Oskar Edin Indergaard

Johannes første brev.

Av Oskar Edin Indergaard

Johannes første brev er skrevet til en messiansk menighet. Det kan enten være en menighet i Israel eller en menighet i diasporaen.
Mange har ment at brevet er skrevet på 80-tallet eller helt på slutten av 90- tallet, men det kan ikke være riktig, for da var nådetiden ute for jødene.
Det forholdet at brevet kan være skrevet på et tidligere tidspunkt, sees av følgende forhold: Det er den messianske forsamlingen som er I SENTRUM hele tiden. Pronomene "VI", "VÅR", "OSS" og "DERE" er ofte brukt i teksten. Disse ordene går på apostlene og de messianske jødene. "det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og dere, for at dere kan ha samfunn med oss, men vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus". (1,3.)
Brevet er skrevet til "MINE BARN", som er de messianske jødene. "Jeg skriver til dere, mine barn, fordi deres synder er dere forlatt for hans navns skyld (Guds rettferdighet.) " (1.Joh.2,12.) Det er ingen som bruker ordet "BUD" mer enn Johannes i sine Skrifter. Dette kan være brukt enten i entall eller flertall. Det angår da Jesu bud eller Jesu lære, som er det samme. Han sammenfattet Mose Torah til ca. 30 bud. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter.)
Ordet "NÅDE" er ikke brukt i dette brevet. Det kan også være ett bevis på at det er et tidlig brev. Etter som Paulus sin undervisning ble gjort kjent, så ble det satt et spesielt søkelys på dette ordet. Det kom mer i forgrunnen i forkynnelsen, og det oppstod en større forståelse for ordets innhold.
Nå må vi også være oppmerksom på det forholdet at i Rikets forkynnelse var det snakk om BETINGET NÅDE, mens i Paulus sin forkynnelse var nåden FRI. Det er ingen som har fortjent Guds nåde. Det er forskjell på betinget nåde og FORTJENT NÅDE.
Bruken av uttrykket "FRA BEGYNNELSEN" tyder også på at det er et tidlig brev. Johannes henviste her til den FØRSTE TIDEN, da ikke hemmeligheten med den kristne menighet var gjort kjent. "For dette er det budskap dere hørte fra begynnelsen at vi skal elske hverandre." (3,11.)
Vi vet at Johannes var en av "støttene" i den messianske forsamlingen. (Gal.2,9.) Hans oppdrag gikk ut på å formidle de messianske sannhetene om Riket for Israel, om Jesu forsoning og om den messianske jødedommen, som bestod både av KRAV og av NÅDE. "Mine barn. La ikke noen forføre dere. Den som GJØR RETTFERDIGHET, er RETTFERDIG, likesom han (Jesus) er rettferdig."
Dette utsagnet ligner meget på det som Peter sa i Kornelius sitt hus, da han gikk til hedningene etter en åpenbaring fra Gud. "men blant ethvert folkeslag tar han (Gud) imot dem som frykter ham og GJØR RETTFERDIGHET (holder loven)." (Ap.gj.10,35.)
Peter forkynte her den messianske jødedommen, og Konrnelius og hans hus ble medlemmer av den messianske menigheten. Den var også for de hedningene som ville innordne seg under den messianske læren. (Ap.gj.10.) (Se mitt resyme over Apostlenes Gjerninger)
Det som ble forkynt i Kornelius sitt hus var BETINGET NÅDE
Også Tanach regnet med den betingede nåden. "For du velsigner den rettferdige, Herre. Som et skjold dekker du ham med nåde." (Salme.5,13.)
"Herrens forbannelse er over de ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han. Spotterne spotter han (Gud), men de ydmyke gir han nåde." (Ords.3,33-34.)
1.Johannes brev angår endetiden like meget som brevet beskriver den daværende situasjonen for denne menigheten. Den åndelige situasjonen som var på Johannes sin tid i de messianske menighetene, skal bli akkurat DEN SAMME i endens tid. Det skal bli en STOR FORFØRELSE i Israel i endens tid. De jødiske lederne vil komme til å inngå en 7-årig pakt med Antikristen (Dan.9,27.) Dette er det STORE FRAFALLET, som Paulus beskriver i 2.Tess.2.
Hva som gjelder de 7 lille-asiatiske menighetene, som er beskrevet i Johannes Åpenbaring 2-3, så er dette ikke en beskrivelse av paulinske menigheter, men det er en beskrivelse av 7 messianske menigheter. Beskrivelsen angår den åndelige situasjonen for disse menighetene både på daværende tidspunkt og i endens tid.
Hva som gjaldt JESU KALL til jødene om at de måtte omvende seg, så var det "ENDETID" i Israel så lenge som kallet stod ved lag. Vi vet at kallet til frelse og opprettelse av Riket ble tatt bort i år 70 ved Jerusalems og templets ødeleggelse. "Mine barn. Dette er DEN SISTE TIME, og som dere har hørt at Antikristen kommer, så er det og NÅ mange antikrister. Derav skjønner vi at det er DEN SISTE TIME." (1.Joh.2,18.)
Ved siden av at brevet beskriver den åndelige situasjonen for en bestemt messiansk menighet, så er brevet også ET STERKT FORSVAR for Jesu guddom og Jesu forsoning. "På dette skal dere kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus (Messias), kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud, og dette er Antikristens ånd, som dere har hørt kommer, og den er allerede NÅ i verden." (1.Joh.4,2-3.)
Det kan være at Johannes her går til angrep på en tidlig form av gnostisismen, doketismen, som hevdet at den himmelske Kristus tok bolig i Jesus ved hans dåp, men at han forlot Jesu legeme før hans døde. På den måten var det ikke Messias som døde, men en vanlig person som het Jesus.

KAPITTEL 1.

"Det som var fra begynnelsen. Det som vi har HØRT. Det som vi har SETT med våre øyne. Det som vi SKUET og det som våre hender FØLTE PÅ- om LIVETS ORD, og LIVET (Jesus) ble åpenbart, og vi har sett det og forkynner dere livet, det tidsalderlige, som var HOS Faderen og ble åpenbart for oss." (v.1-2.)
Apostlene var øyenvitner til Jesu storhet. Den messianske menigheten kunne stole på det som apostlene fortalte dem. Dessuten hadde også de troende i den messianske forsamlingen fått Den Hellige Ånd, så de kunne selv bedømme denne saken. Den Hellige Ånd fører bestandig entydig tale. Det er ingen tvil eller rom for forskjellige fortolkninger av det som Den Hellige Ånd sier, når vi legger bort alle menneskelige systemer og fortolkningsprinsipper. De forskjellige utsagnene og løftene i Bibelen har ikke både et "ja" og et "nei". Det er bestandig samsvar i det som Gud taler. Det er hos teologen og Bibel-granskerne at det ikke er enighet. "for så mange som Guds løfter er, i ham (Jesus) har de sitt ja, derfor få de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss." (2.Kor.1,20.)
Dessuten vet vi at det er gammelt bibelsk prinsipp: At ved et eller to vitner, så står enhver sak fast, og her var det mange vitner.
Jesus er kalt både "LIVET" og "DET TIDSALDERLIGE" (LIVET). Teologene og Bibel-granskerne oversetter galt de greske ordene "aion" og "aionios". Disse ordene skal ikke oversettes med "evighet" eller "evig", med de skal oversettes med "tidsalder" og "det som hører med til tidsalderen". (Se mine bøker om dette.)
Den tidsalderen som det her er snakk om, er Rikets tidsalder. Det var den profetene i Tanach profeterte om og så fram til. Ved Jesu første komme var denne tidsalderen allerede kommet. Den hadde fått et BROHODE i Israel. Dette brohodet greide ikke jødene å holde fast på.
Da jødene som folk ikke ville ta imot tilbudet om dette Riket, så fikk vi etter hvert kirkens tid. Den er ikke beskrevet i Tanach og i de jødiske Skriftene. Det er Riket for Israel som er beskrevet der. (Se resymeet over Peters andre brev.)
"Hva som gjelder preposisjonen "PROS", som blir oversatt med "hos", så betyr den noe mye mer. Den betyr "åsyn til åsyn med" eller "likestilt med". Dette betyr at Faderen og Jesus er likestilt.

"Og dette skriver vi for at deres GLEDE kan være fullkommen." (v.4.)
Glede kan både være noe objektivt og noe subjektivt. Den objektive siden ved gleden ligger ved den sikkerhet som vi har om at vi er Guds barn i Jesu forsoning. Den subjektive siden ved gleden, er de gode følelsene som det gir å være et Guds barn. Vi vet at troen er "full visshet som det som håpes, overbevisning som ting som ikke sees." (Hebr.11,1.)
Bibelen oppfordrer oss til å være glade hele tiden, selv om de ytre omstendigheter kan synes å være mørke. "Gled dere i Herren alltid. Atter vil jeg si: Gled dere." (Fil.4,4.)
Dette forholdet er felles både for den messianske menigheten og den kristne forsamlingen.

3.) "men dersom vi VANDRER I LYSET (holder Jesu bud), likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (v.7.)
Den messianske læren kommer godt fram i dette verset. Ordet "DERSOM" gir uttrykk for at det er en BETINGELSE til stede for at dette kan skje, og den betingelsen var at den messianske forsamlingen måtte holde Jesu 30 bud eller Jesu lære. Dersom det skjedde, så ville Jesu blod rense den fra all synd. (Om Jesu 30 bud, se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter.)
Dette budskapet kommer tydelig fram i samtlige av de jødiske Skriftene i N.T. "Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg og har holdt min Faders bud, og blir i hans kjærlighet." (Joh.15,10.)
Dette budskapet kan vi ikke forkynne i dag. I dag er det nok å tro på Jesus for å bli frelst. Det er ikke stilt noen betingelser for å bli frelst.
"Ordet" "dersom" blir brukt 21 ganger i dette brevet.

Dersom vi BEKJENNER våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (v.9.)
Dette utsagnet hører også med til den messianske jødedommen. Her blir det stilt en betingelse for å få syndenes forlatelse, og det er at en måtte bekjenne sine synder. Slik er det ikke i dag. Nå er det nok at en tror på Jesu navn.
Nå står det riktignok i Romerbrevet 10,9-10 at en må både tro og bekjenne for å bli frelst. Det har vært diskutert om dette gjelder en som ønsker å komme til tro, eller om det gjelder en troende. Denne diskusjonen skal vi la ligge, men det som en må bekjenne i Romerbrevet 10,9-10 er helt ANDRE TING og FORHOLD enn det som en må bekjenne i 1.Joh.1,9. I det første tilfellet må en bekjenne at Jesus er Herre. I det andre er det sine synder en må bekjenne.
Dette er to forskjellige ting. Det er viktig at en leser det som står. Vi som hører med til den kristne forsamlingen, vi er allerede satt inn i himmelen (inn i de himmelsk tingene) (Ef.2,6.) Vi kan ikke gå fortapt uten at vi positivt vender oss fra Herren og begynner å leve i åpenbar synd.
I den messianske jødedommen måtte en ikke bare bekjenne sine synder for Gud, en skulle også bekjenne dem for hverandre. Dersom det skjedde skulle de som var syk, bli friske. "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og bed for hverandre, for at dere kan bli legt (helbredet). En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning." (Jak.5,16.)
I vår tid får vi alt dette av bare nåde.
Av dette ser vi at det blir satt STRENGERE KRAV til den messianske menigheten enn det blir gjort til den kristne menighet. I forkynnelsen blir det rotet mye med dette, og det skaper ikke glade og frigjorte kristne, men det skaper ulykkelige og frustrerte kristne. Som medlemmer av Kristi kropp er det av den største viktighet at vi ser vår EGENART. Den som ikke ser sin egen egenart, den ser heller ikke det som er spesielt for andre troende, som hører med til en annen frelsesforsamlingen.
I vårt forhold til Gud er vi i vår tid fullstendig fri i forhold til Jesu lære om krav. Det er ikke Guds bud som driver oss framover i kristenlivet, men det er Guds nåde. Gud spør oss ikke om å oppfylle de krav som han selv har avskaffet. Vi er sammen med Kristus død bort ifra lovens krav. Det er ikke bare Jesus som er lovens ende. Hver enkelt av oss som tror, er også lovens ende. Vi har alt det som Jesus har. Når Jesus byr på syndenes forlatelse i troen på ham, så stiller han ingen krav.
Et annet forhold er at vi ikke skal synde på nåden- enten for å prøve den eller for at den skal bli større. Den kan ikke bli større enn den allerede er.
Mens den kristne menighet har et HIMMELSK KALL, har den messianske forsamlingen et JORDISK KALL.
For jødene er ikke Loven eller Kristi lære opphevet, men den er oppfylt. Loven er derimot skjerpet i Jesu undervisning.
For den kristne menigheten er Loven eller Kristi lære både oppfylt og opphevet.
I akkurat dette ligger det en stor forskjell på de to menighetstypene.

2 kapittel

4.) "Mine barn. Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde (bryte Jesu bud), og om noen synder (bryter Jesu bud), da har vi en Talsmann hos (gr. "pros") Faderen; Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens (gr."kosmos"). (v.1-2.)
Det å synde var å bryte Jesu spesielle bud. Dersom noen brøt dem, og det kunne skje, så var det en Talsmann i himmelen, Jesus Kristus, som kunne gå i forbønn for de messianske jødene på forsoningens grunn, for å få rettet opp Guds-forholdet, slik at jødene kunne få begynne på nytt igjen.
I den messianske jødedommen skilte man mellom tre typer synd, og det var:
BEVISST SYND.
UBEVISST SYND og
DEN UTILGIVELIG SYND, som var at jødene ikke ville tro at Jesus var deres Messias.
I vår tid er det to som går i forbønn for oss innenfor Gud, og det er både Jesus og Den Hellige Ånd. (Rom.1,26 og 32.) Dette gjaldt også den messianske jødedommen.
At Jesus forsoning gjaldt jødene, var ikke noe nytt. De kunne på forsoningens grunn påberope seg frelse, helse og et godt liv. (Se Es.53.)
At forsoningen også gjaldt hedningene, var heller ikke noe nytt, men for få del i frelsen måtte de som hovedregel tilslutte seg jødedommen, eller når den tid kom den messianske jødedommen.
"Å forsone", betyr "å dekke over" eller "å kle noen med andre klær". Ett av de fineste bilde på forsoningen Tanach, ser vi etter at Adam og Eva falt i synd. Gud kledde dem i nye klær, som han selv hadde laget. Det er et bilde på Guds rettferdighetsdrakt. "Og Gud Herren gjorde kjortler av skinn (etter at et dyr hadde måtet bøte med livet) til Adam og hans hustru, og kledde dem med." (1.Mos.3,21.)
At det var frelse for menneskene også utenom jødedommen, er også åpenbart ut ifra Bibelen. Vi har millioner av hedninger som verken har hørt loven eller evangeliet. Skal disse da være fordømt til å gå fortapt? Svaret på dette er: Nei. "dem som med utholdenhet i GOD GJERNING søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han GI TIDSALDERLIG LIV (et liv i Riket for Israel)." (Rom.2,7.)
Slike mennesker kaller vi for "lengselsmennesker". De søker Gud etter de vitnesbyrd som de har i sin samvittighet, i skaperverket og i sine tanker. Gud skriver sin lov inn i slike menneskers samvittighet, slik at de føler og vet hva som er Guds vilje. De følger det "generelle kallet" (lat. "vokatio generalis".) (Se Romerbrevet kap. 2.)
I vår tidsperiode er jødene stort sett koblet ut fra samfunnet med Gud, for de ville ikke ta imot Jesus som deres Messias. Etter at Gud hadde handlet med både hedninger og jøder i frelseshistorien, så handler han nå med en NY TYPE mennesker, som han har kalt for "den kristne menighet", som er "hans legeme". I dag har Gud kanalisert sin frelse gjennom denne menigheten. Det er ikke frelse for de menneskene i verden, som kjenner til det kristne budskapet, uten det å komme til tro på Jesus og bli tilhørende Kristi legeme.
At det finnes mennesker i verden som kommer til tro på Gud gjennom det generelle kallet, kan vi ikke se bort ifra, men det er en annen sak.

"Og derved vet vi at vi kjenner ham: Om vi HOLDER HANS BUD." (v.3.)
Den som holdt Jesu bud, var garantert å få del i frelsen. Det var en forsikring som jødene hadde.

"Den som sier: Jeg kjenner ham og ikke holder hans BUD, han er en løgner og i ham er ikke sannheten, men den som holder hans ORD, i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt FULLKOMMEN (lovens fullkommenhet, som er det samme som menneskets rettferdighet.) På dette kjenner vi at vi er i ham." (v.4-5.)
Her kommer det tydelig fram at GUDS BUD ER DET SAMME SOM GUDS ORD. Det var de befalinger som Jesus gav jødene under sitt jordeliv. De som holdt dem, var garantert å få del i frelsen, som var et liv i Riket fro Israel.

"Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig til å vandre som han vandret." (v.6.) Jesus vandret i FULL LYDIGHET etter Faderens bud og befalinger. Jesus sa: "Hem kan overbevise meg om synd?" (Joh.8,46.)
Slik som Jesus vandret, slik måtte også de messianske jødene vandre.

"Dere elskede. Det er ikke noe nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud, som dere hadde fra begynnelse. Det GAMLE BUD er det ORD som dere har hørt. Og dog er det et nytt bud jeg skriver til dere, og det er sant i ham og i dere, for mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede." (v.7-8.)
Her er det de messianske jødenes forhold til sine medmennesker som blir behandlet. Dette budet er den ene delen av det dobbelte kjærlighetsbudet. Det dobbelte kjærlighetsbudet om at en skal elske Herren sin Gud av alt sitt hjerte, forstand og makt og sin neste som seg selv, er et gammelt bud. Vi finner det i følgende utviklingstrinn:
Vi har det allerede Tanach. (5.Mos.6,5 og 3.Mos.19,18.) Da var det skrevet på "steintavler". Det er på menneskenes kjødelige hjerter. Det kunne ikke fungere fullt.
Vi har det i Jesu første undervisning (Mark.12,30-31.) På den tid var det også fortsatt skrevet på "steintavler". Det er på menneskenes kjødelige hjerter.
Ved Den Hellige Ånds komme flyttet det dobbelte kjærlighetsbudet inn i jødenes hjerter. Det ble ved Jesu forsonergjerning og Den Hellige Ånds komme, gjort levende for dem, slik at de kunne forstå det på en riktig måte.
I vårt forhold til Gud så henviste ikke Paulus til budene, men han henviste til den nåden som vi har i Jesus Kristus. I forholdet til vår neste henviste han derimot til den delen av det dobbelte kjærlighetsbudet som angår våre medmennesker og vårt forhold til samfunnet.
Det dobbelte kjærlighetsbudet er summen av alle budene- både de som er nedskrevet, og de som ikke er nedskrevet. (Rom.13,8-10.)

"Den som sier at han er i lyset og som hater sin bror, han er ENNÅ I MØRKET. Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er intet anstøt i ham (han får ingen til å snuble ved sin oppførsel). Men den som hater sin bror, han er i mørkret og vandrer i mørket, og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øyne. "(v.9-11.)
Jesus lærte også at den som ikke var villig til å tilgi, den fikk ikke del i Guds tilgivelse og i Guds Rike. "For dersom dere forlater menneskene deres overtredelser, da skal deres himmelske Fader også forlate dere, men hvis dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, skal heller ikke deres Fader forlate dere." (Mat.6,14-15.)
Dette utrykker en BETINGELSE, som vi ikke finner igjen i Paulus sine Skrifter.

"Jeg skriver til dere, mine barn fordi deres synder er dere forlatt for hans navns skyld." (v.12.)
Her kommer Guds rettferdighet og Guds nåde til uttrykk. Det er ingen som kan bli frelst ved gjerninger, men Gud kan kanalisere sin frelse gjennom en ytre overholdelse av budene. Det som er typisk for Jesus, er at han GIR DET SOM HAN KREVER. Dette er tydelig både i den messianske læren og i den paulinske læren, og særlig tydelig kommer dette fram hos Paulus. Vi er frelst av nåde ved tro, ikke ved gjerninger, for at ingen skal kunne rose seg av sin frelse og den nåden som vi har i Jesus Kristus. (Ef.2,8-9.)
Det som er typisk hos Jesus er at han ELSKER MENNESKENE i den utstrekning at han gikk i døden for dem.
Dessuten ser han til hjertene og inn i menneskenes innerste lengsler og kommer dem i møte med sin frelse. Dette betyr ikke at han ser bort ifra sine krav til den messianske menigheten, men han ser best hvordan han skal møte ethvert menneske. Han ønsker å frelse alle mennesker, og all verdens synd er sonet. Det er bare å komme og ta imot den store gaven, som Gud rekker oss i Jesus Kristus.

"Jeg har skrevet til dere dere FEDRE, fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen. Jeg skriver til dere, dere Unge, fordi dere har seiret over den Onde. Jeg har skrevet til dere, dere BARN, fordi dere kjenner Faderen." (v.13.)
Denne tredelingen av jødene representerer HELE DEN JØDISKE NASJONEN. Det er ingen som er utelatt fra Guds frelse.
Johannes brukte også denne tredelingen av den jødiske nasjonen i sitt evangelium. Han brukte andre benevnelser på de samme tingene. Han brukte uttrykkene:
"Fø (passe på, vokte) mine LAM." "
"Vokt mine FÅR."
"Fø mine FÅR." (Johannes 21,15-18.)
Denne tredelingen av det jødiske folket er også et uttrykk for at det er Den Treenige Gud som er deres Gud. Han ville beskytte dem på alle måter og føre fram det profetiske ordet for sitt folk, slik som det kommer til uttrykk i de profetiske Skriftene.
I endens tid vil også Jerusalem få Den Treenige Guds stempel, i og med at byen skal bli delt i tre." Og den store by (Jerusalem) ble delt i tre deler, og folkenes byer falt, og Babylon den store ble iukommet for Gud, at den skulle få begeret med hans strenge vredes vin." (Joh.Åp.16,19.)
Denne tredeling av menneskene finner man ikke i Paulus sine Skrifter. Der er alle som tror på Jesus en ENHET i Kristus. Vi er lemmene, og han er hodet for menigheten.

9.) Jødene blir oppfordret til ikke å elske "det som er i verden." Det er slike ting som: " Kjødets og øynenes lyst og storaktighet i levnet (det kan være gal bruk av rikdommen.)" (v.15-16.)
Vi vet fra Matteus 19,16-30 at rikdommen kunne være en hindring for jødene til å få del i Guds rike, som er Riket for Israel.
Dette kravet blir ikke stilt i vår tid, for å få del i den kristne menighet. Det er bare TROEN som gjelder i dag.

"Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør GUDS VILJE (holder hans bud), blir i tidsalderen." (v.17.)
Tidsalderen er her Riket for Israel.

"Mine barn. Det er DEN SISTE TIME og som dere har hørt at ANTIKRISTEN kommer, så er det og nå kommet mange antikrister. Derav skjønner vi at det er den siste time. De er gått ut fra oss (fra den messianske forsamlingen), men de var ikke av oss, for hadde de vært av oss, hadde de blitt hos oss, men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss." (v.18-19.)
Tidsuttrykket "den siste time" betyr at endetiden stod for døren på denne tiden. Dersom jødene hadde tatt imot Jesus som sin Messias, hadde vi fått Jesu gjenkomst og opprettelsen av Riket for Israel på denne tid, men nå skjedde ikke det. Vi fikk kirkens tid, og Riket må vente til et senere tidspunkt.
Tidsuttrykket "den siste time" betyr derfor også at nådetiden for jødene ennå ikke var ute. Det var ennå mulighet for frelse for det jødiske folket.
Antikristen var like om hjørnet på denne tiden. Han ventet på å bli åpenbart. Før ham hadde det kommet mange antikrister. De som det her er snakk om, var gått ut av den messianske forsamlingen og beredte veien for Antikristen. De arbeidet for at det jødiske folket skulle fornekte Jesus og hengi seg til Antikrist. Dette er det STORE FRAFALLET som Bibelen taler om. (Se 2.Tess.2,2.)

" Og dere har salvelse av Den Hellige Ånd og vet alt." (v.20.)
Den som har Den Hellige Ånd som pant og innsegl, og som er interessert i Guds ord, den kjenner til mange åndelige sammenhenger. Det er bare Bibelen som kan gi oss korrekte opplysninger om de åndelige ting og det som ligger foran.

"Hvem er Løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus (Messias). Dette er Antikristen, den som nekter Faderen og Sønnen." (v.22.)
Det som ført og fremst kommer til å kjennetegne Antikristen er to forhold, og det er: Han kommer til benekte at Jesus er jødenes Messias. Han kommer derimot til å si at det er han selv som er det.
Han kommer til å benekte at der er en enhet mellom Faderen og Sønnen. Jesus sa: "Jeg og Faderen vi er ett." (Joh.10,30.)

"Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen har og Faderen." (v.23.)
Dette er et alvorlig ord, og det er særlig rettet til den jødiske nasjonen. De av jødene som fornekter Jesus, kan ikke regne med å få del i frelsen. Det er ingen annen vei for jødene enn veien gjennom Jesus for å bli frelst. Vi vet at det har vært en del diskusjon om dette. Man har skissert TO VEIER til frelse- en for den kristne forsamlingen og en annen vei for jødene gjennom løftene til Abraham.
Denne holdningen er blitt forsterket ved det som skjedde med jødene under siste verdenskrigen. Man har villet gi jødene en kompensasjon for dette, ved å antyde at de ikke behøver å gå veien om Jesus for å bli frelst. Bibelen derimot sier noe annet om dette. Det er den vi må holde oss til. Bibelen gir de riktige svar på alle teologiske spørsmål.

"Og dette er det løfte han lovet OSS: Det tidsalderlige livet." (v.25.)
Det tidsalderlige livet er det samme som et liv i tidsalderen, som er det samme som Riket for Israel. Det er et løfte som er gitt først og fremst til det jødiske folket.
Den kristne menighet derimot er ikke lovet et rike på jorden, men et rike i himmelen.

"Og nå, mine barn, BLI I HAM, for at vi, når han ÅPENBARES, kan ha frimodighet og ikke bli til skamme for ham ved hans komme." (v.28.)
Medlemmene i den messianske forsamlingen blir oppfordret til å fortsette med å tro på Jesus, for han skulle åpenbares om ikke lang tid. Dette viser også at endetiden var kommet for jødene. Det var endetiden for jødene så lenge som tilbudet om Jesu gjenkomst og opprettelsen av Riket stod ved lag. Da nådetiden tok slutt, var det ikke lenger endetid for jødene. Da var "hedningenes tider" kommet, og jødene gikk inn det STORE ÅNDELIGE MØRKRET, som nå har vart i snart 2000 år.
Endetiden for jødene betydde også FRELSENS TIDER.

"Dersom dere vet at han er rettferdige, så skjønner dere at hver den som gjør rettferdighet (holder Jesu bud), er født av ham. (v.29.)
Dette var selve BEVISET på om jødene var gjenfødt ved Den Hellige Ånd til Gud. Den som holdt Jesu bud og Jesu lære var sikre på at de tilhørte Gud.

Kapittel 3.

"Dere elskede. Nå er vi GUDS BARN, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han ÅPENBARES, skal vi bli ham LIKE (gr.homois), for vi skal se ham som han er. Og hver den som har dette håp til ham, han RENSER SEG SELV (ved å holde Jesus bud), likesom han (Jesus) er ren. Hver den som gjør SYND, han gjør og LOVBRUDD, og synden er lovbrudd (brudd på Jesu Torah.) (v.2-4.)
Det greske adjektivet "homois" betyr "lik av utseende og karakter". Når det står at den messianske forsamlingen skal bli LIK Jesus, så viser sammenhengen at den skal bli lik Jesus på den måten at den ikke lenger KAN SYNDE.
Den kristne forsamlingen skal derimot bli gjort LIKEDANNET med Jesus. Den skal smelte helt sammen med ham i ett legeme. "For dem som han forut kjente, dem har han også bestemt til å bli LIKEDANNET MED HANS SØNNS BILDE, for at han skulle være den førstefødte blant mange BRØDRE." (Rom.8,29.)

"Mine barn. La ikke noen forføre dere. Den som GJØR RETTFERDIGHET (holder Jesu Torah), han er RETTFERDIG, likesom han (Jesus) er rettferdig. (v.7.)
Det var stilt krav til den messianske forsamlingen om å holde Jesu bud, både som en forutsetning til å komme inn i Guds rike og bli bevart der. Når den messianske forsamlingen holdt Jesu bud, var den dermed sikker på at den hadde del i frelsen.
Slik er det ikke i vår tid. Nå er det troen på Jesus som frelser. I vårt Guds-forhold må vi ikke blande inn loven eller lovgjerninger. Gud handler ikke med oss i forhold til loven eller de 10 bud, men han handler med oss i forhold til NÅDEN. Den som ønsker ha et godt, frigjort og riktig Guds-forhold, må lære seg å se at det er Guds nåde som driver oss fremover til et bedre kristenliv og til en større forståelse av Guds karakter. Loven kan ikke greie dette.

"Hver den som er FØDT AV GUD, kan ikke synde (i sin nye natur), fordi hans sæd (Jesu natur) blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud." (v.9.)
Det er ikke her snakk om den synden som de messianske jødene gjorde i det naturlige- i kjødet, men det er snakk om det nye mennesket, som de fikk ved gjenfødelsen. Det kunne ikke synde, for det var HELE TIDEN "i Kristus", og i ham er det ikke synd.
Dette er felles både for den messianske læren og for den paulinske læren. Når vi er gjenfødt, kan ikke vårt nye menneske synde.
I 1.Johannes 2,1 står det: "Mine barn. Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige." (1.Joh.2,1.)
Her er det ikke snakk om det nye mennesket, som ikke kan synde, men det er snakk om det gamle mennesket, som både hadde BEVISSTE OG UBEVISSTE SYNDER. En del av disse syndene kunne også bli tatt bort ved det som vi kaller for helliggjørelsen.
I den messianske læren ble den som hadde bevisst synd og ikke ville omvende seg, straffet med det samme. Dette kommer til uttrykk i det som skjedde med Saffira og Ananias. (Se Ap.gj.5, 1-10.)
Vi må huske på at Jesu lære er læren for 1000 års-riket. Da det skal være et rettferdige styre i denne perioden, vil det også bli krevd en STØRRE RETTFERDIGHET.
På den andre siden må vi også huske på at Guds nåde er enorm stor også i denne perioden, slik som den har vært i alle tidshusholdningene. I 1000 års-riket skal den synder som blir fordømt, bli hundrede år, før han blir dømt for sin synd. (Se Es.65,20-21.)
Folk skal få god tid til å omvende seg i 1000 års-riket.
Vi må huske på at Jesu lære er det læremessige grunnlaget for 1000 års-riket. Den er ikke helt lik med den læren som vi har i den frie nådens tidsperiode.

"Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som HATER sin bror, er en manndraper, og dere vet at ingen manndraper har tidsalderlig liv blivende i seg. På dette kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss. Også vi er skyldige å sette livet til for brødrene." (v.14-16.)
Det å elske brødrene, var enda et bevis på at man var et Guds barn. Den som ikke elsket sin bror, ble likestilt med en manndraper.
I den messianske jødedommen var ett av budene følgende: Den som ikke tilgav sine medmennesker, fikk ikke del i Guds rike. (Mat.6,15.) "Å hate" er det samme som "ikke å tilgi".)
I vår tid kan vi hate et menneske og likevel være et Guds barn. Det bør ikke være slik, men i vår tid er vi frelst av nåde. Vi holdes også oppe i vårt Guds-forhold i forhold til nåden og ikke i forhold til loven.

22.) "Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? Mine barn. La oss ikke elske med eller med tunge, men i gjerning og sannhet." (v.17-18.)
I den messianske jødedommen måtte en dele sine rikdommer med de fattige i Israel. Den som ikke gjorde det, fikk ikke del i Guds Rike.
I fortellingen om den unge rike mannen, som kom til Jesus og spurte hva han skulle gjøre for å få tidsalderlig liv, så sa Jesus blant annet at han måtte selge sine mange eiendommer og gi pengene til de fattige. (Mat.19,16-26.)
I den vanlige fortolkningen blir det sagt at han måtte selge det som han eide, fordi dette bandt ham til pengene og stengte Guds-forholdet.
Dette er ikke den helt riktige fortolkningen. Den riktige fortolkningen er at både i forhold til Mose Torah og i forhold til Jesu lære, så skulle en dele sine rikdommer med andre. En skulle låne ut sine penger til enhver jøde, som bad om det. "Og han løftet sine øyne på sine disipler og sa: Salig er dere FATTIGE, for Guds rike er deres." (Luk.6,20.)
"Selg det dere eier og gi almisse…" (Luk.12,33.)
"Således kan da ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt det han eier." (Luk.14,33.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5: Kapittel: Jesu forkynnelse.)
Slik er det ikke i vår tid. En behøver ikke å selge sine eiendommer, for å bli med i Guds rike. En skal derimot bruke sin tid og sine penger til å fremme Guds rike. "Byd dem som er rike i denne tidsalderen at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud som gir oss alle ting å nyte, at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne livet. (1.Tim.6,17-19.)

"for om enn VÅRT HJERTE FORDØMMER OSS, så er GUD STØRRE ENN VÅRT HJERTE og kjenner alle ting. Dere elskede. Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud." (v.20-21.)
Vi vet at i vårt hjerte der bor Den Hellige Ånd som frelsespant og veileder, men vi vet også at Den Hellige Ånd må dele plassen med vårt kjød, som også har tilhold i hjertet.
Det er ikke Den Hellige Ånd som anklager oss, men det er Satan gjennom vårt kjød. Dette kan føre til at våre følelser, som bor i vårt hjerte fordømmer oss. Dette gjør oss urolige. Vi skal gå til Den Hellige Ånd med slike urolige tanker og følelser. Han vil lett peke på det som er årsaken til dette og ta det bort.
Vårt hjerte kan ikke renses fult ut, for det har TO LEIEBOERE, og det er Den Hellige Ånd og kjødet. Kjødet kan ikke renses, men det skal korsfestes.
Samvittigheten derimot ble renset ved Jesu offer. Det greske ordet for "samvittighet", er "synedesis". Det betyr "det som en kan vite med seg selv" eller "medviter". Når en blir frelst, får en god sammvittighet ovenfor Gud. (Hebr. 9,14.)
Dette gjelder det indre menneske. Det ytre mennesket eller kjødet kan fortsatt ha dårlig samvittighet ovenfor Gud. Når man gjør synd, så blir Den Hellige Ånd såret, og vi får urolige tanker og følelser.
Men vi må også huske på at det er det indre og det åndelige som er HOVEDSAKEN her. Enhver troende er gått over fra døden og til livet og kommer ikke til dom. Det at vi har kjødet, er bare noe som vi dessverre må leve med. Gud har ikke ved Jesu forsoning tatt bort synden i våre liv, men han har gitt oss et nytt liv.
Dette er felles for de to menighetene.
Av den grunn står det også i 1.Pet.3,21 at "dåpen (gjenfødelsen) er en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse." Vanndåpen gir ingen god samvittighet, den gav bare en ytre renselse. Det går ikke an å bruke dette Skrift-ordet for å vise at vanndåpen gir en god samvittighet. Det er Jesu forsoning og gjenfødelsen som gir en god samvittighet.
Etter min vurdering hører ikke vanndåpen med til det paulinske systemet. Den forvirrer oss bare slik at vi ikke kan forstå den paulinske frelses-læren fullt ut.

"og det vi beder om det får vi av ham, for vi HOLDER HANS BUD, og gjør det som er ham til behag." (v.22.)
Den som holdt Jesus bud, som er det samme som Jesu Torah, den fikk det som han bad om. Dette hører med til den messianske jødedommen og ikke til den kristne menigheten.
Dette og lignende Skrift-ord har ført til stor frustrasjon blant mange kristne. De tror at de kan få alt det som de ber om. Da dette ikke skjer, blir de forvirret, men de hadde ikke behøvd å bli det, dersom de hadde fordelt Guds ord på en rett måte. (1.Kor.10,32.)
I mange tilfeller vet vi heller ikke hva vi skal be om, for vi vet ikke hva som er best for oss. I slike tilfeller får vi hjelp til å be av Den Hellige Ånd. "Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp, for vi VET IKKE HVA VI SKAL BEDE OM, men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, og han (Gud) som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er, for etter Guds vilje går han i forbønn for oss." (Rom.8,26-27.)

24.) "Og dette er HANS BUD at vi skal TRO PÅ hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre. Det er det bud han gav til oss." (v.23.)
Her kommer igjen det dobbelte kjærlighetsbudet til uttrykk. Det er bare ett bud i loven, og det er dette budet. De andre "budene" er bare KOMMENTARER til dette ene budet.
"Den utilgivelige synden" som jødene gjorde, var at de ikke ville tro på Jesus som deres Messias. "De sa da til ham: Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning (den gjerning som Gud ønsker) at dere skal tro på den har utsendt." (Joh.6,28-29.)
Denne synden kunne det ikke bli gitt tilgivelse for. Dette gjelder også i dag for både jøder og hedninger, selv om de ytre omstendigheter ikke riktig er de samme.

Kapittel 4.

"Dere elskede. Tro ikke enhver ånd, men PRØV ÅNDENE, om de er av Gud, for mange falske profeter (antikrister) er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: Hver ånd som BEKJENNER at Jesus er Kristus (Messias) kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud, og dette er ANTIKRISTENS ÅND, som dere har hørt kommer, og den er allerede nå i verden." (v.1-3.)
Den messianske forsamlingen ble bedt om å prøve åndene- om de var fra Gud eller ikke. Det var to kjennetegn på Antikristens ånd, og det var:
Den bekjente ikke at Jesus var jødenes Messias.
Den bekjente ikke at jødenes Messias var kommet i kjød.
Det forholdet at Antikristens ånd allerede var i verden, kan bety to forhold, og det er: Antikristen som person kunne allerede være i verden på dette tidspunktet. Det kunne være keiser Nero, som Gud ville bruke som Antikrist. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 2, hvor jeg skriver mye om dette.)
Det kunne være at den ånd som skulle betjene Antikristen, allerede var i verden. Det er den ånd som Satan gir.

"De (de falske profetene) er av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører dem." (v.5.)
Verden hører ikke på det som de troende sier. Den hører på det som de falske profetene sier. Verden tar ikke mot vårt vitnesbyrd, for det er ukjent for den. Dette er felles både for den messianske menigheten og den paulinske menigheten.

" I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Dere elskede. Har Gud elsket oss slik, da er vi og skyldige å elske hverandre." (v.10-11.)
Her ligger begrunnelsen for at den messianske menigheten og alle jøder skulle elske Gud og hverandre. Det var på grunn av at Gud i sin store kjærlighet hadde sendt sin Sønn til soning for deres synder. Av den grunn KREVDE Gud at de skulle elske ham.
Dette gjelder også for den kristne menigheten.

På dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss AV SIN ÅND (nådegavene)." (v.13.)
Selve BEVISET på at medlemmene i den messianske forsamlingen hørte Gud til, var at medlemmene hadde Den Hellige Ånd og de nådegavene, som Ånden hadde delt ut til hver enkelt medlem i forsamlingen.
Nådegavene har ikke opphørt i vår tid, som en del forkynnere hevder. Vi har stort sette de samme nådegavene som den messianske forsamlingen hadde. Når det kan synes som en del av nådegavene har opphørt i vår tid, så skyldes det at Den Hellige Ånd i dag har en FRIERE STILLING i sin gjerning. (Se Jan Lillebys artikkel: "Nådegaver, tungetale og mirakler har ikke opphørt. på min hjemmeside.
I vår tid er ikke Den Hellige Ånd bundet til å gjøre det som vi ber om. I den messianske menighet var han bundet til det så sant som jødene hold sin del av kontrakten- holdt Jesu bud. "Og disse tegn SKAL FØLGE dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet." (Mark.16,17-18.)
Disse orden er sagt til den messianske menigheten. Vi skal ikke bruke Markus 16,15-18 i våre sammenhenger. Dette gjelder den praksisen som vi skal få i 1000 års-riket, og som fungerte på Jesu tid.

27.) "I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet (vi har ingen ting å frykte) på DOMMENS DAG, for likesom han er, så er og vi i denne verden." (v.17.)
Jødene kjente godt til at det før opprettelsen av Riket for Israel, skulle bli en dom- både for jøder og for hedninger. Dette er beskrevet i Matteus 25. Fra v.1-30 blir jødenes dom beskrevet. Fra v.32 og ut kapitlet blir dommen over hedningene beskrevet.
Det står følgende om de jødene som blir frelst: "Vel du gode og tro tjener. Du har vært tro over lite. Jeg vil sette deg over MEGET. Gå inn til din Herres GLEDE. (Det er det samme som Riket for Israel.)" (Mat. 25,21,)
Det står følgende om de hedninger som skal få del i Riket for Israel: "Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere min Faders velsignede. Arv det RIKE som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt." (Mat.25,34.)
Dette er ikke en beskrivelse av den dommen, som den kristne menigheten skal gjennom i himmelen. I denne dommen er frelsen sikret, men det er en vurdering av kristenlivet og bruken av nådegavene, som skal granskes. Den som har gjort en fin innsats i Guds rike, skal få stor nådelønn, og den som har gjort en mindre innsats, skal få mindre lønn. (1.Kor.3,11-15.)

"Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut, for FRYKT HAR STRAFFEN I SEG, men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærlighet. (v.18.)
Frykt har ingen ting med kristenlivet å gjøre. Det som skal kjennetegne kristenlivet er glede, fred og harmoni. Den som frykter, skal legge alle ting fram for Gud, og Den Hellige Ånd vil drive frykten ut. Vi vet at tro er full visshet om det som håpes og overbevisning om det som vi ikke ser. (Hebr.11,1.)
Når vi frykter, kan det ha sin årsak i at vi forsøker å skjule noe for Gud, men det går ikke, for han ser alle ting- både det som er skjult og det som er åpenbart.
Det er forskjell på det "å ha frykt" og det "å være redd for noe". Det siste skal vi heller ikke ha, men her kommer situasjonens art og menneskenes psyke inn. Vi er ikke alle like.

Kapittel 5.

"Hver den som TROR at Jesus er Kristus, han er født av Gud, og hver den som elsker Faderen, han elsker også den som er født av ham." (v.1.)
Det var ikke nok for jødene "å holde dette for sant" at Jesus var Messias, men de måtte også "tro" det. Som vi vet er troen en GAVE, som ikke kan komme fra oss selv, men det er Gud som gir den.

"På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker GUD og holder HANS BUD." (v.2.)
Når de messianske jødene elsket Gud og holdt Jesu undervisning, så var også dette et BEVIS på at de var Guds barn.

"For dette er kjærligheten til Gud at vi HOLDER HANS BUD, og hans bud er ikke TUNGE." (V.3.)
De 30 budene som Jesus gav jødene, var ikke tunge å holde, men de var derimot lett. Jesus sa følgende om dette: "Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere kvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal dere finne kvile for deres sjeler. For mitt ÅK er gavnlig, og min BYRDE er lett." (Mat.11,28-30.)
Det å leve etter Gud vilje, er ikke noen tung byrde. Det å leve under synden, er derimot en tung byrde.
Jakob kalte Jesu undervisning både for "FRIHETENS FULLKOMNE LOV" og "DEN KONGELIGE LOV". "Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører (en måtte holde budene), han skal være salig i sin gjerning." (Jakob.1,25.)
"Visselig, dersom dere oppfyller den kongelige lov (Det er jødenes konge Jesus, som har gitt den) etter Skriften (Tanach): Du skal elske din neste, da gjør dere vel." (Jakob 2,8.)
I den messianske jødedommen var det Jesus som var UNDERVISNINGSMINISTEREN. Dette ser vi også av Johannes Åpenbaring, hvor det står: "Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham (Jesus), for at han skulle vise sine vitner det som SNART SKAL SKJE…" (Joh.Åp.1,1.)
I den paulinske kristendommen er det Den Hellige Ånd som har dette vervet. " Men Ånden sier med tydelig ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen,…" (1.Tim.4,1.).

"For alt det som er født av Gud, seirer over verden, og dette er den seier som har seiret over verden, VÅR TRO." (v.4.)
I gjenfødelsen fikk de messianske jødene Den Hellige Ånd. Det er det samme som deres tro. Det er derfor deres tro som har seiret over verden i betydningen "det som er ondt i verden".

"Han er den som kom med VANN (det virkelige vannet) og BLOD (det virkelige blodet), Jesus Messias, ikke bare med vannet, men med vannet og blodet, og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannhet." (5,6.)
Jesus kom med to ting, og det var vannet og blodet. "Blodet" står for Jesu forsoning.
Det er flere tolkninger av hva "vannet" står for. Jeg skal nevne noen av dem.
Noen mener at det er Jesu dåp og Den Hellige Ånds vitnebyrd i den forbindelsen.
Andre mener at "vannet" står for Jesu rene liv".
Andre igjen mener at "vannet" er et bilde på Guds ord. (Joh. 15,3.)
Jeg mener at "vannet" er et bilde på jødenes YTRE FRELSE. Det symboliserer legemets ytre renselse, mens blodet symboliserer selve frelsen.
Både i jødedommen og i den messianske jødedommen hadde vannet en stor betydning. Nesten alle ytre ting ble renset med vann.
I jødedommen var det 4 viktige renselsesmidler og det var:
BLODET (Hebr.9,22).
VANNET.
ILDEN.
ASKEN AV DEN RØDE KVIGEN. (Hebr.9,13.)
Både i jødedommen og den messianske jødedommen var vanndåpen obligatorisk. Det er den ikke i inneværende periode. Vanndåpen hører IKKE MED TIL DET PAULINSKE SYSTEMET.
Da Jesus kom første gangen, kom han med det "vannet" som virkelig kunne gi jødene den ytre renselsen. "så la oss trede fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og TVETTET PÅ LEGEMET MED RENT VANN." (Hebr.10,22.)
I forbindelse med Jesu død rant det også ut blod og vann fra hans side. (Joh.19,34.) Dette var et stort bevis for jødene hvem Jesus egentlig var. Han var selve frelseren som renset dem helt igjennom.
I vår tidsperiode har vi ikke denne todelingen mellom "vannet" og "blodet". I vår tidsperiode er det nok det som Jesus gjorde for vår frelse. Vi må huske på at den messianske jødedommen hørte med til en annen tidsperiode enn vår tidsperiode.

"Og det er tre som vitner i himmelen Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd, og disse tre er ett. Og det er tre som vitner på jorden Ånden, vannet og blodet, og disse samstemmer (de har det samme vitnesbyrdet)." (v-7-8.)
Dette er mektige ord. I himmelen var (er) det tre som vitner, og det var (er) Den Treenige Gud.
På jorden- det vil si i den messianske menigheten- var det også tre som hadde et samstemmig vitnesbyrd, og det vitnesbyrdet gikk ut på at Jesus er jødenes Messias, som kom med frelsen for det jødiske folket. Den Hellige Ånd vitnet med ord, og "vannet" og "blodet" vitnet med sin eksistens.

"Tar vi imot menneskenes vitnesbyrd, da er Guds vitnesbyrd STØRRE, for dette er Guds vitnesbyrd at han har vitnet om sin Sønn." (v.9.)
Det vanlige i verden er at man tar imot menneskenes vitnebyrd, og forkaster Guds vitnesbyrd. Det burde ha vært omvendt, for verden ligger fortsatt i det onde, men Jesus har overvunnet verden.

"Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg. Den som ikke tror på Gud, har gjort ham til en LØGNER, for han har ikke trodd på det vitnesbyrd som Gud vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss TIDSALDERLIG LIV, og dette liv er HANS SØNN." (v.10-11.)
Det vitnesbyrdet som Gud hadde gitt jødene, er at de hadde et liv i TIDSALDEREN, som er Riket for Israel. Dette livet fikk de i troen på Jesus. Den som ikke ville tro det, hadde gjort Gud til en løgner.
Den kristne menighet har også et liv i Tidsalderen, men på en annen måte enn den messianske menigheten. Vi har et liv i himmelen, mens den messianske menigheten har et liv på jorden.

"Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet." (v.12.) Den som ikke kom til tro på Jesus, den hadde ikke del i det tidsalderlige livet, som var et liv i Riket for Israel. Så enkelt og greitt er det. Vi behøver ikke de store og lange diskusjonene om det er en annen vei til Gud for jødene. Bibelen sier at både jøder og hedninger må gå veien om Jesus. Den som går utenom Jesus, den går fortapt for Guds rike.

"Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi beder om noe ETTER HANS VILJE, da hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi så beder om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt om." (14.)
Dette verset angår den messianske forsamlingen og ikke den kristne forsamlingen. Det ble satt følgende krav i den messianske jødedommen, for at de troende jødene skulle får alt det som de bad om:
Det måtte være TO eller TRE som bad om det. På denne måten fikk man en sikkerhet for at det som en bad om, var etter Guds vilje. "Atter sier jeg dere: ALT det som to av dere på jorden (i Israel) blir enige om å bede om, det skal gis dem av min Fader i himmelen. For hvor TO eller TRE er samlet i MITT NAVN der er jeg MIDT I BLANT dem. "(Mat.18,19-20.)
De måtte be I JESU NAVN.
De måtte be ETTER GUDS VILJE.
De måtte HOLDE JESU 30 BUD.
De måtte GJØRE RETTFERDIGHET. Det betyr at de måtte holde Jesu 30 bud. Dette var en ytre rettferdighet, som vi kan kalle for "den etiske retteferdighet". "men blant ethvert folkeslag tar han (Gud) imot dem som frykter Gud og gjør rettferdighet." (Ap.gj.10,35.)
"Mine barn. La ikke noen forføre dere. Den som gjør rettferdighet, han er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig." (1.Joh.3,7.)
De måtte holde SANNHETEN, som var det samme som Jesu lære. (2.Joh.v.1.)
De måtte stride for den TRO som var overgitt til de hellige. (Jud.v.3.)
De måtte BE I TRO. "og alt det dere beder om med tro i deres bønn, det skal dere få." (Mat.21,22.)
"Er noen av dere syk, han kalle til deg menighetens eldste, og de skal bede over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og TROENS BØNN skal hjelpe (frelse) den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt." (Jak.5,14-15.)
De måtte BEKJENNE SINE SYNDER både ovenfor Gud og de medtroende. (Se 1.Joh.1,9 og Jakobs brev 5,16.)
Den som "bad ille", fikk ikke sine bønnebegjæringer oppfylt. "Dere beder og får ikke, for dere beder ille, for å øde det i deres lyster." (Jak.3,3.)

"Dersom noen ser sin bror gjøre en SYND som IKKE ER TIL DØDEN, da skal han bede, og han (Jesus) skal gi ham liv- jeg mener dem som IKKE SYNDER TIL DØDEN. Det er synd TIL DØDEN. Det er ikke om den jeg sier at han skal bede." (v.16.)
Den messianske jødedommen delte syndene inn i tre kategorier, og det var:
BEVISST SYND.
UBEVISST SYND og
"SYND TIL DØDEN".
De to første syndene har vi omtalt før, så det skal vi ikke gjenta her. "Synd til døden" var den synden at mange jøder ikke ville tro på Jesus som jødenes Messias. De ville heller forbli i jødedommen og forstod ikke at Gud ville "forandre" på det som han hadde gitt til fedrene og til Moses. "Og ingen (i betydningen "få") som har drukket gammel vin (den rabbinske jødedommen), har lyst på ny vin (Jesu lære) med det samme. Han sier: Den gamle er god." (Luk.5,39.)
Dette er det samme som "den "TIDSALDERLIGE SYND", som vi har omtalt tidligere. Det var ikke tilgivelse for denne synden, så det hadde ingen hensikt å be om det.
Dette er det samme som "BESPOTTELSE MOT DEN HELLIGE ÅND", som blir omtalt i Matteus evangelium. "Hver synd og bespottelse skal bli menneskene (jødene) forlatt, men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt." (Mat.13,31.)
Jesus kalte jødene på sin tid "en ond og utro generasjon". "En ond og utro generasjon krever tegn." (Mat.13,39.)
"Således skal det også gå denne onde generasjonen." (Mat.13,45.)
Dette betyr naturligvis ikke at en jøde ikke kunne komme tilbake i troen på Jesus, men det betyr at den jøden som fortsatte å leve i den rabbinske jødedommen og ikke ville omvende seg, for ham var det ikke tilgivelse å få- verken i denne tidsalderen eller i den kommende tidsalderen.
I endens tid vil den "UTILGIVELIGE SYND" være å tilbe Antikristen.

"Vi vet at den som er FØDT AV GUD, SYNDER IKKE, men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke." (v.18.)
Sammenhengen viser at den synd som er omtalt her, er den synden "til døden" som er omtalt i v. 16. De jødene som var født av Gud, de vandret også i Jesu lære. Det var en garanti for at Satan ikke kunne gjøre dem noen skade.

"Mine barn. Vokt dere for avgudene." (v.21.)
Johannes avsluttet sitt først brev på denne måten. Det var en formaning om å vokte seg for avgudene. Paulus derimot avsluttet alle sin brev med å peke på den store nåden, som de troende har i Jesu Kristus.
Av de jødiske brevene er det bare 2.Peters brev og Hebreerbrevet som blir avsluttet med å peke på nåden. Dette kan tyde på at disse brevene er skrevet på et senere tidspunkt enn Johannes første brev.
I og med at dette er et brev som angår endetiden, så var det maktpåliggende for Johannes å advare jødene mot avgudene. I endens tid skal det være mange avguder og falske profeter. I endens tid kommer det store slaget mellom Gud og Satan til å stå. Den som tar sin tilflukt til Sønnen, skal komme frelst gjennom trengselstiden.

forrige side