GUDS NÅDE.

 

  

 

 

Det som frelste menneskene i gammel-testamentlig tid, var Guds nåde og troen på Gud. Det var en gave fra Gud. Ved siden av nåden og troen måtte de ofre og holde de bud som Herren hadde bestemt for tidsperiodene. De som var frelst, var troende mennesker, men de var underlagt de ordningene som Gud hadde gitt dem. Ved Jesu forsoning kom, det en NY MENNESKETYPE. Det var det GJENFØDTE MENNESKET som hadde Guds Ånd inne i seg.

   Hva som gjelder Guds nåde, så er det noe som ligger helt utenfor menneskets rekkevidde. Det er noe som vi ikke kan greie å oppnå ved egne gjerninger. Det er heller ikke noe som vi har fortjent, men det er en gunst som Gud viser oss i sin kjærlighet. Den er uforskyldt.

   Når Gud gir oss sin nåde, så er det fordi menneskene søker ham. "Den som søker meg av HELE SITT HJERTE, skal finne meg. "Salige er de som tar vare på hans vitnesbyrd, og søker ham av hele sitt hjerte." (Sal.19,2.)

   "Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg, skal finne meg." (Salomos Ordspråk 8,17.)

   Hva Guds nåde er, kan belyses ved følgende to historier:

 

a)     Det var en soldat som skulle henrettes. Hans mor bad generalen om nåde for sin sønn. Generalen svarte: "Det har han ikke fortjent." Moren svarte: "Dersom min sønn har fortjent det, så var det ikke nåde." (Da var det på grunnlag av gjerninger.)

b)    Den franske offiseren Dreyfus ble anklaget for landsforederi på falskt grunnlag. Han ble dømt enda han var uskyldig. Han satt som fange på Djeveløya. En dag kom det beskjed om at han var benådet og var fri til å slippe ut av fengslet. Han sa at han ikke kunne ta imot nåde for noe som han ikke hadde gjort. Han ble sittende enda noen år til i fengslet- helt til det kom  beskjed fra Paris om at han var frifunnet fra anklagene om landsforederi. Da slapp han endelig fri fra fengslet.

        Disse to historiene forteller oss følgende ting om nåden:

 

a)     Den er noe som vi ikke fortjener.

b)    Vi behøver ikke å få nåde for noe som vi ikke har gjort, men ovenfor Gud er vi alle skyldige. Vi behøver alle Guds nåde.

 

Det er flere ord på hebraisk som dekker nådesbegrepet. De mest kjente av dem er:

 

a)     "Hesed". Det blir brukt ca. 250 ganger i G.T. Det blir oversatt med "ynde", "gunst" og "velvilje", "barmhjertighet", "godhet" og "miskunn". Det er den velvilje som en høyere person (Gud) viser en lavere person. Dette er det samme som den "ubetingede nåden".

   Dette ordet knyttes ofte til Guds pakter med menneskene. Menneskenes fromhet og oppfyllelse av lovene er bakgrunnen for den nåde som Gud viser dem. Dette kan vi kalle for "betinget nåde".

         Det er ingen som kan oppfylle Guds krav og Guds bud fullt ut, og derfor så blir Guds nåde i begge tilfellene noe som ligger utenom menneskene selv. Gud gir oss sin nåde på grunn av at han elsker menneskene og ikke vil at noen skal gå fortapt. Han gir oss sin nåde for SIN EGEN DEL. "Han vederkveger min sjel. Han fører meg på rettferdighets stier FOR SITT NAVNS SKYLD." (Salme 23,3.)

"Vær meg nådig, Gud, etter din miskunnhet, utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet." (Salme 51,3.)

   "Dog frelste han dem (jødene ved Rødehavet) FOR SITT NAVNS SKYLD, for å kunngjøre sitt velde." (Salme 106,8.)

   Gud er NIDKJÆR for sitt navns skyld og for sine planer. Vi skal ha respekt for Guds planer, for han kommer til å gjennomføre dem uansett hvilken motstand han møter. Dersom vi står i veien for Guds planer, kommer han til å utrydde oss. "Fordi du (Israel) er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, så gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv." (Es.43,4.)

       Gud gir oss sin nåde fordi han elsker oss så høyt. "For så har Gud elsket verden at HAN GAV sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha tidsaldelig liv." (Joh.3,16.)

 

a)     "Hen". Det uttales "chen". Dette ordet blir oversatt på samme måten som det første, men det brukes særlig om den "frie nåden". Det er en gunst som tilfaller et menneske uten forpliktelser og betingelser. "Men Noah fant nåde (hebr. hen" for Herrens øyne." (1.Mos.6,8.)

 

c) Et annet ord som ligger nær opp til ordet "nåde", er ordet "barmhjertighet" eller "forbarmelse". Det er på hebraisk "rahamim". Dette ordet gir utrykk for "den nåde som har med følelser å gjøre". Gud viser sin nåde på grunn av sin kjærlighet til oss. "Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg (Israel). "(Es.54,7.)

 

   Alle disse nådebegrepene kan samles opp i et ord, og det er ordet "kjærlighet". "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha tidsalderlig liv." (Joh.3,16.)

 

     Det greske ordet for "nåde" er "charis". Det kommer av et verb "chara", som betyr "å gi lykke". Selve ordet "charis" betyr "glede" og "lykke". Ordet er brukt 155 ganger i N.T. Paulus brukte dette ordet ca.100 ganger.

    Når vi leser i N.T., ser vi likevel at nådebegrepet er ANNERLEDES i de jødiske Skriftene enn det er i Paulus sine brever. I de første skriftene er Guds nåde knyttet både til oppfyllelse av Guds bud og til Guds nåde.

   I de paulinske Skriftene er Guds nåde utelukkende knyttet til det som Gud gir oss. I utgangspunktet krever han ikke noe av oss for at vi skal få del i Guds nåde, uten det å ta imot Guds nåde. Dette er den "frie nåden".

   I og med at det JØDISKE ASPEKTET er falt bort i kirkens forståelse av N.T, så er også nyansene angående Guds nåde falt bort. Kirken blander sammen det som Gud har sagt til og lovet jødene og det som Gud har sagt til og lovet menigheten. Den forkynner et BLANDINGSEVANGELIUM.

   En av grunnene til at vi som tilhører den kristne menigheten, ikke har et forhold til Guds betingede nåde, er det forholdet at vi ikke har inngått noen pakter med Gud. Israel har pakter og løfter. Vi har hemmeligheter og Guds frie nåde. Vi er på en måte en FRITTSTÅENDE MENIGHET.

 

     En annen viktig side ved nådesbegrepet er det forholdet at når Gud har gitt oss sin tilgivende nåde, så kommer han ikke lenger i hu vår synd. Han har lagt den bak seg i "forglemselens hav". (Mika 7,2.)

   Gud samler ikke på synd. TILGITT SYND ER GLEMT SYND. Dette må sees på bakgrunn av Jesu forsoning. I gammel-testamentlig tid ble det lagt et DEKKE over synden, men etter Golgata er synden TATT BORT. (Det greske ordet for "tilgivelse" er på gresk "afesin". Det betyr "bortsendelse". Jeg elsker dette ordet.

   Gud har også lagt ned sine mange nådesbegreper i oss, for vi er skapt i Guds bilde, men på grunn av syndefallet er disse delvis blitt ødelagt og kommet bort hos oss. Dette er grunnen til at det er så mye lidelse og ufred i verden.

    Det er ingen som kan bestemme hvilken type nåde Gud vil gi i hvert enkelt tilfelle. Guds rettferdighetsbegrep er ikke det samme som vårt rettferdighetsbegrep.

   Vårt eller det romerske rettferdighetsbegrepet går ut på følgende: Når vi har holdt landets lover, så er vi garantert å få den gunst som loven gir. Ingen kan da straffe eller fordømme oss.

   Slik er ikke det rettferdighetsbegrepet som Gud har. Det kan bygge både på oppfyllelse av bud og regler, men det bygger også på faktorer som er ukjente for oss, som for eksempel motiver, tanker, ønsker og lengsler. Gud ser til hjertene.

   I forholdet til Gud er jeg glad for følgende forhold:

 

a)     Gud er bestandig rettferdig.

b)    Gud gjør ikke med oss som vi har fortjent.

c)     Gud gjemmer ikke på det onde og på vår synd.

d)    Gud gjør bestandig det som er rett.

e)     Gud er en barmhjertig og en nådig Gud.

f)      Gud er en fortærende ild mot all synd.

g)     Gud tilgir oss for sin egen skyld på basis av Jesu forsoning. Den ligger bestandig til grunn for Guds tilgivende nåde. Gud har fått det perfekte offer gjennom Jesu forsoning- en gang for alle mennesker.

h)     Gud har all makt i himmel og på jord.

Gud er både nådens, kjærlighetens og dommens Gud. Når han handler med menneskene, må han ivareta alle disse sidene ved seg selv. Menneskene liker gjerne å høre om Guds nåde og kjærlighet, men de liker ikke (hater) at Gud må dømme dem. Bibelen sier at det er menneskets lodd engang å leve og å dø og deretter kommer dommen. (Hebr.9,27.)

   Den som er kommet til en LEVENDE TRO på Jesus, kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.

 

 

Tingvoll den 13-7- 05. Oskar Edin Indergaard.

 

Back