DET GAMLE OG DET NYE MENNESKET

  

   Les 1.Kor.15,45-50

 

   Dette kapitlet er kalt "oppstandelseskapitlet". Det handler om Jesu oppstandelse og den virkning den har for oss som tror. På samme måten som Jesus oppstod fra de døde, skal også vi gjøre det. "men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede." (1.Kor.15,20.)

   Det handler om død og liv, og det handler om to mennesker, og det er Adam og Kristus. De blir kalt for henholdsvis "den første" og "den siste Adam" og "det første" og "det andre mennesket". (1.Kor.15,45 og 47.)

 

   Selve ordet "adam" betyr "menneske". Det var Gud som gav Adam navnet. Adam var et FORBILDE på Kristus "han som er et forbilde på den som skulle komme." (Rom.5,14.)

   Adam er en historisk og ikke en mytisk person. Jesus regnet med ham som en historisk person.

   Hovedhensikten med skapelsen av Adam var at Gud i sin tid ville GJENOPPRETTE gjennom Jesus det som Adam og alle mennesker har ødelagt av Guds planer opp gjennom historien. Da Jesus kom, fikk vi den FØRSTE gjenopprettelsen. Ellers er hele tiden fra Jesu første komme og til hans gjenkomst GJENOPPRETTELSENS TIDER. "som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra tidsaldrene av." (Ap.gj.3,21.)

  ”1000 års-riket” er også en tid for gjenopprettelse.

 

   Gud arbeider på lang sikt med sine planer. Dessuten er han utenom tidsbegrepet. Han er i en annen dimensjon. Det som regnes som lang tid for ham, er ikke tid i det hele tatt. Det er ikke et øyeblikk engang. "Men dette ene må dere ikke være blinde for, mine elskede, at en dag i Herrens øyne er som 1000 år, og tusen år som en dag. Herren er ikke sen med løftet (om Jesu gjenkomst for jødene) som noen akter det for senhet, men han er langmodig med dere, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse." (2.Pet.3,8-9.)

   Et annet siktemål med tiden er at Gud vil at alle skal bli frelst og komme til erkjennelse om sannheten. "han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse." (1.Tim.2,4.)

 

   Gud skapte Adam uten synd. Han var i en uskyldighetstilstand. Han ble skapt som en "levende sjel". Ordet "sjel" er uttrykk for "hele mennesket". Det angår da både vårt indre og vårt ytre menneske. Alt dette lå ferdig til å bli brukt. (1.Mos.2,7.) (Ordet "sjel” kan også bli brukt i en snevrere betydning. Det betyr da våre tanker, fornuft, vilje og følelser.)

  Adam ble skapt som fullt ferdig menneske uten gode eller onde erfaringer og gjerninger. Han hadde evnen i seg til både å feile og til å velge rett. Han ble stilt ovenfor følgende utfordring: Han kunne fritt ete av fruktene på alle trærne i hagen, men treet til kunnskap om godt og vondt, kunne han ikke ete av, for den dagen han åt av det, skulle han dø (begynte han å dø). (1.Mos.2,17.)

 

   Midt i hagen stod det to trær. Det var "Livets tre" og "Treet til kunnskap om godt og vondt". (1.Mos.2,9.) Det var disse to trærne som stod i sentrum. "Livets tre" gav evig liv, frelse og fortsettelse med å være i uskyldighetstilstanden. Det gav et TOTALT FELLESSKAP med Gud. "Livets tre" er et bilde på Jesus.

   "Treet til kunnskap om godt eller ondt" er et bilde på menneskets vei utenom det som Gud har sagt. Det var Adams vilje og følelser i hans sjel som førte ham på avveier. Dersom han hadde lyttet til sin fornuft, så hadde han kunne ta et annet valg.

   Han lyttet til Satan og det som han sa, og syndefallet ble en realitet. Han fikk en dom over seg:

 

a)   Han ble utvist av hagen.

b)   Han mistet det fortrolige forholdet til Gud.

c)    Han måtte begynne å arbeide for å opprettholde livet.

d)   Han begynte å dø den dagen han falt. Det var meningen at han skulle leve evig, men det skjedde ikke.

e)    Han ble avstengt muligheten til å ete av ”Livets tre”, for dersom han fortsatte med det, så hadde han levd evig i sin falne tilstand, og Jesu forsonergjerning hadde ikke hatt noen effekt- verken på ham eller på noe annet menneske. Det var en KJÆRLIGHETSGJERNING fra Gud at han stengte veien til ”Livets tre”.

  

   Det første som Gud gjorde, etter at Adam hadde falt i synd, var at han slaktet et dyr og laget kjortler av skinn. Han kledde Adam og Eva i dem. Dette betydde at han gav dem en rettferdighetsdrakt, som var basert på at et liv måtte sone deres synd. Dette pekte framover mot Jesu forsoning og det som "det andre mennesket" gjorde. Han skaffet til veie det perfekte offeret- ett offer en gang for alle mennesker.

   Dette er typisk for Herren. Han er full av nåde og sannhet. Herrens eget vitnesbyrd om seg selv er følgende: "Og Herren gikk forbi hans (Moses) ansikt og ropte: Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet." (2.Mos.34,6.)

   Dersom Adam ikke hadde falt i synd, så hadde vi fortsatt levd i uskyldighetstilstanden med en full fortrolighet med Gud. Hans valg ble vårt valg.

   Dersom Adam ikke hadde falt i synd, hadde vi heller ikke behøvd den andre Adam og Jesu forsoning, men syndefallet ble en realitet, og vi må forholde oss til det.

 

   Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden kom inn i verden på grunn av synden, og døden trengte gjennom til alle mennesker, fordi alle syndet alle. (Rom.5,12.) (Les også Rom.5,18-19.)

   Vi kan ikke skjule oss bak Adams fall. Vi er alle ansvarlig for våre egne synder- om vi vil ha tilgivelse for dem eller ikke. Vi har alle tilbudet om å få del i det som "den andre Adam" gjorde- altså forsoningen.

   I Brevet til Romerne 5,13 står det noe som vi må forstå rett: "for vel var det synd i verden før loven (Mose-loven), men synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er."  Verbet "å tilregnes " er på gresk "ellogeo". Det betyr "å skrive på en annens regning". Det betyr at den synden som ble begått før lovens tid, ikke er skrevet opp på overtredernes regning. Den er skrevet opp på Jesu regning, slik at menneskene slipper å svare for den. Dette gjaldt perioden fra Adam og til Moses.

   Dette betyr ikke at Gud ikke tilregnet synderen den synden, som han gjorde i denne perioden, men det betyr at i forhold til budene i Mose-loven, så ble synderen ikke tilregnet denne synden, for han kjente ikke til det som stod der. Gud er med andre ord rettferdig. Han gjør rett i alt det som han gjør.

 

   Adams fall førte til et fall for alle mennesker. Jesu forsoning førte til rettferdiggjørelse for alle mennesker. (Rom.5,19.)

   "Loven ble lagt til (gr.pariserkomai) (Abraham-pakten) for at fallet (menneskets synder) skulle bli stort, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større." (Rom.5,20.)

   Jesus døde for all verdens synd. Ikke bare for jødenes synder, men for hele verdens synder. (1.Joh.2,2.)

   Dette betyr at alle mennesker er rettferdiggjort for Gud. På Golgata stod det ikke bare ett kors, men alle mennesker i verden var der med synd og sine kors. Den ene døde for de mange, derfor er de alle døde.

 

   Gud TILREGNER IKKE LENGER VERDEN DENS MISGJERNINGER. Han er død for alle mennesker. Det er GODE NYHETER. Gud tilregner ikke verden lenger deres overtredelser. Vi skal fortelle verden disse glade nyhetene. (2.Kor.5,15-21.)

   Ordet "å tilregne" er på gresk "logizo". (2.Kor.5,19.). Det hørte opprinnelig hjemme i bokføringen og i forretningsspråket, og det betyr "å telle", "å regne" og "å kalkulere med". Dette er den måten som Gud kalkulerer på. Det hører med til Guds måte å regne på. Det er Guds regnestykke.

 

   Men de TRISTE NYHETENE er at de fleste mennesker ikke har fått del i frelsen og i Kristi oppstandelse. De ønsker heller å leve i synden enn det å få syndenes forlatelse. Alle mennesker er død sammen med Jesus, men det er ikke alle som er oppstått fra de døde og lever. De lever ikke alle i syndenes forlatelse. "idet vi har oppgjort dette med oss selv at dersom en (Jesus) er død for alle, derfor er DE ALLE død, og han døde for alle, for at DE SOM LEVER (de troende), ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem." (2.Kor.5,15.)

   Alle mennesker er derfor "HALVVEIS FRELST", men det er ikke nok. Synden er sonet for alle mennesker, men det er ikke alle mennesker som er kommet til tro på Jesus.

   Synden er ikke lenger det som stenger mellom Gud og mennesker, for den er sonet, men det er det forholdet at menneskene ikke vil ta imot dette fine tilbudet fra Guds side. (Dersom du får en gave, må du pakke den ut, for at den skal bli til nytte for deg.)

 

   ”Således er det skrevet: Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam er blitt til en levendegjørende Ånd.” (1.Kor.15,45.). "En levende sjel" har fått livet av noen, mens "en levendegjørende Ånd" har livet i seg selv. Det er en Ånd som kan gi liv- nytt liv. Jesu forsoning kan gi menneskene en ny start.

   For menneskenes del så var ikke det åndelige det første, men det jordiske. (v.46.) Vi ble født inn i Adams synd og fall, men vi kan komme ut av det jordiske- det som er vendt mot jorden- og inn i det åndelige. Det er det himmelske. (At det åndelige er det første i den totale sammenhengen, er en annen sak, men i vår sammenheng er det jordiske det første. "I begynnelsen var Ordet, og ordet var hos (gr."pros", som betyr "likestilt med"), og Ordet var Gud." (Joh.1,1.)

 

   Vi bærer fortsatt en del av den jordiskes (Adams) bilde, men vi bærer også den himmelskes (Jesu) bilde i våre liv. (1.Kor.15,49.) Det er om å gjøre å få mindre av Adam i våre liv og mer av Kristus. Det er dette kristenlivet går ut på. Det er det helliggjørelsen går ut på.

   Det første menneske var av jorden. Han representerte det som hadde med jordelivet å gjøre. Det andre mennesket representerer det som har med himmelen å gjøre. (1.Kor.15,47.)

   Her blir Jesus kalt for "det andre mennesket" og ikke "det siste mennesket". Dette betyr at ved Jesu forsonergjerning oppstod det en NY MENNESKETYPE. Han var det første mennesket av denne typen, men i og med at Adam ble kalt for "det første menneske", så ble Jesus kalt for "det andre mennesket".

 

   Det greske ordet for "ny" er her "kainos". Det betyr "ny av kvalitet". Det er kommet noe nytt i inn i menneskenes liv etter Golgata. Det er det forholdet at Den Hellige Ånd har tatt bolig i alle som er frelst.

   "Det andre mennesket" er Jesus, men i og med at vi danner en åndelig enhet med ham, så er også vi i åndelig betydning både ”den siste Adam” og ”det andre mennesket”. "For det er en Gud og en mellommann imellom Gud og mennesker, MENNESKET JESUS. Han som gav sitt liv til en løsepenge FOR ALLE, et vitnesbyrd i sin tid." (1.Tim.2,5-6.)

   Den som ikke er kommet til en levende tro på Jesus, er fortsatt likt med ”den første Adam” og ”det første mennesket”. Det må en gjenfødelse til for at menneskene kan skifte identitet og bli likt med Jesus.

 

   Jesus er både Gud og menneske i en og samme person. Det ”umulige” skjedde at han som er fra evighet av, gikk inn i tiden og forblev hos oss. Tiden tok evigheten til fange. Det gjør den fortsatt i og med at Den Hellige Ånd både bor i våre hjerter, og at den overstyrer verden.

   Jesus bad Gud om å gjøre et legeme til ham, slik at han kunne gjøre Guds vilje. Guds og Jesu vilje er den samme. "Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gaver ville du (Gud) ikke ha, men et legeme laget du for meg." (Hebr.10,5.)

   "Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under Loven, for å kjøpe dem fri, som var under loven, for at vi (jødene) skulle få barnekåret (eller sønnekåret)." (Gal.4,4-5.)

   "at dere etter deres dårlige ferd skal AVLEGGE (har avlagt) det gamle menneske, som forderves ved de dårende lyster, og IKLE (har ikledd) dere det nye mennesket, som er skapt etter Gud i sannhets rettferdighet og hellighet." (Ef.4,22-24.)

   "lyv ikke mot hverandre, dere som HAR AVKLEDD dere det gamle mennesket med dets gjerninger, og IKLEDD dere det nye, som fornyes til kunnskap etter sin skapers bilde (etter bildet av ham som skapte det.)." (Kol.3,9-10.)

   "For Guds nåde er åpenbart til frelse for ALLE MENNESKER." (Titus.2,9.)

 

   Vi har alt det som Jesus har. "men er vi barn, da er vi arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham." (Rom.8,17.)

   Likesom vi før vår gjenfødelse har vært identisk det jordiske mennesket, skal vi også bli gjort lik med det himmelske mennesket i åndelig betydning. Vi både bærer og skal bære Jesu bilde. (1.Kor.15,49.)

   Ordet bilde er på gresk "ikon". Grekerne mente at bildet av en ting representerte det som bildet stod for.

   Vi skal bære Guds eller Jesu bilde fullt ut. Vi skal bli likedannet med hans bilde. Vi skal bli som han er i åndelig betydning. Dette er menighetens høye kall. "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde (gr."ikon"), for at han skulle være den FØRSTEFØDTE blant mange brødre." (Rom.8,29.)

   Vi skal ikke smelte sammen med Jesus. Vi skal ikke bli helt lik med Jesus, men vi skal få fullt ut hans åndelige kjennetegn og egenskaper. Som er sannhet, renhet, godhet og kjærlighet.

 

   Det er dette kristenlivet går ut på at Kristus mer og mer kan vinne sin skikkelse i oss. "Mine barn, som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere. "(Gal.4,19.)

   Ordet "skikkelse" er på gresk" morfe". Det betyr "form" eller "væremåte", og står for ”det som kjennetegner en person."

   "La dette sinn være i dere som det og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse (gr."morfe"), ikke aktet det for et rov (røvet skatt) å være Gud lik, men av seg selv (frivillig) gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse." (Fil.2,5-7.)

 

   Vi vil avslutte med det som står i 1.Kor.15,50: "Men dette sier jeg, brødre, at kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet".

   Dette er alvorlige ord. Den som ikke er "født på ny", "født ovenfra", "født av Gud" eller "født av Ånden", hører ikke Jesus til. Så står det opp til den enkelte å gjøre det riktige valget.

 

Tingvoll den 16-09-03 og den 7-05-06. Oskar Edin Indergaard.

 

 

Back