Til dette utsagnet er det flere ting å si:

1. For det første må det gå an bruke andre ord i en teologisk debatt enn de som Bergslid her bruker. Dette er ingen god måte å debattere på. Dette er sterke ord som både angår min person og på mine teologiske vurderinger. De setter meg i et dårlig lys og gir uttrykk for at jeg er en hovmodig og luguber Bibel-gransker, som en må holde seg langt borte fra. Det er da bedre å debattere saken og ikke ta personen.

Det å ha divergerende oppfatninger på det teologiske området er vel ikke noe nytt i kirkehistorien. Det er ikke det samme som åndelig hovmod. I denne sammenhengen kan vi bruke enkle ord som "divergerende oppfatninger" eller "forskjellig syn". Så enkelt er dette.

Var det for eksempel åndelig hovmod da Martin Luther hadde andre oppfatninger enn pavekirken og brøt med den?

2. For det andre synes jeg at det er helt i orden at Bergslid forsvarer det som kirken og han selv står for. Det som han spesielt har reagert på er min vurdering om at det finnes TO EVANGELIER i N.T. og mitt negative syn på VANNDÅPEN.

Kirken ser ikke at det finnes to evangelier i N.T., for den han ikke noe syn for Guds planer med Israel og jødene. Allerede kirkefedrene på 300-tallet kom med de forferdeligste uttalelser om jødene. Selv om det er få i kirken i dag, som støtter disse utsagnene, så har kirken ingen gode teologiske vurderinger om Guds planer med Israel og jødene. Jødene kan ikke vente seg noen støtte fra kirken. Dersom kirken hadde støttet Israel, så hadde den støttet jødenes rett til å få et land i Midt-Østen- ikke bare ut fra historiske kjensgjerninger men også ut fra bibelsk profeti.

Når jeg hevder at det er to evangelier i N.T, så holder jeg naturligvis fast på det. Dette synet har jeg hatt i mange år, og det har jeg fått utviklet gjennom en rekke artikler, foredrag og 15 bøker. (Se min siste bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. som nettopp er ferdig. Jeg skriver mye om disse tingene der.)

Når jeg hevder at det er to evangelier i N.T., så har dette ikke noe med forsoningen å gjøre. Den er sentrum i begge evangeliene. Men det betyr at vi må lære oss å fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,14.)

Da Jesus kom første gangen, kom han ikke for å opprette kirken, men han kom for å opprette RIKET FOR ISRAEL. Dette er ikke det samme som kirken, men på grunn av at kirken ikke vil anerkjenne dette faktumet, så mener den at den er "det åndelige Israel". Dette kommer til uttrykk i erstatningsteologien og dens mange varianter. Det er dette som er "åndelig hovmod" og ikke at jeg forsøker å få fram det jødiske aspektet i N.T.

Apostlene til Jesus spurte Jesus hele tiden: "Herre! Gjenreiser du på den tid RIKET FOR ISRAEL?" (Ap.gj.1,6.)

I forbindelse med Jesu eskatologiske taler sa han blant annet:" Og dette EVANGELIUM OM RIKET skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme." (Mat.24,14.)

Dette er ikke det samme som evangeliet til eller om kirken, men det er evangeliet, som betyr "det glade budskapet", om at Gud ville opprette et Kongerike i Israel. Det er det jeg skriver om i mine artikler og bøker.

At disse to evangeliene har et delvis forskjellig teologisk innhold, bør ikke komme som noen overraskelse på noen. Evangeliet om Riket har en sterkere tilknytning til jødenes Lov (Torah) enn det evangeliet til kirken har.

Vi finner det teologiske grunnlaget for Riket i de 4 evangeliene, i den første halvdel av Ap.Gj. og i de jødiske brevene. Vi finner det teologiske grunnlaget for kirken i Paulus sine brever- så enkelt er dette.

Vi har ikke bare to evangelier i N.T. Vi har også ET TREDJE EVANGELIUM, og dette evangeliet er tilpasset hedningene som bare kjenner Gud som skaperen og ikke som forsoneren. Det er kalt "det evige evangelium". (Se Joh. Åp. 14,6-7.)

Det andre punktet som Bergslid er uenig med meg er mitt syn på vanndåpen. Det gjelder både barne- og voksendåpen. Han skrev: "Indergaard sier at vanndåpen ikke hører med til den "kristne menighets tidsperiode". Den er urettmessig tatt ut av det jødiske systemet og plassert inn i den kristne menighets tid. Vanndåpen er den største villfarelse i vår kirke." Dette er en uhyrlighet."

Det er vel ikke noe nytt at der er forskjellige syn på vanndåpen og dens betydning. Barnedåpens berettigelse eller ikke er ikke bare en teologisk vurdering. Den angår selve eksistensgrunnlaget for kirken. Uten barnedåpen blir det vanskelig å få nye medlemmer i kirken.

Bergslid nevner videre misjonsbefalingen i Mat.28 som bevis på at vanndåpen er sentral i kirkens lære. Når vi studerer nøyere denne misjonsbefalingen, så viser det seg den har ikke noe med kirkens misjonsoppdrag å gjøre. Jeg skal bare kort vise at dette er tilfellet i det jeg henviser til min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære., hvor jeg gjennomgår alt dette.

1. For det første er det ikke kirkens oppdrag å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. Det er jødene som har fått denne oppgaven. Vi skal være med på å ta ut medlemmene til den kristne forsamlingen, og det er ikke det samme som alle folkeslag.

2. For det andre kan vi ikke lære menneskene i vår tidsperiode å holde alt det som Jesus lærte. Dersom det var tilfellet, så ville vi være forpliktet på den jødiske Loven.

Det er viktig at vi leser det som står i en kontekst, når vi skal diskutere en sak, og ikke holde oss til tradisjonen eller det som andre har sagt og lært eller det som står i de forskjellige teologiske lærebøkene. Det er også viktig at vi tenker selv under Den Hellige Ånds ledelse og inspirasjon.

Videre hva som gjelder vanndåpen, så sluttet ikke bare Paulus med å døpe i vann fordi folk skulle si, at de var døpt til hans navn (1.Kor.1,15.), nei han sluttet å døpe med vann fordi han var utsendt- ikke for å døpe- men for "å FORKYNNE EVANGELIET, ikke med vise ord, for at KRISTI KORS IKKE SKULLE TAPE SIN KRAFT. " (1.Kor.1,17.)

Dette betyr at dersom Paulus la vekt på vanndåpen, da mistet evangeliet sin kraft. Han skrev videre om dette: "for jeg vil ikke vite noe iblant dere UTEN JESUS KRISTUS OG HAN KORSFESTET." (1.Kor.2,2.) Dette betyr at både vanndåpen og de andre jødiske skikkene ikke lenger er aktuelle i den kristne menighets tidsperiode. De var bare skygger som pekte fram mot Jesu forsoning. (Kol.2,17.)

Vi må ikke tro at hver gang vi kommer bort i ordet "dåp" i N.T., så gjelder det vanndåpen. Det er over 20 forskjellige dåp som er beskrevet i N.T. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: De forskjellige typer dåp.)

Paulus sa også at det bare var en dåp. (Ef.4,5.) Det er ikke vanskelig å se hvilken type dåp han siktet til. Det er ikke vanndåpen, men det er gjenfødelsens dåp. Det er bare den som gir frelse. Alt det andre som ligger rundt frelsen, har mindre betydning. Vi må ikke ta de uvesentlige tingene som for eksempel vanndåpen å gjøre dem til hovedsaken. Dersom en gjør det så snur en det hele hodet. Det er det kirken og teologene gjør i dette spørsmålet.

Det er HELT TYDELIG at kirken ikke har forstått store deler av Jesu og Paulus sin forkynnelse. Disse forkynnelsene skal ikke blandes sammen. Mens Jesus talte og Guds nåde og overholdelse og skjerpelse av Mose- Loven, så talte Paulus mye om Guds nåde og ikke noe om overholdelse av Mose-loven i frelses-spørsmål.

Berglslid skrev henimot slutten av sin artikkel: "Slik plikter vi å forkynne i menighetene, fordi det er vår kirkes lære og vårt salighets-anker. Om noen ikke forkynner og lærer slik, da fører de folk vil."

Dette angår blant annet synet på vanndåpen. Til dette er det bare å si:

1. Det er ikke vanndåpen som frelser et menneske, men det er troen som er en fri gave. (Ef.2,8-9.)

2. Jeg ønsker ikke å føre menneskene vil. Jeg vil derimot rettlede både kirken, meg selv og andre mennesker til å vurdere Skriften på en rett måte.

Jeg vet at jeg ikke kan reformere kirken med hensyn til det som vi har diskutert ovenfor, men i og med at jeg har gitt uttrykk for mitt syn, så har jeg gitt kirken og andre en mulighet til å vurdere sin egen lære. Den som ikke ser alternativene, kan heller ikke se mulighetene.

Tingvoll den 7-12-04.