|
Guds lov og Guds nåde. Svar til Robert Solvang.
Av Oskar Edin Indergaard Det har vært en del diskusjon i den siste tiden i en del "kristne" aviser om lovens og de ti buds plass i forkynnelsen. Undertegnede har deltatt i diskusjonen. I Magazinet nr. 31 går Robert Solvang i rette med mine vurderinger i en artikkel som han har kalt: "Skråsikkerhetens pris er forvirring." (Det er ingen god tittel i en teologisk diskusjon, for den kan like godt slå tilbake på ham selv og hans vurderinger.) Dette er ingen ny diskusjon, og den kommer heller ikke til å slutte med den diskusjonen som er i gang akkurat nå. Det er også lett å bli misforstått i en slik diskusjon. Dette kan skje ved at en ikke presiserer godt nok hvilket siktepunkt en har med sine vurderinger. Den som har et annet syn på disse forholdene, tar også gjerne fatt i sider ved problemstillingen, som ikke er relevant i det hele tatt. Dette har også skjedd i denne diskusjonen. Det er bra at en slik diskusjon oppstår, for da får de troende og andre se de forskjellige aspekter ved diskusjonen og trekke sine egne konklusjoner ved dette. Dersom en drar de rette konklusjonene av denne diskusjonen, vil en også bli FRIGJORT i sitt kristenliv og kan tjene Gud PÅ ET HØYERE NIVÅ enn før. I denne diskusjonen har det aldri vært tale om at de 10 (eller de 9 bud. Sabbatsbudet er ikke gjentatt i Paulus sin undervisning) er opphevet som regler i samfunnslivet eller som leveregler mellom menneskene. Som samfunnsvesener må vi naturligvis holde budene eller de reglene som både Guds ord setter opp for oss. Det er ikke den siden ved Guds ord som blir diskutert. Den som tror det, har misforstått hele debatten. Det som blir diskutert er hvordan en kristen skal stille seg til oppfyllelsen av budene i forhold til Gud. Vi vet at ved Jesu forsonergjerning, så døde vi sammen med Jesus bort fra alle lovens krav. Vi lever ikke lenger i relasjon til lovens krav, men vi lever i Åndens nye vesen eller i den frie nåden. Det er dette Romerne 4-8 omhandler. Dersom du leser disse herlige versene og forstår dem rett, så blir du fri i ditt kristenliv og kan tjene Gud på et høyere nivå- og det ønsker vi alle sammen. Paulus VAR klar over at mange kristne ønsker å vurdere sitt kristenliv i forhold til budene. Av den grunn skrev han også et helt kapittel om dette, og det er Romerne 7. Her skildret kristenlivet til et GJENFØDT MENNESKE som hele tiden relaterte dette livet i forhold til loven og budene. Dette mennesket er skildret som et UFRITT MENNESKE, som måtte TJENE TO HERRER, og det var FRIHETENS LOV (frihet fra budene og loven) og det var SYNDENS LOV (bundenhet til budene og loven) (v.16-25.) Slik skal det ikke være i en kristens liv. En skal tjene bare en Herre, og det er Jesus. Grunnen til det var at vedkommende ikke hadde fått oppdaget, at han i sitt forhold til Gud ikke måtte tenke på den ytre oppfyllelsen av loven eller budene. Han skulle overlate dette til Den Hellige Ånd som bor i enhver kristen. Det er Den Hellige Ånd som skal drive oss framover som kristne og ikke en rigid overholdelse av bud og regler. Det er dette diskusjonen dreier seg om. Dersom vi ønsker å bli frigjorte og glade kristne, som kan tjene Gud fullt ut, så må vi få se dette. Dersom vi fortsatt ønsker å relatere vårt kristenliv i forhold til loven og budene, så blir vi aldri fri. " Til frihet har Kristus frigjort oss (både jøder og hedninger), STÅ DERFOR FAST, og la dere ikke atter LEGGE UNDER TRELLDOMS ÅK (bl.a. loven og budene)" (Gal.5,1.) Et annet forhold som Robert Solvang ikke forstår er det forholdet at Jesus forkynte en BETINGET NÅDE i mye av sin undervisning. Den som ville gå inn i Guds rike, måtte forholde seg til loven og oppfylle en del vilkår, for å få del i Guds rike. Nå forkynte ikke Jesus de læremessige hemmelighetene og sannhetene angående kirkens tid. Dette overlot han til Paulus. Jesus derimot lærte om Riket for Israel og dets læremessige forhold. Hans forkynnelse er både LOV og NÅDE. De 12 apostlene fortsatte denne forkynnelsen, som jeg pleier å kalle for den jødiske messianismen. Den tok sikte på først å få omvendt det jødiske folket, slik at det og landet Israel kunne bli basis for en ny tid- Rikets tid. Da det ikke lyktes, så oppreiste Gud Paulus, som fikk vite hemmelighetene med den kristne kirken og det som vi kaller den frie nåden. Hva som gjelder Jesu undervisning, så sa han bl.a. i misjonsbefalingen i Mat.28,18-20 at disiplene skulle gå ut i hele verden og forkynne at hedningene måtte HOLDE ALT DET SOM JESUS HADDE LÆRT DEM FOR Å FÅ DEL I GUDS RIKE. Dette ble sagt etter Golgata. (Se mine bøker og min internettside: home.no/oeindergaard). Når vi undersøker Jesus undervisning, så ser vi at han stilte KRAV til menneskene, for at disse skulle kunne få del i Guds rike. En måtte vise barmhjertighet, for selv å få barmhjertighet. En måtte tilgi, for selv å få tilgivelse. En måtte ta vanndåpen, for å få del i Guds rike. En måtte selge det som en eide og dele med andre, for å få del i Guds rike. Og så videre. Denne undervisningen ble avsluttet da jødene som folk og nasjon ikke ville ta imot tilbudet om Riket for Israel. Denne undervisningen vil komme tilbake igjen i forbindelse med Jesu gjenkomst. Den vil være det åndelige fundamentet i Riket for Israel, men i og med at den såkalte "erstatningsteologien" ikke regner med Guds løfter til jødene, så blir en av konsekvensene av dette at man forsøker å vurdere Jesu undervisning i lys av Paulus sin undervisning. I forkynnelsen "korrigerer" man Jesu undervisning. Man tilpasser den til Paulus undervisning og forsøker å lage en syntese mellom disse. Det blir en forvirringens teologi. Dette er også en av årsakene til at man forsøker å blande budenes krav inn i en kristens Guds-forhold. |