sølv, men også kar av tre og ler, og NOEN TIL ÆRE og ANDRE TIL VANÆRE. Holder da noen seg ren fra disse, da vil han være et kar til ære, helliget og nyttig for husbonden, rede til ALL GOD GJERNING.” 

   I dette tilfellet blir den kristne menigheten sammenlignet med ”et stort hus”. En skal holde seg borte fra de som vanærer menigheten ved sin dårlige livsførsel. Disse skal stenges ut fra menigheten. Dersom man holder seg borte fra de urene medlemmene av Guds menighet og ikke gjør deres gjerninger, vil man være ”et kar til ære” for husbonden (Gud). Da har man forutsetninger for å vandre i de gjerningene som Gud har lagt ferdig foran oss.

   I Brevet til Titus 2,1-8 beskriver også Paulus hvordan en god og ren kristne skal leve.

 

   Vi skal alle sammen stilles fram for Guds domstol i himmelen for å få igjen det som er skjedd ved legemet- enten det er godt eller ondt. Grunnvollen er Jesu frelsesverk. Dersom vi har bygget med ”tre, høy og strå” på Jesu forsoning, skal dette ikke holde seg i dommen, men det skal brenne opp. En slik kristen skal tape nådelønnen, men selv skal han bli frelst. (1.Kor.3.11-15.)

   Vi kan også legge merke til at den lønnen som vi får foran Guds domstol, blir kalt NÅDELØNN. Alt i vår tidsperiode avhenger av Guds nåde og av ikke gjerninger.

   Det som de troende trenger, er IKKE GJENFØDELSE og HERLIGGJØRELSE, for det har vi i troen på Jesus. Det som vi trenger er OMVENDELSE og HELLIGGJORT LIVSFØRSEL. Vi trenger alle sammen ET HELLIG LIV. Vi vet at Jesus er vår helliggjørelse (1.Kor.1,30.), men i N.T. det snakk om to typer helliggjørelse, og det er:

 

a)   Guds helliggjørelse.

b)   Ånden, sjelens og legemets helliggjørelse. (1.Tess.5,23.)

 

   Den første typen helliggjørelse har med frelsen å gjøre. Vi er helt gjennom helliggjort i troen på Jesus, men for at det skal bli vokster i kristenlivet, behøver vi også den etiske helliggjørelsen. Den Hellige Ånd vil hjelpe oss med den. Den Hellige Ånd vil gi oss seier i kristenlivet. Dette greier vi ikke selv. Den etiske helliggjørelsen er også av Guds nåde. Den Hellig Ånd byr seg fram for å hjelpe oss med dette. Han går i forbønn for de troende- ikke for at de skal bli gjenfødt- men for at de skal leve et helliggjort liv. ”Men i like måte kommer også Ånden VÅR SKRØPELIGHET til hjelp, for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det, men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, og han som (Gud) ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er, for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.” (Rom.26-27.)

   Den Hellige Ånd bor i enhver som er gjenfødt. Han er PANT og INNSEGL til forløsningens dag. (2.Kor.5,5 og Ef.4,30.), men han tar seg ikke selv til rette i våre liv. Han overstyrer ikke våre liv. Vi må selv ønske å leve et kristenliv i seier. Når vi har bestemt oss for dette, vil Den Hellige Ånd gripe inn i våre liv, slik at vi både kan ”ville og virke etter Guds vilje. ”for Gud er den som virker i dere både å ville og virke til hans velbehag.” (Fil.2,13.)

 

   Vi kjenner alle til den kampen som det er i en kristens liv mellom Den Hellige Ånd og den uomvendte naturen (kjødet), som fortsatt er i oss. Dersom vi selv (vår vilje) ønsker å minimalisere denne kampen, må vi be Den Hellige Ånd om å hjelpe oss med dette. Han vil da gripe inn, og vi vil få seier over synden. ”Ånden kommer vår skrøpelighet til hjelp.” (Rom.8,26.)

   Vi som er frelst, har Den Hellige Ånd i vårt hjerte som frelsespant, men dersom vi vil leve et seirende kristenliv, må vi ikke bare ”leve i Ånden”. Vi må også ”vandre i Ånden”. ”Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden”. (Gal.5,18.)

   Vi står ikke i gjeld til kjødet, for Kristus ”har korsfestet kjødet med alle dets lyster og begjæringer.” (Gal.5,24.)

   Den som vandrer i Ånden, har fått løfter om at han skal få seier over synden. Dette er ikke noe tomt løfte, men det er en realitet. ”Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæringer.” (Gal.5,16.)

 

   Vi må be om at vi ved den Hellige Ånds hjelp må greie å FRAMSTILLE VÅRE LEGEMER SOM ET LEVENDE, HELLIG, GUD VELBEHAGELIG OFFER, slik at vi kan bli FORNYET I VÅRE SINN. Dette er VÅR ÅNDELIGE GUDS-TJENESTE. ”Jeg formaner dere altså, brødre, VED GUDS MISKUNN (Ordet står i flertall. ”Miskunn” er det samme som ”nåde”) at dere fremstiller deres legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelige offer. Dette er deres åndelig Guds-tjeneste, og skikk dere ikke lik med denne verden, men bli forvandlet ved FORNYELSEN AV DERES SINN, så dere kan prøve hva som er Guds vilje, det gode og velbehagelige og fullkomne.” (Rom.12,1-2.)

   ”Sinnet” er det samme som ”det indre mennesket”. Det består av ånd og sjel. Det er i vår ånd og i vår sjel at denne fornyelsen begynner. Når dette skjer, vil det vise seg i vår ytre livsførsel. ”Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så FORNYES DOG DET INNVORTES DAG FOR DAG.” (2.Kor.4.16.)

   ”at han etter sin herlighets rikdom må gi dere å styrkes ved kraft VED HANS ÅND i deres innvortes menneske.” (Ef.3,16.)

   ”at dere etter deres forrige ferd har avlagt det gamle menneske (den gamle naturen), som forderves ved de dårende lyster, men fornyes i deres SINNS ÅND og har ikledd dere DET NYE MENNESKET, som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet.” (Ef.4,22-24.)

 

   Denne renselsen av ånd, sjel og legeme må skje HVER DAG i den kristnes liv. Vi kaller den for ”DEN DAGLIGE OMVENDELSEN”.

   Det er Guds ønske at både vår ånd, sjel og legeme skal være helt igjennom helliget ved Jesu komme. Dette er ikke bare et ønske, men det er også en mulighet. Det er Gud som gjør det. ”Men han selv, fredens Gud, HELLIGE DERE HELT IGJENNOM, og må deres ÅND, SJEL OG LEGEME BEVARES FULLKOMNE, ULASTELIGE ved vår Herre Jesu Kristi komme. Han er trofast som har kalt dere. HAN SKAL GJØRE DET.” (1.Tess. 5,23-24.)

 

   Det som den kristne menigheten trenger er IKKE RETTFERDIGGJØRELSE og HERLIGGJØRELSE, for det har den, men det er OMVENDELSE og en HELLIGGJORT LIVSFØRSEL.

   Dette skjedde for eksempel med menigheten i Korint. Medlemmene i denne menigheten var gjenfødt og herliggjort, men de var småbarn i Kristus. De var kjødelige kristne. Som vi vet hadde den mange mangler. Den levde ikke etter Ånden, men etter kjødet. Etter at Titus hadde besøkt den, kunne han fortelle Paulus at den hadde omvendt seg. (2.Kor.7,5-7.)

   Denne menigheten hadde tatt et OPPGJØR med sin livsstil. Dette betyr at de som hadde levd et dårlig kristenliv, hadde tatt et oppgjør med sin tidligere livsførsel. Den var blitt bedrøvet etter Guds sinn. ”så gleder jeg meg nå, ikke over at dere ble bedrøvet, men over at dere ble BEDRØVET ETTER GUDS SINN, for a dere ikke skulle lide noen skade ved oss. For bedrøvelse etter Guds sinn VIRKER OMVENDELSE TIL FRELSE, mens verdens berøvelse virker død.” (2.Kor.7,9-10.)

 

   I den paulinske læren er det en umulighet at den som engang er frelst og satt inn i himmelen, kan falle ut av nåden, for han danner en åndelig enhet med Jesus og er allerede satt inn i himmelen. Når mange kristne i den troende menigheten ikke forstår og lærer dette, så har det to årsaker, og det er:

 

a)   Man blander den paulinske læreformen med den messianske læren. I den paulinske læren er loven eller gjerningene tatt helt ut av enhver frelsessammenheng. Det er nåden som råder der. I den messianske læren har vi både nåde og lov. I denne læren er det muligheter for at en troende kan falle ut av nåden og gå fortapt for Guds rike. (Se Brevet til Hebreerne 6,5-6 og 10,26-31.)

b)   Man blander sammen de forskjellige NÅDESBEGREPENE i den paulinske læren. Som vi har vist ovenfor, så virker nåden på mange forskjellige områder i en kristens liv. Når vi treffer på ordet NÅDE i de paulinske brevene, så må vi spørre oss selv: HVILKEN TYPE NÅDE ER DET HER SNAKK OM?

 

Vi skal i det følgende ta med 6 Skrift-steder fra de paulinske brev som blir galt forstått:

 

1)   ”Derfor brødre står vi ikke i gjeld til kjødet, så vi skulle leve etter kjødet, for dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø, men dersom dere døder legemets gjerninger (den onde naturen) med Ånden, da skal dere leve.” (Rom.8,12-13.)

   En kristen som lever mer eller mindre etter kjødet, mister ikke frelsen, men han mister den erfaringen som det er å leve et liv i seier over synden. Han mister HELLIGGJØRELSENS NÅDE. Vi blir ikke frelst ved å vandre i Ånden, men ved å tro på Jesus.

 

2)   ”for dersom noen ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet? Da går jo den skrøpelige FORTAPT for din kunnskaps skyld, den BROR for hvem Kristus er død.” (1.Kor.8,10-11.)

   Denne kristne broderen går ikke fortapt for Guds rike om han eter avgudsoffer, for han er frelst av nåde ved tro, men han kan komme til å gjøre noe som hans samvittighet ikke tillater ham å gjøre. Han taper da- ikke frelsen- men frimodigheten i sitt åndelige liv. Han mister HELLIGGJØRELSENS NÅDE.

   Det verbet som er oversatt med ”å gå fortapt”, er på gresk ”apollumi”. Det kan bety ”å gå fortapt”, men det betyr også ”å ødelegge”, ”å gå til grunne” og ”å tilintetgjøre.”

 

3)   ”Dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved loven. Dere er FALT UT AV NÅDEN. (Gal.5,4.)

   Selv om mange i Galatermenigheten ønsket å leve i samsvar med den jødiske loven, så mistet de ikke RETTFERDIGGJØRELSEN. De var frelst, men dersom de holdt seg til loven i vandringen som troende, ville de miste den HELLIGGJØRENDE NÅDEN.

 

4)   ”For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet, men den som sår i Ånden, skal høste tidsalderlig liv av Ånden.” (Gal.6,8.)

   Paulus skrev her til troende mennesker. De var frelst, men til tross for det så levde de et kjødelig liv. De kunne ikke miste frelsen, men de kunne tape et fullverdig og hellig liv.

 

5)   ”Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover, og stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.” (Ef.5,14.)

   Paulus skrev her til de troende i Efesus. De var gjenfødt, men de levde et dårlig kristenliv. De kunne ikke miste gjenfødelsen, men den kunne miste helliggjørelsen.

 

6)   ”Derfor, mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så ARBEID, ikke bare som i mitt nærvær, men nå meget mer i mitt fravær, PÅ DERES FRELSE med frykt og beven.” (Fil.2,12.)

   Dette utsagnet går ikke på GJENFØDELSENS FRELSE, for den har vi i troen på Jesus, men det går på HELLIGGJØRELSENS FRELSE. (Se også mine kommentarer over Rom.14,15, 1.Kor.15,1, Gal.5,4, Kol.1,21-23, 1.Tim.4,1, 2.Tim.2,11-13 og 2.Tim.4,10 i artikkelen: En gjenfødt kristen kan ikke falle ut av nåden.)

 

   Jeg vil i det følgende ta med noen Skrift-steder fra de messianske Skriftene slik at vi kan se forskjellen på disse og den paulinske læren. Paulus lærte at vi er frelst og bevart av nåde alene, mens de jødiske Skriftene lærer at de messianske jødene var er frelst ved nåde pluss gjerninger. Gjerningene skal vise seg i den troendes liv.

 

1) ”Dersom dere HOLDER MINE BUD, DA BLIR DERE I MIN KJÆRLIGHET, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet.” (Joh.15,10.)

   I den messianske jødedommen var det nødvendig at en holdt alle de budene som Jesus hadde undervist jødene om. Dersom de ikke gjorde, fikk de ikke del i frelsen og Guds kjærlighet.

 

2)   ”Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, for UTEN HELLIGGJØRELSE SKAL INGEN SE HERREN.” (Hebr.12,14.)

   Dette Skrift-ordet hører med til de messianske Skriftene. I den messianske jødedommen var helliggjørelsen nødvendig for å få del i frelsen, for her ble det stilt en rekke absolutte krav i vandringen for den troende.

 

3)   Dere ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.” (Jakob 2,26.)

   I den messianske jødedommen var gjerningene nødvendige for at troen skulle være fullkommen. Slik er det ikke i den paulinske læren. Der er vi frelst av nåde ved tro og ikke av nåde pluss gjerninger.

 

4)   ”Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?” (1.Pet.4,19.)

   I den messianske jødedommen blir den rettferdige vanskelig frelst, for det kreves gjerninger ved siden av nåden. I den kristne menighets tid er det ikke vanskelig å bli frelst.

 

5) ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1.Joh.1,9.)

   I den messianske jødedommen var det et krav om at man måtte bekjenne sine synder, for å bli frelst. Slik er det ikke i den paulinske læren. Der er man frelst i troen på Jesus.

 

6)   ”Bli våken og styrk de ting som er på vei til å dø! For jeg har ikke funnet dine GJERNINGER FULLKOMNE.” (Joh.Åp.3,2.)

   I den messianske jødedommen var det et krav om at den troende måtte ha etisk fullkomne gjerninger i sitt liv for å bli frelst.

 

   Det skjer en GEDIGEN SAMMENBLANDING i fortolkningen av N.T. idet de aller fleste teologer og forkynnere ikke ser og forstår at det er TO FORSKJELLIGE FORKYNNELSER og TO EVANGELIER i N.T. Det ene går på jødene og ”Riket for Israel” mens det andre går på den kristne menigheten. I Paulus sin forkynnelse er det ikke krav til gjerninger for å bli frelst og bevart som troende. I den messianske jødedommen er det krav til gjerninger for å bli frelst og bevart som troende.

   Dette betyr at den som er gjenfødt og frelst i inneværende tidshusholdning og dermed satt inn i himmelen sammen med Jesus, den kan ikke miste frelsen. Det som vedkommende eventuelt kan miste er nådelønnen og et helliggjort liv sammen med Jesus.

   Dette betyr videre at det finnes frelste mennesker også utenfor det kristne fellesskapet. Dette er mennesker som lever på et minimum av Guds helliggjørende nåde, men til tross for det så er de frelst.

 

   Denne artikkelen er ingen oppfordring til å leve et dårlig kristenliv. Den er skrevet for å vise oss DEN UFATTELIG STORE NÅDEN, som Gud viser de troende i vår tidsperiode. Dette vil fylle oss med takk og glede.

   Den som av en eller annen grunn lever et dårlig kristenliv eller lever utenom det  kristne fellesskapet, skal også vite at de fortsatt er Guds barn, men at de trenger OMVENDELSE i sine liv. Det er EN PRIS å betale for den kjødelige kristne, og prisen er:

 

a)   Gud kan ikke bruke vedkommende i sitt arbeid.

b)   Vedkommende er en dårlig representant for Gud og den kristne menigheten

c)    Det blir ingen åndelig vokster hos en kjødelig kristen.

d)   Det blir heller ingen nådelønn til slike mennesker.

 

   Vi har mange løfter i de paulinske Skriftene som forteller oss, at frelsen er sikret for en som er blitt gjenfødt. Han er blitt gjenfødt til et HÅP SOM LEVER. ”… Jeg (Paulus) er FULL VISS på at han som begynte en god gjerning (rettferdiggjørelsen) i dere, vil FULLFØRE DEN INNTIL JESU KRISTI DAG.” (Fil.1,6.)

   ”For jeg er VISS PÅ at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som skal komme, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom.8,38-39.)

 

Tingvoll den 19-2-06 og den 14-05-06. Oskar Edin Indergaard.

 

 

Back