KIRKENS
SYNDBEKJENNELSE ER IKKE KORREKT. DEL 2
Jeg ser av avisa
Dagen av den 10-4 at Knut Lid har skrevet en artikkel: Rettferdiggjort synder.
I denne artikkelen utfordrer han undertegnede på en rekke punkter. Jeg ber
derfor om spalteplass, slik at jeg både kan imøtegå hans syn og svare på de
spørsmålene, som han stiller meg.
Mange vil sikkert være enig med deg i din
fremstilling av kirkens syndsbekjennelse. Jeg er HELT UENIG med deg. Innholdet
i kirkens syndsbekjennelse dekker på ingen måte den åndelige situasjonen som en
gjenfødt kristen BØR befinner seg i. Det forholdet at mange føler det slik, som
du fremstiller, tror jeg er riktig, men det behøver ikke å være rett av den
grunn.
La oss
repetere kirkens syndsbekjennelse slik at vi kan se, hva den går ut på.
”Hellige Gud. Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har
krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt
hjerte. For Jesus Kristi skyld ha langmodighet med
meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske eneste deg.”
Når vi ser på
innholdet i kirkens syndsbekjennelse, ser vi at den er en SAMMENBLANDING av det
som er rett og det som ikke er rett. Den er en sammenblanding av følgende tre
forhold, og det er:
a) Den blander
sammen det nye livet, som er perfekt, med det gamle livet, som ikke er perfekt.
b) Den blander
sammen vår stilling i Kristus, som er perfekt og med vår status som kristen,
som ikke er perfekt.
c) Den blander
sammen det åndelige innholdet i Paulus sine Skrifter med det åndelige innholdet
i de jødiske Skriftene. (Se mine bøker: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære og
Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus.)
Dersom jeg
skulle ha formet en syndsbekjennelse på grunnlag av den syndsbekjennelsen, som
kirken har, så ville den lyde: ”Hellige Gud. Himmelske Far. Takk for at du har
frelst meg ved din store nåde, og at jeg nå er en tilgitt synder, som ikke
lenger krenker deg med tanker, ord og gjerninger i det nye livet som jeg lever.
Takk for at din store forsoning dekker alle mine synder, og at jeg allerede her
og nå er satt inn i himmelen sammen Kristus og alle de troende, som hører med i
Jesu åndelige legeme. Takk for at frelsen er sikret for en som er i Jesus
Kristus. Den som en gang er satt inn i himmelen, kan aldri komme ut derifra.
Takk for at
vi som tror på deg både er RETTFERDIGGJORT, HELLIGGJORT og HERLIGGJORT.
(Rom.8,29-30.)
Takk også for at du på grunnlag av forsoningen
vil ta deg av den synden, som jeg fortsatt har i mitt kjød. Takk for at Den
Hellige Ånd skal ta seg av den, slik at den blir mindre dag for dag.
Takk for at
du på grunn av Jesu forsoning har langmodighet med meg og har tilgitt meg alle
mine synder- også de som er i mitt kjød. De har ikke innvirkning på frelsen,
men de telles med når nådelønnen skal utbetales. På grunnlag av din store
kjærlighet vil jeg frykte og elske deg alene.”
Dersom jeg
hadde fått bestemme, hadde det ikke blitt mye igjen av kirkens syndsbekjennelse,
som er en blanding av sannhet og usannhet. Jeg ville ha fylt den med takk og
glede over Jesu store forsoning, som er en fri gave, som vi får i troen på
Jesus.
Den
syndsbekjennelse, som kirken har, er bare DELVIS basert på en rett forståelse
av Guds ord, slik som det kommer til uttrykk i Paulus sine Skrifter. Det er han
som har gitt oss det åndelige fundamentet for den tidsperioden som vi lever i.
Han fikk det overgitt fra Jesus. Han kalte sitt evangelium for ”mitt
evangelium” eller ”mine veier i Kristus”. Det er Paulus sine Skrifter som
gjelder i dag.
Dersom vi
bygger opp vår kristendomsforståelse på de jødiske Skriftene, kommer vi aldri
til å forstå hva sann paulinsk lære går ut på. Vi blander da loven inn i den
frie nåden. Loven er tatt bort som indirekte frelsesvei i vår tidsperiode. Vi
er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)
Når vi
undersøker de jødiske Skriftene- også de som er
skrevet etter Golgata- ser vi at den jødiske loven
ikke er falt bort. Den utgjør en del av frelsesgrunnlaget.
Det er riktig
at vi må skille mellom vår stilling i Kristus og den statusen som vi har som
kristne. Det siste går på gode og mindre gode gjerninger i kristenlivet. I
kirkens syndsbekjennelse er dette byttet om, slik at vår status som kristne
blir det viktigste og vår stilling i Kristus blir mindre viktig.
Dersom vi
hadde forstått Paulus sin lære om forsoningen rett og overgitt våre liv og vårt
kjød til Den Hellige Ånd, så hadde vi også fått del i de åndelige erfaringene
som Paulus skrev om. Disse gjelder ikke bare for Paulus, men de gjelder for
alle som er kommet til en levende tro på Jesus. Vi hadde da fått se og erfare
hvor overfladisk og gal kirkens syndsbekjennelse er.
Paulus
behandlet noe av dette i Romerbrevet, kapittel 6. Jeg vil sitere en del av
disse herlige ordene. ”Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, for at
nåden kan bli større? Langt derifra! Vi
som er AVDØD FRA SYNDEN, hvorledes skulle vi ennå LEVE I DEN? Eller vet dere
ikke at alle vi som ble døpt (gjenfødelsen) til Kristus Jesus, ble døpt til
HANS DØD. ” (Rom.6,1-3.)
”for den som
ER DØD, ER RETTFERDIGGJORT FRA SYNDEN.” (Rom.5,7.)
”Således skal
dere akte dere DØDE FRA SYNDEN, men levende for Gud i Kristus Jesus.”
(Rom.7,11.)
”Men nå da
dere er FRIGJORT FRA SYNDEN og er trådt i Guds tjeneste, har dere deres frukt
til helliggjørelse og til utgang et evig liv.” (Rom.6,22.)
Ellers så stiller
du meg en del spørsmål i din artikkel. De skal jeg svare på i en ny artikkel.
Tingvoll den 11-4-04.