SVAR TIL ROLF G. HEITMANN
Den 6-3-07 skrev jeg et leserinnlegg i
Dagen. Det var en reaksjon på 2 utsagn i Den Norske Israelmisjonens
nye Prinsipperklæring.
General
I sitt svar til meg forklarer han og
fortolker det som ligger i de 2 utsagnene, som jeg kommenterte i mitt
leserinnlegg. Jeg må for sammenhengens skyld gjenta de to utsagnene og
kommentere dem nok en gang.
Det første utsagnet lyder: ”Det Nye
Testamente utvider perspektivet på løftene om landet i retning av den endelige
forløsning, knyttet til Guds rikets komme. I Rom.4,13 sier Paulus om Abraham at
han fikk det løftet, at han skulle bli arving til verden (jfr.Mat.5,5.)
Dette svarer til løftene om at det forløste gudsfolket skal oppleve det fellesskapet
med Gud på den nye jord (Åp.) Løftets land blir altså
omfattet til å omfatte hele det forløste skaperverket.”
Det er helt galt det som står her. Løftet om
landet er en ting, og løftet om den kommende verden er noe annet. Dette er to
forskjellige forhold. Løftet om landet er et løfte om et geografisk område i
Midtøsten, men løftet om ”den kommende verden” eller ”den kommende tidsalderen”
er et rabbinsk uttrykk for ”Riket for Israel” eller ”1000 års-riket”.
Dette begrepet er ikke et uttrykk for ”den nye himmelen og den nye jorden”. Vet
ikke Heitmann det?
Teologene har ikke bare underslått og sådd
tvil om hvorvidt opprettelsen av staten Israel i 1948 er en oppfyllelse av det
løftet som Gud har gitt jødene om et geografisk område i Midt-Østen, men de har
også fortolket bort den herlige tidsperioden som kommer i forlengelsen av opprettelsen
av staten Israel, og det er ”Riket for Israel”. Dette må vi kalle for
erstatningsteologi.
Teologene både i og utenom DIN regner ikke
med denne herlige tidsperioden i sine religiøse systemer. De går rett fra
kirkens tid og inn på ”den nye himmelen og den nye jorden”. Dette er galt. (Se
mine bøker om alt dette.)
Det andre usagnet lyder: ”Det universelle
perspektivet på landløftet gjør det problematisk å se opprettelsen av en jødisk
stat i 1948 som en direkte og endelig oppfyllelse av de bibelske løftene om
landet.”
Det burde ikke være mye tvil om at
opprettelsen av den jødiske staten i 1948 er et uttrykk for at det profetiske
ordet går i oppfyllelse. Det er ikke DEN ENDELIGE OPPFYLLELSEN, men det er en
DEL AV OPPFYLLELSEN. Israel er lovet et enda større område i Midt-Østen- fra Egyptens elv og like til Eufrat. (1.Mos.
15,18.)
Det utvidede landområdet har med ”1000 års-riket” å gjøre. Jesus skal ifølge det profetiske ordet
komme tilbake å styre hele verden ut ifra Israel og Jerusalem. Det blir i
Rikets tid. I og med at teologene ikke regner med denne tidsperioden, så
trekker de disse løftene inn i et diffust prinsipp som de kaller ”det universelle
perspektivet på landløftet”.
Heitmann hevder videre at dersom vi skal
skille ut løftet om landet fra de andre profetiske utsagnene, så fører dette
til et ”sorteringsproblem” og en ”reduksjonistisk teologi”. Dette er bare ord
som teologene bruker, for å tilsløre hele denne problemstillingen. Dersom de
hadde hatt et rett syn på løftet om landet som grunnlag for ”Riket for Israel”,
så hadde de ikke behøvd å bruke slike ord og uttrykk som tilslører det hele. Dette
er teologisk tåkeprat. Teologene har brakt det profetiske ordet i vanry med
slik tale. Det profetiske ordet er enkelt å forstå.
Dersom teologene i DIN hadde talt riktig og
forståelig om disse forholdene, så hadde de heller ikke behøvd å utrede slike
Prinsipperklæringer med jevne eller ujevne mellomrom. Da kunne de holdt fast på
det som Bibelen sier om disse tingene.
Grunnen til at disse Prinsipperkæringene
dukker opp er følgende: Teologene har et FORKLARINGSPROBLEM i forhold til både
det som står i Bibelen og i forhold til sine medlemmer, men i og med at de ikke
ønsker å komme inn i en rett teologisk forståelse av det profetiske ordet, så
blir disse erklæringene fortsatt diffuse og ikke riktige. De blir bare
halvsannheter, og det har aldri vært sannhet.
Ellers så var det flere forhold ved
Heitmanns artikkel, som jeg kunne ha hatt lyst til å kommentere, men for at
mitt leserinnlegg ikke skal bli for langt, må jeg avslutte her. Jeg håper at
jeg kan få anledning å komme tilbake til resten ved en senere anledning.
Tingvoll den 10-3-07