Oskar Edin Indergaard

Resume af bøger

RABBI EDWARD LEVI NYDLES UNDERVISNING OM JØDEDOMMEN.

I forbindelse av at jeg skal holde et foredrag og ha et seminar i Finland, Helsingfors i tiden 30-7-1-8, så har jeg måttet sette meg ekstra godt inn i hva jødedommen er. Tittelen på mitt foredrag er: Kjennskap til jødedom og bibelsk fortolkning. (Se Jødisk Seminar i Finland) på min internettside :www.home.no/oeindergaard.

De foredragene som blir holdt, skal senere gies ut i en bok, som er både på finsk og på engelsk. Den kan sannsynligvis bli solgt av meg.

I denne oversikten, som jeg sender ut til mine lesere, har jeg benyttet meg av rabbi Edward Levi Nydles undervisning. Denne oversikten er ikke liklydene med mitt foredrag, men jeg gir det til mine lesere, for at også de skal få en større forståelse av hva jødedommen går ut på. (www.bnaiavraham.net.)

Edward Levi Nydle er en messiansk jøde. Jeg er ikke bestandig enig i det som han gir uttrykk for, men til tross for det, så er det mye verdifullt i det som han skriver.

Han skiller ikke mellom den messianske menighets forkynnelse og den kristne menighets forkynnelse. Han bruker bare deler av Paulus, men han beskriver ikke den store friheten som vi hedningekristne har i forhold til Mose Torah. Han mener at det er en total enhet (hebr.echad) mellom jødene og de kristne, men det er det ikke. Paulus kom med hemmelighetene om den kristne menigheten.

Han hevder at vi hedningekristne må leve slik som jødene. Vi skal holde hele Torahen. Dette er ikke rette. Det ble vedtatt på apostelmøtet i år 49 at hedningene ikke skulle holde Mose Torah i vandringen som troende.

Jeg er også uenig i at han kaller oss hedningekristne for "eframitter". Denne tittelen er forbeholdt jødene. Efraim var den yngste sønnen til Moses, og tittelen står fror de 10 jødiske stammene.

Jeg setter mine kommentarer i parantes i gjennomgåelsen av Nydles undervisning.

Jeg poengterer nok en gang. Dette er ikke min undervisning, men det er Edward Levi Nydles undervisning.

Jeg vil også sette opp mitt foredrag på min internettside på et senere tidspunkt.

Del 1.

Rabbinerne lærer oss at hvert utdrag av Torahen har 70 fasetter. Det referer seg til antall medlemmer i Sanhedrin.
Det er 4 nivåer i Skriften, og de er: Peshat, Drosh, Remez og Sod.
Peshat representerer selve teksten.
Drosh representerer den læremessige og moralske del av teksten.
Remez representerer den hemmelige og allegoriske del av den.
Sod representerer den skjulte og esoteriske del av den.
Utgangspunktet er Peshat. En tekst mister aldri sin bokstavelige betydning.
Fortolkning betyr "Å FORENKLE", ikke å gjøre det vanskeligere.
En må kunne hebraisk for å forstå teksten fullt ut.
Peshat har flere lag.
Vi må tolke teksten ut fra den sammenhengen den står i.
Et problem i en tekst kan bli løst av en annen takst.
Utgangspunktet for tolkning må være den bokstavelige forståelsen av en tekst.
En må ikke unødig spirituallisere eller allegorisere en tekst.
Det er forskjell på det å si at dette betyr en bestemt sak og å si at dette kan tjene som en illustrasjon på et bestemt forhold.
Vi må holde fast på den opprinnelige betydningen i en tekst.
Den praktiske anvendelsen av en tekst hører med i Drosh- nivået. Det er her vi svikter når det gjelder gjennomføringen av et bestemt bud eller en bestemt læresetning i våre liv. (Vi kjenner budet, men greier ikke å gjennom føre det i eget liv. Dette kaller vi for forskjellen på liv og lære. (Egen kommentar.)
Vi må se på hvordan jødene forstod og forstår betydningen av en tekst.
De har ikke alt rett, men de har mye rett i sine fortolkninger. "Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gang er det i omskjærelsen (det betyr at de er Guds folk)? Meget i mange måter, først og fremst at Guds ord ble dem betrodd." (Rom.3,1-2.)
Når vi leser N.T. (Berit Shadashah), må vi gå tilbake til G.T. (Tanach), for å se hva de opprinnelige tankene betyr.
Den Hellige Ånd vil hjelpe oss i arbeidet med Bibelen. (Joh.15,26.)

Del 2.

Rabbi Simlai regnet ut at det er 613 bud i Torahen. Ordet "bud" er på hebraisk "mitzva". Flertall er "mitzvot".
Det er følgende typer bud:
Positive og negative.
Tidsbegrensede og ikke-tidsbegrensede.
Lette og seriøse (svært viktige) bud. Det "å gi tiende" er et lett bud. Det "å vise barmhjertighet" og "å elske sin neste" er et seriøst bud..
Forståelige og uforståelige bud.
Bud som angår Gud og nesten.
Bud som ikke er relatert til Torahen, slik som å vaske hendene før man spiser.
Vi skiller mellom:
Misphatim. Det er moralske og etiske lover.
Edot. Det er lover om fester og sabbater. De er vitner om Guds gjerninger.
Chukim. Det er lover som ikke synes å ha noen fornuftig forklaring.
Forfatteren mener at vi hedninger må holde alle typer lover i Torahen. (Det er jeg naturligvis uenig i.)
Når vi holder alle tre typene lover viser vi vår kjærlighet til Yhvh.

Del 3.

Vi må bli fornyet i våre sinn i forhold til våre jødiske røtter. "og skikk dere ikke lik med denne tidsalderen (hebr. Olam ha zeh) , men bli forvandlet ved fornyelse av deres sinn, så dere kan prøve hva som er Guds vilje, den gode og velbehagelige og fullkomne." (Rom.12,2.)
Vi må bruke ordene og uttrykkene i forhold til den hebraiske kultur, tidsaspektet og den sammenhengen de står i.
Vi kan ikke høre på de greske og de romerske filosofer og geistlighet for å forstå Skriften.
Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i retteferdighet." (2.Tim.3,15.)
"Nåde" er synonymt med "Torah". På hebraisk brukes det to ord for "nåde", og det er "chen" og "chesed". Det er på gresk "charis" og "eleos".
Det betyr aldri at en blir satt fri (frelst) på grunn av ufortjent gunst eller godhet. Den som får "nåde" fra Gud, er blitt vist gunst fra Gud i den betydningen at han sier til dem: "Du er verdifull for meg." "Men Noah fant nåde for Gud." (1.Mos.6,8.)
"Nåde" betyr UFORTJENT GUNST i form av nåde, medkjensle, kjærlighet eller barmhjertighet.
David Biven sier at når de kristne snakker om ordet "nåde", så er det nesten det samme som den hebraiske betydningen av ordet.
Etter de kristnes oppfatning utfører nåden det som barmhjertigheten skal gjøre.
Når Johannes 1,17-18 sier at Loven ble gitt gjennom Moses, og at nåden og sannheten ble realisert gjennom Jesus, så betyr det ikke at det ikke har vært nåde før. Det betyr at Jesus kom med Torahens skjønnhet, elskverdighet og sannheten.
Hebraisk er det beste språket å uttbre Guds tanker på, for det er et aktivt og følsomt språk.
Det har få abstrakte begreper.
Det er verbet som er i sentrum. Ofte begynner setningene med et verb og deretter kommer substantivet.
I jødedommen blir ikke forholdet til Gud uttrykt i ideer, men i forhold til aksjon og etterfølgelse av Torahen. Det er Gud og nesten som er viktig.
Hebraisk tanker ser på en manns indre. De ser på hjertet, innvoller, lever, nyre som senter for vilje, meninger, sinn, følelser og åndelig kraft.
"Å være hel" betyr at en er en "komplett sjel". En er "achad". Det betyr "å være en enhet", som ikke er delt.
Hebreerne er ikke redd for å vise følelser. De skåler gjerne med vin. Kirkens lære om total avhold fra vin er ikke bibelsk, men det er en asketisk gresk tanke.
Hebreerne deler ikke opp tilværelsen i det sekulære og det hellige. Alt skal være underlagt Yhvh.
Teologi er definert som "en reise på jorden", ikke som trosbekjennelser, ideologi eller teologi.
For en jøde er religion den veien som han har valgt, for å realisere sin frelse. Det er det samme som å gå sammen med Yhvh.
Jødedommen sier: "Gå inn igjennom den trange porten, for den port er vid og den vei er brei, som fører til fortapelsen, og mange er de som går gjennom den, for den port er trang, og de vei er smal, som fører til livet, og få er de som finner den." (Mat.7,13-14.)
Dette er det samme som "halakah". Det betyr "den måten man går på". "Halakah" er et veikart for hebreerne. Det er oversikt over hvordan man skal oppfylle de forskjellige bud i vandringen som troende. Det er selve læren.
Den hebraisk historien er lineær, varig og fremadskridende. Den tar sikte på et mål i fremtiden, og målet er Olam ha bah, som er Den kommende verden, hvor Messias vil styre som enehersker.
Den greske historieoppfattelsen er syklisk, hvor de samme begivenhetene gjentar seg.
Mens hebreerne tenker i LOGISKE BLOKKER, tenker vi vestlendinger i ideer som bygger på hverandre. Vi tenker i LOGISKE STEG.
Der vi vestlendinger synes at tankene kolliderer med hverandre på grunn av mangel på "logikk", der ser ikke hebreerne disse problemene.
Det forholdet at Gud er allmektig, bryter ikke med det forholdet at mennesket har en fri vilje. Dersom vi mener det, da begrenser vi Guds barmhjertighet og allmakt.
Rabbi Akiba har sagt: "Alt er underlagt forsynet, men til tross for det så har mennesket en fri vilje."
Hebreerne behøver ikke å vite alle ting, for da hadde de vært som Gud -allvitende.
Hebreerne ønsker heller "å kjenne sannheten" enn "å tenke sannheten".
Sannhet er å møte Gud gjennom å gjøre hans vilje mer enn å tenke hans tanker.
"Å vandre i sannheten" er viktigere enn "å analysere sannheten".

Del 4.

"Men dette er lignelsen: Seden er Guds ord." (Luk.8,11.)

"Torah" betyr ikke "lov", men det betyr "lære", "undervisning" eller "instruksjon."
Når Jesus underviste, så ville han fylle sine tilhører med sed fra Torahen som gjaldt Himlenes Rike (hebr.malkut ha shamayim).
Når seden er sådd inn i jødenes hjerter, så vil de etter hvert bære frukt for Guds rike.
Selv om seden ikke er større enn et sennepskorn, skal den vokse. Mat.13,31-32.)
Seden er Guds ord eller budene i Torahen.
Jo mer vi studerer Guds Torah, jo mer får vi av Guds visdom.
Både studiet av Torahen og etterlevelse av budene krever at vi går aktivt inn for dette, og at det blir inkorporert i våre liv.
Det er forskjell på grunnen til at et bud blir gitt og hensikten med det.
Vi skal ikke spørre hva som er grunnen til at et bud er gitt, men hva som er hensikten med budene.
Vi får ikke bestandig svar på hvorfor et bud er gitt, men vi må spørre etter hensikten med det.
Det er viktig at vi finner hensikten med budene i våre liv. Det gir mening i våre liv. Dersom vi ikke finner hensikten med budene, kan vi ikke nyte den freden og den velsignelsen som budene gir.
De paktene som Gud opprettet med jødene, fører til at Torahen blir opprettholdt.
Torahen opphever ikke de løftene som Abraham fikk av Gud. Torahen ble lagt til løftene. (Gal.3,16-21.)
Forskjellen på Guds Torah og hedningenes lover er at det er Gud som har gitt jødene deres Torah.
Når vi etterlever Torahen, kan vi stå imot synd i eget liv. (Paulus sa noe helt annet. Han sa at loven vekker synden.
Torahen er løsningen på verdens problemer.
Israel ble utvalgt for å være et forbilde for hele verden.
Ved etterlevelse av Torahen setter vi grenser i våre liv.
Vi må gå imot det som bryter ned Guds Torah.
Vi må studere Guds Torah- ut ifra teksten og ikke ut ifra våre subjektive vurderinger av den.
Bruk av symboler er viktige. Torahen er full av symboler. Hva som f.eks, gjelder bruken av tzit-tzit, så var duskene i gamme tid symboler på status eller til og med stamme-tilknytning.
Et symbol kan aldri bli forstått fullt ut, men det hjelper oss til å forstå innholdet i de forskjellige budene og trekke oss nærmere til Gud.
Vi kan ikke tolke en tekst på en slik måte at den er ukjent for jødene, for Torahen ble gitt til dem, men et symbol kan gi oss ny forståelse av en tekst.
Vi må også tolke symbolene i forhold til den tiden som de ble brukt i, og i forhold til sammenhengen i teksten.
Når vi forstår den rette meningen med symbolene, knytter dette oss nærmere til Gud. Det kan være symboler som tzit-tizt, tefilin, shofar, ofringer, omskjærelse, usyret brød og feiringen av sabbaten(e).
Jesus lærte at det som ble sådd i den gode jorden, er de som hørte Guds ord og forstod det. Det er den som bærer frukt.
Jesus forsto at Torah (Guds ord) var en slik sed (hebr.zerah), som skulle såees ut i Israel. Det var opp til mottagerens åndelige situasjon om han var i stand til å ta imot Jesu undervisning.
Seden er både Guds ord og den som forstår Guds ord.
Jesu mange lignelser var beregnet på den seden i Israel som kunne forstå Jesu undervisning. De utgjorde Bnai Malkut. Det er Himlenes Rikes forsamling.
Jesus sa: for dere er det gitt å vite Himlenes Rikes hemmeligheter, men for de andre er det ikke gitt.
Den seden som blir sådd, må vatnes og stelles før den kan bli innhøstet. Dette skjer ved bønn og etterfølgelse budene og Torahen.
Innhøstingen skal skje i endens tid ved at Bnai Malkut bli høstet inn i Guds rike.

Del 5.

"Jødene insisterer på en boktavelig tolkning av Torahen, som er basert på 13 lover, men vi vet at den åndelige fortolkning er mye høyere. "(Jerome.) (Dette sa Jerome for å diskriminere jødenes 13 regler for fortolkning av Bibelen.)

Et viktig spørsmål er: Hvordan oppfattet jødene det som Jesus sa?

2.) Det er et spørsmål om fortolkning (hermeneutics). Det kommer av det greske ordet "Hermes", som var den guden i gresk mytologi, som kom med "Guds ord" og fortolket det, og ordet "pneuma", som betyr "ånd". Ordet betyr "å sette opp regler for fortolkingen av Guds ord ved Ånden".

Fortolkning er å sette opp regler for forståelse av Skriften, slik at vi kan forstå det som er skrevet eller sagt.

3.) Jødene har bestandig vært enig i budene i Torahen. Det som de ikke har vært enig i, er hvilken betydning de skal legge i de enkelte bud.

4) Clement av Alexandria var den første som brøt de jødiske lovene for fortolkning. De kristne såg på den bokstavelige forståelsen av Guds ord som "jødisk" og begynte å åndeliggjøre Bibelens ord.

5.) De kristne begynte å lage dogmer, og enhver som ikke var enig i dogmene, ble dømt som kjettere.

For å oppnå dette, måtte de kristne omdefinere innholdet i en rekke jødiske ord. Slike ord er: Ordet, nåde, Messias, frelse og forsoning.
Satan har brukt dette til å skille den kristen kirken fra sine jødiske røtter. Han har også brukt dette til å skille de forskjellige kirkesamfunnene.
Jødene har ikke noen teologi, men de har regler for fortolkning, der ordene har sin faste betydning.
Det er profetordet som er basis for fortolkningen. De har en fast tydning og ikke en privat tydning. "idet dere første og fremst vet det at ikke noe profetord er gitt til egen (privat) tydning, for aldri er noe profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd. (hebr. Ruach ha Kodesh)" (2.Pet.1,20-21.)
Den Hellige Ånd og Skriften motsier aldri hverandre.
Grunnen til at kirken forkastet den jødiske fortolkningen, var at den var for "jødisk".
Den jødiske fortolkningen er delt i 4 regler, som blir kalt for prds eller PaRDeS, som betyr "hage", "frukthage" eller "Edens hage". (Det siste er også et navn på Den kommende verden.)
Det er mange i dag som forkaster kirkens tanker og dogmer og går tilbake til sine jødiske røtter.
Martin Luther var også- dessverre en jødehater.
Dersom de kristne går tilbake til de jødiske tankene om fortolkning, vil de få et møte med den jødiske Messias Jesus (Masiach-Yeshuah)
Der er 4 nivåer i fortolkningen av Guds ord, og de er:
Pashat, som uttrykker den enkle betydningen.
Remez, som uttrykker antydning eller den allegoriske siden ved Guds ord..
Drash, som er fortolkningens nivå.
Sod, som er den hemmelige eller den skjulte siden ved Guds ord.

17.) De 4 nivåene står ikke i motsetning til hverandre, men de utfyller hverandre.

18.) Markus evangelium representerer det første nivået. Lukas evangelium representerer det andre nivået. Matteus evangelium representerer det tredje nivået. Evangeliet etter Johannes representerer det fjerde nivået.

Johannes beskrev Jesu liv som Gud. Han fokuserte sin fortelling rundt 7 mirakler i Jesu liv. Nøkkelen til forståelsen av dette evangeliet finner vi i Joh.20,30-31, hvor det står: "Også mange andre tegn gjorde Jesus for sine disipler øyne, tegn som ikke er skrevet i denne bok, men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i ham."

Han presenterte Jesus som Guds sønn. Han beskrev Jesus som lyset og livet.

Johannes beskrev Jesu liv på en helt annen måte enn de andre evangelistene. Han gjorde ikke det minste forsøk på å skrive som de 3 første evangelistene.

19.) De 4 nivåene skal vise kontraster og flere betydninger av Guds ord. Slik er det også med de 4 evangeliene. De beskriver Jesu liv ut fra 4 forskjellige utgangspunkter.

20) Pashat nivået er for den enkle man. Det er den enkle forståelsen av en tekst. Den forteller den vanlige mann hva han skal gjøre for "å arve tidsalderlig liv".

Remez-nivået er det allegoriske nivået. Det gjelder de som har utdannelse i samfunnet. Dette nivået erstatter ikke det første nivået, men utfyller det.
Drash-nivået er parabolsk i sin natur. Den bygger på hele fortellingen og ikke på det enkelte ord og den enkelte setning. Den sammenligner åndelige forhold med forhold som hører dagliglivet til. Den begynner fortellingen med følgende uttrykksmåte: "Guds rike er å ligne med".
Sod- nivået er det hemmelige og skjulte nivået. Det er mer utenomjordisk og profetisk i sin natur. Det ser verden gjennom det overnaturlig i stedet for å se den overnaturlige verden gjennom det materielle.
Når vi ser de 4 evangeliene ut fra denne synsvinkelen, at de beskriver Jesu liv ut fra 4 forskjellige synsvinkler, så forstår vi også at det "synoptiske problemet" er en oppdiktet problemstilling, som står i motsetning til det hebraiske konseptet om de 4 nivåene i Guds ord. Det "synoptiske problemet" må avvises som et hedensk konsept, som ikke gir oss noen forklaring på hvordan de 3 første evangelistene har utvalgt stoffet til sine fortellinger. De har ikke brukt forskjellige kilder og bygger ikke på hverandre, men det er Den Hellige Ånd som har valgt ut stoffet for dem.
Enhver som er villig til å forkaste de greske reglene for fortolkning av Skriften, vil bli gitt en krone av Visdom, Forståelse og Kunnskap. Han vil oppdage at Den Hellige Ånd vil lede deg til hele sannheten, og sannheten vil sette deg i frihet.

Del 6.

"Men bli du (Timoteus) i det som du har lært. Og som du er blitt overbevist om, da du vet hvem du har lært det av, og da du fra barndommen av kjenner de hellige Skrifter (Tanach), som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Jesus Kristus." (2.Tim.3,14-15.)
Kirkefedrene tok ikke hensyn til det som stod i Tanach, når de utformet sin nye teologi.
De løsrev sin teologi fra den jødiske Torah og det jødiske oljetreet.
Kristendommen er blitt en blanding av greske og hebraiske tanker.
De greske tankene går ut på det er et skille mellom kropp og sjel. Frelsen går ut på at sjelen frigis fra kroppen.
Jødiske tankegnag er motsatt. Sjelen og kroppen hører sammen, og de skal begge få del i frelsen.
Jødene brukes begrepet "ecad" om dette. Det betyr "enhet", som ikke kan deles opp. Grekerne derimot brukte ordet "dualisme" om dette.
Disse tankene går tilbake til Platon.
Origenes og skolen i Akexandria gikk også inn for disse tankene.
Også en del av de jødiske lærde ble influert av det greske synet om dualismen.
Marcion (ca.150), som var gnostiker, lærte at begrep som lov og evangelium, vrede og nåde, gjerninger og tro, kjød og ånd, synd og rettferdighet, død og liv ikke kunne forenes.
Han kom derfor fram til at den Gud som var beskrevet i Tanach, var den strenge Gud, som ikke var den samme som den Gud som ble bekrevet i N.T.
Han mente at verden ble skap av en streng gud som han kalte for Demiurgen. Han var ikke det samme som den gode og milde Jesus, som er framstilt i N.T.
Marcion framholdt Paulus sine Skrifter som de rette på bekostning av de jødiske Skriftene, og mente at de kristne var fri fra Torahen.
Han var påvirket av Platons ideer om dualismen. Han forkastet det jødiske begrepet "echad".
Tanach ble underodnet Skriftene i N.T.
Jødene ser på Den nye pakt i Jesu blod som en fortsettelse av Den gamle pakt. (Jer.31,31-34.). Det er altså "ecahd" mellom disse to.
Jødene så på verden som et godt sted. Det var Gud som hadde skapt verden til bosted for menneskene. Her kunne de tjene Gud gjennom overholdelse av budene.
Gjennom overholdelsen av budene kunne menneskene utvikle og forbedre sin sjel. De skulle arbeide på sin frelse "med frykt og beven". (Filp.2,12.)
Jødene kunne ikke være enig i den greske dualismen om at det var bedre å være i himmelen enn å være på jorden. Det var på jorden at en skulle utvikle sin frelse.
Deres tanker var ikke fokusert på det framtidige livet, men på livet her og nå.
Abraham fikk det løftet at han skulle være arving til verden (gr.kosmos). (Rom.4,13.)
Løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. (Gal.3,16.)
De greske tankene om dualismen førte til gnostisisme eller asketisme. En skulle bli medlem i Guds rike enten ved hemmelig kunnskap eller ved å leve et liv i forsakelse.
Jesus bad heller ikke Gud om at han skulle ta disiplene ut av verden, men at han skulle bevare dem i verden. (Joh.17,15-17.)
Etter greske tanker ble også ekteskapet sett på som noe negativt. Katolikkene utviklet læren om sølibatet.
I Tanach blir ekteskapet sett på som noe positivt. Guds forhold til det jødiske folket ble beskrevet som et kjærlighetsforhold, som endte i ekteskapet. (Salomos Høysang.)
Jerome har sagt: "Den som elsker sin hustru for høyt, er avgudsdyrker."
Tanach sier at vi skal bli mange og oppfyll jorden. (1.Mos.1,28.)
(Himmelen skal heller ikke være de helliges evige hjem. Himmel og jord skal forenes på den nye jorden. (Ef.1,9-10.) Min kommentar.)
Jesus brydde seg om menneskene og hjalp dem på forskjellige måter. Han hadde fellesskap med syndere og dranker, mens han vendte seg bort fra mange av de "religiøse".
Mens grekerne delte opp mennesket i ånd, sjel og legeme, så jødene på dette som en enhet. (hebr "echad").
Grekerne mente at sjelen var den viktigste komponenten. Det var den som skulle frelses.
Jødene mente at ånden, som var selve livs-gnisten, skulle forene legemet og sjelen til en enhet etter døden. (Det var også dette som skjedde i forbindelse med Jesu død og oppstandelse.)
Hebreerne mente at sjelen ikke var en del av mennesket, men selve mennesket.
Også Paulus bad om at de troendes sjel, ånd og legeme må bli bevart fulkomne inntil Jesu gjenkomst. (1.Tess.5,23.)
"Men dersom hans Ånd som oppvakte Jesus fra de døde, bor i dere, da skal han som oppvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd som bor i dere." (Rom.8,11.) (Det er Ånden som oppvekker fra de døde.)
Sjelen er menneskets innerste personlighet. Det er selve livet. Det er Ånden som forener sjelen og legemet. Den endelige frelsen er at disse to blir forenet. Ånden er sleve hjelpemidlet.
Når Paulus sier at Torahen er åndelig, så er det på grunn av at Guds Ånd har blåst sitt liv inn i den. (2.Tim.3,16.)
Vi skal ikke velsigne tingene som Gud har skapt gode, men vi skal velsigne giveren, som er Gud.
"og når du eter og blir mett og lover din Gud for det gode land han har gitt deg." (5.Mos.8,10.)
Det hebraiske ordet for "å frelse" er "yasah". Det betyr ikke å bli frelst til himmelen, men det betyr "å bli frelst fra det onde", "å ha seier", "å være fri fra sorg".
Jesus forberedte sine disipler til den messianske tidsalderen, slik at den kunne komme for fullt.
For den vanlige kristne er troen noe som ligger på det intellektuelle planet. Uttrykket at "vi er frelst ved tro, av nåde" (Ef.2,8-9.) blir misforstått av de kristne.
Etter jødisk tankegang er tro (hebr. aman) det samme som "ha tillit til", "å tro på", "å støtte", "å gi næring til", "å gjøre sterk og fast". Det er ikke det samme som intellektuell tro. Den rettferdige lever av sin standhaftighet, urokkelighet. (Hab.2,4.)
Det hebraisk ordet for "tro" er "emunah", og det betyr "trofasthet", "tillit", "fasthet", "stabilitet", "støtte".
Paulus sier det samme i Rom.1,16-17, hvor det står: "Jeg skammer meg ikke ved evangeliet for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker, for i det åpenbares Guds rettferdighet fra tro og til tro, som skrevet er (i Tanach). Den rettferdige, ved tro (tillit) skal han leve."
"Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved Torahen, er åpenbart, for: Den rettferdige, ved tro (tillit til Gud) skal han leve." (Gal.3,11.)
Jesus sier det samme. "Men den som HOLDER UT inntil enden, den skal bli frelst. (Mat.24,13.) (Se også Mat.10.22.)
Jødene måtte ha "tro" for å stå fast og å være trofast inntil Jesu gjenkomst.
Det som jøden hadde i sitt hjerte (troen), måtte også komme til uttrykk i at han handlet på det. Han var sikker på at Gud ville møte ham i hverdagen og støtte ham. Tro var det samme som tillit.
De troende i Tanach handlet på grunnlag av at de hadde denne troen. Hebr.11. "tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting vi ikke ser." (Hebr.11,1.)
Jesus sa at hans disipler ikke skulle frykte for den dag i morgen, for han ville gi dem alle ting. (Mat.6,24-34.)
"men uten tro er det umulig å tekkes Gud, for den som treder fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Hebr.11,6.)
Tro er heller et uttrykk for tillit enn det er et uttrykk for tanken.
Det er ikke bare den enkelte som skal bli frelst, men hele Israel som et samfunn. De som blir frelst, utgjør en familie. (hebr.mishpachah).
Det er de som gjør Faderens vilje, som hører med til familien. (Mark.3,33-34.)
Troende hedninger hører også med til Guds familie. (Ef.2,19.)
Hedningene er koblet inn i jødenes løfter og pakter. (Ef.2,13.)
De troende hedningene blir også kalt for sønner og døtre. (2.Kor.6,18)
Som medlemmer i en familie skal vi gjøre gode gjerninger.
Jakobs brev er det mest jødiske av alle Skriftene i N.T. Det er en kommentar av Bergprekenen. En troende skal ikke bare tro. Han skal også handle på sin tro.
Tro og gjerninger er ikke motsetninger, men de utfyller hverandre.
"Mine barn. La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet." (1.Joh.3,18.)
"For likesom legemet er dødt uten ånd (uten livs-gnisten), så er og troen død uten gjenringer." (Jakob.2,26.)
Det messianske Israel er Kristi legeme. Vi er seden (familien) til Abraham. Vi er alle "echad" eller en familie. Alle som tror på Jesus, må være ett (gr.hen) (hebr.ecad). (Joh.17,18-26.) (Han mener at vi hedninger hører med til det messianske Israel.)
Abraham er far til alle som tror på Jesus. (Rom.4,11.)
"alle er dere jo Guds barn i troen på Kristus Jesus." (Gal.3,26.)
Når en lider, så lider alle. (I.Kor.12,26.)
Israels frelse er en frelse av hele nasjonen, ikke bare av enkeltindivider.

Del 7.

Den nye (fornyede) pakt i Jesu blod er ikke inngått med kirken, men med Israel.
Det er dermed bare en pakt.
Før Gud gav lovene, så gav han velsignelse. Han førte jødene ut fra Egypt før Torahen ble gitt.
Ingen ting av det som Israel gjør, kan forandre på Guds kjærlighet til Israel. Han tar folket tilbake etter at de har angret sine synder.
Jesus er selve Torahen. Han er selve hjørnesteinen, som Israel bygger sin frelse på.
Jesus kom for å forsone jødenes brudd på Torahen.
De 613 budene er forskjellige måter å knytte seg selv til Faderen.
Torahen kan gi hellighet til våre liv. (Dette er riktig i den messianske jødedommen, men Paulus sa at Torahen vekker synden i våre liv. (Rom.7,8.)
Torahen er hellig og god. (Rom.7,12.)
Torahen er åndelig. (Rom.7,14.)
Din Torah er sannhet. (Joh.17,17.)
Det var en katastrofe at kirken begynte å kalle Tanach for "den gamle pakt".
Paulus sa til Timoteus at hele Tanach var inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet. (2.Tim.3,16.)
Vi må kjenne til de hebraiske tankene i Tanach, for å forstå innholdet i N.T.
De gode nyhetene er ikke at vi fikk N.T., men at Jesus kom for å bortta synden. Det er den samme Gud i både Tanach og N.T.
Det å elske Gud og nesten er det sentrale budet både i Tanach og i N.T. (Jesus var den første som knyttet dem sammen til et bud. Min kommentar.)
Til og med deler av den messianske forsamlingen har et negative bildet på deler av jødedommen. (Han regner hedningene med til den messianske forsamlingen.)
Erstatnigsteologien går ut på at kirken har tatt Israels plass, at den er det nye Israel, og at Israel er forkastet av Gud.
Dette er roten til antisemmitismen.
Kirken begynte ikke på pinsefestens dag. (Det var et løfte til Israel som ble oppfylt på den dagen.)
Gjennom Abraham og Jesus er vi podet inn i jødedommen. (Gal.3,7 og 29.)
Omskjærelsen var paktstegnet mellom Israel og Gud. (Det er mulig at forfatteren mener at også vi kristne skal la oss omskjære. Det kommer ikke tydelig fram i leksjonen så langt.)
Tertullian introduserte læren om treenigheten. Han lærte at de syndene som ble begått før dåpen, var dødssynder. Han lærte at Jesus gav de kristne en ny lov, som var overordnet jødenes lov. Han mente at Torahens lover var falt bort. Han mente at omskjærelsen var falt bort, og at vi nå hadde den åndelige omskjærelsen.
De kristne glemmer at N.T. har flere bud enn Tanach. N.T. har 1050 bud, mens Tanach har 613. (Han skiller ikke mellom den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen.)
Når jødene holder Torahen, så gjør de det ikke for å bli frelst ved det, men de legger sine liv under Guds Torah og vilje.
Jesus var en jødisk rabbiner som brukte de rabbinske reglene for fortolkningen av Guds Torah, som er et uttrykk for Guds vilje.
Jesus var aldri i opposisjon til den muntlige loven. Det som han kritiserte var at den muntlige Loven ble ansett som overordnet den skrevne Torahen. (Jeg er uenig i dette.)
Paulus holdt også fedrenes skikker. (Ap.gj.28,17.)
Jesus godtok en del av den muntlige loven som ikke var forordnet i den skriftlige. Eksempler er at han deltok i Chanukka-festen, og at han brukte vin og 4 beger i påskefesten. Dette er ikke forordnet i Tanach.
Når Paulus skrev til sine menigheter, så bad ham dem om å holde de tradisjonene, som han hadde lært dem. (1.Kor.11,2 og 2.Tess. 2,15.) (Forfatteren mener at dette var den muntlige Torahen. Jeg tror ikke at det er riktig.)
Den første messianske menigheten levde etter Jesu regler om Torahen. Den levde innenfor jødedommen. De holdt seg ikke til Hillel eller Shammai men til Jesus.
Når hedningene ble med i de messianske menigheten, oppstod det problemer. De mente at de 613 budene var opphevet, at omskjærelsen, de jødiske festene og sabbaten var opphevet, for Jesus hadde "opphevet" Torahen.
En del av Den messianske bevegelsen har også sluttet med omskjærelse, påskefeiring, kosher mat, sabbatsfeiring og andre jødiske regler.
Når en holder budene, blir vår tro perfekt. (Forfatteren henviser til (Jakob 2,14 og 2,17.)
Forfatteren operer med begrepet "de to hus av Israel". Han kaller hedningene for "eframitter". Han mener at også "eframittene" skal holde de forordninger, som er beskrevet i Tanach. (Jeg er uenig i at han kaller hedningene for "eframitter" og at hedningene skal holde alle buden ei Torahen.)
Tanach er av den kristne kirken blitt kalt for "loven", mens N.T. er kalt for "Jesu evangelium", som er fullt av nåde.
Kirken har lært at etter Jesu død på korset, kom nådens tidsperiode.
Forfatteren mener at vi bør gå tilbake til Jesu og apostlenes undervisning.
Både Tanach og N.T. er inspirert av Gud.
N.T. har 1600 referanser til Tanach.
Tanach utgjør 80 prosent av Bibelen.
Vi må tilbake til de jødiske tankene for fortolkning og forståelse av Bibelen.
Vi må også forstå at jødedommen har utviklet seg. Vi må forstå de forskjellige utsagn mot den tiden som de ble uttalt i.
Jesus kom for å frelse de fortapte i Israel og samle dem inn i et nytt menneske, som var innenfor Israels borgerskap.
Josef Klausner har sagt at det er ingen ting- hverken i Jesu eller Paulus sin undervisning som vi ikke kan finne igjen enten i Tanach eller i de øvrige jødiske Skriftene.

Del 8.

Hillel var den første som skrev ned de 7 reglene for fortolkning av Bibelen. De var kjent fra før.
Det var to store Bibel-lærere på Jesu tid- Hillel og Shammai. Hillel tolket Tanach på en mildere måte enn Shamai. Hillels lære lå mer opp til det som Jesus lærte. Han er særlig kjent for sitt utsagn om nestekjærligheten: "Det som ikke du liker, det skal du ikke gjøre mot din neste. Det er hele Torahen."
Nestekjærligheten er et av de fundamentale begreper nåde i Tanach og i N.T.
Han ble senere leder for Sanhedrin. Han var bestefar til Gamaliel som var Paulus sin lærer. Denne ble også leder for Sanhedrin på et senere tidspunkt.
Tradisjonen sier at Gamaliel senere ble en kristen, men vi vet ikke dette sikkert.
Det er i alle fall klart at Gamaliel lærte Paulus om fariseismen og dens regler for fortolkning av Skriften. Det kommer tydelig fram i Paulus sine Skrifter.

Det første prinsippet er Kal Va Chomer. Dette prinsippet går ut på at man drar en konklusjon fra en mindre til en større sak. Når Gud eller mennesker utfører en bestemt handling i en situasjon, kan de gjøre noe mye større i en annen situasjon.

Dette prinsippet kommer fram i uttrykket: "Hvor meget mer". (Se for eksempel Ester 9,12 og Ordspråkene 11,31.)

Dette prinsippet kommer også til uttrykk i Matteus 5,8-9. Her er det ikke snakk om at en skal rive ut sitt øye og hugge av sin fot, men det betyr at en må passe på at ikke en MINDRE SYND fører til at man ikke får del i frelsen.

Det andre prinsippet er Gezarah Shavah. Dette prinsippet går ut på at en analyserer de forskjellige uttrykk i en setning og den indre sammenhengen som der er mellom dem. (Se Romerne 4,1-5.)

En kan også sammenligne to setninger og finne ut den indre sammenhengen som det er mellom dem. Sammenlign Her.7,11 med 1.Mos.2,2. Kvilen blir dermed på 1000 år.

Det tredje prinsippet er Binyan Av Mikatuv Ecad. Dette prinsippet går ut på at man samler opp setninger, ord og uttrykk som er beslektet med hverandre, opp i grupper eller familier. Slike ord er "klippe", "stein", "brød", Vin", "forløsning", "profeten" og "blod".

Det som står i Hebreerne 9,11-22, bygger på en rekke utsagn fra Tanach om blodet.

Det fjerde prinsippet heter Binyan Av Mishnei Ketuvim. Dette prinsippet går ut på at man danner en generell konklusjon ut ifra to tekster eller deler av en tekst. En kan f.eks sammenligne Hebreerne 1,5 med Salme 2,7. Det er dermed slått fast at Messias er Guds sønn.

Det femte prinsippet heter Kelal Uferat Uferat Ukelal. Dette prinsippet går ut på at man går fra et generelt utsagn i en setning og utdyper det med det som står i en annen setning. Man går fra det generelle til det særegne. Når en sammenligner det som står i 1.Mos.1,27 med det som står i 1.Mos.2,7, finner vi ut at Gud ikke bare skapte mennesket, men også hvordan det skjedde.

Det sjette prinsippet heter Kayotse Bo Mimekom Akahr. Dette prinsippet går ut på at to setninger som synes å motsi hverandre, blir løst av en tredje setning. Det som står i 2.Mos.25,22 og 3.Mos.1,1, blir løst av det som står i 4.Mos.7,8.

Det som står i Romerne 1,17 og det som står i Romerne 3,10, blir løst av det som står i Romerne 4,3.

Det sjuende prinsippet heter Davar Ha Lamed Me Inyano. Dette prinsippet går ganske enkelt ut på at man drar praktiske og åndelige konklusjoner av en tekst.

Når Paulus stilte spørsmålet: "Hva skal vi da si til dette?" i Romerne 9,30-32, så benyttet han seg av dette prinsippet.

Disse 7 prinsippene for fortolkning ble både brukt av Jesus og av Paulus. Vi kan ikke rive Skriften ut av sin sammenheng. Vi må også bruke disse reglene i vår tolkning av Bibelen.

Del 9.

Den jødiske fortolkningen av Tanach er bygd på 3 generelle prinsipper, og det er:

A) Logikk.

B) Analogi som er likhet.

C) Sammenligning.

Når vi skal fortolke Skriften, må vi bruke disse prinsippene. Vi kan ikke bare benytte oss av en gresk tankegang, for da forstår vi ikke innholdet i tekstene.
Når Paulus ber oss om "å rettelig lære Gud ord (Torah)" (2.Tim.2,15.), så er det dette han tenkte på.
Mens Hillel satte opp 7 regler for fortolkningen av Skriften, satte rabbi Ishmael B. Elisha opp 13 regler.
Hans regler var mer logiske enn de reglene som Hillel satte opp. Han mente at reglene for fortolkning skulle bygges på den ENKLE (hebr.peshat) og BOKSTAVELIGE forståelsen av ordene, for Torahen skulle forståes bokstavelig.
Han var ikke enig i det som rabbi Akiba lærte, at til og med den enkelte bokstav i teksten kunne ha sin mening i forståelsen av Torahen.
De 4 første reglene var lik med Hillels regler.
Jeg vil ikke sette opp de øvrige av Ishmaels regler. Vi får nøye oss med de 7 reglene som Hillel satte opp.

Del 11.

Jesus er den sentrale pilaren i Livets Tre. Han gir visdom og forståelse til den troende.
Verbet "å kjenne" er på hebraisk "yada". Det betyr "å ha et intimt kjennskap til" og "å ha et personlig forhold til". Slik er det ikke i den greske tankegangen. Der betyr dette verbet "å ha intellektuelle kunnskaper om".
"Forstå det jeg sier, for Herren skal gi deg forstand på alt." (2.Tim.2,7.)
"Å kjenne Herren" er også "å utføre de ting som han ønsker". Det står i Guds Torah. Det er å leve etter de reglene som han har satt opp for livet. Det gjelder forholdet til Gud og nesten.
"Den som sier at han kjenner meg og ikke gjør hans vilje, han er en løgner og sannheten er ikke i ham. (1.Joh.2,4.)
Rabbi Akiba diskuterte med andre rabbinere om hva som var størst- studium eller praktisering. Han sa: Studiet er størst, for det fører til praktisering."
Målet for kjennskap var for jødene å få kunnskap (hebr.daat) om Gud. Målet for grekerne var å kjenne (gr.gnosis) seg selv.
Guds-frykten er begynnelsen til visdom. (Ordspråkene 1,7.)
Grekernes utgangspunkt var mennesket. En skulle ut ifra seg selv forsøke å få kunnskaper om Gud.
Jødene måtte først gå om Gud for å få kunnskaper. Den som ikke er født på ny, kan ikke se Guds Rike. (Joh.3,3.)
Potagoras, som var en sofist, sa: "Målet for alle ting er mennesket."
Den som hadde utdannelse og kunnskaper, var best skikket til å forstå alle ting.
Den som hadde de beste argumentene, vant en debatt. (Dette kjenner vi godt til fra vår tenkemåte.)
Et viktig spørsmål for grekerne var hvordan de skulle oppnå "dyd"- det som var rett. De stilte det som var fast i universet, naturen (gr.physis), opp mot det som forandret seg, skikker og lover (gr.nomos).
Problemstillinger kunne være: Eksisterer gudene (naturen), eller er de skapt ved menneskets tanker (nomos)?
Var det i det hele tatt noe som var fast?
Sokrates mente at mennesket ikke forstod noe som helst. Han stilte spørsmål til menneskene. Når de ikke kunne svare fornuftig på hans mange spørsmål, så hadde han åpenbart at de ikke visste noe som helst.
(Som vi vet stilte han også spørsmål med statens guder.)
Platon som kom etter Sokrates, mente at menneskene bare delvis kunne forstå verden, for de hadde ikke kunnskaper til å forstå den. Han mente at verden var basert på selve ideen om den virkelige tingen. Selve tingen fantes i himmelen. Det som var på jorden var et svakt gjenskinn av det som var i himmelen.
Aristoteles inntok et lignende syn. Han mente at noe var fast i tilværelsen, for eksempel matematikken, mens andre ting som etikk og politikk forandret seg hele tiden.
Dette var problemstillinger som de første kristne tenkerne tok opp i sine systemer.
I den jødiske tankegangen var det som Herren hadde bestemt, det som var rett. Av den grunn så levde jødene også atskilt fra den tankeverden som grekerne og romere levde i.
For jødene var det viktig å studere og underkaste seg Torah.
Jødene opprettet skoler for barna, hvor de lærte om Torahen. Den første boken som barna lærte, var 2.Mosebok, for den var et spesielt uttrykk for Guds vilje.
Ved de forskjellige festene ble også Torahen lest opp for folket, og folket skulle følge Torahens regler.
I tillegg til dette ble det lagt vekt på den jødiske historien, for Gud handlet gjennom og i den.
Gamaliel har sagt: "Skaff deg en lærer."
Studiet av Torah skulle føre til to ting. a) kunnskaper om Torahen. b) praktisering av Torahen.
Ved siden av studiet av Torah, var det også viktig å lære guttene opp slik at de fikk et yrke.
Den greske læreren forsøkte å utvikle studentes intellekt. Han skulle tilegne seg kunnskaper og være flink til å argumentere. Den som hadde vunnet diskusjonen, fikk rett.
Det greske konseptet av kunnskaper var å kjenne til mange ting. Det var å vite facts.
Platon lærte at det var bare de mest intelligente som skulle få skolegang og styre staten.
For jødene var ikke vanlig arbeid underordnet. Alle måtte ha et håndverk- også rabbinerne. Hele folket skulle lære Guds Torah. En skulle begynne med barna.
Jesus gikk omkring som en vandrende rabbi. Han lærte, underviste, gjorde godt og helbredet folket. (Mat.9,35-36.)
Tittelen "rabbi" betyr "min herre" eller "min store (mester)".
En hyrde (hebr.raah) skulle ikke bare undervise. Han skulle også forsyne sin menighet med mat. Dette gjaldt både åndelige mat (Joh.4,34) og vanlig mat (Joh.21,15-17.)
De forskjellige tjenester skal bygge opp Guds menighet. (Ef.4,11-12.)
En lærer skulle både gi kunnskaper og forståelse til sine elever.
Elevene skulle ikke bestandig forstå alle ting, men de skulle gi de rette svarene. De skulle også lære seg å stille de rette spørsmålene. Ofte ble et spørsmål svart med et annet spørsmål. Jesus brukte denne metoden. (Mark.11,29.)
Guds Torah skal ikke bare lære, men det skal også trenge inn i hele personligheten. Det skal kløve sjel, ånd, ledesmot, marg, og dømme hjertes tanker og råd. (Hebr.4,12.)
"Å lære" er på hebr. "lamad". En "lærer" er en "talmid", og elevene er "talmidim". "Talmud" betyr "lærting" eller "studier".
Elevene skulle føre videre lærerens undervisning. Uttrykket "i mitt navn" betyr at de skulle føre videre rabbinerens læresetninger, som om han selv var til stede. "Hittil har dere ikke bedt om noe I MITT NAVN (i henhold til Jesu lære), bed, og dere skal få, for at deres glede kan bli fullkommen." (Joh.16,24.)
Hedningene skal både leve som Israel og gjøre seg bruk av de hebraiske tankene og metodene for studiet av Bibelen. (Jeg er uenig i det første utsagnet.)
Det viktigste med studier er ikke intellektuell kunnskap, men gjerning. "Mine barn! La ikke noen forføre dere. Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom Han er rettferdig." (1.Joh.3,7.)

Del 12.

Det tok et år å skrive av de 5 Mosebøkene.
De hellige bøkene fantes bare i templet, i synagogene eller i de religiøse skolene. An den grunn måtte elevene gjenta det som læreren sa.
Det vanlige var at læreren las opp det som var skrevet.
Hva som gjelder Jesu liv og lære, så levde dette som en muntlig tradisjon i 20 år, før det ble krevet opp.
En bok ble sett på som en hjelp for minnet og ikke som en erstatning for å lære det utenatt.
Det var flere metoder for å lære innholdet i Bibelen utenatt. En tredjedel av Tanach var poesi. Dette gav seg uttrykk i parallellismen, hvor de samme tankene ble utrykt i ulike setninger.
En annen måte å lære på var at innholdet ble sunget sammen med instrumenter.
I tillegg til dette ble det brukt mange symboler og billedtale. Dette gjør at en lærer innholdet bedre.
Jødedømmen lærer at et av de første spørsmålene som menneskene får på dommens dag, er dette: Hadde du satt opp faste tider for læringen av Tanach?
Både synagogen og hjemmet skulle være senter for lærdom. Både rabbineren og husfaren skulle kjenne til Skriftene og lære andre.
En skulle studere på Skriften både dag og natt. (Salme 1.)
Det ble også brukt mange visuelle hjelpemidler. I forbindelse med påskefeiringen hadde man en rekke konkrete gjenstander, som skulle peke på de forskjellige hendelser som jødene hadde opplevd både i Egypt, på reisen fra Egypt og fra deres historie.
Jesus brukte også gjenstander fra det daglige livet i sine fortellinger.
En skulle ha ærefrykt for Torahen. Når det ble lest fra den, reiste folket seg, og i en prosesjon skulle den bæres først og folket skulle røre ved den.
Når en Torah-rull ble gammel, ble den begravd som et menneske.
Man skilte ikke mellom det sakrale og det verdslige. Alt skulle vært underlagt Gud. "Enten dere altså eter eller drikker, eller hva dere gjør, så gjør alt til Gud sære." (1.Kor.10,31.)
Talmud lærer at på samme måten som fiskene dør når de blir tatt ut av vannet, på samme måten dør også menneskene når de atskiller seg fra Guds ord. (Avodah Zara 3,b.)
"Å studere Guds Torah" er ikke en forberedelse til livet, men det er livet selv.

Tingvoll den 19-5-04. Oskar Edin Indergaard.