Vranglære, syndbekjennelsen og Israel

 

   Ingvald E. Seglem hadde et merkelig leserinnlegg I ”Dagen den 2-04-07. Det hadde tittelen: ”Syndsbekjennelsen og Israel”. Jeg siterer det første avsnittet i hans innlegg: ”Takk til Knut Lid og Rolf G.Heitmann for at disse satte Oskar Edin Indergaards forståelse av syndsbekjennelsen under lupen. Indergaard har skrevet mange bøker og profetert om Midtøsten. Vi ser i ettertid at han tok feil på flere områder: ”Jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling og ikke talt til dem.” (Jer.14,14.) Men Indergaard har mange tilhengere- det er bra at Dagen belyser teoriene, og at vi derfor lett kan velge. Dagen er unik i så måte.”

   Her blander Seglem sammen to forskjellige saker. Den ene gjaldt mitt syn på syndsbekjennelsen i Den Norske Kirken. Det var denne saken Knut Lid tok opp. Han var uenig i mine synspunkter. (Se artiklene: Kirkens syndsbekjennelse er ikke korrekt. Del 1 og Del 2.)

 

    Den andre saken gjaldt Den Norske Israelsmisjonens syn på landløftet. Rolf G.Heitmann har ikke ”gått i rette med meg” angående mitt syn på syndsbekjennelsen. Det, som vi diskuterte, var hvordan man skulle forstå landløftet i Bibelen, og hvorvidt opprettelsen av staten Israel i 1948 var en oppfyllelse av det profetiske ordet eller ikke. I disse spørsmålene har Heitmann og Den Norske Israelsmisjonens sentrale ledelse et vagt og u-bibelsk syn. Jeg vil tro at det synet, som jeg står for, stort sett vil falle sammen med det synet som avisa ”Dagen” har, så her kan ikke Seglem bruke avisa ”Dagens” syn som en motsetning til mine synspunkter. (Jeg har for øvrig skrevet et motinnlegg til Heitmann: ”Svar til Rolf G. Heitmann.” Det ble ikke tatt inn i ”Dagen”. (Se artikkelen: ”Svar til Rolf G. Heitmann.”)

 

   (Seglem og Knut Lid har skrevet to nye artikler mot mine synspunkter med titlene: ”Pass på at ingen fører dere vill” og ”Rettferdggjort synder”. Jeg har også skrevet to nye motinnlegg til både  Seglems og Knut Lids nye artikler, men disse er heller ikke tatt inn i ”Dagen”. Det synes jeg er dårlig gjort og ikke ”fair play”, at jeg blir avbrutt og ikke får utdype mine synspunkterr om de forskjellige problemstillinger.

   Knut Lid for eksempel ønsket at vi kunne gå videre i diskusjonen om kirkens syndsbekjennelse, og han utfordret meg på en rekke interessante problemstillinger, men redaktør Johannes Kleppa i ”Dagen” ville ikke ta inn mine to siste leserinnlegg. Leserne får da det inntykket at jeg måtte trekke meg i denne diskusjonen og ikke greier å forsvare mine synspunkter.

 

   Dette har skjedd ofte for mitt vedkommende at jeg er blitt avbrutt uten å kunne fullføre en diskusjon. Avisa ”Dagen” blir dermed en part i selve diskusjonen. Avisa har tatt stilling for en av partene. Dette har ingen ting med fri meningsutveksling å gjøre. ”Dagen” skal stille sine spalter til disposisjon for begge partene i en diskusjon. Avisa skal ikke avbryte en av partene. En må få lov til å utdype sine synspunkter.

   Dersom avisa ikke er enig med en av debattantene, kan den ta det opp i en leder eller i en kommentarartikkel, men avisa skal ikke redigere leserinnleggene slik at en av partene blir stående igjen som ”taper” i en diskusjon.) (Se min Internettside: www.home.no/oeindergaard hvor jeg legger ut alle mine artikler, foredrag og leserinnlegg.)

 

    Hva som gjelder mitt syn på kirkens syndsbekjennelse, holder jeg fortsatt fast på den kritikken som jeg har kommet med mot den. Den er altfor snever og svartsynt og tar ikke hensyn til to forhold, og det er at:

 

a)    Den, som er i Kristus, er en ny skapning, som ikke har synd.

b)    Jesus er død for all verdens synd- også for den synden som befinner seg i en kristens kjød.

    Vi skal ikke grave oss ned i synden, men vi skal grave oss ned i nåden. Vi er ikke under loven, men vi er under nåden.

 

   Det er riktig som Seglem sier, at jeg har skrevet mange bøker om Israel og Midt-Østen (17 i tallet), men at jeg har profetert galt om Israel, kan jeg ikke innse. Jeg vil derfor spørre Seglem hva jeg har profetert galt? En kan ikke bare komme med en påstand uten å dokumentere den.

   I tillegg til dette pleier jeg ikke å profetere. Den, som holder seg til Guds ord og det profetiske ordet, behøver ikke å profetere. (Det er mulig at Seglem setter likhetstegn mellom det å profetere og det å skrive om det profetiske ordet. Det får han selv gjøre greie for.) (Se artikkelen: ”Å kjenne Guds vilje.”)

   Hva som gjelder en riktig forståelse av det profetiske ordet, ser vi alle stykkevis og profeterer stykkevis. (1.Kor.13,12.) Det, at man kan ta feil på noen områder i det profetiske ordet, kan derfor være normalt. Det er først i ettertid at vi kan se, hvordan det profetiske ordet skulle være forstått fullt ut.

 

   Seglem antyder at undertegnede er en falsk profet, og at Gud ikke har sendt meg. Når han påstår noe sånt, så går han langt ut over den myndigheten som han har. Det er Gud som skal bedømme det. Det å være uenig i en ting eller i et forhold, betyr ikke at en ikke er sendt av Gud. Alle som har en nådegave, en oppgave eller et embete, er sendt av Gud, og så står det opp til vedkommende hvordan han har utført denne oppgaven. Dersom man har utført denne oppgaven på en god måte, skal en få nådelønn for det. Dersom man har utført denne oppgaven på en dårlig måte, skal en miste lønnen, men en skal bli frelst- dog således som gjennom ild. (1.Kor.3,8-15.)

 

   Jeg er videre enig med Seglem at det er viktig med debatt, slik at alle sidene ved en problemstilling kan komme fram. Vi må ikke være redd for debatt eller for å fremme ”kristne” problemstillinger i avisene. Vi har et ansvar både ovenfor kristenfolket og ovenfor de verdslige. Vi kan opplyse kristenfolket om det som er rett, og de verdslige må også ta stilling til det som vi skriver. Dersom de forkaster våre innlegg, har de ikke bare forkastet det som vi skriver, men de har også forkastet Ham som har sendt oss. Jeg har selv opplevd at et menneske er blitt frelst gjennom et avisinnlegg, som jeg hadde skrevet.

   Hva som gjelder kristenfolket, har mange av dem store problemer med å anerkjenne andre kristnes synspunkter. De baserer ikke dette nødvendigvis på Bibelens utsagn og innhold, men de baserer det på hva kirken, teologene, predikantene og de forskjellige misjonsorganisasjonene mener om de forskjellige læremessige forhold. Hvor har det blitt av det ”myndige lekfolket”? Har det i det hele tatt eksistert?

 

Tingvoll den 5-04-07 og den 2-06-07. Oskar Edin Indergaard.

 

 Back